God morgen kjære lesere! Monica varsler at hun skal ha en ellevill sommer, og når jeg tenker meg om kommer jeg til at det vil jeg ha og.
Sommeren i fjor var ikke så bra. Det var noe med en brukket ankel, rullestol og rullator samt en pandemi som satte sine begrensninger for det. Men i år, i år skal sommeren nytes!
Å si at jeg har sommerfugler i magen og skyhøye forventninger er kanskje å ta litt hardt i. Jeg vil heller si at jeg har senkede skuldre og en hel haug med ubrukte dager det er opp til meg å fylle med opplevelser som gjør meg godt.
Fra jeg i 1982 fikk min første sommerjobb som, av alle ting, kundemottaker på et lastebilverksted, har det vært mye jobbing om sommeren. Jeg klager ikke. Jeg har alltid likt å arbeide. Det er rart å gå inn i en sommer uten å ha noe arbeid. De andre gangene jeg har gjort det har jeg hatt noen ventende barnefødsler eller noen ødelagte knokler som har gitt meg en del begrensinger. Nå har jeg ikke det. Alt ligger altså til rette for en ellevill sommer.
Skulle jeg være så heldig å få en ny jobb, hadde sommeren blitt enda mer ellevill.
Feriepengene jeg tjente opp i fjor fikk jeg utbetalt i mars, og har forsvunnet i det store sluket. Men jeg klarer å lage meg gode opplevelser uten at det må koste skjorta.
Utenlandsferie frister ikke i år.
Jeg slår heller et slag for sakte-sommer. Dere vet nesten slik som sakte-TV, Hurtigruta minutt for minutt.
Jeg har tenkt å nyte sommeren 2022 minutt for minutt. Få med meg hver minste detalj. Tror det gir vel så mye sommerfølelse som å stresse Norge eller verden rundt for å få med seg mest mulig.
Jeg gleder meg til og ta fatt på en litt annerledes sommer. Vær sikker på at jeg skal nyte både sola og sommerstemningen!
I morgen er det sommerfest og aller siste kveld med tillitsvalgtsgjengen jeg var en del av i mange år. Ser frem til å se folka igjen. Det skal bli så godt.
I helga er det samling med Rødt, og er jeg heldig klarer jeg å få presset inn en barnebursdag også.
Dette skal bli en ellevill sommer.
Har en valmueplante som har fått vokse seg stor i et litt bortgjr t bed bak tørkestativ, tilhenger og vedkapp. På mine runder i hagen har jeg sett at det har kommet mange knopper på den i år, før om årene har det bare vært 2 eller 3.
På søndag sa jeg til Gamle Gubbeb Grå at de første valmuene kom til å blomstre i løpet av uka, og hva lyste mor meg da jeg sto og ventet på at tevannet skulle bli varmt i går morges? Jo, den første knall røde og flotte valmuen. I dag var det to. De er så store og flotte, virkelige blikkfang.
Jeg har prøvd å samle frø og få de til å komme i andre og mer synlige blomsterbed, men då langt uten hell. Er det noen som har noen gode råd å komme med?
Sterke, store, nærmest ville vslmuer passer denne kjerringa bra så disse vil jeg gjerne ha flere av.
Tok formiddagsturen til Hønefoss i dag. Nydelig vær til å luske litt i sentrum. Dette er fra Fengselshagen. Statuen heter Blåveispiken. Litt vanskelig å se det på dette bildet, men hun holder en bukett blåveis i sine hender. Dere husker kanskje sangen “Blåveispiken”? Jeg går og rusler på Ringerike…
Fengselet, eller Hønefoss hjelpefengsel, som det het har jeg skrevet om før. Nå er det kulturstiftelse der. En restaurant og ofte utstillinger eller arrangement. Flott sted.
Sola skinte og himmelen var blå. Hva passer bedre enn iskrem på torget på en slik dag? Iskrem og kaffe-latte mens jeg studerte folkelivet. Er msn på bytur så er msn på bytur!
Handelen ble selvsagt gjort hos Kirkens Bymisjon. Byens beste, billigste og best plasserte kaffe.
