Det var ikke lyden av kirkeklokkene som hadde fått henne til å gå inn i skogen. De hadde hun ikke hørt. Hun gikk inn i skogen fordi hun likte å gå. Den evige vandrer. Fotoapparatet var aldri langt unna, og da hun oppdaget det svarte kapellet skogen var hun ikke sen om å ta frem kameraet. Svart kapell, sterke høstfarger og lett tåke. Det perfekte bildet, og enda bedre ville det bli når skumringen falt på. Hun satt seg på en stubbe. Hun hadde god tid. Hun kunne vente på skumringen.
Mens hun satt der i skogbrynet og ventet på skumringen kom det ei blid dame med et vinnende smil ut av skogen på den andre siden av lysningen.
Hun la ikke merke til vandreren som satt på stubben. All hennes oppmerksomhet var rettet mot det svarte kapellet og mot lyset som så vidt strømmet ut av de små vinduene. Hva var det som foregikk der inne?
Hun så seg rundt. Fant en krakk borte ved døra. Bar den bort til kapellveggen, rett under det største vinduet. Krabbet opp på krakken, og strakte hals. Men hun var fremdeles litt for kort. Hun tok det ene benet opp på rygglene og strakte seg. Begge bena opp på rygglene. Endelig fikk hun sett inn i det mørke kapellet.
Men før øynene hadde vendt seg til mørket inne i kapellet skjedde det som ikke skal skje. Krakken velvet. Og ufrivillig slapp hun fra seg et skrik da hun driver i bakken.
Den intense lovprisningen opphørte straks. Dørene på kapellet gikk opp og en titalls mennesker med svarte hetter stormet ut.
Tøff i trynet skrev jeg som en kommentar inne hos Vibedille at jeg skulle poste et innlegg om mitt perle-prosjekt i løpet av helga. For evigheter siden startet jeg jo på å perle en plate med flamingoer til vasken på det rosa gjestetoalettet. Og ja, det var Vibedille som satte meg på den ideen også. Alt er i grunnen hennes skyld.
Det var gøy, og jeg kom et stykke på vei den første kvelden. Men så har perlene liksom bare blitt stående der. For hvor lagra jeg egentlig det mønsteret på den flamingoen, og ja tusen andre dårlige unnskyldninger.
Men nå må jeg altså få satt meg ned å gjort noe med det og bevise det på blogg. Er man stor i kjeften får det følger.
Etter litt tenking kom jeg til at jeg kanskje skulle starte på et litt mindre prosjekt. Ikke starte på å dekorere ei plate på flere kvadratmeter med en gang. Begynne med litt som kunne ferdigstilles på en kveld.
Jeg dro til byen etter ei bok med perlemønster. Vet jeg kan bestille på nett, men det tar jo noen dager og jeg vil ha mønsteret NÅ! Fant ikke boka, men fant dette settet på hobbybutikken. Så nå skal jeg hjem og kose meg.
Jeg fortsetter min sakte krabbing oppover bloggtoppen. To plasser opp også i dag, til plass nummer 26.
På toppen av bloggtoppen ligger Mette Ask, og det er hun som ikke kan fortsette.
Det hun ikke vil fortsette med er å blogge om hvordan det går med henne, hennes tyve år yngre tyrkiske mann og deres felles datter.
Jeg har fulgt Mette Ask sin blogg en del. Lest om denne kvinnen i førtiårene som har to barn med to forskjellige menn, er bestemor til to og som reiste til Tyrkia og forelsket seg hodestups i en tyrker, eller fant det hun lette etter, en kjekk og viril mann. Ja, jeg vet at jeg er stygg nå.
Det jeg reagerte på var at det var så viktig å bli gravid fortest mulig. Jeg forstår jo at den biologiske klokka tikket ubønnhørlig, men tenkte hadde det ikke vært litt smart å liksom bo litt sammen få samlivet til å fungere før man setter barn til verden? i det minste sikre at begge foreldrene ville kunne boi samme land under oppveksten til barnet. Eller var det å bli gravid, få sitt tredje barn, det viktigste ?
Mette Ask er en sterk kvinne, og en tøff kvinne. Hun vil helt sikkert klare å oppdra dette barnet alene, slik hun delvis har klart å oppdra de to andre. Jeg tviler ikke på at barnet vil kunne få en god oppvekst selv om faren forblir en slags fjern fyr nede i Tyrkia. Men er det fair ovenfor Huseyin?
