Så lå jeg på sofaen igjen. Midt på dagen lå jeg på sofaen og sløva – og jeg hatet meg selv for det.
Jeg hadde gjort litt husarbeid. Gått tur med Charlie Chihuahua. Røsket opp litt brennesle fra et blomsterbed. Båret ned skittentøy. Satt på en oppvaskmaskin. Selvsagt begynte jeg å kjenne det i ryggen og i beinet. Da er veien til sofaen kort.
Sløving og selvmedlidenhet er ikke noe som gjør meg godt. Det fører bare til selvbebreidelser. For jeg har vondt, ja. Men jeg har ikke så vondt at jeg må ligge rett ut.
Jeg snakker ikke om å bite tenna sammen og gå på. Jeg har faktisk forstått at det ikke er så smart. Noen lærer seint. Mulig tok det meg litt for lang tid å innse det. Men det finnes andre og mer givende måter å hente seg inn igjen enn bare å ligge passiv på en sofa og kose seg med egen selvforakt.
Jeg henter boka jeg begynte på da Gamle Gubben Grå og jeg var på hytta sist. Den fenget meg, og jeg lot meg rive med av historien. Du vet slik en god bok skal gjøre. Når du bare må lese et kapittel til, og så enda ett… Nå er det over to uker siden jeg åpnet boka sist. Husker ikke helt hva den handlet om men er sikker på at jeg kommer raskt inn i historien igjen når jeg begynner å lese.
“Den som frykter snøen”…. Kanskje ikke typisk sommerlektyre.
Jeg tar med meg boka, ei brødskive og et glass cola uten sukker og setter meg ut på terrassen. Leser et par kapitler. Får i meg litt mat. Det finnes bedre måter å hente seg inn på enn å ligge på sofaen.
For tiden legges det inn fiber her i boligfeltet. Det graves og bråkes. Jeg vet ikke hva alle lydene er, men når det etter en halvtimes tid begynner å bli litt for mye støy til at det føles ok å sitte ute og lese, tar jeg med meg boka inn. Nå er jeg i grunn klar til å ta fatt på litt mer husarbeid. Energien kom tilbake raskere enn om jeg bare lå på sofaen og sløva. Jeg vet og at det å reise seg fra sofaen ofte kan være langt tyngre enn å komme seg over dørstokken- du vet, dørstokkmila.
Snart setter jeg i gang med å sette en gjærdeig. Lage foccacia uten annen grunn enn at det er godt. Varmt, ferskt brød – og kanskje nok et kapittel eller tre i boka om en stund.
Jeg tar meg i å synge med til en gammel slager som de spiller på radioen. Dagen ble med ett mye bedre.
Ei gravid kjerring, litt reklame og en dash kunst så er kjerringa på vei oppover bloggtoppen så det suser. Ble en 10 plass i dag og en del flere sidevisninger. Dette går veien!
I går var det grått, og gråere og gråere ble det ut over dagen. Endte med skikkelig regn og høststemning. Jeg fant frem både raggsokker og strikkegenseren som går helt ned til knærne (noen vil kalle den en kjole.)
I dag er himmelen blå og sola tilbake, så føttene er i friluft og jeg vurderer å krabbe ut av genseren.
Gamle Gubben Grå forsvant på jobb. Jeg får vel bruke dagen til å være husmor og få unna litt forefallende arbeid her i Drømmehuset. Som for de fleste som har hus og hjem blir man liksom aldri ferdig. Nok å ta tak i hele tiden.
Nei, huset på bildet er ikke Drømmehuset. Det er et hus på Norsk Folkemuseum. Men jeg liker stemningen i bilde.
Fred og fordragelighet. Som om tiden står stille.
Slik føler jeg det i dag.
Jeg orker ikke finne frem det store engasjementet, Ikke i dag.
Egentlig kunne jeg tenke meg å skrive om strømpriskrisa.
Men der er det som på bildet. Tiden står stille.
Siden i februar har Rødt sagt at vi må ha makspris på strøm.
