Leser at Monica er på bedringens vei etter å ha vært syk siden hun dro hjem fra jobb 17. mai. Nå er hun atter klar for jobb etter noen dager med egenpleie, halstabletter og en muntlig eksamen.
Det er selvsagt hyggelig å lese at Monica er frisk og rask og sannsynligvis på vei til jobb nå. Jeg unner henne alt godt. Samtidig tenker jeg; tenk om jeg og bare var forkjøla. Tenk om jeg visste at om et døgn eller to kan jeg fly ut av døra og gjenoppta det hektiske travle livet jeg elsket.

Jeg liker ikke å klage og sutre. Jeg forsøker å ha fokus på mulighetene i stedet for begrensningene. Men noen ganger tar mismotet meg og jeg føler meg sliten og lei.  Nå er det en slik morgen. Kanskje fordi jeg har hatt en natt med lite søvn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Der var det igjen. Jeg prøver å unnskylde meg for å ikke være helt i form. Det skyldes sikkert en natt med litt lite søvn.. Hvem er det jeg prøver å lure? Meg selv?
Det at jeg sitter her og er sliten, ikke føler meg sliten, er ikke bare fordi jeg har sovet litt lite i natt.

Det er slitsomt å ha en kropp som aldri er helt smertefri. Det er alltid ett eller annet som verker, eller som stikker til ved en eller annen bevegelse. Slik har det vært i mange år. Minst siden 2007 da jeg hadde prolaps.
Nei, jeg sier ikke at det prolapset har plaget meg i 17 år. Det har for lengst trukket seg  tilbake. Det jeg sier er at ryggen til tider er vond. Det skyldes mest sannsynlig at jeg har brukt den ryggen relativt mye i mine 57 år. 30 år i helsesektoren er ganske belastende for en rygg som jeg fikk høre at var skjev allerede da jeg var hos skolelegen på sånn obligatorisk legeundersøkelse på ungdomsskolen.

Da jeg arbeidet på røntgen sa kollegaene mine at de kunne se på ganglaget mitt når jeg hadde vondt i ryggen. Det ganglaget har sikkert ikke blitt bedre av at det nesten er mer titan enn beinvev i det høyre beinet.
Knokler skrudd sammen med plater, skruer, pinner og nagler blir bra. Eller de fungerer jo. Men det påvirker gjerne ganglaget litt og kanskje belastningen på ryggen og resten av kroppen.
Det ser kanskje ikke like ille ut som på tegningen, men du skal ikke observere meg lenge før du ser at det er noe med ganglaget mitt.

Da skolelegen slo fast at jeg hadde skjev rygg den gangen i 9. klasse føyde det seg bare til ei lang liste med feil og mangler man hadde oppdaget ved den unge kroppen. Jeg ble født med hjertefeil, klumpfot og var skjeløyd som Ivar Medaas.
Den klumpfoten var en feildiagnose, og gipsen som ble satt på rett etter fødselen ble fjernet da jeg kom til spesialistene på Sophies Minde noen uker senere. Jeg var bare skikkelig plattfot.
Det ble kanskje ikke reflektert så mye over brevet fra skolelegen om den skjeve ryggen der i barndomshjemmet. Ikke tror jeg en heftig utredning hadde gjort så mye fra eller til. Er en rygg skjev så er den skjev. Det er vel noen man bare må leve med. Den var jo ikke så skjev at det var et problem eller noe spesialistene jeg gikk til kontroll hos på Sophies Minde eller Rikshospitalet hadde påpekt. Kun en overivrig skolelege.

I tillegg til alle medfødte skavanker, en utslitt rygg og et sammenskrudd høyre ben har jeg opp gjennom livet pådratt meg brudd i begge albuene. I den høyre sågar to ganger. 1997 og 2010. Jeg har fått påvist diabetes og høyt blodtrykk.. Da tror jeg at jeg har fått med meg det meste. Nei, jeg er benskjør – eller akkurat nå er vel det relativt greit, men det kontrolleres jevnlig akkurat som synet.
Det er klart at en slik liste sliter litt på kroppen og gjør at jeg ikke er så frisk og rask som jeg gjerne skulle ønske.

