Det var litt stille fra meg i går. Rakk ikke å skrive morgeninnlegget før jeg gikk til frokost, og resten av dagen gikk liksom helt av seg selv til jeg flata ut på sofaen her i Drømmehuset ved 18-tiden i går kveld. Der ble jeg liggende til jeg tusla i seng litt over klokka 21. En hel helg med politisk arbeid tar på.
Kan ikke være på topp i alt, så i helga var det politikken som fikk første prioritet og bloggen ble nedprioritert.
Slikt straffer seg. I dag er jeg helt nede på en ellevte plass med under 1.000 sidevisninger. Den trenden må jeg få snudd.
Jeg trenger ikke rote langt nedover bloggtoppen før jeg finner noe å skrive om.
For inne hos Toms Matprat blir jeg sittende mens minnene strømmer på. Tom skriver om Trollkrem, og ikke hvilken som helst trollkrem, trollkrem med blåbær.
Jeg tror ikke jeg har smakt trollkrem med blåbær. Det høres utrolig godt og friskt ut. Må helt klart prøves når blåbærene modnes om en måneds tid. Jeg får jo nesten vann i munnen bare av å se på bildene.
Trollkrem.
Bare ordet fikk meg til å rase tilbake i tid og med et poff var jeg tilbake i kjøkkenet til Bestefar i det hvite huset i Ringelia. Jeg kjenner duften av nyslått plen og stekte karbonader. Utenfor vinduet er det sommer og sol, desserten kommer på bordet og det er deilig Trollkrem, laget etter originaloppskriften med tyttebær. Lekker rosa dessert som smaker søtt og friskt.
Barndommen på 1970-tallet var brått tilbake.
Bare bærene dukker opp skal det nok bli trollkrem av både blåe og røde bæ utover sommeren og høsten.
Litt sjokkert over meg selv lot jeg meg overtale til å spille shuffleboard etter middag. Nei det var ikke på grunn av alkohol jeg ble med på slikt. Jeg har kun drukket mineralvann. Mulig det er på grunn av oppholdet på treningsleiren. Enda mer overraskende fant jeg ut at det var litt gøy, og at jeg ikke følte meg så håpløs som jeg som regel har følt meg ved slike anledninger.
Jeg tok kvelden og gikk på rommet litt over klokka 23. Trøtt som ei strømpe. Likevel er jeg usikker på om jeg kommer til å få sove med det første. Rommet mitt er uheldigvis plassert rett under der bryllupsgjestene har sitt diskotek. Hører ikke musikken, bare bassen. Det kan være irriterende nok. Heldigvis har jeg lært meg at det viktigste ikke alltid er å sove, bare man klarer å slappe av. Det skal jeg nok klare. Det gjelder bare å bestemme seg for at den musikken ikke skal få irritere meg. Vi skal ikke begynne med møter før klokka 10 i morgen, så selv om de skulle spille musikk til både klokka 2 eller 3, så vil det bli tid til noen timer søvn før frokost.
Det er en nydelig, solfylt lørdag. Jeg har tilbragt den inne på et møterom på Leangkollen hotell. Diskutert fylkestingspolitikken til Rødt i Viken. Interessant nok, jeg klager ikke ig lar meg rive med og deltar i møtet. Men jeg kan likevel innrømme at jeg vet om bedre måter å bruke en solfylt lørdag i juni.
Stortinget vedtok denne uka at Viken skal oppløses. Gjør liksom ikke det politiske arbeidet i et fylke som skal oppløses så utrolig spennende. Men joda, jeg forsøker da etter beste evne å ha meninger om sakene vi diskuterer.
Etter en deilig lunsj, med dessert og en luftetur på en terrasse med fjordutsikt ble det ikke mer lystbetont å fortsette møtet. Men, vi klarte da å holde fokus. Hjelper godt med en kaffemaskin rett utenfor døra til møterommet.
Utenfor, i sola, samlet bryllupsgjester seg. Lyden av latter, høye stemmer og klirring med glass hørtes godt innn vinduet der vi satt og diskuterte kollektivtrafikk, arbeidslivspolitikk og viktigheten av å ha nok lærlingplasser. Lyden av stemmer bar sikkert like godt begge veier.