Ekspertene sier på radioen nå at det som må til for å sikre arbeidsplasser og privathusholdninger er en eller annen form for makspris, ikke minst for å jevne ut de regionale forskjellene.
Jonas har kommet så langt at han under tvil har sagt ja til å utrede to alternativer for makspris……
Når Frp, Fagbevegelsen, Rødt, SV, og folk flest skriker etter snarlig avgjørelse så er det utredninger og vurderinger som er statsministerens svar. Der blir avgjørelser tatt i snilefart. Antakelig håper han det skal “gå over” , eller at det skal bli 2025 litt kjapt så noen andre kan overta ansvaret.
Og Høyre sin energipolitiker Nicolai Astrup mener at en makspris på strøm vil i verste fall kunne føre til en enda verre situasjon med rasjonering av strøm. Det kan føre til at vi ikke har lys i husene. Jeg lurer litt på hvordan han får til den konklusjonen. Hvordan en makspris vil føre til rasjonering av strøm og at vi ikke har lys i husene. Jeg klikker meg inn på artikkelen i Klassekampen hvor han gjør rede for synet sitt.
Jo det er fordi da får ikke markedskreftene fritt spillerom.
Det kan hende at folk ikke har vett på å redusere strømbruken nok til at vi har nok vann i magasinene til strømmen vi trenger – og antakelig samtidig eksportere strøm for å utnytte de høye kraftprisene på dert europeiske markedet. Han vil ikke stoppe strømeksporten heller, selv om kraftressursene her i Norge er på et for lavt nivå.
Det høyremannen sier i klartekst er at strøm er en vare han mener bør være forbeholdt de rike, de som har råd til det.
Jeg er glad jeg føler for fred og ro i dag, for nå føler jeg at engasjementet og pulsen begynner å stige.
Jeg puster med magen. Ser ut på den blåe himmelen og sola.
På tide å starte dagen.
Jeg er fremdeles ikke ferdig med turen til Norsk Folkemuseum og utstillingen TIDSROM 1600-1914 I dag vil jeg skrive litt om kunstneren bak to av portrettene som fanget min interesse. Portrettet er av Berthe Marie Hansen. Hun var fruen til han som eide Hadeland Glassverk på den tiden. Vel madammen er ikke så viktig. Det er kunstneren jeg vil skrive om.
Bare en ting til før vi begynner med kunstneren. Se på portrettet ved siden av madammen. Jeg trykket meg inn på tavla for å lese om det jeg antok var ektemannen, altså han som eide Hadeland Glassverk. Men nei, maleriet er av parets fem år gamle sønn Kield. Jeg fant det litt sært å få malt slike bilder av et barn, og det er jo langt fra det jeg forbinder med bilder av barn i dag. Lurer på hvor lenge gutten måtte stå modell for å få malt bildet. Tenker på barn jeg kjenner i den alderen som knapt har tålmodighet til å stå stille mens vi får tatt et gruppebilde med mobilen.
Så til kunstneren. Peder Aadnes. Jeg festet meg ved navnet fordi det er et sted, sikkert en gård, ikke alt for langt unna der Mamma var født som heter Odnes. Kunne denne Aadnes være derfra? Og at Aadnes er en “forfining” av Odnes navnet?
Det er jo ikke så langt fra Odnes i Søndre Land til Hadeland Glassverk på Jevnaker. Begge stedene ligger jo ved Randsfjorden.
Litt googling må til, og jo jeg hadde rett i mine antakelser. Peder Aadnes er født på “Lille-Odnes” i Land, nå Søndre-Land, 10. august 1739.
Aadnes var med som læregutt da Eggert Munch malte altertavlen i Fluberg kirke, som vel er den kirken han soknet til. På dette tidspunktet var han 15 år gammel.
Eggert Munch (1685-1764) var en norsk maler, kjent for sine altertavler og portrettmalerier. Han var av slekten Munk fra gården Blakar i Lom. Den har ingen kjent kobling til de danske slektene Munch og maleren Edvard Munch, etterkommer av senere prester i Vågå med samme etternavn. Jeg måtte jo sjekke ut om det var noen link til Edvard Munch, men det var det altså ikke.
