Jeg tenkte det var på tide at dere lesere, og spesielt dere som ikke har fulgt bloggen min så lenge skulle få litt mer greie på hvem denne kjerringa er og hva hun fyller dagene sine med.
I dag har jeg vært på kurs. Vi som skal føre lønnsforhandlingene for radiografene har vært på ett digitalt kurs for å stå bedre rustet til disse forhandlingene. Fra 9 til 15 har jeg vært opptatt med dette kurset. Det har vært forelesninger rollespill og gruppearbeid. I forkant av kurset har hver enkelt av oss vært gjennom en kartlegging for å bli klar over båre styrker og svakheter, og få tips om hvordan vi kan yte best mulig under årets forhandlinger ut fra våre egne forutsetninger.
Det har vært en dag full av mange inntrykk. Og selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg har ledet slike forhandlinger de siste 20 årene har jeg fått mange nye synsvinkler og tanker som jeg må bruke litt tid på å fordøye. Jeg har og fått tips om en del teknikker jeg bør trene på. Og selv om jeg i utgangspunktet hater ordet trening, ser jeg lett at når det gjelder trening i lønnsforhandlinger kan jeg fort bli treningsnarkoman.
Vel full av inntrykk logget jeg meg ut litt over klokka 15. Jeg kjente at jeg trenger litt fred og ro rundt meg for liksom å fullføre noen av de tanketrådene dagens kurs har startet hos meg. Samtidig har jeg virkelig lyst til å sette meg ned, systematisere og virkelig starte planleggingen foran årets lønnsforhandlinger. Det ideelle for meg hadde vært å bli sittende ut over ettermiddag, kveld og liksom bearbeide alle tankene som kverner rundt i hodet mitt. Det hadde vært godt å få bearbeidet litt før dag to av kurset venter i morgen.
Jeg gjør ikke det. Jeg forter meg ut til bilen og spinner av gårde.
Turen går til nabokommunen og den bygdas apotek. Det finnes apotek nærmere, men jeg skal hente medisiner for Høvdingen. Han har ringt til apoteket og sagt hva han skal ha – og da er det her de må hentes.
Jeg kjører utover mens jeg holder et godt øye med klokka. Det skal ikke mye til av trafikale utfordringer eller annet heft for at skjemaet mitt skal ryke.
Selvsagt er det kø på apoteket! Jeg prøver å smøre meg med tålmodighet mens minuttene tikker. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt stressa på tid. Heldigvis åpner de en kasse til, og køen minker litt raskere. Jeg er tilbake i bilen to minutter “bak skjemaet”. Jeg klarer fremdeles å puste med magen når jeg setter kursen hjemover.
Jeg ankommer Drømmehuset hele 9 minutter før det digitale møte i Hovedutvalget for Helse omsorg og velferd begynner. Jeg rekker en kjapp tur på do før jeg kobler meg opp.
Men så finner jeg ikke linken til møtet! Finner ikke møteinnkallingen. Minuttene går fort mens jeg blir mer og mer stressa. Hvor i hel… er den innkallingen?
Litt for seint kommer jeg på at disse innkallingene pleier å havne i søppelposten. Jeg finner innkallingen, klikker som en desperat og kommer meg inn på møtet rundt 10 minutter forsinket.
Jeg ser kommunens HR sjefen snakker om heltidskultur. Det foredraget hørte jeg i kommunestyret på torsdag. Jeg har ikke gått glipp av noe. I tillegg er jeg rimelig god på heltid/deltids problematikken. Jeg har vært tillitsvalgt i helsesektoren i over 20 år, selvsagt er dette et kjent tema. Jeg puster lettet ut.
Møtet varer i to og en halv time. Det er ikke de helt store sakene, ikke de helt store debattene. Jeg merker meg at jeg ikke har lært så mye på kurset i dag, i det minste at teknikkene ikke helt sitter i ryggmargen. Det var noe med åpne spørsmål tenker jeg når kommunens HR sjef svarer kort “Ja” på mitt spørsmål om 0% arbeidstakere.
Etter møtet i Hovedutvalget bærer det ur i bilen igjen. Høvdingen må jo få medisinene sine. Det hadde jeg ikke sjans til å få til mellom kurset og møtet.
Så etter en ny kjøretur er jeg fremme hos Høvdingen. Jeg må jo inn og veksle noen ord før jeg stresser hjemover.
Nå har klokka passert 20.30. Jeg skal bare en liten tur innom Mega. Kjøpe pølser og pølsebrød og et par andre ting, og hente en pakke. Jakka jeg bestilte fra Zizzi i forrige uke. Så blir det hjem og middag. Er jeg heldig rekker vi det før 21.30.
