Kom over en liten notis i går som fikk i gang litt tankevirksomhet. Det er virkelig forskjell på folk her i landet. Hør bare;
Kredittsjef Knut Øvreeide i DNB Luxembourg ar uttalt seg til Dagens Næringsliv om utfordringer i markedet for ferieboliger i Spania og Frankrike. Jeg skal komme tilbake med selve uttalelsen, men først vil jeg reflektere litt over det faktum at DNB har en filial i Luxembourg. Hvorfor har de det? Hva skal det være godt for? Jeg leser for tiden boka “Pengeland” av Oliver Bullock, kanskje gjør det meg ekstra kritisk til bankvesenet i blant annet Luxembourg .
DNB gruppens historie strekker seg tilbake til 1822 med etablering av Christiania Sparebsnk. DNB er Norges største finanskonsern og ble etablert i 2003 etter en fusjon mellom DnB (Den norske bank) og Gjensidige Nor. Den største aksjonæren er Den norske stat med 34% .
Hvorfor denne statseide banken har valgt å etablere seg i Luxembourg vet jeg ikke helt, men fra boka jeg leser vet jeg at dette er et land hvor det er greit å plassere penger man ikke vil at skal forsvinne i skatter til staten, skilsmisseoppgjør, eller av andre gode, lovlige og mindre lovlige grunner enn angst for at de skal forsvinne. Jeg vet ikke helt om jeg liker at staten eier en bank i Luxembourg. Jeg er usikker på om det i grunn er noe vi som stat skal investere i.
Jeg blir ikke noe mer beroliget når jeg leser at DNB Luxembourg i kjølvannet av saken med Panama Papers ble dømt til å betale en bot på rundt tre millioner kroner for å ha hjulpet sine kunder med å etablere rundt 40 selskaper på skatteparafiset Seychellene. Disse var organisert på en måte som er typisk for postboksselskaper. Sånne selskaper som Oliver Bullock skriver om i sin bok.
Senest for en uke siden var DNB i medienes,søkelys for hvordan den etterlever hvitvaskingsloven. Den har fått, og akseptert en bot på 400 millioner norske kroner Banken har iverksatt tiltak for å forbedre etterlevelsen, men tilsynet i 2020 avdekket at banken fortsatt hadde vesentlige mangler som innebærer betydelig risiko for at det ikke avdekkes hvitvasking eller terrorfinansiering, skriver Finanstilsynet. Man aksepterer vel ikke en bot på 400.000.000 kroner uten at man samtidig erkjenner at her har man gjort noe galt?
Så tilbake til kredittsjefen i DNB Luxembourg og uttalelsen hans som i utgangspunktet provoserte meg til å skrive denne teksten. Han som var bekymret over markedet for ferieboliger I Spania og Frankrike. Vet dere hva bekymringen var?
Jo at salget gikk litt trått når kundene måtte stille med privatfly for å reise å se på eiendommene de vurderer å kjøpe. Det er jo litt begrenset med flyavganger under en pandemi med stengte grenser.
Vel, vi har alle våre bekymringer. Noen bekymrer seg over for dyre kostnader til privatfly, andre bekymrer seg over at en statseid bank ikke tar problemet med økonomisk hvitvasking på alvor. Eller enda verre, ser det som god økonomi å se gjennom fingrene på litt hvitvasking selv om det påfører dem utgifter i størrelsesorden en halv milliard.
Og noen hevder fremdeles at vi lever i et land med små forskjeller! På tide å våkne…
Øl og fotball. Dette burde bli et innlegg som også appellerer til mine mannlige lesere. Samtidig kan jeg være ærlig nok til å innrømme at akkurat øl og fotball er to temaer jeg ikke er så veldig god på, men det behøver ikke skremme vekk lesere. Noen av mine bede innlegg, som det om huskors blir til når jeg skriver om noe jeg må lese meg litt opp på.
Vi starter med øl.
Neida, slapp av. Jeg har ikke kastet meg på flaska. Jeg starter så visst ikke mandagen med en øl til frokost, jeg sitter her med tekoppen og kneippbrød-skiva med kaviar. Mandagen starter like grått som regnet utenfor vinduet tilsier.
Lassel er en blogger som anmelder øl, og han har i dette innlegget anmeldt ølet Joda, Neipa fra Ægir bryggeri.
Jeg har ikke smakt det ølet. Så mine skriverier blir litt mer sånne betraktninger rundt temaet. Men følg med, her tror jeg flere kan ha noe å lære.
Jeg liker navnet. Joda, Neipa, At det kalles Neipa, kommer av at ølet er av typen New English ipa eller en New English Indian Pale Ale om du vil. Datteren er bartender, har vært barsjef på en skikkelig øl-bar. Gamle Gubben Grå er og veldig opptatt av øl, og har mye kompetanse om faget. Brygger litt selv innimellom.
Jeg burde selvsagt vite hva en New England Indian Pale ale er. Men sannheten er at jeg ikke vet forskjellen på en pale ale og en indian pale ale.