Mette har hatt all kontroll, både økonomisk og på alle andre måter i dette ekteskapet.
Det har hele tien vært en mengde mer eller mindre dårlige unnskyldninger for hvorfor de ikke søker familiegjenforening. Det er også en god stund vært tydelig at hun ser på den lille jenta som sitt barn. Jeg har mange ganger syntes litt synd på Huseyin. Hvordan føler han det midt oppe i alt? En kvinne som nok er mye sterkere, tøffere og mer kontrollerende enn de kvinnene han er vant til i sin kultur. Å være så prisgitt en kvinne og hva hun måtte bestemme.
La oss snu ting litt på hodet.
La oss si at de går hver sin vei, skiller seg. Slik Mette sier et det er fare for.
Hvordan ville Mette reagere på det hvis Husein fikk foreldreretten? Hvis han tok med seg barnet og bosatte seg i landsbyen der slekta hans bor. Jeg er sikker på at sammen med moren sin og søstrene med sin familie ville de også klare å gi det barnet en god oppvekst, sett med tyrkiske øyne.
Hvordan hadde Mette sett på det?
Vel hvordan det går får vi ikke vite. Mette Ask vil ikke dele mer om deres samliv på blogg. Jeg bare håper at det lille barnet vil få en mulighet til å få et nært og godt forhold til både mamma og pappa. Barn fortjener det!
Jeg har krabbet meg opp fra en 30.plass i går til en 28. plass i dag. Lite nytt øverst, fremdeles Isabell Raad, og der er det lite nytt. Hun har sluppet ut av karantene og har ikke tid til blogging.
Det har vel ikke alltid jeg heller, men jeg liker nå å filosofere litt mens fingrene flyr over tastaturet.
Siden toppbloggerne ikke leverer, så tar jeg turen ned på plass nummer 100. Der finner jeg Lene E, Tarnes. En blogg jeg er innom fra tid til annen. Kan ikke kalle meg en fast leser, men jeg er innom når overskriften fenger.
I dag er det og overskriften hennes som fenger meg.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt tøff.
Jeg kjenner klumpen i magen. Jeg og. Jeg skulle også noen ganger ønske at jeg var litt tøff.
Du synes kanskje det fremstår som en merkelig uttalelse fra meg. Jeg er jo “kjerringa som fikser alt”. Og ja, på nange måter er jeg tøff. Beintøff! Og det er jo også slik jeg ønsker å fremstå. Beintøff tillitsvalgt, og kompromissløs radikal politiker. Eller stryk det med kompromissløs. Jeg liker å få til gode løsninger. Men jeg ønsker å fremstå som tøff, robust om du vil.
Og ja, jeg er tøff. Jeg tør å stå for det jeg mener, selv når det går en kule varmt. Jeg har ikke autoritetsangst, og irettesetter direktører så vel som ordførere om det skulle trengs.
Jeg har en utpreget rettferdighetssans. Jeg tar gjerne kampen for alt fra nedleggingstruede skoler til enkeltmennesker som blir overkjørt av systemet eller en leder.
Men jeg er utrolig lite flink til å sloss for meg selv. Og i de tilfellene hvor jeg hadde rådet folk i liknende situasjoner til å søke hjelp og støtte, ja så gir jeg ikke meg selv det rådet. Jeg er kjerringa som alltid skal fikse alt selv.
Men i likhet med de aller fleste andre har også jeg stunder hvor jeg kunne trengt hjelp og støtte. Stunder hvor jeg skulle ønske at jeg var tøff nok til å vise meg svak. Tøff nok til å be om hjelp.
Eller hva hjelper det å vise seg svak? Når jeg blir fortvilet og tar til tårene, får jeg bare høre at det er “krokodilletårer”. At jeg sipper for å få medfølelse, overtaket. At jeg bruker tårer som hersketeknikk.
Jeg ønsker å fremstå som kjerringa som fikser alt. Jeg ønsker ikke å vise meg svak. Kommer tårer er det ekte tårer. Og kommer tårer har jeg lenge holdt de inne i meg, krampaktig bitt tennene sammen og blunket hardt. Når demningen da brister, ja da flommer tårene. Og jo mere tårene renner, jo mer forakter jeg meg selv. Jeg burde da tålt såpass!
I dag har tårene flommet. I dag skulle jeg ønske at jeg var litt mer tøff. At jeg hadde klart meg uten de forbanna tårene. Og nå, nå etter at tårene har flommet er jeg helt tom. Helt utslitt. Helgen som skulle brukes til å samle krefter, skaffe overskudd til en ny uke må, i stedet brukes til å hente meg opp fra håpløshetens dype dal.