Ikke så flink til å ta vare på egen helse har jeg hørt. Jeg kan skjønne uttalelsen, men samtidig er jeg litt uenig.
For hva mener dere jeg skulle gjort da? Før jeg ble helt utslitt og fikk alle vondtene?
Jeg har skrudd sammen de knoklene ortopedene har ment trenger det. Ja bortsett fra den høyre albuen da. Der ville ortopedene egentlig operere, men siden jeg var gravid var det ikke smart med narkose. Så da skulle vi se det an og heller ta operasjonen etter fødsel. Vel, albuen fungerte greit så da lot vi det være, og ja også den beslutningen ble tatt av ortoped og ikke av meg.
Jeg spiser pliktskyldig de medisinene legene foreskriver. Enten det er mot diabetes eller høyt blodtrykk. Og ja, jeg tar hensyn til diabetesen i hverdagen. Både når det gjelder hva jeg spiser og at det er effektivt å få ned blodsukkeret ved å bevege seg.

Det jeg i etterpåklokskapens lys kanskje ser at jeg har gjort feil er at jeg har arbeidet så mye og så hardt i alle år. Jeg tror jeg hadde hatt bedre helse i dag hvis jeg hadde tatt mer hensyn til min egen helse og de utfordringene jeg er født med og har ervervet opp gjennom livet. Det hadde kanskje holdt med full stilling og så droppet mye av overtiden og ange av de ekstravaktene jeg påtok meg mer som følge av plikt enn av lyst.

Mulig det er derfor jeg blir så sint når jeg hører Tonje Brenna og andre besserwissere snakke om arbeidslinja. At det skal lønne seg å arbeide.
Vel jeg har helt fra jeg var relativt ung arbeidet mye og hardt. Hadde min første sommerjobb sommeren jeg fylte 16 og har vært i arbeid siden da. Enten ved siden av skolegang og studier eller i full stilling frem til det ikke gikk lenger for noen få år siden.
Jeg er usikker på om det virkelig har lønt seg når jeg sammenligner meg med folk som har hatt mer rolige dager opp gjennom livet.
Jeg sitter her i dag med en kropp som gir meg mange plager og en økonomi som har blitt langt mer anstrengt etter at jeg sluttet å arbeide og gikk over på AAP.

Dette ble et ganske så sutrete innlegg. Jeg beklager det. Noen ganger er det bare godt å få lettet på trykket.

Jeg ser ikke så svart og mørkt på livet mitt som det kanskje kan virke som når du leser dette innlegget.
Jeg har stort sett mer fokus på mulighetene enn begrensningene.
Jeg ser ikke mørkt på fremtiden. Jeg skal lage meg et godt liv med den kroppen jeg har.
Det hender hodet blir litt fult av mørke tanker når kroppen er vond og man ikke får sove. Tanker om så mangt, og ikke bare om egen helse. Alt behøver ikke deles på blogg.

Nå skinner sola fra klar himmel og det er en nydelig dag. Den skal jeg bruke på best mulig måte. Skyve de mørke tankene vekk og lage meg en god dag.

I dag var jeg tilbake i området rundt Trappa i skogen.  Jeg fant jo lerkekongler sist jeg var der. Lillian, kvinnen bak bloggen Sognafaret fortalte i kommentarfeltet på innlegget om trappa og lerketreet at det var flere forvillede hageplanter å finne hvis jeg tok turen på ny litt senere i sesongen.
Så i dag dro jeg tilbake på plantejakt.

Jeg fant en mengde busker/ trær med mengder av små gule blomster som så til å trives bra og formere seg raskt rundt i området. De minte litt om erteblomster, eller erteplanter da.
Jeg tok med meg en kvist hjem for å undersøke den nærmere, pluss at jeg selvsagt tok noen bilder.

