Selv om vi fremdeles bare er midt i november har jeg i dag pakket opp årets første julegave.
Gamle Gubben Grå kom hjem fra byen i dag med en stor eske – til meg!!!
Glad og litt rørt kunne jeg pakke opp et par flunkende nye vinterstøvler med pigger. Akkurat det jeg ønsker meg!!!
Det er ikke slik her i huset at vi vanligvis har det med å dele ut julegaver i midten av november. Nei, som de fleste andre må vi både ha i oss risgrøt, Guds ord, salmesang, ribbe og surkål før det blir snakk om å begynne på pakkehaugen under treet. Men Gubben mente vi burde gjøre et unntak i år. Det er jo ikke sikkert Kjerringa hadde blitt så glad for at det lå par vintersko med pigger pent innpakka under juletreet hvis Kjerringa selv lå borte på sykehuset med knekt lårhals etter et fall på isen i førjulsstria.
Siden det snødde masse i går, og Yr.no og værgudene fylte på med store mengder regn i dag for så å tilsette kulde nå ligger forholdene godt til rette for sesongens første speilhålke. Da gjør piggsko seg mye bedre på føttene til kjerringa ute på glatta enn i en pent innpakket eske innerst i klesskapet til Gamle Gubben Grå.
Jeg hater glatta. Hadde to sleipe steg oppe på gårdsplassen til Nanna nå i kveld, men holdt meg heldigvis på beina. Hva jeg mener om glatta kan du lese i dette innlegget her og det innlegget gjorde nok inntrykk på Gamle Gubben Grå og. Så hvis jeg ikke vinner støvler fra Enklere liv, så er jeg likevel sikret å kunne vandre trygt.
Noen mener kanskje at et par støvler med pigger, gamle-kjerringer-sko, er mer en fornærmelse enn en passende gave til en kjær ektefelle. Lite romantisk over et par tykke vinterstøvler med pigger.
Vel, jeg er sånn laga at jeg ser på det som en kjærlighetserklæring. Han ønsker meg alt godt, ingen knekte bein og armer. At jeg også i vinterhalvåret skal kose meg med turene mine med hunder og kamera, Noe han vet jeg har utrolig godt av, både psykisk og fysisk.
Så tusen takk, kjæresten min. Jeg er utrolig glad for gaven.
Endelig, der kom endelig Gamle Gubben Grå seg av gårde og jeg har endelig Drømmehuset for meg selv!
Utrolig deilig og bare suse rundt i sin egen verden uten at noen forstyrrer meg. Fyr i peisen, et julemagasin, julesylte og dagens tredje tekopp. Livet er ikke så verst.
Sender julegaveønsker i familiegruppa til Gubben og de voksne ungene. Når de spør hva jeg ønsker meg til jul, pleier jeg alltid å være tom for ideer. Jeg vet at de ønsker å gi meg noe jeg ønsker meg, men at det ikke alltid er så lett å finne den perfekte gaven til denne kjerringa her. Det behøver jo ikke alltid være de dyreste gavene som gir den største gleden. Jeg har som regel ikke de dyre ønskene, det er ikke det julen handler om. Julegaveønskene jeg sendte i dag var Nina Lykke sin nye bok, Den høres ut som er akkurat min stil bok, min humor. Karen Blixen julepynt. De er bare nydelige! Og mens jeg var i gang med julepynten; Holmegaars Fairitale juletrær og nissepar.
Regner med at desender julegaveønsker tilbake. Og får jeg julegaveønskene inn på mobilen, er de der når jeg blir litt panisk de siste dagene før julaften og mangler en gave til en eller annen. Smart ikke sant?
Vel, så langt er jeg godt i gang med julegavehandlinga. Null stress..
Her sitter jeg på en øde og tom parkeringsplass. Klokka er 06.38. Jeg har kjørt Yngste Sønn til Botilrud til klokka 6.15. En lang og våt arbeidsdag venter han på toppen av et tak et sted i Oslo.
Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen. Jeg er på en 48. plass. Å skrive medfølende om snø og spontanaborter, som jeg gjorde i går, holder selvsagt ikke til noen topplassering når Isabell viser verden hva hun kjøpte på matbutikken. Så i dag har jeg tenkt å vise dere handleposen min. Og jeg nøyer meg ikke med bare å vise dere innholdet i handleposen min, jeg har tenkt å ta dere med på hele handleprosessen – og den starter her på parkeringa til Kiwi. Må bare vente til butikken åpner om rundt 20 minutter
Nå har butikken åpnet. Jeg har kommet meg inn i butikken, tatt runden og har lagt varene i handlevogna. Her er jeg på vei til kassa. Jeg vurderte et par sekunder å ta bilde av en og en vare etter hvert som den ble lagt i handlevogna, men siden jeg ikke ønsker å fremstå som direkte sprø for de få kundene og betjeningen på min lokale Kiwi lot jeg det være.
Jeg kan opplyse om at grønnsaksblanding og sylte var det eneste som ikke sto på handlelista. Men grønnsaksblandinga var det eneste jeg manglet til dagens middag. Fiskepanetter, kjøpt på salg ligger i fryseren, og poteter fra egen (eller Høvdingens) åker ligger i kjelleren. Av handlevogna kan man vel og tolke at jeg ikke er veganer, heller ikke vegetarianer men at jeg spiser grønnsaker.
Her er handleposens innhold stilt opp til fotografering. Jeg innrømmer at jeg glemte å ta bilde av selve plastposen. Beklager! Jeg glemte handlenettet også i dag, og måtte nok en gang kjøpe en av Kiwi sine handleposer i plast, der har jeg et stort forbedringspotensiale.
Tørkeruller, tok bare og rasket med meg billigste type. Nærmere jul skal det bli tørkerull med nisser på. Haster ikke, det er ennå november. Synes kanskje det derfor er litt tidlig at Bremykten ønsker meg “God Jul”…
Julesyte derimot er helt innafor. Det finnes ikke noe bedre enn sylte! Helst skulle det ha vært hjemmelaget hodesylte slik Mamma laget. Vi får se hva jeg får til før jul. Jeg vet hvordan jeg lager det. Fikk Mamma til å lære meg det for mange år siden. Noen tradisjonsoppskrifter må man bare sørge for å lære seg. Problemet er at det er ytterst sjelden de selger grisehoder på Kiwi. Hvis noen har et grisehode til overs, og som har blitt oppbevart på en fornuftig måte, skrik ut. Så skal jeg lage hodesylte og dele på blogg.
Vi var tomme for både ketchup og sennep. så dette er bare påfyll av et tomt kjøleskap. Sukker likeså, men skal selvsagt ikke i kjøleskapet.
Det finnes ikke noe bedre te enn den Lady Grey Tea fra Twinnings.
Pate med storfe er selvsagt til hundene.
Kanskje ikke den sunneste mathandelen, men langt sunnere enn handleposene til Isabell Raad. Nå blir det frokost. Brødskive med sylte og en stor kopp med te. Skal kose meg med noen blogginnlegg. Kokkejævel, ellassoul og Gryende ser jeg har innlegg på forsiden jeg nok må klikke meg inn på. Etter en litt hektisk dag i går, må jeg ta det litt rolig i dag.
Spurte Gamle Gubben Grå om det hadde begynt å snø da han kom inn etter lufteturen med hundene i går kveld. Det var spådd store snømengder fra kvelden og ut over natta og dagen i dag. Nei, Gamle Gubben Grå kunne melde at det ikke hadde begynt å snø – ennå.
Jeg var oppe en liten tur på do ved fire tida i natt. Har kommet i den alderen. Da tittet jeg ut på gårdsplassen. Hvordan var været? Men nei, ikke et snøfnugg var å se på bilene. Jeg krøp fornøyd tilbake under dyna.
Tittet på n ut på gårdsplassen da jeg sto opp klokka 05.30, fremdeles ikke et snøfnugg å se.
Når så Yngste Sønn og jeg kom ut en time senere for å starte dagens ferd var bilen plutselig dekket av flere cm med snø. Det var som bare..