Ser dere folkens? Jeg ha endelig blitt toppblogger på ordentlig! Er på tredje plass for andre dag på rad! Nå er det bare et tidsspørsmål før jeg troner helt på toppen dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned osv…
Skal innrømme om at jeg hadde et lite håp om å nå andreplassen allerede i dag. Hvor vanskelig kan det være å slå en blogger som ikke blogger? Vel Ida Wulff været faren som luret, sendte far og sønn ut på trilletur og fikk postet sitt første blogginnlegg på 25 dager. Og vips så har Ida Wulff nesten tre ganger så mange sidevisninger som denne kjerringa her.
Ikke nok med at Ida snapper andreplassen rett foran nesa mi, hun hermer etter innleggene mine og!
Dere husker sikkert at vi har kjøpt ny bil. Vel, det har Ida Wulff og familien gjort også. Til og med fargen på bilen er den samme.
Men der slutter i grunn likheten når jeg tenker meg om.
For mens Ida Wulff har ventet lenge på at den fabrikknye bilen skulle bli levert, ble jeg veldig overrasket da det plutselig dukket opp en fyr som skulle levere en 30 år gammel bil som har en kjørelengde som tilsvarer ti ganger rundt ekvator.
Og mens Ida sin nye bil selvsagt er en elbil, er vår “nye” bil noe så politisk ukorrekt som en dieselbil.
Håper i grunnen at Ida Wulff måtte gjøre et litt større innhogg på sparekontoen enn det vi måtte – men når det kommer til Gamle Gubben Grå er jeg i grunn engstelig for hva han kan ha funnet på å betale for å få Dømmebilen.
Ida lover å bli flinkere til å blogge, og lover oss et blogginnlegg til i løpet av uka.
Vel, det tro jeg ikke fø jeg ser det. Jeg meldte meg inni en bokklubb da jeg fikk mitt første barn. Fikk vel knapt lest ei bok før jeg var tilbake på jobb og fikk noen rolige nattevakter.
Skal jeg ha håp om å avansere ytterligere på bloggtoppen må jeg nok skrive om noe annet enn snøen som falt i fjor. Eller i går da, som jeg skrev om i innlegget Det var ikke helt etter planen… Jeg burde jo selvsagt ha danset i den snøen og fått Gamle Gubben Grå ta bilder av ei diger dansende kjerring barbeint i sommerkjolen ute i snø-kavet. Jeg vurderte det, men jeg liker overhode ikke snø i april. I tillegg til at ei dansende barbeint kjerring på en våt og sleip gressplen fort kunne føre til litt ufrivillig kaving og engler i sne hvis jeg plutselig ble liggende på ryggkulen å sprelle etter et lite feilsteg under en cha-cha-cha.
Spis og spar har som vanlig sin ukemeny. Lavkarbo så klart. Alle disse andre toppbloggene er jo så politisk korrekte. Her får du oppskriften på alt fra stekt blomkål til pølse i brød. Ja, da selvsagt hjemmebakte lavkarbopølsebrød..
Vi hadde Grandis i går. Pizza Grandiosa
I dag gå jeg får pølse i brød. Og da mener jeg deilig, myke pølsebrød direkte fra hyla på Kiwi der de sikkert har ligget lenger enn jeg ønsker å vite.
Må ha noe enkelt, for når jeg er ferdig med dagens tillitsvalgtskurs, ærend for Høvdingen og møte i Hovedutvalget for Helse Omsorg og velferd, og kan begynne å lage middag. Ja da nærmer det seg natt.
Jeg får blåse i å være politisk korrekt så lenge jeg er så politisk aktiv.
Da er det bare en blogger igjen Mamma På Hjul.
Og Vivian, som hun heter var så frustrert over Helse-vest i går at hun forsøkte å svi gummien på rullstolhjula da hun spant av gårde bortover veien mens en engstelig assistent ble stående igjen på kjøkkenet og lure på hva som gikk av dama.
Jeg forstår Mamma på hjul sin frustrasjon. Jeg ble forbanna selv da jeg leste innlegget hennes i går.
For det har dukket opp en byråkratisk flisespikker som truer med å ta livsviktige hjelpemidler fra Mamma På hjul hvis hun og familien straks og med en gang ikke bygger om kursen i kjelleren og en hel del andre steder i huset hvor Vivian av helt forståelige grunner (for alle med litt cerebral sirkulasjon) ikke setter sine bein – og heller ikke sine livsviktige hjelpemidler.
Jeg håper virkelig Helse Vest tar til fornuft. Innlegget som provoserer meg kan dere lese her Del gjerne på blogg og andre sosiale medier. For jo mer fokus og publisitet vi får på denne saken, jo raskere har jeg håp om at saken kan løses for Vivian og hennes familie.
Ikke noe er som litt negativ medieomtale hvis en ønsker å få fart på en sak.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Må kanskje skjerpe meg litt hvis Ida Wulff skulle gjøre alvor av “trusselen” om å begynne å blogge ofte igjen.
Jeg skal ha pølser til middag, selv om det ikke er det Spisogspar anbefaler som dagens middagstips.
Og jeg skal dele innlegget til Vivian på min fb konto og prøve å bidra til at saken få en lykkelig løsning.
