Endelig har jeg kommet i mål! Endelig har jeg kommet meg gjennom lista med Frodiths fsrgeutfordringer! HURRA!!!!
Ikke fordi det har vært en kjedelig oppgave, for jeg liker Frodith-utfordringer. Men fordi jeg på ny får en god unnskyldning for å dele bilder av mitt ROSA GJESTETOALETT!!!!
SE er det ikke lekkert? Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn påstår de blir sveiseblinde av å være der inne, men jeg synes det bare er LEKKERT! Har verken hørt at Charlie Chihuahua eller Kjøteren har knurra stygt. Noen førerhund har vi ennå ikke hatt på besøk. Kan ikke tenke meg at den ville knurrer heller.
Veldig ofte når Martine Halvorsen, eller Martine Halvs som bloggen heter tenker høyt blir det topp-plassering på bloggtopplista. Vel fortjent, for dette er ei dame det er verdt å lytte til. I går skjelte hun ut de flestesom ikke forstår hvordan de skal oppføre seg i disse corona-tider. Jeg er helt nede på en 49. plass. En real utskjelling trekker flere lesere enn brukte vattpinner, oransje suppe og et negativt syn på trening. Nå har jeg lærtdet er utskjelling som skal til. Få se om jeg klarer å få til en skikkelig utskjelling i løpet av dagen.
Martine langer ut mot hyttefolk som melder flytting til hytta for å få lov å dra dit i påsken. Sorry folkens, men selv om for eksempel Sør-Aurdal der vi har hytte skulle få 30.000 nye innbyggere denne uka, så er ikke helsevesenet i kommunen bygget opp til å takle det innen påske. Det er ikke slik det fungerer. Og det er fordi man ikke ønsker at helsevesenet i en liten distriktskommune skal knele at man ikke ønsker folk på hyttene. Er dette så vanskelig å få inn i pappskallen?
Martine fortsetter med ungdom som drar på fest, og deler det på sosiale medier. Festing i disse dager er like dumt enten du deler det på sosiale medier eller ikke. Det at du velger å dokumentere at du er idiot, gjør ikke saken noe bedre. Dokumentet idioti som finnes på nettet til evig tid. “Se her, barnebarn. Under den store covi-krisa i 2020 da alle fikk beskjed om å holde seg hjemme var bestemor dritings på fest.” Dokumentet idioti kan og være litt dumt hvis du senere søker en jobb som krever at du kan ta ansvar. Jeg er ofte med på å rekruttere folk til lederstillinger, og ja. Jeg sjekker sosiale medier. Men er man dokumentert idiot er sikkert lederjobber uaktuelt i alle tilfeller.
Og så har vi dolle-dukkene da, som hysterisk ringer salonger for å få fjernet etterveksten, barten eller hårene på legga. Som vil betale svart, dobbel pris hva som helst for å få den behandlingen de mener er livsviktig for dem. Har hårblekingsmiddelet etset vekk hele hjernen? Er det helt tomt der oppe som vi andre har normal tankevirksomhet?
Det er selvsagt også en menneskerett å få lov til å sitte på uteserveringene tett i tett og kose seg med en øl eller tre i sola. “Når ølet renner inn renner vettet ut ” sier et gammelt ordtak. Men her tror jeg vettet har rent ut lenge før de tok plass i solveggen og fikk i seg den første slurken med øl.
Folk mister jobbene sine. De mister inntektene sine og går usikre tider i møte. Kommer de til å klare å beholde huset? Bilen? Hytta de arvet etter bestemor?
På sykehusene utsetter vi alle planlagte operasjoner som kan utsettes. Det er ikke alltid vi helsearbeidere og pasientene er enige om hvilke operasjoner det er. For har du gått med den hofta som er så vond og som gjør at du knapt klarer å gå fra garasjen til huset, er det for deg en helt nødvendig operasjon. For oss er det noe som må vente.
Studenter, elever og lærlinger føler usikkerhet over veien videre. Får jeg tatt den eksamen , kommet meg inn på det studiet i utlandet? Blitt ferdig med lærlingtida gått opp til svenneprøve. osv.