Turen ut til Tyristrand foregikk i stillhet. Yngste Sønn er en fornuftig fyr, og vet at tett snøfall med våt, tung snø, dårlig brøyta veier og nattemørke liksom ikke er det jeg kaller optimale kjøreforhold.
Været letna litt utover fra Ask, men stemningen i bilen ble ikke noe lettere av den grunn.
Jeg virkelig hater å kjøre bil i slikt vær. Det er overhode ikke sunt for meg.
Og snødd har det gjort i hele dag. I det minste hver gang jeg har vært ute å kjørt. Tung våt snø ligger over alt, og gjør det ufremkommelig på parkeringsplasser, i kryssene i smågatene, på fortau og fortauskanter når jeg skal bevege meg til fots. Over alt. Jeg lider ikke i stillhet.
Fornøyd parkerte jeg på gårdsplassen hjemme i kvellinga. Ikke ti ville hester skal få meg ut igjen i kveld.
I morgen er det spådd mildvær og store mengder regn. Vet ikke om jeg blir lykkeligere av det.
Anna Rasmussen er tilbake på bloggtoppen. Innlegget minner oss om at livet noen ganger går sine egne veier, og ikke kan planlegges til minste detalj. For Anna har lenge lagt planer for hvordan hun skulle få spredd den glade nyheten om at barn nummer fire var på vei. Hun hadde tenkt å kunngjøre det rett før jul, og babyen var ventet til neste år, rett etter overtakelse av nytt hus.
Slik gikk det ikke.
Anna hadde en spontanabort. Det var en prosess hun aldri hadde trodd at akkurat hun skulle oppleve. Hvorfor hun ikke trodde at slik kunne skje henne, vet jeg ikke. Antakelig for de hun som de fleste av oss ikke tror at ulykker, dø og sykdom rammer akkurat oss. Alle andre, ja. Men ikke oss. Ikke meg…
anna har jo gått lekende lett gjennom tresvangerskap, så hvorfor skulle det ikke gå like lekende lett den fjerde gangen? Vi er mange som tenker slik, kanskje enda flere blant de unge i dag, enn de som levde før. Man er så vant til å designe det livet man ønsker.
Så gjør Anna som så mange kvinner før henne. Hun føler skyld. Dette er hennes feil. Hun tok abort i fjor, nå når hun er gravid med et ønsket barn tar skjebnen det fra henne. Bad karma.
Selvsagt er det ingen sammenheng, og den fornuftige Anna vet det, men det holder ikke, For hun føler helt irrasjonelt skyld. En følelse det er tungt å gå å bære på alene.
Jeg føler med Anna. Kanskje burde samfunnet være mer åpent for å snakke om det som er vondt og vanskelig også. Vi deler så mye av våre liv på alle sosiale medier. Men vi viser gjerne frem glansbildene. Viser frem det vellykkede, det positive det som går etter planen.
Livet blir fremstilt som et lykkelig liv som suser av gårde på skinner uten en eneste liten hump eller hindring. Når man da selv opplever at livet sporer av , eller i det minste krenger litt i en sving, føler man seg som den eneste i verden som ikke har et liv på skinner.
Slik er det selvsagt ikke. Så kanskje burde vi bli flinkere til å dele, være åpne når livet er vondt og vanskelig.
Jeg sto opp tidlig i dag. Ryggen var ikke god, og fant ikke noen god stilling. Like godt å stå opp når en ikke får sove. Liker å møte dagen i ro og fred. Se natten langsomt vike, og det blir langsomt dag utenfor vinduet.
Kjøteren ser ikke helt slik på det. Han vil gjerne ut når jeg har stått opp. Mørket skremmer ikke han. Liten luftetur rundt kvartalet, men det får holde. Han er ikke så sprek lengre, og det skal bli lengre tur senere i dag bare Gamle Gubben Grå og står opp.
