Isabell Raad er fremdeles på toppen av bloggtopplista, og nå også med et nytt innlegg. Jeg raste ned på en 28. plass. Historier om hunder selger ikke . Muligens jeg burde skrevet om de to kattene vi har hatt i stedet. Jeg vet jo at kattevideoer er en greie…
Nok om det. I går var den største dagen i livet til Isabell Raad hittil, eller på torsdag for å være nøyaktig.
Jeg kan ikke si at gårsdagen var den største i livet mitt hittil. Jeg har fem barnefødsler og ett bryllup og ett par hundre ande dager som rager litt høyere. Men som jeg skrev i innlegget I morgen skjer det…så var jeg spent og litt nervøs for dagen i går.
Og mens Isabell er målløs over responsen, støtten og all kjærligheten hun har fått siden premieren av serien hennes, så var det ikke akkurat overveldende kjærlighet jeg forventet før teams møte i Forhandlingsutvalget vårt før årets lønnsforhandlinger. Vi snakket med de store gutta på Forbundskontoret i går. De som skal gi støtte og veiledning og sørge for at vi har troen på at vi skal klare det umulige, og heve lønna til Norges dårligst betalte radiografer opp på samme nivå som “alle andre”. Vel, jeg var i det minste ikke målløs under det møtet…Jeg må jo vise de store gutta at jeg tror vi skal klare oppgaven, samtidig virke overbevisende på teamet mitt. Dette skal vi klare! Og vet dere hva? Jeg tror vi skal klare oppgaven. Jeg tror arbeidsgiver forstår fornuften i våre krav. Nå håper jeg vi bare snart kan komme i gang med selve forhandlingene. Vi er klare!
Så mens Isabell Raad hadde premierefest etter lansering av serien sin, får vi vente med feiringa til vii er i mål med forhandlingene.
Etter teams møtet med forhandlingsutvalget var det litt planlegging av dagens “happening” Det er den årlige aksjonsdagen til Rødt, og vi skal ha stand på torget. Vanligvis er det “The Grand Old Man” som fikser alt i forkant av en slik dag, men siden han er bortreist må vi klare det selv. Det ble en del mailer og meldinger i går, men nå tror jeg alt er klart. Jeg må bare huske et lite bord, kaffekanne og pappkrus så er jeg klar. Vet ikke helt hvor kaffetrakteren og bordet er, og tror jeg må innom og kjøpe noen pappkrus men det er null stress. Fortsatt lenge til jeg skal være på torget. Jeg er virkelig ufattelig heldig! Jeg har så mange fantastiske opplevelser i livet mitt, og det er SÅ gøy å kunne bidra i forsøket med å dra utviklingen i samfunnet i riktig retning.
Noen meldinger i forkant av styremøte i Viken Rødt på søndag ble dt også tid til, pluss at jeg var en tur i byen og fikk kjøpt nok en julegave. I år er jeg virkelig i rute. Kanskje klarer jeg å være ferdig med alle julegavene før første desember? Det hadde vært utrolig godt.
Isabell ble rørt til tårer over hvor langt hun er kommet i livet, og selvsagt av alle de fine ordene folk sa til henne under premieremiddagen og premierefesten Jeg hørte også utrolig mange ord i går, ikke minst i den nesten to timers lange telefonsamtalen med Datteren, men jeg ble ikke rørt til tårer.
Men jeg skal innrømme at det gjorde litt godt da Forbundsleder understreket at man ikke bebreider oss som har forhandlet lønna de siste ti årene for at vi har havnet der vi er i dag- For selvsagt har jeg analysert selv mange ganger om hva jeg kunne ha gjort annerledes for å få til et bedre resultat. Jeg vet noen veivalg vi tok som i ettertid ikke var så smarte, men som virket smarte der og da.
Isabell fikk blomster på døra av Louis Vuitton, DA er du god kunde, eller såer de antakelig hovedsponsor for serien hennes. Hun fikk og frokost levert på døra av TV2.