Men tilbake til Peder Aadnes. Han var og med Eggert Munch og malte altertavlen i Lunde kirke, også det i Land. Han dekorerte og i kirkene i Hov og Nordsinni.
Peder Aadnes utviklet seg som kunstner fra han begynte med dekorativmaling på gjenstander til han endte som profesjonell portrettmaler. Han malte møbler og annet innbo, veggmalerier, altertavler og portretter fra tidlig i ungdommen til sin død. Produksjonen var stor, selv om ikke alt som tilskrives ham er sikre attribueringer. Det var ikke vanlig på den tiden å signere for eksempel dekormaling av inventar og vegger, tak. Han malte i en frodig og humørfylt stil med kraftige dekorative anslag.
I 1770 gikk han i lære hos den danskfødte maleren Niels Thaaning.
Thaaning var innflytter fra Danmark. Han var blant de sentrale kunstnere innenfor Østlandets rokokkomaleri; hans viktigste og mest kjente bidrag til norsk malerkunst er en billedsyklus i Kongsberg kirke. Han tilhører tidens allsidige håndverkskunstnere med innflytelse fra dansk malerkunst i overgangen fra barokk til rokokko.
Samme året malte Aadnes justisråd Christopher Blix Hammer og nevøen Andreas O. Hammer. Bildene ble stukket i kobber av Jonas Haas i København. Deretter gikk det mange år før Aadnes igjen malte portretter. I disse arbeidene viste han at han hadde utviklet seg som kunstner. Det var her han fikk vist sin bredde og sin dekorative kraft fullt ut. I de siste årene av sitt liv malte han mer enn 20 portretter av storbønder og prester med fruer. Det var sikkert på den tiden han malte madammen fra Hadeland og sønnen hennes.
I 1772 giftet han seg med 17 år gamle Ingeborg Trøgstad fra Norderhov på Ringerike. Han var da 33 år gammel. Trøgstad ligger litt øst for Ringerike sykehus, i retning “Eplehagen”. Nå er jeg plutselig på hjemlige trakter.
Samme år som han giftet seg overtok han også farsgården. Samtidig som han drev farsgården fortsatte han å male rundt på Østlandet.
Peder Aadnes har dekorert veggene på flere storgårder i Vest-Oppland og på Ringerike. Dekorasjonene inngår som en del av en helhet i tråd med rokokkoens stilideal. Maleriene dekket det meste av veggene med figur- og landskapsbilder, ofte med allegoriske fremstillinger av årstidene og de fem sansene som motiv.
Dette gjelder Hesselberg på Ringerike, som han malte 1774. Hesselberg kjenner jeg godt, selv om jeg aldri har vært inne i husene eller sett veggmaleriene. Hesselberg er storgården som ligger på Hesselbergtoppen, der du svinger inn mot Åsa (Min barndoms dal)
Han malte og veggmalerier på nabogården Vaker (ødelagt av brann 1949).
Denne gården er hakket nærmere “Min barndoms dal”
Thomlebygningen fra Nordre Land som inneholder to værelser malt omkring 1768 og 1776. Denne bygningen er nå på Land museum, og ja det hadde vært gøy å ta en tur dit og se den. Ja, det er sikkert mer som er av interesse på det museet. Jeg er jo halvt landing. Har kun vært der en gang, og det er en god del år siden.
I tillegg malte han på Nærstad på Ringerike i 1777. Gården brant i begynnelsen av 1900-tallet.
Denne gården ligger ikke langt herfra, målt i luftlinje.
1778 malte han på Bjellum på Jevnaker; disse dekorasjonene befinner seg i dag i Myttingstua på Maihaugen.
Ser ut som om jeg bør ta en tur til Maihaugen og. Der har jeg og vært kun en gang. Husker ikke stort. Det er lenge siden, jeg var ungdom og ikke så veldig opptatt av gamle hus da.
1781 malte han dekorasjoner til bygningen som senere ble Gladtvet hotell på Hønefoss. Disse dekorasjonene ble ødelagt av brann 1941.
