Det har vært en fin høstdag. S8l og blå høsthimmel. Deilig temperatur. Vi har som vanlig på lørdager ei liste med “plikter” vi må gjennom før vi tar helg, eller reiser til byen for å drikke kaffe-latte som liksom er vårt tegn på at helga starter. På denne lista finnes både ting som skal gjøres inne i Drømmehuset og ute i hagen. I dag var det ikke vanskelig å motivere seg for hagearbeid.
Jeg drev og rensket opp i bringebærbedet da den vakre høstdagen ble fylt av min trillende latter. For her hadde jeg akkurat bøyd meg og røsket opp ei tunge med ugras, og hva sto jeg med i hendene? Jo en bunt gulerøtter!! Kanskje ikke de største gulerøttene, flere var i delikatesse-størrelse men helt greie både som knaskerøtter og i middagsmaten.
Jeg måtte fundere litt før jeg kom til en forklaring på hvorfor det vokste gulrøtter i pallekarmen med bringebærplanter. Men til slutt fant jeg løsningen på mysteriet. Husker dere alle de gamle interiørbladene jeg hentet hjem i fjor? I flere av de var det frøposer. Frøposer som var både 10 og 20 år gamle. Vi testet de i sommer. Noe har spirt. Ikke alt. Jeg husker jeg hadde et sånt torvbrett med gulerotfrø stående på trammen her en stund. Ikke tegn til liv. Så etter noen uker kastet jeg de. Her blir alle planterester og jord fra tomme potter destruert etter mottoet “Av jord er du kommet, til jord slal du bli” og så helt tilbake i en pallekarm som kan trenge litt mer jord. Denne gangen antakeligvis under bringebær som da var grønn og flott.
Det ble lite bringebær i år. De tørker liksom bare inn, enda det var regn nok både i juli så vel som i august. Ikke verst da at det i det minste ble en relativt grei gulrotavling i bringebæråkeren.
I går hadde jeg kaffe-date med Barndomsvenninna. Vet du at vi har vært venner i 50 år nå? var en av de første setningene hun sa til meg da jeg dumpet ned ved kafe’-bordet. 50 år. Det høres lenge ut. Jeg skulle til å protestere, men tok raskt alderen vår 57 minus 50, og fikk 7. Høsten vi fyllte7 startet altså vårt vennskap, Og det stemmer jo. Vi traff hverandre og ble venner da vi begynte på barneskolen. Så selv om det fikk meg til å føle meg gammel, hun har rett. Vi har vært venner i 50 år.
Det er litt trygt og godt med slike venner. Man trenger ikke forestille seg. Trenger ikke spille en rolle. Hun har vanket ut og inn av barndomshjemmet mitt slik jeg vanket ut og inn hos henne. Vi kjenner foreldre og søsken, eller i det minste kjente de. Vi har delt oppvekst og fulgt hverandre gjennom livet. Vet på mange måter det meste om hverandre.
Vennskapet har ikke vært like tett i alle år. Vi snakket ikke så ofte sammen i de årene jeg studerte, eller da ungene var små. Ikke da livet mitt var på det hektiske heller. Men det var mer på grunn av at tiden ikke strakk til. Men vi har alltid hatt en viss kontakt. Jeg er usikker på om hun var på 30 års dagen min, men hun var garantert bedt. Hun var helt klart med både på 40 og 50 års festene mine, og jeg var med og feiret henne da hun ble både 40 og 50. Nå møtes vi til en kaffekopp og skravling sånn ca. en gang i måneden, og det er like koselig hver gang.
På ungdomsskolen fikk jeg nye venner. Det fikk Barndomsvenninna og. Vi var fremdeles venner, men det var andre vi hang mer sammen med. For meg var det to jenter jeg hang mest sammen med.
Den ene var nok min nærmeste venninne i svært mange år. Hun var forloveren min da jeg giftet meg, og jeg var forloveren hennes da hun sto brud noen år senere. Vi traff hverandre altså på ungdomsskolen og hadde god kontakt helt til hun døde 34 år gammel. Når jeg skriver dette må jeg telle etter et par ganger. Ble hun ikke mer enn 34 år? Er det virkelig godt over 20 år siden hun døde?
