Det er noen ting som bare skjer meg, og en slik ting inntraff selvsagt i dag.
Egentlig burde jeg jo være glad. Jeg har jo lenge mast om at jeg har lengtet etter å gå tur, og der har jeg I det minste fått gjort i dag. Gått tur langs en idyllisk landevei med markblomster i grøftekanten og alt som hører til Det er virkelig fint langs Gamleveien i Åsbygda. Det er ikke det.
Likevel er som du kanskje aner denne kjerringa helt fornøyd. Vel, jeg tror jeg må begynne med begynnelsen.
I dag skulle vi ha sommeravslutning i Rødt Ringerike. Jeg var bedt om å holde en valgkampapell, og den måtte selvsagt skrives i siste liten. Så Gamle Gubben Grå og jeg var litt sent ute da vi dro av sted.
Vi kom frem dit Siw bodde, og som forventet sto det flere biler i oppkjørselen. Et par biler kom ryggende ned og forsvant så. De hadde sikkert kjørt noen regnet jeg med. Jeg ba Gamle Gubben Grå stoppe i veikanten og lempe ut rullatoren, og så bega jeg meg oppover gårdsveien til Siw mens Gubben satte kursen hjemover.
Jo lengre rullatoren og jeg kom oppover gårdsveien, jo mer ble jeg i tvil om jeg var på riktig sted. For det røde mellom trærne var ikke en garasje, men en kontainer. Jeg så ikke noe til låven jeg husket fra sist jeg var her, og var ikke det huset både flottere og større enn huset til Siw?
En dame kom i mot meg og lurte på om jeg hadde gått feil. Og nei, Siw bodde ikke her kunne hun fortelle. Jeg var ikke den første som spurte. Desverre visste hun ikke hvem Siw var eller hvor hun bodde.
Vel, det var ikke noe annet å gjøre enn å snu rullatoren og komme seg ned til Gamleveien igjen. Jeg vet jo at Siw bor et sted langs veien, at det er en slak oppkjøring på høyre side og at du såvidt ser en rød garasje fra veien. Det kunne ikke være så langt unna..
Så da labba jeg avgårde bak rullatoren, opp bakker og ned bakker. Det var flere innkjørsler til høyre, men ingen virket helt riktig.
Først etter en kilometer fant jeg en innkjørsel jeg dro kjensel på. Jeg og rullatoren min kunne endelig svinge av fra Gamleveien og delta på sommerfesten, seint men godt
I går kveld tok jeg dere med på Hagevandring….inspirert av en blogg om en kjøkkenhage tidligere i uke. Fornøyd av og ha holdt ord og vist dere hagen vå uten å avfotografere brennesle, skvallerkål eller annet rot kunne jeg gå til sengs med god samvittighet.
Så hva våkner jeg til i dag? Hvilke utfordring ligger og venter hos dagens Bunnblogger?
Jo Huset på landet viser frem gårdsplassen sin (Det nyeste innlegget om lengsel etter sol og sommer har jeg kommentert før)
Jeg har sansen for interiørstilen og mange av løsningene til Huset på landet. Men gårdsplassen vår er ikke slik at jeg bare kan løpe ut og ta flotte, inspirerende bilder av den heller. Også der ser det litt annerledes ut enn jeg egentlig ønsker.
Hage er så mangt starter Huset på landet blogginnlegget sitt med. Jeg er hjertens enig. Jeg har opplevd alt fra leilighet med bare terrasse, rekkehus hage, stor hage og nå “En hage som ikke er større en at selv Brit (altså meg) bør kunne klare å holde den i orden.” som Svigermor så flott uttalte det første gang hun var på besøk i Drømmehuset. Enkelte ganger ønsker jeg meg tilbake til den leiligheten….
Selv om tomta vår bare er på rundt et mål, krever det både en mann og en kvinne for å holde også denne hagen i orden. Og vi klarer slettes ikke alltid å komme igjennom alt vi ønsker på en sesong. Har helt sikket noe å gjøre med prioriteringer.