Gladtvet lå på området du ser på andre siden av elven her. Brygga du ser kalles Gladtvet brygge.
På Bjellum og på Gladtvet malte han også prospekter av gårdene og området omkring.
Peder Aadnes viser seg i portretter og veggdekorasjoner som en dekorativ begavelse. Professor Carl W. Schnitler mente at han hadde en frodig malerisk opprinnelighet som ingen annen norskfødt kunstner på 1700-tallet og at han derfor maktet å gi en umiskjennelig hjemlig tone til hvert portrett og veggmaleri, for i ham “pulserte det norske temperament friskere enn hos noen anden av tidens kunstnere”.
Aadnes blir fremhevet som en spesielt lykkelig krysning mellom kulturkretsene i land og by. Oppmerksomheten rundt Peder Aadnes har variert og var spesielt stor i årene etter unionsoppløsningen 1905. Han ble sett på som en representant for det norske og fikk av den grunn mye positiv omtale.
Det er utrolig hva jeg snubler over på min vei. Denne gang en kunstner som var født i det samme området som Mamma kommer fra, og som og virket her hvor jeg (og pappa) har vokst opp. Jeg fikk virkelig lyst på en tur til Land Museum og til Maihaugen. Gamle Gubben Grå forelso at jeg og besøkte noen kirker for å studere altertavlene han har malt – og de andre dekorasjonene. Pluss selvsagt gravstedet hans, som vel må være på Fluberg kirke. Og ja, det frister det og.
Jeg har lenge ønsket meg et maleri av Mona Lisa på veggen bak toalettet på det rosa gjesteoalettet mitt. Spør meg ikke hvorfor, men et bilde av Mona Lisa med gin stor ramme hadde vært perfekt.
Ja, ikke den ekte Mona Lisa da, så vidt jeg vet er ikke den til salgs. Men én reproduksjon, et trykk eller hva jeg nå måtte komme over. Jeg har en “Rembrandt” i stua, så da kunne jeg vel ha en “Da Vinchi” på do?
Da jeg gjorde et lite søk på Mons Lisa i dag dukket dette puslespillet opp. Det kunne jo være en fantastisk måte å få det ønskede bildet på doveggen.
Eller hva med et Skrik av Munch i stuen? Det henderjeg kan bli litt høyrøstet. Og jeg som er så opptatt av kirker trenger jo helt klart en versjon av Nattverden for eksempel i spisestuen.
Hm, kanskje puslespill er noe jeg skal bruke mørke høst- og vinterkvelder på?
Kvalitet fremfor kvantitet skrev jeg i går, og alt jeg klarte å levere etter det var noen få linjer om ugras. Man når selvsagt ikke bloggtoppen på den måten. Ikke blir det en storm av lesere heller. Jeg har redusert lesertallet med rundt 300, og har havnet en plass lengre ned på bloggtopplista. Er helt nede på en 12. plass. Det holder selvsagt ikke for ei kjerring som vil opp og frem her i livet.
Så hva skal jeg finne på å skrive om i dag? Jeg sitter her med tekoppen og er ganske tom for ideer.
Klikker meg gjennom noen nettaviser for å finne inspirasjon. Da faller blikket på en overskrift som fanger min interesse. En 52 år gammel svensk programleder har blitt mor igjen denne sommeren.
Folk får ta de valg de selv måtte ønske her i livet, men jeg føler meg utrolig glad for at jeg ikke startet på nytt med baby i en alder av 52.
Jeg prøver å tenke tilbake til høsten 2018. Den høsten jeg selv fylte 52. Ville jeg følt at en ny baby var det jeg trengte da? Svaret på det er et klart NEI! Jeg møtte veggen ved nyttårstider 2018, og selv om jeg var i full jobb igjen høsten 2018 hadde jeg mer enn nok med meg selv og egen helse om jeg ikke skulle ta fatt på et svangerskap – langt mindre å ha ansvaret for spebarn med nattevåk og alt som hører til.