Med litt søking har jeg funnet t at det er Sibirertebusk. Den formerer seg ved hjelp av frø (erter).
Jeg plantet pinnen i jord for å se om den slo rot slik man kan gjøre med Forsythia, men det er nok et dødfødt prosjekt. Jeg får heller ta meg en tur tilbake når blomstringen er over og plantene står der med ertebelger fulle av frø.  Ja, for jeg har planer om å få til en slik plante i hagen til Drømmehuset.
Planter med en historie bak. Slik liker jeg.

I innlegget Hagen vår  skrev jeg at prydepletreet ville blomstre om få dager. Det gjør det nå! Jeg formelig stortrives når jeg sitter på terrassen i skyggen av  et tre med tusenvis av rosa blomster. Sesongen er kort, men drn nyyyytes!

Allan er ute og deler reisetips igjen. I forrige uke var det Nord-Norge han ville lokke oss til, i dag er det Rhodos. Si meg tror fyren folk ikke har noe annet å bruke ferien sin på enn å farte omkring?  Tre uker med reising fra sør til nord i Europa, pakke kofferter og bobiler, pakke opp, vaske klær for å stappe i nye kofferter og bager for så å stresse videre. Skynde seg så de rekker mest mulig før ferien er over, få med seg alle flotte steder, alle severdigheter og glem nå ikke midnattssola eller ruinene på Rhodos. Klemme alt inn i noen hektiske ferieuker – og komme tilbake på jobb mer utslitt enn en var da ferien begynte.

Da jeg var i jobb fikk jeg mer og mer sans for hjemmeferie. Stå opp første feriedag å vite at det lå tre helt blanke uker foran meg. Ikke en avtale. Ikke et klokkeslett å forholde seg til. Bare 23 lange dager jeg kunne fylle med hva jeg ville.  Så hvis du vil komme tilbake fra ferie med minnebrikka full og fullada og uthvilt, gjør som kjerringa som opp til to ganger har vært nummer tre på bloggtoppen – bli hjemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For øyeblikket er det godt over 20 grader ute her på Hønefoss. Klokka har så vidt passert 07.00. Det er mer enn varmt nok for meg. På Rhodos, skal det bli nærmere 40 grader i løpet av dagen. Jeg reiser ikke 4.000 km for å tilbringe tiden på et middelmådig hotellrom for å overleve uten å få heteslag.
Bading og smøring med solkrem kan jeg gjøre her hjemme, eller badingen må jeg jo dra til vann for å oppleve. Men jeg har både skogstjern, elva og fjorden i nærheten. Å få til et avkjølende bad er helt klart innen rekkevidde uten å fly 4.000 km.

Selvsagt er det godt med en hotellovernatting i ny og ne. Men finnes det egentlig noe bedre enn å synke ned i egen seng etter en lang og innholdsrik dag? Ja for hjemmeferie betyr ikke at du skal ha en kjedelig ferie. Du skal fylle den med akkurat det du vil, men slippe flyplass-stress, endeløse bilkøer og  fulle turister i naboleilihgeten som ødelegger kveldskosen med å synge svenske slagere.

Hjemmeferie betyr ikke tørt kneippbrød med kaviar og Grandiosa til middag. Det er lov å gå på restaurant i egen by, og du kan unne deg mye godt for det du sparer inn på ikke å kjøpe dyre flybilletter og en uke eller to for familien på et syden-hotell.

Shopping-muligheter har de fleste av oss når vi ønsker det. Mulig handler vi ikke festlige stråhatter og glorete hawai-skjorter i like stor grad hjemme som det vi fort gjør i syden, men muligheten for å gjøre kjøp du senere angrer er også klart til stede også på hjemlige trakter.

OK jeg skal gå med på at det ikke er de helt store surfemulighetene i nærheten. Jeg sier ikke at det er umulig. Jeg har sett folk surfe på Steinsfjorden så vel som på Damtjern. Jeg tror og det ligger et surfebrett bortgjemt under verandaen til hytta til Svigermor. Men folkens, er det noen som for alvor tror at denne kjerringa har planer om å entre et surfebrett i løpet av ferien?