Da jeg dro fra fjellet i går tenkte jeg at nå la jeg vinteren bak meg for siste gang på denne siden av sommeren. Nede i lavlandet ventet småskoene, og jeg hadde tenkt å følge Frodith sin utfordring om å danse våren inn. Og jeg hadde planer om å gjøre det barbeint på plenen i sommerkjole.
Vel, det var til jeg våknet i dag…. 20 cm nysnø og det snør fortsatt.
Kloke Margrethe mener bestemt at jeg har fått meg et huskors, og nå lurer jeg på om noen av dere kloke lesere kan fortelle meg hvordan man blir kvitt et slikt utyske.
Vet du ikke hva et huskors er, sier du? Nei det visste ikke jeg heller. Så jeg måtte Google litt. Et huskors er en litt humoristisk betegnelse en person som plager sine omgivelser, veldig gjerne om en gneldrete, tyrannisk eller slem kvinne. Synonymer til huskors er blant annet furie, hespetre, hurpe, hevngudinne, mare, megge og rivjern.
I likestillingen navn er selvsagt mitt huskors ett mannlig sådant, men jeg tror du forstår tegninga.
Jeg vet at hvitløk og kors skal være virkningsfullt for å holde vampyrer på trygg avstand. Men klarer ikke å finne ut hva man bruker for å bli kvitt huskors. Vet du?
I min googling finner jeg en god del om Brødrene Østermanns og deres huskors. Slik jeg forstår beretningene om denne komedien forsøkte også disse brødrene å bli kvitt huskorset men uten hell. Jeg vet ikke hvilke metoder de forsøkte uten hell, annet enn at lensmannen heller ikke klarte å løse utfordringen. Er det noen som vet? Jeg behøver jo ikke prøve ut metoder som alt er forsøkt uten hell.
Enda mer engstelig for dette huskorset blir jeg når jeg leser eldre historier. For på 1600 tallet var ikke Huskors en spøkefullt betegnelse, i det minste ikke i Køge.
.
I 1612 anklagde den mektige kjøpmannen Hans Bartskær, også kalt Hans Kræmmer Johanne Thomes for å ha sendt djevelen inn i huset hans. Innen saken var omme, var mellom 15 og 20 kvinner dømt til bålet i en hekseprosess som ble kjent under navnet Køge Huskors.
Jeg har ikke lyst til at Kokkejævel skal husere i kommentarfeltet mitt i 7 år. Ikke virker det så fristende med bålbrenning av 15 – 20 såkalte hekser. Jeg har liksom en følelse av hvem av oss som blir heksa.
Men tilbake til Huskorset i Køge. Historie er alltid interessant, og denne kan vi altså lære litt av, trekke paralleller til livet her og nå.
Det var altså en mektig kjøpmann, Hans Kræmmer. Han bodde i1608 i kjøpmannsgården ved torvet i byen Køge sammen med sin kone Anne, deres fire barn og en pleiesønn på 12 år som het Jacob. Der bodde også moren til Hans Kræmmer, Anna, og tre tjenestejenter. Beretningen jeg finner i Wikipedia, dansk side, skal delvis vært nedtegnet av Anne, altså kjøpmannsfruen.
Første gang Hans Kræmmer og Anne merket at den onde hadde kommet inn i huset var en natt i det Herrens år 1608. Hans og Anne lå i sengen sin da de plutselig hørte en lyd. Det hørtes ut som en høne som klukket. De rota rundt i sengehalmen, men fant ikke noen høne.
Her er beretningen med Annes egne ord.
Det første vi fornumme det onde i vort hus, var en nat, som min salig husbonde Hans Barskiær oc jeg laa i vor seng, da kom der under voris hovet, som en høne, der klukker sine kyllinger tilsammen… Somme sagde, det skulle være en hugorm. Saa toge vi lange stenger oc kasted halmen op i sengen, men vi fornumme intet.
Ser dere likheten? En mektig kremmer som påstår han blir plaget av ei høne (fra Hønefoss?)
Senere så Anne en skrekkelig “skrubbtudse” (en bestemt type padde) i gården utenfor kjøpmannsgården. Den hadde høye ben “som en høne”. Det holdt selvsagt ikke med ei høne i sengehalmen og ei padde med hønebein for å komme med heksebeskyldninger. Det skjedde mer.
Husets yngste datter ble kastet rundt i sengen sin en aften slik at hun ble syk i et halvt år.
Den eldste datteren på åtte år ville ikke sove i sengen sin lengre etter at hun hadde sett en svartkledd mann inne på rommet sitt en natt mens hun sov. Men verst gikk det ut over pleiesønnen Jacob.
Den tolvårige Jacob ble plutselig edd for å sove på loftet. Men straks da han fikk et annet rom vekte han Anne med fryktelige skrik og kramper. Hele sengen begynte å riste, og Jacob måtte holdes fast av flere voksne.
Fra den kvelden fikk ingen mer fred i huset.
