Ei barn er født i Betlehem sang vi da jeg var barn. Jeg tror at det var en av de aller første julesangene jeg lærte. Ja, sammen med Musevisa og På låven sitter nissen. Et barn er født i Betlehem i Betlehem. Thi gleder seg Jerusalem… Nå er jula avlyst både i Betlehem og Jerusalem.
Jula avlyst i Betlehem. For meg er det noe riv ruskende galt med den setningen. Jeg har stor forståelse for avgjørelsen om å ikke feire en av de helligste dagene for kristne som ble tatt av geistlige ledere i Betlehem og Jerusalem. De mener det er for mye lidelse. Et mørke har lagt seg over regionen etter det grusomme angrepet på Israel fra Hamas 7. oktober. Rundt 1200 mennesker ble drept. Fremdeles holdes 120 gisler fanget på Gaza. Til nå er over 20.000 palestinere drept i israelske angrep, ifølge det Hamas-styrte helsedepartementet i Gaza. Det føles feil å legge opp til en gedigen fest i den samme regionen med dette som bakteppe.
Jula et avlyst i Betlehem. Hvor galt har det blitt her i verden? Fred på jord, fryd på jord heter det i en annen julesang. Vi er vel ikke helt der heller. Fred på jord, mener jeg. Det er krig på Gaza. Det er krig I Ukraina. Det er vel et par tre steder til hvor det heller ikke er fred og fryd
Deilig er jorden synger vi i en tredje julesang. Jeg spør meg selv om den virkelig er det.at jorden er deilig? At jorden har potensiale i seg til å være et deilig sted er jeg sikker på. Men vi mennesker har det med å rote det til for oss. Julefeiringen ble avlyst i Betlehem. Vi er vel lengre unna fred på jord enn vi har vært på flere tiår. Jeg føler at vi er nærmere den tredje verdenskrig enn vi er fred på jord.
Deilig er jorden må synges mer som en bønn, et ønske, et håp, enn noe vi hadde i dag, sa presten i sin preken i går. Og ja, jeg håper og ønsker virkelig fred på jord. At jorden skal bli deilig. Jeg sang med i kirken i går og sender gjerne mine bønner til høyere makter. Samtidig tenker jeg at det å bare, ønske, håpe og overlate til Gud å rette opp det vi mennesker har satt I gang blir litt feil. Ønsker vi fred på jord er det vel opp til oss å skape den freden. I år ble jula avlyst i Jesus fødeby, Betlehem. La oss la det bli en vekker. La oss bli enige uavhengig av hvilken gud vi tror eller ikke tror på at det er riv ruskende galt. La oss alle gjøre vårt for st vi neste jul kan synge Fred på jord, fryd på jord fordi det nettopp er det som preger verden. La oss synge Deilig er jorden, ikke som et ønske eller en bønn men som en realitet. Det er skrevet i nåtid, ikke i fremtid. Det står Deilig er jorden, ikke Deilig vil jorden muligens en gang bli.
Jula dere, den får frem mange følelser. I meg var det takknemlighet som var mest dominerende i går, og det startet lenge før vi begynte på pakkehaugen under treet.
For ei litt sliten kjerring var litt oppgitt over juletreet som ble levert på Lille Julaften. Det var litt spinkelt, hadde litt få grener og var litt skakt og rart. Sånn rent bortsett fra det med spinkelhet hadde det vel i grunn vært perfekt for kjerringa. Hun har noen feil og mangler hun og. Ingen kan være perfekt. Så ja, juletreet speilet kanskje kjerringa både i estetikk og ideologi.Det er bare det at kjerringa ikke er så opptatt av ideologi eller det å være politisk korrekt i jula. Jul handler for meg om samvær, familie og tradisjoner. Og om julepynt. Jeg har utrolig mye julepynt, også mye flott og knusbar pynt jeg pleier å pynte treet med. I likhet med Nissene på peisen er det mange minner knyttet til mye av den pynten og Med et så spinkelt juletre med så slappe grener måtte jeg tenke med omhu hvilke kuler og annen pynt jeg hang på treet slik at ikke kuler og minner gikk i knas.
