Snøen fortsetter å lave ned. Det har kommet nærmere 50 cm tung, ekkel, nysnø i løpet av de siste to dagene. Eller nettene for å være nøyaktig. Mye mer snø enn på bildet, jeg gadd ikke fotografere da jeg var ute og vaset i snøen ved halv sjutiden i dag morges. Vi måtte stokke om på litt biler. Jeg som kom sist hjem er siste mann som skal ut. Snøen som kom i natt er kjempe kram. Det knirket godt i snøen da jeg gikk. Et øyeblikk vurderte jeg å sende en snøball i retning ryggen eller bakhodet, nakken på Yngste Sønn, men jeg lot det være. Usikker på om han ville se humoren i det klokka 6.34 om morgenen – ti minutter etter at han forlot den varme senga si. Mulig jeg heller bør muntre opp folk med en snømann til kvelds enn en snøballkrig før arbeidstid.
Dette bildet er fra 12. mars 2020. Den dagen Norge stengte ned. Gamle Gubben Grå og jeg var ikke ute og hamstret dopapir. Vi var på restauranten Dekka Bord på Adamstuen i Oslo og spiste en bedre middag sammen med Svoger.Vi hadde selvsagt fått med oss nyheten om nedstengingen, men bordet var bestilt og restauranten sa at det bare var å komme da vi ringte for å forhøre oss om de var åpne.
Det er jo ikke vanskelig å tenke seg hva samtaletema rundt bordet var. Svoger hadde noen dager i forveien avlyst en planlagt tur til Hellas på grunn av reiserestriksjoner. Nå var han redd for at en planlagt påsketur hvor han og noen andre skulle gå fra hytte til hytte også ville bli avlyst. Vi forsikret han om at det ble den nok ikke. På fjellet er det god plass. Få minutter senere tikket det inn meldinger på telefonen til Gamle Gubben Grå og meg. Det var fra Sør-Aurdal, hyttekommunen vår. Beskjeden var at vi var uønsket på hytta. Ja, vi husker alle hytteforbudet som kom et par dager senere. Sør-Aurdal kommune var bare utrolig tidlig ute.
Det ble ikke hytte til hytte på Svoger påsken 2020. Ikke ble det USA tur på han den sommeren som planlagt heller. Slektas påskeskirenn ble ikke arrangert på familiehytta, men på Teams. Hver familie satt i sitt eget kahotskirenn hjemme i egen hage – uten snø.
Kahot. Hvem kjente egentlig det ordet før mars 2020? Vi hadde ikke vaksine, PCR test tok det dagevis å få svar på, og hurtigtester slik barn fra 9 års alder utfører effektivt på seg selv opptil flere ganger i løpet av skoleuka nå var en begrenset gode selv vi på sykehuset bare hadde tilgang til et svært begrenset antall sv per dag.
Hurtigtester var en ting. Vi hadde knapt snittevernutstyr. Representanter fra de forskjellige lands myndigheter sto i Kina og tilbød arbeiderne på flyplassene amerikanske dollar i kontanter for å få pallene med munnbind lastet i sine fly.
Jeg tror det var greit at vi i mars 2020 ikke visste at smittevernrestriksjoner og pandemien skulle vare i to år. Vi utsatte reunionsfester og fødselsdager. Alt skulle skje “til høsten”. September 2020 så kalenderen min rimelig full ut – før arrangementene stille ble strøket det ene etter det andre.
Det første jeg ble lei var applausen. Denne applausen man ble oppfordret til å gi oss som arbeider i helsesektoren. Alle de fine ordene – men ikke ei krone i økt kjøpekraft. Pengene måtte gå til de som hadde gjort en innsats, noe viktig. Som til bonus for toppledere og økt politikerhonorar.
Det neste jeg ble lei var ordet dugnad. Dugnad kalte de jobben jeg og kollegaene mine utførte. Dugnad kalte de det for alle oss som måtte gå ut og holde samfunnshjulene i gang, mens de som bestemmer satt hjemme på hjemmekontor, og til nød dristet seg ut på altanen for en aldri så liten applaus. Dugnad sa de til alle som mistet jobben eller ble permittert fordi når samfunnet stengte ned forsvant grunnlaget for arbeidsplassen deres.