Jeg vet noen tror at jeg er i mot Kirkens Bymisjon fordi jeg ikke ønsker at de skal overta ansvaret for tilbudet til de rusavhengige på Villaen. De som tror det har ikke fulgt med i timen. Jeg har ingenting i mot Kirkens Bymisjon. De gjør en fantastisk jobb og betyr svært mye for ikke å si alt for mange av sine brukere. Kaffeen er hyggelig, betjeningen og. Både de ansatte og de frivillige. Hvem som er hvem aner jeg stort sett ikke, hvis jeg ikke vet det fra før. Jeg har hellet ikke noe i mot at Kirkens Bymisjon åpner et tilbud for rusavhengige. Det ville sikkert bli et bra tilbud. MEN og her kommer det viktige i mitt poeng. Slike tilbud må komme i tillegg til og ikke i stedet for kommunale tilbud.
Det er kommunens ansvar å ha lavterskeltilbud for rusmisbrukere og innen psykisk helse. For meg blir det feil å overlate det ansvaret til private aktører, selv om de er aldri så mye ideelle.
Nå er isen spist og kaffe-latten tom. På tide å rusle videre.
Sitter her med tekoppen og blar meg gjennom toppbloggerne. Nei, jeg er ikke på kaffe’. Bildet er et arkivbilde. Må våkne litt mer før jeg begynner å fotografere. Klokka er bare litt over 7.00. Nei, her er det tørt Kneippbrød med kaviar og et stort krus med te. Dere vet, det glamorøse toppbloggerlivet.
Vibbedille har gitt opp å få planta sommerblomster i år og har kjøpt seg kaktus i stedet.
Jeg har nesten aldri eid kaktuser, og de jeg har hatt ha jeg enten tørket i hjel eller druknet.
Kunne tenkt meg å kjøpe en kaktus. Ikke for å ha den her i Drømmehuset, den hadde sikkert lidd samme skjebne som sine forgjengere. Nei, jeg ville ha gitt den bort. Delt ut ukens, eller månedens kaktus – og for de som har litt tungt for det – det er langt fra en hedersbetegnelse.
Kaktusen ville jeg gitt til Nav.
Reflekterer over at jeg har blitt en slik blogger som sitter og klager på Nav. Hvem skulle tro det? Jeg som er så stolt av velferdsstaten. At vi i Norge har et system som hjelper de som blir syke eller faller utenfor arbeidslivet. Sikkerhetsnettet vårt.
Sikkerhetsnettet er der, slik det er politisk besluttet. Det er ikke politikerne som har skylden denne gangen.
Dveler litt ved tanken på at hadde valgresultatet blitt annerledes kunne jeg ha sittet på Stortinget nå, hatt over en million i årslønn (og selv om vi i Rødt gir mye av det til partiet i partiskatt ville jeg hatt nok igjen til både Kneippbrød, kaviar og stortingsleilighet).
Det er nåløyet for å få innvilget de ordningene man helt klart har rettigheter på som gjør meg forbannet.
Eller for å være ærlig, mer fortvilet.
For når det føles så vanskelig for meg, som alle ser på som både ressurssterk og relativt smart. Hva da med all de som ikke har de ressursene? Som ikke klarer å lese seg opp på lover og regler, og som ikke helt klarer å tolke alle setningene i de litt kompliserte vedtaksbrevene Nav sender ut?
Når jeg har mest lyst til bare å gi opp, jeg som egentlig liker slike byråkratiske fighter, hva da med all de som ikke orker ta kampen?
Hvor mange mennesker sitter det rundt i Norge som har gitt opp å få det de har krav på, rett og slett fordi de ikke forstår hvordan de skal komme videre i byråkratiet? Den tanken skremmer meg og gjør meg fortvilet.
Jeg forstår at dokumentasjon må til. Man kan ikke dele ut fellesskapets midler bare fordi mennesker har lyst på penger. Noen ville utnytte et slikt system, jeg er verken blåøyd eller naiv. Et tillitsbasert trygdesystem helt uten kontroll ville være utrolig dumt, og fellesskapets midler ville ikke blitt brukt hensiktsmessig.
Men når dokumentasjonen ligger i Nav sine egne systemer fra før, hvorfor må de da sendes inn gang på gang? Jeg får jo opp informasjonen når jeg er inne på “min side” på Nav, da må da Nav sine saksbehandlere også få opp dokumentasjonen når de klikker seg inn på “mappa mi”.
