Her kommer en journalist på døra for å gjøre intervju med kjerringa som fantaserer om å bli toppblogger, og hvordan følger kjerringa opp det? Jo med å rase ned over lista til en 27. plass. Nå skuffer jeg jo ikke bare meg og leserne mine, men også journalisten og alle leserne av lokalavisa. Jeg hadde 1.109 sidevisninger i går, bra det altså, men hjelper lite når han på toppen har 62.797.
Han på toppen ja. Jeg må jo lære av han skal jeg komme meg oppover lista igjen. Han skriver om hjemkomst. Kjærest og babyen har kommet hjem fra barsel.
Den eneste hjemkomsten jeg liksom kommer på i farta var at jeg kom hjem fra kommunestyremøte i går. Hjem med et par Grandis under armen når klokka hadde passert 21.
Så ble det samling rund spisebordet mens vi snakket om alt fra snødeponier, og hengebruer til offentlig budsjettering og fun-facts fra vitenskapens verden.
Ja, Gamle Gubben Grå og jeg ble sittende oppe og prate helt til klokka var godt over midnatt. Det tar litt tid å lande etter et kommunestyremøte, engasjementet er ofte litt høyt.
Gamle Gubben Grå og jeg fikk rydda og shina Drømmehuset i god tid før journalisten kom. Ja jeg fikk sågar satt meg ned og gjort de siste forberedelsene til kommunestyremøte senere i dag. Er ikke helt sikker på hvor mye jeg klarte å konsentrere meg akkurat om det. Det var en del andre tanker dom kvernet litt mye rundt i hodet mitt. Jeg er liksom ikke så glad i pressen.
Men dama var hyggelig nok, og jeg babla i vei som jeg pleier. Hun var nok mer opptatt av bloggen enn politikken, og det uroer meg jo litt. Men jeg skulle få teksten til gjennomlesning og jeg har tro på at vi blir enige om tekst vi begge synes er greit.
Så kom vi til det verste med slike sjanser. Fotografering!!! Jeg HATER å bli fotografert. Å sitte slik å smile naturlig til fotografen er omtrent så langt utenfor komfortsona som jeg kan komme. Første gang vi skulle ta bilder til et valgprogram i 2011, hyret jeg inn en venn av meg som er hobbyfotograf. Vi drev på en times tid. Han tok over 200 bilder av meg. Av de var det vel 7 bilder han turte å vise meg….
Journalisten i dag var flink. Jeg håper hun fikk noen fine bilder. Hun tok noen av meg sammen med Charlie Chihuahua og noen av meg ved PCn. Da hun skulle gå igjen la hun merke til den sjokk rosa inngangsdøra vår og ville ha et bilde av meg i døråpningen. Det er bra hun ikke måtte en tur innom det rosa gjestetoalettet vårt, for da skulle hun ratt ha et bilde av meg sittende på do også..
Må innrømme at jeg er litt spent på hvordan reportasjen blir, og ikke minst på hvordan den blir mottatt.
Det er så mye dette året som ikke er som andre år. Så også jobben som tillitsvalgt. I går for eksempel skulle vi sluttføre årets lønnsforhandlinger. Bare at vi gjør det i november og ikke i mai er merkelig nok. Men vi sluttførte de i desember i 2002, så det er ikke enestående. At vi var i bistandsforhandlinger, altså måtte ha bistand fra Spekter og Radiografforbundet er heller ikke så uvanlig. Rammen rundt møtet i går burde i så måte være kjent. Men likevel ble årets innspurt annerledes enn tidligere år. Koronasmitten i samfunnet sørget for det.
For selvsagt kunne vi ikke tromme sammen noen fra HR, Noen fra Spekter, noen av oss tillitsvalgte og noen fra Radiografforbundet sentralt i ett og samme møterom. Nei, forhandlingene måtte foregå på Skype.
Selv jeg forsto såpass, selv om det vanskeliggjør muligheten for å lese kroppsspråk hos motparten.