Hold ut litt til! het det i desember 2020 da regjeringen satte begrensninger for hvor mange vi kunne ha rundt bordet hjemme hos oss selv på julaften. Og vi holdt ut og ventet lydig på tur for å få vaksine. Innen de siste fikk dose en var det for lengst klart at vi trengte to doser. Nå er vi oppe i tre – og innen sommeren må vi sikkert ha dose fire.
Vi holdt ut litt til, og dagene ble til måneder. Til slutt var hele 2021 også forsvunnet. På ny feiret vi jul med munnbind og kun deler av storfamilien til stede.
Nå har vi lagt munnbindet i innerlomma – for denne gang. Vi kan atter klemme hverandre og danse ellevilt til fengende rytmer. Jeg hører på radioen at man planlegger 17. mai med barnetog og alt som hører til. Jeg håper virkelig det blir sånn. Jeg har savnet 17. Mai. Det har liksom ikke vært det samme å se Abdi Raia stå ute i hagen og synge Ja vi elsker i ensom majestet.
Jeg tror det var bra vi i mars 2020 ikke visste hvor lenge pandemien ville vare og hvor lenge den kom til å påvirke hverdagen vår. Det kunne tatt livsmotet fra langt flere enn de som ikke orket mer. For ja, denne pandemien har kostet flere liv enn de som har dødd av viruset.
På samme måte ønsker jeg nå å ikke tenke på at viruset på ny vil muttere og at jeg kanskje om en måned eller om et halvt år på ny må finne frem munnbindet. Jeg tar det når det kommer.
Akkurat nå trenger jeg en pause. En pause hvor radioen ikke daglig melder om hvor mange smittede det har vært siste døgn, og siste tretti døgn. Hvor nyhetsoppleseren melder med gravrøst om stigende smittetall i Indre Billefjord eller Ytre Enebakk hvis tallene nasjonalt skulle holde synkende kurs. Jeg trenger en pause, og bryr meg ikke om hvor mange som hoster i Enebakk!
Så kjære alle sammen. Skal vi ikke bare glede oss over gjenåpning og gi hverandre en klem? Fortsette med å vaske hendene og holde oss hjemme når vi er syke – og ta nye problemer og nye utfordringer når de måtte dukke opp.
Dette har liksom ikke helt vært min dag. Dere vet jeg lengter mot vår. At jeg er drittlei vinter og leter etter vårtegn der de er å finne. Vel de var ikke lett å finne da jeg kom ut i morges! Det hadde kommet mellom 20 og 30 cm nysnø I løpet av natta.
Gamle Gubben Grå drev å måtte innkjørselen, så jeg begynte å spa frem bilen jeg bruker. Jeg måtte vasse i snø til over skolettene for å komme til rundt hele bilen. Ja det ses en garasje på bildet. Ja det er en dobbel garasje. Ja det var en av kriteriene da vi kjøpte Drømmehuset. Nei i mitt hode var ikke hensikten med den dobbelgarasjen at den skulle være full av ting som Gamle Gubben Grå synes er kjekt å ha. Men i dag var jeg klok nok til å la det temaet ligge. Det er ikke hver dag Gamle Gubben Grå måker innkjørselen før klokka 7.30 om morgenen. Han har en bil med firehjulstrekk og høy bakkeklaring. Det er jeg som er avhengig av en måkt innkjørsel for å komme meg ut. Og i dag skulle jeg på jobb.
Jeg lå 13 minutter bak skjemaet når jeg endelig kom meg ut av gårdsplassen. Jeg ble ytterligere forsinket på veien gjennom byen. Trafikken sto børr fast og beveget seg ikke en meter.
Mens trafikken langsomt snirklet seg gjennom byen kjente jeg hvordan snøen i skoene mine langsomt smeltet. Ja, ja sokkene tørker vel på føttene i løpet av dagen. Brukte noen minutter til å fundere over hva Datteren, fotterapeut-studenten, måtte mene om slik sokketørking. Hun og fastlegen mener jo at jeg som er diabetiker skal behandle føttene mine som om de var gullklumper.