Er og litt usikker på om det ville blitt gledestrålende jubel i familien om jeg hadde fortalt at ungene skulle få en ny søster eller bror. Jeg er ikke overbevist om at det er det unge voksne på 21, 23 og 27 ønsker seg mest her i livet.
Det finnes mange 52 åringer som er langt sprekere enn jeg var. Mange som helt sikkert ville klare et svangerskap og en fødsel lett som en plett. Likevel er det vel lov å tenke noen år frem. Et barn trenger jo foreldre en god stund etter fødsel og spebarnstid. Man er 58 år gammel når barnet begynner på skolen. Jevngammel med de andre barnas besteforeldre. Innen barnet når konfirmasjonsalder er man 67 år og pensjonist. Og hvis barnet venter til det blir rundt 30 med å gifte seg, noe som ikke er uvanlig nå, kan du risikere å bruke både rullator og bleie der du kommer stavrende inn til bryllupsmiddagen i en alder av 82.
Jeg er som dere skjønner utrolig takknemlig for at jeg når ryggen er på sitt verste kan strekke meg ut på sofaen og hente meg inn igjen i stedet for å følge en aktiv fire åring i alle hans aktiviteter. Man bør ha et øye på annenhver finger når man har barn i den alderen, og hvis det blir stille er det all grunn til bekymring. Barn er aldri så stille som når de bedriver ting de vet, eller antar, de ikke har lov til.
Jeg ville helt klart greie å ha ansvaret for en fireåring i en dag, en uke. Men jeg er glad for at jeg ikke har det ansvaret 24/7.
Ikke er jeg så leken som jeg var da jeg var yngre. Terskelen for å kaste seg med i susende fart på rattkjelken nedover en bakke er større nå enn den var da jeg var rundt 30. På familiens akedag sist vinter var jeg observatør og fotograf. Joda det finnes mennesker på 50+ som fremdeles tar turen nedover bakken med kjelken. Gamle Gubben Grå var en av dem. Jeg tror Svigerfar var 68 da han var med på akedag hos oss da vi bodde i huset i skogen og hadde stor glede av å sikte på meg hver gang han kom nedover bakken i høy fart.
Likevel vil jeg hevde at energien til å være med på leken blir mindre med stigende alder. Kjelketurene færre, det samme med vannkrigene, trampolineøktene og snømann lagingen. Men blir oftere en tilrettelegger enn en som kaster seg med i leken.
Jeg er glad jeg hadde småbarn mens jeg fremdeles hadde energi og overskudd til å kaste meg med i leken. Og ikke bare kaste meg med i leken, men ofte være den som kom med de villeste forslagene. Datteren, min førstefødte, ville heller gå bak enn å sitte på med kjelken ned de bratteste bakkene på en av våre kjelkeferder ned Seksrudbakkene, og hun ropte bekymret til Gamle Gubben Grå “Pappa, pappa, nå har Mamma blitt helt gal” da jeg forsvant nedover lia på en svart søppelsekk. Problemet den gang, med søppelsekken, var ikke å komme ned lia. Det var værre å komme seg opp igjen. Jeg tro gjennom snøen til skrittet for hvert eneste skritt – og lia var lang. Det hindret meg ikke fra å ta en ny tur så fort jeg var kommet opp igjen. Nå hadde jeg jo trådd opp stia opp igjen.
Hadde jeg gjort noe slikt i dag, hadde jeg vært totalt ødelagt en uke.
Jeg tar meg i å håpe at denne 52 år gamle svenske programlederen har funnet seg en ung kar. En som er både ti eller tjue år yngre enn henne. En som fremdeles vil være yngre og sprekere om denne kvinnen skulle møte helseutfordringer om 10 eller 15 år.
Det er det ikke.
På spørsmål om det er noen pappa inne i bildet svarer programlederen:
Nei, dette gjør jeg alene, som jeg har gjort med så mye annet i livet.
Jeg vet selvsagt at det i dag er mulig å bli forelder helt alene. Men hvis man lager et barn helt uten at det er en mann med i bildet er det et bevisst valg man tar om å bli gravid, selv om den biologiske klokka tikker relativt raskt mot overtid.