To fra HR satt i et møterom i en bygning i Drammen.
Regnemesteren deres satt et annet sted. Mulig hjemmekontor,
Spekter satt vel på toppen av KPMG-bygget på Majorstuen der de har sitt hovedkontor.
Radiografforbundets ledelse satt på forbundets kontor i Rådhusgata i Oslo,,
Regnemesteren vår satt på hjemmekontor i Mjøndalen.
Og vi tillitsvalgte i forhandlingsutvalget vårt hadde funnet oss et møterom på Drammen Sykehus.
Møterommet vårt var første utfordring.
Det såkalte “Smutthullet” er et møterom som har plass til 8 personer. Men på grunn av korona-restriksjoner og krav om minst en meters avstand var antall møtedeltakere man kunne ha på dette møterommet nå redusert til 2.
Vi var 4.
Løsningsorienterte og flinke som vi er løste vi den utfordringen med å ta på oss munnbind.
Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle sitte og føre lønnsforhandlinger med arbeidsgiver med tildekket ansikt og via dataskjermen… 2020 blir et å vi aldri glemmer.
Vel, i løpet av et par tre timer kom vi til enighet.
Resultatet er ikke offentlig før alle andre og er ferdig med sine forhandlinger.
Tradisjon tro ble det god mat og et glass rødvin når jeg kom hjem til Drømmehuset Viktig å unne seg en påskjønnelse etter å ha endt en utfordring man har brukt mye energi og tankevirksomhet på.
Utrolig at det er så mange av dere som leser denne bloggen. Men folkens, plass nummer 26… Vi kan da ikke nøye oss med det? Nei, nå må vi få denne kjerringa oppover på lista igjen!!
Den oppgaven må vel i hovedsak bli min. Det er jeg som må skrive noe som jeg er slik at dere stadig vender tilbake til mine skriverier.
Jeg skal ikke komme med noen dype betraktninger om balansen mellom det private og det personlige, eller ha noen formening om jeg utleverer for mye eller for lite.
For meg er bloggen bare en gøyal hobby. Hjernetrim. Noe jeg slapper av med. Liker å skrive.
Jeg er ikke en narsissist som gjør alt for å komme øverst på lista eller for å få klikk.
Nei nå kan jeg ikke sitte her og knotte lenger.
Journalisten som skal intervjue meg kommer om under tre timer. Må nok rydde litt og gå over Drømmehuset med støvsugeren. For de to forgående dagene har jeg bare orket jobb og sofa. Det synes!
Om 6 timer starter kommunestyremøte, og jeg er ikke helt ferdig med forberedelsene til det heller. …..
Ny dag, nye muligheter er det noe som heter. I dag er første dagen i resten av ditt liv. På mange måter er hver dag en gylden mulighet til å starte livet litt på nytt, ta grep, gjøre små eller store endringer.
‘Framtiden starter i dag” kalte toppbloggeren innlegget sitt i går. Innlegget handler om at babyen deres nå er eldre enn det storebroren ble. Jeg kan forstå lettelsen.
Men fremtiden starter i dag for oss alle, også for meg helt nede på en 26. plass.
Jeg er et menneske som ser mer fremover enn bakover. “Gjort er gjort, og spist er spist”. Jeg bærer historien min med meg, men er mer opptatt av livet her og nå enn å dvele for mye med det som har vært.
I dette innlegget sikter jeg ikke til toppbloggeren. Han er fremdeles preget av sorg. Hans refleksjoner er forståelige.
Jeg kjenner mange som graver seg ned i fortiden, koser med elendigheten og ønsker å forbli der for evig. Som ser på meg med sorg i blikket, spør om jeg husker hvor slemme den og den var på ungdomsskolen og får en tåre i øyekroken og ser livredd ut når våre tidligere plageånder går forbi bordet vårt på kjøpesenteret.
