Det stunder mot adventstid. Lys i mørke. Og er det et år vi virkelig kunne trengt litt lys i mørke, så er det vel i år! Når et samfunn er i krise, pleier kirken å åpne sine dører, sette lys ved kirkedøra og vise at her er det åpent, her er alle velkommen. Mennesker som ikke har som vane å tråkke ned døra i kjærka, søker gjerne dit når krise truer. Når noe forferdelig har skjedd, Vi er mange som kunne trengt litt av kirkens lys og varme i disse dager.
Jeg går ikke jevnlig i kirken, men jeg har min barnetro og rusler innom et par ganger i året.
Kirken og kirkerommet gir meg ro i sjelen. Jeg tror mange har det som meg.
Mens man kan samle 200 mennesker i fastmonterte seter på Gledeshuset revysena i Hønefoss, kan man bare samle 50 i ærverdige Norderhov Kirke. Begrunnelsen til de som bestemmer er at de tunge, gamle kirkebenkene Norderhov i motsetning til stolene på Gledeshuset ikke er skrudd fast i gulvet.
Det er og sagt at kirkegjengerne, eller menigheten om du vil, kjenner hverandre og vil “klumpe seg sammen” på kirkebenkene uten tanke for smittevern.
I motsetning til glade revygjester med rødvindgløgg i koppen og promille i toppen som har kommet for å se juleshow, og selvsagt har et høyt fokus på smittevern.
Og ja her i Hønefoss kjenner vi hverandre og treffer kjentfolk i kirken så vel som på Gledeshuset. Jeg har liten grunn til å tro at vi oppfører oss så mye mer umoralsk hvis vi går inn ei kirkedør enn hvis vi møtes i festlig lag ute på Gledeshuset.
Det er flott at folk bryr seg om barns oppvekstsvilkår. Det er flott at folk bryr seg om fremmedes barns ve og vel, og at de sender bekymringsmeldinger til barnevernet hvis de er bekymret for et barn og oppvekstforholdene til dette barnet. Vi leser stadig historier hvor barn i ettertid spør seg om hvorfor ingen gjorde noe? Det må jo ha vært mange som så at ikke alt var som det skulle.
Hvis man går rundt med en nagende følelse, en klump i magen om at ett barn ikke har det bra, ja da sender man den bekymringsmeldingen til barnevernet. Man truer ikke med det i t kommentarfelt.
Jeg forstår at det er lettere å skrive “Noen burde be barnevernet se på oppvekstsvilkårene til dette barnet” i et kommentarfelt enn å faktisk sette seg ned og skrive den bekymringsmeldingen. For hvis du skriver en bekymringsmelding til barnevernet må du jo grunngi hvorfor du mener noen burde undersøke oppvekstsvilkårene, du må skrive at du mener dette fordi….
I kommentarfeltet trenger du bare antyde, og resten av moralpolitiet henger seg på. Du får støttende kommentarer og likes.. og du kan sole deg i glansen som et menneske med høy moral og høy ansvarsfølelse – på papiret.
Men du har faktisk ikke gjort noe for det barnet som du tilsynelatende var så engstelig for.
Jeg har sett en del eksempler på blogg over hjem hvor jeg ut i fra bildene kan bekymre meg for barns oppvekstsvilkår. Det er de hjemmene som fremstår nærmest sterile, og hvor barn ser mer ut som om de er en del av interiøret enn at de virkelig bor der. Jeg kjenner noen som vokste opp i et slikt hjem. Det var ikke en god oppvekst. .
Om et barn på en tre – fire uker befinner seg i en stue hvor det for en periode ligger vakuuminnpakket reinkjøtt strødd utover gulvet tror jeg det ikke vil sette varige spor. Jeg regner med det barnet ikke oppholder seg så mye på gulvet, men stort sett i en seng, vogn eller et kjærlig fang.
Jeg har kritisert toppbloggeren mye. Jeg er en av de som ikke tror han er en Gudeskikkelse og tilhører helt klart ikke menigheten. Jeg tror ikke han er en eksepsjonell fantastisk far, men jeg tror han i likhet med de aller fleste andre foreldre gjør så godt han kan. I de aller fleste tilfelle er det mer enn godt nok.
