Siden jeg jo stiller som kandidat ved årets stortingsvalg tenkte jeg det var greit å øve seg på en 17. mai tale. Såpass må man kunne forvente av en wannabe-stortingsrepresentant. Er dere ikke enig? Så derfor
….og alle andre her i det kjære landet vårt, Gratulerer med dagen. Været er gått, og feiringen blir kanskje litt annerledes enn den pleier å være, men vi skal feire dagen. Pandemi eller ikke.
Stolte besteforeldre skal se barnebarn ikledd bunader. Kanskje har bestemor sydd den bunaden, eller strikket den. Kanskje har den gått i arv fra tidligere generasjoner. Jeg tipper Akbhandy som er håndarbeidsbloggen på plass nummer 100 har fikset festdrakter til barnebarna. I det siste innlegget, det fra påsken er det tovede påskeposer fylt med påskeegg som er temaet. Men når jeg blar i arkivet finner jeg en nydelig strikket festdrakt til en liten herremann i et innlegg fra mai i fjor.
Gratulerer med dagen til alle bestemødre som gjør at barnebarn kan ikle seg festdrakter og bunader i dag.
Gratulerer med dagen til dere som lar bunad være bunad og begir dere ut på tur på nasjonaldagen. Eller dere som går på tur ikledd bunad. Finnes det noe norskere enn snødekt fjelltinder eller grønne åskammer på nasjonaldagen. Om Tursiv er på tur i dag vet jeg ikke, Gratulerer med dagen samme hva du bedriver dagen med.
Gratulerer med dagen Frilufts Heidi. Og gratulerer med gårsdagen. 27 år sammen med “småbrukeren” er godt jobba- uten at jeg kjenner “småbrukeren”
Gratulerer med dagen, og gårsdagen også til Livet med Vesla som fylte 50 i går.
Gratulerer med dagen til alle dere som har bursdag i dag. Mamma ville vært 85 år i dag hvis hun fortsatt hadde vært med oss.
Gratulerer med dagen til alle dere som i likhet med meg møter denne dagen med litt sårhet, litt savn etter noen du gjerne ville ha delt dagen med.
Gratulerer med dagen til Piadurset og alle andre som har 17. mai programmet fullt selv om det er en pandemi. Dere som skal ha champagnefrokost, og til dere som skal spise lunsj med venner. Gratulerer med dagen til dere som skal feire dagen med familien. Gratulerer til dere som har bakt makroner i rødt, hvitt og blått og kaker som gir kakestykker som ser ut som norske flagg. Gratulerer med dagen også til alle dere som hadde store planer om flotte kaker, men som endte opp med noe som ble langt fra det du hadde håpet. Jeg har vært der. Min kake ble i brunt, grønt og hvitt i stedet for flaggfargene….
Gratulerer med dagen til dere som skal ha på dere bunad for første gang, og dere som har den på for femtiende gang.
Gratulerer med dagen til alle dere som i likhet med meg må la bunaden henge i skapet i år også. Enten fordi dere skal jobbe, eller fordi dere i likhet med meg ikke har noen mulighet til å presse dere inn i bunaden, ja at det er så lenge siden det var en mulighet at du ikke husker sist du prøvde.
(For min del var det en barnedåp i 95)
GRAATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN Lag dere en fin nasjonaldag
Det har vært litt stille fra meg I dag. Noen ganger er det ting som er viktigere enn blogg. I dag er en slik dag. Alter bra med meg og mine. Vi fikk bare en påminnelse om at det ikke er noe vi kan ta som en selvfølge.
Jeg fikk og en viktig påminnelse om at det ikke er verdens undergang om jeg må hinke rundt med gips i noen uker.
Jeg trengte den påminnelsen. De siste dagen har selvmedlidenheten væt litt vel dominerende.
Tursiv på plass nummer 100 har vært på tur. Eller rettere sagt hun var på tur 14. mars. Jeg har nevnt den turen før. En slik tur jeg skal gå mange av når beinet blir bra. For beinet blir ba nok til turgåing, selv om det komme til å ta tid.
Bent Erik Sandnes skiver om Battlefield 6. Det er et dataspill som kommer i juni. Gaming er noe jeg overhode ikke har peiling på. Det er og en verden jeg ikke orker å sette meg inn i.
Forbipolene er en blogger jeg ikke tror jeg har besøkt før.
Hun og venninna blir hvisket og tisket om på stedet der de bor. De lurer på om de to kvinnene er lesbiske.
historien bringer meg en del år tilbake. Til ungdomstiden. Da hadde jeg ei venninne jeg var så nære at ryktene gikk om at vi var lesbiske.
Da ryktene nådde oss en sen lørdagskveld. Et menneske med litt for mye alkohol i blodet konfronterte oss med ryktene, og ville ha svar. Jeg tror ikke vedkommende ble noe klokere. Jeg tror ikke ryktene ble noe mindre etter den kvelden. For hva var vel morsommere for meg og denne venninna enn at Hønefoss, dette litt treige stedet hvor man på slutten av 80-tallet for guds skyls ikke måtte finne på å skille deg ut fra mengden, trodde at vi var lesbiske. Resten av kvelden gikk vi hånd i hånd og brukte konsekvent “Kjære” når vi snakket til hverandre.
Og du hvor folk glodde!
Og du hvor moro vi hadde det!
En fantastisk kveld.
Da vi ut på natta skulle avslutte lørdagskvelden med en tur innom Statoil for den obligatoriske “spy-opp-pølsa” ba den tredje venninna i trekløveret oss innstendig om å “oppføre oss som folk”. Å du, for et show vi laget inne på Statoil den natta! Venninne nummer tre var sur langt ut på mandagen.
Jeg er litt overrasket over at verden ikke har gått særlig videre på de over tretti årene som har gått siden den gang. Er fremdeles det at to kvinner elsker hverandre noe det hviskes og tiskes om? Er ikke verden kommet lengre i 2021?
Hovedsteder er en sånn blogg som kommer med nyhetsoppdateringer. I innlegget denne gangen kommer de med 4 nyheter.