Gullklumpene mine og jeg ankom jobben en halv time for sent. Det gikk ytterligere et par minutter mens jeg kranglet med nøkkelboksen for å komme meg inn. Den og jeg har aldri vært venner.
Så var det å jogge lekende lettog opp trappene til loftet der vi har kontoret vårt. Eller lekende lett er vel ikke riktig uttrykk. Jeg trengte et par sekunder for å få igjen pusten da jeg kom opp
Den pustepause brukte jeg til å få av meg jakke og støvler, og kunne konstantere at i tillegg til å være våte hadde sokkene mine et hull ved den ene stortåa.
Jeg skjulte hullet inn i helseskoa. Det er sikkert sunt for gullklumpene med litt luft . Sjekka hva det var tenkt jeg skulle bruke dagen til, telefon. Den er grei. Da rakk jeg å fylle kaffekoppen før telefonen åpner klokka 9. Endelig noe som gikk min vei.
Hadde så vidt tatt første slurken av kaffekoppen og begynt å logge meg inn på pcn da sjefen kom bort til plassen min. Etter litt snakk om vær og vind eller snø og trafikk for å være mer nøyaktig, spurte hun om jeg hadde lest mailen hun hadde sendt meg. Det hadde jeg selvsagt ikke. Det er noen prinsipielle grunner som ligger bak, samt at jeg sikkert er litt prega av over 20 år som tillitsvalgt. Jeg leser ikke jobbmail i fritida. Vel, hun viste forståelse for det standpunktet. Innholdet i mailen kunne hun fortelle meg var ikke overraskende at nå som alle arbeidsoppgavene til Tiks-teamet snart var borte var det på yide med nedbemanning. Det er I slike situasjoner ikke noe sjakktrekk å være 0% arbeidstaker. Jeg ble ikke overrasket over beskjeden, men den gjorde ikke dagen min bedre.
Vel, dette var en kort oppsummering av dagen min frem til klokka 9 i dag morges. Etter det har dagen vært helt ok. Vi fikk kake på jobben, og Gamle Gubben Grå lager middag. Jeg har vaset tur i snøen med Charlie Chihuahua og er klar for en litt rolig kveld.
Da var man tilbake på plass 13, og med synkende oppslutning. Sukk. Fatter ikke at ikke tredje verdenskrig, hengebruer og kvister med vanndråper vekker engasjement. Finnes det egentlig noe mer engasjerende tema enn hengebroer? Jeg har fått tips om to til som der nok og vil komme innlegg om. Men ikke i dag. I dag lar jeg min vrede gå ut over de 12 toppbloggerne over meg på lista. Hva er det de har som ikke jeg har?
Vel de har gamle innlegg om barnerom og salg av bolig. Jeg tror ikke Yngste Sønn ville like det om jeg kalte rommet hans for et barnerom, og jeg tror heller ikke han hadde satt pris på om jeg begynte og style og innrede det. Han er 24. Ikke har jeg planer om å selge Drømmehuset heller.
Så er det selvsagt de vanlige ukemenyene. De ligger jo vanligvis høyt på lista. Kanskje jeg burde lage Gamle Gubben Grå og Kjerrigas ukesmeny? Det ville kanskje bli en slager? Husk Gubben Grå er kokk.
Så er det selvsagt reklameinntekter med rabattkoder hos ellos. Jeg burde snart få til et samarbeid med noen om slike rabattkoder. Tenke litt konstruktivt der…
Det var Valentinsdagen i går. Det syntes på blogg og på andre sosiale medier. “Alle” måtte jo dokumentere hvordan de feiret kjærligheten. Vel, i Drømmehuset spiste vi burgere fra Mix etter at jeg hadde vært på et Zoom- møte i Rødt. Så drakk jeg opp siste slanten av rødvinsflaska. Var ikke mer enn et halvt glass – ikke noe å dele på. Gamle Gubben Grå fikk drikke vann…. Slikt blir det ikke gode blogginnlegg om kjærlighet av.
Det var ikke bare i Drømmehuset det var litt grått og trist i natt. En av toppbloggerne har et innlegg som heter Dette skjedde i natt. Innlegget inneholder kun et bilde av en svart vinternatt. Av det tolker jeg at han glemte Valentinsdagen og ble kastet på dør slik at han har mått tilbringe natta ute. Stakkars mann. (Min medfølelse stikker ikke så dypt. Det var ikke så kaldt i Alta i følge Yr.)