Det er nok heller ingen “kule beach-barer” i mils omkrets. Usikker på om jeg savner det. Jeg har en flaske cava i kjøleskapet jeg kan nyte på egen terrasse i ro og fred uten halvfulle turister med skingrende latter og ustø gange.

Ikke det at jeg med hjemmeferie mener at du kun skal oppholde deg hjemme i eget hus og hage. Noen utflukter synes jeg hører med. Utforske steder du ikke har vært før. Man behøver ikke alltid reise så langt for å oppleve noe nytt. Norge byr på mange ukjente perler.

Ønsker du å gå på fottur er det langt mer behagelig i lavere temperaturer enn 30 grader pluss. Og er det et land som er skapt for fotturer så må det være Norge. Ikke bare de spektakulære fotturene som Besseggen og Prekestolen. Men alle de fotturene vi alle kan ta i vårt eget nærområde. Du finner sikkert en kjerrevei eller sti du ikke har utforsket før. Turforslag i hundretall finner du og på ut.no. 

Jeg virkelig anbefaler hjemmeferie. Fyll dagene med gode opplevelser, god mat og det du føler for å drikke. Se på hjemmeferie som et hav av muligheter, ikke som en kjip ferieform.
Jeg er overbevist om at du kan få en vel så bra ferie hjemme som å stresse av sted for å oppleve mest mulg på noen få ferieuker. Jeg tror og du vil føle at ferien varer lenger og at du kommer mer uthvilt tilbake.
GOD FERIE!:

Siste blad er bladd om og siste bokstav er lest. Jeg er ferdig med den siste boka (så langt) til Ole Johan Andersen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk og jeg sitter igjen med mange tanker og noen spørsmål.

Romanen kan ses på som en krim-bok med mye handling. Her er både drap, kidnapping, flukt gjennom Europa, forgiftninger, nedgravde lik og mer til.  Den kan og ses på som en samfunnskritisk bok. Hvorfor er samfunnstopper i en liten by nærmest hevet over mistanke når det kommer til kriminalitet? Er vi så blendet av deres makt og posisjon at det er utenkelig at de driver med ting som ikke tåler dagens lys?
På baksiden av boka skriver Andersen at det var slik for 40 år siden her i byen, og stiller spørsmål om det samme kunne ha skjedd i dag.
Jeg tror ikke det er et tilbakelagt stadium. Forskjellen har økt merkbart de siste tiårene. Det er mange med litt vel høye tanker om seg selv ut fra hvilken plass de mener de har i samfunnshierarkiet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er kanskje den samfunnsbiten som ga meg flest tanker og refleksjoner under lesing av boka. Hvordan tiggere er mistenkt for kriminalitet bare de viser seg på torget, mens politiet gjerne deler opplysninger om etterforskningen med  presten.

Noen andre refleksjoner som meldte seg er hvor sammenvevd mennesker er i en liten by. At avstanden fra det kriminelle miljøet til politistasjonen kan bli litt for kort. Objektiviteten til en politisjef eller polititjenestemann kan fort bli svekket hvis du skåler med en person en kveld og neste dag må ta stilling til om den kan være innblandet i alvorlig kriminalitet.

Det er og rart hvordan det mennesker fra byens overklasse forteller politiet automatisk blir loggført som sannhet, mens det en dypt fortvilet ungdomskriminell forteller knapt blir lyttet til.  Det er mulig satt litt på spissen, men det er lettere for politiet i boka å tro på de som er noe i samfunnet enn de som ikke har den samme automatiske troverdigheten.

Krim historien er både underholdende og spennende, og de siste kapitlene var jeg virkelig spent på hvordan historien utviklet seg og endte. Da gikk lesingen lett og boka var lett å prioritere.

Det var ikke like lett i begynnelsen av boka. Det tok lang tid før historien fenget meg, og lang tid å bli kjent med karakterene. Få de til å tre tydelig frem. Jeg tror det er etterforskeren i Andersen og hans behov for å ha med alle detaljer som gjør at jeg fant det litt trått å komme skikkelig i gang med boka.
Jeg tror historien med hell kunne vært komprimert noe, og da i første delen.