Fullvaksinerte kan nå besøke Kypros.
Jeg har aldri vært på Kypros. Men jeg trodde en kort stund at jeg skulle få oppleve øya en gang en høst på slutten av 80-tallet. (Svært så mye 80-talls mimring det ble i dag. Er det et tegn på at en begynner å bli gammel at en sitter slik og mimrer ungdomstiden?) For selv om “halve Hønefoss” trodde jeg var lesbisk, hadde jeg verdens beste mannlige kjærest på den tiden.
På bursdagen min den høsten tuslet jeg ut i stua hans på morgenen. Kjæresten hadde reist tidlig på jobb før jeg våknet. Jeg var student og kunne da meg litt. På bordet i stua fant jeg en billett til en reise til Kypros! Du kan tro jeg ble glad!!! Helt til jeg så navnene på billettene. Det var han og en kammerat som skulle til Kypros. At billettene lå på stuebordet hadde nok sine praktiske forklaringer, og hadde ikke noe med at det tilfeldigvis var fødselsdagen min…
Neste nyhet fra Hovedsteder er at mangelen på oksygen tanker at fjellklatrere som skal til Mount Everest bes om å ta med seg surstofftanker ned fra fjellet, og ikke bare la de ligge igjen slik de pleier.
Det er to ting som overrasker meg litt ved den nyheten.
For det første at det faktisk finnes Everest turister midt under en pandemi.
Jeg googler litt. Og ja, Everest er åpnet for turister på Nepalsiden. Det åpnet i april.. Allerede er to døde denne sesongen.
Nepal er samtidig rammet hardt av pandemien, og pasienter på sykehusene dør av mangel på oksygen.
Er det bare jeg som synes det da virker litt egoistisk å ta med seg de få oksygen-tankene som finnes og krabbe oppover et fjell fordi du bar må kvittere ut en tur til toppen av Everest på din bucket liste?
For en uke siden var det minst 17 koronasmittede klatrere ett eller annet sted på veien opp til toppen som ventet på helikopter transport ned til sykehus. En av de mange klatrerne som fikk covid-19 på vei mot toppen er tilbake på norsk jord etter behandling på et sykehus i Nepal.
For meg fremstår dette som toppen av egoisme å forsøke å nå Everest akkurat i år.
Det andre som sjokkerer er selvsagt at oksygenkolbene blir liggende igjen i fjellet. Hvis man er så stor og sterk at man klarer å bestige verdens høyeste fjell må det da være ett og rimelig at man klarer å ta med seg “søpla” si tilbake il sivilisasjonen
Deep Purple kommer til Tons of Rock i Oslo sommeren 2022. Fra før er det kjent at Iron Maiden kommer på den samme festivalen. To band som var en del av ungdomstiden på, nok en gang, 80-tallet.
Men ikke helt min musikk. Jeg har aldri vært noen Hard Rocker. Kan ikke klare å navngi en enestesang av noen av bandene uten å google. Hadde Gamle Gubben Grå ikke vært nede i TV-stua kunne han sikkert vært til hjelp.
Den siste nyheten Hovedsteder kommer med er at NM i Beach håndball e avlyst på grunn av pandemin. Jeg kan ikke si at det er en nyhet som berører meg såveldig.
Den siste bloggen jeg skal kommentere er Tur og trening. Men også der er det en tur, et innlegg jeg har kommentert før
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg har mimra 80-tallet og den glade, sorgløse ungdomstida.
Jeg har latt meg sjokkere over egoistiske klatrere som forsøpler verdens høyeste fjell
På plass nummer 100 på bloggtoppen i dag ligger “Mamman til en autist”. Det kunne vært navnet på bloggen min. Eldste Sønn er autist, han har Asperger syndrom, som er en diagnose innenfor autismespekteret. Så per. definisjon er jeg mammaen til en autist.
Selvsagt kunne det ikke være navnet på bloggen min.
For det første så er ikke Eldste Sønnen min en diagnose. Han har en diagnose, men han er ikke en diagnose. Han har Asperger. Det forteller verden noe om hvordan han reagerer og tenker i enkelte situasjoner. Men det sier utrolig lite om hvem han er som menneske. Altså er ikke Eldste Sønn en Asperger, eller autist. Han er en person med autisme, nærmere forklart en med Asperger.
Og jeg, jeg er mammaen til en med Asperger. Men jeg er så utrolig mye mer. Det er ikke det som definerer meg som menneske.
“Mammaen til en autist” forteller en lang historie om hvordan en lege på sykehuset sendte bekymringsmelding til barnevernet og prosessen før den saken ble henlagt. Både barnevernet og legen får sitt pass behørig påskrevet. Og historien hun forteller er urovekkende og sjokkerende, og føyer seg inn i en lang rekke med historier jeg har hørt om dette udugelige barnevernet.
Jeg tror, eller rettere sagt, jeg vet at barnevernet gjør feil. Jeg vet at det finnes helt hårreisende beretninger om overtramp fra den etaten. Men jeg vet og at det finnes minst like mange historier hvor barnevernet ikke grep inn, selv om de burde ha gjort det.
Er det egentlig feil at en lege som får inn et barn med gjentatte kuler og sår i hodet tør å tenke at dette kan være påført vold?
Er det feil av en lege å ikke bare godta morens forklaring om at det språkløse barnet må ha påført seg skadene selv, selvskading?
Er det galt at barnevernet tar en slik bekymringsmelding på alvor og undersøker den?
Er det helt utenkelig å tenke at en enslig mor med to små gutter med hver sine diagnoser og hver sine utfordringer en gang eller flere kunne komme til å gjøre noe dumt i ren utmattelse og fortvilelse?
Ville det ikke vært like kritikkverdig om ingen gjorde noe?
Ville det ikke være like kritikkverdig om de bare trodde på moren uten å forsøke å få barnas versjon?
Og ja, jeg skjønner utrolig godt at det føles grusomt å få slike mistanker rettet mot seg. Jeg forstår sinnet. Jeg forstår avmaktsfølelsen. Jeg forstår redselen. Jeg forstår alle følelsene og tankene som raser gjennom hodet hennes. De våkne nettene, matlysten som forsvinner. Jeg forstår alt så forbanna godt.
