Da vi var på tur i begynnelsen av uka var det en ting vi ikke fikk gjort som jeg har hatt lyst til en stund.  Vi fikk ikke gått tur på Kongevegen.   På torsdag googlet vi litt for å finne den rette traseen. Hvilket stykke vi burde gå for å få den opplevelsen jeg drømte om.  Bildet jeg hadde sett på nett. Vi fant ut at det var Vindhellavegen mellom Borgund og Rimskjold.  Vi fant og ut at det gikk an å gå en runde. Vindhellevegen den ene veien, og Sverrestigen den andre veien. Dette skal være den mest populære rundturen på Kongevegen. Så da bestemte vi oss vor å bruke fredagen på å gå den turen.

Fredagsmorgen frese vi over Hemsedalsfjellet til Lærdal og Borgund.  Kjøreturen tar ca tre timer. VI brukte fire. Vi stoppa på Bromma hvor vi kjøpte kaffe og ei fin oransje softshelljakke til meg.  Vi stoppet og litt mord, vest for Hemsedal og luftet Charlie Chihuahua litt.  Vi gikk ned til Rjukandefossen.  Der kan man prøve zipline over fossen på torsdager og søndager i juli.  Heldigvis var vi der på en fredag, så slapp Gamle Gubben Grå å mase om at han ville se kjerringa sveve over fossen.  Kanskje tar vi turen tilbake en dag med ungene. To av de er gale nok til å like slikt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Etter nok en time kunne vi parkere ved Rimskjold og begynne på turen opp til Borgund Stavkirke.
Vi bestemte oss for å gå Sverrestigen opp, og Vindhellavegen ned.  Vindhellavegen er bratt. Den har en helling på 1:5. Så jeg tenkte at det sikkert var best å ta den lengste veien, Sverrestigen opp og den korteste veien ned.  Jeg har problemer med pusten i bratte oppoverbakker. (dårlig trent).  Jeg synes og det er best å gå oppover først mens jeg har nok energi, og nedover til slutt når jeg er sliten.

Sverrestigen skal være  4,6 km. og Vindhellavegen 2,7.  I mine ører virket det som den lengste veien opp ville gi de færreste motbakkene, og i det minste de minste  bratte stigningene.  Så feil kan man ta..
For Sverrestigen er bratt!  og i de bratteste kleivene må sånne kjerringer som meg nesten klatre. (lett overdrevet) Men du må i det minste passe på hvor du setter foten. Smalt, steinete og røtter flere steder.  Selv om stien er godt ivaretatt.

Jeg ble sliten.  Blodsukkeret ble lavt., og når denne kjerringa blir sliten og får lavt blodsukker, blir a liksom ikke noe lettere å ha med å gjøre.   Sånn ca halvveis ble det pause og litt mat.  Begynte jo å bli en stund siden frokost.   Det bedret humøret – en stund.  Men så klokka mobilen. Jeg fikk ikke tatt bilder!!!! KRISE.
For meg er halve gleden ved å gå tur og ta bilder, og denne turen har jeg drømt om lenge.  Samtidig var det fint foto-vær og en alle tiders opplevelse – og så ikke noe kamera.  For meg var det full krise. Gamle Gubben Grås morsomme kommentarer hjalp ikke på ei sliten kjerring .Å kommandere Gubben til fotografering, erheller ingen løsning.  Motvillig tok han bilde av en geitebukk vi passerte på et beite.  Men det gir ikke meg den kosen som det er å ta bildene selv.