Jeg forsøker å trekke Gamle Gubben Grå inn i skriveriene mine. Det resulterer i dagens første raseriutbrudd fra min side. (lunta er litt kot etter tre uker med beinet i gips). For Gamle Gubben Grå var opptatt med å lese Rødt sitt leserinnlegg i lokalavisa, og hadde ikke hjernen innstilt på øl en mandag morgen klokka 8.
Siden verden er snudd litt på hodet – Gamle Gubben Grå er opptatt av Rødt sin politikk og jeg er opptatt av øl får jeg lese meg litt opp.
Pale ale er et overgjæret gyllent øl med middels maltsødme, lav til middels fruktighet og middels bitterhet.
Navnet overgjæret kommer av at gjærsoppen flyter opp, og ligger på toppen av brygget i prosessen. Da det produseres mye varme under gjæringen, var det tidligere kun mulig å lage overgjæret øl. Overgjæret øl er raskt drikkeferdig, og skal behandles som ferskvare, men overgjæret øl vil som regel utvikle seg positivt ved lagring.
India pale ale (IPA) er en variant av pale ale som kjennetegnes ved høyere alkoholprosent og utstrakt bruk av humle, som gir ølet en bitrere smak.
En New England ipa (NEIPA) skiller seg fra andre ipaer, da den er ufiltrert og har ekstremt lav bitterhet i forhold til sine nære slektninger. Ølet ser ut som appelsinjuice og lukter og smaker som fersk fruktsalat.
Lassel skriver på sin blogg at Joda, Neipa har en tropisk aroma med aprikos, mango, papaya og mandarin og touch av bitterhet i avslutningen.
Smaken karakteriserer Lassel slik:
Søtlige toner av tropisk og noe sitrus. Igjen er det aprikos, papaya og mango som leder an og mandarin føler på, men skulle gjerne sett at smakene var litt mer fremtredende her når det er 7% alkohol.
Ja, det høres jo unektelig ut som den reneste fruktsalat. Jeg blir i grunn litt nysgjerrig på det ølet.
Jeg føler at jeg blir litt nysgjerrig på å lære litt mer om bryggeriet Ægir og. Og når jeg klikker meg inn på hjemmesiden deres for å lese om Ægir er jeg solgt. Dett er et firma som kan markedsføring og kultur. Her er kortversjonen av bryggeriets historie.
Historia om Ægir startet egentlig allerede på 1980-talet – og på den andre sida av Atlanteren – da gymnasiast Evan Lewis begynte med hjemmebrygging. Han hadde åpenbart talent, det sies at selv rektoren på gymnaset stadig fikk noen flasker av brygget til Evan smuglet inn bakdøra. Noen år senere møtte Evan sognejenta Aud Melås, og søt musikk oppstod. I 2004 fikk Aud og Evan tilbud om å kjøpe serveringsstedet Furukroa i Flåm, og Evan gjorde sogning av seg. I 2007 etablerte de to Ægir Bryggeri som fikk sitt navn etter havherskeren Ægir fra norrøn mytologi – i følge allfader Odin den beste øl-bryggeren i verden.
Fikk ikke mindre lyst på å prøve ut ølet etter besøk på hjemmesiden til bryggeriet.
Vel etter en øl går vi videre til Katieshjerte.
Hun ser på serien “Younger” Ukjent for meg. Jeg har enda mindre greie på serier enn jeg har på øl.
Men med litt lesing finner jeg ut at det er en komiserie om en fraskilt kvinne i 40 års alderen som tar identiteten til en yngre kvinne for å få en stilling – og så livet til denne frustrertfraskilte fruen. Frister ikke meg til å skru på skjermen.
Vi hopper raskt videre til fotball. Heller ikke et tema jeg er spesielt opptatt av.
Froden på 98. plass er Brann supporter, og tar fo seg kampen mellom Brann og Viking som var i går. Viking vant 3-1 over Brann. Det har Froden stor forståelse for. Han mener at Brann har et dårlig lag i år, og spår nedrykk.
Jeg er ikke så opptatt av Brann eller Viking. Og Hønefoss Ballklubb, HBK, har rykket ned for mange år siden…
Friluftsheidi er på plass nummer 97. Det er i grunn rart. For hun er en utrolig klok kvinne med tankevekkende innlegg. Hun hadde fortjent en plasslangt høyere opp på lista.
I innlegget skriver hun om visne blomster, blomster som henger litt med hodet der i vasen på bordet. Om hvordan vi tar de ut av buketten. dytter de litt lenge ned i vasen så de når ned til vannetog stikker de inn i midten av buketten slik at de får støtte av de andre blomstene. Støtte av fellesskapet.
Hun skriver om at innimellom er vi alle den blomsten som tenger litt ekstra næring, litt ekstra støtte. Vakkert og klokt.
Leneetarnes har det samme innlegget om restituering som jeg skrev om i innlegget Bondetupper, interiør og egentid Tankene er like kloke i dag. Vi trenger alle litt tid til å hente oss inn, eller litt støtte og ekstra næring.
Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg tror jeg må sende Gamle Gubben Grå på poltur. Jeg har lyst på å smake på den “fruktsalaten”
Kanskje bør jeg heller ikke vær så frustrert over at jeg for tiden er en av de blomstene i buketten som trenger litt ekstra støtte fra resten av buketten. At jeg tenger noen til å trille rullestolen og hjelpe meg med alt jeg ikke klarer selv. Jeg ville jo gjort det samme for dem.