Ja, jeg husker at han halvskallede mannen med buksesig en gang var en skikkelig dust. At han muligens ikke har forandret seg, og at jeg hverken har noen planer om å hilse eller på annen måte vise at jeg overhode kjenner han igjen. Men jeg sitter ikke her og er redd for at han skal komme bort til bordet vårt og komme med ekle kommentarer slik han gjorde i skolegården for 40 år siden. Gjør han det, beviser han virkelig at han er en dust. Og da skal han nok få svar på tiltale. Men jeg kan da ikke la hans teite ord en gang for lenge siden ødelegge en god latte eller en god samtale mellom gode venninner på kafe’.
Fortiden er historie. Framtiden starter i dag. Fortiden din behøver ikke definere hvem du er i fremtiden. Mobbeofferet behøver ikke forbli offer. Mobberen trenger ikke forbli mobber. Han kan bli redusert til dust, eller luft eller en voksen mann som var litt dust på ungdomsskolen.
Fremtiden er din. Fortiden kan du ikke endre, men du kan gjøre ditt for at fremtiden skal bli bra.
Antall direktører i Utsannigsetaten i Oslo har steget til tross for at det liksom ikke var det som helt var planen. Direktørstillinger i det offentlige har det ofte med å formere seg. Nå er det 28 direktører som skal styre 147 skoler og 65.222 elever.
Forresten ser jeg at hun sjefen for alle direktørene, direktør for direktørene om du vil vist nok aldri hadde sagt at det skulle bli færre direktører totalt. Det var en misforståelse. Det hun hadde ment var at det skulle være færre direktører i toppledelsen. Å ha et lederspenn på 26 ansatte var jo litt mye å holde styr på.
Den opplysningen var opplysende. Men som den vitebegjærlige kjerringa jeg er, får jeg straks to nye spørsmål i hodet.
Tenk å være Direktør, og likevel ikke være høyt nok på strå til å være en del av toppledelsen. Jeg vet ikke med deg, men hadde ikke du og følt deg litt skuffa da? For meg er en Direktør liksom den øverste lederen. The Big Boss om du vil. Det kan da ikke være så gjevt å være direktør når det kryr av dem i samme etat. Så må alle mellomledere være direktører, eller er det et tegn på at det er så mange glavalag med ledelse at alle tenkelige lederbetegnelser er brukt opp?
Og så var det det med lederspennet Jeg hører gang på gang om toppledere som ikke kan ha for mange ledere på nivået rett under seg. Et sted mellom fem og ti pleier å bli sett på som maks. Men jeg kjenner mange avdelingsledere og seksjonsledere på lavere nivåer som fort har et lederspenn på både 20 og 30 medarbeidere. Hvordan klarer de det, når disse topplederne som jeg ville forvente har både bedre lederegenskaper og mer kunnskap om ledelse ikke klarer det?
De direktørene som sitter i toppledergruppa skal ha tittelen «divisjonsdirektør». Det er en Direktør med ansvar for grunnskole, en for videregående skole, voksenopplæring og fagopplæring, en for kompetanseutvikling og elevrettigheter, så er det selvsagt en direktør for organisasjonsutvikling og fellestjenester og en for tjenesteutvikling, digitalisering og analyse. Så har vi jo direktør-direktøren. (Altså direktøren over alle divisjonsdirektørene). Hva de 20 andre direktørene som ikke fikk lov til å bli divisjonsdirektører er direktører for, har jeg til tross for iherdig googling ikke helt klart å finne ut av.
Det å sette ned lønna til folk under en omstilling er ikke greit. Da kommet fort slike som meg, tillitsvalgte, og skriker og bråker. Så alle de 20 direktørene som ikke er med i toppledelsen må jo få beholde lønna si. Hvis man mister en del ansvar et det vanlig at lønnsutviklingen stagnerer de neste lønnsoppgjørene. Men lønna blir sjelden satt ned. Det er noe med forutsigbarhet i den enkeltes privatøkonomi. Selvsagt anderledes hvis man selv velger seg vekk fra en stilling.