Vi kom frem til Borgund.  Der kunne vi velge to veier til Vindhellavegen.  Enten fortsette på Sverrestigen 350meter østover der Sverrestien og Vindhellavegen møtes, eller ta Kirkeveien som er en snarvei mellom kirken og Vindhellavegen.
Jeg var sliten etter 4,6 km med til dels bratt stigning.  Jeg var oppgitt over at telefonene ikke virket. Og jeg tok ikke de mest rasjonelle beslutningene. Så jeg valgte Kirkevegen da Gamle Gubben Grå ba meg velge vei.  Snarvei høres kortere ut -ergo lurt. Snarveier betyr også ofte litt bratte løsninger, og det var tilfelle med Kirkevgen og.  En skikkelig bratt, kronglete stigning hvor jeg var enda nærmere med å måtte klatre for å komme opp.  Det vonde kneet hadde gjort vondt en god stund. Det gode begynte og å gjøre vondt.  Jeg peste som en flodhest på land, og kom til å tenke på en del tidligere turer hvor slike anstrengelser har blitt lit vel tøffe. Jeg har en medfødt hjertefeil.  Når Gamle Gubben Grå så dro en spøk om at han hadde med sånn førstehjelpsmaske hvis jeg skulle trenge munn til munn klarte jeg å få frem nok energi og sinne til å klare de siste ti skrittene opp på Kongevegen.

Å komme opp på Kongevegen var som å komme opp på en autostrada etter de kronglete stiene vi hadde forsert. Bred og rett uten steiner og røtter strakte den foran seg, og den gikk nedover!    Og Gamle Gubben Grå hadde bestemt seg for at han måtte fotografere litt for å  blidgjøre kjerringa så alle bildene i dette innlegget, utenom det av Rjukadefossener tattav Gamle gubben Grå (og redigert av meg.)

Den opprinnelige Kongevegen her, fra 1790 var brattere enn den kongevegen som er her i dag.  Den hadde en stigning på 1:4 og var i bratteste laget.  Derfor ble den lagt litt om i 1840 med noen 180 graders svinger.  Det fikk stigningen ned i 1:5, men fremdeles i bratteste laget. Så i 1870 ble veien lagt om nede i dalen der den gamle E16 gikk helt frem til på 2000 tallet.

Imponerende veianlegg ikke sant? Tenk at dette er bygd for snart 200 år siden. 

Rekkverksstolpene er støpt på Eidsvoll verk.  Treverket er av nyere dato.

Det var en utrolig fin tur.  Og det å endelig nå op på Vindhellavegen og kunne følge denne lettgåtte veien ned var verdt alt slitet opp Sverrestigen.   Vi hadde med drikke og mat, vi led ingen nød.  Det er ikke farlig å bli litt (mye) sliten.

Sverrestigen har navn etter Kong Sverre som ikke ville ta kløvstien som gikk gjennom skaret der Vindhellavegen går i dag.  Han var redd for at bøndene i området sto oppe på Klanten, en bygdeborg, fjell, klare til å kaste stokker og steiner ned på han og Birkebeinerne.  Derfor tok han veien på sørsiden av Klanten, og unngikk hodepine og det som verre var. …

For de som savner en tour gjennom kjøkkenskapene mine; Den kommer, den kommer. Teksten er alt skrevet. Jeg mangler bare å få fiksa mobilen slik at jeg får tatt noen bilder….

Anna Rasmussen har gjenerobret førsteplassen på bloggtopplista og hun har av alle ting en “roomtour på master bedroom”, altså 17 bilder av soverommet til henne og mannen.  17 bilder av soverommet!!!.
Hånden på hjertet, folkens.  Hvor mange av dere har lyst til å gå inn på soverommet deres og ta 17 bilder av soverommet som dere så poster for alle deres lesere?

Anna er nok skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er, for hun skriver at dette har hun gledet seg til lenge.  Altså å vise leserne hvordan soverommet hennes har blitt.
OK.  Da vi akkurat hadde flyttet inn i Drømmehuset, hadde malt det slik vi ønsket og fått på plass det deilige, myke vegg til vegg teppe jeg ønsket meg, ja da kunne sikkert jeg og ha delt bilder av soverommet mitt.  Nå, 13 år senere etter snart tre ukers ferie hvor husarbeid har blitt nedprioritert er det ikke like lystbetont.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For min del så synes jeg det er utrolig viktig å huske oss selv i en travel hverdag som foreldre og kjærester, og da var det viktig å få et soverom som vi kunne senke skuldrene helt, og rett og slett finne roen. 