Jacob blev kastet rundt i senga si under krampeanfall, og ved flere anledninger skal han ha svevd opp i luften med slik kraft, at fire-fem voksne menn ikke klarte å trekke ham ned igjen. Han skal også ha svevd sovende rundt og våknet på takbjelker og lignende steder som han måtte hjelpes ned fra.
Gården blev hjemsøkt igjen og igjen, og djevelen blev sett i mange skikkelser.
I 1611 blev Johanne Thomes i Byesgård overøst med skjellsord av Anne og Hans Kræmmer..Johanne hadde åpenbart tidligere vært nevnt i forbindelse med trolldom.
Om Kremmeren og hans kone hadde noe uoppgjort med Johanne, noen gamle uoverensstemmelser vet jeg ikke. Kanskje var hun kun en passende hakkekylling. Jeg har og litt vanskelig for å se sammenhengen mellom høner i sengehalmen, padder på tunet og unger som ikke får sove men svever omkring med denne Johanne.
Johannes mann saksøkte Hans Kræmmer, men det førte ikke til noe. Det førte ofte ikke til det hvis mektige kjøpmenn ble anklaget for trivielle ting som utskjelling.
Jeg tror ikke at det hadde ført til noe om Gamle Gubben Grå hadde anmeldt Kokkjævel for alle beskyldningene han har kommet med mot meg i kommentarfeltet mitt de siste dagene.
Ikke om Kokkejævel anmeldte meg for trakassering heller – så er det sagt.
Hjemsøkelsene fortsatte imidlertid, og nå lå den onde seg selv i form av følelsen av en kornsekk på Hans Kræmmers rygg hver dag fra klokken 11 til klokken to.
Jeg tror dette lettest kan forklares med at Hans Kræmmer fikk vondt i ryggen sånn et stykke ut i arbeidsdagen.
Jeg kjenner det går kaldt ned over ryggen min.
Kokkejævel har jo lenge skrevet om sine grusomme smerte som hindrer han i å arbeide slik han vil.. Det er nok ikke lenge før jeg blir anmeldt for trolldom….
I 1612 innklagde altså Hans Kræmmer så Johanne Thomes for Rådstueretten for trolldom.
Den 8, juni startet rådstuerettens møter, og byens borgere fortalte én efter én om ulykker som var inntruffet etter ordvekslinger med Johanne.
En av de tingene som ble fremhevet under adskillelige rettsmøter var at Johanne ikke spiste, fra hun blev satt i fangehullet i mai, og til hun blev dømt den 24. august.
Imidlertid var det den gang vanlig, at den anklagedes mat i fengselet ble betalt av anklageren.
Johannes ektemann forklarte det slik
“Da æder hun intet af Hans Kræmmers mad, om hun end sad i et halvt hundrede år. Men dersom jeg eller hendes børn måtte give hende af vores egen mad, da skulle hun vel æde straks”.
Jeg forstår Johanne godt. Jeg ville heller ikke ha spist Kokkejævels mat i en slik situasjon. Ja selv om jeg vet han er en flink kokk byr oppskriftene hans meg i mot den dag i dag – enda jeg ikke sitter i noe fangehull.
Man får inntrykk av en steil og stødig kvinne, der vanskelig kunne knekkes av hekseprosessen.
Jeg kjenner at jeg liker Johanne bedre og bedre.
Men på det andre rettsmøte falt hun imidlertid på kne for Hans Kræmmer og ba ham tilgi henne, uten at den bønnen førte frem. Han var ganske steil denne kremmeren også, ikke villig til å ta i mot unnskyldninger.
Først på det siste rettsmøte innrømmet hun å ha begått trolldom. Hun utpekte også fire andre kvinner som sine medskyldige. Som så til slutt førte til at et sted mellom 15 og 20 kvinner måtte bøte med livet på heksebål.
Der er ingen opplysninger om, hvordan hun utøvde trolldom eller omgikk med djevelen, selv om dette er emner som ofte beskrives detaljert i forbindelse med hekseprosesser. Tilståelser etter flere måneder i fengsl med lite mat er ofte bedre enn bevis…
Vitner har beskrevet Johanne som en rappkjeftet og ilter kvinne. Kanskje var det temperamentet hennes som var hovedårsaken til, at hun ble dømt til bålet.
Om Margrethe har rett og jeg har fått meg et huskors eller om jeg er utsatt for en hekseprosess er jeg usikker på.
Det jeg derimot vet er at dette ikke kan fortsette. Jeg har derfor bestemt meg for å slutte å kommentere Kokkejævels blogg. Jeg håper han da lar kommentarfeltet på bloggen min være i fred. Hvis han kommenterer kommer de kommentarene til å bli forbigått i stillhet av meg og jeg hadde satt pris på hvis dere andre og lot være å svare på hans kommentarer inne i mitt kommentarfelt.