Vi i helsevesenet har gått med på å arbeide både 12 og 16 timers vakter. Vi har gått med på å arbeide mye overtid , utrolig mye overtid. Så mye at det kommer til å gå på helsa løs for enkelte ansatte. De fleste av oss begynner å innse at sommerferien i år kommer til å bli avlyst for oss alle. Alt dette gjør vi ikke fordi jobben er et kall, men fordi vi må! Noen må ta seg av alle de som blir syke, og vi klarer det bare hvis alle står på alt vi kan. Noen av oss kommer garantert til å bli smittet av pasienter. Forhåpentligvis er det ikke så mange av oss som kommer til å dø etter å ha blitt smittet på jobb.
Vi kan ikke klemme hverandre, klappe hverandre på skuldra eller ta hverandre i hånda. Ikke en gang i begravelser. Vi får ikke en gang være mer enn 50 personer til stede når vi skal ta farvel med en kjær slektning, nabo eller venn.
De eldre er mer ensomme enn noensinne. Bor de på sykehjem eller i en omsorgsleilighet får de ikke besøk. Institusjonene er hermetisk lukket for besøk utenfra. Hva det gjør med de gamle som heller ikke får med seg covi, corona og at verden er annerledes er lett å forstå.
Barn som lever med voldelige foreldre er prisgitt dem 24/7. Ingen pause i form av skole eller barnehage. Ingen lærer som får øye på blåmerker og sår. Ingen. Ingen ingen i hele verden.
Alt dette skjer i samfunnet vårt nå. Men likevel er det noen som mener at det er synd på dem, nærmest umenneskelig grusomt fordi de ikke får reist på hytta! Som mener at flisete negler er viktigere å få fiksa på enn at vi unngår at enda flere blir syke og dør. Som mener at det er tiden for en fest til tross for hva myndighetene og resten av samfunnet måtte mene. Likevel er det noen som gir blanke f**n og mener de har soleklar rett til det.
Koble inn de siste hjernecellene du har og begynn og tenk. Tror du jeg og kollegaene mine ofrer ferien min og fritida vår for morro skyld? Tror du det er ok å ikke vite om vi har nok respiratorer til alle som måtte trenge det? Hvordan tror du det er å måtte følge en kjær bestemor til sitt siste hvilested via facetime på mobilen fordi det ikke var plass til deg i kapellet?
Hvorfor tror du vi tar alle disse forholdsregler? Det er lov å tenke litt lengre enn sin egen nesetipp.
Jeg hører det på radioen opp til flere ganger daglig nå i disse corona-tider. “Gjør noe positivt. Gjør noe lystbetont.” Og det er vel og bra. Vi trenger alle å få tankene vekk fra isolasjon, karantene, virus og pest. Vi trenger alle å gjøre noen lystbetonte aktiviteter. Jeg er ikke uenig i det. Det er fortsettelsen jeg reagerer på.
For hva er det ikke disse superpositive menneskene inne i radioen fortsetter sin entusiastiske tale med? Jo ” Du kan fremdeles TRENE!” Og det er da jeg spør “Når ble trening lystbetont?”
Jeg har runda femti for noen år siden. Jeg har litt livserfaring. Livets skole om du vil. Og jeg har aldri, aldri, ALDRI funnet noe lystbetont ved å trene.
Ikke det at jeg har bedrevet det så ofte. Men vi hadde da gym på skolen. De første åra på barneskolen var det greit nok. Lekte stort sett “Hauk og due”, “Boksen går” eller “Haien kommer”. Det ble litt løping, så ble jeg fanget og så kunne jeg stå i ro. På grunn av hjertefeilen løp jeg saktere enn de andre, og ble fort fanget. Greit sånn.