Andre skal til legen, og lager innlegg om det. Jeg hadde nok av innlegg om sykdom, skader og legetime i fjor. Tenkte å droppe for mye av det I år.
Da er det tre blogger igjen som jeg mener det er verdt å reflektere over. Det er innlegg om det å være mamma på avstand, bønnetop og desinformasjon om koronapass. Disse temaene er så omfattende og noe man ikke bare skriver et par humoristiske linjer om. Jeg vil derfor komme tilbake til disse timene i egne innlegg. Det gjelder altså å føge med på denne bloggen. Man kan aldr vite hva som dukker opp når.
Kanskje får vi snart langt større bekymringer enn bekymringen om det er trygt å ta av munnbindet og gi hverandre en klem.
Russland har en styrke på130.000 mann langt den Ukrainske grensen. Amerikanske og britiske etterretningskilder hevder at Russland kommer til å invadere Ukraina på onsdag – i løpet av de neste 48 timene. Både Storbritannia og USA sender våpen til Ukraina. Denne opptrappingen av styrker på hver sin side har vi ikke sett siden “Den kalde krigen”, og det bekymrer meg virkelig. En sånn bekymring som virkelig murrer.
Hvis Putin gir ordre om invasjon vil det bare ta minutter før det vil kunne falle missiler og bomber over ukrainske byer. Det kommer ikke vesten og USA til å sitte stilltiende å se på. Resultatet kan fort bli at tredje verdenskrig er i gang innen uka er omme.
Dmitri Trenin, som er direktør ved Carnegie Moscow Center trekkes fram som én av Russlands fremste sikkerhetspolitiske analytikere. Han tvitret nylig en melding hvor han mente at amerikanernes strategi var forholdsvis klok. Han viser til denne informasjons-sfæren som USA har tatt i bruk, hvor de kommer med masse informasjon om at en krig er rett rundt hjørnet. Hvis Russland da ikke går til krig, kan det fremstå som en slags amerikansk seier fordi USAs informasjonsvirksomhet har bidratt til å forebygge en «varm» krig. Men hvis Russland går til krig, kan det tyde på at USA har kilder i Putins nære krets og at amerikanerne vet hva som vil skje. På mange måter er altså Putin malt inne i et hjørne. Hva velger da en mann som Putin å gjøre?
Siden slutten på den kalde krigen, har 14 nye land blitt medlemmer av Nato. Mange av dem er i Øst-Europa. NATOs militære styrker har nå kommet så nær Russland, at de truer russernes sikkerhet, ifølge russiske myndigheter. Vestlige angrepsraketter vil bare bruke noen minutter på å nå Moskva hvis de skytes ut fra Ukraina.
En krig med Ukraina vil ikke være populær i den russiske befolkningen. Mange ser på ukrainerne som et broderfolk. Mange døde og sårede russiske soldater vil være en stor belastning for landets ledelse. Hvis Puttin skal få med folket sitt på en krig mor Ukraina – må han få det til å virke som en krig mot Vesten, og USA.
I desember sendte Russland krav om sikkerhetsgarantier til vestlige land og NATO. Disse kravene går blant annet ut på at Ukraina ikke kan bli NATO-medlem, og at alliansens militære styrker fjernes fra flere medlemsland i Øst-Europa. I forhandlingene som føres er dette et sentralt tema. USA og NATO har lagt seg på en linje der ingen andres skjebne skal forhandles om uten at de selv er involvert. Ukraina er en suveren stat, og ingenting skal skje uten at de blir involvert først. Det vil si at de ikke vil bruke Ukrainas NATO-medlemskap som et forhandlingskort mot Ukrainas vilje.
Vestlige land truer med økonomiske straffetiltak som er hardere enn noe som er brukt tidligere. Det er ikke sikkert at Putin tror helt på truslene om straffetiltak. Han vet at Vest-Europa er avhengig av å kjøpe olje og gass fra Russland.