Like klart er det at en divisjonsdirektør må tjene mer enn en helt vanlig direktør. Hva er liksom vitsen med å være divisjonsdirektør ellers?
Jeg tror de fleste av oss er enig i prinsippet om at en leder skal tjene mer enn de hun er satt til å lede. Og når en helt vanlig lærer har en lønn på rundt en halv million, blir det jo fort godt over millionen på direktørene i toppledelsen. Hvis man for eksempel tenker seg at lederen skal tjene ca 100.000 mer enn de hun er satt til å lede, skal det ikke mange lag med ledelse til før direktørlønninger, for ikke å snakke om divisjonsdirektørlønninger og direktør-direktørlønninger fort bikker en million eller halvannen.
Vi har akkurat vært gjennom et lønnsoppgjør, ja alle er ikke ferdig ennå. Lærerne, også i Oslo, oppfordres til moderasjon. Dette unntaksåret 2020 må vi finne frem dugnadsåndene og stå på. Ingen spør om lønnsøkning når det er dugnadsånd som gjelder. Og siden lærerne ikke står på krava, men tvert i mot tar ansvar og viser moderasjon blir det mer igjen til lederlønninger. Lønnsvekst på 3.5% var jo satt av i budsjettet, og noe må j de pengene brukes til og.
Pengebruk er også et vesentlig poeng i denne saken. For Byråden og hennes Direktør-direktør har brukt penger, våre penger, som fulle sjømenn. For her er brukt millioner på hodejegere, konsulenter og ikke minst ledertrening etter et amerikansk ledertreningsprogram som garantert er mye bedre enn alle ledertreningsprogram som er utviklet her til lands.
Jeg håper forresten at de hodejegerne har blittbrukt til å finne de beste lærerne til å undervise barna. Hvis de kun er brukt for å jakte på hoder til direktør-, divisjonsdirektør- og direktør-direktørstillinger, ja da burde hodene snart rulle.
Når så kronen på verket blir avslørt.
Direktørgjengen har svidd av 12 millioner norske kroner på å planlegge og utvikle leseprøver for å teste leseferdighetene til barn og unge.
Selvsagt er det mye morsommere å bruke millioner og konsulenter på å lage sine egne leseprøver enn å bruke de leseprøvene allerede har utarbeidet og som også Osloskolene kunne få bruke helt gratis – i likhet med resten av skole-Norge. Nei bruke det samme som resten av landet det må da alle forstå at ikke går an Oslo-folk, hovedstandens borgere og deres barn ikke er som andre folk her i landet.
Inga Marie som er byråden med ansvar for utdanningsetaten forsikrer oss om at hun har tatt grep for at lønnsveksten ikke skal gjenta seg. – I det minste ikke før tariffoppgjøret 2021.
Dette går ikke! Jeg er helt nede på en 29. plass på bloggtopplista. Hu journalisten som liksom ville gjøre en greie på at denne halvgamle kjerringa var toppblogger mister litt av poenget sitt. Like greit, da kan jeg kanskje benytte anledningen når journalisten kommer til i stedet å snakke om Rødts fantastiske politikk og hvorfor vi trengs på stortinget.
Men 29. plass….. Nei, det blir jo nesten som å være listefyll. Og listefyll det er jeg jo ikke. Går jeg inn for noe, går jeg helt og fult inn for det. Problemet er vel at jeg innimellom går inn for litt for mye. Kan ikke fikse alt.
Toppbloggeren skriver om døden, og frykten for å miste.
Jeg lette lenge etter tittel og innfallsvinkel på dette innlegget. Etter å ha lest innlegget hans får jeg mest lyst til å holde rundt han, gi han en god bamseklem og fortelle han at alt kommer til å gå bra.