Det sto igjen et vinglass med en liten rødvinsskvett på spisebordet ved siden av PCn. Jeg flytter det over på kjøkkenbenken. Litt senere skal jeg flytte noen papirer over på kjøkkenbenken bak meg, og dermed veiver jeg selvsagt ned rødvinsglasset. Det renner rødvin ut over kjøkkenbenken og ting som ligger der må reddes. Glasset triller over benken og ned i gulvet før jeg klarer å stoppe det. Et krystallglass tåler sjeldent fall fra relativt store høyder, og glassbitene spruter selvsagt ut over kjøkken og spisestue,
Irritert koster jeg opp glasskår og tørker opp rødvin. Oppskrifter som lå på kjøkkenbenken blir lagt til tørk. For ei klomse, og jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.
Irriterer meg og over det knuste glasset. Jeg er så glad i disse krystallglassene. Ikke er de så lette å erstatte heller. De er kjøpt på Fretex. Er ikke bare bare å gå tilbake dit å kjøpe flere. Nå har jeg bare to igjen.
Endelig står Gamle Gubben Grå opp, og litt over klokka 10 er vi på plass i bilen sammen med hundene.
Turen går til sentrum i dag. Da vi passerer Espresso house unner vi oss en kopp kaffe som vi tar med videre på runden vår. Gamle Gubben Grå drikker Cappuccino, jeg tar en Nisselatte. cafe-latte med krem og nissekrydder. Har ikke smakt den varianten før, men det er godt. Blir nok flere før julen ringer inn. Små gleder i førjulstiden.
.Vel hjemme igjen blir det frokost. Søndagsfrokost med varme rundstykker og aviser. Papiraviser. Finnes det noe bedre med lang frokost og papiraviser?
Litt husarbeid gjør jeg og før det blir en liten strekk på sofaen under pelspleddet. En liten tre-timers strekk for å være ærlig…
Så er det id for middagslaging, og i dag er det min tur til å kokkelere. Jeg skal lage “Jegergryte” Det er en oppskrift fra en av disse gamle ukebladene fra 50 tallet og inneholder ikke en eneste jeger, ikke viltkjøtt heller. Ikke egnet det seg for fotografering heller. Når det endelig kom på tallerkenen. Får holde med bilde av oppskrifta.
Vel, jeg startet med å lage potetstappe. Siden oppskrifta var fra 1950 tallet sto det ikke hvordan man laget potetstappe, man antok vel at enhver husmor kunne såpass. Nei, det het ikke man tager en pose potetmospulver og følger oppskriften på posen den gang. Så jeg kokte potetene, tømte av vannet, tok i litt melk og brukte stavmikseren. Det ble ok potetmos. Denne potetmosen la jeg i bunnen av en ildfast form. Oppå den la jeg et lag med eplemos. I følge oppskriften skulle jeg skrelle og dele epler og koke de og lage mos, men jeg tok litt ferdig eplemos som Gamle Gubben Grå lagde tidligere i høst. (Det var han som sa jeg skulle gjøre det slik….) Oppå der igjen la jeg et lag med ei gryte jeg hadde kokt i hop.
Først hadde jeg surret løk i masse margarin, strødd over hvetemel, latt det surre litt til. Tilsatte så vann, buljong grytekjøtt fra okse skåret opp i litt for store biter og brune bønner.
Over kjøtt-bønne-saus-gryta la jeg en pyntekant av resten av potetmosen. Jeg hadde ikke nok til å komme helt rundt, og det så ikke like Instagram-vennlig ut som på bildet. Så strødde jeg litt griljermel og noen klatter margarin “hist og her” som det sto i oppskriften. Dette fikk noen minutter i steikeovnen så den potetmosen som var på toppen ble litt gyllen.
Smakte godt, og mat man blir mett av.
Kvelden har jeg brukt på å sette meg litt mer inn i saken om bommen som er planlagt satt opp i Rabbaveien. Tror nok dette er en sak som fort kan bli endret, Nok et eksempel på dårlig informasjon og lite med involvering Føyer seg inn i rekka. Men jeg tror man kan få til en endring av beslutning hvis vi klarer å få til en politiskbehandling av saken.
Dansken som skal leie hytta vår i jula tok og kontakt. Lurte på snødybde, så jeg måtte jo søke litt på nettet, og sende han betryggende melding om at alt tyder på at han og hans lille familie kan se frem til en hvit jul.