Så langt kan det virke som om forhandlingene ikke fører frem. Styrkene ved den Ukrainske grensen øker fremdeles. USA og Storbritania pisker opp stemningen ved å sende våpen til Ukraina og forflytte amerikanske tropper østover i Europa.
Hva skjer de neste timene, dagene, ukene? Så nær tredje verdenskrig tror jeg ikke vi har vært de siste 40 årene. Det gjør meg engstelig.
En hver lokalpolitiker på Ringerike med respekt for seg selv og et litt større interessefelt enn byplan og Hønefoss sentrum lar seg engasjere av hengebruer.
Jeg har tidligere hatt innlegget Litt “sivil ulydighet” en søndag formiddag hvor jeg skrev om Borglund hengebru. Den brua har vært en gjenganger i kommunestyre de siste årene. Nå håper og tror jeg at den saken endelig har løst seg.
Jeg har og skrevet om hengebrua ved Sørgefoss i innlegget Dagens hengebru….
Men kommunen har flere hengebruer å by på. En av de var oppe i kommunestyre for en tid tilbake. Den hadde navnet Tangen hengebru og skulle i likhet med Borglund hengebru ligge på Veme.
Jeg trodde den brua vi snakket om lå mellom Elvenga og avkjøring opp mot Heggen (tidligere) skole. Jeg husker at det var ei begredelig hengebru der før da jeg pendlet mellom Hønefoss og Krøderen, men trodde den egentlig hadde falt ned. Forrige søndag var Gamle Gubben Grå og jeg derfor ved Elvenga for å sjekke ut den hengebrua. Vel, det var ingen hengebru der. Jeg nevnte hengebrua som var forsvunnet i innlegget Søndagstur. og Lillian som har bloggen Sognafaret kunne opplyse at hengebrua jeg etterlyste lå lengre opp i Vemebygda. Du går ned mellom det andre og tredje huset etter fotoboksen skrev Lillian og nevnte at det jo kunne bli en passende søndagstur. I går dro gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg av sted for å utforske nok ei hengebru.
Vi parkerte ved Sushi-restauranten på Veme. Ja, du leste riktig. Jeg skrev Sushi-restauranten på Veme. Sophas har åpnet rett ved rv. 7 der det de siste årene har vært et gatekjøkken (som sjeldent var oppe) og før det en matbutikk. De selger sushi, annen asiatisk og norsk mat. Jeg har ikke testet ut stedet, men det har Gamle Gubben Grå og jeg planer om å gjøre.
Så gikk vi gangveien tilbake mot Hønefoss til vi kom til det andre huset etter fotoboksen (når du kommer fra Hallingdalsiden). Det var store vanndammer av smeltevann på gangstien og i solhellinga ned mot riksveien var det knapt snø igjen flere steder. Kanskje ikke strålende vær, men temperaturen var god og man kunne tydelig kjenne at det går mot vår.
Mellom det andre og det tredje huset gikk det en vei. Vi krysset veibanen så fort den ble klar for biler på vei opp og nedover dalen. Svensker og dansker med skiboks og fulle biler på vei oppover, og hyttefolket fra hovedstaden på vei nedover. Trafikken var tett begge veier.
På veien ned mellom hus to og tre var det fredeligere. Det var vel mest en traktorvei som etter å ha passert husene gikk i åkerkanten nedover mot elva. På åkeren hadde noen laget en munter snømann. Snart sto vi ved hengebrua og kunne kryssa elva Sogna.
Brua var godt vedlikeholdt. Ei virkelig flott hengebru. Det gynget ganske bra når vi gikk over. Det er jo noe av det som er så kult med hengebruer. Charlie Chihuahua nærmest ålte seg over. Han er en stolt hund, og forsøk på å løfte han opp for å bære han ble konstant avvist med dyp knurring.
Elva var islagt med et godt lag av snø. Et dyrespor, mulig rev hadde brukt elveisen som vei. På andre siden av elva gikk en vei forbi ei hytte og opp til Drolshammerveien. Så var det bare å følge Drolshammerveien tilbake til bilen. Rundturen ble på drøye fire kilometer. En passe søndagstur med litt mer lokalkunnskap med på kjøpet.