Mellom møte og middag var det meningen vi skulle reise til Fornebu for å se på et hull. Starten på Fornebubanen. Jeg har gjort meg noen tanker om det prosjektet. Jeg tror jeg mener det samme enten jeg ser et gravehull eller ikke. Når jeg sa det på min vanlige rett frem måte, viste det seg at det ikke var så mange andre som hadde stor trang til å se på et stort hull i bakken. Så da ble det i stedet en god pause før middag.
Det lille jeg har sett av hotellet og ikke minst uteområdet tyder på at dette er et virkelig idyllisk sted. Nå skal jeg ha en liten strekk, og så tenkte jeg jeg skulle lufte meg litt før middag. Se meg litt rundt på området her. Kanskje ta noen bilder.
Jeg klarte å få opp lesertallene mine litt i går. Har i det minste bikka 1.000 sidevisninger igjen. Det er bra! Steg en plass på lista over toppbloggere og, så i dag er det bare velstand. Sitter her og smiler fra øre til øre.
Hvordan gjør du din fredag perfekt? spør Vibbedille. Egentlig et godt spørsmål på to måter.
For det første, Hva er en perfekt fredag?
For det andre Hva gjør du for at dagen din skal bli perfekt?
Jeg overfører spørsmålet til dagen i dag. Hvordan gjør jeg min lørdag perfekt?
Jeg tar underspørsmål en først,
Hva er en perfekt lørdag?
For meg er en perfekt lørdag omtrent slik:
Frokost med te, blogging og papiravis.
Så svinger Gamle Gubben Grå og jeg oss i Drømmehuset, vasker og rydder slik at huset blir helgefint.
Etterpå blir det en tur til byen og kaffelatte på kaffe’.
Hjemme igjen, lesing av helgeavisene i kurvstolen på trammen eller terrassen mens Gamle Gubben Grå lager middag. Gjerne med et glass vin, ingefærøl og kanskje maule noen friske jordbær?
Resten av kvelden ute på terrassen eller trammen sammen med Gamle Gubben Grå. Rolig samtale, lese bøker eller aviser. Noe godt i glasset, og selvsagt ostepopp.
Det er ikke så mye som skal til for at min lørdag skal bli perfekt.
Hva jeg gjør for at lørdagen skal bli slik?
Ikke mase på Gamle Gubbe Grå. Slik at formiddagen blir brukt til husarbeid og ikke krangling eller surmuling. Morsommere å danse rundt med moppen og klaske Gubben forsiktig på rumpa med støvfilla, enn å se han ligge demonstrativt på sofaen med øynene igjen, mens jeg småbannende vasker gulv.
Eller at vi hyler og skriker mindre hyggelige ting til hverandre mens vi rydder og vasker med sinte bevegelser.
Kan og være lut å være flink med husarbeid hele uka, så ikke lørdagslista blir for lang.
Kommer vi over den kneika, går lørdagen liksom på skinner av seg selv.
Dette blir sikkert og en bra lørdag. Men den blir ikke perfekt. For i dag blir vaskefilla og papiravisen byttet ut med sakspapirer og møterom. Trammen på Drømmehuset blir byttet ut med hotellovernatting, og det blir ikke Gamle Gubben Grå som lager middagen.
Nå må jeg få pakket bagen, tatt en kjapp dusj og komme meg avgårde. Fylkestingsgruppa i Rødt Viken skal ha siste møte før ferien.
Vi blogges
Gårsdagen kommer til å være en dag jeg husker tilbake på med glede, og litt vemod. På en nydelig fruktgård i Svelvik med fjorden som nærmeste nabo og hytta til Svigermor bare et par steinkast unna hadde de foretakstillutsvalgte i Vestre Viken invitert til den årlige sommerfesten, og jeg var invitert for å takkes av.
Jeg tror ikke det er så vanlig ved andre helseforetak at alle foretakstillitsvalgte uavhengig av forbund har et så godt og tett forhold som i Vestre Viken. Her er alle fra Jordmorforeningen og Delta til Fagforbundet og Legeforeningen en godt sammensveiset gjeng som samarbeider godt og støtter hverandre.
Det var utrolig godt å se alle igjen. Jeg har jo ikke sett de siden jeg tusla litt stille ut av møterommene en dag i oktober og overlot roret til etterfølgeren min uten egentlig å si så mye til de andre. Det var så vondt og vanskelig å måtte gi slipp på noe som hadde vært en så viktig del av livet mitt at det nesten føltes som en del av identiteten min. Hvis jeg ikke snakket om det kunne jeg fortrenge at dagen nærmet seg med stormskritt.