En ting, helt til slutt. Dette lille barnet har og en mor. Kjærest.
Og det inntrykket jeg har dannet meg av Kjærest gjennom blogginnleggene til Kokkejævel, av hvordan hun har fylt rollen som bonusmor for Datter, små kjærlighetsbevis til Kokkejævel, og ikke minst bildene av henne og den lille gutten. Jeg tror vi her har med en mor som virkelig er i det øvre sjiktet av mødre, Lillegutt er nok i de tryggeste hender.
Dere som har fulgt med på bloggen min en stund husker sikkert den rosa gjestedoen min. Den som er så rosa at Gamle Gubben Grå hevder han blir sveiseblind hvis han går inn på, og som han stadig advarer gjester mot å besøke. Som dere sikkert også vet elsker jeg den doen! Min egen lille feminine oase i hverdagen.
Som den detaljfreaken jeg er har jeg lenge ergra meg over at dorullholderen er eggeskallfarget. Det blir lissom litt feil.
Det enkleste hadde jo vært en runde med litt rosa bengalakk eller spraymaling. Men jeg hadde lyst på litt mer glam. Eller enda mer sprøtt.
Jeg tenkte en stund på decopage finne det rette serviettmotivet å gå bananas. Elker hva med glansbilder tett i tett? Engler med rosa kjoler eller vinger for eksempel. Fant ut at jeg måtte ha ganske mange ark med glansbilder for å få til det jeg tenkte. Flere enn de hadde i lekebutikken.
Så vurderte jeg kontaktpapir. Søkte på nett, men lite i rosa fargetoner i den nyansen jeg ønsket
Hva med gavepapir? Det må vel gå sn å finne i rosa? Og ganske riktig. På Rusta fant jeg denne drømmen av et gavepapir!
Så var det bare litt klipping og liming og plutselig hadde jeg den perfekte dorullholder.
Snøen har kommet i natt, og plutselig er bakken hvit. Jeg har den tykke kosedressen med isbjørner på og har overhode ikke noe behov for å gå ut. Jeg liker ikke snø.
Men Charlie Chihuahua må ut, og i dag er det mitt ansvar.
Så jeg tar på meg de gule Pytt-pytt gummistøvlene mine og tar med meg Charlie Chihuahua ut på tur. Vi sklir ned trammen. Isen fra et par dager siden har ikke blitt mindre glatt av å få ett snødekke. Men vi kommer oss da trygt ned.
Så labber vi avgårde. Det går ikke fort. Det er mye Charlie vil snuse på. Visittkort skal og avleveres. Veien er sørpete. Bilene som kjører forbi oss spruter sørpe og jeg forsøker så godt jeg kan å hoppe unna sørpespruten. Ikke like lett hver gang.
På gangveien oppdager jeg at det unge paret i det hvite huset har malt innsiden av leveggen sin turkis slik som oss. Så gøy! Jeg har blitt en trend-setter! humrer jeg for meg selv uvitende om de i de hele tatt har lagt merke til leveggen vår.
Charlie Chihuahua og jeg labber videre.
Plutselig hører jeg en stemme. En nabo snakker til meg fra en tram. Hun sitter der og nyter morgenen og muligens en sigarett og en kaffekopp. Det er ofte med når folk velger å sitte på trammen en novembermorgen. “Så flink du er som står på med blogg og politikk og sier det du mener.” Jeg stopper og takker for komplementet. Blir virkelig rørt og glad. Vi veksler noen ord og hun avslutter med en oppfordring om å fortsette å stå på og si det jeg mener. Utrolig koselig. “Jeg er stolt av å ha deg som nabo” avslutter hun da jeg går videre.
For en flott dag på en litt grå novemberdag. Jeg blir oppriktig glad. Fint nabolag. Flotte naboer. Jeg er utrolig glad i dette lille boligfeltet vårt.
Noen ganger er det å kommentere toppbloggeren sitt siste innlegg skikkelig vanskelig. I dag er en slik dag.