Samtidig forstår jeg legen som sendte bekymringsmelding og barnevernet som undersøkte saken.
De gjorde faktisk jobben sin. Og ja, slik saken ble fremstilt kunne de sikkert ha gjort en bedre jobb, og ja de har gjort mye klanderverdig. Men jeg er glad at de undersøker når de får bekymringsmeldinger som går på at sårbare barn kan leve under skadelige forhold.
På plass nummer 99 har vi Fullstendigkaos. Han har og Asperger. Han skriver at det å vente på noe kan være ganske altoppslukende for en med Asperger. Det er noe Fullstendigkaos venter på. Hva det er vet jeg ikke. Men mens han venter tar han en pust i bakken.
Og denne pusten i bakken tar han å fremstiller på video. Jeg ser på videoen og smiler for meg selv. En pust i bakken – selvsagt! Videoen understreker diagnosen. Jeg liker logikken som ofte følger tankesettet til mennesker med Asperger.
Dixierose har klart det fantastiske kunststykket å gå ned 60 kilo!!! Skulle ønske det var meg….
Men når hun skal kjøpe klær strener hun rett inn i stormoteavdelingen i klesbutikken og kjøper klær som er for store. I hodet sitt er hun fremdeles stor og handler klær som kan skjule kroppen hennes.
Hun definerer seg som stor, overvektig, selv om hun nå er helt normalvektig med normal kroppsstørelse.
Jeg har det litt omvendt. Jeg er stor, og ja jeg er fullstendig klar over hvor stor jeg er og hvilken størrelse jeg bruker i klær. Likevel er jeg inne i hodet mitt fremdeles den unge, slanke kvinnen jeg en gang var. Hun var 175 cm høy, og veide 54 kilo. Nå er jeg fremdeles 175 cm høy, men veier over det dobbelte. Så når jeg skal ut på leting etter for eksempel en kjole, så ser jeg for meg en lang, slank modell. En som går ut og inn på de rette stedene.
Det er sjelden jeg finner den i stormoteavdelingen for å si det slik. Og hvis den skulle finnes er det sjelden slim-fit er spesielt kledelig på digre dundrer. For sånne digre dundrer som meg har det med å gå ut der kjolene i slim-fit går inn. Sjelden særlig kledelig. Heldigvis har jeg evnen til å se det. Og jeg har mange kledelige kjoler selv om jeg er stor. Men inne i hodet drømmer jeg fremdeles om den røde, lange kjolen som går ut og inn på de rette stedene – og som kler en kropp som nok på forunderlige har endret form der inne i hodet mitt.
Nå ser jeg at jeg helt har hoppet over Katieshjerte. Det var selvsagt ikke meningen. Men Katieshjerte sitt innlegg passet ikke helt inn i temaet å definere seg selv. Å ikle seg en rolle. Eller kanskje gjør det på en måte det.
For Katie har fått vaksinen, og ble helt slått ut etterpå. Føler seg ikke i form dagen etter heller, når hun kjenner etter. Når moren hennes forteller at hun har hørt om et menneske som sov 24 tiner etter å ha fått dose 2, går også Katie å legger seg til å sove. Kan det kalles å leve opp til forventningene?
Høres det kynisk ut når jeg påstår at jeg kan forutsi hvem i omgangskretsen som kommer til å få bivirkninger av vaksinen, og hvem som ikke har så god tid til å kjenne etter?
Tursiv har vært på tur. Eller det er et gammelt innlegg. Jeg har lest det før. Ser ut som en fin tur. En slik jeg ville ha likt å gå. Men ikke på ett bein, ikke med rulator og ikke med rullestol. Å, jeg skulle ønske jeg kunne gå en tur i skogen. Det er den fineste tiden av året der ute.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne I dag? Kanskje jeg skulle dra på shopping? Kjøpe noen nye klær. Kanskje jeg skal komme meg ut I skauen? Det er jo mulig å ta litt skau-light. Kjøre bil til et sted jeg kan nyte skogens ro. Vi får se hva jeg får lurt med meg Gamle Gubben Grå på.
Noen tekster gjør mer inntrykk enn andre. Noen tekster ører deg så at det gjør vondt, vondt langt inn i ryggmargen. I dag kom jeg over en slik blogg. Bloggen til Monicha Winther som er på plass nummer 100 i dag.
Teksten handler om å leve med smerter, leve etter en alvorlig skade og den takknemligheten folk mener Monicha bør vise. Hun er jo tross alt i live. Det kunne gått så mye, mye verre.
Jeg kjenner ikke Monicha eller bloggen hennes, så jeg blir sittende og lese litt i gamle innlegg. Hun overlevde, Hun ble ikke lam. Hun ble ikke hjerneskadet. Hun bør være takknemlig er liksom budskapet i teksten. Jeg blir nysgjerrig. Hva har egentlig skjedd? Hvor skadet er hun?
Det er en sterk historie. Utrolig godt beskrevet. En tekst som gjør inntrykk.
Monicha hoppet.
Hoppet fra taket på en bygning.
Hun var deprimert. Utslitt. Fikk ikke hjelp. Så hun hoppet i ren fortvilelse.
Hun knuste alt som var mulig å knuse.
Men hun lever. Hun kan gå. Hun ble ikke hjerneskadet. De lappet og skrudde henne sammen.
Hun var heldig?
Hun må jo være takknemlig?
Jeg lurer på om de har behandlet den opprinnelige sykdommen.
Depresjonen.
Jeg vet om ei som hoppet – som Monicha.
Hun knuste og alt som var mulig å knuse – som Monicha.
De lappet henne sammen. Fikk henne på beina – som Monicha.
Når hun endelig ble skrevet ut fra sykehuset tok hun heisen til topps i den samme bygningen – og hoppet en gang til.
La ikke det skje Monicha!!!!
Det blir nesten brutalt trivielt. Overgangen fra Monicha til Juliecv. Juliecv skriver om vaskepulver.