I går måtte jeg som noen av dere fikk med dere i innlegget Jeg har meg selv å takke… en tur til Drammen for å bli fotografert. Vi skulle ta bilder av oss fem toppkandidatene til Rødt sin stortingsliste i Buskerud. Bilder som skal pryde (?) valgkampmateriell som flyets og valgkampbrosjyrer og brukes på sosiale medier. Dere kan tro jeg gledet meg….
Og nei, det er ikke meg på bildet. Det er førstekandidaten vår, Linn Elise. Et mye enklere fotoobjekt enn denne kjerringa. Det så ut som om hun trivdes foran kameraet. Det gjør ikke denne kjerringa. Jeg virkelig HATER å bli tatt bilder av på den måten.
Når jeg danser rundt på plena her hjemme mens Gamle Gubben Grå tar bilder av meg med mobilen går det greit, men finn frem et kamera og sett noen andre enn Gubbrn bak kameraet, og en trestamme ser mer naturlig og avslappet ut enn meg.
Når jeg har tatt slike bilder før har jeg stort sett brukt min egen fotograf. En som kjenner meg godt, som jeg trives sammen med. Likevel er det litt av en jobb. Første gangen tok han over 200 bilder av meg. Han turte å vise meg 12 av dem.
Nå har jeg blitt 10 år eldre siden den gang. Jeg er usikker på om man kan si at jeg eldes med stil. Jeg har ikke fått tatt en skikkelig dusj på neste tre uker. Gips, kun lov til touchbelastning og et steamdusjkabinett med badekar høy kant har satt noen begrensninger for det. Siden jeg er fra forrige århundre overlever jeg godt med klut og servant. Men akkurat i går kunne jeg ha tenkt meg en skikkelig lang dusj under fossefall-dusjen. Hverdagsluksus man kanskje ikke riktig verdsetter sånn til vanlig.
I tillegg måtte jeg ankomme i rullestol og avfotograferes enten sittende i rullestolen eller stående på ett bein. Vel, det valget ga seg lett. Ville neppe bli mindre anspent på ett bein.
Har jeg fortalt at jeg ikke har møtt verken fotografen eller de andre toppksnfidstebe før? At de er mange tiår yngre enn meg? Ja, at jeg glatt kunne vært moren til de fleste av de? Følte meg liksom ikke yngre av å ankomme i rullestol. Snakk om gamlemor på tur.
Pandemi eller ikke pandemi. Drammen og Strømsø torg er liksom ikke et folketomt sted en lørdag formiddag i mai. Ikke det helt ideelle sted for portrettfotografering spør du meg. Litt bortgjemt i et kjellerloksle hadde passet meg bedre, selv om det kanskje ikke hadde gitt det optimale fotolyset.
For de som ikke er klar over det kjenner jeg svært mange i Drammen. Er liksom profilert tillitsvalgt også på sykehuset i denne byen. Merkelig nok dukket det ikke opp noen kjente mens jeg satt i rullestolen i ei sidegate til torget med et helt kamerateam rundt meg. Var liksom bare det som manglet.
Vel etter å ha tatt noen bilder ved torget dro vi videre til parken rundt Drammen museum for å ta noen bilder i litt mere grønne omgivelser. Vi er jo et parti for de utenfor byene og.
Det som hadde sett ut til å bli en solrik dag begynte å bli en ganske så kjølig og overskygget dag. Og mens de andre gikk seg varme, og sleit og dyttet på denne tykke, gamle kjerringa måtte jeg finne meg i å bli dyttet rundt av ukjente mennesker jeg så vidt hadde møtt. Dere kan tro jeg var lite fornøyd med det. Sitte der som en hjelpeløs potetsekk å la meg passiv trilles rundt.
Litt engstelig var jeg og. For selv om de var hjelpsomme nok, disse kandidatene, hadde de ikke den store erfaringen som rullestol-trillere. Det ble noen bråstopp. Og de fleste av de kjentes godt i beinet.
Vel oppe i parken var det ny runde med portrettbilder, denne gang og med litt innspilling av video. Ja dere leste riktig. Video! Dere forstår sikkert at jeg ikke ble noe mer positiv av det. Dere vet, meg og vlogging….
Mens jeg ventet på tur til å bli videostjerne sank rullestolen umerkelig godt ned i den bløte leirgrunnen i parken. Jepp, leire og meg er liksom en greie. Det er jo på grunn av litt leire jeg sitter hjelpeløs i en rullestol med beinet i gips. Vel de fikk meg løs, og sparket litt løv over de dype gropene i plena. Dette fikser parkvesenet greit.
Lurer foresten på om jeg ble observert av noen kjente mens jeg satt der i rullestolen og prøvde å snakke avslappet inn i kameraet. Det var en bil som kjørte forbi som kjørte veldig veldig sakte, nærmest stoppet opp. Vel, jeg får vel høre det hvis det var kjentfolk.
Så gikk vi videre. Vi skulle ha “aktivitetsbilder”. Altså ta bilder mens vi var aktivitet, for eksempel med å legge valgkampbrosjyrer i postkasser. For å ta disse bildene måtte vi halvveis opp til Konnerud. Eller i det minste en relativt lang trilletur fra Strømsø og museet.