Bildet av den sovende toppbloggeren med sin sovende sønn i armene er rørende. Og nok en gang slår det meg hvor like de er. Snakk om å være snytt ut av nesa på faren sin, som vi sier på mine kanter av landet.
En liten gutt som er uvitende om at faren som hadde planlagt en rolig barseltid plutselig arbeider nærmest natt og dag. Det var ikke slik han hadde tenkt det, men det var slik det ble. Livet er ofte slik. Det blir ikke helt som planlagt.
Kokkejævel har tidligere gitt uttrykk for at han kanskje arbeidet litt vel mye da de eldste ungene var små, nå gjør han det igjen. Jeg forstår han så godt. Når toget går, når nettbutikken tar av, må man henge med, smi mens jernet er varmt. Noen mennesker er skrudd sammen slik. Det er ikke noe galt i dat. Å ønske å sikre familien en økonomisk trygghet, det ligger mye kjærlighet i det.
Kokkejævel hevder hjerterått ærlig at han holder en viss distanse til den lille sønnen, at selv om han elsker han mer enn han klarer å forklare, prøver han å holde igjen. Han hevder at han i redsel for at også dette barnet skal dø ikke tør å bli skikkelig glad i sønnen.
Jeg tror han ikke!
Jeg tror han er så utrolig glad i sønnen, at han elsker han så høyt at han ikke klarer å innrømme det for seg selv en gang. Det er fordi han elsker sønnen så ufattelig høyt at han forsøker å distansere seg. Forsøker å bygge seg en mur i redsel for at katastrofen skal inntreffe nok en gang.
For Kokkejævel er redd. Skikkelig redd, Klumpen i magen, pulsen som dunker i ørene . Redselen som får hjertet og halsen til å snøre ag sammen når man av en eller annen grunn plutselig frykter at det man frykter mest har skjedd nok en gang.
Jeg har selv flere anfall med nærmest panikkangst fordi jeg fryktet at noe hadde tilstøtt en eller flere av ungene mine. Den angsten satt igjen lenge etter at ungene var over spedbarnsalderen. Ja, jeg kan ved enkelte anledninger føle på den fremdeles.
En gang, for mange år siden nå, hadde en i min nære omgangskrets mistet et barn i en trafikkulykke. Et barn helt i starten på det voksne livet var blitt revet bort brått og brutalt. Hun spurte meg i en fortrolig samtale “Hvordan kommer man over det å miste et barn?” Jeg hadde mistet Tiril noen år tidligere. Jeg tenkte meg om og sa. !Man kommer aldri over det. Men man kommer gjennom det.”
I gjennom mine 54 år her på jorden har jeg opplevd at sorgen slår meg i bakken flere ganger. Jeg har mistet mange som står meg nær. Ikke alle ble gamle og mette av dager. Ikke alle døde etter langt sykeleie. Flere ganger enn jeg ønsker å telle har jeg opplevd at mennesker som betyr mye for meg blir revet bort så alt for tidlig. Man kommer gjennom det. Sekundene blir til minutter, minuttene blir til timer, timene blir til dager. Sakte, skritt for skritt kommer man gjennom det. Det er tøft, det er meningsløst, det er helt jævlig. Men man kommer gjennom det, selv om det tar tid noen ganger lang tid.
Jeg tror det perfekte forelder ikke finnes. Alle vi som har barn har gjort noen feil og mye bra. Jeg tror de fleste av oss har gjort mer bra enn feil. Det tror jeg også gjelder for Kokkejævel. For meg virker et forelder som aldri gjør feil ganske skremmende. Tenk for en forventning for et barn å forsøke å leve opp til, forsøke å bli et feilfritt menneske. Kan umulig være sunt. Det er menneskelig å feile, men man må prøve å gjøre så godt man kan. Som regel er det mer enn bra nok.
Jeg tror Kokkejævel elsker alle sine barn varmt og inderlig. De lange dagene, alt arbeidet er også en kjærlighetserklæring. Å ønske å gi økonomisk trygghet er også en form for kjærlighet.
Jeg skulle ønske for hans del at han klarte å slappe litt mer av, ta seg litt mer fri. Han er 43 år, det kan være en helserisiko ved å arbeide mye og. Kanskje er faren for at han skal forlate sine barn større enn at de skal forlate han.