Det var som sagt utrolig godt å se de igjen. Være en del av gjengen. Samtidig kjente jeg at de dagsaktuelle problemstillingene de snakket om ikke engasjerte meg i like stor grad. At jeg liksom sto litt utenfor å observerte. Hadde mine meninger men tenkte “La de styre på. De får gjøre det på sin måte” uten å komme med noen kommentarer som “Jamen , herregud ser dere ikke hva arbeidsgiver holder på med? Dere må….”
Det var selvsagt tid for taler til alle oss tre som skulle takkes av. Jeg hadde gruet meg litt til det. Liker ikke å sitte å høre rosende omtale av meg selv. Blir som de fleste andre brydd og litt flau av ros. Men i går var det ikke så ille. De sa mye jeg kjente meg igjen i, og som jeg i mitt stille sinn tenkte at “Jo det kan nok stemme”. Det betyr ikke at jeg ikke kjente tårene i øyekroken og fikk en slik rørt klump I halsen.
Det at noen kallte meg en legende… Jeg vet ikke om jeg ser på det som positivt å bli sett på som en levende legende. Får meg til å føle meg eldgammel og kisteferdig. Nå kan det jo hende at de tror at jeg er mye eldre enn det jeg er. Det var noen som leste opp et arbeidsreglement fra 1870 årene eller noe slikt. Trodde hun jeg hadde vært med på å utforme det?
Jeg skjønner det de sier om at jeg hadde min egen måte å si ting på, helt uten å pakke inn budskapet. Og at jeg kom unna med det. Ja, jeg skjønner at stemmen min er savnet, slik det står på kortet. Kanskje jeg burde begynne å holde kurs i “Klar tale”?
Gave fikk jeg og. En gave jeg ble utrolig glad for. De var 100% min stil. Helt meg. To flotte skjerf, eller et skjerf og et sjal, i 100% alpakka. De kommer fra Bolivia hvor søsteren til en av de tillitsvalgte driver et barnehjem og annet hjelpearbeid. Blant annet denne bedriften som sørger for at kvinnene som har vevd disse skjerfene får skikkelig betalt for arbeidet.
De var så meg! Jeg sitter jo ofte innhyllet i sjal eller pledd her hjemme. Disse kan jeg jo bruke til pent! Skikkelig nydelige er de! Og ja, selvsagt er de røde. Passer meg utmerket. I tillegg til at jeg liker fargen utrolig godt, forsøker jeg å ha noe rødt på meg hver gang jeg er politiker. Perfekt gave! Tusen, tusen takk!!
Vi brøt opp ved 22 tiden. Flere av de andre skulke på jobb i dag. Da Gamle Gubben Grå og jeg kjørte hjemover farget sola himmelen over Drammensfjorden rød. (Gubben hadde besøkt Svigermor mens jeg var på fest) Og der, mens vi kjørte inn i solnedgangen falt det liksom en ro over meg. Jeg var endelig klar til å lukke døra til tiden som tillitsvalgt bak meg og gå videre mot nye oppgaver.
Det var utrolig hyggelig å se alle igjen. Vemodig å ta farvel. Men godt å liksom få tatt skikkelig farvel. Godt å sette punktum.
Jeg må virkelig skjerpe meg. I går satt jeg nede på en fruktgård i Svelvik og drakk Prosecco uten tanke for at jeg er en hardtarbeidende toppblogger. Det straffet seg. Over 200 færre sidevisninger og en plass ned på lista. Krise!! Ja, altså antall sidevisninger. De har sunket til under 1.000!
Så i dag blir det hard jobbing for å få litt økende popularitet om denne bloggen. Var det ikke en legende noen kalt meg i går? Da burde jo denne bloggen være legendarisk.
Vel, jeg skal komme tilbake til gårsdagen i et eget innlegg. Først får jeg ta for meg dagens toppblogger og leggene mine.
Jeg er jo som dere sikkert vet mest opptatt av det indre hos oss mennesker. Det er det indre som teller. Så også med leggene mine. Jeg har i grunn vært mer opptatt av å få knokler og titan til å gro sammen og gi meg relativt god funksjon enn det rent estetiske. Når Ida Wulff poster oppskriften på freshe sommerlegger forstår jeg jo at det er det ytre hun har fokus på. Kaster et blikk på leggene mine og tenker at her er det et stort forbedringspotensiala!