Sitatet er fra Anna Rasmussen sin blogg.
Når jeg endelig finner senga i en travel hverdag som forelder, kjærest og et par tusen roller til har jeg liksom ikke problemer med å finne roen og senke skuldrene.  Jeg har pleid å sovne nesten før hodet treffer puta.

Anna har en glassvegg på sitt soverom.  Jeg er litt usikker på om hvordan det ser ut på andre siden av glassveggen.  Altså hvilket rom som er på andre siden av veggen.
Jeg er nesten helt sikker på at jeg ikke ønsker å ha en glassvegg mellom soverommet mitt og et rom hvor andre mennesker ferdes.  Det gjelder gjester, egne barn, eller barnas kjærester. …

En “roomtour” er bilder, ikke ord. Såpass skjønner denne kjerringa og.  Og det holder muligens ikke med det bildet jeg snek meg til å ta i sted mens Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua lå og sov.. Men 17 bilder av soverommet….

Det første bilde til Anna er av henne stående i døråpningen i denne glassveggen.  Så her er et bilde av meg stående i døråpningen inn til vårt soverom.  OK en selfie.  Den gir muligens ikke det store inntrykket av soverommet.  Men jeg spør ikke om Gamle Gubben Grå vil ta bilde av meg på soverommet før han har fått i seg den første kaffekoppen. Jeg vil jo ikke gi Gubben noen fantasier om noen bilder som absolutt ikke egner seg på blogg.

Så har Anna et oversiktsbilde av soverom med glassvegg.  Dere fikk et oversiktsbilde øverst i innlegget.  Da kan jeg krysse av to av to bilder.

Bilder av sengeteppe og pynteputer dropper jeg.  Vi har ikke det, for det ville aldri bli brukt. Å dille med slikt har jeg ikke tid til i en travel hverdag. Da slipper jeg bilde 3 og 4..

Har heller ingen brett med stearinlys, duftpinner og blomstervase stående på senga.  Duftpinner er jeg i mot. Jeg vet ikke, men jeg vet ikke om noe mer idiotisk enn duftpinner.  Duftlys derimot.. Dropper derfor bilder a duftpinner.

Heller ingen reol med nips og et par bøker har jeg på soverommet.  Fint! Da slipper jeg å ta bilde av det.  Heller ingen sølvstrå i en diger vase midt i senga.  Mange av de 17 bildene til Anna er ganske like.  Har hun brukt de samme bildene flere ganger?

Jeg tar et bilde av nattbordet mitt.  Det får holde.  Bildet av Gamle Gubben Grå og meg er tatt på bryllupet vårt. Husker ikke av hvem. Forloveren min? Svigermor? Tante Astrid?

Jeg tilhører ikke den generasjonen som bygde landet. Jeg ble født etter at landet var ferdig bygget. Einar Gerhardsen hadde gitt seg som statsminister året før jeg ble født.

Høvdingen måler egen og andres storhet i hvor mange hus de har bygget. Han har i følge egne beregninger bygd 20. Jeg har ikke bygd noen hus. Bygd hus? Jeg har problemer nok med å montere et flatpakka møbel fra IKEA.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men i dag tenkte jeg å prøve meg på akkurat det. Ikke bygge et hus, altså. Men montere et flatpakka møbel. Ikke store greiene. Ei skulle fra Jysk. Hvor vanskelig kan det være liksom?

Jeg ble litt betenkt når jeg så bruksanvisningen. Fire sider med liten skrift og store varseltrekanter ….  Men denne kjerringa er ikke den som gir opp slik med en gang.

Fire stenger skal skrus fast i den ene sidevangen.  Det gikk…om kanskje ikke helt greit… Så gikk det. 6 stenger skulle så plasseres i noen hull på denne sidevangen og så skulle alle 10 pinnene treffe sine hull på motsvarende sidevang….  Det var ikke like enkelt. Gamle Gubben Grå sto godmodige og iaktok kjerringa.