Men antakelig snakker jeg til døve ører. Man pleier det når man snakker om arbeidsbelastning og helseskader til mennesker som elsker å arbeide mye, få til ting. Men tenk litt på det. Du får ta det som et godt råd fra noen som vil deg godt.
Lasagne med kylling og bacon er fortært. Kosedressen er på og jeg sitter godt tilbakelent under pelspleddet og koser meg med ei bok. Stearinlysene er tent, og når lasagnen blir søkket litt lenger ned i magen skal jeg fylle bollen med ostepop. Kanskje blir det et glass rødvin senere i kveld. Det er helg!
Boka er engasjerende. Den peker på ting som gjør meg provosert. Som at ESA bryr seg med at Mosjøen kommune har et billig treningssentertilbud til sine innbyggere. Pennen er ikke langt unna når jeg leser. I morgen skal jeg få kjøpt markeringstusj. Jeg koser meg når jeg kjenner engasjementet boble.
Har dere lagt merke til det dere og? Den lange raden av C- og D-kjendiser som formelig står i kø for å slakte regjeringens smitteverntiltak? Jeg synes det er besynderlig at man ønsker å fremstå som relativt lite smart bare for å oppleve litt av magien ved tidligere tiders popularitet.
Jeg er liksom ikke noen forkjemper for den sittende regjeringen. Går det som jeg drømmer om bytter vi de ut med ei blodrøde regjering om 297 dager. Men når jeg hører slike uttalelser som “De som er syke og gamle skal jo bare dø likevel” (Kari Jaquesson) eller “Hvorfor stenge operaen? Folk fra Somalia og Pakistan går ikke på teater og opera” ( Elin Ørjaseter), ja da tenker jeg “Er det mulig?”
Er samfunnet virkelig blitt så kaldt at det er de sterkestes rett som rår? Er det slik at hvis du er gammel eller syk, og ikke kan delta i verdiskapningen så er det takk og farvel?
Er det slik at kultureliten eller de som tror de er det mener seg berettiget til å hevde at mennesker fra Pakistan og Somalia ikke går i operaen? Eller ønsker Ørjaseter seg et samfunn der “høykultur” som opera er forbeholdt den hvite overklassen?
Slike holdninger som det disse D-kjrndisene bærer til torgs skremmer meg. Ja det gjør de virkelig. Hvor er samfunnet på vei?
Jeg har fryktelig mye å gjøre. Jobbe som radiograf, følge opp tillitsvalgtsvervet, være engasjert lokalpolitiker følge litt med på hva som skjer i fylkespolitiken, ta meg av hus og hjem, mann, voksne barn og enda mer voksne foreldre. Ja og så var det noe med et stortingsvalg…
Midt opp i dette sa ryggen stopp. Eller den sa vel ikke stopp Den mer skrek STOPP!!! Så da blir det pelspledd og sofa i dag. (Måtte bare ha unna drøfting av et budsjett først.)
La oss slå fast det med en gang. Det blir jul i år også. Kanskje en annerledes jul, men det blir jul! Det er opp til oss og lage det til en hyggelig og minnerik høytid.
OK så kan kanskje ikke hele slekta samles på julaften. Det blir kanskje ikke lov med barn, barnebarn, gamle foreldre, x-svigermor, din datters ugifte svigerinne og tante Olga rundt spisebordet. Men hvis man bare påser at ingen blir sittende alene så blir det jul likevel. Hvem vet om X-Svigermor kanskje vil kose seg vel så mye sammen med sin sønn og hans nye kone. Og din datters ugifte svigerinne er vel ikke helt ditt problem? Ja, jeg vet hun ikke ønsker å feire jul sammen med resten av sin familie hos den andre broren sin siden hans nye samboer er veganer og ikke vil servere ribbe, pinnekjøtt og kalkun slik du gjør. Men tror du du kan kose deg uten henne?