På storskolen ble det værre. Vi spilte “Kanonball”. Gjett hvem som ble valgt til sist? Hun med hjertefeilen. Ikke alltid noe gøy å føles som en belastning for laget. Dessuten var jeg redd ballen. Drev vi ikke med “Kanonball” trente vi til idrettsmerke. Jeg løp 60 meteren på 14.1. Holdt ikke til bronsjemerke en gang. Lengdehopp og høydehopp var heller ikke noe for meg. Traff aldri planken i lengde, men traff alltid lista i høyde. Kaste rundt seg med stor og liten ball var lettere. Ballen for liksom aldri den veien jeg ville. Heller ikke veldig langt. På en idrettsdag på Gymnaset måtte jeg forsøke meg på kulekast. Læreren løp for livet! Jeg klarte å kaste kula rett til værs, og den kom ned igjen omtrent akkurat der gymlærer Karlsen nettopp hadde stått.
Da jeg begynte på ungdomsskolen kom jeg til en skole med gymsal. Nå ble det slutt på endeløse skiturer med dertil følgende neglesprett i gymtimene vinterstid. Ikke det at gymtimene fremsto som mer lystbetont av den grunn. Her va det volleyball, basketball og linjegymnastikk. Linjegymnastikk var verst. Løpe rundt og rundt i salen til smektende disco-rytmer mens man strakk armene i været hinket på ett ben eller hva nå gymlærerinnen der forrest fant på .Det var sit-ups og push-up (og nå snakker vi ikke om BH type). Ikke kunne jeg se frem til at pina var over heller. For etter gymtimen ventet garderoben. Det var heller ikke det morsomste stedet for et beinrangel uten former og som kom sent i puberteten.
På gymnaset var det innimellom volleyball og basketball litt friere. Var det fint vær fikk vi jogge rundt på eget ansvar. Bare vi løp de siste hundremeterne bort til gymsalen mens vi holdt pusten var det lett for en slik som meg både å få frem åndenød og de nødvendige svettedråpene til at gymlærer Karlsen var fornøyd. Det ble slutt på den friheten etter at en god del av oss hadde lagt gymtimens joggetur til Narum Konditori. Der satt vi og koste oss med cola, skolebrød, kakao med krem og horn med ost og skinke da den før nevnte gymlærer Karlsen kom joggende inn. Han smilte pent, sa ikke et ord, jogget bare rundt i lokalet og vinket med seg den ene elevgruppen etter den andre. Det var en lang hale av elever i lett jogg bak han da han forlot konditoriet. På bordene ble det stående igjen halvspiste skolebrød og halvfulle colaflasker.
Etter gymnaset hadde jeg ingen planer om å trene noe mer. Riktignok har vi tre bestevenninnene fra ungdomstiden en plan om å begynne å jogge sammen. Det ble bestemt at det måtte bli alle tre eller ingen. Vi har så langt ikke funnet en dag som har passet for oss alle. Enten det eller så regner det eller snør. Sånn har det holdt på helt siden vi la denne planen om felles jogging en dag i 1987. Forresten har en av oss gått bort, så da kan vi ikke gjennomføre. Vi var enige om enten alle tre eller ingen.
Jeg hadde en kjærest en gang. Han drev med slik trening. Både treningsstudio og jogging. Prøvde forgjeves å få med seg meg. Lokket og lurte. Jeg skulle få klippekort på soltimer hvis jeg ble med på treningsstudio. Jeg forble blek. En gang fikk han lurt meg med på en aldri så liten joggetur. Lovte meg cheeseburger med pommes frittes og cola hvis jeg ble med. Det må ha vært sist jeg trente. Året var 1988.
Så traff jeg Gamle Gubben Grå. Han maser aldri om trening. “Når trente du sist?” spør jeg her jeg sitter og knotter. Han svarer uten betenkningstid “Jeg trener hver dag.” Jeg ser tvilende på han. “Jeg går tur med hundene, ” forklarer han når han ser mitt spørrende blikk. “Å labbe i rolig tempo rundt boligfeltet er vel ikke trening!” protesterer jeg. “Du vet, jogging, helsestudio, løfte vekter…” Han fortsetterlike blid. “Jeg trener når jeg hugger ved. Det er jo og noen tunge løft gjennom et år”. Jeg rister oppgitt på hodet. “Du skjønner hva jeg mener med trening” jeg begynner å bli litt utålmodig og han hører det sikkert på tonen på stemmen min. Han tenker seg litt om. “Det må ha vært da jeg gikk på Sogn.” Jeg regner raskt i hodet. Han gikk ut av Sogn i 1980. Ikke rart at Gamle Gubben Grå er mannen i mitt liv!