Så klarte han ikke holde seg unna. Han måtte hjelpe til. Og det verste ikke lenge før skihytta var fiks ferdig. Team-work er tingen.

I dag skulle jeg ønske jeg var i begravelse….
Ønske at jeg var i begravelse…  Det høres litt feil ut.  Det er vel ingen som ønsker å gå i begravelser hvis man kan slippe.
Men jo, i dag skulle jeg ønske jeg var i begravelse.  At jeg kunne sitte i en fullsatt kirke. Se den hvite kisten, kransene.  Høre minneordene og stille ta farvel…
Det er ingen i nær familie, nær vennekrets eller nært bekjentskap som har gått bort.  Bare en person som på sin måte har betydd noe for meg.  Og jeg skulle så gjerne vørt i begravelsen og tatt et siste farvel.  Hadde det ikke vært for korona-situasjonen og begrensninger det setter på oss alle, selv på å delta i begravelser, hadde jeg vært der. Sittet på en av de bakerste radene og tatt et stille farvel.  Jeg vet det er flere av oss som føler det slik i dag. Men vi er ikke blant de nærmeste.  Det er så mange som var nærmere enn oss. Så mange som fortjener og trenger de få tilmålte plassene i kirken bedre enn oss.

Det er den andre begravelsen under korona-situasjonen jeg ikke får deltatt i.
Det andre mennesket jeg ikke får tatt avskjed med slik jeg skulle ønske.
Det føles sårt-

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg er ikke den som går i mange begravelser.  Utenom de som er familie kan jeg telle dem på en hånd. Foreldre til nære venner.  Ektefeller til kollegaer. Vært med Mamma i begravelser til folk fra min barndoms dal.  Et par kollegaer.. Mulig jeg må bruke litt mer enn fem fingre for å telle, men ikke mange.

Men disse  to hadde jeg følt for å ha deltatt i .
Ikke bare for å vise min medfølelse. Jeg kjenner ingen av de pårørende.
Ikke fordi jeg føler at det forventes at jeg møter opp.
Men rett og slett fordi jeg ønsket å ta en verdig avskjed. Først når man ikke har mulighet til å delta forstår man hvor viktig og riktig slike rituelle tradisjoner er.

Reklame | Har krysset av for reklame siden jeg har brukt formuleringen "til salgs"

Ukjent nummer! Jeg svarer ikke på ukjente numre. I det minste ikke når jeg har ferie. Vil folk meg noe får de sende en melding eller legge igjen beskjed på svareren.

Men denne telefonringeren ga seg ikke så raskt. To ganger ringte han med få minutters mellomrom, OG han la igjen melding på svareren.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Meldingen var fra en ukjent mannsstemme. Han sa hva han het og hvor han bodde uten at det demret noe for meg. Så spurte han om reproduksjonen av “De ensomme gamle” fremdeles var til salgs….

Jeg har et slikt bilde. Men jeg kan ikke huske at jeg har lagt det ut til salgs….  Jeg sjekket mine finn.anonser. Både de inaktive og de historiske. Men ble like klok.

Jeg stirret opp på bildet på stueveggen. Bildet er et fretexfunn. Kjøpte det fordi jeg likte ramma, og fordi en variant av denne kjente reproduksjonen hadde hengt over kjøleskapet på kjøkkenet til min bestefar. Litt sentimental den dagen på Fretex.

I ettertid har jeg noen ganger vært usikker  på om jeg ville beholde bildet. “De ensomme gamle” . Vi har vel alle noen ensomme gamle vi i en travel hverdag kan ha dårlig samvittighet for å besøke for lite.

Jeg tok kontakt med fyren. En  eldre mann som ønsket å gi bilde i fødselsdager til sin kone. Det betød mye for han å få tak i denne reproduksjonen. Så vi ble enige om pris. Bildet ble pakket behørig inn og er nå på vei til din nye eier et annet sted.