Jeg høres sikkert egoistisk ut. Og det er helt klart et I-lands problem, men kan vi glemme den politisk korrektheten akkurat i jula? For å velge hva som får skinne på treet bryr og at noe må velges vekk. Hvordan velge mellom pynt fått av det ene barnet ditt veid opp mot pynt du har fått fra det andre eller som det tredje barnet har laget i barnehagen for over 20 år siden?
Den oppgaven klarte ikke ei sliten kjerring på kvelden Lille Julaften. Ideen var at noen skulle spikke fliser Julaften morgen så treet sto så støtt som mulig, før jeg “slang på litt glitter og lys” som Gamle Gubben Grå sa. Han har liksom ikke den helt store lidenskapen for juletrepynting.
Jeg sto opp tidlig Julaften morgen. Litt søvn hadde gjort godt. Treet som hadde stått nakent i stua og ventet på pynt var et lite problem. Det finnes langt større utfordringer i verden. Med mitt utvalg av julepynt ville det være mulig å omskape også dette treet til et “tre som skal stå inne og dø langsomt” som Yngste Sønn relativt presist beskrev det. Skogeier-datteren i meg forstår at det er de spinkleste og liksom litt dårlige trærne som velges ut til å lide den skjebnen.
Men ungene ville det annerledes. De hadde snakket sammen i løpet av natten og lagt sine planer. Så de fikset nytt juletre til a mor! Et flott og aldeles nydelig juletre ankom Drømmehuset en drøy time før julegjestene. Litt fult av snø som langsomt smeltet i stua mens jeg og Datteren pyntet det. Alle minnene kom opp på treet. Treet ble så nydelig som jeg bare kunne drømme om. Ja, vi er vel enige om at vi aldri har hatt så flott juletre. Jeg blir varm om hjertet når jeg ser det. Kall meg dum, overfladisk og kanskje snobbete. Men jeg kan leve med det i noen juledager.
Det litt stusselige juletreet endte som granbar foran trammen. Noe jeg ikke hadde ordnet i år men som både jeg, og tydeligvis også ungene har lært at Høvdingen mener hører med til jul. For det var Yngste Sønn sitt forslag da han bar det refuserte juletreet ut.
Så her ble det granbar foran trammen, nydelig juletre og en fantastisk julekveld. Kjerringa I paljettkjole skinte om kapp med juletreet og gikk av med seieren om årets juleantrekk i tøff konkurranse med Svigermor og Datteren. Jeg mener, når ba Svigermor meg possere foran juletreet sist?
Så er julaften her, og om noen timer skal Kjerringa ikle seg paljettkjolen og skinne om kapp med juletreet. Akkurat den konkurransen blir lett match. Når man overlater til en 93 år gammel skogeier, en gjeng hipstere med dårlig tid og et par smågutter å finne juletre så… Tja, hva skal man si? Jeg har sett bedre eksemplarer.
Til juletre-skaffernes unnskyldning må det sies at den aldrende skogeieren ga dem et begrenset område å finne fem juletrær på. Samt at han nok er mer opptatt av skogskjøtsel og tynning enn estetikk.
Vi kom vel sånn noenlunde gjennom lista over det som skulle gjøres dagen for dagen. Noe grevinne og hovmester så vi ikke noe til, men det er vel tradisjon her i huset? At vi ikke får sett den.
Datteren kom hjem, og det er kos. Jeg setter virkelig pris på det. Skulle bare vært helt i mål til Datteren kom hjem på juleferie, slik ble det ikke i år heller. Ikke helt i mål. Vi (leses Gamle Gubben Grå) hadde blant annet igjen å henge opp et par gardinbrett i stua. Kjerringa hadde igjen å pakke inn de siste julegavene og å pynte juletreet.
Både gardinbrett og juletre kom opp før midnatt, og ei sliten Kjerring kunne krype til køys.
Jeg hadde tenkt å ta bilde av julepyntet Drømmehus til dette innlegget, men det får komme i et senere innlegg. Mobilen ligger til lading. Den hadde under 15% strøm.
Klokka har så vidt passert 06.00. Jeg starter dagen langsomt med tekopp og tastatur.