Når sommeren kommer pleier jeg å bruke tiden på hagestell eller å kose meg i solen. Jeg er mest mulig utendørs, gjerne i ført en lett sommerkjole. Det er ikke da jeg stenger meg inne på badet og setter i gang med full oppussing av hele kroppen. Jeg er liksom ikke typen som skrubber hud, filer føttene, barberer legger/armhuler/bikinilinja, fikser negler, får lagt nye striper i håret, skjerper meg ekstra på hudpleien, tar selvbruning, fikser bryn… Føttene overlater jeg til Datteren som er fotterapeut. De er ganske bra, men ellers er det som sagt ikke inne på badet jeg bruker mest tid.
Når Ida Wulff deler en punktvis oppskrift på hvordan få freshe sommerlegger tenker jeg at jeg har mye å lære. Her skal kjerringa om ikke oppgraderes så i det minste få en sårt tiltrengt oppussing.
Så da bar det inn på badet. Nå skulle kjerringa bli så god som ny
Skrubb leggene. Gjerne med en grovkornet skrubb og skrubbehanske. Da får du fjernet døde hudceller og gamle selvbruningsrester, og får et godt grunnlag for ny pleie. skriver Ida.
Jeg har ikke noen skrubb eller skrubbehanske. Ikke tror jeg det finnes i badeskapet til Gamle Gubben Grå heller. Skal jeg gå for smergelskive eller gryteskrubb?
Jeg velger et litt stivt håndkle..
Skyll leggene i kaldt vann og la dem hvile litt.
Hva er litt hvil? Et par minutter får holde.
Så barberer du med Intuition fra EFI. Pass på at du har et ferskt eller ganske ferskt barberblad, slik at du unngår inngrodde hår.
Jeg er genetisk heldig. Jeg har knapt hår på leggene, og har aldri i mitt 55 år lange liv hatt behov for å barbere dem. Så jeg hopper over det punktet.
Så er det tid for selvbruning. Selv foretrekker jeg å vente til dagen etter at jeg har skrubbet og barbert, men det er ikke et must. Påfør selvbruning, gi deg selv en god halvtime til å tørke, og hopp i seng.
Tipper mange av dere blir overrasket over å høre at jeg faktisk har selvbruningskrem, men jeg kjøpte fra Sophie Elise i fjor sommer. Det kan dere lese om i innlegget Jeg og Sophie Elise.
Litt usikker på om jeg virkelig skal hoppe til sengs midt på formiddagen….
Sov i en komfortabel pysjamasbukse, så slipper du å skifte sengetøy dagen etter. Et tips er også å ha det kjølig på soverommet, slik at du ikke svetter deg til striper i selvbruningen.
Tror heller jeg dropper de sovinga og går for en lett sommerkjole. Litt er praktisk når jeg om litt skal ut å promenere med Charlie Chihuahua.
Bruk solkrem også på legger og føtter! Det gir faktisk en ganske fin glød, så det er ikke noe å frykte.
Det er ikke det at jeg frykter solkrem, det er mer det at jeg glemmer det.
Etter en ukes tid: REPEAT
Hæ???? Må jeg gjenta dette mer enn en gang i året?
Vel vi får se på det.
Sånn. Nå skulle kjerringa og leggene hennes være klare til å nyte sommeren!!!
Nancy Crampton-Brophy skrev et blogginnlegg hun kalte «How to Murder Your Husband». I blogginnlegget. “Det jeg vet om drap er at hver og en av oss har det i seg når de presses langt nok,” skrev hun i det nå slettede innlegget.
Hun listet så opp en rekke måter å begå drap på, fra våpen og kniver til gift og leiemordere før hun skrev “det er lettere å ønske folk døde enn å faktisk drepe dem”.
Hun la til: “Hvis drapet er ment å sette meg fri, vil jeg absolutt ikke tilbringe noen tid i fengsel.”
Det litt dumme for Nancy var at mannen hennes, kokken Daniel Brophy, noen år senere ble funnet død på arbeidsplassen sin med ett skuddsår i ryggen og et annet i brystet
Nå ble ikke Nancy dømt utelukkende på grunn av blogginnlegget. Det gjorde liksom ikke saken hennes bedre at hun kort tid før drapet hadde kjøpt en pistol av samme merke og modell som drapsvåpenet, og at hun ble sett kjørende i området rundt arbeidsplassen til ektemannen i tidsrommet rundt dødsfallet. Og at hun fikk løst sine økonomiske problemer når mannen døde, i og med at hun fikk utbetalt 1,5 millioner fra mannens livsforsikring.