Hun andre jeg ble venninne med på ungdomsskolen er still going strong. Jeg vekslet seinest noen ord med henne i går. Hun arbeider på kaffe’en der jeg og Barndomsvenninna drakk kaffe. Vi har kanskje ikke den kontakten vi en gang hadde, men det er under en måned siden vi satt på torget og skravlet en god times tid, eller var det to? Det har vi gjort flere ganger i sommer.
På gymnaset ble venneflokken utvidet. Ei til kom med i den harde kjerne. Hun er nok den jeg har minst kontakt med i dag, men det kommer nok mest av at vi har levd ganske så travle liv begge to – og hun gjør det fremdeles. Men jeg traff på henne en dag forrige uke. Vi hadde en lang og god prat, og sa som vi alltid gjør at vi snart måtte ta oss en ordentlig kaffeprat.
Det var jo selvsagt andre venner enn de jeg nevner her både på barne-, ungdoms-, og videregående skole, men dette var i det minste på ungdomsskolen og videregående de jeg hang mest sammen med. De som liksom alltid var med, og så kom det andre fra og til.
Jeg har aldri hatt en enorm stor vennekrets, men jeg har fremdeles god kontakt med de som var venner i oppveksten og i ungdomstiden. Vi behøver ikke se hverandre så ofte, kontakten er der. Vi har og levd ganske ulike liv. Studert forskjellige ting, og bodd i forskjellige byer. Notodden, Moss, Harstad, Øverbygd, Oslo, Kongsberg selv om vi alle vel har landet i nærheten av Hønefoss til slutt. Vi kjenner hverandre så godt at båndene nok alltid vil være der.
Jeg studerte et år på Kongsberg. Jeg har ingen kontakt med noen fra den tiden, og har vel ikke hatt det etter at jeg forlot byen siste skoledag. Ikke har jeg savnet noen av dem heller. Vi ble aldri så nære.
Jeg hadde noen fantastiske år som radiografstudent i Oslo. Bildet over er fra siste kveld med klassen. Jeg har vel heller ikke den helt store kontakten med noen fra den tiden. Det blir mest på facebook, innimellom noen messengermeldinger med enkelte. Har møtt en del av de noen ganger etterpå. Men vi er spredd over hele landet, ja faktisk over Europa. Ikke arbeidet alle som radiograf like lenge heller.
Når man så blir voksen og får kollegaer er det jo noen kollegaer som blir mer venner enn andre. Jeg har ikke så mye kontakt med gamle kollegaer heller. Det er ei jeg fremdeles har relativt mye kontakt med. Vi har lange telefonsamtaler med ujevne mellomrom, og møtes til lunsj når hun er på disse kanter. Hun bor ikke her lenger. Jeg innbiller meg at vi ville ha mer kontakt hvis vi hadde bodd nærmere hverandre, for hun er også en slik venn som nok ville gå gjennom ild og vann for meg. Slik jeg og ville gjort for henne.
Noen hevder at det er naturlig å miste kontakten med de man vokste opp sammen med. At venner kommer og går. For meg har det vært tvert i mot. Vennene fra oppveksten har jeg alltid hatt kontakt med. Jeg vet at de alltid vil være der for meg hvis jeg virkelig trenger dem, slik jeg vil være det for dem. Vi har kanskje ikke hatt så mye kontakt, spesielt ikke i perioder hvor livet går i hundre med barn, familie, jobb, hus, hjem og karriere. men de har alltid bare vært en telefon unna.
Det var akkurat det jeg trengte i dag. En lang og god prat med Barndomsvenninna. En prat om alt og ingenting. Bare la munndiareen fosse. På oss begge, men kanskje mest på meg.
Dagen ble ikke dårligere da jeg på hjemveien stakk innom Coop for fredagshandelen. Jeg hadd3 som vanlig glemt handlenett, og jeg og hun i kassa lo litt av det. Det er ikke første gangen for å si det slik. Jeg sa som sant er at jeg hadde glemt igjen alle handlenettene ute hos faren min. Man kan ikke huske alt.
Hun spurte da om faren min var han jeg pleide å ha med meg på Coop innimellom. Nei, sa jeg, og tenkte i mitt stille sinn at hun måtte forveksle meg med noen andre. For jeg har aldri hatt med Høvdingen eller noen andre eldre mann på Coop.