Når resten av huset våkner til liv blir det julefrokost, Tre nøtter til Askepott, Julegjester og julegrøt, Kirkegang og julemiddag, Gaveutdeling og koselig samvær, Kaker og kaffe. Alt det som skal være med en julaften
I dag kom jeg over en artikkel i Aftenposten jeg fattet interesse for. Det sto at mennesker som tenker positivt om det å bli eldre ofte lever lenger. Siden jeg jo har som mål å bli 100 er slikt interessant lesing.
En studie publisert i 2002 viste at de med positive tanker om det å bli eldre levde syv og et halvt år lenger enn de som følte negativitet knyttet til alderdom.
Syv og et halvt år!! Det er ganske lenge. Det vil si at med litt positiv tenking kan sjarmør-etappen fra 92 og 1/2 og frem til 100 års-dagen gå lekende lett. Slik forskning liker jeg.
Siden 2002 har forskningen sett at en positiv holdning til aldring er knyttet til lavere blodtrykk, et lengre og sunnere liv, og redusert risiko for å utvikle demens. Ja, for litt av vitsen med å bli 100 er jo ikke å støve ned i en sykehjemseng fra jeg er 80. Jeg skal jo ha litt glede av de årene. Riktignok har jeg en avtale om å treffe en av Høyre-damene i baren på det nye sykehjemmet hvis vi en gang skulle bli beboere der. (Og det har blitt bygd med bar slik planene er i dag.)
Hun har sagt hun skal reservere bord. For min del gjør det ikke noe om hun drøyer en førti år med den bordbestillingen.
Forskning viser også at personer med en mer positiv innstilling til aldring i større grad gjør flere forebyggende helsemessige tiltak, som å trene. Det kan igjen hjelpe dem å leve lenger.
Og ja, jeg har forstått at hvis jeg skal nå målet om å bli 100 så må det nok tas noen grep. Ha mer fokus på helse og det å bevege meg enn det jeg har hatt i mange år av livet mitt. Jeg skjønner at sjansen for å bli 100 er relativt liten hvis jeg hadde fortsatt å leve på Coca-Cola og bacon-pølser mellom slaga i et hektisk og engasjerende liv.
Nå er livet roligere. Det gir tid til nødvendig restitusjon. Restitusjon er nødvendigvis ikke å ligge på sofaen under pelspleddet. En tur i skogen eller en treningsøkt på den store ballen kan og være restitusjon. (Hvor har den blitt av forresten? Burde kanskje få børstet støv av den.)
Det får bli mitt forsett for 2024. Bevege meg mer og ta litt sunnere valg. Litt mindre kaffe-latte og cola-holdig drikke.
Du kan ikke stoppe tiden, men du trenger ikke å grue deg til den. Står det i artikkelen. Det synes jeg var en fin setning. Det tror jeg jeg skal ha som motto.
Innstillingen din til det å bli eldre har mye å si. Hvis du forventer at det å bli eldre er ensbetydende med flere og flere plager og større og større haug med tabletter du må ta, ja da blir sikkert alderdommen slik og. Jo bedre du kjenner etter jo flere symptomer merker du. Og jo flere plager du klager til legene om, jo raskere vokser pille-haugen.
Flere diagnoser du får, jo dårligere føler du deg ofte. I tillegg er det lett å sette seg i godstolen, eller under pelspleddet på sofaen og ha fokus på alt som er galt i stedet for å ha fokus på de delene av skrotten som fremdeles fungerer.
Eller enda bedre, hvilke av helseutfordringene dine du kan ta grep om og kanskje gjøre noe med.
Jeg vet, jeg hører nesten ut som en helse-freak, og det kler denne kjerringa dårlig. Men sånn litt seriøst. jeg kan gjøre mer for å få ned blodsukkeret mitt enn å knaske piller. Det har jeg tenkt å bevise frem til neste kontroll hos fastlegen.
Det finnes mange folk som holder seg spreke langt opp i godt voksen alder. Min egen far, Høvdingen, er et flott eksempel på det. Han fylte 93 tidligere denne uka. Bor hjemme alene og klarer seg greit med litt hjelp. Kanskje har jeg gode gener? Det gjelder å finne eksempler på eldre mennesker som har holdt seg spreke og friske langt opp i alderdommen. Finne noen godt voksne forbilder.