Når det gjelder de andre toppbloggerne har Ida Wulff ikke kommet med noe nytt På tredje plass er min blogg, den trenger jeg kanskje ikke kommentere. Til Mette Ask og Martine Halvs akkurat i dag kommer jeg ikke til å kommentere undertøyet ditt Martine eller sparetipset ditt, Mette (Som for øvrig er et veldig godt tips.) Kanskje kommer jeg sterkere tilbake i morgen.
Vinden har løyet her på fjellet, og vi har kost oss ute i solveggen. I kommentarfeltet blåser det fremdeles friskt, og min skisse til løsning ble ikke akseptert. Det var synd.
Litt mer hell med sin skisse hadde Riksmeklingsmannen, og over 14 timer på overtid ble det en løsning i NHO oppgjøret. LO aksepterte et oppgjør på 2,7%. Noe som i realiteten tilsier en nedgang i kjøpekraften for den vanlige lønnsmottaker, siden prisveksten er estimert til 2,8%.
Hvorfor jeg bryr meg om slikt undrer du kanskje, i det minste hvis du er relativt ny inne på bloggen min. Jo fordi om 17 dager skal jeg og de som sitter i forhandlingsutvalget vårt sammen med meg begynne våre lønnsforhandlinger. Da er resultatet i NHO oppgjøret 2,7% et viktig tall.
Hva LO aksepterer i NHO oppgjøret får være opp til dem. For radiografene ved vårt Helseforetak som jeg skal føre lønnsforhandlingene for tror jeg ikke det føles rettferdig å få redusert kjøpekraft, få dårligere råd i år enn vi hadde i fjor. Mange har lagt ned en betydelig innsats under pandemien. Skal det nok et år bli belønnet kun med klapping på altanen fra de som har hjemmekontor?
Ja, jeg vet det er mange som har det verre. Folk som er permitterte folk som har mistet jobben, folk som står enda lenger bak i ledighetsklen enn de gjorde for 14 måneder siden. Men det er og mennesker som har fått en vesentlig bedret økonomi under pandemien.
De drøyt 2.000 dollarmilliardærene i verden hadde i perioden april til juli i fjor en vekst i sine formuer på eventyrlige 27,5%. De hadde altså en vekst i sin formue på tre måneder som er ti ganger så stor den lønnsveksten man kan forvente på ett år i årets lønnsoppgjør. Da snakker vi forskjell i prosent. Hva en slik forskjell vil utgjøre i kronet og ører gjør det hele nesten kvalmende.
Tesla-grunnlegger Elon Musk plusset i perioden fra april til juli i fjor på formuen sin anslagsvis med 710 milliarder kroner. Til sammenligning vil en lønnsvekst på 2 7% på min radiograflønn utgjøre 13.600 kroner. Jeg vet ikke med deg men for meg virker summen 13.600 litt mindre enn 710.000.000.000. Og da har jeg ikke trukket vekk overhenget på radiograflønna. (Ikke be meg forklare overheng, bare godta at rundt 1.300 av de 13.600 blir spist opp.) Jeg har heller ikke tatt med det Elon Musk har økt formuen sin med de resterende 9 månedene i året.
Også her i Norge er det mange som har tjent godt under pandemien. Mange av dem nærmest med sugerør ned i statskassa, og da snakker jeg ikke om butikkansatte, bussjåfører og helsearbeidere som har stått i førstelinjetjenesten under pandemien. Da snakker jeg om investorer, bedriftseiere og eiendomsbesittere.
Det er flott at regjeringen har kommet med krisepakker til bedrifter som er hardt rammet under pandemien. Slike bedrifter som for eksempel Hoftepluss og Fyfader som var stengt i flere måneder fortjener hver krone de måtte ha fått i støtte. Men det er jo ikke de små og mellomstore bedriftene som har håvet inn penger i støtte.
Oslo Plaza, Scandic, Hurtigruten, Color Line-gruppen og seismikkselskapet PGS har fått 46 prosent av tildelingene fra den kompensasjonsordningen regjeringen innførte nå i januar. De resterende 54 prosentene deles av 2800 bedrifter. Det blir i gjennomsnitt 9,2% av kaka til hver av de 5 og 0,02% av kaka, altså kun et par smuler til hver av de andre.
Rødt hadde et forslag på Stortinget om at de som mottar korona-støtte fra staten ikke skulle kunne ta ut utbytte. Vi fikk desverre ikke flertall.
Hvis bedriftene skal sitte med pengene når det er gode tider, mens staten skal betale når det er lav etterspørsel, da er vi inne på en veldig farlig sti.
sier Ragnar Torvik, som er økonomiprofessor ved NTNU. Det er jeg veldig enig med han i.
De fem selskapene som har fått mest i koronakompensasjon, har foreløpig delt 1,4 milliarder kroner. De betalte til sammen 333 millioner i skatt fra 2015 til 2019, viser NHH-beregninger, ifølge NRK.