Jeg skulle ønske at jeg var litt tøff. Så jeg kunne stå opp for meg selv. Så jeg kunne gjøre det jeg ville rådet alle andre til. Stå ikke i kampen alene . Jeg skulle virkelig ønske jeg vsr litt tøffere.
Lene ønsker også at hun var litt tøffere. Litt tøffere i valg av farger når hun skal male trappeoppgangen. Sånn har ikke jeg noe problem med, se bare på mitt rosa gjestetoalett!
Med sin røde hatt og sitt skarpe blikk entrer hun togkupeen. Ingen ting ungår hennes oppmerksomhet, heller ikke ungdommen med den store hettegenseren som klemmer seg inn i kroken innerst i kupeen. I løpet av brøkdelen av et sekund har hun registrert han, sett at han er der slik hun forventet. Raskt går hun videre til sin plass, tar opp nettbrettet og begynner uanfektet å arbeide med en ny liste over kvinneguidens tre sprøeste. Det er mange å ta av. Han inne i hettegenseren registrerte at hun kom inn i kupeen, men tenkte ikke mer over henne.
Like etterpå triller toget ut av stasjonen og begynner sin ferd gjennom natten.
Ypperstepresten, Stallonen var i ett elendig humør. Noen hadde insinuert at han ikke var mandig nok. Og som alltid når han følte at noen våget å komme med kritikk ble han opprørt. Så han dro i klokkesnorene i det svarte kapellet i skogen. Og de tunge klokkene kimte og kalte menigheten til messe og lovprising.
Mørke skikkelser bega seg straks på vandring da de hørte klokkeslagene. Kapellet fyltes langsomt opp, og lovprisningen startet: “Du er go’ Du er unik. Du er fantastisk. De som mener noe annet er sjalu, dumme og slemme. Du er go’ Du er unik. Du er fantastisk. Ingen er mer fantastisk enn deg….” Ypperstepresten Stalloen lukket øynene, hørte på lovprisningen og følte at han var helt enig Han var fantastisk, og ingen var mer fantastisk enn han
“Vær deg selv” sa de til meg i forkant av intervjuet. Så jeg entret rommet, prøvde å puste med magen og være meg selv. Det er ikke helt lett å puste med magen når den samme magen er full av sommerfugler.
Etterpå var jeg letta, men glad. Jeg hadde klart å være meg selv. Snakke engasjert og fremmoverlent. Jeg hadde klart å være den beste utgaven av meg selv. Hvilken plass på stortingslista det fører til er faktisk ikke så viktig. Det viktige for meg er at jeg har fått vist hvem jeg er og hva jeg står for. Så får de vurdere hvor det fører meg.
Jeg var meg selv, og i den rollen jeg skal inn i – hvilken plass på lista det nå måtte bli – så vil jeg og i den rollen være meg. Det hadde blitt helt feil om jeg hadde fått en rolle, mottatt et verv ved å forsøke å utgi meg for å være noe annet.
I går var en travel dag. Noe som førte til lite tid på blogg. Ikke leste jeg andres blogger, og mitt ene innlegg ble først postet et par minutter før jeg stupte til sengs. Slik når man ikke toppen, og jeg raste ned fra en 25 plass til plass nummer 30. Irriterende, men i går hadde jeg ikke tid til å prioritere bloggen. Det kommer til å komme flere slike dager. Bloggen er noe jeg koser meg med når jeg har tid. Min pause i hverdagen. Så bær over med meg hvis det fremover kanskje blir litt færre innlegg. Ferien er definitivt over!
For Isabell Raad er karantenetiden over, og dermed har vi ikke hørt noe mer fra henne heller. I motsetning til meg klatrer hun oppover bloggtopplista selv om hun ikke poster nye innlegg. Forstå det den som kan.
Vel, jeg dukker da ned til plass nummer 100. Det er zhuoblogg. eller Cindy, som jeg tror hun heter. Ny blogg for meg. Men Cindy ser ut som en effektiv dame. I dette innlegget fra mandag har hun samlet en mengde rabattkoder og gode tilbud fra en mengde bransjer på ett sted.
Er du opptatt av slike koder, gå inn på bloggen. Du kommer sikkert til å finne noe du liker.