Hvorfor ser de bare at skjema ditt og datt er ikke sendt inn, så da avslår vi søknaden selv om det ligger annen dokumentasjon der som dokumenterer det de etterspør? Er det systemet eller er det enkeltmennesker som er rigide og firkantete her? Jeg vet ikke.
Sender man en henvendelse kommer man jo ikke til saksbehandlerne, som i mitt tilfelle befinner seg i Fauske, men til de som er satt til å betjene kundehenvendelser.
Jeg misunner ikke disse jobben, eller det gjør jeg jo. Jeg skulle gjerne hatt en jobb. Og ja, etter arbeidet mitt med koronatelefonen fant jeg ut at jeg liker slikt arbeid. Prøve å løse kundehenvendelser på en god måte for kunden så vel som for bedriften. Bruke hodet og være løsningsorientert.
Men tilbake til disse som behandler brukerhenvendelser hos Nav. De er sikkert vant til å få mye kjeft. Tipper ikke alle bruker et høflig språk, og at fortvilelse og sinne kan få folk til å ha relativt klar tale og frisk språkbruk.
Men roer det temperaturen at den som svarer så tydelig beviser at en ikke har satt seg inn i problematikken og mest sannsynlig ikke har lest henvendelsen? Når man svarer på noe helt annet enn det det spørres om, og svaret helt klart får preg av “God-dag-mann-økseskaft”, får det ikke bare mottakeren til å bli mer frustrert og forbanna?
Og en ting til. Hvorfor besvares alltid slike henvendelser mellom klokka 15.20 og15.30? Altså rett før arbeidsdagens slutt? Hva gjør de resten av arbeidsdagen? Det kan da ikke være tilfeldig at 9 av 10 slike henvendelser jeg har sendt har blitt besvart på den tiden på dagen?
Nei, jeg kommer ikke til å kjøpe en kaktus å begi meg på vei til Nav. De er sikkert ikke oppe for publikum, og jeg tror ikke problemet ligger ved det lokale Nav-kontoret. Sist jeg hadde kontakt med en saksbehandler satt denne i Fauske. Jeg tror det mer er systemet enn enkeltindivider som fortjener kaktusen.
Da jeg var på loppemarked 1.mai var det noen som mente at et 1.Mai spill var midt i blinken for meg. Vel, det har blitt liggende her uten at jeg har sett noe nærmere på det. I ettermiddag tok jeg meg tid til å ta av lokket og undersøke spillet nærmere. Jeg er egentlig ganske glad i brettspill.
Spillet var ubrukt. Celofanen lå fremdeles rundt bankene med spørsmålskort og enda bedre – bruksanvisningen var fremdeles der. Så etter å ha studert bruksanvisningen spurte jeg om Gamle Gubben Grå som var kommet hjem fra jobb ville spille spill med meg. Det ville han !
Spillet handler mye om å kunne svare på spørsmål innen fagforeningsarbeid, politikk og arbeidsliv og litt strategisk plassere sine opparbeidete tariffavtaler strategisk. Et spill jeg hadde alle forutsetninger til å slå Gsmle Gubben Grå langt ned i støvlene.
Vel hva skjedde? Jeg bommet på sånne selvfølgeligheter som forskjellen på kvalifisert flertall og simpelt flertall, trodde at YS var større enn UNIO i 2008 da dette spillet ble produsert, og litt overmodig valgte jeg nesten konsekvent vanskeligste spørsmålsalternativ i håp om å briljere.
Gamle Gubben Grå derimot visste at han på dette feltet var intelligent underlegen, tenkte taktisk og valgte konsekvent de enkleste spørsmålene og samlet poeng jevnt og trutt. Selvsagt gikk han av med seieren.
Mitt håp om å briljere på et fagfelt jeg vet jeg er god på ble knust. Vel, Gubben kommer snart til å bli spurt om en ny omgang. Jeg må jo få revansj.