Så nå spør jeg en gang til: Hvem er disse rare menneskene inne i radioen min som mener åndenød, svette og verkende muskulatur hører til blant det som kan kalles lystbetont?
Kokkejævel poste bilde av en blodig vattpinne, og beholder plassen på toppen av bloggtopplista. Jeg som er mer opptatt av at folk skal gjøre sin plikt raser ned til en 48. plass. Blodige vattpinner og hentydninger om sykdom selger mer enn formaninger om å gjøre sin plikt. Såpass burde jeg i grunn ha forstått av meg selv.
Så mens resten av verden er opptatte av Corona og covi19, er Kokkejævel og leserskaren hans opptatte av at han har fått en liten sprekk på trommehinnen. For det er det blod fra øret tyder på. Trommehinnen har blitt skadet, enten av et slag mot hode eller av at et fremmedlegeme for eksempel en vattpinne har stukket hull på trommehinna.
Kokkejævel forsikrer oss om at han ikke har noen smerter “der inne”. Nei, det kan du få meg til å tro… Det er jeg som får vondt “der inne”, altså i hodet mitt. At det ikke er stort med smerter i hodet til Kokkejævel er forståelig. Vakuum gjør sjeldent vondt…
Merkelig nok ringte han verken legevakt eller 113. Hadde jo vært litt likt klick-bitenes konge. Stikke hull på trommehinna si med en vattpinne, få samlet et par bloddråper på en vattpinne og laget et innlegg med blålys og legevakt.
Han forsøker å dytte skylda over på Kjærest. Undrer seg over om hun kanskje stikker lange nåler inn i øret hans mens han sover. Neida, Kokkejævel. Det trengs ikke lange nåler til. Det trengs bare en velrettet albue mot hodeskallen din. Si meg, snorker du? I så fall kan det være forklaringen på hvorfor Kjærest blir voldelig nattestid. Jeg kan trøste Kokkejævel med at så fremt det ikke kommer gul væske sammen med blodet fra øret er det ingen grunn til bekymring. men kommer det gul væske hadde jeg vurdert separate soverom. Det tyder på brudd på hodeskallen.
Som dere alle ser, kan jeg og ta bilde av brukte vattpinner.
Vi er så heldige å eie dette flotte krypinnet oppe på fjellet i Valdres. Det er sikkert helt nydelig der oppe nå. Skinnende hvit snø og strålende solskinn. Påsken er bare noen få uker unna. Vi satt faktisk og snakket om påsken og hytta da meldingen fra Sør-Aurdal kommune tikket inn på Gamle Gubben Grås mobil sist torsdag. Vi var Uønsket. på hytta!
Tanken måtte ta et par minutter innom hjernevinningene før vi konkluderte med at det hørtes fornuftig ut. Fornuftig både når det handler om smittespredning, og når det handler om å sikre helsetjenester først og fremst til kommunens egne innbyggere.
Selvsagt er det dumt med påsken på fjellet som antakelig går i vasken. Men dette handler jo om noe mer enn meg og mitt. Kan jeg bidra til å sørge for trygge og gode helsetjenester for de som bor i Sør-Aurdal er det å tilbringe påsken hjemme i Drømmehuset et lite offer.
Jeg blir både overrasket og ikke så lite provosert når jeg ser hva enkelte hytteeiere lurer av seg i aviser og på nett. De hevder de har rett til å bruke hytta si så mye de vil. De snakker om sine rettigheter.