Det jeg prøve desperat på er at der hvor gjester går og der vi oppholder oss, der skal det være hyggelig og i orden. Dessverre har Gamle gubben Grå og jeg forskjellig definisjon på hva som er “hyggelig og i orden”
Langs garasjeveggen har Huset på landet laget et hagemiljø med blant annet tømmerstubber, melkespann, en gammel oljetønne og gamle sinkbaljer, leser jeg på bloggen. Og det ser både fint og koselig ut.
Litt mer usikker på hvordan jeg skal definere hagemiljøet ved vår garasjevegg… Kan det være et hagemiljø med trestubber, plasttønner og presseninger?
Og mens Huset på landet forteller at levende innslag der er blomster, jordbær, og noen urter, kan jeg skryte av at det levende innslaget stort sett består av skvallerkål, og at det er nok av den…
Ikke har jeg en værbitt høvelbenk heller, selv om de er stilige. Jeg liker sånne stilleben med gamle ting, krukker, potter og planter. Og ja, jeg har nok hatt noen opp gjennom årene. Men i år er det litt skralt.
Vel, i løpet av kort tid skal jeg vise dere her på bloggen at også jeg kan skape et slikt hagemiljø, selv om jeg er usikker på om det blir akkurat ved garasjeveggen.
Vi startet på trammen. Der har jeg klart å ha oversikten.
En sprek gul margeritt pryder stativet til den gamle smijernslampa. Det henger en stor Lobelia i kroken på veggen, og vi har flere kasser og kurver med stemorsblomster. Jeg har ikke vært flink nok til å plukke vekk visne stemor før de går i frø. Blir nok ikke stemor til oktober i år slik det pleier
Vi går videre. Dropper å snakke for mye om bedet ved trammen hvor brennesle og klatreroser som burde vært bundet opp sloss om plassen, og fortsetter til kjøkkenhagen.
Hvis været fortsetter som i dag er det ikke lenge før vi kan kose oss med de første jordbærene.
Vi har brukt en del urter de siste dagene, så i urtebedet var det bare gressløken jeg fikk et noenlunde bra bilde av. Men vi har timian, bladpersille, koriander og basilikum også.
Rabarbraen er stor og flott. Tok vekk blomstene forrige helg så den ikke skulle bruke energi på å blomstre. Leste at man skulle det ett eller annet sted. Må få brukt litt av den rabarbraen snart, eller frosset ned.
Squash vokser villig, og det er mange blomster.
Gamle Gubben Grå hevder dette er salat. Jeg er litt usikker, men tok ikke diskusjonen. Ser ut som noen dyr liker den….
Vi går over plenen. Jeg påpeker ikke at hvitkløveren blomstrer eller at rullatoren er vanskelig å manøvrere i det høye graset.
Syriner, Forsythia og brudespirea er avblomstret, og trenger ikke fotograferes. Ikke prydepletre heller.
Sjasminen har knopper men ingen blomster ennå. Ingen blomster ingen bilder.
Hvis noen kan fortelle meg hva denne planten er ville jeg bli utrolig glad. Ikke en gang Svigermor har klart å svare på det. Den var her da vi flyttet hit til Drømmehuset for 14 år siden og blir bare større og større for hvert år. Holder på å overta hele bedetcder den står. Selv Skvallerkålen må vike.
Det her tror jeg kalles Blærespirea. Den ser og ut som den trives og blir større år for år.
Vi har flere pioner, men selv om det bare er juni synger de på siste verset. Flere av de har mistet nesten alle kronbladene. Jeg liker pioner.
Ved stubben etter den store Edelgrana vi felte for noen år siden har markjordbær gode vekstvilkår. Jeg skal få Gamle Gubben Grå til å plukke de til meg en dag. Nyrørt markjordbær er utrolig godt. Vi pleide ha det på vafler da jeg var barn.
Da er der bare terrassen igjen. Et herlig, eller stryk herlig, kaos av avdanket hagemøbler, paprika-, chili- og tomatplanter som skulle vært i det drivhuset som fremdeles ligger umontert i garasjen, noen sommerblomster, litt nips, et gammelt ikon, en pallesofa og et par kurv-gyngestoler.
Vel, på onsdag gjorde jeg en lignende fadese. Jeg satt nemlig på torget og skravla i flere timer med “feil mann”. Slikt skal man være forsiktig med en onsdag i en litt rolig østlandsby hvor alle kjenner alle.