Og jeg, jeg må en tur på Fretex å kjøpe ny kunst.

Skulle du kjære leser se noe på bildene her på bloggen du kunne bære interessert i, så skrik ut. Men Gamle Gubben Grå er ikke til salgs.

Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen har putta innpå med så mange smertestillende midler at han begynner å lure på virkelighetsoppfatningen sin.  Han spør leserne sine om opplevelser han har skjer i virkeligheten…..

Hvis noen hadde sagt til meg for 2 år siden at jeg skulle være nummer 29 på bloggtopplista hadde jeg ledd godt.  Jeg hadde på den tiden problemer med å bikke over nummer 100 og i det hele tatt synes på bloggtopplista.  Men livet har lært meg at undre kan skje. Det er det som er så gøy, med livet, at de mest forunderlige ting kan skje.  Det er derfor jeg alltid er spent på neste episode i livet mitt.
Vel, for noen måneder siden så jeg litt svart på det. Trodde at jeg måtte gå over i delvis uføretrygd, og at det liksom var begynnelsen på slutten.  Starten på den store nedturen. Men nå er jeg tilbake full av optimisme og fremtidstro.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Ikke det at jeg har planer om å starte med noen flere barn.  Det toget har nok gått.  Jeg har gjort mitt.  Fem barn hvorav tre nådde voksen alder – som det står i slektsbøkene.  Vi har gjort vårt på den fronten.  Nå gleder jeg meg bare over å følge dem videre i deres voksne liv..

Jeg har ingen planer om å bli ei sånn kjerring som ligger på sofaen og teller vondtene mine.  Ungene skal slippe at jeg hver gang de treffer meg eller snakker med meg i telefonen kommer med en lang avhandling av hvor vondt jeg har over alt, hvor ensom og trist jeg er og hvor stusselig liv jeg lever.  Det er mange nok slike kjerringer.  Jeg skal nyte livet, fortelle om spennende utfordringer, gode opplevelser og hverdagsglimt med humor og varme.   Være den de voksne barna går til når de trenger noen å snakke med, når de har lyst på en koselig prat og noen de gleder seg til å tilbringe tid med.  Jeg skal gjøre alt jeg kan for ikke å bli en slik forelder man besøker mer av plikt enn av hygge.  Jeg tror alle med godt voksne foreldre forstår hva jeg mener.

Jeg kunne sikkert vært en bedre mamma da bara vokste opp.  De kom i løpet av 6 år fra jeg var 25 og til jeg ble 31.  Og de kom uten bruksanvisning. Men jeg tviler på om jeg ville vært en bedre mamma om barna hadde kommet nå.  Det er ikke alt man blir bedre til med livserfaring. Den livserfaringen kan jeg heller bruke til å gi trygghet til voksne barn.  Tryggheten på at samme hva som skjer i livet så kan de komme til meg og Gamle Gubben Grå.  Vi vil alltid være der for dem.

Hva skal til for å skape en god barndom, en god oppvekst?
Det er så mye mer enn foreldrene som avgjør det. Men foreldre kan gi barna den tryggheten som gjør at de kommer gjennom også en vanskelig barndom og oppvekst på en trygg måte.  En god oppvekst vil vel og si å stå rustet til å møte de utfordringer vi alle kommer til å møte i livet?