Ingen leverte blomster på døra her, men det kom en budbil og leverte to pakker vi ikke skjønte noe av hverken Gamle Gubben Grå eller jeg. Når vi studerte pakkelappene for å se hvem av oss de var til, eller om de muligens var til Yngste Sønn, så vi at de skulle til Sørflatveien13, altså 2 hus lenger nede i gata…
Som dere ser var gårsdagen en ganske vanlig dag i denne kjerringas liv. Det var godt å dumpe ned i kurvstolen på trammen sammen med Gamle Gubben Grå med et glass rødvin. Da dukket denne drona opp. Slik er kjendislivet, en får aldri være i fred…..
Dere som har fulgt meg en stund har sett bilder av det rosa gjestetoalettet mitt. Hvis ikke, sjekk innlegget Jeg har norges søteste do…. så skjønner dere hva jeg mener.
Så jeg tilfeldigvis verdens søteste vindusfolie. Den ville være helt perfekt for vinduet på den rosa gjestedoen min.
I går monterte jeg den. Det var kjempe-enkelt, og jeg ble så fornøyd! Er ikke du også enig i at det ble perfekt på doen min?
Men jeg måtte kjøpe en hel rull, og vinduet mitt er bittelite. Så jeg har ca 120 cm igjen, antakelig litt mer. Vil ikke rulle ut og måle. Høyden på folien er 50 cm. Jeg har ikke flere vinduer som trenger folie. Så da tenkte jeg å gi bort resten.
Jeg tror ikke mange andre har så kul dø dom meg, men det kan hende at andre har et vindu som trenger kul vindusfolie. Legg igjen en kommentar om at du ønsker vindusfolie, så sender jeg den, monteringsanvisning og sånn verktøy som gjør det enkelt å få det på glatt. Porto og slikt betaler selvsagt jeg. Du får det aldeles gratis. Men obs. Jeg har selvsagt bare en rull, så det blir førstemann som er den heldige.
Dette her er Tobby. En gammel Tobby. Det ser du av at han et grå på snuten. Tobby ble 17 år, og er en av de snilleste og godeste hundene vi har hatt.
Etter Bingo var jeg i grunn ferdig med hund. Det kan du lese om i innlegget Bingo Og jeg var ikke mottakelig for Gamle Gubben Grå sine forsøk på å diskutere saken. Og hvis dere ikke har forstått det er det som regel jeg som bestemmer det meste i heimen.
Så var det en lørdagskveld på ettervinteren 2000. Vi bodde i Huset i skogen. Jeg hadde hatt kveldsvakt på sykehuset, og ankom huset i skogen rundt midnatt. Det lyste fremdeles i stua, så Gamle Gubben Grå hadde heldigvis ikke lagt seg ennå. Jeg liker at han er oppe når jeg kommer hjem fra kveldsvakt. Så får vi snakket litt sammen om dagen som har vært, kanskje tatt en matbit eller en kopp te. Da får jeg landet på en god måte.
Huset i skogen hadde inngang i underetasjen. Da jeg tok i døra var den låst. Merkelig. Vi pleide ikke å låse døra før vi gikk å la oss, og jeg var jo ikke kommet hjem ennå.
Da jeg satte nøkkelen i døra hørtes knurring innenfor. Knurring og et par skarpe bjeff. Har vi hund? Var min første tanke. Og litt etterpå, vi har visst fått oss hund og ut fra knurringen og de bjeffene jeg hadde hørt kunne jeg anta at det var en ganske stor hund. Plutselig virket ikke det å låse seg inn i sitt eget hus så veldig fristende. Hva ville møte meg på innsiden?
Det hørtes raske skritt i trappa ned fra stua, og Gamle Gubben Grå som snakket beroligende til hunden innafor. Døra ble låst opp, og jeg kunne litt skeptisk få hilse på vårt nye familiemedlem.
Tobby var en fantastisk hund. Jeg ble svært glad i og knyttet til han etter vårt første, litt anstrengte møte. Han var en utrolig klok hund, og jeg pleide å si at hvis han en vakker dag plutselig snakket til meg ville jeg ikke bli overrasket.
Først må jeg si at hunden på bildet ikke er Bingo, men en annen Buhund. Jeg er i grunn usikker på om jeg har noen bilder av Bingo. Vi hadde han før det var kameraer på telefonene, en gang i forrige århundre.
Jacko, vår første hund døde i 1997, og etter en barnefødsel sommeren 97 var vi vinteren 97/98 klare for ny hund. Familien besto da av Datteren, snart 7, Eldste Sønn 2 1/2 og Yngste Sønn som var 6mnd.