Så har vi bedriftseiere. Mange av de vil kunne tape store beløp. Non mindre bedrifter er engstelige for å gå konkurs. Storting og regjering har bevilget krisepakker. De bedriftene som blir rammet av Corona-krisa vil få tilført midler. noen mente at man skulle legge til en setning om at de bedriftene som fikk tildelt krisepakke ikke skulle ta ut utbytte i år. Men da ble det rabalder! Bedriftsledere mener at det kan da ingen nekte dem. De og advokatene deres kjenner deres rettigheter. Det ville være direkte urettferdig om et virus skulle endre på deres levestandard og deres rettigheter!
Og i kommentarfeltene på nett er hylekorene høye. Hvis de permitterte arbeidstakerne får full lønn i flere dager, da bør studenter, arbeidssøkende, trygdete og alle andre ha de samme rettighetene. på meg virker det som om mange, er opptatt av hvordan de kan få karret til seg mest mulig av de krisepakkene som lanseres. Og at det ikke må skje noe som kan ta fra dem de godene de ser på som sine rettigheter.
Jeg er flink til å stå på krava.: Jeg er kjent for å være rimelig oppdatert på hvilke rettigheter arbeidstakerne har . Ja hvilke rettigheter vi alle har i samfunnet. Men jeg er også klar over at av rettigheter følger også plikter.
I disse dager burde vi alle være mer opptatte av pliktene våre enn rettighetene. I stedet for å hele tiden komme med uttalelser som om at vi har krav på å få være på hytta, krav om at staten dekker eventuelle økonomiske tap slik at utbyttefesten kan fortsette. burde vi heller spørre om hva vi kan bidra med.
Jeg liggerlitt bakpå når det gjelder Frodiths fargeutfordring, Men pyttpytt. Frodith er ei likandes dame som ikke er så streng på det. Hun godtar sikkert at det kan gå en dag eller to mellom hvert innlegg i utfordringen. Dette innlegget er mitt svar på burgunder. Veggen på terrassen bak Charlie Chihuahua er jo nesten burgunder….
Dette skriver Kokkejævel, som ikke ar gjort noe annet de siste dagene enn å sutre over pengene han taper. Krisepakkene til næringslivet fra regjeringen har han ikke nevnt. Heller ikke at den største utgiften i de aller fleste bedrifter, lønn til de ansatte, er veltet over på det offentlige. Dyttet over på fellesskapet, på deg og meg. Misforstå meg rett. Jeg forstår at det er tøffe tider og mye usikkerhet for de som driver små og mellomstore bedrifter, men må han gnåle om det hele tiden?
Siden jeg arbeider på sykehus og Yngste Sønn, blikkenslager-lærlingen, ikke er permittert går hverdagene omtrent som vanlig her hjemme. Eldste Sønn som arbeider med å fylle opp varer nede på Meny har også travle dager. Men Datteren, bartenderen, er permittert så endelig har vi mulighet til å se henne som stort sett alltid er på jobb når vi andre har fri. De siste dagene har vi vært mye sammen.
Det kommer til å bli travle dager, måneder og uker på jobben i tiden som kommer. Jeg trenger noen pauser sammen med de jeg er glad i hvor jeg senker skuldrene, slapper av og tenker på litt andre ting.
Ja da. Vi følger myndighetenes råd og har liten kontakt med andre mennesker. Men Datteren og jeg tok en tur ut til Høvdingen på torsdag. På fredag skulle Gamle Gubben Grå hjelpe Datteren å bygge utekjøkken, og det endte med et aldri så lite “familietreff” nede i leiligheten til Datteren da både jeg og Yngste Sønn dukket opp for å inspisere arbeidet. I går var jeg innom Datteren en aldri så liten tur med et kunstig japansk kirsebærtre jeg hadde kommet over på Finn. Hun ønsket seg et slikt. Det er klart at dama med Dumpidals råeste uteplass må ha et japansk kirsebærtre! . Jeg må være sammen med flokken min i slike dager, og ikke bare surre rundt sammen med Gamle Gubben Grå eller er jeg redd for at 25 årsekteskap og 30 årssamliv raskt ender med enten skilsmisse eller mord.
Lag dere en fin dag!!!