Jeg er fremdeles på en 25. plass. Litt færre sidevisninger, men pytt-pytt
Øverst på toppblogglista ligger Stine Skoli. Det er hun som før het “Speiltvillingene”. Jeg synes det er fornuftig at hun har skiftet navn nå som tvillingene har blitt større.
Jeg synes at det å basere bloggen og bloggidentiteten sin på barna sine er ganske dumt. Er ikke disse kvinnene voksne nok til å stå på egne ben? Må de bruke barna sine for å komme seg frem?
Stine Skoli skriver om sin migrenesykdom, og at hun tror hun har funnet ut hvorfor hun har vært anfallsfri det siste året.
Jeg har liten eller ingen peiling på migrene. Er heldigvis ikke plaget med det. Jeg har derfor heller ingen tanker om hva som kan virke og ikke virke, og skal la være å uttale meg skråsikkert og bombastisk om noe jeg overhode ikke har peiling på.
Jeg må heller forsøke å finne ut hvordan jeg skal unngå å møte veggen nok en gang.
Punkt en er nok å ha kontroll på blodsukkeret. Spise jevnlig, og ikke ta kjappe løsninger som å leve på cola og baconpølse mellom de forskjellige gjøremålene.
Punkt to er å innse at jeg ikke er en evighetsmaskin som bare kan kjøre på. Den tiden da jeg ryddet plass til tillitsvalgtsarbeid og politisk møteaktivitet ved å bytte vakter i stedet for å søke permisjoner jeg har krav på er forbi. Jeg kan ikke fortsette med å fly på møter som tillitsvalgt om dagen, være politiker på kvelden og så jobbe i hvitt om natta. Kroppen min trenger hvile innimellom
Og der er vi ved det viktigste punktet Jeg må faktisk ta meg mer tid ril å hente meg inn mellom slagene. Ta meg tid til å senke skuldrene og finne roen innimellom. Det høres så lett ut, men er ikke så enkelt.
Ta i dag for eksempel. Jeg forlot heimen klokka 7.30 i dag morges, og turna inn føra igjen 12 timer seinere. Måtte bare svare på en mail etter jobb. Det tok 3 timer. Noen ganger tar det litt tid å finne de riktige formuleringene. I går var klokka nesten 23 flr jeg kom hjem. Jeg er så sliten at jeg er kvalm, men likevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg fremdeles er bakpå med mail etter ferien de to siste ukene. Da er det ikke lett å rydde tid til å senke skuldrene.
Nå tror jeg jeg gjør det eneste rette, tar med meg Charlie og kryper til køys seøv om klokka bare er 21.30. I morgen venter en ny dag.
Han dro den svarte hetta ned over ansiktet. Han var den eneste i togkupeen, men det var en lang reise. Det ville komme på folk etterhvert. Han krøp sammen i hjørnet på det setet som var lengst fra døren. Han håpet mørket ville omslutte han når lyset ble dempet om en times tid. Han ønsket at når morgensolen kom og de var fremme ved bestemmelsesstedet ville ingen av de andre passasjerene huske å ha sett han, langt mindre ha en erindring om hvordan han så ut.
Når morgenlyset kommer venter en ny reise. Det er langt fra rekkehuset med boden og til det svarte kapellet i skogen. Han vet at stalloen, ypperstepresten, venter på han. Han håper han blir fornøyd når han hører hva han har å berette.
Han kryper sammen i hjørnet sitt. Vil forsøke å sove litt. Det er en lang reise.
I går klarte jeg faktisk å fullføre en av bøkene som ligger i stabelen over bøker jeg skal lese. La en ny bok i stabelen i dag, så den er fremdeles like høy. (Eller i realiteten litt høyere fordi boken jeg ble ferdig med var en ganske tynn bok.)
Boken jeg har lest er “I dag jeg. I morgen du” av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En merkelig bok om et langt fra sunt mor-sønn forhold. Og her snakker vi voksen sønn.
Historien er bra, men boka er i grunn litt feil konstruert. Den er litt langtekkelig i starten. Forholdet mor-sønn og den fraværende faren blir malt nesten overtydelig. Og spørsmålene om hva og hvorfor blir påtrengende. Når svarene kommer, kommer de i små setninger. De kunne godt være bedre beskrevet. Det hadde gitt boken mer karakter, mer følelser. Virker nesten som forfatteren gikk lei eller fikk dårlig tid og måtte skynde seg å bli ferdig. Synd, for det var en god historie som kunne vært gjort mer ut av