Vaskepulver som du kan bestille over nett. Få rett hjem i postkassa,
Men som gir firmaet rett til å sende deg reklame på kosttilskudd.
Og det er heller ikke lov å returnere vaskepulveret etter første forsendelse. Glemmer du å avbestille sitter du der med vaskepulver.
Juliecv er negativ til slike ordninger.
Det er jeg og.
Om vaskepulveret er bra? Det har verken Juliecv eller jeg noen formening om. Det er kjøpsbetingelsene vi er kritiske til.
Kjeftesmella har ikke fått sovet i natt. Hun sto opp klokka 5 og gikk ut. Slike fine morgenstunder er gull verdt. Yngste Sønn sendte snapp ved de tider. Snapp av en soloppgang tatt fra en hengekøye. Han snek seg ut etter at vi la oss.
Tur og trening har vært på vårtur. Ett bilde og lite med tekst. Like greit.
Jeg savner så utrolig å være ute i skogen på denne tiden av året. Den fineste tida,
Enda er det tre uker til jeg får av gipsen og så smått kan begynne å belaste beinet.
Da er det bare vaniljekrem igjen. Vaniljekrem med egg. Den skrev jeg om i går.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Gå inn og les Monicha sin historie! Den er sterk! Den gjør inntrykk.
I dag vil jeg vie et helt innlegg til kokken. Jeg synes han fortjener det. Framsnakking, er det ikke det det heter? Eller om kokken…., jeg vet ikke mer om kokken enn det han velger å dele på bloggen sin. En voksen mann. Har arbeidet en mannsalder som kokk finner jeg ut i om-delen på bloggen hans. Ellers er det ikke så mye jeg vet om selve kokken. Han deler ikke så mye privat.
Grunnen til at jeg synes at han fortjener et eget innlegg er selvsagt det han skriver om på bloggen sin, eller skrev om for noen dager siden..
I går prøvde jeg ut denne oppskriften. Og, det ble utrolig godt. Det var så godt at jeg virkelig var overrasket over at det var meg og ikke Gamle Gubben Grå som hadde laget middagen.
Jeg fulgte ikke oppskriften til punkt og prikke. Jeg brukte vanlig flaksalt, og ikke afrikansk snøflaksalt fra Krydra.no. Jeg brukte også chili flaks av den typen vi allerede hadde i krydderhylla. Appelsinskall flak krydder fant vi ikke på Meny, så det ble droppet. Ramsløksmøret ble og kjøpt ferdig. Men ellers fulgte jeg oppskriften etter beste evne.
Så hvis du vil ha en god kyllingmiddag, prøv denne!! Det er garantert ikke siste gangen den blir lagd her I huset.
God morgen! I dag er det Himmelsprett, mange av dere har fri. Dere klarer et litt langt innlegg håper jeg, for i dag ha jeg mye på hjertet etter å ha væt en runde innom bunnbloggerne. Blir det for langt for deg, ta en pause. Del det opp – elle bare les så langt du gidder.
Det første temaet vi skal ta for oss er korona, og hvordan vi som samfunn har taklet denne pandemien.
Utgangspunktet for mine betraktninger er Norgeogverdnsnytt sitt innlegg. Saken er kort fortalt: En person som i juni i fjor gikk på jobb på en førskole i byen Skövde i Västra Götalands län i Sverige med mistenkt koronasmitte, er tiltalt. Vedkommende hadde testet seg for covid-19, men gikk tilbake på jobb før prøveresultatet var kommet. Personen ble først politianmeldt, og er nå tiltalt for å ha utsatt andre for fare. Strafferammen er to års fengsel.
Jeg har googlet en del. Jeg finne nyhetssaken omtalt i en del medier, men i grunn ikke noe mer utfyllende enn i de korte setningene over. Jeg skulle gjerne hatt et par opplysninger til før jeg konkluderer med om den tiltalte er en egoistisk hønsehjene, eller en pliktoppfyllende ansatt.
Det står at arbeidstakeren gikk på jobb med mistenkt koronasmitte.
Hva bygget den mistanken på?
Hadde arbeidstakeren symptomer? Eller er mistanken kun basert på at vedkommende var testet for Covid-19?
Hvorfor ble arbeidstakeren testet?
Hadde vedkommende symptomer, syke husstandsmedlemmer, eller sittet på samme buss som en som hadde testet positivt?
Misforstå meg rett.
Vedkommende har helt klart brutt smittevernreglene. Vedkommende skulle holdt seg i ventekarantene til negativt prøvesvar forelå. Det er vi enige om.
Men før jeg er villig til å bure vedkommende inne i to år, hadde det vært kjekt å vite litt mer om bakgrunnen…
Lady August, har fått første dose med vaksine. Hun overlevde stikket, selv om hun gruet seg.
Jeg sitter og humrer over Lady August sin humoristiske penn. Det er en stund siden jeg ha vært innom bloggen hennes. Hvorfor det egentlig? Hun skriver jo lekende lett og humoristisk.
Ta vaksinen folkens, enten dere tror eller ikke. Det er veien tilbake til et åpent samfunn slik vi alle ønsker oss.
Jeg ler og over hennes beskrivelse av hvordan hun tester ut ideen at bjørkepollenallergi kan kureres ved at man omfavner en bjørk og gir den en god klem. Vel, det funka ikke for Lady August.
Jeg har tro på at nærhet til naturen er helsefremmende, men det er sjelden jeg går rundt å klemmer træ. Jeg husker at jeg kvista ei tørrgran med bare nevene en gang jeg hadde kjærlighetssorg som 17 åring, men ellers er det sjelden jeg har sånn nærkontakt med trær.
Jeg leser noen artikler om å klemme trær. Det er visst en greie. Jeg finner ikke ut hvilket tre jeg skal klemme for å få ankelbrudd til å gro fortere. Er det noen som vet?
Hegeslillerom tar opp en problemstilling det er verdt å reflektere litt over.
Har glutenfritt blitt en så moderne greie at den Cøliaki diagnosa forsvinner litt ?