Eller jeg handler jo sammen med Gamle Gubben Grå relativt ofte. Så etter en tenkepause la jeg til at det var mann min. Hun så litt flau ut så jeg fortet meg å si at jeg så på det som et kompliment. At jeg ble tatt for å være Datteren til Gamle Gubben Grå, altså. Han er 3 år eldre enn meg. Så enten må dette bety at han ser ekstremt gammel ut, eller at jeg holder meg utrolig godt. Jeg skal legge frem spørsmålsstillingen for Gamle Gubben Grå i kveld. Da tenker jeg jeg får flere bevis på at jeg fremstår som rene ungdommen. Han kommet neppe til å innrømme at det er han som ser eldgammel ut.
I kommentarfeltet under det siste innlegget mitt Så sa det stopp… dukket det opp en kommentar som ikke helt forholdt seg til temaet. Greit nok, den som skrev kommentaren har det ofte med det. Kommentere litt ut fra hva som rører seg i egen tankevirksomhet. Helt uproblematisk. Jeg opplever vedkommende som reflektert, selv om jeg vet at det er delte meninger om det.
Beundrer Erna .Der sier det ikke stopp. Etter 17! intervjuer i går var Det Solvangs tur. Jeg fikk lyst til å kjenne på håndleddet hennes om hun hadde puls. 😉
Dette var altså en kommentar under et innlegg som handler om at jeg som en gang var “Kjerringa som fikser alt” måtte trykke på stoppknappen etter et par uker som i min storhetstid ville ha fremstått som relativt avslappende, men som nå er i hektiske laget.
Og den som skriver kommentaren har helt rett. Erna var i 17 intervju i går for så å avslutte med en samtale med Fredrik Solvang i Debatten. Hun trykket ikke på noen stoppknapp, men sto løpet ut. Hun tok en langhelg i Bergen, fikk snakket litt ut med ektemannen før hun var tilbake i manesjen. Ingen sykemelding. Ingen permisjon. Ingen stoppknapp.
Kommentaren fikk vekt til live noen såre tanker. For det er jo slik jeg ønsker å fremstå. Slik jeg ønsker å være. Kanskje ikke 17 intervju og Debatten, men være den som står i stormen. Beintøff. Den som aldri kaster inn håndkle eller trykker på stoppknappen. Kjerringa som fikser alt. Det er mitt ideale. Slik jeg skulle ønske at jeg var.
Erna trykker ikke på stoppknappen. Det gjorde jeg. På ny kjenner jeg på nederlagsfølelsen. Ga jeg opp for fort? Kunne jeg ikke bare bitt tenna sammen og fortsatt? Det er jo så mange som klarer det. Ikke bare Erna. På nytt kommer følelsen krypende, jeg ga opp. Jeg trykket inn bremsen – eller stoppknappen da. Jeg burde ha holdt ut. Jeg ga opp.
Jeg håper og tror det ikke var helt Slik det var ment fra den som skrev kommentaren, men det var slik det ble oppfattet. Jeg trykket på stoppknappen. Erna klarer 17 intervju på en dag. Jeg er en som gir opp.
Det har vært et par litt vel hektiske uker nå. Langt fra så hektiske som i gode, gamle dager, men likevel hektiske for meg. I går sa det bare stopp. Eller det er kanskje ikke helt sant. Det sa ikke stopp. Det var jeg som trykket på stoppknappen. Jeg tok det ansvaret jeg har for egen helse og ga meg en god pause på sofaen i går kveld.
Jeg var ikke inaktiv i hele går. Jeg gikk en tre kilometers tur med hundene på morgenen. Etterpå var jeg på AMU i kommunen. Aktiv og engasjert, men kanskje litt mindre engasjert enn jeg pleier. Jeg er fremdeles litt forkjøla. Blir litt distrahert når tankene samler seg rundt at jeg ikke må få hosteanfall under møtet. Med nok Fisherman Friend og kaffe gikk det tålelig greit. Man har blitt enda mer engstelig for å hoste offentlig etter koronaen Lagde og middag, gresskarsuppe, før jeg altså flata ut på sofaen og i grunnen tok kvelden sånn rundt klokka 18.
Ny dag og nye muligheter. Jeg er fremdeles sånn litt sigen i kroppen. Godt programmet i dag ikke er for stort. Skal møte Barndomsvennina til en kaffekopp. Det er alt jeg må gjøre. Ellers skal jeg nok få ladet batteriene en god del. Gjøre ting som gjør meg godt. Ha mobilen på lydløs og ikke leve med et blikk på klokka eller konstant sjekke meldinger og mail. Tror ikke jeg går glipp av så mye om jeg ikke er så pålogget i dag.