Vi fikk napp på en hund som passet våre behov og som skulle omplasseres fra et hundepensjonat nede i Vestby. Jeg mener det var en Dachs. Vi avtalte dag og klokkeslett for henting, fortalte ungene at vi skulle hente hund, og dro glade og forventningsfulle av sted.
Vell fremme på hundepensjonatet hadde de omplassert hunden vi hadde kjørt milevis for å hente til noen andre. Snakk om skuffelse både hos oss voksne, men ikke minst hos de to eldste barna. Ja, jeg husker jeg holdt en tale om seriøsitet og var langt fra nådig i min kritikk av stedet.
Om det var en slu plan, eller et desperat forsøk på å rette opp feilen vites ikke. Men eieren av hundepensjonatet kom da trekkende med en annen hund som de slet med å få omplassert. Bingo. Historien var trist, og veien til avlivning av den livlige buhunden kort. Bingo sine eier hadde havnet på sykehjem, og ingen familiemedlemmer ville eller hadde mulighet til å overta hunden. Bingo var to år, frisk og rask. Det ville jo være trist om denne flotte hunden måtte avlives.
Gamle Gubben Grå blir svak om hjertet bare han hører ordene avlivning og hund i samme setning. For ungene var en hund en hund. Buhunder ligner jo på Norsk Elghund, som er den rasen jeg har vokst opp med, og som jeg vet kan være fine familiebilder. Så til tross for alle varselklokkene som burde ha ringt, åpnet vi bakdøra i stasjonsvona og ønsket Bingo velkommen i familien.
Hvis du sitter nå og vurderer omplasseringshund og ikke helt skjønner det jeg skriver om varselklokker som burde ha ringt, så les nøye videre. Når du skal skaffe deg omplasseringshund må du være like klar over hva slags hund du ønsker deg som når du kjøper hvalp. Det dummeste du gjør er å bli bløt rundt hjerterøttene av en trist historie.
Bingo var altså en 2 år gammel Buhund. Den perfekte hund for aktive jegere eller aller helst folk som bor på en gård hvor hunden kan løpe mye fritt. Den er ikke like velegnet som familiehund i en rekkehusleilighet hos en familie med tre små barn. Bingo var to år, en ung hund som hadde bodd hos noen som nå var så gamle og skralle at de hadde havnet på sykehjem. Den siste tiden hos forrige eier hadde hjemmetjenesten satt hunden ut i løpestreng om morgenen, og tatt den inn om kvelden. Altså en ung hund som kanskje ikke var så sosialisert og vant til nye mennesker, til livet i en barnefamilie og som kanskje ikke hadde alt for mye dressur inne. Men vi åpnet altså hjertet og bakdøra på stasjonsvona og ønsket han velkommen i familien uten snev av betenkeligheter.
Vel, Bingo satt ikke så lenge bak i stasjonsvona. Vi hadde knapt svingt ut på hovedveien før Bingo med et byks var over i baksetet hos ungene. Der ble han ellevilt ønsket velkommen av glade unger, og fikk plass oppe i barnesetene sammen med dem.
Bingo hadde ikke kjørt mye bil før, og aktivt fulgte han med på trafikken. Dette var spennende, og nokså skummelt. Innen vi kom til “trafikkmaskin” i Oslo var Bingo i forsetet i bilen. Der sto han med potene på dashbordet og nibjeffet, og jeg hadde mitt svare strev med å holde han unna Gamle Gubben Grå og rattet til vi fant et sted vi kunne stoppe og på ny få hunden bak i bagasjerommet.
Neste dag, vi kom oss trygt hjem, var jeg ute å gikk lang tur med den nye hunden. Vi hadde gått flere kilometer og Bingo gikk greit i bånd. Trakk litt, men det var ikke mer enn jeg burde forvente. Vi gikk på ei gangsti med et solid felt mellom gangstien og veibanen. Jeg slappet av. Det var godt å være ute på tur med hund igjen.
Da møtte vi søppelbilen.