Vi røde og radikale er ikke slik vi en gang var. Vi har jo droppa væpna revolusjon og et par andre ting de siste åra. Så når vi nå skulle fotografere at vi la valgkampbrosjyrer i postkasse var det ikke bare å kaste seg over første og beste postkasse. Nei vi gikk til postkassa til en partikammerat, og ringte og spurte om lov til å bruke postkassa til bildene..
Tilbake på Strømsø skulle vi ta gruppebilde med forskriftsmessig avstand og munnbind. Det lå et vinmonopol utsalg i umiddelbar nærhet. En fyr kom stresset bort og lurte på om det var kø mens han så nesten desperat ut. Mannen kunne fort beroliges. Dette var så langt fra noen polkø.
Etter en siste bolk med enda en videoinnspilling var vi endelig fornøyde og fotografen hadde litt av en redigeringsjobb foran seg. Jeg kunne finne Gamle Gubben Grå og bilen å få igjen varmen.
Det ble lunsj, burger, søtpotetfries og aioli. Nydelig! Og vet dere hva det beste var? Jo servitøren hadde ikke fått med seg at vi skulle ha en porsjon med søtpotetfries og en med vanlig pomefritte. Da Gamle Gubben Grå gjorde servitøren oppmerksom på det var denne så løsningsorientert at han etter kun ett kort sekunds betenkningstid sa at, da kommer jeg straks med en pommes-frittes, og så får dere bare litt mye søtpotetfries. Jec elsker søtpotetfries og ble lykkelig over å få dobbel porsjon. Sånt må man kunne unne seg etter hard jobbing som fotomodell.
Bildene sier dere, modellbildene av meg! Ja, jeg skal dele når de blir ferdige til det. Dere får smøre dere med tålmodighet en stund til.
Har dere det også slik noen ganger at når dere blar gjennom innboksen på mailen så sveipes noenganger noe litt for raskt ned i søppelboksen? Sånn har jeg det noen ganger.
For en del dager siden, tror det var mens jeg fremdeles lå på sykehuset etter ankelbruddet, fikk jeg en mail om NM i gåstrikk. Jeg slettet den før jeg leste den skikkelig. Skjønte det var noe idrettsrelatert, og idrett er ikke liksom min greie. Så for meg noe med treningsstrikker og tenkte ikke mer på saken.
Nå vet jeg hva NM i gåstrikk er, og angrer på at jeg slettet mailen. Siden jeg har hatt litt god tid i det siste har jeg og slettet alle søppelmapper. Men nå har jeg hørt om NM i gåstrikk på radioen, lest om det i lokalavisa og søkt litt på nett. NM i gåstrikk er et arrangement for meg – ja hadde det ikke vært for denne ankelen.
NM i gåstrikk går ut på at man legger opp 15 masker på et par strikkepinner, og så skal man den 15. Juni gå 500 meter på 10 minutter mens man strikker riller, frem og tilbake. Vinneren er den som strikker lengst på turen!
Arrangementet foregår mange steder i landet. I Hønefoss går ruta fra Helges Hageland til Gummikrysset og tilbake. Man kårer en lokalvinner, og resultatlistene fra alle arrangementene samles inn slik at man også kan kåre en Norgesmester.
Et litt sprøtt konsept. Og slike sprø konsept har jeg sansen for.
NM i Gåstrikk arrangeres årlig i forbindelse med World Wide International Knit In Public Day – KIP.
KIP arrangeres andre lørdag i juni hvert år.
I fjor – 2020 – var det 15 år siden den første KIP dagen, den gangen med 25 arrangement.
På 15 år har arrangementet spred seg til 57 land, og KIP er nå verdens største strikkearrangement.
KIP dagen startet som en måte for strikkere å komme sammen og glede seg over hverandres selskap, og for å vise at alle slags folk strikker. Dette er virkelig en dag for å komme seg ut av godstolen, ta med strikketøyet og vis seg frem!
KIP dagen handler om å vise at strikking kan være en hyggelig sosial aktivitet som samler folk uavhengig av alder, nivå og bakgrunn.
I 2019 var det 440 arrangement i 33 land, i 2020 ble det dessverre ikke så mange pga koronasmittefaren.
MEN – i Norge satte vi rekord med nesten 20 arrangement – og 10 NM runder NM i Gåstrikk med mer enn 100 deltagere tilsammen.
Søk arrangementet opp på nett, eller deres egen fb side å se om det kanskje arrangeres i nærheten av deg og. Jeg vet jo at det finnes relativt mange strikkere blant mine lesere. Tror dette kunne være av interesse for langt fler enn meg.
Det var det jeg visste, bunnbloggerne drar lesere. For nå har jeg kommet mg opp på plass nummer 13 fra plass 18 i går.
I dag tenkte jeg vi skulle begynne å snakke om hvor viktig det er å satte av egentid – helt uten dårlig samvittighet. Nina uten filter har et innlegg om det. Hun klarte å prioritere å gå tur og skravle med ei venninne i stedet for å dra på sykehjemsbesøk til moren sin. Og hun klarte det uten snev av dårlig samvittighet. Flink pike!