Trøtt som ei strømpe, men hvem kan ligge inne og sove på slik en dag? Så fort jeg var ferdig med alt pc arbeid tok jeg med meg Charlie Chihuahua og strøk på dør. I dag gikk turen blant villblomster og strå. Det er juni, det et grønnt og sola skinner fra nesten knall blå himmel.
Etter turen tok både Charlie Chihuahua og jeg en strekk på sofaen. Kun Charlie sovna.
Etter en stund sto jeg opp. Vasket stuegulvet, la sammen tøy og satte på en vaskemaskin. Ja og litt annen smårydding. Det gjelder å holde seg i aktivitet.
Hvordan aktiviteten på bloggen er vet jeg ikke. Det er noe tull men det er Google sin skyld, sier support, så det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente.
Har jeg nevnt det før? At jeg ikke er så flink til å vente? Vente på support, vente på saksbehandlere i Nav og vente på å finne en jobb… Jeg liker mer å aktivt gjøre noe enn å sitte passiv å vente. Vel, Nav har mottatt nok en henvendelse. Det er en uke siden sist jeg maste. Føles godt, og nei den var saklig. Ikke best å tirre de med en melding ala “Brit uten filter”, selv om det er det jeg føler for.
Den andre utfordringen som holdt meg våken i natt. Dette mennesket med ømme tær som produserer problemer, har og fått svar på tiltale. Den var enda mer saklig. Viste kun til vedlagt dokumentasjon som beviser at jeg har rett. Blir nok stit derfra en stund. Å innrømme egne feil tror jeg ligger langt inne. Det er greit. Jeg trenger ingen unnskyldning. Bare hold opp med å slå meg i bakhodet med de møllevingene! Ok?
Nå skal jeg nok en gang krølle meg sammen på sofaen og forsøke å få sove. Etterpå er planen å style og ordne terrassen.
Jeg er trøtt nå. Det ble ikke mange timene med søvn i natt. Jeg sovnet ved 22.30 tida, men våknet igjen rett før 02.30. Siden da har jeg vært våken. Ligget i senga med øynene lukket og prøvde mer og mer desperat å få sove mens tankene romsterte i hodet mitt. Innerst inne visste jeg at det var nytteløst. Det er som regel det når tankene kverner som i natt.
Hva jeg tenkte på? Det samme som har surret i hodet mitt de siste ukene. Og ja, jeg begynner å bli sliten nå. Sliten av å ha problemer det ikke står i min makt å løse. Være prisgitt andres forgodtbefinnende. Tankene spinner rundt hvordan jeg kan påvirke noe som ikke er opp til meg å påvirke. Fordi det ikke finnes noe jeg kan gjøre annet enn å vente tålmodig mens følgeutfordringene hoper seg opp fortsetter tankene å kverne hvileløst ,mer og mer oppsatt på å finne en løsning. Er det ikke noe jeg kan gjøre for å løse problemene? Det må da finnes en måte…..
De siste dagene, ukene har det kommet et tilleggsproblem, eller mulig dette er en utfordring. Noe jeg har mulighet til å påvirke. Foreløpig fremstår det som en kamp mot vindmøller. Du vet, så fort du får dyttet vekk det ene møllebladet kommer det et nytt mølleblad og treffer deg i bakhodet, og slik fortsetter det uten stopp. Jo flere mølleblad du bruker alle dine krefter på å dytte vekk, jo flere slag får du i bakhodet.
Utfordringen som tankene mine desperat bruker nattetimene på å løse er å finne ut hva som skal til for å stanse møllebladene – og for å finne ut det vil jeg gjerne finne ut hva som startet denne vindmølla.. Slike tanker dreier seg ofte om hvem og hvorfor.
Selvsagt gir slike netter og god tid til selvransakelse. Er det min feil? Er det noe jeg har gjort som har satt i gang møllevingene? Svaret på det blir som flere ganger før. Hvis det er min “skyld” at vindmølla startet denne gangen så er det fordi noen finner det provoserende at jeg er meg. At jeg er annerledes, gjør ting på min måte og at på til er dyktig. Vel, sorry! Jeg er 55 år, jeg har tenkt å fortsette å være meg. Hvis det provoserer deg er det din utfordring å finne en måte å takle det på.
Jeg ble mobbet gjennom hele barne- ungdoms- og videregående skolen.