Bingo gjorde et byks og sprang som en gal mot hjulene på den store bilen. Og jeg, jeg gikk på hue i grøfta så det virkelig sang. Heldigvis slapp jeg ikke taket i båndet, og jeg er såpass tung ballast at han ikke klarte å slepe meg med seg på sin ville jakt etter søppelbilen. Tvillinghjul mot hund pleier å være rått parti.
Litt senere samme dag var ungene og jeg alene hjemme med hunden. Gamle Gubben Grå var dratt på jobb i hovedstaden. Noen hadde ikke lukket utgangsdøra skikkelig, om det var egne eller andres barn er uvesentlig. I hvertfall så Bingo sitt snitt til å ta en tur ut på eventyr alene. Jeg ut og etter hunden. Det gikk rundt omkring i nabolaget der vi bodde. Opp den ene gata, og ned den neste. Innom en hage her og der. Bingo føre og jeg med hundrbåndet etter. Noen ganger var jeg bare en meter eller mindre unna filkebikkja der den lå i snøen med logrende hale, men hver gang jeg skulle til å kneppe på den båndet spratt Bingo av sted og runddansen fortsatte.
Vi var innom hagen til et vennepar av oss, der løp vi flere runder rundt huset. Det var ingen mennesker hjemme.men Dolly, Berner Semmenen deres bjeffet villreinen mens den løp rundt inne i huset. Jeg hørte ting ble veltet, den var nok ikke begeistret for besøk i hagen.
Etter noen runder hos Dolly løp Bingo videre, og jeg etter. Nå forflyttet vi oss til en annen del av nabolaget og leken fortsatte. Jeg tok ut mine siste krefter for å fange hunden. Man slipper ikke en omplasseringshund løs de første ukene i sitt nye hjem. Den kan fort begi seg på vei til sitt gamle. Men til slutt orket jeg ikke mer. Totalt utslitt og på gråten tuslet jeg hjemover. Bingo løp av sted, og då jeg kom hjem satt han på trammen vår og ventet på meg.
På vårparten, før det på ny ble båndtvang tok jeg med meg Bingo på de store åkrene ikke alt for langt unna rekkehuset. Jeg gikk midt ut på åkeren og tok av Bingo båndet. Her kunne han løpe vidt omkring til han var skikkelig sliten, og jeg kunne se han hele tiden og ha kontroll. Trodde jeg. Vel, det var gjort av et godt hjerte og i teorien var planen god. Men det var bare en kjapp rakettspurt, og så var hunden som sunket i jorden.
I tre kvarter gikk jeg rundt på åkeren og i skogen ved åkeren og ropte og lokket, men jeg så ikke snurten av hunden. Til slutt labbet jeg mismodig hjem. “Hvor har du vært?” spurte Gamle Gubben Grå. Han sto ute på trammen og røyka da jeg kom tuslende. Jeg fortalte han om Bingo som hadde stukket av, og at jeg hadde lett etter hunden i tre kvarter. “Bingo” så Gamle Gubben Grå, “Bingo kom hjem for sikkert førti minutter siden.”
Sommeren 1998 flyttet vi til Huset i skogen. Man skulle tro det gikk lettere å ha en Buhund der enn i et rekkehus, men dengang ei.
En vinterkveld Gamle Gubben Grå skulle ut på kveldstur med Bingo ble Bingo så glad ved tanken på tur at han stormet ned trappa og mot utgangsdøra. Så raskt gikk det at Bingo ikke lot seg bremse av døra mellom gangen og entreen, men bare sprang tvers gjennom glassvindu i døra. Den kvelden gikk kveldsturen ikke oppover i skogen, men derimot til veterinæren inne i byen.
En vakker sommerdag hadde vi innbudt til stort familieselskap. Begge guttene våre har fødselsdag i juli og slekta på begge sider var selvsagt invitert. Da gjestene ankom og skulle gå inn inngangsdøra som var under verandaen, sto Bingo på verandaen og tittet på gjestene. Det var da det skjedde, det som ikke burde skjedd. Akkurat da Mamma trådde inn under verandaen, løftet Bingo det ene beinet og – ja du gjetter riktig; tisser Mamma i hodet! Det er ikke pent å le, det var jeg og svogeren min som gikk rett bak Mamma enige om. Men det var ikke lett å la være… I ettertid priste jeg meg lykkelig for at det ikke var svigermor Bingo traff med strålen sin. Da hadde det blitt leven!