Nå kjenner jeg at både jeg og ryggen min snart skal krype til køys.
I dag morges var det et innlegg på fb hvor Sandvika Storsenter spurte hva “jeg” mener om glatta. Hvis jeg svarte på spørsmålet, kunne jeg være med i trekningen om et par vinterstøvler med pigger fra Enklere Liv. Her er mitt svar, nå blir det spennende å se om jeg er så heldig å vinne et par vintersko med pigger:
Hva jeg synes om glatta??? Vil dere virkelig vite hva jeg mener om glatta? Glatta ødelegger livet mitt fra oktober til april – hvert år, eller i det minste når det er glatt. Jeg er ei diger dundre på over hundre som faktisk liker å gå tur. Har to hunder og greier. Jeg vandrer rundt fra april til oktober og plukker sopp, tar bilder og stortrives ute. Men når isen glaserer veier og stier surmurer jeg meg inne. Bare det å gå ut i søppeldunken blir en utfordring. Eller mer en ekspedisjon, livredd for ikke å komme inn igjen til mine kjente og kjære. Overdriver jeg? Vel, en junidag i 2013 tok jeg en tur i parken med en av hundene. Burde være overkommelig, og en trygg rute. Der sklei jeg i en leireflekk og vips var det en uke på ortopeden og to uker på rehabilitering, og kom meg ikke hjem før det nærmet seg august. Hva en issvull eller tre kan finne på med kroppen min, tør jeg ikke tenke på. Jeg har mer metall i kneet enn beinvev, og garantert sikkert osteoporose, både i hofter og skuldre. Nevnte jeg at jeg også har knekt begge albuene? Den ene sågar to ganger? Fortauskant, asfaltert gangsti og steintrapp. Ikke akkurat ekstremsport. Vintersko med pigger er tingen. Har slitt ut et par allerede. Skal kjøpe nye – snart. Blir sikkert utsatt til jeg ligger på ryggkulen og spreller som en flodhest på land, eller blåhval heter det vel egentlig? Er jeg heldig trenger jeg ikke piggsko mer denne sesongen…. Ortopedi, rehabilitering, krykker… slik pleier å ta tid. Så hadde jeg vunnet et par piggsko så hadde jeg fått et enklere liv….
Søndag. Sov helt til 6.20 i dag. Fantastisk deilig å startedagen uten å måtte stå opp. Uten å se på klokka og mase på noen som absolutt ikke vil, men må stå opp. Kokkejævel sover ennå. I det minste har han ikke levert dagens første blogg. Ja da, Kokkesnobben er tilbake på toppen av lista. Hadde bare en liten pause i går. Åpning av barnevognbutikker selger mer enn ostesmørbrød med ketchup.
Jeg sto ikke opp for å blogge, men setter pris på en stille morgenstund for meg selv før resten av huset våkner.
Å sove til nærmere halv sju holder når du deler seng med Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå. De sover sikkert et par timer til. Jeg og Kjøteren regjerer oppe alene. Trekker meg en kopp te og ser natten langsomt bli til dag.
Dagen i går bare forsvant. Brukte utrolig lang tid på å få Yngste Sønn opp fra dynehaugen. Klokka hadde passert 10 før vi var på vei utover til Høvdingen. Så etter å ha prata litt med Høvdingen gjort lørdagshandelen for han og oss, unnet meg et par brødskiver med kaviar til lunsj og en ørliten strekk på sofaen, ryggen har slått seg vrang, var det tid for å hente Yngste Sønn ute hos Høvdingen igjen. Tok en kaffekopp i barndomshjemmet før vi satte nesen hjemover igjen. Og da var det tid for å sette i gang med middagslagingen.
Selv om kjerringa var litt småamper, ble det ikke “Småsint scampisalat” her sånn som hos Kokkesnobben.
Det ble rester! Funker greit når folk er sultne. Tar ikke alltid så lang tid heller. Og det finnes jo så mye mat som er best “dagen etter”.
Denne restemiddagen er bra når det sludder ute, alt er rått og vått og du trenger noe som gir varme i kroppen. og stagger sulten.