Det ble sikkert ikke noe bedre når jeg forteller at den observante byborger sikkert la merke til at min kjære ektemann, altså Gamle Gubben Grå, satt på en krakk på behørig avstand og “passet på”.
Men la oss ta det hele fra begynnelsen. Før ei fjør har blitt til en hel hønsegård kan det jo være greit å komme med en forklaring.
På tirsdag fikk jeg en melding fra en tillitsvalgtskollega fra et annet sykehus et annet sted på Østlandet. Han skulle en tur til Hønefoss på onsdag, og lurte på om vi kunne treffes for en prat. Det har ikke vært noen fysiske tillitsvalgtssamlinger under koronaen, og denne radiografen var nok litt sultefora på kontakt med likesinnede.
Denne kjerringa er ikke vond å be når det kommer til skravling! Og kanskje var det flere enn tillitsvalgtskollegaen som var litt sultefora på kontakt med tillitsvalgtsgjengen i Radiografforbundet. Vi er en fin og sammensveiset gjeng
Men jeg kommer meg ikke til byen uten sjåfør nå som ankelen ikke virker som den skal. Så Gamle Gubben Grå var selvsagt grei og kjørte meg til byen. Han tenkte vel som så at hvis kjerringa fikk skravla litt fra seg med denne andre radiografen, så ble det kanskje litt stille og rolig i heimen. Vinn vinn situasjon for begge parter.
Når vi kom til byen tenkte jeg at en kaffekopp og litt skravling mellom to tillitsvalgtkollegaer var en seanse som ville ta en times tid. Ingen grunn til at sjåføren, altså Gamle Gubben Grå skulle dra hjem for så nesten å måtte snu på gårdsplassen for å dra ned igjen, så han gjorde noen ærend i sentrum før han kjøpte seg en is og en avis og fant seg en benk på torget. Kjerringsnakk og tillitsvalgtssnakk er liksom ikke helt hans greie.
Det var så trivelig å treffe kollegaen igjen. Samtalen gikk lett, og snart var en time blitt til to og nesten tre før vi følte oss sånn noenlunde ferdig-snakka. En hyggelig ettermiddag som virkelig gjorde godt.
Jeg våger påstanden om at Benteshverdagsmatfrabunnenav er en av de mest inspirerende matblogger jeg er innom. I dag, for eksempel. Klokka har så vidt passert 7, og jeg har lyst til å ta med meg rullatoren og jogge ut i hagen og hente rabarbra for å sette i gang med å koke rabarbrasyltetøy!
Tenk det, jeg med en fantastisk trang til å koke syltetøy før jeg egentlig er skikkelig våken. Jeg som til vanlig er såpass smågrinete om morgenen at kollegaer synes det er festlig å si “God morgen!” til meg. (God og morgen er for øvrig to ord som ikke hører sammen.)
Men nå tilbake til Bente og rabarbrasyltetøy.
Vi har og masse rabarbra i hagen. (Ja jeg vet jeg har lovet dere hagevandring og biler fra hagen min. Det kommer, det kommer. Jeg har bare vært litt travel de siste dagene.)
Bente skriver at hun bare kutter rabarbraen i småbiter, skyller godt og fryser ned, akkurat slik Monairens også svarte da jeg spurte henne om hvordan hun frøs ned rabarbra. Monairens er som alle vet ei skikkelig husmor fra Sigdal, og ei jeg kan ty til når det gjelder slike husmor-spørsmål.
Ikke det at jeg har fått somla meg ut i hagen og høstet rabarbra.
Usikker på om det faktisk er plass i fryseren. Der burde vi hatt en liten opp rensk, ikke minst for å få litt oversikt igjen.
Det ene fører det andre med seg.
Her sitter jeg og drømmer om å koke rabarbrasyltetøy, og plutselig kommer tanken på å rydde fryseren. En tanke som ikke er like forlokkende.
Men nok en gang tilbake til rabarbrasyltetøy.
For når man har rabarbra på lur i fryseren så kan man trylle frem litt sommersmak ut over hele høsten og vinteren.
Helle rabarbraen i en gryte og koke opp akkurat når man trenger det.
Smake til med vanilje eller kanel etter hva man føler for, skriver Bente.