Hvis man ikke bevisst går inn for å bli gravid vet jeg ikke om noen annen måte å lage barn på enn at det må ha vært en mann “med i bildet”.
Programlederen har et barn fra før, et barn på ti år sammen med ektemannen hun er skilt fra. Så drømmen om å bli mor har hun realisert.
Da hun blir intervjuet om svangerskapet og det ventende barnet når hun er seks måneder på vei innrømmer hun at hun lengter til hun er i mål med fødsel.
Vel, når jeg har fått barn har jeg vel følt at fødselen mer er en startstrek enn å komme i mål. For samme hvor tøft et svangerskap og en fødsel har vært, det er når barnet endelig kommer til verden selve jobben begynner. Jobben med å følge opp og oppdra et barn er en oppgave som krever masse energi og jobb de neste 15 til 20 årene.
Jeg er glad i barn. Håper jeg blir bestemor en gang. Vet jeg da gjerne vil bruke masse tid med barnebarna og gjerne være barnevakt.
Likevel er det vel lov å si at jeg er glad jeg nå kan ha litt roligere dager enn det livet som småbarnsmor innebærer.
At jeg nå har mulighet til å fokusere på meg selv og hva jeg har lyst til. Enten det er reiser eller en stille kveld på trammen med ei bok.
En hver får ta sine valg, men jo mer jeg tenker på det, jo mer og mer sikker blir jeg på at jeg ikke misunner denne svenske programlederen.
I går da Gamle Gubben Grå og jeg var ute og gikk søndagstur fikk jeg øye på noen fine strå i en grøftekant som jeg plukket med meg. Litt lenger bort fant jeg noen gule blomster av to forskjellige slag. Jeg husker ikke hva de heter, men det er slike som brer seg over alt. Nok å ta av med andre ord. Disse plukket jeg og med meg.
Vel hjemme igjen fant jeg frem en passende vase, et loppefunn fra noen år tilbake. Nå fikk jeg en fin bukett til konsolbordet i hallen. Litt høstlige farger, men det er jo august så det er greit. Det er ikke alltid så mye som skal til for å pynte opp litt.
God morgen, kjære leser! Nå som vi går inn i august har jeg litt sånn “starte på nytt” følelse. Sånn som mange har første januar. Du vet, nytt år nye muligheter. Et vendepunkt hvor man skal liksom restarte hverdagen. legge fra seg alle dårlige vaner og begynne et nytt og bedre liv. Jeg pleier ikke å ha den følelsen i januar. 1.nyttårsdag, er jo en høytidsdag. Man er litt sliten etter nyttårsfeiringa kvelden og natta i forveien. Julekakene og julemarsipanen er fremdeles lett tilgjengelig. Ute er det snø, vinter, mørkt og kaldt. Jeg tror det ikke bare er meg som føler at første nyttårsdag er dagen for gulerøtter og harde treningsøkter. Men august. Sommeren er på hell. Man er litt lei de varme, late dagene. Skole og arbeidsplasser starter igjen etter ferien. Ja, august er liksom tiden av året til å starte på nytt. Starte med blanke ark og fargestifter.
Ikke sånn at jeg har planer om å få meg medlemskap på et treningssenter. Du kommer heller ikke å se meg jogge rundt her på Vågård eller andre steder i distriktet. Ikke kommer jeg til å bli veganer eller gjøre andre store livsendringer, men bare ta litt enkle grep.
Man trenger ikke bli treningsnarkoman for å bevege seg litt mer.
Man trenger ikke bli fanatisk kostholdsfreak selv om man dropper å kjøpe is hver gang man er på matbutikken.
Jeg har flere slike små endringer på lista, og i motsetninger til nyttårsforsetter om å begynne å gå lange turer i sprengkulda i januar, gleder jeg meg til å sette i gang.
Langt fra de fleste endringene på lista går på kosthold og trening.
Jeg har tenkt å bli en litt bedre versjon av meg selv, ikke endre personlighet.