Jeg er ikke så flink til det. Å holde kjeft mener jeg.
Ikke slik at jeg ikke kan holde på hemmeligheter. Det går helt greit. Forteller du meg noe i fortrolighet forblir det hos meg. Jeg er ikke noen slarvekjerring. En gang var det stor oppstandelse på jobben. En kollega hadde skiftet etternavn. Eller tatt tilbake pikenavnet, altså fjernet ektemannens etternavn. Skravla gikk. Det måtte jo bety at hun hadde gått fra mannen sin! Dette var litt av en sak! Jeg så hvor spente og litt stolte de så ut de som fortalte meg nyheten var. Jeg så litt sånn forundret på dem. Tenkte for meg selv at det er da mange år siden hun kastet ut han. Forsøkte å tenke etter. Ja, det må vel nærme seg tre, eller kanskje fire år siden. Hun det gjaldt virket litt distre og utenfor under en samtale vi hadde. Fulgte ikke med. Da hun skjønte at jeg merket det unnskyldte hun seg og fortalte at ektemannen hadde flyttet ut kvelden i forveien. Jeg lyttet til det hun følte behov for å fortelle, og så snakket vi aldri mer om det. Men jeg trodde at flere hadde fått greie på at de ikke bodde sammen lenger i løpet av årene som hadde gått. Visste du det? spurte de da de så min manglende reaksjon. Ja. jeg måtte innrømme det. Når skjedde det? Jeg trakk på skuldrene. Husker ikke, men det er en stund siden. Så var jeg ferdig med det temaet.
Nei når jeg sier at jeg ikke er så god til å holde kjeft mener jeg at noen ganger er det å forholde seg taus vel så virkningsfullt. I en debatt, for eksempel. Lytte mer, konkludere i hodet ditt men ikke la de andre få vite hva du tenker helt med en gang. Det er jeg skikkelig dårlig til.
Her om dagen skulle jeg på et møte. Sonderinger i forbindelse med hvem som skal samarbeide med hvem for å få en ordfører på plass også på Ringerike. Vi var to som skulle møte for Rødt i disse forhandlingene og vi to hadde en liten samtale dagen i forveien. La opp taktikken. Jeg kommer ikke til å si så mye sa jeg. Lytte for det meste, trekke oss tilbake og så konkludere. Det ble ikke helt slik. Jeg tror jeg var en av de på møtet som snakket mest. Kanskje den som snakket aller mest. Har følelsen av at jeg omtrent satt med hånden oppe konstant og ba om ordet. Noen ganger var jeg så engasjert at jeg ikke ventet til det var min tur til å prate heller…..
Jeg vet at det er smartere å snakke litt mindre. La tausheten fylle rommet litt. La motparten begynne å argumentere veldig fordi de ikke vet hvor de har deg. Jeg vet alt det der. Har vært på flere kommunikasjonskurs og hørt hvor lurt det er. Og ja, de gangene jeg har klart det ser jeg at det er virkningsfullt. Det er bare det at teori og praksis er to forskjellige ting. Spesielt når jeg er skikkelig engasjert.
En annen ting som jeg kan bli flinkere til er å senke stemmen når jeg blir engasjert. Eller “engasjert”, jeg mener vel mer fly forbanna. Jeg kjenner ei som er virkelig god til det, og jeg har alltid beundret henne for den egenskapen. Jo sintere hun blir, jo lavere stemme bruker hun når hun saklig fremlegger sitt syn. Det er virkningsfullt. Mens hun sitter avslappet og nærmest hvisker med rolig stemme står jeg og nesten hopper av rødglødende harme mens jeg skriker ut mine argumenter. Det er ikke vanskelig å se hvem som opptrer med mest verdighet.
Slike ting kan jeg fylle tankene med når nettene blir litt lange fordi det våte og råe været trekker seg inn i alle kroppens kranglete ledd og knokler. Jeg er flink til å evaluere egen innsats. Om jeg lærer noe av disse evalueringene er en annen sak.
Snart er det tid for et nytt møte. Men dagens møte tror jeg ikke klarer å få frem det helt store engasjementet. I dag klarer jeg nok å lytte mer enn jeg snakker, ikke være den som snakker mest og ikke heve stemmen. De som kjenner meg som debattant sier at det er en like så kjent egenskap med meg. Hvis temaene ikke er engasjerende nok for meg er jeg nesten irriterende passiv.