Jeg tok resten av søtpotetgryta fra torsdag. Den har stått i kjøleskapet i en isboks. Det var ei smaksrik gryte, mer suppe med søtpotet, tomatpure kikerter, kokosmelk og currypasta. Fint smaksatt med spinat og litt frisk koriander.
Så tok jeg i kokte grønnsaker. Rester fra middagen på fredag. Tror det var “bukettblandingen” til Eldorado. Så også at det sto en halvfull boks med tomatpure i kjøleskapet, så den ble også kastet opp i gryta. (Innholdet altså, ikke boksen) Så kuttet jeg opp noen kjøttpølser uten skinn som jeg hadde kjøpt for anledningen. Søtpotetgryta var uten kjøtt, men mannfolka her hjemme er ikke så glad i rene grønnsaksmiddager, så siden det er helg…
På fredag hadde vi “Baconrull” til middag. Gamle Gubben Grå disket opp. Det er en rulade hvor man legger et lag av bacon utover en steikeplate, brer over et lag med kjøttdeig, så et lag med potetstappe – hjemmelaget type, og så et lag med en blanding av stekt løk og stekt sopp. Ruller det hele sammen som en rulade, og steiker det i ovnen.
Gamle Gubben Gråserverte det med en brun saus, sikkert pose, mulig fresha litt opp. og altså kokte grønnsaker.
Det var utrolig godt, men mektig. Så det ble igjen litt av baconrullen og. Kuttet det opp og helte det også opp i gryta. Lot det koke opp, slik at alt ble varmt og skrek “Middag” så det ljomte i veggene.
Den resten av restemiddagen som nå er igjen, skal hundene få dele etter dagens søndagstur.
Hva vi skal ha til middag i dag. “Jegergryte”. Oppskriften er fra et av de gamle ukebladene fra 50 tallet som jeg fikk her for noen uker siden. Det er ikke en eneste jeger i gryta. Ikke viltkjøtt heller. Tror heller det er tenkt som en god og næringsrik middag og servere jegeren når han kommer slukørt hjem fra jakt uten å ha sett snurten av så mye som et harespor. Den er jo skrevet i e tid hvor ingen hevet øyenbrynene av slike setninger som den jeg finner på baksiden av oppskrift-utklippet:
“Hun lar aldri karrieren gå utover stillingen som hustru og mor til 5 år gamle Tony jr”
(Sagt om skuspillerinnen Cyd Charisse, gift med den ikke helt ukjente Tony Martin) Det var tider det dere….
Da jeg gikk på barneskolen var det ei jente i klassen under meg som het Trine. Trine var litt tykkere enn oss andre, løp enda saktere enn meg, hadde briller med tykke cola-bunn glass – og så hadde hun astma.
Trine og jeg vokste opp i ei lita bygd hvor tida du brukte på en runde med langrennsski i lysløypa hadde mye å si for hvor du lå hen på popularitetsstigen. Jo kortere rundetid, jo mer populær var du.
Det sier seg selv at astmatiske Trine og hjertesyke Brit ikke akkurat lå på toppen av den lista.
Jeg tror ikke Trine tenker tilbake på barneskole-dagene med glede. Jeg gjør ikke det.
Ved astma foreligger vanligvis kronisk betennelse i luftveiene. Betennelsen fører til at luftveiene blir overfølsomme og trekker seg sammen. Resultatet blir trange luftrør. Trangheten skyldes først og fremst sammentrekning av den glatte muskulaturen i bronkiene, hevelse i luftveienes slimhinner og opphopning av slim. På lang sikt kan ukontrollert astma føre til tap av elastisk vev i lungene. Typiske symptomer er tung pust og piping i brystet. Utpustingsfasen er forlenget og anstrengt, og den er ofte hørbart hvesende.