Vet du Hege, på det spørsmålet har jeg lyst til å svare et rungende JA!!!
Jeg er så lei alle med påstått glutenintoleranse og andre kostholdsfanatikere som forpester et hver måltid.
Først må jeg presisere at jeg har stor forståelse for alle med diagnostiserte sykdommer som cøliaki, diabetes og lignende som må holde seg til bestemte dietter eller unngå en del matvarer.
Det er alle dere med selvdiagnostiserte intoleranser jeg henvender meg til når jeg sier dere ødelegger mangt et måltid. Og ja, jeg vet at jeg provoserer nå. Men det å samles rundt et måltid byr på en del utfordringer når hver eneste deltaker forventer at det er tatt hensyn til akkurat dens fikse ide når det kommer til kosthold.
En ting er når vi er på kurs og konferanser og servitørene kommer med sine post-it-lapper og klistrer på oss. Mørkegrønn lapp til vegetarianeren, lysegrønn til veganeren . gul lapp til de laktoseintolerante, rosa lapp til diabetikerne og lyseblå til de med cøliaki eller glutenintoleranse oransje for de med nøtteallergi og så videre til hele bordet ser ut som den reneste paletten
Når servitøren da kommer med din forrett i tråd med de intoleranser du selv har hevdet du har, og du sitter der med frise-salat, blåmuggost og valnøtter og ser at jeg koser meg med serano-skinke og melon, ja da er du ikke vegetarianer lenger. For spekeskinke, det kan du spise…. Eller jordbær med iskrem frister den laktoseintolerante over evne når vi kommer til desserten, selv om kjøkkenet har lagd seg flid med å lage en tropisk fruktsalat til deg, uten nøtter på grunn av nøtte-allergi, uten sitrus fordi du og har sitrusallergi En sitrusallergi du ser ut til å ha glemt når du bøtter innpå din tredje Gin- Fizz i baren senere på kvelden samtidig som du bestiller en bolle til med peanøtter.
Et år jeg hadde bedt til nyttårsfest sendte en av gjestene meg i forkant en lang liste over ting hun ikke tålte. Hun hadde væt hos en eller annen kostholdsekspert. Lista var lang, og inneholdt mye. Noen av tingene mistenkte jeg venninna for mer å høre hjemme under kategorien “liker ikke” enn under “tåler ikke”. Men jeg tok vertinneoppgaven på alvor, og klarte å skru sammen en meny som ikke inneholdt noe av det hun ikke tålte eller ikke likte. Jeg synes jo det er greit at alle rundt bordet kan spise den samme maten.
Noe av det hun ikke tålte var fett og melkeprodukter. Vi droppa fløte i sausen. Droppet waldorfsalat til kalkunbrystet, en grønn salat fikk gjøre susen – uten tomat. Det kunne visst gi gallestein.
Våre nyttårsfester på den tiden endte ut på dagen første nyttårsdag. Eller, rettere sagt, gjestene pleide å overnatte da vi bodde i ødemarken i Huset i skogen.
Da vi satt samlet rundt frokostbordet dagen etter forsynte gjesten med mat-lista, med angst for fett og melkeprodukter seg rikelig av majones, remulade, rekesalat, og meierismør. Agurkskivene, paprikaen og de magre påleggslagene jeg hadde kjøpt inn på grunn av denne mat-lista sto urørt. I det minste urørt av hun som koste seg med alt det fete hun klarte å finne.
Barndomsvenninna mi har hatt Diabetes type 1 siden vi var barn. Mamma bakte bløtkake med “diabetiker-sukker” i barnebursdagene mine, nettopp fordi hun skulle kunne spise den samme kaka som alle de andre barna. Vi stekte vafler uten sukker når venner av foreldrene mine med diabetes kom på besøk, og hadde eget multesyltetøy syltet med det samme sukkeret til disse gjestene.
Jeg har venner som kan dø av anafylaktisk sjokk hvis de får i seg nøtter. Jeg har venner med cøliaki som virkelig blir syke, ikke bare litt oppblåste hvis de får i seg gluten. Alle disse skal en selvsagt ivareta når man lager og serverr mat.
Jeg tar og hensyn til at muslimske og jødiske venner og familiemedlemmer ikke spiser svinekjøtt, og at det og har dukket opp en og annen vegetarianer og veganer i venne- og familiekretsen. (selv om det noen ganger en noe de “vokser” av seg.)
Men min erfaring er at det ikke er de med reelle intoleranser eller religiøse og ideologiske overbevisninger som lager det største dramaet rundt matbordet. Det er alle de med de fikse ideene som de forventer alle skal hensyn ta.
Så ja, Hege. Glutenfritt har dessverre blitt en sånn motegreie. Det ødelegger for forståelsen for at slike som din sønn har en kronisk sykdom han må leve med resten av livet. Det ødelegger for forståelsen for at det “ikke er så farlig med en hvetebolle” eller litt gluten i pizzabunnen.
Mens vi liksom er inne på temaet mat og kosthold hopper vi raskt til neste bunnblogger.
Det er Wanaabebakeblogger. Jeg har aldri vært innom denne bloggen før, men liker umiddelbart navnet. Wannabe liksom.
Hun gir oss oppskrift på vaniljekrem laget på eggeplommer. Jeg tror det er den oppskriften omtrent som vi i min barndom kalte eggekrem, og som Mamma brukte som den gule tuppen i hjemmebakte wienerbrød. Mulig jeg ta feil, men jeg tror ikke det.
Den siste bunnbloggeren i dag er Kokkengeir. Han og hans kyllingrett har jeg skrevet om før. I går lagde jeg den til middag. Det var utrolig godt, og det kommer et innlegg om den retten senere i dag.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Det blir kyllingretten til Geir som blir et eget innlegg.
I 23 dager har jeg stort sett tilbrakt dagene liggende på sofaen med benet høyt. Og selv om jeg kan ha det mer ned nå uten at det blir hevelse, har jeg fremdeles ikke lov til annet enn touchbelastning. Det vil si, støtte benet i bakken uten å ha tyngde på det. Det gjør livet langt mer tungvint og slitsomt.