I 2010 stilte den danske kunstneren Jens Haaning ut en kunstinstalasjon som besto av to glassrammer. Den ene bilderammer var fylt med en gjennomsnittlig dansk årslønn i danske pengesedler, mens den andre inneholdt en gjennomsnittlig østerisk årslønn i Eurosedler.
Så inngikk Haaning en avtale med det danske kunstmuseet Kunsten om at han skulle lage en oppdatert versjon for 2021. Kunstmuseet stilte med 523.549 danske kroner for å realisere prosjektet.
Når de ansatte ved kunstmuseet i Ålborg åpnet pakken med det ferdige kunstverket i september 2021 fikk de seg en overraskelse. For det var ikke rammer fylt med pengesedler. Det var derimot to tomme rammer . Et kunstverk kunstneren freidig nok hadde gitt navnet “Take the Money and Run.”
Og det er nettopp det kunstneren har gjort. Tatt pengene, og han hadde ingen intensjon om å betale de tilbake.
De to tomme rammene ble stilt ut på museet, men da Haaning nektet å tilbakebetale summen påv532.549 danske kroner ( 824.000 norske), gikk Kunstens Museum rettens vei og saksøkte kunstneren for kontraktsbrudd.
I følge Haaning selv var det nye kunstverket et mye bedre verk. Det hadde langt mer samfunnsrelevans. Han sa og at det nye kunstverket og kontraktsbruddet en protest mot godtgjøringsvilkårene som museet tilbød. Han mente at verket blir ødelagt hvis han ga pengene tilbake.
Kunstneren mener og at “Take the Money and Run” er et av de viktigste kunstverk han har skapt. Mulig og et av de som har blitt mest omtalt. Historien om kunstneren som tok pengene og forsvant har blitt omtalt av flere utenlandske medier, blant annet The New York Times og den arabiske TV-stasjonen al Jazeera.
På mandag falt dommen i København, og retten beordret Haaning til å betale tilbake pengene. Det avtalte honoraret på 40.000 danske kroner fikk han imidlertid beholde.
Husmorporno er i følge Det Norske Akademis ordbok definert som underholdningslitteratur med mye romantikk og mykpornografiske skildringer. Når Solliv. skriver at hun har fått en kommentar som gikk på at vi bloggere bedriver husmorporno blir jeg i grunn litt nysgjerrig på hvilke blogger den leseren har lest, og ikke minst hvorfor den har blitt lagt igjen i akkurat Solliv sitt kommentarfelt. Jeg leser Solliv sine innlegg daglig. Jeg synes det er underholdende, men jeg har lest lite som kan minne om romantikk og hva som skulle kunne defineres som mykpornografisk kan jeg faktisk ikke skjønne.
I kommentaren som Solliv fikk var også begrepet Sosialpornografi brukt for å beskrive hva vedkommende leser mener blogg er. Jeg går tilbake til Det Norske Akademis ordbok og slår opp ordet sosialpornografi. Det er forklart slik: utlevering (især i massemediene) av folks privatliv (især forhold av privat eller tragisk karakter). Jeg kan se at enkelte blogger og enkelte bloggere kan ha større eller mindre trekk av sosialpornografi, men jeg kan ikke se at Solliv sin blogg ligger i den kategorien.
Blogg domineres i dag av voksne mennesker. Godt voksne vil noen si. Jeg tror de fleste er relativt bevisst hva de publiserer på blogg, hvor åpne de er om eget privatliv. Noen er kanskje i meste laget åpne og kunne ha litt høyere terskel for hva de publiserer, ikke minst for sin egen del. Men de er voksne mennesker.
Da rosabloggerne dominerte ble da mykpornografiske skildringer og bilder av pupper og rumpeballer med eller uten silikon servert i tide og utide. Det er det vel helt slutt på nå. Jeg har i det minste ikke sett en pupp eller lest om en rumpe-operasjon på lenge.
Blogg gir oss som blogger og våre lesere mye. Vi koser oss med blogg. Hva er galt med det? Hva folk bruker tiden sin på må de da få bestemme selv. Hvis noen ikke liker det vi skriver eller bildene vi deler er det helt greit. De behøver ikke klikke seg inn på bloggene våre. Det er da ingen lese-tvang!