I min barndoms dal ble alle som peste som en hval på land ved hver minste anstrengelse sett på som late, og vi hørte alle at Trine hadde problemer med pusten i gymtimene eller hvis vi lekte “Hauk og due” eller “Haien kommer”
Trine og jeg vokste opp på 1970 tallet. Nå vet vi bedre, og jeg håper inderlig at barn som vokser opp med astma i dag ikke blir stigmatisert som, late, slik som da Trine vokste opp. Forhåpentligvis slipper barn som vokser opp med astma i dag og vokse opp i så røykfylte hjem som hjemme hos Trine. For der var rullingspakka og sneipen aldri langt unna, og praten gikk ofte livlig rundt kjøkkenbordet mens tobakksrøyken fylte rommet . Kanskje ikke det optimale inneklima for et barn med astma?
Jeg ser Trine i byen nå og da. VI nikker til hverandre, noen ganger slår vi av noen ord. Fordi vi begge kommer fra et lite sted, og har mange bekjente vet jeg at livet ikke alltid har fart like greit med Trine. Som mange av oss har hun hatt sine motbakker. Kanskje flere enn mange andre. Men hun ser ut som hun tross alt har klart seg greit. Hun er modigere enn meg. Hun går med både alpelue og hatt,( jeg har så lyst, men har aldri våget) og hun kler det.
Jeg husker hva hun utdannet seg som. Vet at hun fikk en stilling noen andre i min omgangskrets også hadde søkt på og drømte om. Vet også at hun nå i begynnelsen av femti-åra er uføretrygdet. Astmaen og livets motbakker har ført til det.
I går hørte jeg på radioen at Trine og hennes likesinnede var skyld i klimakrisen.
Noen forskere, eller besser-vissere hadde funnet ut at astmamedisinen, denne sprayen flere astmatikere er avhengige av for å fungere i hverdagen slapp ut flere klimagasser enn man antok. Og at en gjennomsnittlig astmatiker årlig slapp ut like mye klimagasser som en kort flyreise.
Slik det ble fremstilt på det radioinnslaget jeg hørte, burde astmatikere gå over til medisin i pulverform. Ikke fordi dette ville gi den enkelte bedre lindring for sine plager, eller føre til behandling av deres lidelse, Men rett og slett av hensyn til klimaet.
Jeg ble oppriktig forbanna.
Skal klima-terroristene, disse prektige menneskene som suser av gårde i sine dyre Teslaer, spiser vegansk og arbeider med klimaforskning gi mennesker med astma astma-skam fordi de er avhengig av klimaskadelige, men livsviktige medisiner?
Nei, Trine, og alle dere andre. Ta medisinen deres med verdens beste samvittighet. Dere skal ikke bære byrden av klimautfordringene på deres skuldre. Mulig at astmamedisin i likhet med mange, mange andre faktorer er en av postene når klimaregnskapet skal gjøres opp, men det finnes så mange andre poster vi bør ta tak i før vi begynner å ta medisinen fra folk som er avhengige av den.
Anna Rasmussen har overtatt førsteplassen på bloggtopplista. Jeg er fremdeles på en 47.plass.
Det er ikke så ofte Anna Rasmussen når toppen, så det er gøy med noe nytt, men du verden for en utfordring en litt tidlig lørdagsmorgen. For Anna har et innlegg som heter “Masse bilder fra butikkåpningen” Jeg var ikke på noen butikkåpning i går. Eller har vel ikke vært på en butikkåpning på årevis. Jeg liker shopping, men liker ikke butikker fulle av folk, slik det ofte er på en butikkåpning. Jeg har derfor heller ikke en masse bilder fra noen som helst butikkåpning. Det er ikke så ofte jeg tar bilder i butikker.
Jeg var altså ikke på en butikkåpning i går. Men jeg var på en veistengning.
Eller for å være mer nøyaktig, jeg var på en demonstrasjon mot veistengning.
Jeg tok ingen bilder. Det overlot jeg til journalisten fra Ring Blad.
Jeg vet ikke om markeringen mot bommen som skal settes opp øverst i Rabbaveien var vellykket. Den blir vel først vellykket hvis kommunen ombestemmer seg, og ikke monterer den bommen de har begynt å sette opp. Men jeg er imponert over hvor mange som møtte opp. Mellom 40 og 50 beboere i området utsatte fredagstacoen og tok turen opp i veien for å vise sin mening om planen om a stenge veien for gjennomkjøring.