Jeg har fulgt Nina sin blogg lenge. Og vet at det er litt av Nina sitt problem. At hun er flink pike. Alt for flink pike. Hun er så snill og omsorgsfull. Besøker moren ofte, tar seg av faren, tar han med ut og ber han på middager flere ganger i uka. Stiller opp for barn og barnebarn. Og bonusbarn og ja jeg mener bestemt det er noen bonusbarnebarn med i den store gjengen Nina til enhver tid ser etter at har det bra.
Nina er en sånn kvinne som først har det bra når alle rundt henne har det bra.
Jeg tro hun ikke alltid tar seg tid til å kjenne etter hvordan hun egentlig har det selv. At hun er så veldig flink til å prioritere ting som gjør henne bra, før hun prioriterer alle andre. Ta på deg surstoffmaska selv før du hjelper andre, er en god regel.
Nina har ikke skrevet på en stund.
Jeg vet hun har tatt grep for å bli flinkere til å ta vare på seg selv. Kanskje er et av de grepene å ikke hele tiden dele. En blogg og blogglesere kan jo og føles som noe som stiller krav til en, krav som må prioriteres før en kan prioritere seg selv.
Jeg håper hun har det bra, at hun koser seg på setra på fjellet, i båten eller i den ny leiligheten sin. Nina er en av de bloggerne jeg føler jeg er blitt skikkelig glad i.
Leneetarnes er inne på noe av det samme i sin blogg. Eller restitusjon om du vil.. Ha noen dager man bar setter av til å gjøre ingenting. En grå søndag hvo n kan late seg inne uten dårlig samvittighet for alt man burde ha gjort. Holde hviledagen hellig, skriver Lene, selv om jeg ikke tror hun har tenkt seg i kirken. (Kanskje tar jeg feil der.)
Og ja, man tenger disse gråe dagene hvor livet går litt roligere. Tid til å hente seg inn i en ellers travel hverdag. Jeg kjenner at jeg trenger en slik dag nå. Tre dager på rad har jeg hatt avtaler, og det er litt mye når en er avhengig av rullestol og hjelp av andre mennesker til så mye. Det er så tungvint, slitsomt og litt vondt. I dag skal jeg bare hinke rundt her hjemme. Gjøre bare det jeg føler for. Lade batteriene. Jeg kjenner at jeg trenger det.
Rachel er for meg en ny blogg.
Hun har ikke kommet med noe mytt siden et reklameinnlegg i november. Tipper den rabattkoden ikke er gyldig lenger.
Rachel viser oss bilder fra hjemmet sitt. Et hus, drømmehuset, som de i følge teksten kunne flytte inn i i 2014 etter to år med planlegging og bygging. Hun forteller med korte setninger uten utbroderinger at de var en familie på fire da de startet planleggingen, fem innen huset sto ferdig og seks i løpet av det første året i huset. Nå bor hun og barna der alene.
Egentlig sier de korte setningene langt mer enn de få ordene de inneholder.
De sier noe om livet slik det vel er for mange av oss. For Rachel, for Lena, for Nina og for meg.
Husbygging, familie som vokser – og minker. Forhold som går fra gnistrende kjærlighet til noe som en gang var.
Hvorfor?
Jeg aner ikke. Jeg kjenner ikke Rachel og hennes historie. Så dette handler ikke om Rachel om Lene eller om Nina – men om mange av oss.
Vi passer på at alle har det bra. Vi setter våre egne behov til side for å ta vare på andres behov. Være der for andre. Det forventes av oss at vi besøker våre gamle, stiller opp for barn, barnebarn og bonusbarn.
Vi trenger en regnværs søndag for ikke å ha dårlig samvittighet nå vi later oss en søndag selv om hagen ikke er ferdig stelt, blomsterkassene strutter vakkert, bassenget er renset, plattingen sommerklar og huset er strøkent som om det skulle komme en boligstylist for å fotografere.
Vi tar oss ikke ordentlig tid til å nyte livet, nyte det flotte huset, menneskene vi er glade i, oss selv, forholdet vårt. Vi kan ta det en annen dag. En gråversdag vi har god tid.
Og plutselig er en familie på seks blitt en familie på fem -uten at en kanskje forsto helt hva som skjedde.
Ingrid i Ingrids mirackler deler bilde fa ture i skogen tidligere i vår. Hun og veslejenta. Hun og veslejenta og en onkel. På et av bildene har hun, i følge egen tekst også fått lurt med mannen på familietur.
Lade batteriene, sammen. Det er bra.
Familietur i skogen er bra, hvis det er noe man gjør fordi man har lyst, ikke fordi man føler at en må.
Da ungene var små kunne bare det å komme seg ut, få kledd på alle ungene, pakket sekken, funnet turutstyr og kommet seg av sted kreve mer enn man har av energi. Når man da med bilen full av to ampre voksne og tre grinete unger kom seg frem til startstedet for denne fantastiske turen var ofte sola erstattet av regn eller sludd.