PS: Kokkejævel er selvsagt fremdele på toppen av blogglista. Jeg har ramla ned på en 44. plass.
Svigermor er som trekkfuglene, trekker sydover til sol og varme så fort vinterkulda og mørket melder seg. Hun har en gjestevisitt her i landet ved juletider, før hun på ny tar vingene fått og drar sydover.
Et sted på den spanske solkysten har hun sitt hjem nummer to. Her har hun en stor venneskare og er med på en mengde aktiviteter. Til tross for at det er flere år siden hun fyllte 80 er hun sprek som få. Ja det kan du lese mer om her.
Men så var det dette viruset da. Folk dør jo som fluer der nede. Eller, det er flere døde og flere syke der enn her. Hvis man ser i forhold til folketallet er det nok flere smittet her. Men matematikk og statistikk er kanskje ikke det man er mest opptatt av når man er i Spania og merker at samfunnet stenges.
Så selv om Svigermor egentlig skulle holde seg på Solkysten til vårsola fikk ordentlig tak her og ikke komme hjem før i slutten av april, har hun nå begynt å ønske seg hjem.
Det har vært mye frem og tilbake. Og en stund var vi redde for at hun måtte bli der en god stund. Men nå har det løst seg. Etter planen kommer hun hjem i morgen. Neste utfordring er å få henne til å respektere karantenepåbudet….
Det er Kokkejævel der oppe på bloggtoppen som stiller dette spørsmålet. Han husker ikke hva vi snakket om. Jeg har fortsatt vandringen oppover og er nå på en 41. plass. Jeg har bedre hukommelse. Jeg husker utrolig godt hva vi snakket om for fjorten dager siden.
For fjorten dager siden i dag var jeg i Oslo. Styremøte i Rødt Viken. Vi planla årsmøte til Rødt Viken. Det årsmøtet skulle vært i dag. Det er selvsagt utsatt på ubestemt tid. Etterpå dro jeg til Søsteren. Hun fylte 50 og hadde åpent hus for storfamilien. Vi var samlet totalt 20menneske i løpet av kvelden. Risiko-sport i disse dager, men det var tillatt da. Det var 7.mars og hele 5 dager før den 12., dagen da alt ble forandret. Det var en hyggelig kveld. Vi snakket om barnedåpen til slektas nyeste medlem. Planla gaver o snakket om praktiske ting som skal ordnes. Barnedåpen var planlagt til i morgen. Den er utsatt. Vi snakket om slektas årlige påskeskirenn på familiehytta. Om hvem som vant vandrehøna i fjor,. Vi snakket om 50 års festen som skal være i juni med mange, mange gjester. Vi snakket om Niese som da var på reise rundt i verden med folkehøgskolen. Nå er hun i karantene.
Dette var noe av det vi snakket om for fjorten dager siden. Det virker lenge siden, nesten uvirkelig.
Kokkejævel er opptatt av de mange som har mistet jobben eller har blitt permittert de siste 9 dagene. Ja for det er ikke mer enn 9 dager siden livet og samfunnet ble snudd på hodet. Jeg håper de som har tatt beslutningen om å lukke ned store deler av samfunnet har vurdert nøye hvilke konsekvenser dette vil ha for samfunnsøkonomien og for økonomien for bedrifter og enkeltpersoner på kort og lang sikt. At de har hatt med denne faktoren i sine ROS analyser, og at de har en plan for hvilke stimuleringstiltak de skal iverksette når alt dette en gang er over. Jeg håper at de som har bestemt dette vet hvor lenge samfunnet tåler en slik stenging før alt bryter sammen. Jeg håper det, men jeg føler mag langt fra sikker. Det er slike ting jeg ligger og tenker på når jeg våkner klokka 04.00 og ikke får sove mer den natten.