Jeg kjente ingen av de fremmøtte. Veistengningen berører ikke meg personlig. Men vi i Rødt synes det er viktig å møte opp og høre når deler av befolkningen føler seg urettferdig behandlet, eller overkjørt av kommunen. Jeg var den eneste politikeren som ofret en time av fredagskvelden for å høre hvorfor folka på Rabba var så opprørte.
For det virker i utgangspunktet litt rart at beboerne langs en smal og svingete gate i et boligområde nær sentrum lar seg opprøre av at kommunen vil sette opp en bom som hindrer gjennomkjøring, vil få trafikken i området til å minske betraktelig og gi sikrere skolevei.
Som i så mange andre saker handler det om involvering og informering. Ingen liker å føle seg overkjørt. Beboerne stiller seg selvsagt positive til at det gjennomføres trafikksikkerhets tiltak og tiltak som vil gjøre det mindre fristende og bruke Rabbaveien som omkjøringsvei for å slippe å stå i kø i Hønengata, Men de stiller seg negative til at det løses best ved å stenge veien med bom. Det finnes mange andre måter å få ned farten og gjøre det litt mer tungvint for folk som ikke bor der og velge denne veien. Fartshumper, eller innsnevringer av veibanen på den ene og så den andre siden er en mulighet.
Bommen vil heller ikke bidra til å sikre skoleveien for barneskoleelevene. Heller tvert i mot. Når skolen åpner igjen til høsten etter nybygging, og skolebarna slipper å gå på brakkeskolen som er satt opp midlertidig oppe i Hovsmarka, vil elevene igjen gå den bratte, smale veien ned til Haldenjordet og over haugen til skolen. Ned en bratt, smal vei uten fortau eller annen sikring, og som nå også vil bli veien de som bor i området må bruke – pluss alle de som ikke ønsker å stå i kø i Hønengata, og bruker denne veien som snarvei til sentrum. Beboerne mener at skoleveien vil bli mer utrygg for flertallet av barna. Trafikkmengden i krysset ved Kiwi som er stor nok i dag, vil bli enda større. Et område som er veldig omstridt med hensyn til trygg skolevei og planene om å legge ned Hønefoss skole.
Involvering handler om å gjøre dette til en sak hvor innbyggerne har mulighet til å komme frem med sine synspunkter. En saksgang med høring, politisk behandling og en ryddig saksgang hadde vært et smart grep. Jeg er sikker på at hadde kommunen involvert beboerne i området, hadde man fått til en god løsning, hvis trafikksikkerhet er målet.
Så er det informering. For når man informerer er det viktig at man informerer om ting som er vesentlige.
Man begrunner behovet for denne veistengningen i en trafikktelling som ble foretatt da Hovsmarkveien var stengt, og alle som skulle til området i Hovsmarka, Hovsmarka Næringspark, Idrettshallen; anleggstrafikk til bygging av tennishallen, lysløypa og hjemmetjenestens hovedkontor og de andre arbeidsplassene på gamle Follum brukte denne veien når de kom fra byen. Det var altså lagt helt feil tallgrunnlag til grunn for beslutningen.
En annen opplysning som helt ble utelatt på informasjonsmøtet, eller kun nevnt i en bisetning, er at det foreligger planer om en storstilt boligbygging i området. En boligbygging med mellom 44 og 66 boenheter. I oppstartmøte for detaljregulering av dette prosjektet er utfordringen med trafikk nevnt, men som mulig løsning slik at man kan utnytte området maksimalt står det at veien vil bli stengt med bom
Mulig det ikke er noen sammenheng mellom planlagt boligutbygging og bom, men når informasjonen bevisst utelates, eller underkommuniseres, gir det rom for mistanke.
Så mens anna Rasmussen sto godt og varmt inne på en butikkåpning i et kjøpesenter i Stavanger, sto jeg i mørke og kulde på en smal, isete vei på Rabba, Det er stor forskjell mellom toppbloggerne og oss på 47. plass.