Men både han og jeg vet så alt for godt at ingen kan gi slike garantier. Ingen kan garantere at et barn skal få leve opp. Ingen kan garantere at katastrofer ikke kan gjenta seg. Ingen kan garantere at vi ikke vil møte sorg i livet.
Så bamseklemmen og mine forsøk på trøst ville fort bare gjort det vonde vondere. Tomme løfter om evig liv er ingen trøst for den som frykter døden.
Jeg går ikke rundt og tror at katastrofer skal inntreffe. Men frykten ligger der et sted, langt der inne. Det skal ikke så mye til å vekke den til live. En ungdom som kommer litt sent hjem, melding på radio om en trafikkulykke på et sted jeg tror en av mine kan være…….
Vissheten om at livet er skjørt og at de vi er glad i kan bli revet fra oss så alt for fort ligger alltid der innerst inne.
Når døden har tatt fra meg noe av det kjæreste jeg har hatt, og bare minnene og bildene er tilbake. Ja da blir bildene og minnene noe av det kjæreste jeg har. Bildet av Datteren, snart tre år, som stolt storesøster sitter med Tiril på fanget står innrammet på skjenken i stua. Det vitner om at i familien vår var det en gang to flotte jenter. Det gjør at Tiril fremdeles er en del av familien, er med oss videre.
Anders og Tiril har i likhet med sine søsken hvert sitt album. Det er ikke så ofte jeg blar i de albumene lenger. Men når jeg gjør det er det med vemod. Ikke sorg, men vemod. Albumene og bildene er noe av det kjæreste jeg har. Jeg vet at jeg kan hente frem minnene om barna når jeg har behov for det.
Man kan aldri sikre seg mot døden. Selv på de største Universitetessykehusene skjer uventede dødsfall. Midt blant landets fremste ekspertise kan skjebnen slå til og ta fra deg noen du er glad i. Jeg vet. Jeg har erfart det og.
Helsepersonell kan ikke trylle. Da ambulansepersonellet ankom rekkehuset den gangen for 26 år siden, møtte jeg de i gangen med en død baby i armene. “Dere kommer for sent” sa jeg mens tårene rant stille nedover ansiktet. De kom for sent, alt for sent. De prøvde ikke en gang, ikke en gang for vår skyld. De forsto at jeg alt hadde forstått.
Så dro de. Lot meg og Gamle Gubben Grå sitte tilbake med en død baby og ei storesøster på snart tre som merkelig nok ikke hadde våknet ennå. Et ungt foreldrepar på 27 og 30 satt rådløse, i sorg og sjokk med en død baby mellom seg og ventet at en livsglad 3 åring snart skulle komme springende ned trappa. Vi ble voksne den morgnen. Og Gamle Gubben Grå som ikke hadde hatt et eneste grått hår kvelden i forveien fikk sølv i håret innen begravelsen uka etter.
Jeg kan ikke vandre rundt i stadig frykt for at døden skal ta fra meg de jeg er glad i. Døden tok Tiril. Døden tok Anders. Og døden har tatt andre jeg har vært glad i. Noen av de i likhet med Anders og Tiril så alt, alt for tidlig. Jeg har erfart at døden kan legge mitt liv i ruiner, ikke bare en gang. Jeg lever med vissheten om at det kan skje igjen. Men jeg går ikke rundt og frykter at det skal skje. Jeg vet og at hvis nye katastrofer skulle ramme ville jeg på forunderligvis komme gjennom det og. Man kommer alltid gjennom det på et vis – det finnes ingen annen vei.
Folk sier jeg er sterk. Men det er ikke snakk om styrke. Det er bare snakk om å fortsette å leve, selv når alt er bare trist. Overleve minutt for minutt til minuttene har dannet dager, uker eller år. Overleve minutt for minutt til du igjen en dag plutselig har kommet deg gjennom den svarte skogen av sorg og du ser at det begynner å lysne i skogen.