Staten gir altså 1,4 milliarder i støtte til disse fem selskapene slik at eiernes behov for utbytte ikke blir påvirket av noe så trivielt som en pandemi. Føles det i den sammenheng rettferdig hvis kjøpekraften, reallønnsveksten til offentlig ansatte som radiografer, bioingeniører og førskolelærere skal gå ned, bli i minus?
Slike ting er det denne kjerringa har brukt dagen på å fundere over mens hun har kost seg i solveggen. Ja, og så har jeg hengt opp nye kjøkkengardiner på hytta! Måtte ha litt hjelp av Gamle Gubben Grå til å få hengt opp Svigerfar sin gamle skistav som gardinstang. Nå venter turen med veteranbiler ned igjen til Hønefoss. Kanskje blir det burger og søtpotetfries på Bagn.
Jeg sov litt lenge i dag, var ikke oppe før over 8. Eller, jeg er ei voksen kjerring så jeg var en liten tur på utedoen nede i lia rundt 04. Slikt er viktig å dokumentere på blogg hvis en vil opp og fram har jeg forstått.
Jeg har tenkt en del på bloggen min i natt, var oppe rundt 4 som sagt. En ligger litt våken og forsøker å undertrykke trangen for en nattlig vandretur i vintermørket før en begir seg i vei nedover den stien som nattefrosten har smykket med frossen is.
I går var det 52 kommentarer på innlegget mitt om toppbloggerne. Egentlig 54, for jeg slettet 2. 14 av de har jeg skrevet. Jeg forsøker å pleie kommentarfeltet. Synes det er hyggelig å svare tilbake til lesere som tar seg tid til å kommentere. Trekker vi fra de 14 er det 40 igjen som altså har kommet fra dere lesere. Jeg setter utrolig pris på engasjement!
MEN
7 av kommentarene kommer fra en og samme person, og de handler i svært liten grad om det jeg tar opp i innlegget mitt. Han kommenterer verken helsevesenet eller ansvaret bloggere og andre skribenter har for hva de publiserer. Han kommer stort sett med ufine beskyldninger jeg har hørt fra den kanten så mange ganger at det grenser til trakassering.
Det jeg vurderer er om det er riktig av meg og la en person få en så dominerende plass på min blogg. Er det riktig av meg å la meg bruke som en brikke i hans spill om stadig berømmelse og popularitet. Hvor ville egentlig denne bloggen vært i dag hvis han ikke klarte å liksom piske i gang en bloggkrig med meg sånn ca en gang i måneden?
7. april, da denne bloggeren, altså Kokkejævel, forsøkte å få til en bloggkrig med Vibbedille med dette innlegget her. skriver han og jeg siterer ordrett:
PS! Bloggeren jeg nevner er IKKE samme person som daglig trakasserte meg i over et år. Det har hun ikke gjort på flere uker. Rett skal være rett.
Altså, på onsdag klokken 14.22 hadde jeg ikke trakassert han på flere uker. På fredag klokka 12.30, mindre enn to døgn senere retter han på ny beskyldninger mot meg i kommentarfeltet mitt. Gå inn og les de innleggene jeg har skrevet i disse 46 timene og se om han har belegg for beskyldningene han har gjentatt til det kjedsommelige i kommentarfeltet mitt de siste to døgnene. Og bare for å ha poengtert det, jeg endrer aldri på en tekst jeg har publisert annet enn å rette opp skrivefeil som når en tyrker har blitt til tysker. Jeg er heller ikke inne å kommenterer hos Kokkejævel. Jeg finner ikke tekstene hans så interessante.
Jeg ønsker ingen bloggkrig. Jeg ønsker ikke å bli brukt i et kynisk spill. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal få slutt på det. Etter å ha lest Mamma på hjul sitt innlegg om noen fremmelige barn, streifet tanken om øks hjernen min ett par sekunder. Men, nei øksemorder er liksom ikke helt meg. Det må finnes andre metoder.
Jeg kan jo gjøre som Ida Wulff. Slutte å blogge. Da ville Kokkejævel få det som han ville. Få stoppet kjeften på denne kjerringa en gang for alle. Bli kvitt den kritiske stemmen som våger å rette søkelys på han og hans virksomhet. Men niks, å legge ned bloggen for å behage han er heller ikke meg. Da er øksemorder-ideen mer fristende.
Jeg leste ferdig “Hevnen er søt AS” i går. En virkelig underholdende. Og hadde ikke gjengen i boka flyttet sin virksomhet til Afrika kunne jeg ha vurdert å hyre inn de. Men jeg får heller ta lærdom fra noen av deres gode ideer.
Jeg kan jo ta kontakt med Mette Ask, inngå en slik avtale som hun skisserer i sitt innlegg og være med å gjøre hennes nettbutikk til en større og mer lønnsom bedrift enn sjappa til Kokkejævel. For meg virker led-stearinlys og tyrkiske varer som langt mer fristende varer enn Kokkejævel-såpe og krydderblandinger. Led-stearinlys med timer er noe av det smarteste som har kommet på markedet på lenge. Sjekk bare lysene i veggstakene på bildet under.
Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag? Jo, jeg skal bestille meg noen led-stearinlys fra Mette Ask, og kanskje sende henne en liten melding. Så skal jeg gå tur og holde meg langt unna øksa og suppekokere.
Det er helt strålende vær utenfor hytteveggen, så vi lot oppvask være oppvask og bega oss ut på tur etter frokost.
Men selv om sola skinte fra nesten helt klar himmel var det surt. Vinden blåste friskt, og når den kom i de sterkeste kastene virvlet nysnøen som har kommet den siste uka mot oss.
Et stykke på vei måtte vi gå i et tråkk mellom to hytteveier. Det var gått folk før oss, noen oppe på skaren, og noen hull hvor enkelte hadde tråkket godt ned i snøen. Det ble en balansegang! Og er det noe denne kjerringa er litt dårlig på så er det den hårfine balansegangen. Det er så fort gjort å trå feil.
Så gikk det som det ofte går, kjerringa måtte over ende i snøen. Heldigvis er Gamle Gubben Grå ikke alt for snar til å tenke på å fotodokumentere alt det dumme denne kjerringa gjør. Så dette blir ett av de bildene som aldri kommer på bloggen, rett og slett fordi det ikke finnes.
Vel, en tur på trynet i snøen holdt for meg! Så mens Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua fortsatte rundturen mot hytta snudde jeg og tok samme vei tilbake.
Jeg kjenner en uheldig vridning i ryggen etter fallet. Kneet har og fått seg en strekk. Men det går seg nok til. Det er tross vind og utfordrende fremkommelighet godt å komme seg ut.
Vel tilbake benket jeg meg i solveggen selv om vinden ulte. Jeg drar ikke til fjells for å sitte inne! I det minste ikke når sola skinner.
Gamle Gubben Grå kom ut med sjokolade til meg. Siden jeg nesten er en toppblogger er det like viktig å dokumentere sjokoladen som å spise den. Jeg mener, blå himmel, hvit snø og ei plate Kvikk-lunsj. Blir fort det perfekte instagrambilde av slikt.
Vel ikke i dag. For mens jeg slet for å få det perfekte bilde av sjokolade, Kvikk-lunsj-papir, blå himmel, hvit snø og den rette utsikten. ( Uten å få med kulegrillen som står halvveis nedsnødd midt i synsfeltet) ja da kom et vindkast og tok med seg både Kvikk-lunsj-papir og sjokolade og feide det ned på terrassegulvet. Og dermed forsvant en fornøyd Charlie Chihuahua med deler av sjokoladen.
Det blåser friskt når sjokoladen forsvinner med vinden!
Det er tidlig morgen på hytta. Sola har så vidt nådd opp over åskammen og himmelen ligger lyseblå uten en sky. Det klare været gjør at nattetemperaturen har vært lav. Vinterstøvlene måtte på før jeg bega meg med forsiktige skritt mot utedoen nede I lia. Det kan fort være glatt ned bakken.
Like stor forsiktighet må jeg nok utvise når jeg nå skal se litt på toppbloggerne og hva de skriver om. For når selv et innlegg hvor jeg er så positiv som i Hva er hensikten med denne bloggen? blir oppfattet som trakassering, ja da tror jeg nesten noen leter etter ting å reagere på. Ikke noe drar folk mer til begge bloggene enn en frisk debatt.
Ida Wulff og Martine Halvs har ikke kommet med noe nytt. Jeg gjør meg fort ferdig med dem.
Kokkejævel lanserer ideen om at kona hans bør begynne å blogge. Han spør leserne om hva de mener. Og selv om han sikkert ikke er interessert i min mening svarer jeg likevel.
Om hun skal begynne å blogge eller ikke, må hun velge selv. Jeg tror det fort kunne bli en interessant blogg, for det virker som dama er super-kreativ. Jeg har bare et lite tips å komme med hvis du Chirstine Emilie vurderer det; Kall ikke bloggen “Kokkejævel-frue”. Det er nok av “frueblogger” allerede.
Mette Ask har noen interessante betraktninger om det å blogge. Hun forteller en historie mange kan kjenne seg igjen i. Hun startet en blogg, skrev om livet sitt, delte bilder av familien på bloggen og brukte navnene på barna når hun skrev om de. Bloggen hadde få lesere, og det meste var greit.
Jeg tror mange bloggere kjenner seg igjen i det. Det er mange blogger som har ganske stor likhet med notatene man tidligere fant i dagbøker rundt om kring. En dokumentasjon av hverdagens små og store hendelser.
Så skjer det noe. Bloggen stiger i popularitet. For Mette Ask skjedde det etter at det dukket opp en tyrkisk kjærest og senere ektemann i livet og på bloggen hennes. Plutselig er det mange som leser om henne og tyrkeren – og resten av familien. Som mor er hun da engstelig for at bloggingen hennes kan få negative konsekvenser, føles som en belastning for ungene hennes.