I dag lever det tre ganger så mange hundreåringer i Norge som for 20 år siden. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå levde det i 2022 1.309 personer som er 100 år eller eldre i Norge. Hva tallet er nå vet jeg ikke, men det burde være mulig å finne seg et forbilde som har nådd milepælen 100 år.
Jeg husker forresten at en gang da jeg var ung radiograf tok jeg bilde av en kvinne som var over 100 år. Klar i hodet og fin å snakke med. Etter undersøkelsen sa jeg noe om at nå kunne fru… kle på seg igjen, eller noe slikt. Jeg husker ikke helt. Husker bare at jeg kalte henne fru… Det var vanlig for meg å titulere eldre mennesker med fru og herr.
Da så hun skarpt på meg og sa; Frøken må jeg få be! Tror du jeg hadde blitt 100 hvis jeg hadde vært frue? Utrolig fin kommentar. Vurderer et par sekunder om jeg kanskje bør kvitte meg med Gamle Gubben Grå for lettere å nå målet om å bli 100, men siden han akkurat nå er ute å henter pizza til meg og både har hengt opp stuegardiner og måket snø for han bli enn så lenge. Jeg har noen gardinbrett jeg bør få skrudd opp og litt annet rot jeg trenger hjelp til å rydde bort.
Forskning tyder på at optimistiske kvinner har større sannsynlighet for å leve lenger enn 90 år enn mindre optimistiske kvinner, uavhengig av etnisitet. Jeg har i grunn alltid hatt en optimistisk innstilling. Kanskje ispedd litt galgenhumor.
OK som mangeårig opposisjonspolitiker og fagforeningspamp fremstår jeg nok ikke alltid som utelukkende positiv, men sånn til livet generelt ar jeg en positiv innstilling. Jeg er helt sikker på at det skal hjelpe meg med målet om å bli 100.
Jeg er ikke redd for å bli eldre. Alderdommen skremmer meg i grunn ikke. Alternativet er mer skremmende. Det å ikke bli eldre, det at livsreisen skal ta slutt. Det at jeg en gang skal dø. Det er mer skremmende enn det å bli eldre.
Jeg vil jo bli eldre. Man blir ikke 100 år uten å bli gammel.
Men selvsagt kan det at kroppen blir stivere, at jeg får flere og flere vondter og flere og flere helseutfordringer være skremmende. Det er det jeg skal ta tak i i 2024, finne ut hva jeg kan bedre og lære meg å leve med de resterende. Det er jeg ganske god til. Akseptere at kroppen min har noen begrensninger. Det har den jo alltid hatt.
Det var skremmende å finne ut at en tidligere kollega er begynnende dement og at en annen tidligere kollega døde nå for en måneds tid siden. De er/var bare 20 år eldre enn meg. Det skremmer meg lagt mer enn verkende hofter og en skrantende kropp.
Det å bli eldre har jo ikke bare ulemper, det har noen fordeler og. Du blir klokere med årene. Det kommer av erfaring. Livserfaring skal man ikke kimse av. Tenk på da du var i tenårene. Når en kvise kunne utløse full krise. 80 åringer kommer ikke i krisetilstand over slike ting. Det skal mer til før de stresser seg opp. De vet at verden ikke går under av ei kvise.
Livet går roligere. Du styrer mer av tiden din selv. Og jeg, jeg har tekt å bruke de neste tiårene på å være mer egoistisk. Gjøre mer av de tingene jeg har lyst til.
Det er jo litt opp til meg selv hva jeg vil bruke alderdommen til. Sitte og telle piller eller finne på noe mer givende.
I går var en slik dag hvor blogg i stor grad fikk være blogg. Kjerringa, og Gamle Gubben Grå og for den saks skyld, hadde andre ting å drive med. Men du så effektive vi var! Så selv om det er Lille Julaften i dag, og den dagen i året denne kjerringa pleier å være mest stresset, mest ildsprutende drage sitter jeg her med tekopp og tastatur med relativt senkede skuldre.
Etter å ha brukt formiddagen i går til å få gjort unna en god del av det som gjensto før jul i Drømmehuset dro vi til byen for de siste innkjøpene, eller i det minste de fleste av de. Butikkene er jo åpne i dag og. Det er jo alltid noe man har glemt, og noe vi må fikse i dag.