Det går bare en drøy måned fra guttenes bursdag til det på ny er bursdag i heimen. I slutten av august har å mor sjøl, altså jeg fødselsdag.
Da foreldre og søsken spurte hva jeg ønsket meg var svaret fred og ro. Jeg var trebarnsmor, arbeidet 100% turnusstilling og hadde en times pendlervei hver vei. Jeg er utrolig glad i familien min. Men å shine kåken og bake fjorten kaker for å være den perfekte vertinna jeg ønsker å være, ville bare flere til stress og mas. Jeg hadde lyst til å dra på jobb, så hjem og kose meg med mann og barn. Punktum. Slekta viste stor forståelse.
Da arbeidsdagen var over, jada jeg hadde hatt med den obligatoriske kaka på jobben. Ungene var henta i barnehagen og jeg hadde kommet meg hjem sikkert med et stopp innom en matbutikk. Ja da hadde jeg planer om å feire dagen min med å gjøre ingenting. Dere kan tro jeg ble glad da jeg nedlesset i barnehagesekker og handleposer fikk øye på bilen til både den ene og den andre søstra komme trillende opp over veien ved huset vårt. Vi bodde 60 km unna, de var ikke bare tilfeldig i nærheten.
Ut av bilene veltet halve slekta. Ja, jeg innrømmer glatt at jeg ikke ble direkte glad. Men jeg ble dyttet inn på badet. Datteren fant fram kosetøy og Storesøster tappet i badekaret. Jeg skulle få nyte et avslappende fargebad mens søstre og Mamma og sikkert noen nieser og nevøer vasket gulv, fikset mat og styrte. Badedøra ble låst fra utsiden og jeg fikk beskjed om at Storesøster som og er utdannet frisør kom om en time for hårklipp og hodrbunnsmassasje. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen. Jeg har verdens beste familie.
Vel, etter et avslappende karbad, frisering og god mat satt jeg fornøyd i stua sammen ned slekta. Noen var ute og luftet Bingo. Han bjeffet en del, vi brukte sitronhslsbånd og alle mulige knep, men til liten nytte. Når slekta med store og små ankom ble det litt leven både på mennesker og en ellevill hund. Men noen av de gode hjelperne hadde tatt med seg hund en på tur for en stund siden.
Då ringte det på døra. Utenfor sto Lensmannen. Det hadde kommet klager på hundebjeffing, og at hunden sto uten tilsyn og ute både natt og dag. Ďet var blank løgn. Bingo var inne når vi ikke var hjemme, altså store deler av dagen og han var inne fra rundt 20 om kvelden og hele natta. Vel Lensmann så ingen hund, så at huset var fullt av folk og forsto at det kunne ha medført litt bjeffing når det kom folk til gards og ønsket god kveld. Og jeg vet akkurat hvilken nabo som fløy med slike løgner.
Etter det fikk Gamle Gubben Grå valget. Han måtte velge mellom Bingo og meg. Etter en ukes betenkningstid valgte han meg, og Bingo ble omplassert til nye eiere.
Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen. Der er det lite nytt, og hennes siste innlegg har jeg alt kommentert i innlegget I morgen skjer det…Så siden det er lite nytt fra Isabell, går jeg ned på plass nummer 100 og kommenterer bloggen beonite. Bloggen til bloggeren Nicole Touch. En helt ny blogg for meg.
Nicole har et innlegg om noe jeg vil kalle en krølltang. Mulig det har et mer fancy navn nå. Men denne krølltanga er altså helt fantastisk til å lage store gammeldagse Hollywood-krøller.
Det er en stund siden håret mitt var langt nok til at ei krølltang ville få særlig tak, og enda lenger siden jeg hadde langt nok hår til å lage store gammeldagse krøller alla 80 tallets filmskuespillere. Men selvsagt har jeg vært der jeg og..
Den første krølltanga jeg husker kom Høvdingen hjem med fra Tyskland en gang på 70 tallet, Den lagde fine harde krøller, og var gloende varm. Storesøster som var husets frisør alt fra ung alder pleide å krølle håret mitt med den, og det skjedde aldri uten at jeg samtidig fikk brannsår på minst ett av ørene.