Jeg går for kanel. Finnes det noe bedre enn kanel sammen med den syrlige smaken av rabarbra?
“Smaker godt som pålegg, til middagen i stedet for chutney, tyttebær eller syltet agurk. Men best syns jeg det er sammen med litt yoghurt naturell, som en deilig dessert. Eller med vanilje-kesam” skriver Bente.
Jeg spiser sjelden eller aldri syltetøy på brødskiva. Ville nok heller ikke spist det til middagen i stedet for tyttebærsyltetøy. Men sammen med yoghurt eller vanilje-kesam, høres fristende ut. Eller hva med sammen md litt iskrem? Eller hva med en mørk høstkveld med nystekte vakler og nykokt rabarbrasyltetøy?
Nei, jeg må nok ut å høste litt rabarbra.
Vi kan vel alle føle behov for å forbedre ting ved oss selv innimellom. Mallemey, dagens Bunnblogger har tatt tak i det, og i fjor høst startet hun på kurs for å bli NLP Practitioner.
Jeg vet ikke hva NLP Practitioner er, og må undersøke litt.
Nevro-språklig programmering ( NLP ) er en pseudovitenskapelig tilnærming til kommunikasjon, personlig utvikling og psykoterapi opprettet av Richard Bandler og John Grinder i California, USA, på 1970-tallet.
Jeg må jo innrømme at jeg er litt skeptisk til ting som blir kalt pseudovitenskapelig, så min skepsis er vekket når jeg leser videre.
NLPs skapere hevder at det er en sammenheng mellom nevrologiske prosesser, språk og atferdsmønstre lært gjennom erfaring, og at disse kan endres for å oppnå spesifikke mål i livet.
En sammenheng mellom nevrologiske prosesser, språk og adferd…..Jo…jeg kan kjøpe det…. Eller idet minste at språk og tillært adferd har en viss sammenheng. Og at man ved å endre språk og adferd kan oppnå spesifikke mål i livet. Språk, eller tale, er makt.
NLP skaperne hevder også at NLP kan behandle problemer som fobier , depresjon, tiks, psykosomatiske sykdommer , nærsynthet ,allergi , forkjølelse, og læringsforstyrrelser .
Vel, der stritter det virkelig i meg.
Hvordan kan språk og adferd behandle nærsynthet??? (Ja, allergi, forkjølelse og tiks også). Å lære seg språk, eller taleteknikk ser jeg kan minsk angsten for å snakke i store forsamlinger, men ande typer angst?
NLP er adoptert av noen hypnoterapeuter og også av selskaper som driver seminarer markedsført som ledertrening til bedrifter og offentlige etater.
Ja, det der med ledertreningsprogrammer er liksom det store for tiden.
Jeg ville nok bli litt engstelig for om en leder etter et lite foredrag på en ledersamling kom tilbake og ville få ned korttidssykefraværet ved adfedsterapi – og endret språk.
Eller, jeg ville vel bli mer frustrert enn engstelig. Jeg synes jeg har opplevd noe lignende mer enn en gang.
Vitenskapelige gjennomganger sier at NLP er basert på utdaterte metaforer av hvordan hjernen fungerer som ikke er i samsvar med gjeldende nevrologisk teori og inneholder mange faktafeil.
Jeg har ikke kunnskap nok til å hevde det ene eller det andre, men jeg er skeptisk..
Mallemey skriver at hun kjente på behovet for å jobbe mer med sin egen utvikling, samtidig som hun ønsket å mestre hverdagen sin med fibromyalgi bedre.
Jeg er usikker på om ønsket om å arbeide med sin egen utvikling og å mestre sine egne helsemessige utfordringer er en god grunn til å ta en utdannelse. Men på en annen side er vel heller ikke ønsket om å tjene en hel haug med gryn et mer edelt mål.
Vel, hun har nå brukt 120 studietimer – og har nå bestått eksamen Gratulerer!! Det er alltid godt når man har nådd er mål en har satt seg. Hva hun konkret skal bruke denne utdanningen på, er jeg mer usikker på.
Hun skriver at hun har lært mye. Først og fremst respekt for andres modell av verden.