Da jeg kom hjem drev noen og ordnet opp drenering eller hva det er i veien utenfor huset vårt. Det samler seg alltid mye vann der ved snøsmelting eller store nedbørsmengder. Det durte og bråkte. Fikk liksom ikke roen på meg til å sitte å konsentrere meg om bloggen. Ja for man må konsentrere seg litt når man skal velge dagens tema og finne de rette ordene. Det er ikke alltid fingrene glir lekende lett over tastaturet mens den ene fine formuleringen etter den andre dukker opp på skjermen. I tillegg drev Gamle Gubben Grå og gjorde seg klar til å dra på jobb.
Det er ikke det at hsn trenger hjelp til morgenstellet. Men, ja han kan være et uromoment når jeg ønsker kvalitetstid ned meg selv, tekoppen og bloggen. Vel han kom seg da omsider ut døra. Jeg fylte opp tekoppen og smurte meg et par brødskiver. Nå skulle jeg kose meg!
Da hørtes pistring fra soverommet. Charlie Chihuahua hadde våknet og ville stå opp. Jeg vet ikke hva det er med den hunden, men han vil ikke hoppe ut av senga uten at jeg står i døråpningen til soverommet. Sær hund? JA!
Vel, Charlie fikk litt mat og rent vann. Viktig å fore hund før kjerring. Blir roligere slik.
Men Charlie ble ikke roligere. Han ville ut. Og hvis Charlie vil ut så må han og ut. Jeg kunne ikke bare slippe hsn ut i hagen. Han løper ikke langt, men han ville garantert undersøkt de veiarbeiderne utenfor gjerdet. Enten krabbe under gjerdet og hjulpet dem, eller stått på innsiden og knurrer og bjeffet. Er man vakthund så er man vakthund.
Så da ble det raskt tid for dagens første tur like greit først som sist Etter at Charlie hadde lettet litt på blæra ute på gårdsplassen satte vi oss i bilen og dro på Eggemoen. Jeg følte for tur et annet sted enn der veiarbeiderne drev på.
Så nå har vi gått nesten tre kilometers tur på våte og stier fulle av is. Jeg er utrolig glad I mine godt impregnerte piggsko på dette føret.Klokka var ikke riktig 10 da vi kom tilbake til bilen. Så langt synes jeg at jeg har fått mye ut av dagen. Kanskje jeg nå kan få litt to og fred rundt meg.
Ut i friluft har på sin blogg en utfordring til oss medbloggere. Del ditt yndlings-vinterbilde lyder utfordringen. Jeg er ikke så veldig glad i vinteren, og har noklangt flere bilder av sommer og sol, vår eller høstfarger enn jeg har av vinter…
Men dette bildet som jeg tok i januar eller februar i fjor er jeg veldig glad i. Bildet er tatt på Øya i Vikersund. Vi var maks heldige med både vær og lysforhold. Stemningen var trolsk, eller kanskje mer eventyrlig.
De røde tallene på klokkeradioen viste 4:22 da jeg dyttet Gamle Gubben Grå vennlig men bestemt i ryggen og skrek med skingrende kjerringstemme “Gamle Gubben Grå du må våkne! Du må ta en røyk!! ” Fremdeles halvt i søvne hopper Gamle Gubben Grå ut av senga. I motsetning til kjerringa og hennes begredelige kropp er Gubben mest som en atlet å regne. Han kommer helt til soveromsdøra før han er våken nok til å reagere på det merkelige i at kjerringa vekker han midt på natta for å be han gå og røyke. Det høres et dunk fra rommet bak han i det fire poter treffer teppegulvet, og kjerringas neste setning der hun ligger godt inntullet i et par dyner gir han svar på mysteriet med kjerringas plutselige oppfordring til inhalering av skadelig tobakksrøyk. “Slipp ut Charlie Chihuahua så han får gjort fra seg mens du likevel er oppe.”
I innlegget Vi må finne på noe….. i går “kjeftet” jeg som vanlig litt om innholdet til det sisteinnlegget til de bloggerne som lå over meg på bloggtoppen. Jeg sa vi måtte skjerpe oss. Jeg hadde en plan for hvordan jeg og min blogg skulle stige i gradene, men så kom Statsministeren og Han i boden og ødela alt sammen.