I byen skilte vi lag for maks utnyttelse av tid. Gamle Gubben Grå tok seg av å handle mat, mens Kjerringa tok seg av de siste julegavene. Effektiviteten sto i høysete og vi fikk virkelig unna mye. Litt er som sagt igjen til i dag, men ikke mer enn at jeg fremdeles puster med magen og kjenner skuldrene bare er litte gran heist. Mer for ikke å finne ting enn at vi ikke skal ha tid.
Etter byturen plukket vi opp Eldste Sønn og så dro vi ut til Søsteren for familietreff og pinnekjøtt.
Skikkelig koselig kveld. 21 stykker samlet og timene gikk fort. var ikke hjemme før godt over klokka 22.
Charlie Chihuahua var som vanlig elleville av glede da vi kom hjem. Noe av det første jeg gjorde var å finne frem våtfor til de. De pleier å få det når vi spiser middag.
Jeg hører en lyd av noe som treffer gulvet, men fra lav høyde. En liten kakebit ligger plutselig på gulvet mellom hoppende glade hunder. Jeg gir de matskålene sine og plukker opp kakebiten, ser litt undrende på den. Hva er dette?
Jeg tror det tok 3 sekunder før jeg virkelig forsto hva jeg sto og holdt i hånden. En bit av et tak til et pepperkakehus…
Med langsomme skritt gikk jeg ut i stua og bort mot det runde bordet. Duken hang på halvt hold, og skjærefjøla hvor det tidligere hadde stått 8 mini-pepperkakehus lå på gulvet. Rundt om i stua lå det utallige biter med glasur-pynta pepperkakebiter og en del smuler.
Jeg innrømmer gjerne at der og da, klokka 22.30 sent en bittelille-julaften var det så vidt kjerringa ikke tok til tårene.
8 stykker små pepperkakehus som jeg hadde sittet i godt over en time og dekorert, Fått det til sånn at jeg var rimelig fornøyd. Stått et par dager senere og møysommelig satt delene sammen til 8 små hus. Brent fingrene på knekken, jeg har fremdeles brannsår på en lillefinger. Fått montert de sammen. Ikke feilfrie, men fremdeles slik at jeg var fornøyd med eget arbeid.
Skrapt knekk av koketopp så vel som kjøkkenbenk og godt ned over komfyren.
Alt dette for at et par hoppende gale kjøtere skal lage hjemme-alene-fest og strø kakebiter rundt i stua for å høyne julestresset.
Jeg tok ikke til tårene. Jeg måtte jo le. Du vet en slik litt oppgitt latter. Man kan ikke lage den helt perfekte jula. Det er alltid noe som ikke går helt etter planen. I år var det de utrolig søte små pepperkakehusene jeg var så stolt av som gikk til hel…..
I grunn lite å gjøre med når skaden alt er skjedd.
Litt senere på kvelden fant Gamle Gubben Grå et pepperkakehus som var så og si helt halvveis under skjenken i spisestua. Det ble tatt opp, tørket litt av og satt til pynt på brettet på salongbordet. Om det ikke ble hus på kakefatet, ble det i det minste en god historie ut av det.
Muligens litt rart å sitte her et par døgn før julaften å skrive om vår. Men jeg vet at det er flere enn meg som ikke er så veldig glad i vinter, kulde, is, snø og dager som er mørke. Nå er vi ferdig med det mørkeste døgnet for denne gang. Fra og med i dag har vi dagslys litt lenger hver kveld. Dagslyset kommer litt tidligere hver morgen. Sånne ting kan en glede seg over. Når hverdagen kommer på 2. januar går sola ned 12 minutter senere her på Ringerike.
I år kommer påsken relativt tidlig. Skjærtorsdag er 28, mars. 2. påskedag er 1. april.
Tidlig påske betyr gjerne tidlig vår. Jeg har trua på at det blir sånn i 2024. Ikke noe snøfall langt ut i mai og annet tull. 2024, dere. Det skal bli tidenes år for denne kjerringa. Da hører en tidlig vår med.