Vel, det er en god egenskap å få en økt forståelse for at ikke alle har det samme verdensbilde, eller det samme bilde av hva som er riktig samfunnsutvikling. En viktig påminnelse også for meg, som har tilbragt dagen på kommunestyremøte og til tider vært litt frustrert fordi ikke alle representantene deler mine synspunkter.
Hun sier hun har lært mye om kommunikasjon, lært å oppnå bedre kommunikasjon med de hun møter, med de hun ønsker å hjelpe, med de som ønsker å hjelpe henne, med de hun har rundt seg.
Jeg tenker at det er bra. Samtidig lurer jeg på om det ville vært håp for meg i en slik setting. Håp for meg om at jeg kunne lære meg å kommunisere på en mindre direkte måte. Eller om alle tillærte teorier ville forsvinne som dugg for solen så fort jeg ble skikkelig engasjert og følte behov for å kalle en spade en spade.
Mallemey har og lært teknikker for å skape harmoni og balanse i kroppen, endre adferd og bryte tankemønstre.
Jeg stiller meg litt sånn undrende til teknikker for å skape harmoni og ballanse i kroppen. Det høres litt sånn flower-power ut for meg.
At det går an å lære seg teknikker for å endre adferd eller bryte destruktive tankemønster har jeg mer tro på.
Sum summarum ble jeg ikke så veldig motivert til å starte på noe kurs for å bli NLP Practitioner, men fungerer det for Mallemey så er det jo bra.
Dixierose er dagens Bunnblogger, og hun har som så mange andre vært ute og gått tur (sukk). Som de fleste som følger denne bloggen ikke kan ha unngått å fått med seg så knakk jeg ankelen i april og er avhengig av rullator for å forflytte meg. I tillegg får jeg fort vondt i beinet når jeg går mye, så turgåing har det vært lite av de siste månedene. Jeg har vel bare vært på tre “turer” siden 19. april. En tur til Stovnertårnet og to råneturer rundt boligfeltet med rullator.
Hvis Toril (altså Dixierose) og mannen gikk fra Smistad sør for Granåsen-anlegget og inn til Rønningen Gård er det en tur på tre kilometer hver vei leser jeg på ut.no. Jeg sukker en gang til. Akkurat en passe tur for slike som meg – før rullatoren. Jeg virkelig savner å gå tur! (Ja, jeg vet jeg sutrer ganske mye om det.)
Toril deler mange bilder fra turen med oss. Bilder av plante- og dyreliv. Et veldig flott bilde av en Flaggspett. Ikke alltid like lett å få fine bilder av fugler, de har det med å fly før du få stilt inn kameraet er min erfaring. Eller at du forter deg så mye at bildet blir uskarpt. Men Toril har fått et fint bilde av fuglen på en gren. Bra jobba!
Jeg må virkelig tenke ut en liten tur jeg kan få gått med rullator snart. Elle kanskje staver… Jeg brukte staver da jeg var på bursdagsfeiring på ei hytte på lørdag. en liten tur i enkelt terreng. Her må det tenkes ut noe lurt.
Kjersti Gulli er dagens Bunnblogger, og hun viser stolt frem kjøkkenhagen sin. Hun vlogger og viser frem plante etter plante. Det eneste som ikke gror helt som hun ønsker er salaten.
Vi var godt i gang med kjøkkenhagen her i våres. Jeg hadde 48 tomatplanter pluss noen flere som skulle prikkes om, mange paprikaplanter og enda flere chiliplanter i god vekst inne i stua da jeg knakk ankelen 19, april.
Etter det har det meste av hagearbeidet falt på Gamle Gubben Grå. Det eneste jeg ha gjort er å luke litt i jordbæråkeren, se over krydderhagen og klippe ned en vissen klatrerose jeg ble lei av å se på hver gang jeg ble kjørt ut og inn av innkjørselen eller satt på hjemmekontoret på innsiden av vinduet hvor de brune bladene slo mot vinduet hvis det blåste.
Ja, også har jeg plantet stemor i blomsterkassene og tatt vekk visne blomster der med ujevne mellomrom. Jeg har og tatt noen turer med vannkanna. Men det er liksom Gamle Gubben Grå som har overtatt ansvaret ute- og det bekymrer meg litt.