Jeg ble mobbet fordi jeg var meg, fordi jeg var annerledes, gjorde ting på min måte og var flink på skolen. Spesielt på ungdomsskolen gjorde jeg noen desperate forsøk på å bli som de andre, på å passe inn. Vel, de forsøkene var som sagt desperate og totalt fånyttes. Jeg tror nesten de gjorde vondt verre.
Jeg ser at mange andre som ble mobbet i skoledagene definerer seg som et mobbeoffer, selv i voksen alder.
Jeg fant ut da jeg var ferdig på videregående og ferdig med mobberne at jeg ikke ville være noe offer. Mobberne hadde ødelagt så mye av livet mitt, de fikk ikke ødelegge fortsettelsen. De var jo mennesker jeg overhode ikke hadde lyst til å ha i livet mitt, som jeg overhode ikke brød meg om. Så hvorfor skulle jeg bry meg om hva de måtte mene om meg?
Neiet offer ønsket jeg ikke å være.
Så jeg fortsatte livet mitt, fortsatte å være meg, og håpet at jeg aldri behøvde å ha noe mer med dem å gjøre.
Når jeg bestemte meg for å være meg, samme hva andre måtte mene opplevde jeg at jeg gjennom studietida fikk aksept for den jeg var. Jeg ble trygg på hvem jeg var, og at jeg er bra nok. Og jeg synes selv at jeg er en ganske kul person. Annerledes ja, men ja jeg er ganske fornøyd med meg selv.
Jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre, eller at min måte å være på er den eneste riktige. Jeg tror ikke jeg hadde likt om alle andre prøvde å være som meg. Jeg liker å være annerledes. Liker å være original.
Opp gjennom årene har jeg opplevd at folk som er veldig opptatt av systemer, som liker å plassere mennesker i bokser har litt problemer når de møter på meg. Jeg tror de blir litt urolige. Jeg passer ikke inn i en boks. Jeg lar meg heller ikke dytte inn i den boksen de mener jeg burde passe inn i.
Jeg tror det er en av disse systemrytterne som har startet vindmølla denne gangen. En system-rytter som jeg kom til å tråkke litt hardt på tærne ved et par anledninger for noen år siden. I 2019 var det vel jeg kom til i nattens mulm og mørke?
Jeg knuste ikke de tærne. Ømme tær og såret stolthet burde ha blitt leget på tre år. Vi snakker her om et voksent menneske. Et menneske med både makt og posisjon.
Hvis det irriterer så mye at det lever et menneske du overhode ikke behøver å forholde deg til at du fortsatt er oppsatt på hevn etter tre år…. Ja da er det andre som har større problemer enn meg.
Hadde jeg trodd det hjalp å be om unnskyldning for den gang da, ja så hadde jeg gjort det. Det hadde ikke kostet meg en kalori. Men jeg tror ikke det er en unnskyldning som skal til.
En annen måte å slippe kampen mot vindmøllebladene er enkel.
Det er å snu møllebladene ryggen og gå vekk fra mølla. La den stå der å veive med armene og slå rundt seg.
Himmelen er blå, sola skinner og livet har fremdeles mye spennende å by på.
Charlie Chihuahua og jeg tok en aldri så liten strekk på sofaen mens Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn holdt på ute med rekkverket. Jeg vet at jobben er i de beste hender når Yngste Sønn er med. Nøyaktig og flink håndverker og estetiker til fingerspissene.
Etter hvilen gikk Charlie Chihuahua og jeg en tur i skogen. Jeg så årets første sopp. Ingen av de jeg er helt sikker på, mulig seig kusopp. Men bare synet av soppen fikk meg til å begynne å glede meg. Håper på en god sopp-sessong. Det har ingen hast, jeg forbinder sopp med høst. Men likevel. Det er så gøy å lete etter sopp og kanskje komme hjem fra luftetur med hunden med hele soppkurven full. God matauk er det og.
Vel hjemme fikk jeg beskjed om å sette i gang med å flippe burgere. Karene var snart ferdige med rekkverket. Vel, burgerne var ferdig i god tid før karene var ferdig. Jeg rakk og å både være estetisk konsulent på millimeternivå og håndtlanger for håndtlangeren før vi endelig satt oss til matbordet. Selvsagt ble middagen spist ute på terrassen.