Så vi gleder oss over hvit jul nå. Ser det vakre i at det er spådd et lett snøfall på julaften her på Østlandet. Det gjør seg med lett snødryss til julestemningen. Vi vet jo at når jula er over og vi får ryddet vekk jula rundt 20. dag så har dagen blitt hele 43 minutter lengre. Sola får mer og mer tak og kan begynne sin jobb med å jage vekk vinteren og skape vår.
Jeg blåser i at astronomien mener at vintersolverv er starte på vinteren, og at den varer frem til vårjevndøgn i mars. For meg er Vintersolverv starten på slutten av vinteren. Nå går det mot vår, ferdig snakka!
Nissene har kommet opp på peisen. Da er det jul for meg. Dette er bare litt av nissesamlingen min. Disse er samlet i løpet av en del år. Veldig mange har jeg fått i gave av forskjellige mennesker, og hver jul når jeg pakket de opp går en varm tanke til de forskjellige giverne. Den lange nesten midt foran fikk jeg av Hanan. En kollega jeg hadde et års tid. Den som dingler med beina innerst på peishylla fikk jeg av Mamma en jul. Det er en sparebøsse-nisse. De to nissemusene øverst på andre siden har jeg fått av Eldste Sønn, Slik kunne jeg ha fortsatt. Mange nisser og mange minner.
Ingen av de er, merkelig nok, like. Det er ikke fordi jeg har byttet nisser jeg har fått. Det har bare blitt slik. Mange av de er litt sære.
Det står en hare-nisse oppe på peisen. Han gir bort gulerøtter.
Litt vanskelig å se, men på peishylla sitter ei nissedame med lårkort nisse kjole på en motorsykkel. Hun har dessverre mistet dele av den ene armen, men hun er så kul at hun får fortsette å være med i samlinga til tross for skade.
Det er en liten nisse på de trappetrinnene nedover står det en liten rar nisse med stor lue. Løfter du av nissa ser du at han har noen katter sittende i ly av lua på skuldrene og nakken.
Timene går fort mot at klokkene kimer julen inn. Jeg er i grunn overrasket over hvor senkede skuldre og lite julestress jeg føler på. Den ildsprutende dragen har kun vært på besøk en gang i desember. Måtte den holde seg borte til langt ut i januar!
Har jeg full oversikt? ikke helt. Det er fremdeles mat som skal handles. Frukt og sånt. Brød, litt mer pålegg.
Har og igjen et par gaver jeg må fikse. Det er som det pleier å være. Og så må jeg huske å kjøpe ny strømpebukse. Kjerringa skal jo skinne om kapp med juletreet på julaften.
Vi hadde opptelling på kakeslag i går. Tror vi kom til 12. Da mangler vi vel bare ribbe, sprø svor og familien samlet for at det blir jul? Timene frem til klokkene kimer skal brukes godt. Mye mer jeg gjerne vil ha på plass. Gulv som skal vaskes, mer pynt skal på plass. De siste innkjøpene. Noen besøk, litt pakkebytting. Og så må vi finne et juletre.
Men alt dette kommer til å komme på plass. Og det vi ikke rekker, det rekker vi ikke.
Jula her i Drømmehuset skal handle om å kose oss sammen, ikke å skinne på sosiale medier eller imponere noen. Familie og koselig samvær. Det er jo det som er det viktige i jula. Det er jo det jeg gleder meg til.
I dag er det 21. desember. Tiril sin fødselsdag. Hun skulle fylt 30 år i dag.
Hun ble ikke 30 år. Hun ble ikke 30 dager en gang. Døde 17. januar 1994.
Hvem ville hun vært i dag hvis hun hadde fått leve? Hadde hun kommet hjem til jul? Hadde hun hatt familie og barn? Hvilken rolle hadde hun hatt i søskenflokken?
Og Anders. Sønn vår som døde i magen min. Mistet livet før han møtte det. Han skulle ha fylt 21 for et par måneder siden. Hvor hadde han vært i livet? Hvem hadde han vært i søskenflokken?
Jul og savn henger tett sammen for mange. I de fleste familier er det noen som mangler. Noen som ikke er der lenger, eller noen som av en eller annen grunn feirer et annet sted. Eller ikke feirer.