Hvis du klikker deg inn på blogg for å lese om andres privatliv helst om forhold som er av både tragisk og privat karakter, ja da er det vel du som søker og ønsker å lese sosialpornografi? Hvis det er det som har lokket deg inn på blogg, og du så dumper over bloggen til Solliv og de fleste andre her inne skjønner jeg at du blir skuffet. Finner skildringer av hagearbeid og turer i skog og mark i stedet for triste livsskildringer, ja da skjønner jeg at du blir skuffet og føler behov for å rase fra deg i kommentarfeltet. Men du, det sier mer om deg, kjære leser, enn det sier om oss bloggere. Det sier noe om hva du er på leting etter mer enn hva du finner. Hvorfor klikket du deg inn på dette innlegget, forresten? Var det på grunn av overskriften?
Det har vært en fin dag i dag sånn værmessig. Jeg har drevet på litt i hagen. Fått spavendt litt kompost og slikt. Ryddet og ordnet litt med slike ting som er kjekt å få gjort før det blir vinter.
Nå håper jeg den vinteren lar vente på seg, trenger ikke snø før ut i desember for min del. Erfaring tilsier imidlertid at når dagene er så klare og fine som nå er det ikke lenge før første frostnatt. Det er greit å gjøre hagen forberedt på den.
Leser at diverse sjefsøkonomer er enige om at det kommer en ny renteheving i dag. De er derimot usikre på om dette blir den siste renteøkningen eller vi kan vente oss et par til. Jeg har sluttet å høre så nøye etter. De har vel snakket om at renta skal opp en gang til eller to i nesten hele år, likevel stiger den stadig.
Vi har ikke mye lån, jeg tenker mest på unge i etableringsfasen som har flere millioner i lån og en galopperende boliglånsrente. Jeg vil tro det er noen våkne nattetimer når betalingen på boliglånet stiger med flere hundre kroner i måneden. Jeg husker tilbake til 1990 tallet. Da var renta langt høyere enn i dag. Da vi kjøpte rekkehuset i 1993 var den på over 10%: Likevel utgjorde ikke huslånet et så drastisk innhogg i månedsbudsjettet. Vårt lån var vel omtrent på husstandens årslønn. Nå låner man jo både det dobbelte og det tredobbelte av husstandens samlede inntekt har jeg følelsen av. Boligprisene har jo eksplodert.
I 1998 kjøpte vi huset i skogen, og renta galopperte. Jeg mener jeg ofte fikk brev fra banken om renteheving to ganger i måneden. Da vi tok opp lånet skulle vi betale rett i overkant av 4.000 kroner i måneden i renter og avdrag. Det skulle vi klare med litt felles innsats og ikke minst litt overtid. I løpet av det første året steg den månedlige summen til over 7.000 kroner. Jeg husker jeg ble kvalm da jeg åpnet brevet med beskjed om den siste rentehevingen. Vel, vi kom oss gjennom det. Men det var noen tøffe år med mye jobb og lite utskeielser. Jeg føler virkelig med de unge i dag.
Nei, jeg sitter ikke på kafe’ og stapper i meg fersk gjærbakst og drikker kaffe-latte. Det er et arkivbilde. Jeg sitter og knotter ved spisebordet i Drømmehuset med den sedvanlige tekoppen ved min side. Det meste er som det pleier. Mulig jeg er litt trøttere enn vanlig. Hoster og snørrer og har pådratt meg en aldri så liten forkjølelse. Dyng nå ikke kommentarfeltet ned med god-bedring-ønsker, for jeg er alt på bedringens vei og har vel vært mer pjusk enn syk. Tok en rolig dag i går og regner med at jeg stoppet forkjølelsen på et tidlig stadium.
Egen helse er ikke dagens tema. Derimot vil jeg snakke om tillit. Hvis du gjør noe annet enn det du sier så mister du tillit. Det gjelder barn som raider godteskuffen, ektefeller som handler med aksjer når de ikke skulle og politikere som stemmer motsatt av hva som er partiets politikk og hva de lovet velgerne før et valg.