Jeg har en skitur alene med tre små barn i friskt minne. Gamle Gubben Grå var vel på jobb. Sola skinte nede i bygda og jeg tok med ungene opp på fjellet for å gå på ski. Kun en av de var i skolealder. To av de var ikke særlig erfarne skiløpere. Vi parkerte og begynte å gå over ei flat myr. Jeg løftet opp ett barn som falt, fikk stablet det på beina igjen, kom med rosende og oppmuntrende heiarop til rask og flink skolejente, løftet opp lillebror nummer to, fikk ben staver og bein i riktig retning. Løftet så opp første lillebror igjen. Trøstet storesøster som synes det gikk alt for sakte. Andre lillebror mistet skia. Første lillebror trynet for tredke gang. Ja du skjønner tegninga? Etter 40 minutter gikk vi ut av løypa bort til en fin plass for å kose oss med medbragt kakao og appelsin. Sikker matpakke og. Jeg vet hva en god mor har med på tur.
Det begynte å snø – og blåse.
Det var da jeg så den bilen! Bilen jeg hadde parkert for en evighet siden. Den sto maks fem hundre meter unna. Til tross for at jeg var nærmest utslitt etter en times ekspedisjon, hadde vi bare kommet oss noen få hundre meter fra parkeringsplassen.
Andre ganger hadde vi fine turer, skapte gode minner.
Tror ofte det har noe med innstillingen til oss voksne å gjøre. Drar vi på tur fordi vi virkelig har lyst til å dra på den tuen, eller drar vi med ungene på tur fordi vi har dårlig samvittighet for å sitte inne i det flotte været.
Jeg kommer fra en turfamilie, en familie hvor dovenskap er roten til alt vondt. Jeg er oppdratt til å ha dårlig samvittighet hvis jeg sitter inne en solskinnsdag, ta meg en litt lat søndag eller ikke bruker dagen til “noe fornuftig”. Jeg tror mange har det som meg.
Oppveksten ja.
Den binger meg raskt videre til Turheidi sitt innlegg. Et innlegg om jordbruksoppgjøret og bondeopprøret.
Jeg vokste opp på gård. Vi drev to gårder. Det var ikke mye tid til å kjede seg, eller tid til å ha late søndager. Høvdingen hadde full jobb med mye ansvar utenfor hjemmet. I tillegg drev han, vi, to gårder på fritiden. Vi hadde okser, griser, høner, kalkuner … vi hadde kornåkere og kjøkkenhage. Vi hadde grasproduksjon bærbusker og epletrær. Bygninger som måtte vedlikeholdes, tømmer som skulle hugges og granplanter som skulle plantes.
Det var alltid noe som skulle gjøres. Også på en regnværssøndag.
Og var det ikke noe som måtte gjøres på gårdene dro vi på skauen på bærturer, fisketurer eller bare helt vanlige skogs eller skiturer.
Jeg vet hvor utrolig mye arbeid det ligger bak den maten vi liker å sette på bordet. Jeg er opptatt av kvalitet. En ørret du har fisket selv i et skogsvann smaker bedre enn en oppdrettsørret. Kjøtt fra dyr som har gått på beite i skauen eller på fjellet smaker bedre enn kjøtt fra dyr som ikke har sett sollys eller har løpt over graskledde voller.
Jeg liker å handle lokalt og kortreist, men er vel ikke alltid like bevisst hva jeg legger i kurven når jeg er på Kiwi. Jeg har helt klart et forbedringspotensiala her.
Men jeg er ganske så klar på at bonden trenger å få skikkelig betalt for maten hun produserer, og vi trenge norske bønder og norske råvarer. Det har og noe med beredskap å gjøre Matberedskap er viktig i den verden vi lever i. Også i ett av verdens rikeste land.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg skal ta meg en lat søndag – og spise norsk spekemat.
Som jeg har skrevet før er det brudd i lønnsforhandlingene både i staten og i kommuneoppgjøret. På torsdag startet forhandlingene i Spekterområdet. Det vil si lønnsforhandlingene for de ansatte i sykehusene. Det ble brudd der og.
Etter hva jeg kan lese på Unio sin hjemmeside hadde arbeidsgiver ikke noe annet å tilby enn ramma for frontfaget, litt applaus og noen fine ord om hvor flinke vi sykehusansatte har vært under pandemien.
Applaus og vakre ord gir oss iikke mat på bordet eller betaler huslånet vårt. Til tross for den innsatsen vi har lagt ned de siste 14 månedene mener arbeidsgiversiden at vi ikke fortjener den lønna vi hadde i forkant av pandemien. For andre år på rad mener de vi skal få redusert kjøpekraft.
Det er rimelig provoserende.
Vi deltok ikke i en dugnad. Det var ikke frivillig arbeid. Vi gikk på jobb. Ikledde oss smittevernutstyr og tok oss av de mulig smittede, de smittede, de syke og de døende.
Vi kan ikke holde de smittede på en meters avstand. I starten av pandemien arbeidet vi uten å vite med sikkerhet om vi kom til å ha smittevernutstyr nok. Å ha et lager av nødvendig smittevernutstyr hadde noen av de som bestemmer, de som ikke unner oss en lønnsvekst, effektivisert vekk. Med deres konstante blikk på bunnlinjen ble det å ha beredskap for en varslet katastrofe for dyrt. Akkurat som de samme menneskene synes vi er for dyre. Er det rart vi blir provosert?