De to siste kapitlene kunne forfatteren kanskje med hell ha brukt litt mer tid og ord på. Det ble litt preget av en sluttspurt. Endelig ferdig med å skrive, mens leseren ble sittende igjen med en del spørsmål som kunne vært besvart bedre.

Ser du etter en lettlest krim å ha med på stranda er det andre bøker og andre forfattere jeg ville ha anbefalt.
Det samme hvis du øsker å lese krim av virkelig god kvalitet. Ole J. Andersen får nok ikke Riverton-prisen riktig ennå.

Det er og noen irriterende smårusk som jeg henger meg opp i. Som at en lærer det står at arbeider ved en barneskole har tatt med seg elever fra kokkelinja på skolen hvor han arbeider. Det finnes ikke kokkelinjer på barneskolene, heller ikke i Hønefoss.

Jeg synes og at et år går rimelig fort. Ja så fort at jeg ikke har fått med meg at det både har vært vår, sommer, høst og jul før det plutselig er februar igjen. Jeg hadde og følelsen av at handlingen som var beskrevet strakk seg over noen uker, vi har jo fulgt skikkelsene nærmest dag for dag. Plutselig var det blitt et helt år ut av det.

Misforstå meg rett. Selv om det ikke er litteratur i verdensklassen så er det vel verdt å lese boka.
Den ga meg mange tanker og mye å fordøye og reflektere litt over. Det er en god egenskap for en bok. Det sier jeg ikke bare fordi det er en Hønefoss krim og fordi jeg kjenner forfatteren.
Handlingen kunne vært lagt til Halden, Harstad, Horten eller Haugesund. Det er mer et samfunn hvor alle vet hvor på samfunnsstigen folk er plassert som er viktig, ikke nødvendigvis Hønefoss
Flott at det røskes litt i mytene om at narkotikabruk og annen kriminalitet det er det de lavest på samfunnsstigen som driver med mens man blir mer og mer prektig og hevet over loven jo lenger opp man kommer.

Boka gjorde inntrykk og jeg anbefaler den gjerne videre til mine lesere.

Jeg hadde akkurat slengt meg på sofaen for en liten strekk i går kveld. Klokka var vel rundt 20.00. Da gikk døra opp med et smell og inn kom en fyr med en diger høyttaler på nakken. Den fylte Drømmehuset som hadde vært så stille og fredelig et døgn med dunkende musikk på høyt lydnivå. Sammen med han kom en hoppende og bjeffende hund samt en fyr med øreklokker som var oppslukt av en fotballkamp på telefonen. Litt bak der kom en gammel og grå gubbe med sneipen i kjeften og småbannende for ett eller annet.

Jeg leser at andre mødre  finner et slags indre energilager i slike situasjoner og vips så er hele boligen rydda og presentabel, pluss at de like plutselig er nydusja med sminken på.
Vel ikke her i huset. Jeg ble rolig liggende. Den eneste forskjellen var at jeg åpna øynene. Den lille luren jag hadde sett for meg kunne jeg bare glemme nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mamma, hvorfor lukter det fisk i hele huset? Det var han med høyttaleren som stakk nesa ned i gryta på komfyren for å sjekke hva det hadde vært til middag. Fisk fristet visst ikke så veldig. Han med fotballkampen på telefonen ville hjem. Det var bare Gamle Gubben Grå som varmet litt av fiskegryta i mikrobølgeovnen. Jeg ble rolig liggende.

Jeg er utrolig glad i ungene mine, og i Gubben. Men noen ganger, noen ganger blir liksom overgangen fra fredelig alenetid til familielykke litt brå og brutal.

Nav er blitt et fluepapir der mange folk sitter fast og ikke kommer videre. Uttalelsen slang Sylvi Listhaug ut av seg her om dagen. Mange som står utenfor arbeidslivet følte seg tråkket på nok en gang. Fluer! Er det slik myndighetene, politikerne, de som bestemmer ser på syke mennesker? 