Jeg tror jeg har vært en ganske god mamma, selv om jeg har arbeidet mye. Mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen er også med på å gi en god barndom.  Og i og med at det er jeg so hele tiden har vært hovedforsørger, er det jeg som har hatt det største ansvaret for at disse grunnleggende behovene blir dekket.
Det er ikke higen etter karriere eller suksess som har gjort at jeg har arbeidet så mye. Men et behov for å få ting til å gå rundt, til at regninger ble betalt og at vi innimellom kunne unne oss noe ekstra.
Oppveksten til mine barn har kanskje ikke vært preget av dårlig råd, men de har forstått at noen ganger er det nødvendig med litt kreativitet og noen reste-middager de siste dagene før lønning.  De har og forstått at penger ikke kommer fra et hull i veggen, og at de ikke kan ta som en selvfølge at Mamma og Pappa kan  betale uforutsette regninger til voksne barn.  De kan godt spørre, og vi sier ja hvis vi har mulighet, men de kan ikke ha oss som en utømmelig krukke med ekstra-kapital.

Ungene skulle nok ofte ha hatt meg der når arbeidet på sykehuset har gjort at jeg har måtte vært på jobb på julaftener, 17. mai eller skoleavslutninger. Helger hvor jeg var hjemme 9 timer mellom  to  femtentimers vakter, og selv om det var lørdag eller søndag formiddag kunne ikke mamma bli med på skitur eller ut å  leke fordi hun måtte bruke de få timene til å få seg litt søvn før ny vakt kalte.  Og de har sett meg sliten og irritabel når jeg droppet egen søvn fordi det var noe som var viktigere for en mamma å være med på enn å sove bort de få timene vi hadde sammen.

I mange år arbeidet Gamle Gubben Grå som kokk på diverse restauranter og selskapslokaler.  Med to foreldre som arbeidet kvelder, netter og helger har det vært litt av en kabal å få til.  Det hadde ikke gått uten uvurderlig hjelp fra først og fremst mine foreldre.  Det har gjort at Mormor og Bessa og resten av slekta i min barndoms dal har vært en viktig del av mine barns oppvekst.  Jeg tror det og har vært med på å gi de en god barndom og oppvekst og ført til et nært og godt forhold mellom besteforeldre og barnebarn.

Jeg har blitt voksen. Godt voksen, vil mange si.  Men når jeg ser tilbake er det ikke så mye jeg ville ha gjort annerledes.  det har som regel lite for seg og sitte å gruble over hvordan livet hadde vært hvis ikke dersom jeg hadde tatt de og de valgene.   Tok man til høyre i et veikryss på livets landevei hvor man burde tatt til venstre, får man ta til venstre et par ganger i de neste kryssene og håpe at man kommer ut omtrent der man skulle ha vært.  Noen ganger er det omveiene som skaper selve livet.

Ungene har blitt voksne, klarer seg selv økonomisk.  Jeg har klart den viktigste livsoppgaven min.  Nå kan jeg senke skuldrene, slappe litt mer av.  Bruke tid på meg selv og på gode opplevelser sammen med de jeg er glad i. .  Ikke jakte på alle ledige vakter, ikke jakte på overtid for å få litt ekstra på konto til reparasjon av bil eller en ferietur til Mummidalen.

Jeg skal ikke slutte å jobbe.  Men for meg har det å arbeide mye vært en livsstil, nå skal jeg endre litt på livsstilen. Ta mer hensyn til at jeg ikke er like ung, og at kroppen begynner å få noen vondter. Ta mere vare på meg selv, om du vil. Jeg har elsket det travle, hektiske livet jeg har levd. Jeg angrer ikke. Men nå vil jeg bruke energien og tiden min litt annerledes fremover.

Å bli forelder handler om så mye mer enn bare de første årene.  Å være forelder er en livslang oppgave.  Det viktigste i årene fremover er å skape Drømmehuset til et hjem hvor det er godt for barna og deres kjære og komme. Et sted for gode samtaler, samhold og mye latter.

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Når jordbærkurven vi kjøpte i Lærdal begynte å ta slutt fikk vi øye på en ny omvei.  Enten kunne vi kjøre E16 den strakeste veien gjennom noen tuneller, eller så kunne vi velge gamleveien. Eller den historiske ruten som gamleveien blir kalt her. Lett valg for oss. Her skal man høre historien suse.