Ikke det at ikke han er like flink som meg med planter, han er kanskje flinkere på mange måter, men han må mases i gang. Og jeg, som er flink til å mase, har mistet litt oversikten.
Jeg vet at en del tomat-, paprika- og chiliplanter har fått større potter.
Jeg vet og at pelargoniene mine er like døde som da jeg tok de opp fra kjelleren i starten av april, uten at jeg skal gi Gamle Gubben Grå skylda for det.
Jeg tror jeg må ta dere med en runde i hagen så kan vi sjekke forholda. Men det må bli et eget innlegg.
Jeg skal snart avgårde til rådhuset og et politisk møte. og ha overhode ikke tid til noen hagevandring nå.
Jeg har fått berettiget kritikk. Gry kom med en kommentar til innlegget Sommerkroppen 2021 som fikk skamrødmen til å bre seg fra tærne og helt opp til hårfeste. Det var absolutt ikke pent av meg å kalle de super-slanke for “sultefora Barbie-dukker”. Det kan være et like stort problem å være på badestranda hvis man føler seg for tynn som om man føler seg for stor. Det er ikke noe kulere å gjemme den alt for slanke kroppen i en ullgenser på badestranda fordi det er så mye bedre at ingen får se hvor tynn du er. Da slipper man alle de vonde kommentarene.
De fleste er oppdratt med såpass mye høflighet at de ikke høyt påpeker at andre mennesker har 10 eller 50 kilo for mye på kroppen. Det er ikke slik man gjør. Man glor, ja. Men man kommer ikke med høylytte kommentarer hvis man er over ungdomsskolealder.
Men hvis en person er for tynn, ja da er man fritt vilt og alle kan påpeke kroppen din uten at det blir sett på som det minste uhøflig. Jeg vet, fordi før jeg ble et fleskeberg var jeg et vandrende skjelett. 175 cm høy og på mitt slankeste veide jeg 46 kilo. Ikke mye fett på denne kroppen den gangen.
Klassekamerater brukte meg som jukselapp på helselæreprøva om skjelettet. Man kunne jo telle hvor mange ribbein et menneske har uten på genseren min.
Jeg ble kalt beinmargen og vandrende skjelett. Og det var ikke sjelden voksne mennesker kom bort til meg å sa “Huff, så tynn du er. Det er ikke pent!” Selv mennesker jeg ikke kjente kom med slike kommentarer, og ikke bare når jeg var på badestranda.
Det toppet seg da Mamma ble innkalt til foreldresamtale på gymnaset fordi lærerne var sikre på at jeg led av anoreksia. Storesøster hadde endelig nådd frem til hjernen min med at det var in og være tynn, og jeg som gjennom ungdomsskolen hadde likt meg best i vide klær hadde begynt med belter i livet og ettersittende topper for å framheve i stedet for å skjule min slanke midje.
Vel etter den foreldresamtalen var det på igjen med de digre, vide ullgenserne. Å få høre at jeg så syk ut orket jeg ikke, heller ikke at folk studerte hva og hvor mye eller lite jeg spiste. Det var etter det jeg begynte å foretrekke å bade i stille skogstjern.
Heller ikke når jeg var normalvektig trivdes jeg på de folksomme strendene. En hjerteoperasjon etterlater seg et arr fra toppen av brystbeinet til godt nedenfor brystbrinspissen pluss ett arr på hver side av midtlinjen litt lenger ned på mageskinnet etter to dren som hadde drenert væske fra bukhulen. Dette bidro absolutt ikke til at jeg følte meg vell i bikini. Jeg lette faktisk lenge etter en badedrakt som gikk så høyt opp at ikke toppen av arret ved brystbeinet syntes. Det var dårlig utvalg av høyhalsede badedrakter den gang i 1985….
Så i dag når jeg er godt voksen og trygg på meg selv har jeg tydeligvis helt glemt hvordan det er å være tynn og usikker og slenger rundt meg av “festlige” karakteristikker av slanke mennesker. Jeg skammer meg! Det handler jo ikke om å være tynn eller tykk, men å være trygg I egen kropp.