Syv mennesker i Norge er døde. Det kommer til å bli flere. Mange, mange flere. Jeg er overbevist om at antall døde vil bli både 10 og 100 ganger så høyt. Hvis jeg skal komme med et anslag på hvor mange jeg tror kommer til å dø av dette viruset her i landetvil jeg tippe på et sted mellom 1.000 og 2.000. Antakelig nærmere 2.000. Det kan høres ut som et uvirkelig stort antall mennesker. Det er noe høyere enn den vanlige sesonginfluensaen, men også den krever hvert over rundt 1.000 liv. Vi i helsesektoren har brukt disse 9 dagene godt. Vi har forberedt oss på det vi vet skal komme. Ikke alt er på plass, Men planene er klare. Vi kommer til å arbeide hardt og mye. Vi har planer for hvordan vi skal ta oss best mulig av flest mulig. Vi har planer for hvordan vi skal forsøke å forhindre at for mange av oss blir smittet. Jeg er sikker på at vi skal klare utfordringene som ligger foran oss. Jeg vet det kommer til å bli en helt spesiell periode, men Kokkejævel og alle dere andre. Jeg er ikke engstelig for at vi i helsesektoren ikke skal klare oppgavene – selv om det blir tøffe tak. Det er ikke det som holder meg våken om nettene.
Folk er flinke. De holder avstand. Holder opp plakater for å gi klem til Bestemor på andre siden av glassruten, spiter hendene og holder seg mest mulig innen for sine egne fire vegger. Men hvor lenge kan vi leve slik i pålagt isolasjon? Hvilken innvirkning vil det ha på de mest psykisk sårbare av oss? Hva vil det gjøre med oss alle på sikt? Slike tanker kverner rundt i hodet mitt når jeg våkner klokka 04.00 og ikke får sove. Det er mange ensomme mennesker der ute som blir enda mer ensomme i disse dager. Et samfunn hvor alle frykter alt og alle er ikke sunt. Har de besluttende myndigheter tatt dette med i sine ROS-analyser, sine beregninger? Forstår de at dette kan føre til et kaldere og mer egoistisk samfunn?
Kokkejævel håper at samfunnet åpner igjen på torsdag. At 2 uker var nok. Jeg skulle ønske han hadde rett, men jeg tror det ikke. Mitt tipp er at denne unntakstilstanden varer til 20. april. At det også etter det vil være visse restriksjoner, ikke samle folk til store konserter eller forsamlinger på over 500,, karantenetid eller utenlandsreiser, osv. Jeg tror at vi i helsesektoren fremdeles har forbud mot å reise ut av landet. At vi i helsesektoren antakelig får inndratt sommerferien At for oss kommer denne annerledes-perioden til å vare ut året og et stykke inn i 2021. Men at resten av samfunnet kan få lov til å leve livene sine nesten som vanlig. Jeg tror en stenging av samfunnet utover 20.april vil få store konsekvenser på samfunnet så vel som på enkeltmennesker. Slike ting tenker jeg på når jeg ikke får sove på nettene.
Covi-viruset rammer oss alle. Enten vi er smittet eller ikke så har det påvirkning på livene våre. De syke skal vi i helsevesenet ta oss av, men hvem skal ta seg av alle de som ikke blir smittet ikke blir syke men som likevel får livene sine endret, påvirket på en negativ måte på grunn av dette viruset? De som får mer anstrengt økonomi, de som får mer angst, de som isolerer seg enda mer, de som trenger en klem… Hva gjør det med samfunnet vårt at demokratiske prosesser stopper opp at lover endres, at vi lager grenser og skillelinjer?
Jeg skal prøve å komme tilbake med et innlegg om en stund om alt det positive som kommer ut av denne dugnaden. Men for tiden er det bekymringene og utfordringene som opptar tankene mine. Til dere som nå full av omsorg skal til å kommentere at jeg bør ringe noen, en psykolog eller noe sånt om bekymringene mine kan jeg raskt berolige dere. Jeg er ikke bekymret på den måten. Hvis jeg skal ta en telefon vil den nok heller gå til Erna. For jeg ønsker jo å bidra til at de riktige beslutningene blir tatt! Jeg vil være med å løse utfordringene! Jeg er engasjert og reflekterende. Jeg snakker på innpust og utpust her hjemme og til andre som ikke har vett på å holde minst en meters avstand.