Jeg husker hun skulle krølle håret mitt før jeg skulle på elevkveld i 6. klasse. Hun fikk med øreflippen inn i gapet på krølltanga, og jeg kunne ulykkelig dra på elevaften med knallrøde, brannskadet øre. Fornøyd12 åring? Niks. Får ikke sjangs hos han kjekke gutten med røde ører!
Tror ikke jeg skal løpe og kjøpe noen ny krølltang, selv om Nicole beskriver den utfyllende både på norsk og engelsk.
Jeg slo Gamle Gubben Grå! Jeg slo Gamle Gubben Grå! Jeg slo Gamle Gubben Grå i quiz!!!
Er det ikke fantastisk dere?!?!! På en quiz med 100 spørsmål til hver slo jeg Gamle Gubben Grå! DET er ikke ofte skjer. Men i dag, i dag var det jeg som vant!
Jeg våknet i går av at vinden ulte rundt hyttehjørnene, regnet trommer hardt på blikktaket og pisket mot soveromsvinduet. Det første og nesten eneste jeg klarte å tenke på, annet enn at det tydeligvis var drittvær ute, var at jeg måtte en tur ut og ned på utedoen langt nede i lia. Det var en kald opplevelse kun iført blondetrøye, og da mener jeg KUN iført blondetrøye! Vel, klokka hadde passert 7, på tide å starte dagen.
Gamle Gubben Grå sto også merkelig nok opp og lagde frokost mens jeg skrev dagens første blogginnlegg. Viktig med arbeidsdeling!
Etter frokost hadde været bedret seg betraktelig, og Gamle Gubben Grå trillet inn vinterveden mens jeg tok oppvasken og ordnet litt inne i hytta.
Det var da jeg skulle vaske spisebordet jeg fikk ideen. Ubehandlet furubord er liksom litt arbeidskrevende å vedlikeholde og ivareta. Det er drikkebrikker og skuring, Og egentlig har jeg alltid tenkt meg ei litt mørkere bordplate, gjerne lakket.
Jeg vet akkurat hvilken farge jeg kunne tenke meg, og hvordan type kombinert lakk og beis jeg hadde tenkt å bruke. Jeg har en boks av slik lakk på hytta, men i feil farge. Den blir for gyllen og for lys. Skulle jeg spørre Gamle Gubben Grå om å få låne bilen og dra ned til Bagn og handle lakk-beis?
Så falt blikket mitt på boksen med beis som jeg har brukt på veggene i stue og kjøkken. Den er ganske mørk. To strøk med den ville gi bortimot den fargen jeg er ute etter. Men kunne den lakkes? Jeg er ikke så god på slikt.
Jeg leste på boksen. Jo den kunne vokses eller lakkes etter et døgns tørketid. Voks har jeg liten erfaring med, eller ikke den beste erfaring med. Men lakk var jo akkurat det jeg ønsket. Mørk og blank bordplate.
Hos meg tar det sjelden lang tid fra tanke til handling, så da Gamle Gubben Grå kom en tur inn i gangen under vedtrillinga var jeg halvveisferdig med å beise bordet.
Det ble så bra! Fremdeles har jeg igjen ett strøk med beis og noen lag med lakk. Det kommer til å bli helt perfekt!!
Etter beising av bordplate måtte jeg ha kaffe ute i sola sammen med Gamle Gubben Grå, og så hjalp jeg han med litt komplisert trefelling. Det kan du lese om i innlegget Gamle Gubben Grå og kjerringa gjør ting de ikke kan.
Men arbeidslysten tok ikke slutt av litt vedhogst. Så mens Gamle gubben Grå gjorde opp veden, gikk jeg inn for å vaske skikkelig over hyttegulvene. For ørtene gang irriterte jeg meg over at kjøkkengulvet skulle vært malt.
Så da gikk jeg en tur ned til Gamle Gubben Grå og spurte om vi hadde mer gråmaling. Det hadde vi, så da var te det selvsagt ikke mange minuttene før jeg var i full gang med å male kjøkkengulvet.
Da det var gjort begynte jeg å bli både sliten og sulten. Så når Gamle Gubben Grå var ferdig med veden pakket vi ut av hytta og satte kursen hjemover.