I det ligger og å sette av tid til å hente meg inn, lade batteriene før de blir helt tomme. Og da finnes det langt bedre måter å lade batteriene på enn å ligge komatøs under pelspleddet på sofaen.
I det ligger det å ta meg tid til å prioritere ting som er viktig for meg, selv om andre kanskje mener jeg burde vaske gulv eller klær i stedet for å lete meg gjennom haugevis av gamle sakspapirer for å finne akkurat den lille setningen jeg leter etter. Den som ligger der og murrer i underbevisstheten. Eller å komme ajour med temperaturteppet. (Jeg er klar for å starte på 18. mai…)
På lista står og å virkelig ta fatt her i Drømmehuset og skape det drømmehuset jeg drømmer om. Med alle de små detaljene jeg ønsker. la fantasien og kreativiteten blomstre.
Drømmehuset og drømmejobben.
Det står og høyt på lista å finne drømmejobben. Drømmejobben er en jobb jeg klarer med de helseutfordringene jeg har pådratt meg. Jeg vet den finnes – og jeg skal finne den.
Så var det bloggen da.
Selvsagt står bloggen og på lista over ting som skal forbedres.
I juli nådde jeg ikke målet på inntektssiden. Jeg tjente under fem hundre kroner, og må samle sammen to måneder for å få stor nok sum til å kunne fakturere.
Jeg har tenkt mye på hva jeg tror skal til for å få blogg.no tilbake til gamle høyder.
For det første; Her som mange andre steder tror jeg fellesskap fungerer. Å egge til krig og å holde gamle sår åpne tror jeg ikke drar lesere. Heller ikke å ha for bastante meninger om hva andre skal skrive og ikke skrive om. La mangfoldet råde, og så får leserne velge hva de ønsker å bruke tid på. Hva de ønsker å klikke seg inn på.
Med det mener jeg ikke at det viktigste er å fylle opp kommentarfelt med hjerter og “Du er fantastisk” . Blogg.no må og ha plass til kritiske røster og stemmer som sier; er det virkelig slik? Hvis alle tenker likt og ingen tilfører nye impulser vil et samfunn ikke utvikle seg.
I dag krevdes det 39 sidevisninger for å komme med på topp 100 lista på bloggtoppen. Det er selvsagt et lavt tall, for noen år siden måtte du gjerne ha over 100 klikk for å oppnå en slik plassering. Samtidig er det en forbedring fra i går hvor man bare trengte 26 sidevisninger. Og øke antall sidevisninger er det som skal til for å få blogg.no opp igjen til gamle høyder.
I dag er jeg på en 11. plass. Samtidig har jeg over 400 flere sidevisninger enn i går, da lå jeg på en 9. plass.
Det viser at i går var det økt trafikk på blogg.no, og konkurransen om å komme opp og frem var større. Det er bra. Det er en utvikling jeg liker, og det er en trend vi må få til å vedvare. Da må vi skape gode innlegg. Jeg tror hemmeligheten ligger på å skape gode innlegg mer enn å skape mange innlegg. Kvalitet fremfor kvantitet.
Husker dere innlegget Strikking på stranda fra februar 2021? Det er vel ett av de innleggene jeg har gledet flest med.
Når jeg så innlegget til Ida Wulff fikk jeg en ide’ til et nytt blogginnlegg i samme sjangeren. Ikke fordi ideen med lydbok i solnedgang i juli var like dum som strikking på stranda i februar, men fordi jeg fikk lyst til å gjenskape stemningen bildene ga meg. Det handler om å lade batteriene. Ideen blir lagret, så får vi se når og om den blir realisert.
Fremover vil jeg tenke kvalitet, og bruke litt tid på å få de virkelig gode blogginnleggene.
Nå er tekoppen tom, og Gamle Gubben Grå kom akkurat inn døra med ferskt brød. Det gamle hadde visst blitt muggent. Det er på tide med frokost. Bilde over er et arkivbilde, så slapp av jeg har ikke spist muggent brød. Du husker jeg har jo som forsett å gjøre ting som gjør meg bra. Vi blogges!