Hun tar grep. Hun er sitt ansvar bevisst som mor og som blogger og fjerner navn på ungene og bilder hvor man ser ansiktene deres fra bloggen. Mette Ask viser ved det et ansvar som jeg savner hos mange bloggere. Ansvaret for hva de velger å publisere.
Ansvaret for teksten ligger hos den som skriver, ikke hos den som leser.
Jeg sier ikke at folk ikke skal oppføre seg i kommentarfeltet eller når de på andre måter kommenterer leserinnlegg, blogger eller samfunnet. I likhet med bloggere og andre skribenter har også de som kommenterer et ansvar for hva de skriver.
Når jeg da hver morgen leser meg gjennom de siste innleggene til toppbloggerne, er det de som har ansvaret for hva de har skrevet – og dermed ansvaret for hva jeg leser.
Når jeg så velger å kommentere, har jeg ansvaret for det jeg skriver og hvordan jeg formulerer meg. Når mine formuleringer og tanker vekker reaksjoner, må jeg tåle det. På samme måte som toppbloggerne må tåle at det de skriver vekker reaksjoner hos meg. Jeg skriver, kommenterer, kun det toppbloggerne skriver på sin blogg og hvilke tanker det de skriver vekker hos meg.
Mette Ask viser med sitt innlegg en reflektert holdning til sitt eget ansvar som blogger. Det tror jeg mange bloggere kan lære noe av. Det er forskjell på en dagbok og en blogg. Som skribent har man ansvar for hva man publiserer, og hvilke følger en slik publisering kan få.
Da er det bare en blogger igjen. Mamma på hjul på tredje plass. Og Mamma på hjul skriver om noe jeg har mange tanker og meninger om, norsk helsevesen.
Mamma på hjul har møtt på “fastlegen fra helvete”. Ja jeg velger et så sterkt uttrykk. For når en pasient som får daglig stell av hjemmesykepleien søker helsehjelp for en kjent problemstilling, hvor rett behandling hadde vært antibiotika, ja da skulle det være unødvendig å forlange fysisk oppmøte på legekontoret midt under en pandemi for å få behandling.
Om legen ikke hadde mulighet til fysisk å dra på hjemmebesøk, hadde mye kunne vært ordnet med telefon eller videokonsultasjon i dag. På Kongsberg for eksempel driver hjemmesykepleien sårbehandling assistert av sykehusleger over videokonsultasjon. Da burde det være mulig å ta bilde av en byll, sende det til fastlegen og fastlegen samtykke eller avslå antibiotika behandling.
Jeg mener det er en ønsket målsetting at flere og flere konsultasjoner skal kunne foregå digitalt. En utvikling jeg ikke er udelt positiv til, men i dette tilfellet hadde en videokonsultasjon vært en glimrende løsning.
Nå lokker Gamle Gubben Grå med frokost. Nystekt bacon ble satt på bordet foran meg. På tide å slutte å knotte.
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag? Nei, i dag tror jeg nesten innlegg blir om en flott dag på fjellet. Ute skinner sola.
Vi har ikke hatt lenestoler her på en del år. Vi har en plassbygd sofa og noen Budal-stoler. De er greie nok når vi spiser eller spiller brettspill men liksom ikke de du synker godt ned i med ei god bok.
Men nå har to gode skinnstoler kjøpt på finn.no funnet veien til fjells. Jeg kjenner at det var en bra investering. Man skal sitte godt på hytta!
En krakk til å ha bena på fikk vi med på kjøpet, og det ble heller ikke feil kjenner jeg. Rødvin i glasset og forhåpentligvis snart en liten bolle potetgull. Jo dette kan bli en fin helg.
Som jeg skrev for en stund siden Aldri kjedelig sammen med Gamle Gubben Grå har vi “ny” bil. Eller ikke helt ny da. Bilen trillet ut fra fabrikken det året Gamle Gubben Grå og jeg ble kjærester. Jeg var 24 og han 27 det året, altså en god stund siden.
I dag er jeg for første gang med på kjøretur i “nybilen”. Gamle Gubben Grå og jeg skal til fjells med to lenestoler vi kjøpte på finn tidligere i uka, og da mente Gamle Gubben Grå at firehjulstrekk er tingen.
Jeg konstaterer at kjørekomforten har endret seg en del på tretti år, men klager ikke. Jeg sitter høyt og fritt og får litt “king on the road” følelsen.
Er litt mer usikker på om Gamle Gubben Grå føler seg som kongen på veien der han krampaktig sitter og klamrer seg til rattet. Han røyker ikke en gang, enda vi har kommet langt nord for Hallingby. Jeg tror det for hans del er jomfruturen med henger bak denne bilen og da i fredagstrafikken oppover E16 mot Valdres. Jeg følger oppfordringen som sto slått opp i bussene da jeg var ung: “Ikke forstyrr sjåføren!” Jeg har jo lyst til å komme trygt frem.