Jeg klager ikke. Innleggene mine fikk opp antall sidevisninger betraktelig. Det var bare det at flere av toppbloggere to meg på ordet, skjerpet seg i forhold til innhold, og fikk på den måten en stigning i sidevisninger de og. Så – jeg er fremdeles på plass nummer 13. *sukk*
Når jeg sier at toppbloggerne har skjerpet seg gjelder det selvsagt ikke alle. Stine Skoli, Doc og Dask, Ida Wulff og Mat fra bunnen har ikke kommet med noe nytt innlegg i det hele tatt. Det er 33% av bloggerne som ligger over meg på lista. Dessverre tror ikke jeg Kjerringtanker vil stige noe særlig på lista hvis jeg ikke fornyet meg.
Ikke synes jeg det er så spennende å lese om folk som handler puter når de har kjøpestopp, reklameinnlegg med shoppingtips, lavkarbo kaketips eller at det er salgsrekord i en butikk oppe i Alta. Er ikke dette innlegg som liksom hørte bloggingens gullalder til? Er det ikke litt mye 2019-isch? Skulle vi ikke liksom skape en ny storhetstid her inne med varierte og spennende innlegg tilpasset en voksen og kjøpekraftig lesergruppe?
Det er altså bare fire av bloggerne over meg på lista som i følge mine kriterier fortjener hederlig omtale. Så er jeg klar over at vi mennesker er forskjellige, og at det at ikke alle innleggene fenger meg er det som gjør at blogg er et variert og lesverdig fora. Jeg tror alle vil finne noe som faller i smak.
Men tilbake til de fire. Mors middag har gått tur rundt et vann. Jeg antar av teksten at det er på Bergenskanten. Det ser ut som en fin tur jeg gjerne kunne ha gått, men det er kanskje litt langt selv for meg og reise til Bergen for å gå en fire kilometers tur? Likevel inspirerer det meg til å tenke at det fort kan bli et innlegg om turgåing fra meg og. Jeg mener Gamle Gubben Grå og jeg har nok ei hengebru vi har tenkt å utforske.
Han i boden var virkelig produktiv i går. I tillegg til å vise interiørbilder av et hjem hvor det helt tydelig bor mennesker og ikke utstillingsdukker har han og et kostelig innlegg om hvordan han skremmer kona. (Ja og et par innlegg til). Jeg leker litt med tanken på å på en eller annen måte skremme livskiten ut av Gamle Gubben Grå. Jeg synes jo slikt er ustyrtelig moro. Det synes ikke Gamle Gubben Grå. Så kanskje det er like greit å slå fra seg den tanken. Jeg mener det er Morsdag i dag og Valentinsdag i morgen. Kanskje jeg bør oppføre meg litt pent og være grei og voksen kjerring… Ved nærmere ettertanke er det vel ungene som skal sette pris på meg på morsdagen. Jeg har vel nevnt relativt mange ganger at jeg ikke er moren til Gamle Gubben Grå hver gang han oppfører seg som en litt gammel tenåring og tror husarbeidet er mitt ansvar. Skulle han glimte til å gjøre noe ut av Valentinsdag i morgen kommer jeg til å bli lettere sjokkskadet. Så jeg løper vel ingen direkte stor risiko for annet og totalt å ødelegge humøret hans i dag med litt moro i heimen. Ødelegge hans humør for å bedre mitt… Kjenner jeg må tenke litt på den.
Vibbedille har sittet inne på hobbyrommet sitt og lekt seg med perler igjen. Resultatet har blitt en apekatt. En helt nydelig apekatt med de store, søte øynene som kjennetegner perleriene til Anja Takacs. Jeg har perlet to ugler fra den designeren. De hang ute på leveggen på terrassen før den forsvant i et vindkast. Kanskje jeg burde få de opp på veggen ved trammen?
Den siste bloggen jeg vil nevne er Mamma på hjul- Hennes siste innlegg er ren poesi.
Inspirert av toppbloggerne er jeg klar til å møte dagen. Det eneste jeg sitter og lurer litt på nå er om jeg skal skremme Gamle Gubben Grå før han får varmet rundstykker til søndagsfrokosten eller om det muligens lønner seg å vente….