Har ikke hatt noe ubehag etter vaksinen annet en at jeg er litt øm i armen der vaksinen ble satt. Du vet litt sånn som da vi fikk BCG vaksinen på barneskolen “Ikke slå der, jeg har fått BCG der, og da gjør det veldig vondt altså!” Husker det var en greie ved barneskolen der jeg gikk…
Denne bloggen går snart rett vest. Og jeg har bare meg selv å takke. I dag e jeg helt nede på en 18. plass. En ting er at jeg suttet å skrive om toppbloggerne, og det var mitt valg. Det var ikke gøy lenger. Men i går droppet jeg å skrive om bunnbloggene også, og valgte å skrive om noe så kjedelig som kommunepolitikk. Og det straffet seg tydeligvis. Så i dag er bunnbloggerinnlegget tilbake. Det kan nok tenkes at jeg sper på med litt politikk utover dagen også. Men altså først Bunnbloggerne.
Vi må snakke om fotball. Engelsk elitefotball. Ikke det at jeg kan skjønne at det kan være mer spennende enn lokalpolitikk. For meg er det vel revnende uinteressant om det er et lag fra Manchester eller et lag fra Liverpool som vinner en fotballkamp borte i Engeland. Like uinteressant er det om det er et lag fra Manchester eller et lag fra Roma som vinner en fotballkamp et eller annet sted i Europa (antakelig i Manchester eller Roma) Men sånne ting er Unitedtim på plass nummer 100 opptatt av. Forstå det den som kan.
Da har jeg mer forståelse for Elineredderverdenlitt på plassen over. Hun har det ra med seg selv. Kropp og hode henger sammen og hun er på en bra plass i livet. Det er så godt å lese. Jeg ha heia så mye på den jenta.
På plass nummer 88 ligger Kjeftesmella. Hun har vært ute på tur. Sånn som jeg lengter etter. Jeg nyter bildene av vakker vestlandsnatur. Må google for å finne ut hvor Hyllestad er. Det er i Sogn. Jeg får lyst på en tur over fjellet bare gipsen er borte og ankelen er bra igjen. Neste sommer….
Vabofamily hr fremdeles ikke kommet over at sønnen har blitt 18.
Piadursett snakker om endometriose. Jg forstår at dt er vondt, men er likevel glad når jeg leser at legene er restriktive md å skrive ut resepter på sterke vanedannende medikamenter. både til henne og venninnene.
Nå må jeg “løpe” (hahah…) Skal til Drammen og ta bilder som skal brukes under valgkampen.
En lørdag i mai har den gjengen som mener jeg er samfunnsfiende nummer 1 (eller kanskje rettere sagt nummer 2 når jeg tenker etter) annonsert at de har tenkt seg en tur på torget i Hønefoss.
I forkant av kommunestyremøte sendte Ordføreren et tekst til kommunestyrets medlemmer som hun håpet å få med seg alle partiene på å signere. Og så legge ut på kommunens hjemmeside.
Jeg leste teksten, og steilet såpass at jeg la fra meg hele mobilen. Min første innskytelse var at dette kunne hun da ikke tro at alle partiene ville signere? Selv i hennes eget parti, Arbeiderpartiet ville det da være relativt mange som ikke kunne signere dette!! Slo ikke ordføreren fast allerede i første avsnitt etter innledningen at denne gjengen var i sin fulle rett til å stå på torget å skrike ut sitt hatefulle budskap.
Etter å ha pustet rolig med magen et par minutter tok jeg opp telefonen og leste hele teksten. Og jo, jeg var jo enig med ordføreren i budskapet. Jeg er enig i at organisasjonen rent prinsippielt har lov å ytre seg. Jeg er enig i at vi fordømmer denne organisasjonens holdninger. Og det viktigste av alt Ordføreren skrev at vi på det sterkeste vil oppfordre alle om å markere uenighet på en måte som ikke fører til fysiske konfrontasjoner.
Men selv om jeg var enig i intensjonen, likte jeg ikke tanken på at denne teksten skulle publiseres på kommunens hjemme som kommunestyrets uttalelse. Jeg kunne ikke like tanken på at folk bare leste innledningen, reagerte som meg på setningen jeg reagerte, stoppet å lese og bare idioterklærte hele kommunestyret. Tro meg, det er relativt mange som idioterklærer oss politikere allerede. Vi trenger ikke en større oppslutning om det synspunktet.
Så jeg satte meg ned og omformulerte teksten litt. Flyttet setningen om det å respektere ytringer litt lengre ut i teksten. Jeg passet på å stort sett bruke de samme formuleringene som ordføreren. Intensjonen til ordføreren om å ta avstand fra holdningene, respektere den prinsipielle retten til å ytre seg, og det aller viktigste: På det sterkeste oppfordre alle om å markere uenighet på en måte som ikke fører til fysiske konfrontasjoner. Det aller viktigste er å unngå bråk og vold på torget.