For fem år siden fikk jeg denne klokka. Klokka er et håndfast bevis for at jeg hadde arbeidet 25 år ved røntgenavdelingen på sykehuset. Jeg var stolt og glad da jeg mottok klokka under en jubilant-middag på Klækken Hotell. I innlegget CV;n min.skildrer jeg hvordan jeg følte det den gang for fem år siden.
Nå har jeg vært på røntgen i over 30 år. De tre siste årene har jeg vært mye sykemeldt. En kropp begynner å bære preg sv flere tiår i helsevesenet. Men jeg er fremdeles like glad i arbeidsplassen min, like stolt av å være en del av sykehuset.
I morgen er jeg tilbake der jeg hører hjemme. I morgen tar jeg på ny på meg de hvite klærne og går på jobb. Etter tre uker med sykemelding skal jeg forsøke å arbeide 50%.
Jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg fordi det er det jeg aller helst vil. Komme meg tilbake i jobben jeg elsker. Men jeg gruer meg og, for hvis det er en av de dagene ryggen er på sitt verste så blir det vondt, vondt, vondt.
Til tross for over 1.300 sidevisninger er jeg bare på en 26. plass. Hva er det toppbloggeren helt der oppe på toppen av lista har som ikke jeg har?
Toppbloggerem helt der oppe på bloggtoppen skriver om en skrikende baby.
Jeg ser at en halvfeit chihuahua kanskje ikke helt gjør samme nytten i et blogginnlegg. I tillegg tror jeg både Charlie Chihuahua, Gamle gubben Grå og Yngste Sønn er glade for at jeg ikke gikk rundt og sang klokka 03.17 i natt.
Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om det var fotografering Gamle Gubben Grå hadde tydd til hvis jeg gikk rundt og gaula på den tid av døgnet heller.
Klokka 03.17 lå jeg og kastet meg rundt i senga og forsøkte å finne en god stilling.. Jeg gjør det flere ganger hver natt, for ligger jeg for lenge i samme stilling er det vondt, vondt, vondt.
Når vi var inne på temaet fotografering i sted. Hadde Gamle gubben Grå vært modig nok til å ta bilde av meg når jeg tisset (eller dumdristig nok) hadde bildet garantert ikke havnet på bloggen. Jeg er også usikker på i hvor stor grad slike bilder drar lesere, både hos Kokkejævel og hos meg…
Jeg studerer bildene på innlegget til Kokkejævel.
Ok, alle vet at kropp og naken hud selger. Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle med mann 43i bare bokser, og enda mer i tvil om slike bilder av kjerring 54 ville lokke lesere til bloggen. Det kunne fort ha motsatt effekt.
Ikke det at jeg har behov for å valse rundt halvnaken. Jeg har alltid likt meg best med klær på. Kall meg gjerne sjenert,
Jeg har ikke beveget meg mye utenfor Drømmehuset i helga. Været har liksom ikke helt innbydd til tur. Ikke ryggen heller, men den pleier å ha godt av at jeg trasker på ulendt underlag.
Ny uke, nye muligheter. Jeg skulle ønske jeg nå kunne ha hastet av sted til jobb, men i stedet venter legetime og ny sykemeldingsperiode. Antakelig gradert. Jeg tror jeg kan klare å arbeide litt, noen timer noen dager. Hadde vært greit hvis jeg kunne ha visst hvilke dager som er de gode dagene, slik at jeg kunne plotte de inn i kalenderen og jobbe de dagene.
Jeg synes det er litt i tiden å blåse støv av denne for lengst utdaterte søndagsskolesangen, ja og omskrive den litt. For de kommende ukene er det viktig at vi alle er forsiktige og følger lydig de smitteverns råd myndighetene gir.
Jeg håper og alle ser det litt absurde i at jeg som Rødt medlem harselerer med det behovet den borgerlige regjering har for å kontrollere “massene”. Det var jo slike beskyldninger han pent antrukket Høyre-mannen beskyldte meg og “kommunist-kammeratene mine” for å ville innføre hvis vi kom til “makta” under forrige høsts valgkamp.