Forsvareren prøvde å argumentere med at paret var stormende forelsket. Ekte kjærlighet gjennom 28 år, og at den nå 71 år gamle kvinnen umulig kunne ønsket å drepe sin høyt elskede ektemann. Mulig to av romanene Nancy har gitt ut kan tyde på noe annet. De heter “The Wrong Husband” og “The Wrong Lover”.
I forrige måned ble hu dømt til livstid i fengsel med første mulighet for prøveløslatelse om 25 år. Da er hun 96.
Mitt beste råd til alle medbloggere er først og fremst, ikke ta livet av noen!!
Hvis du til tross for mitt råd sysler med slike tanker, ikke skriv om det på blogg.
Doc og Dask avslører i det innlegget her at selv de som er svorne bil-entusiaster, og da snakker vi om Bil med stor B, altså med gromlyd fra motoren og diesellukt i nesa., har vurdert el-bil.
Ikke hvilken som helst el-bil, selvfølgelig. Det er verken Tesla eller Nissan Leaf som får de til å vurdere å rulle ut skjøteledningen. Nei, skal det være el-bil må det være den nye Mustangen.
Jeg sjekker opp bilen på nett. Ja, den er nydelig. Men det er prisen og. Minstepris på rundt en halv million.
For min del blir det litt i dyreste laget. Man blir ikke rik av å være nummer 9 på toppbloggerlista i disse dager, og lesertallene mine har vært synkende i to dager nå.
Når bensinprisene har steget med rundt ti kroner literen det siste halve året er det ikke rart at folk vurderer el-bil. Hadde dette vært på den tiden vi bodde i huset i skogen hadde drivstoffutgiftene mine økt med rundt 1.000 kr i måneden.
Nå er vel ikke strømprisene så veldig lave heller. Hva som blir billigst av strøm og bensin er jeg usikker på.
Nei, jeg tror det sikreste er å gå over til sykkel. God, gammel tråsykkel helt uten elektrisk hjelpemotor.
Da hadde nok MDG blitt glade og.
Da er jeg om mulig enda mer glad for at jeg ikke bor i huset i skogen og har småbarn som jeg hadde da. Jeg synes jeg ser meg selv ta fatt på den 50km lange turen over Soknedalsskauen i 20 grader minus med to barnehagebarn i henger bak. I følge google er den turen estimert til å ta to og en halv time. For å få levert i barnehagen før jobb måtte jeg ha dratt hjemmefra senest klokka 05.00, og kunne regne med å være hjemme igjen klokka 18.30.
Det hadde ikke blitt mye tid til annet enn sykling og jobbing. Sikkert ikke energi til stort mer heller.
Vel, jeg har en travel dag foran meg. Kan ikke sitte her og knotte.
Vi blogges.
Ryggen verker, hver minste bevegelse får det til å gå smerteilninger fra et par tre steder der bak i korsryggen. Jeg er sliten men fornøyd. I dag har jeg vært flink.
Husker dere at jeg sa at valmuene blomstret i en litt bortgjemt del av hagen? Det er den del av hagen jeg har døpt “Hagens rotete hjørne”. Det er der Gubben Grå samler alt rotet sitt som veden som forhåpentligvis skal kappes en gang, bark og flis som han har samlet sammen etter veden han en gang har kappet og som kan være kjekk å ha. Til hva er jeg usikker på. Kampesteiner fra plassen hvor det forhåpentligvis en gang skal bli et drivhus og forskjellige ødelagte og mindre ødelagte ting Gubben selvsagt mener helt sikkert kan brukes til ett eller annet fornuftig en eller annen gang. Ja, og så gror det brennesle og melstokk godt blant alt rotet.
Vel, i dag hadde jeg bestemt meg for å ta en skikkelig opprensl der mens Gamle Gubben Grå var på jobb. Får litt mer arbeidsro med slike sysler når ikke Gubbrn våker over meg med haukeblikk for å se at jeg ikke kaster en hodeløs hagegnom eller røsker opp ei verneverdig brennesle.