Det tok litt tid før vi nådde bygda, før vi nådde igjen en bølinger ungdyr på vei hjem fra sommerbeite. Slikt er bare kos, og det var jo ikke noe som hastet.
Man skal ta tilbakemeldinger fra sine lesere på alvor. Og jeg er så heldig at jeg nesten bare får hyggelige tilbakemeldinger fra leserne mine. I hvertfall nå som det er Isabell Raad som stort sett ligger på toppen av bloggtopplista.
I går hadde jeg et innlegg basert nettopp på Isabells innlegg Q & A om hunden(e) mine. I kommentarfeltet til det innlegget fikk jeg en kommentar fra en ny følger som har dukket opp denne uka. Mulig hun ikke helt har fått med seg konseptet ved at jeg tar utgangspunkt i den bloggeren som til en hver tid ligger øverst på bloggtopplista og ironiserer litt over den. Derfor altså dette Q&A basert på Isabell Raad sitt innlegg. For denne leseren sier hun har sett et Q&A innlegg på en annen blogg, og der hadde denne bloggeren fått spørsmål om når vedkommende onanerte sist. Min nye leser syntes det hadde vært hysterisk morsomt om jeg og svarte på det spørsmålet.
For det første.
Hun sa ikke hvilken blogger hun leste dette innlegget hos, så jeg kan ikke sjekke om hun snakket sant. Jeg pleier alltid å sjekke fakta.
For det andre.
Hvor ofte, eller når et menneske onanerer eller har sex er blant de ting jeg mener er privat, og noe jeg overhode ikke ønsker å dele på blogg.
For det tredje
Jeg kan ikke forstå hvilken interesse folk kan ha av å vite hvor ofte ei kjerring på femti pluss onanerer.
Og helt til slutt.
Når man har Gamle Gubben Grå er kanskje ikke behovet for onanering så stort….
Fininger! Hvordan har dere det?
Som dere sikkert forstår av introen så er Isabell Raad fremdeles på førsteplass. Jeg er helt nede på en 33. plass. Dette begynner å ligne “The good old Days” .
Isabell hadde en super innholdsrik dag i går. Det hadde i grunn jeg og. Har tenkt å lage et eget innlegg om det. Men du kan se noe av det jeg drev med i dette innlegget Gamle Gubben Grå og kjerringa gjør ting de ikke kan.
Isabell startet dagen med hvalpekurs. Her var Charlie Chihuahua den siste til å starte dagen, og da var det med stø kurs mot matfat og etterpå utgangsdør. Gamle Gubben Grå syntes at jeg skjemmet bort hunden bittelitt når jeg serverte brødskalk påsmurt hundepate på papptallerken. Ja, til Charlie altså. Gamle Gubben Grå måtte pent lage frokosten sin (og min) selv. Jeg ble altså så stolt over han at jeg holdt på å sprekke! Han lærer så fort! Gamle Gubben Grå altså. Ikke Charlie Chihuahua..
Resten av dagen hadde Isabell pressedag for serien hennes som starter på TV2 Livsstil og TV2 Sumo i dag. Jeg skal ikke spoile innlegget som kommer senere med å røpe hva jeg gjorde i går, men jeg skal garantere dere at det ikke var presse til stede.
Men så har ikke jeg premiere på min egen serie hverken i dag eller i morgen.
En serie om denne kjerringa her, har du hørt noe mer surrealistisk? Nei, det skulle sett seg ut.
Men jeg er og utrolig spent og litt nervøs på morgendagen.
Jeg er litt sliten etter gårsdagen. Det ble sene kvelden før vi kom oss hjem fra hytta. Men jeg har jo fremdeles ferie, og kan ta en lang frokost og starte dagen litt rolig. Dusjen har jeg alt unnagjort. Noen ansiktsmaske blir det neppe, men kanskje litt fotspa?
Håper dere har hatt en fin onsdag, babes! Stor klem <3
Hva jeg skal i morgen? Hvis du følger med på bloggen får du svar.