Jeg skjønner at mange syke reagerer på å bli sammenlignet med skadedyr. Men hvem har ansvaret for at fluene blir sittende fast i limet på fluepapiret? Fluene som bare lever livet sitt slik Vår Herre har skapt dem, eller den som er ansvarlig for at fluepapiret henger der og dingler?

Jeg synes det blir litt feil når Listhaug retter pekefingeren mot fluene, mot de som har søkt mot fluepapiret  blitt lokket mot det. Ville det ikke være mer naturlig å rette fingeren mot fluepapiret? Eller kanskje ikke selve fluepapiret. Det henger der noen har hengt det og gjør etter beste evne det det er konstruert for. Sørge for at fluer lokkes til de slik at man kan bli kvitt flueproblemet, skadedyrene, de uvirksomme, unyttige, ubrukelige, de syke og uføre.
Det er vel ingen som tror at hensikten  med fluepapiret å hjelpe fluene?

De som konstruerte fluepapiret, altså iverksatte NAV-reformen som var en sammenslåing av den tidligere Trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten, må jo ta sitt ansvar for at folk blir hengende fast i et NAV-system som ikke virker etter hensikten. Det er politikerne som vedtok reformen og satte i gang mot råd fra sitt eget nedsatte ekspertutvalg.
Blir det ikke litt feil å gi fluene skylda for at noe politikerne har konstruert ikke virker etter hensikten?

Til neste år er det ti år siden eksperter konkluderte med at NAV reformen aldri skulle vært gjennomført. Det var i 2015 og Frp satt med Arbeids- og sosialministeren. Og selv om det nå har gått både vinter og vår opp til flere ganger, og både ministre og regjeringer har blitt skiftet ja så kommer ikke Listhaug opp med noe bedre enn å skylde på fluene.
Kan det kalles noe annet enn ansvarsfraskrivelse?

Vi liker å ha hage. Men vi er ikke den typen mennesker son står krumbøyd over et blomsterbed time etter time hver ettermiddag sommeren i gjennom. Etter hvert har jeg og kommet til at vi har hage for å glede oss selv, ikke for å imponere nabolaget. Når jeg kom til det fikk jeg og et langt hyggeligere forhold til hagen. Nå koser jeg meg når jeg går rundt i hagen og ser på det som vokser og gror. Fornøyd med det som er verdt å dvele ved, det son er pent. Før var fokuset mest på det jeg ikke hadde rukket, det som burde vært gjort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Se for eksempel på dette bildet av tulipanen. Før ville jeg virkelig ha skammet meg over et slikt bilde. Vel er tulipanen flott. Eller snart avblomstret. Men jeg ville vært mer opptatt av at man på dette bildet helt tydelig ser at jeg i tillegg til tulipaner har både brennesle og kveke i bedet, og burde ikke den rosegreina væry bundet opp?

Når jeg nå har planer om å vise deg bildet fra hagen er det ikke for å skryte av hvor flink jeg er, men mer for å dele noe som gir meg glede. Du vil sikkert se både ugress og gjerder som trenger maling.

Du kan selvsagt få kose deg med å påpeke hagens feil og mangler hvis du ønsker det, men jeg kommer aldri til å få en feilfri hage. Det er I grunnen hellet ikke målet.

I kjøkkenhagen forresten er det akkurat nå bare rabarbraen det er noen vits i å fotografere.

Syrinene begynte å sprette ut i går. De kunne jeg fyllt innlegget med bilder av. Gjerne med lukt. Finnes det egentlig noe bedre enn duften av syrin en forsommerkveld?

Mange busker med mye knopper som står i kø for å blomstre ut over forsommeren. Dette er vel en nispel tror jeg.

For ikke å snakke om prydepletreet vårt! Det er flere meter høyt og blir gjort om til en rosa drøm om få dager. Jeg ser de første blomstene har sprunget ut på noen grener langt over hodet mitt her jeg sitter på terrassen.