Ok, så blir det enda vanskeligere å planlegge uka mellom jul og nyttår. For når vi ikke skal farte så mye rundt blir det vanskelig å besøke dine nye svigerforeldre på 1. dag, foreldrene dine sammen med resten av slekta på andre dag, ha huset fullt av søskenbarna du bare ser en dag i året på tredje dag, besøke barn og svigerbarn sammen med din svigersønns familie inklusiv den inngiftete veganeren på fjerde dag, besøke ei gammel grandtante på sykehjemmet på femte dag for så å bruke 6.dag på å gjøre i stand til den store nyttårsfesten du alltid holder for venner og bekjente på Nyttårsaften. Men med hånden på hjertet, tror du at du klarer å komme deg gjennom jula likevel?
Det blir jul i år og. Det blir gløgg og pepperkaker. Det blir pakker under juletreet. Sølvguttene kommet til å synge julen inn, muligens i et arkivopptak. Men det kommer til å bli jul.
I år går jeg for maks kos, maks komfort. Derfor har jeg allerede brutt en av mine egne regler og startet med gløgg og pepperkaker allerede 2 uker før første søndag i advent. Ja, jeg har til og med prøvespist ribbe, rakfisk og maripangris. (Ikke samtidig.) Og jeg er sikker på at det skal bli en jul jeg vil huske lenge.
Jeg er overbevist om at jeg kommer til å huske denne jula lenge fordi jeg har bestemt meg for å gjøre denne jula minnerik. Jeg trenger en minnerik jul nå En minnerik jul full av gode opplevelser.
I år har jeg som mål å lese alle juleheftene jeg kjøper, og alle bøkene jeg får i julegave. Er jeg heldig rekker jeg å lese de jeg fikk til jul i fjor også … Fyr på peisen, gløgg i koppen og ei god bok, finnes det noe bedre?
Jeg skal ha lange frokoster med sylte, julekake, brunost og lefse. Jeg skal ha kvalitetstid med mine nærmeste. Dager hvor vi ikke trenger å se på klokka, ingen ting å rekke. Vi skal ingen steder og ingen velter inn døra i store flokker til juleselskap Jeg kan gå i pysj hele dagen om jeg vil!
Jeg skal finne måter å få vært sammen med resten av slekta på. Prioritere å ha fysisk kontakt med de eldste og finne gode digitale løsninger for de jeg ikke får vært sammen med. Jeg har over en måned igjen å tenke ut hvordan.
Ser dere denne fine gjengen? Vi er de fire som ble valgt til å være de fire øverste på Rødt sin liste i Buskerud før neste års stortingsvalg. Linn Elise, Hanna, Alex og jeg ble valgt av et enstemmig nominasjonsmøte i går kveld Jeg er stolt og glad over å få være en del av denne dine gjengen.
Litt rart at nominasjonsmøter holdes digitalt og at gruppebildet er tatt som skjermbilde av oss fire. Men slik er det i i disse tider.
Ja, vi var stolte og glade i går kveld, men det er jo nå jobben egentlig begynner. Jobben med å gjøre Rødt sin politikk kjent. Forklare velgerne at det finnes et alternativ til den regjeringen vi har i dag. Få frem at med et sterkt Rødt på tinget vil vi få et samfunn hvor forskjellene minker, ikke øker. Vi vil få et samfunn hvor færre velferdsprofitører kan sitte med et sugerør inn i fellesskapet og ta ut enormprofitt av våreskattepenger, Vi vil få et samfunn hvor man går mot flere faste stillinger og når reversertutviklingen med et stadig økende antall 0% stillinger .Og får vi det slik jeg vil får vi lagt ned de regionale helseforetakene slik Erna Solberg og co lovte at de skulle gjøre før Stortingsvalget 2013 (Ja, jeg vet de har ombestemt seg. De gjorde det kort etter at de hadde kommet til makta,)
Vi har langt fra kontroll. Får vi inn en representant fra Buskerud blir vi historisk. Det skal vi klare men det må hardt arbeid til Jeg gleder meg til å ta fatt på det arbeidet.
Toppbloggeren får holde på med nettbutikken sin.
Jeg har tenkt å være med på å endre samfunnet vårt til det jeg ser på som et varmere samfunn.