Å gjenopprette tillit er ikke alltid like lett. Det er ikke nok å si at man skal endre seg. Slike påstander må virke troverdige og kanskje inneholde litt anger så vel som forståelse av at man har gjort noe galt. Jeg tror ikke jeg er direkte mistroisk til mine medmennesker, men jeg liker å se endringer før jeg tror på dem. Jeg kan godt gi folk en ny sjanse, men da er det opp til dem å bevise at de har endret seg. At de er tilliten verdig. Hvis jeg så Bjørnar Moxnes prøve solbriller på Gardemoen ville jeg nok følge godt med på hvor de solbrillene havnet etterpå.
Gjort er gjort og spist er spist sa noen til meg for en stund siden. Nå skulle vi legge alt som hadde vært bak oss og se fremover, og i fremtiden kom alt til å bli annerledes. Flott det, jeg kan gjerne være med på å dele den drømmen, men bli ikke sur hvis jeg kommer med litt kritiske spørsmål om hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.
Vi mennesker er vanedyr, det er fort gjort at vi glir tilbake til gamle mønster. Jeg vet at dørstokken i Drømmehuset vil bli betydelig høyere når veiene blir islagte og jeg blir redd for å ramle. Det er ikke fordi jeg ønsker å være mer inaktiv Det er bare at det er lett å gli tilbake i mønsteret med å holde meg mest mulig unna is og holke.
Når Sindre sitter og kjeder seg i statsministerboligen og Erna er på reise, regjeringsmiddag, kveldsmøte på stortinget hva vet jeg. Hvordan skal man ha tillit til at han ikke begynner å leke seg litt med kjøp og salg av aksjer igjen? Ja hvis hun skulle bli statsminister igjen, altså.
Nå har det akkurat vært valg. Rundt i de mange kommuner og fylkeskommuner oppstår de merkeligste konsultasjoner for å sikre flertall for sin ordførerkandidat. Det finnes mange eksempler på at Frp samarbeider med både SV og Rødt. Ikke på Ringerike da, men det kommer kanskje mest av matematikken i valgresultatet. Så vidt jeg vet har man heller ikke landet ordføreren her ennå, så det meste kan vel ennå skje.
Her kommer også tillit inn. For skal man samarbeide må man ha tillit. Så hvis et parti har samarbeidet med de blå i flere perioder men nå vil samarbeide med de røde eller omvendt. Hvor er den ideen kommet fra? Er det ut fra at alle i partiet har skiftet politisk ståsted, eller er den politiske snuoperasjonen et resultat av valgresultatet? At matematikken tilsier andre samarbeidspartnere for å sikre sine posisjoner. Så når posisjonene er sikret og det politiske arbeidet begynner, vil man da være tillitten verdig å stå ved sine nye løfter? Føre politikk i tråd med sine nye samarbeidspartnere?
Og hva med tilliten fra velgerne? Hvis mange politiske partier som har gått til valg på ulike program skal samarbeide? Må man ikke da gi og ta? Fire på noen punkter for å oppnå noe som oppleves som viktigere for de som sitter rundt forhandlingsbordet? Hva da med de velgerne som stemte på ditt parti på grunn av et lite punkt i programmet, et punkt som så blir hestehandlet vekk. Det som kan virke mindre viktig for en, kan være utrolig viktig for en annen. Ja det avgjørende argumentet for at akkurat dette partiet fikk din stemme.
Jeg kaster ut mange spørsmål i dag. Jeg sitter ikke med svarene. Jeg bare vet at mistilliten til politikerne er økende. Valgoppslutningen i enkelte kommuner er på litt over 50%. Det er et demokratisk problem. Et varsko vi må ta på alvor. Mister politikerne og det politiske systemet tilliten fra velgerne så til den grad at flertallet ikke bryr seg om å gå til stemmeurnene får vi et stort demokratisk problem. Jeg tror at det er vi politikere som kan bryte den trenden. Alle vi politikere fra lokalpolitikere via fylkespolitikere til de på stortinget og i regjering. Det handler om tillit. Om å gi befolkningen troen på at vi drives av et ønske om å gjøre det som er best for samfunnet, best for kommunen, fylket eller landet. At det er det å få til en samfunnsutvikling vi mener er riktig som driver oss og ikke hva som gagner oss selv best økonomisk eller hvilke posisjoner vi kan oppnå. Det er vi politikere som må vise at vi er velgernes tillit verdig og på den måten få flere til å gå til valgurnene ved neste valg. Det er langt viktigere enn hvem som delte ut flest ballonger og karameller eller hvem som har hatt den beste kampanjen på Tik Tok.