Mange på venstresiden er nok langt mer kritisk til denne organisasjonen enn det jeg ga uttrykk for i mitt forslag til tekst. Men hensikten med tekstendringene min var ikke primært å synliggjøre Rødt sitt synspunkt. I likhet med ordføreren så jeg nytten av at et samlet kommunestyre kunne stille seg bak teksten.
Jeg sa og at jeg ønsket at vi primært skulle stemne for mitt forslag, og så for ordføreren sitt forslag, slik at hvis mitt falt, ikke fikk flertall, kunne de som støttet mitt forslag stemme for ordføreren sitt forslag. På den måten kunne vi kanskje få er forslag alle kunne enes om. Enten det ble ordføreren sitt eller mitt.
Her er mitt forslag til tekst.
Organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) har nå varslet at de, som ledd i sin turné i landet, også skal markere seg i Ringerike. Alle partiene som er representert i kommunestyret i Ringerike fordømmer SIANs holdninger, selv om SIAN rent prinsippielt har rett til å ytre seg, SIAN har gjentatte ganger misbrukt ytringsfriheten systematisk ved å spre sitt ulovlige og hatefulle budskap. Deres markeringer brukes til å spre et budskap som bygger opp under hatkriminalitet. Mange vil forståelig nok vise sin motstand mot SIAN sitt budskap også i Ringerike. Vi vil på det sterkeste oppfordre alle om å markere uenighet på en måte som ikke fører til fysiske konfrontasjoner. Som representanter for partier i Ringerike kommunestyre vil vi markere at SIAN og deres provokasjoner er uønsket her hos oss.
Da jeg trillet ned fra talerstolen ba ei fra MDG om ordet, Hun sa at hun hadde reagert akkurat som meg på teksten. At hun likte vårt forslag og at MDG ville støtte det.
Så tok en representant fra SV ordet og sa at han skulle ønske man kunne stoppet organisasjonen sin markering. Men at når der ikke var mulig, ønsket SV også å støtte vårt forslag.
Ja til og med gruppeleder for AP, ordførerens eget parti, gikk på talerstolen og sa de ville støtte vårt forslag.
Så var det avstemning. Rødt sitt forslag ble enstemmig vedtatt. Vi hadde oppnådd det jeg håpet. Og teksten ble hakket litt mer kritisk enn ordføreren sitt forslag. Så håper jeg inderlig det ikke blir bråk på torget en lørdag i mai. Jeg og rullestolen min har tenkt å holde oss hjemme.
Den store saken i gårsdagens kommunestyremøte var det jeg vil kalle en gebyrskandale.
Tidligere i vinter begynte folk med tette kloakk anlegg å reagere på en formidabel avgiftsøkning. De tok først kontakt med kommunen. Her måtte det være noe galt. Men de fikk et ganske arrogant svar, feil? Nei det var utenkelig!
Så da tok de kontakt med lokalavisa. Trusler både om gjenåpning av utedoer og flytting fra kommunen ble fremsatt. Kommunen beklaget, men folk måtte forholde seg til prisen. Vi har bygd et flott nytt renseanlegg i kommunen. Det må jo selvsagt nedbetales etter selvkostprinsippet. Altså at kostnadene for bygging og drift fordeles på brukerne.
Det er bare en litt fordyrende detalj. Renseanlegget er dimensjonert for 48 000 innbyggere. Men vi er bare rundt 22.090 innbyggere…. Renseanlegget er dimensjonert for å legge til rette for den befolkningsveksten enkelte politikere – eller flertallet av politikerne den gang det ble besluttet å bygge – drømmer om
Etter avisoppslag tok jo diverse politikere opp saken Blant annet en interpellasjon i et tidligere kommunestyremøte. Jeg mener det var fra SP, men er litt usikker. Mange politikere fra mange partier har vært på saken på forskjellige måter. Vel interpellasjonen ble besvart av ordfører med en lang avhandling om toaletter som brukte mindre vann….
Vel resultatet var at Rådmann fikk i oppdrag å komme tilbake med en sak hvor man så på hva man kunne gjøre for å lette på avgiftsøkningen. I går var det denne saken som skulle opp til behandling.
Og når kommunen fikk sett litt mer på saken, viste det seg at det visst var en liten regnefeil som hadde fått noen uheldige konsekvenser for enkelte innbyggere. (Som manglende nsttesøvn uro for privatøkonomien og problemer med å betale alle utgiftene sine.) Det var snakk om en feilpostering og noen nye regler og… ja ro ro til fiskeskjær.. Bpde Rådmann, kommunalsjef og flere andre i administrasjonen tok årene fatt.
Regnefeilen var såpass stor at regningene hadde blitt over 5 ganger for høye. Det var dagen for å legge seg flat.
Det var stor enighet blant politikerne om at pengene folk har betalt for mye skulle betales tilbake STRAKS Det var og enstemmighet om at hvordan dette kunne skje og hvorfor feilen ikke ble oppdaget må granskes av eksterne. Vi ønsker også full gjennomgang av andre gebyrer som er beregnet etter selvkostprinsippet.
Dette var en sak uten stor debatt. Alle partier var enige. Men det var jo mange som måtte opp på talerstolen for å gi administrasjonen ved Rådmann tydelig beskjed. Ja, og fremme forslag om ekstern granskning via kontrollutvalget.