Vi har en stund hatt en utfordring på hyttetomta. To bjørker har knekt og henger sånn halvveis oppå telefonledningen til “hotellet”. I dag hadde Gamle Gubben Grå tenkt å få ordna opp i det, med litt bistand fra meg,
I disse mobiltiider er ikke jeg så bekymret over telefonledningen til et for lengst nedlagt hotell, men det er klart trærne kan ikke henge slik og slenge. Jeg var og enig i tanken om at det sikkert var best å felle de uten å rive ned telefonledningen. Samme om den var i bruk eller ikke, ville det bli langt mindre plunder og heft om telefonledningen hang som før når trærne var felt.
Jeg skal ikke påberope meg å være noen fullbefaren tømmerhugger, men Høvdingen er veldig god på det området og jeg har da vært med en del i tømmerskauen under oppveksten. Mine evner som besserwisser er også relativt godt utviklet. Jeg mente bestemt at vi burde begynne med å kutte det treet som ligger helt horisontalt. Det ville garantert gjøre oppgaven enklere.
Merkelig nok lystra Gamle Gubben Grå, og kort tid etter var første tre kuttet og kunne bli kvista og gjort opp til ved. OK, så var det ikke “vi” men Gamle Gubben Grå som kutta. Jeg har aldri brukt noen motorsag, og jeg tror det er best det forblir slik.
Så mente Gamle Gubben Grå at det burde kuttes vekk noen kvister på de toppene som hang ned som en V over ledningen. Men de var vanskelige å komme til. Han satte en stige opp mot et bjørketre og ba meg støtte stigen mens han krabbet opp i toppen for så å lene seg så langt ut fra stigen han torde og så bruke den store greinsaksa til å kutte vekk flest mulig av greinene.
Han kuttet vekk noen greiner, eller nærmest bare noen småkvister. Dette hjalp ikke stort. Det hadde jeg nede på bakken og for lengst funnet ut. Det var når Gamle Gubben Grå tok en tenkepause at det fatale skjedde. Han kom til å se ned. Og hva så han? Ei trofast kjerring som stødig støttet stigen hvor sin kjære risikerte liv og lemmer slik han hadde forventet? Nei. Denne kjerringa sto riktignok ved bunnen av stigen. Men hun var ikke opptatt av å støtte stige, men derimot av å fotografere og filme gubben.
Jeg prøvde å forklare at det var greit å ha bildedokumentasjon når jeg skulle forklare ambulansemedarbeiderne hva som hadde skjedd hvis jeg tilfeldigvis skulle få bruk for de. Eller hvis Gamle Gubben Grå skulle få bru for de, rettere sagt.
Min ektefølte omtanke for enklest mulig å sikre han den førstehjelpen han eventuelt trengte ble ikke tatt i mot med takknemlighet. Utakk er verdens lønn, eller noe slikt.
Så flyttet Gamle Gubben Grå stigen over i et annet tre, og angrep greinene derfra. Jeg ble ikke mer imponert av det trekket. Jeg kunne like godt fortsette med fotograferinga.
Men så fikk jeg en ide, og heldigvis fikk jeg med Gamle Gubben Grå på den.
Han festet et tau i tretoppen som hang ned, og kastet tauet over telefonledningen. Vi har jo begge en fortid i speideren, og Gamle Gubben Grå behersker fremdeles livlinekasting. (Jeg vant alltid “høyde-mesterskapet” i livline. Den tunge sandsekken gikk rett opp og kom raskt ned igjen med kurs omtrent for hodet mitt.).
Så dro vi, eller mest Gamle Gubben Grå, tretoppen så langt mot den andre siden av telefonledningen som vi klarte. Vi tjoret så tauet fast rundt en trestamme slik at jeg klarte å holde tauet stramt. Og tjoret et annet tau med en slags vinsje-greie som Gamle Gubben Grå plutselig kom på at han hadde rundt stammen på treet.
Så kunne Gamle Gubben Grå bare lage felle-skår i den retningen vi ønsket at treet skulle falle. Med vinsjen og trekking i tau gikk det slik vi planla, og treet falt nesten ikke oppå Gamle Gubben Grå i det hele tatt! (Han sa det gikk bra, og har ikke klaget etterpå.)
Treet falt i bakken slik det skulle, og telefonledningen hang der like fin. Utfordring løst! Vi er et godt tospann når vi jobber i lag.
Litt senere hadde Gamle Gubben Grå kvistet og ordnet disse trærne og noen andre trær som så kan kuttes opp og bli til ved til neste vinter.