Vi stoppet flere steder. Leste på informasjonstavler og koste oss. Fikk og lyst til å gå Kongeveien en gang. Ikke hele da. Skrekkelig langt for meg, men velge oss ut en fin bit. Høres ut som en god plan, kanskje i løpet av høsten?

Vi måtte selvsagt stoppe på Borgund Stavkirke selv om vi har vært der før. Sommeren 1993. Vi hadde overnatta på en campinghytte litt ovenfor stavkirken. Datter da 2 år hadde sovet mye i bilen under turen dit, og ville ikke sove i en fremmed campinghytte. Etter omtrent konstant skriking fra klokka  22 til 04.00 gå vi opp. Pakket bilen, vasket hytta og beundret Borgund Stavkirke rundt klokka 5 om morgenen.

Siden den gang var det bygd opp et helt museumssenter ved stavkirken. Vi fikk og en guidet omvisning. Interessant. Vi elsker sånt både Gamle Gubben Grå og jeg.

Staselig ikke sant?

Man antar at kirken er oppført på 1100 tallet og er vår mest berømte stavkirke. Da kirken ble for liten, og må  bygde ny kirke på 1870 tallet, forsøkte man å få den gamle kirken mest mulig lik slik den opprinnelig hadde vært.

Litt i motsetning til andre kirker som har forfalt når ny kirke var på plass. Flott å se at de tenkte på å ta vare på det gamle så tidlig som på 1870-tallet.

Se på detaljene! Kaskader av tak.  Dragehoder. Svalganger og masse fin treskurd. En mengde detaljer som tilsammen skaper en helhet.

Kirkerommet er mørkt. Det er ingen vinduer, bare lysglugger.og kirkerommet er strippet slik at Det fremstår slik det var i middelalderen. Alt fra etter reformasjonen ble fjernet under rehabiliteringen  på 1870-tallet. Spennende.

Vi kunne ha spist ved Borgund,men siden jeg hadde turistmaten fra Gudvangen friskt i minne ville jeg videre.  Dessuten nærmet det seg stengetid på museumssenteret. Så vi dro videre med tanke på at vi ikke hadde spist skikkelig siden hotellfrokost ved 9-tida og kjerringas blodsukkernivå var det kanskje ikke den smarteste beslutningen.

Filefjell og store deler av Valdres vel passert, og nå var det ikke snakk om å stoppe ved stavkirker og andre severdigheter. Kjerringa var sulten og amper. Og når kjerringa er amper holder Gamle Gubben Grå klokelig kjeft. Først oppdaget rå fant jeg et spisested som falt i smak. Eller ble godtatt. De hadde ikke søtpotetfries…

Etter Fagernes var humøret adskillelig bedre, men Fagernes er nesten Hønefoss og hjemme. Småbarn det strake veien hjem. 3 dager på tur er sånn akkurat passe.

Etter vår ferd over fjellet måtte det bli en liten stopp i Lærdal.  Gå blant de gamle husene, titte litt i de små butikkene…  Og fotografere enda mer…..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til tross for at jeg hadde blitt isende kald av snø, sludd og regn der oppe på fjellet lot jeg meg friste av lokalprodusert iskrem nede i Lærdal.   Et skilt med “Lærdals beste kaffe” førte til at det og ble kaffe-latte og gulerotkake også.   Man lar seg så raskt friste når man er sulten….  Og på veien ut av Lærdal kjøpte vi med oss en stor kurv jordbær for ¨å ha og kose oss med i bilen.   