Foreløpig er det forskrift og anbefalinger. Men myndighetene har signalisert at hvis vi ikke tar oss sammen og følger anbefalingene kan det fort bli lover og påbud. Jeg forstår hvorfor, men ser fremdeles ironien i at den borgerlige regjeringa er de som setter i gang tiltak de i årevis har kritisert andre for.
Man skal kanskje ikke være for snar til å dømme andres valg av styreform når man ikke var der i den tiden og på det stedet når valget ble tatt. Etterpåklokskap er jo alltid mye enklere. Jeg sier ikke dette for å unnskylde alle feil som har blitt gjort i land som er styrt av såkalte kommunister eller andre på ytterste venstre fløy. Maktmennesker som misbruker sin makt finnes i alle politiske forgreninger.
På fredag tikket det inn en melding fra ei venninne jeg ikke har hatt så mye kontakt med i det siste. Det er lenge siden vi har snakket noe videre sammen, men vi holder oss jo litt lettere oppdatert via sosiale medier og noen meldinger i ny og ne. Meldingen var ganske kort. Hun fortalte at hun skulle arbeide på lørdag, og at jeg jo kunne ta en tur innom hvis jeg hadde tid. Hun arbeider på kaffe’, og hva kan passe bedre en lørdag formiddag enn et kaffe’ besøk? For Gamle Gubben Grå og jeg har det ofte vært ett av ukas høydepunkt.
Nå var det verken overskudd eller tid til kaffe’ besøk i går, men jeg sendte melding og spurte hvordan hun arbeidet uka som kommer, så kunne jeg jo stikke innom en tur en av de dagene.
Etter litt meldingsutveksling ble jeg sittende igjen med en glad-følelse i kroppen. En glad følelse på min venninnes vegne.
Venninna mi har noen helseutfordringer som gjør at hun stiller langt bak, nesten helt bakerst i køen, når arbeidsgivere er på leiting etter nye arbeidstakere. Hennes erfaring fra arbeidslivet har vært korte og sporadiske, de rette instanser har heller ikke anstrengt seg alt for mye for å få henne i arbeid eller finne arbeidsoppgaver hun kan klare over tid. Hun har såpass omfattende helseutfordringer at det var enklere for det offentlige å gi henne stempelet ufør en gang på 1980-tallet, enn å hjelpe henne med å finne sin plass i samfunnsmaskineriet
Jeg er en forkjemper av velferdsstaten. Jeg er glad vi har et sikkerhetsnett for de som faller utenfor. Men jeg tror alle har et behov for å føle at de deltar. At de har en jobb å gå til. At de er en del av et fellesskap. Føle på den stoltheten som venninna mi sikkert følte på når hun kunne sende melding om at hun skulle jobbe på lørdag. Stoltheten og gleden hun føler når hun legger seg i kveld og veit at “I morgen skal jeg på jobb!. Det er noe og noen som venter på meg. Noe som ikke fungerer like bra hvis ikke jeg dukker opp.”
Jeg tror det er en god følelse.
For et par uker siden var folka fra Kirkens Bymisjon på møte i Hovedutvalget. De informerte om arbeidet de gjør her i byen, og om kaffe’en som ga folk som av forskjellige grunner har falt utenfor arbeidslivet muligheten til å ta sine første famlende skritt tilbake. Og det er nettopp i Kirkens Bymisjon sin kaffe venninnen min har fått sin mulighet. Det gir meg troen på at dette kan bli bra, veldig bra. Og ikke bare nok en nedtur som noen uheldige opplevelser med arbeidslivet har vært. Her får hun oppfølging av folk som virkelig ønsker at hun skal lykkes, og lar henne ta de skrittene hun må i sitt tempo.
Jeg kommer garantert til å slenge innom kafeen en dag til uka. Jeg gleder meg til å se ei stolt venninne bak disken.