Bark og flis ble forflyttet til blomsterbedet med valmuene. Skjuler presenningen og sementhellene som var plassert der for forhåpentligvis å ta rotta på skvallerkålen en gang for alle. (Det er jo lov å håpe). Veden dom skal kappes ble stablet penere igjen, og de vedstranglene som lå halvveis gjemt blant brennesle og annet gras ble løftet opp på plass i haugen igjen. Presenninger ble brettet sammen ettersom de ble fri for ved og bark og forflyttet til boden. Hodeløse nisser og ødelagte klesklyper fant sin vei til søppeldunken. Det var bøy og tøy, hal og dra, og ikke minst en god del løft. Skikkelig trening. Det eneste jeg lot ligge var en enorm kampestein og en del andre steiner dom var samlet i en balje. Den var for tung for meg, og jeg orket rett og slett ikke flytte en og en stein. Ikke var jeg sikker på hvor jeg skulle flytte de heller. Må tenke litt på det. Fornøyd over egen innsats fikk jeg mer energi og fortsatte arbeidet.
Nå sto terrassen for tur! De seks eurpallene som utgjør pallesofaen måtte stables opp igjen. Et par bord og en putekasse full av blomsterpotte, jord og annet som er kjekt å ha måtte flyttes på. Det samme med stoler plantehyller og store og små blomsterpotter med sommerblomster, tomatplanter og psprikaplanter. På ny var det haling og draing, dytting og puffing. Løft, bøy, strekk, lemp. Enda mer trening. Da jeg tok siste runden bort til søppeldunken med blomsterpotter som har sett bedre dager og et par inntørkede malingspensler skrekk ryggen stygt. Jeg plukket med meg noen pioner fra hagen til å ha på bordet på terrassen før jeg flata ut på sofaen. Da hadde jeg holdt på ute i tre timer.
Ryggen er vond, selv etter en hvil. Men smerter er ikke farlig har jeg lært. Det er bare vondt. Det går over. Fornøyd sitter jeg i gyngestolen på terrassen og beskuer dagens arbeid.
“La deg ikke presse hvis du ikke er en sitron”hørte jeg en gang. Nå er jeg litt usikker på om sitroner liker å bli presset. Men siden jeg ikke tror verken sitroner, gulerøtter eller andre planter føler smerte er det sjelden jeg har dårlig samvittighet når jeg kutter gulerøtter i småbiter eller presser sitroner. Derimot føler jeg oftere og oftere glede når jeg presser sitroner.
For de som tror at nå har det rabla helt for kjerringa skal jeg straks komme med en forklaring. Og nei, jeg snakker ikke i bilder. Det er ikke noe, eller noen annet jeg skviser og kallet sitroner. Selv om tanken om å skvise noen har streifet meg ved et par anledninger den siste uken er jeg et ikke-voldelig vesen. Jeg kan ikke se at jeg ville føle noen glede ved å påføre et annet menneske smerte, så primitiv er jeg ikke.
I går skulle jeg presse en sitron til en marinade. Vi skal ha marinerte koteletter til middag i dag, og kotelettene har ligget i marinade siden i går ettermiddag. Om ikke annet regner jeg med at jeg ved den opplysningen skaffet meg et par husmor poeng. Marinaden består av Dijon sennep, lønnesirup, solsikkeolje, salt, pepper og altså sitronsaft for de som lurte.
Jeg strakk meg etter sitronpressa på øverste hylle i kjøkkenskapet, en stor metallskilt med gul sitron presser inni som Gamle Gubben Grå som er utdannet kokk sverger til. Du presser den sammen omtrent som en nøtteknekker, utrolig kjekk. En av de tingene Gubben brakte med seg inn i hjemmet vårt da vi flyttet sammen. Men så kom jeg til å tenke på at vi har jo Siri!!
Eller sitronpressa i glasserien Siri fra Hadeland Glassverk som jeg forelsket meg helt i på et bilde i fjor sommer, og som ble kjøpt inn ved et besøk på Hadeland i fjor.
Etter litt leting i kjøkkenskapet fant jeg den, gjemt bak både sitronpressa til Gamle Gubben Grå og den jeg kjøpte på Tuppervare tidlig på 1990-tallet. Og ja, det er sant. Det gir meg lykkefølelse å presse sitron på denne sitronpressa, jeg synes den er så nydelig!
Ok da, så har det muligens rabla litt for kjerringa. I ekstase over ei sitronpresse i glass.