I går skrev jeg om Sommerkroppen 2021. En av grunnene til det var en artikkel jeg leste om kroppspress. 65% av ungdom mellom 15 og 17 følte at de kom til kort når de sammenlignet seg med kroppene de ser i sosiale medier, og de følte et press om å leve opp til kroppsidealet. Dette var ikke så overraskende. Ungdom og usikkerhet hører liksom sammen. Egentlig greit å se at det “bare” var 65%. Det betyr jo at 35% ikke følte noe kroppspress.
Nei det som virkelig sjokkerte var at så mye som 10% av de over 60 år kjenner på et kroppspress på bakgrunn av hva de får presentert gjennom skjermen! Man skulle tro at når man var blitt så voksen var man og blitt så trygg i seg selv at en ikke følte press på å leve opp til et urealistisk drømmebilde.
Min neste tanke er hvem er det disse menneskene på 60+ sammenligner seg med? Hvilke kropper er det de føler seg presset til å få? Er det kroppen til 70 åringer, 60 åringer, 40 åringer eller 20 åringer? Og hvor realistisk er det at en kvinne godt over 60 år skal ha den samme kroppen som hun hadde som 20 åring? Eller riktigere, den kroppen hun skulle ønske hun hadde som 20 åring?
Jeg synes det er trist at så mange som 10% av norske kvinner på 60+ ikke har den tryggheten i seg at de er fornøyd med den personen de er og den kroppen de har.
Jeg mener ikke at man skal sette seg godt til rette i gyngestolen og forfalle. Det er sunt og riktig og holde seg i aktivitet. Det er sunt og riktig og holde kroppen ved like, gjerne trene. Man kan gjerne sette seg som mål både å bygge muskler eller bli slankere. Men sa må jo drivkraften være egen helse eller et ønske om å holde seg i form, ikke at man føler et press på å være noe annet enn det man er.
“Evig ung og evig pen, trodde du at ungdom var et evig fenomen” sang Ketil Stokkan i Zoo da jeg var ung. Og enda mer nå enn på 1980 tallet er man vel opptatt av det å være evig ung.
Men er det ikke slik at hver alder har sin sjarm. Jeg ønsker meg i grunn ikke tilbake til den tiden jeg var en usikker tenåring. Jeg har det bedre med meg selv nå enn jeg hadde da, selv om kroppen var slankere,fastere og sprekere
Jeg tror noe av kunsten med å få et godt liv ofte ligger i å akseptere den man er, og være fornøyd med det. Ikke føle seg presset til å være noen andre, ikke i kropp og ikke i sjel.
Jeg er 55 år, og jeg ser ikke en dag yngre ut. Jeg vil gjerne trene opp beinet og resten av kroppen så jeg kan holde meg i aktivitet og parkere rullatoren. Ikke fordi jeg føler meg presset til å være sprekere, men fordi jeg ønsker å gå turer I skogen, orke å være aktiv og leve det livet jeg liker I mange år til.
Mitt ønske om å bli sprekere har altså ikke sin bakgrunn i et press om å bli sprekere eller ha en annen kropp men i et ønske om et godt liv for meg.
Vær fornøyd med den du er, og hold deg aktiv fordi det er sunt for deg. Ikke fordi du føler deg presset til å leve opp til et evig ung ideal som skapes i media.
Når ble liksom ungdommen den ledende aldersgruppa? Når kom denne gerentofobien, denne angsten for alder og alderdom?
Vi lever i et samfunn der man i vid utstrekning verdsetter ungdommen og det ungdommelige, og som derfor samtidig devaluerer alderdommen og de eldre. Vårt samfunn er i stigende grad blitt et samfunn, hvor alderdommen ses på som et problem og en byrde både for den enkelte og for samfunnet. Dette viser seg i en angst for, et ubehag ved og at en ønske om å holde avstand til sin egen og andres alderdom.
10 % av mennesker på 60+ føler på et kroppspress. Jeg vil anta at de fleste av de kan ha følt på det kroppspresset fra tidlig ungdom. Det gjør meg trist. 50 år eller mer hvor en føler på et press på å være noen annen enn den man er. 50 år eller mer hvor en føler at en ikke er bra nok.
Det holder. Det er nok nå. La oss hylle livet og kropper i alle aldre. Vær stolt av den du er, den du er blitt enten du er 20 eller 80.