En annen ting som jeg ikke har skrevet så mye om er at det gjør vondt når man skrur skruer i knokler eller banker nagler inn i margen av knoklene, liksom forsterker de med titan innenfra.
Under operasjonen er man jo bedøvd, i narkose eller på annen måte smertefri, men smertene er ikke over når du forlater operasjonsbordet. De fortsetter i dager og uker etterpå.
På sykehuset svelget jeg de pillene sykepleierne kom med uten å stille så mange spørsmål. Jeg slumra meg gjennom mye av de to døgnene.
På vei hjem var Gamle Gubben Grå innom apoteket og hentet ut de medikamentene legene hadde foreskrevet. Tre typer smertestillende var blitt skrevet ut. Jeg syntes det virket litt mye.
Jeg liker ikke å ta smertestillende uten at jeg virkelig trenger det. Smerter er ikke en sykdom. Smerter er et symptom. Og selv om jeg visste hva symptomet kom av, operasjonen i ankelen og bruddskaden, er det jo greit å ikke dope seg helt ned. Endringer i smertenivå kan jo og gi en pekepinn på om noe er galt, eller om tilhelingen langsomt går i riktig retning.
Pakningsvedlegg ble lest nøye. Jeg fikk et smertestillende medikament som skulle gi meg jevn smertelindring, et depotmedikament som skulle tas hver 12. time. Så skulle jeg ta et annet medikament tre ganger i døgnet, og putte på med Paracet 1g hele 4 ganger i døgnet.
Vel, denne cocktailen klarte helt klart å holde meg smertelindret på en ok måte. Men jeg ble jo ikke uventet ganske så trøtt og sløv. Og det å sløves ned er noe jeg ikke setter stor pris på. En ting er at kroppen min ikke virker som den skal, hjernen fungerer ikke som den skal i neddopet tilstand. Og jeg er avhengig av å tenke, reflektere undre meg. For meg er det en viktig del av det å leve.
Ute av sykehuset forsøkte jeg å leve som før, til tross for rullestol, gips, smertestillende og brudd. Jeg dro på jobbintervju og i møter om lønnsoppgjøret. Men det kostet. Det kostet utrolig mye energi. Og mye smerter. Man møter ikke opp til lønnsforhandlinger og i jobbintervju med neddopet hjerne.
Etter en uke ringte jeg Fastlegen. Dette gikk ikke. Jeg trengte sykemelding også i de 30 siste prosentene av stillingen min. Ikke minst for å kunne holde meg i ro med god samvittighet. Den 30% som tillitsvalgt har det med å ta relativt mye tid.
Fastlegen, som i utgangspunktet er en lege som er restriktiv med å skrive ut smertestillende lurer på om jeg har igjen tilstrekkelig med smertestillende, og vi går samnen gjennom hva jeg har fått skrevet ut fra sykehuset.
Han forteller at det depotmedikamentet er et opiat sammenlignet med heroin. Jeg blir straks i tvil om det er noe jeg virkelig trenger. Vi blir enige om at jeg kan forsøke hvordan det går om jeg bare tar det på natta for å sikre at jeg får sove og hvile. Og se om jeg klarer meg på dagen uten. Det har gått greit.
Vi gjorde og litt mer endring på medisineringen. Ble enige om hva jeg maks kunne ta i løpet av et døgn, og at jeg tok smertestillende når jeg hadde sterke smerter i stedet for til gitte klokkeslett.
Jeg sier ikke at jeg ikke har smerter. Jeg sier at det er levelig. At smertene ikke tapper meg for for mye energi. Jeg er nede på et lavt antall tabletter i løpet av døgnet, langt lavere enn maxdosa. Og jeg har sluttet med depotmedikamentet. I går var jeg kanskje litt vel aktiv. Trengte litt mer smertelindring på kvelden i går enn vanlig. Men fremdeles på et nivå som ligger godt under maxdosa.
Jeg sier ikke at min måte å takle smerte på er de riktige. Vi mennesker er forskjellige. Det som er riktignok en er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Jeg vet og at jeg har relativ høy smerteterskel. Jeg sier bare at min hverdag er bedre når jeg ikke sløver ned hodet. Det holder at beina ikke virker. Og da har smertestillende også bedre virkning de gangene jeg virkelig trenger det.
Gamle Gubben Grå har alltid vært løsningsorientert, det skal han ha. I tillegg er han egentlig født mange år for seint. For i hodet til Gamle Gubben Grå er verden fremdeles slik den var på 1950-tallet, altså tiåret før han ble født.
Med det mener jeg at husarbeid er noe han godt kan hjelpe til med, men som helt klart er kjerringas ansvar.
I 93, da jeg var gravid med barn nummer to fikk jeg for første gang virkelig problemer med ryggen. Delvis sykemeldt i siste halvdel av svangerskapet fikk jeg beskjed om at det var en del ting jeg burde la være å drive med, som for eksempel gulvvask.
Jeg har aldri vært spesielt glad i gulvvask, men jeg la ansiktet i triste folder da jeg fortalte Gamle Gubben Grå at jeg de neste månedene desverre ikke kunne vaske gulv. Ryggen hadde ikke godt av å bøye seg så mye.
Neste dag kom Gamle Gubben Grå hjem med en mopp med teleskopskaft! Nå kunne jeg vaske gulv uten å bøye ryggen! Lykkelig dumpet ham ned i sofaen foran TVn. Problem løst!
Mulig Gamle Gubben Grå begynner å bli litt glemsk. Kanskje han ikke husker moppen fra 1993. For den var ikke mye i bruk! Mulig jeg slo litt vilt rundt meg med den ved et par anledninger, eller klasket en våt mopp i hodet på en viss gubbe. Men stort sett var den moppen kun gjenstand for en god del krangler.
17. mai 1996 er et annet eksempel.
Jeg hadde falt ned fra en fortauskant på Jevnaker dagen i forveien etter et desperat forsøk på å få tak i røde nikkersstrømper i størrelse 1 år. Ankelen var ikke brukket den gangen, men jeg hadde en skikkelig forstuing.