Kokkejævel der oppe på toppen av bloggtopplista burde ikke sutre og klage så veldig over disse smertene sine. Han sier det selv, og jeg er hjertens enig!. Jeg kan ikke tenke meg at jeg hadde kommet dit jeg er i dag på plass nummer 30, hvis jeg bare hadde sittet og jabbet om smertene mine.
Smerter føles individuelt. Legen kan ikke føle smertene til pasienten.  Så hvor mye smertestillende legen skriver ut, er ikke en indikasjon på hvor vondt pasienten har, men hvor mye pasienten er plaget av smertene. (Eller hvor mye han klager over de…) ‘

Vel Kokkejævel klarte å medisinere seg selv smertefri en times tid i går.
Jeg har ikke vært smertefri siden 2013, og knapt hatt en dag uten smerter siden 2007.  Jeg kunne sikkert bøtta innpå med smertestillende tabletter, men jeg gjør ikke det.   Har tabletter liggende for å ta de dagene smertene er uutholdelige, men det er lenge siden jeg har tatt dem.  Liker ikke å dytte i meg piller når det ikke er helt nødvendig.

Man skal ikke være redd for å ta smertestillende.  Når jeg hadde prolaps bøtta også jeg innpå med en god del smertestillende.  Men morfin:… Det er sterke saker…. Fikk det de første dagene etter at kneet var maltraktert…   Kan fort bli vanedannende….. Så de kutta jeg raskt ut…

Ikke tar jeg beroligende tabletter heller… Burde kanskje gjort det og… Ser Gamle Gubben nikker stilt når jeg foreslår det for han….  Hadde sikkert blitt litt mindre hissig da…
Men vi har da hatt noen fantastisk fine dager på kjærestetur nå, og jeg har ikke vært sint nesten i det hele tatt. Litt hissig bare, et par ganger når jeg var litt vel sulten. Blodsukkeret.  Alltid kjekt å ha et blodsukker å skylde på…

Neida.  Vi har faktisk hatt noen veldig fine dager på kjærest-tur.

I natt sov vi i Aurland. Fint, lite hotell. Etter frokost var det på tide å sette kursen i retning Lærdal. Det enkleste hadde vært å ta E16 gjennom Lærdalstunellen og være i Lærdal på relativt kort tid. En morsommere måte er å kjøre veien over Aurlandsfjellet. Gjett hvilken måte Gamle Gubben Grå og jeg valgte? Riktig, den morsomme måten.

Været var ganske bra da vi startet fra Aurland. Vi skimtet sola gjennom skylaget, og vi så enkelte flekker med blå himmel.

.Veien over Aurlandsfjellet er en sånn anbefalt turistveg og utsiktspunkt og annet av interesse er godt skiltet. Gamle Gubben Grå og jeg stoppet ved nesten alle stedene som var merket. Vi er jo på tur! De to bildene over er tatt på første utsiktspunkt. Flott utsikt, ikke sant?

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Det neste utsiktspunktet var den såkalte “Stegasteinen” som er st utsiktspunkt som er bygd som en diger rampe ut over fjorden.  Bygget går 30 meter ut fra fjellsiden, og henger 650 meter over fjorden.

Ikke noe å si på utsikten her heller.  Men jeg synes nesten den var finere på det første utsiktspunktet.

Veien over fjellet er vinterstengt,og det ligger snø langs veien også om sommeren. Høyeste punktet er 1.306m.o.h. På vår tur over fjellet i dag hadde vi isende kalde snøbyger, tåke, overskyet, regn  og glimt av sol.  Litt spesielt med den snøen. Vi skriver tross alt 7. juli.

Bildene snakker i grunn for seg selv.  Det var en helt spesiell opplevelse. Goldt høyfjellslandskap og vær, mye vær. Naturen er mektig!

En ting til vil jeg nevne spesielt; Det siste merkede severdighetspunktet før vi kjørte nedover mot Lærdal. Vedahaugane heter stedet. Det har den amerikanske kunstneren Mark Dion fått stilt ut kunstverket sitt “DEN” Oversatt til norsk betyr det hi. Og en bettongsti fører fra parkeringsplassen og rundt en fjellknatt til noe som skal forestille et bjørnehi. Når du bøyer nakken og trer inn i “hiet” varer det et par sekunder før du venner deg til mørket der inne og får øye på bjørnen i hiet.  Husk at kunst skal vekke følelser. Installasjonen rørte i det minste med noe hos meg….