Nå har jeg skjenket meg et glass rødvin og Gamle Gubben Grå har tatt seg en øl. Vi sitter og nyter sola og synet av det nye rekkverket. Veldig godt fornøyde begge to. I morgen skal jeg begynne drn morsomme jobben med litt ommøblering på terrassen. Gleder meg!
Søndag, en sløv dag uten noen planer. Og så var det det der med helligdagsfred. Jeg bruker det for alt det er verdt for å slippe å gjøre noe jeg ikke har lyst til akkurat i dag. Jeg har vannet blomster og lukt i blomsterpotte, latt støvfilla danse litt her og der og har store planer om å flippe noen burgere til kvelds. Det er alt. Ja, og så har jeg en bok jeg leser i og fremdeles en god del interiørblader å bla gjennom. Man skal heller ikke se bort fra at det kan bli en liten strekk under pelspleddet.
Far og sønn tar seg av siste rest av rekkverket jeg hentet deler til i går. Om de både sager i mettal og banker og bråker affiserer ikke meg og helligdagsfreden min. Jeg er bare glad det blir gjort. Man skal jo ikke være fanatisk heller.
Jeg konstaterer at jeg ikke nådde målet mitt i går. Ikke det at jeg ikke kom meg til Raufoss og fikk kjøpt det jeg skulle, Byggmakker Raufoss leverte også denne gangen god service. Jeg fikk raskt hjelp, de fant raskt de delene jeg trengte, ga meg en god pris og bar varene ut i bilen for meg. Ja, ekspeditøren fortalte meg til og med veien til nærmeste pol så jeg fikk sikret meg rødvin til lørdagskvelden.
Nå står den rødvinsflaska fremdeles uåpnet da jeg prioriterte sofa og pelspledd i går. Jeg ble god og mett og i grunn litt trett etter å ha fortært hjemmelaget indisk linsegryte.
Jeg vurderte å åpne rødvinsflaska til middagen, men siden jeg selv hadde laget og krydret den retten kom jeg til at et stort glass vann sikkert var bede valg av drikke.
Men nå skriver jeg meg helt bort. Det var dette målet jeg ikke nådde.
Det var selvsagt målet jeg skrev om i innlegget Når kokken entrer toppen målet om å ha flere sidevisninger på lørdag enn på fredag. Vel, det er ene og alene min egen feil. Det var jeg som ikke var aktiv nok på blogg og klarte å produsere innlegg og overskrifter som lokket lesere inn.
Derfor sitter jeg nå og vurderer hvilken overskrift som vil få flest lesere til å klikke seg inn på innlegget mitt. Er det Løp og kjøp eller Drit og dra?
Drit og dra passer litt til sinnsstemningen min. Jeg er litt småamper for tiden.
Men jeg synes også det hadde vært en strålende overskrift for å kommentere hele tre av de toppbloggerne som ligger over meg på lista.
Mamma på hjul sendte far og sønn av gårde på tur mens hun ble hjemme og ommøblerte stua.
Jeg gjorde det omvendt. Tok en roadtrip mens Gamle Gubben Grå ble hjemme med hus- og hagearbeid.
Bunny har og dratt av sted. Han tok med seg partneren, og ut fra bildene å dømme tror jeg ferden ikke gikk til Raufoss.
Det var Dra, men hvor kommer Drit inn spør du kanskje.
Jo, det er innlegget til Doc og Dask. Drit, antakeligvis fra fugl, ut over hele gang og bade-dør.
Vel, de har bare seg selv å takke. Bildet taler for seg. Hadde de hatt badedøra åpen, hadde fugle-besøket kommet seg inn og funnet toalettet i stedet for å være nødt til å drite ned badedøra. Fugler klarer sjelden å åpne lukkede dører.
Jeg ser helt klart at innlegget Drit og dra nok ville få en del klikk, men kanskje ikke skape leserstorm.