Jeg er heldig. Drømmehuset fylles til jul. Alle barna kommer hjem og blir hjemme i jula. Svigermor og Svoger kommer på julaften. Jeg vet om tre familieselskap og ett vennebesøk i løpet av ei litt lang juleuke. Masse tid sammen med folk jeg er glade i. Det er vel det som er en perfekt jul? Jeg skal senke skuldrene og kose meg. Det er det jula handler om.
Det hjelper ikke å ha paljettkjole eller et perfekt pyntet julehjem hvis man er så sliten av alle juleforberedelsene at man ligner på en oppvridd skurefille der inne blant paljettene. Det blir ikke julekos hvis det sitter en ildsprutende drage og spruter ild, røyk edder og galle i et julepyntet hjem.
Så det viktigste jeg kanskje kan bidra med for å få til den perfekte jula er å ikke slite meg ut på forhånd. Ta meg tid til å roe ned, til rekreasjon.
Snøen laver ned utenfor Drømmehuset og skaper den perfekte ytre ramme for feiringen. Drømmehuset har langsomt blitt omskapt til julehus. Litt småplukk er igjen slik det skal være. Det blir jul om få timer. Kjerringa gleder seg og skal skinne om kapp med juletreet med senkede skuldre og kose seg gjennom feiringen.
Du var ikke akkurat noe fruktfat sa en fyr til meg en gang på det glade 80-tallet.
Vel, han var ikke mye til bordpynt han heller. Tjue år eldre enn oss jentene rundt bordet var han og.
Så med et par velplasserte setninger sendte jeg han videre på sin søken etter kvinnebekjentskap.
Vil du derimot ha noe å pynte bordet med i jula hva med å herme litt fra denne ideen jeg fant i en av interiørbladene jeg til stadighet drar hjem.
Jeg innrømmer gjerne at fatet jeg falt for bildet av var finere enn jeg klarte å få det til her. Burde hatt et stettefat i stedet for en bolle på stett. Men man tager det man haver.
Det å blande klementiner og røde julekuler gir et fint og julete fruktfat.
Her trenger du ikke går for de mest eksklusive kulene. Du finner sikkert noen på salg på en av billigkjedene hvis du ikke har noen å avse i juletrepynten.
Tekopp og tastatur. En liten pause midt i desember-innspurten. Ta seg tid til det midt i all travelheten. Når man kjenner treningseffekt med både puls og pust av den siste av utallige turer opp og ned kjellertrappa er det kanskje greit med litt rekreasjon.
Nå sitter jeg her og syter igjen. Sliten av å gå noen turer i kjellertrappa. Stakkars syke pike. Jeg mener selvsagt stakkars syke kjerring. Det er jo ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg er kjerringa som fiksa alt, ikke sant? Da fikser jeg vel og ei kjellertrapp og litt julestress?
Og ja, jeg fikser både kjellertrapp og julestress. Må bare ta alt i mitt tempo – og ta meg tid til en hvil innimellom. Jeg synes jeg har vært rimelig flink til det i år. Tatt meg tid til å hente meg inn før jeg er totalt utslitt. Ikke bøye nakken og legge inn det ekstra giret. Det høres kanskje rart ut, men jeg tror jeg får gjort mer på den måten. Og jeg har helt klart hatt en mye bedre desember enn på lenge.
Har man lov til å si det?
At man har hatt sin beste desember på mange år når man er utenfor arbeidslivet?
Helt fra barneskolen lærte man at hvis man var syk og var borte fra skolen, ja da holdt man seg hjemme. Ikke noe fotbaltrening, speider eller tur til venner da.
Samme i arbeidslivet. Jeg husker fremdeles at jeg på midten av 90 tallet så en sykemeldt kollega på kaffe midt i arbeidstida. Ei vi ikke helt hadde forstått hvorfor var sykemeldt. Hun hadde ikke knekt noen kroppsdeler og ikke kreft. Jeg vet at jeg som ung pliktoppfyllende arbeidstaker automatisk stemplet den kollegaen som en skulker. Men hva visste egentlig jeg om henne og hvorfor hun var borte fra jobb?