Var da den 17. behørig utstyrt med krykker og støttebandasje, og klar for feiring av nasjonaldagen. Gamle Gubben Grå sitter i bilen og venter. Han har gjort det man kan forvente av en mann og småbarnsfar på en slik dag. Vasket bilen dagen før, hengt ut verandaflagget og kledd på seg dressen. Datter har blitt sendt ut og er på plass i bilen mens barnebunad fremdeles er ren og pen. Så kommer kjerringa uten bunad, den var allerede da for liten, men i kjole og frakk. Hinkende på ett bein mens hun balanserer med seg krykker, håndveske, stellebag og ett stykk 10 måneder gammel sønn. Og mens kjerringa står der nedlesset på ett bein og forsøker å få låst inngangsdøra, gjør Gamle Gubben Grå det en hver mann fra 50-tallet ville ha gjort. Han tar frem kameraet for å forevige kjerringa akkurat i det øyeblikket.
Heller ikke den episoden har gubben tatt nevneverdig læring av, selv om den har blitt nevnt under en del saftige krangler i årenes løp.
Jeg har de siste ukene irritert meg over hoppende hybelkaniner og gulv som trenger vask. Og selv om noen av hybelkaninene enten har endt sitt liv i støvsugeren eller har gjemt seg under sofaen, har vaskebøtta og gulvfilla hatt ferie de ukene jeg har hatt gips. Ja, jeg har nevnt problemstillingen og kommet ned hint om løsning. Sånn mann – vann – Ajax- skurefille – langkost, uten effekt.
Her om dagen kom Gamle Gubben Grå lykkelig hjem med sin løsning på problemet. En sånn Kärcher vaskemaskin! Nå kunne kjerringa vaske gulv selv om hun sitter i rullestol!
Og når jeg da tar denne eliktrifiserte vaskefilla i bruk, ja hva gjør Gubben? Jo helt uoppfordret tar han frem mobilen og stolt foreviger han øyeblikket! Han er en mann som alltid tenker på hva som er best for sin kjære hustru…..
Hvis noen skulle ha sett noe til våren, fortell den at den er sterkt savnet på mine kanter. Til tross for gårsdagens clickbite er jeg på plass nummer 18 i dag. Bedre blir det nok ikke i dag, for jeg kan ikke helt se at bunnbloggerne leverer de heller.
Ta Rachel på plass nummer 100 for eksempel. Innlegget er fra 27.11.20, eller egentlig er vel det meste av det skrevet 26.11. Det er postet rett over midnatt. Innlegget handler om det nye huset hun flyttet inn i i 2014. Jeg har skrevet om dette før.
En plass opp finner vi Adalsjenta. Også hennes innlegg fra 23.3 har jeg kommentert flere ganger før. Jeg vet ikke hva dom er kjedeligst å kommentere bloggere som ikke blogger, eller bloggere som blogger om at de går den samme turen hver dag….
På plass 98 har vi kokkengeir. Det er den samme kyllingretten som jeg kommenterte i går. Den høres like god ut i dag, og i dag har vi tid til å lage middag. I går ble det pizza fra Peppes. Jeg tror det blir kylling ala kokkengeir i dag. Om det blir ramsløksmør får vi se. Camilla har funnet ramdløk på matbutikken. Unni har gitt meg en link til et kart. Hvis det stemmer kan jeg kommandere Gamle Gubben Grå ut for å plukke ramsløk.
“Kjære vil du gå ut å plukke Ramsløk til meg?”
“Skal jeg trille deg ut i skauen???”
“Nei, DU skal plukke Ramsløk. Du kan få med kart”
Endelig på plass nummer 95 er det et blogginnlegg jeg ikke har kommentert før! En blogger fra mitt eget nærmiljø, selveste Geriatriks. Og flaks for meg handler det ikke om ishockey. Jeg er om mulig enda mindre opptatt av ishockey enn av fotball.
En gang, lenge før Gamle Gubben Grå kom inn i livet mitt var jeg sammen med en fyr som likte ishockey- og fotball og veldig mye annen sport på TV. Et år så jeg samtlige kamper i ishockey-VM. Mens en av de siste kampene rullet over skjermen spurte jeg om hvorfor det plutselig var 3 omganger i kampen….. Skåret ikke så mange poeng på den….
Men dette skulle ikke handle om ishockey. Det skal handle om rettskriving.
Jeg føler på litt angst nå, for skal jeg uttale meg om rettskriving bør jeg vel beherske det selv? Jeg vet at innleggene mine er langt fra feilfrie når det kommer til det punktet.
Geriatriks mener at hvis man for eksempel skal gi ut bok må en kunne forvente at man behersker da og når. Du vet den gang da og hver gang når, som vi lærte på barneskolen… Barnelærdom.
Han liker heller ikke at folk skriver at “Det var gått” når de skriver for eksempel om middagen sin. Jeg er enig. Det skjærer meg i hjernen, og gjør nok at jeg ikke alltid fortsetter lesingen av teksten.
Det handler om slike ting som og/å, da/når, vært/hvert, for/får, etc. Jeg ser ofte både blogginnlegg og ikke minst kommentarer som hadde gjort seg med en ekstra gjennomlesning eller tre. Noen ganger er de tekstene mine. Kanskje er det på din plass at flere av oss skjerper oss.
Det siste blogginnlegget jeg skal kommentere i dag er Monairens. Hun har en utfordring til seg selv i mai. Hun skal gå 50 km i løpet av måneden. Kanskje ikke den største utfordringen. Men for Monairens og for meg er det en utfordring som er mulig å nå. Man må være litt flinkere til å hå tur, men målet er mulig å nå.
Jeg skulle gjerne deltatt på utfordringen, men ikke på ett bein. Derfor heier jeg på Monairens. Jeg skriver oppmuntrende kommentarer og regner ut hvor langt hun må gå i snitt hver dag resten av måneden. Håper det virker motiverende. For mine beregninger viser at det er fult mulig for Monairens å nå målet sitt. Dette kommer du til å nå med glans!!