Denne planten var med huset, eller hagen da, da vi kjøpte det i 2007. Vet ikke helt hva den heter, men drn gror villig og blomstrer med litt stell glere ganger i løpet av sommeren.

Det er flust av knopper på pinnene. Gleder meg til de blomstrer. Det er flotte blomster dom virkelig ruver i bedet.

Klokkebusken har en mer bortgjemt plass i hagen. Men flott et drn og når du først får øye på den.

Og så til slutt i denne hagevandringen er det rognen som står bak søppelskuret. Jeg fant planten for to år siden Klemt mellom prydepletreet og der den gamle leveggen hadde stått. Jeg har alltid ønsket meg et rognebærtre i hagen. Nå hadde et forvillet seg dit helt av seg selv. Det ble hentet frem i lyset og plantet på en mer solrik plass hvor det forhåpentligvis kan vokse seg stort og flott. Det ser ut som  det trives, og det liver bra

Allan har bakt kake. Han tar oss trinnvis gjennom oppskriften. Steg for steg med bilder for de som har sluttet å lese tekst. Hele 36 bilder har han brukt for at leserne skal forstå hvordan de skal bake en skarve formkake! Snakk om pedagogisk fremstilling. Den som klarer å mislykkes med den kaka skal jammen være god. Ja hvis hen følger oppskriften da.

Hvis du nå tror at denne kjerringa skal finne frem sleiv, kjevle og bakebolle for å bake den samme kaka tar du helt feil. Nei, man trenger ikke kjevle for å bake formkake. Ikke formkaka til Allan heller. Men kjevler er kjekt til så mangt. Aldri dumt å ha for hånden for ei velvoksen kjerring som måtte ut på hundeluftetur før hun var skikkelig våken en hellig pinsedag.
Alene hjemme med verdens lateste chihuahua og så bestemmer kjøteren seg for å bli morgenfugl. Dårlig timing, spør du meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor var jeg? Det er utrolig hvordan en morgen som ikke starter helt etter planen liksom aldri kommer i rute.  Men nå skal jeg ha fokus på te-krus og blogg. Trenger virkelig den tekoppen nå kjenner jeg,
Tekopp og tørt kneippbrød mens jeg sitter og studerer bilder av kake og kakebaking.
Droppet og kjøpe halvstekte rundstykker. Det er jo bare jeg som er hjemme.
Hvis jeg skulle bli alene må jeg skjerpe meg. I går droppet middagen, tok bare et par brødskiver. Det var jo bare meg hjemme. I dag har jeg ikke vanlig søndagsfrokost med varme rundstykker, er jo bare meg….
Helt greit for en dag eller to, men det må ikke bli en vane.

Har jeg blitt gammel? Her sitter jeg å planlegger pensjonisttilværelsen som mulig eneboer og reflekterer over hvor viktig det er å spise faste måltider og ikke slurve med ernæringen selv om en er alene. Skulle ikke dette handle om kakebaking?

Dette blogginnlegget føyer seg godt inn i denne morgenen. Ingenting blir liksom helt som tenkt. Noen morgener er slik. Greit at jeg er alene hjemme. Mindre eksplosjonsfare på ei lettantennelig kjerring da.

Gamle Gubben Grå tok med seg begge sønnene samt Kidd og dro på hytta. De kommer ikke hjem før tidligst i morgen. Det betyr at Charlie Chihuahua og jeg har Drømmehuset for oss selv i det minste i ett døgn.
Akkurat føles det utrolig godt. Ingen forstyrrende elementer. Alene hjemme med verdens lateste chihuahua.

Terrassedøra står oppe. Charlie kan vandre ut og inn som han vill. Ingen bånd som surrer seg inn i stolbein eller lager snublefeller for meg. Ingen pistrete hund som har surret seg fast eller ikke når dit han vil. Charlie er for kort i beina til å komme seg ned fra terrassen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan være i min egen boble i ett døgn, kanskje to. Noen ganger trenger man det. Litt alenetid.