Når du ikke har helse til å stå i jobben din, når du er for syk til å jobbe. Ja da bør man vel holde seg hjemme. Ikke gå på trening, delta i fritidsaktiviteter eller sitte på kaffe, og ikke skryte på blogg at man har sin beste desember ever.
For hvis man orker å være politiker, orker å bake til jul, orker å gå turer med hundene ja da burde man vel orke å gå på jobb også?
Jeg har ikke noe behov for å være en syter. Ikke på blogg, og ikke ellers heller. Ikke være en slik som skildrer hvor vondt jeg har, hvor stiv kroppen er, alle begrensningene mine med bred, svart pensel.
Jeg liker ikke å sutre, og jeg tror ikke det gjør meg friskere å fokusere på alle begrensningene og det jeg ikke får til, det jeg ikke orker lenger. Jeg tror det er bedre både for den psykiske og fysiske helsen å fokusere på det som er bra. Avfinne seg med begrensningene men ikke la de dominere tankegangen og dagene.
Samtidig ønsker jeg forståelse. Forståelse for at jeg ikke kan arbeide full stilling lenger. At kroppen har sine begrensninger selv om jeg ikke har noen nye brudd eller kreft. Selv om jeg ikke har noen diagnose som med ett ord kan forklare hvorfor. Det er på grunn av de samlede helseutfordringene.
Jeg har brukt år på å forstå og ikke minst akseptere det selv, at slik ble det.
Det er ikke å forvente at omverdenen som ikke kjenner vondtene og begrensningene på kroppen skal forstå det.
Jeg har som sagt ikke noe behov for å fremstå som en syter, men jeg er enda mer redd for å fremstå som en skulker.
Du ser godt ut sa en bekjent til meg for noen dager siden. Om det var en høflighetsfrase eller om det var oppriktig ment vet jeg ikke. Jeg takket selvsagt for komplimentet, men samtidig tenkte jeg Ser jeg for godt ut? Burde jeg ikke se sliten og dratt ut jeg som er for sliten til å jobbe?
Mennesker jeg snakker med som kjenner helsetilstanden min, sier at jeg bør være fornøyd og stolt av arbeidsinnsatsen jeg har lagt ned. Arbeidet full stilling med turnus i 30 år. Ikke se på det som et nederlag at jeg ikke klarte mer.
De sier at jeg skal ha roligere dager nå med verdens beste samvittighet. At kroppen min trenger det. At jeg skal ta vare på meg selv. Sette meg selv og egen helse i sentrum.
Sette meg selv i sentrum tenker jeg og er enig med de der og da. Det de sier låter fornuftig. Kroppen min trenger litt ettersyn og pleie skal maskineriet holde en stund til.
Sette seg selv i sentrum. Er ikke det en relativt egoistisk tankegang? Selvsentrert egoist som tenker på seg selv, sine behov og sin egen helse foran andre.
En egoistisk, sutrende skulker.
Det er mange feil og mangler med denne kjerringa, men hørselen og oppfattelsen er det lite i veien med. Jeg hører hva folk snakker om, også om jeg sitter med ryggen til. Det skal ikke store kommentaren til før jeg føler meg som nettopp en egoistisk, sutrende skulker. Den følelsen blir gjerne sittende lenge. Den vekker den dårlige samvittigheten.
Kanskje er jeg bare lat. Kanskje ga jeg opp for fort. Jeg burde bare bøyd nakken og gått på. Holdt ut litt til.
Innerst inne vet jeg at jeg har gjort det rette. At jeg ikke hadde noen valg. Hvis jeg ikke hadde tatt de grep om helsa som jeg har gjort hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i dag, eller hatt langt større helseutfordringer.
Så gled deg med meg når jeg stiller i glitrende paljettkjole i jula. La meg være fornøyd med alt jeg har fått til til jul, og ikke påpek det jeg ikke har rukket eller hatt overskudd til. Sammenlign ikke meg og min helse med deg og din helsetilstand. For du kjenner ikke mine vondter og har ikke all kunnskap om mine plager. Ikke kom med kommentarer om at det bare er å ta seg sammen, ikke tenk tanken en gang. For sannheten er ikke at jeg ga opp for fort, det er at jeg holdt ut for lenge.
Og du, det er mange som meg der ute. Kanskje og noen i din nærhet eller i din familie…..