Løp og kjøp er jo klassiske blogginnlegg helt fra tidenes morgen da rosabloggerne regjerte plattformen. Og ja, det er sikkert slike innlegg annonsørene liker, og som kan få de til å få øynene opp denne fantastiske kjerringbloggen og overøse meg med forespørsler om samarbeid. Vel, jeg sier som Magda; Det finnes ei hore i oss alle, bare prisen er bra er det utrolig hva denne kjerringa kan vurdere å reklamere for. Solkrem og airfryer fikser jeg lett gode reklameinnlegg for, er villig til å ta opp konkurransen med Ida Wulff og Stine Skolli når som helst.
Tenk dere en solbrent og knallrød bikinikledd middelaldrende kjerring i hundrekilosklassen mot hvit sandstrand. Ja, som en advarsel om hvordan man blir seende ut uten solkrem. Folk hadde stormet avgårde som ville dyr for å sikre seg solkrem så raskt som mulig. Sann mine ord.
Men når jeg vurderer overskriften Løp og kjøp har det lite med de eldgamle reklameinnleggene til Ida Wulff og Stine Skolli å gjøre. Jeg har kommentert begge to for lenge siden.
Nei det er selvsagt på grunn av de 5 siste innleggene til Vibbedille.
Ja, du leste riktig. De fem siste innleggene!!! Er det flere enn meg som har inntrykket av at Vibbedille ikke helt har lært å begrense seg? Hun går liksom alt inn når hun gjør noe.
Vel, i de fem innleggene jeg refererer til selger hun det hun ikke fikk solgt på Tanangerdagene. At det måtte fem innlegg til for å få vist frem restlageret skyldes nok mer at Vibbedille ikke klarer å begrense seg når hun er i det kreative hjørnet enn at ikke salget gikk bra.
Hun skriver i det første av seks innlegg hun kom med i går (det var det med kunsten å begrense seg) at hun solgte for 1.000 koner i timen. Jeg antar hun da skriver om de timene hun sto og solgte, og at hun ikke har regnet med den tiden hun brukte på å lage alle tingene, og trukket fra alle materialkostnadene. Da hadde nok timeprisen blitt relativ lav. Noe å tenke på når man vurderer prisen på kunsthåndverk en har lyst til å kjøpe.
Jeg har bladd gjennom de fem innleggene, og vil her komme med noen kommentarer. Regner med at Vibbedille skjelver litt i buksene når hun leser dette. Kjerringas kritiske røst er som kjent både elsket og hatet.
Av de 12 badeendene (det var det med å begrense seg) solgte hun en. Den lyserosa som kunne vært perfekt på det rosa gjestetoalettet mitt. Vurderer om jeg skal gå for den mørke-rosa badeanden. Er dere ikke enig med meg i at jeg bør ha ei rosa badeand på gjestedoen?
Men det er jo så mye jeg har lyst på. Det gjelder å begrense seg, og der er jeg nok flinkere enn Vibbedille.
Bilde ærlig og redelig knabba fra Vibbedille.
Av de 54!!! (nok en gang det med å begrense seg) armbåndene vurderer jeg flere. Jeg bestemmer meg for ett som min favoritt. Nummer 23 hvis du lurte. Men det er mange fine.
Av blomsterpinnene har jeg lenge vært fascinert av biene i blomsterpottene til Vivian. Kanskje jeg burde skaffe meg en bie eller to? Men så ser jeg snilen, og faller litt i staver. Sniler er jo noe folk ofte ikke ønsker å ha i hagene sine, i det minste ikke de store “monstersnilene” . Sniler er og treige. De kryper langsomt av gårde mens biene summer raskt av sted fra blomst til blomst. Jeg er nok mer en snile enn en bie.
Evigvarende kakepynt i glade farger liker jeg og. Jeg er ikke så veldig flink på å dekorere kaker, men disse hadde gjort seg. Spesielt de med rosa cupcake-former.
Jeg kunne og tenke meg en øyenstikker. Jeg liker det ordet like godt som det engelske. Har alltid vært fasinert av øyenstikkere.
Det blir nok en bestilling til Vibbedille i løpet av dagen.
Gå inn og finn dine favoritter du og. Jeg er sikker på at du finner noe du liker.
Jeg merker dette innlegget med reklame. Ikke det at jeg på noen som helst måte er sponset av Vibbedille, men for at ikke det skal bli et tema i kommentarfeltet at dette er reklame.