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Det blir kylling til middag, og Gamle Gubben Grå må ut og lete etter ramsløk. Enten i skogen eller på Meny.
Når man sysselsetter seg med disse bunnbloggerne er det så mangt man må skrive om. I går var det øl, i dag er det grevinneheng. Ingen kan si annet enn at det er relativt varierende temaer som blir tatt opp her på bloggen.
Men la oss starte i bunnen. La oss starte med Elineredderverdenlitt på plass nummer 100.
Elle dropp det. Her er det lite nytt. Dette har jeg kommentert før.
Så da hopper vi videre til Katieshjerte på plass 99.
Katie har noen nydelige flasker med lysslynger i. Eller Det er jo vanlige vinflasker og juiceflasker. Men med lyslenker opp i blir de så fine.. Sånne vil jeg også ha – hvis det skulle dukke opp noe sommer da. Ha mine tvil. Det minner mer om oktober enn mai utenfor vinduene.
Martineraune på plass 98 har vært på TV2.
Også det er gammelt nytt. Har skrevet om det og før – jeg altså. Martine har ikke skrevet noe siden hun var på TV2.
Så har vi endelig kommet til grevinnehengene og plass nummer 97.
Heidi Rosander bak bloggen En størrelse for stor er i likhet med meg nettopp det. En størrelse for stor. Eller jeg er både to og tre størrelser for stor.
Heidi Rosander irriterer seg over at hun ikke får treningstopper med lange nok ermer,
Det problemet har ikke jeg. Eller, problemet mitt er vel at jeg ikke har kunnskap om å uttale meg om hvordan en perfekt teningstopp for meg skal være. Jeg trener jo aldri.
Jeg skjønner dog mye av tankegangen bak Heidis frustrasjon. En god treningstopp eller T-skjorte må være lang nok. Gå godt ned under rompa så ikke magen tyter ut når vi strekker armene over hodet. Jeg eier ikke T-skjorter eller andre topper som ikke har den egenskapen. Magen bar er muligens pent på noen unge slanke mennesker med flat mage og piercing. Men i mine øyne er det svært få av de – og enda færre i aldersguppen30+.
Ermene er jeg nok ikke like opptatt av som Heidi. Sitter nå i en kjole med singlet ermer, og har ikke noe imot å ha på meg en slik kjole når jeg senere i dag skal på et par politiske møter og en tur til legen. Har merkelig nok ingen komplekser for armene mine. Og joda, grevinnehengene er på plass i rikelig mon.
Når jeg er såpass stor og overhode ikke ha komplekser for grevinnehengene mine betyr ikke det at jeg ikke forstår at Heidi savner T-skjorter med lengre ermer. Vi folk er forskjellige, og har hengt oss opp i forskjellige ting. Og hvis det å skjule mesteparten av overarmene er det som gjør at Heidi er komfortabel med å dra på trening, ja så er det viktig for henne.
Jeg trener aldri. Jeg har aldri satt mine bein på noe treningssenter. Men jeg regner med at når folk er på treningssenter så skvulper det i mageflesk, grevinneheng, lårfett og litt dissete leggmuskulatur hos flere.
Det kan da umulig være slik at treningssentra er forbeholdt de som har så atletiske kropper at de i grunnen ikke trenger å være der..
Det kan ikke være slik at mennesker som Heidi, eller meg skal føle at vi gjør noe galt hvis vi beveger våre dissete kropper inn på et senter for å trene. Det er jo vi som virkelig trenger den treningen!
Samtidig vet jeg at jo. Det er akkurat slik det er. Og skal jeg være ærlig, er det kanskje en av grunnene til at jeg aldri, aldri aldri beveger meg inn på et slikt sted.
Man snakker ofte om elefanten i rommet. Og hadde jeg entret salen på Sats, Elixia eller hva de nå heter alle disse flotte sentrene så ville jeg fort bli den elefanten.
Folk ville glodd, kanskje bare fnisete tenåringer ville glodd åpenlyst, men også en del av de med atletiske kropper og stramt treningstøy ville kastet stjålne blikk mot meg der jeg trente i ei diger T-skjorte og ei diger joggebukse fra Spar Kjøp – herreavdelingen.
Og mens de lekende lett spinner avgårde på spinningsyklene uten at foundation eller annen sminke blir synlig blank, ville ansiktet mitt fort inta en farge i tråd med min politiske oppfatning og svetten ville sile fra ansiktet mens T-skjorta klistret seg gjennomvåt til kroppen. Underholdningsverdien ville vært stor fordi som synes slikt er gøy.
Så ja, jeg forstår Heidis behov for ei T-skjorte som er lang nok til ikke å vise magemusklene, og ermer som skjuler grevinnehengene. Det burde ikke ha vært umulig å finne.
La oss avslutningsvis snakke om noe jeg føler jeg har mer kompetanse på enn trening. La oss snakke om mat.
Kokken Geir på plass 96 lager en deilig kyllingrett med ramsløksmør. Det ser utrolig godt ut. Jeg sskulle gjerne gått ut i skogen og lett etter ramsløk. Er sikkert snart tiden for det.
Men det blir ikke kylling i dag tror jeg. En lang dag venter. Første politiske møte startet klokka 9. Før det måtte jeg få vasket håret. Selv slike hverdagslige ting tar tid, og må planlegges. Er ferdig på rådhuset klokka 12. Klokka 12.50 har jeg tid på sykehuset for fjerning av sting, kontroll av sår og bytte av gips. Klokka 14 har jeg time hos øyelege nede i sentrum. Det burde gå. Håper jeg. (Klokka er nå 13.30 og jeg sitter og venter på at gipsen skal tørke før jeg kan transporteres ut i bilen til Gamle Gubben Grå ) Etter øyelegen bærer det tilbake til rådhuset. Nytt politisk møte klokka 16. Hjemme igjen en gang mellom 18 og 19. Da tror jeg egentlig jeg ikke skal gjøre så mye mer i dag.
Hva jeg tar med meg fra bunnbloggerne i dag? De flaskene til Katie har jeg lyst på. Jeg har og lyst på å prøve den kyllingretten en dag.
