De som har fulgt med på denne bloggen i desember har kanskje fått med seg at denne kjerringa ikke har vært så heldig med julebaksten i år. I dette innlegget skal jeg derfor ikke bake selv, bare nøye meg med å kommentere andres julebakst. Jepp, det var en av disse matbloggene som har havnet på plassen over meg på bloggtopplista. Så i dag skal det kommenteres julebakst som er både glutenfri og lavkarbo. Jeg tipper flere av dere kan tenke dere hva Kjerringa mener om slikt.
Når innlegget til Katrine Stenhjem handler om nøtteroser, ja da skulle det i grunn bare mangle at oppskrifta ikke var glutenfri. Jeg mener, å tye ut nøttefyllet med hvetemel ville jo bare bli feil. Så glutenfritt i denne sammenheng er helt greit. Det er jo slik det skal være med nøtteroser.
Jeg er og enig med Katrine i at nøtter og sjokolade er perfekt kombinasjon. Se det Kjerringa fikk krangla fra seg på kommunestyremøtene denne uka, og går snill og godmodig julehøytiden i møte.
To små ting må jeg imidlertid få påpeke. Man kan helt garantert bruke helt vanlig sukker, og sjokolade med sukker. Jeg tror kakene blir rimeligere på den måten, og så mange nøtteroser spiser man vel ikke at karbohydrat-inntaket blir enormt.
Det siste året har dadler reetablert seg som noe man koser seg med har jeg forstått. Datteren som bor i hovedstaden og følger trender i matveien er i det minste hekta. Jeg vet ikke hvor mange foredrag og smaksprøver jeg har fått om og med dadler det siste halve året. Jeg er kanskje ikke like begeistret som Datteren.
Da jeg fant oppskrift på julegodt med dadler tenkte jeg at det må jeg ha til jul. Det vil nok falle i smak hos Datteren. Så her om dagen satte jeg i gang.
I grunn en grei oppskrift. Man kjørte alle ingrediensene sammen i en blender, formet passe store kuler av deigen og rullet så deigkulene i kokos. Burde være en overkommelig oppgave, selv for denne kjerringa.
Mandler ble malt. Så putta jeg i blenderen 15 dadler, uten stein. Det sto ikke noe på pakka om de var uten eller med stein så jeg sjekket for sikkerhets skyld. Niks ikke steiner i disse dadlene. Det neste som skulle opp i blenderen var 35 kirsebær. Gamle Gubben Grå hadde kjøpt et stort glass med hermetiske kirsebær til meg. Håndlaget fra et sted på Vestlandet. Det skulle og være et par spiseskjeer kirsebærlake, kokos, kakao og romessens. Oppskriften ble fulgt til punkt og prikke.
Deigen ble ok. Kulene ble fine. Kokosen festet seg ok. Alt var såre vell. Fine så de ut og, bare se på bildet øverst. Ja, jeg måtte faktisk slite litt med å få Yngste Sønn til å tro at det virkelig var jeg som hadde laget de. Fadesen med kransekakehjertene og de brente pepperkakevinduene var glemt i Kjerringas hode. Baking, det fikser jeg.
Gamle Gubben Grå fikk æren av å prøvesmake. Han ga fra seg et overraskende Nam! og Kjerringa smilte fornøyd. Når til og meg Gamle Gubben Grå likte godter med dadler, da måtte de ha blitt perfekt.
Gleden hos Kjerringa ble kortvarig. De var gode, men kanskje litt uheldig at de er med stein? Sa Gamle Gubben Grå etter å ha tygget i seg hele kula. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde jo sjekket med mine egne nøye. De hadde ikke steiner. Ikke dadlene nei, men når Gamle Gubben Grå gransket glasset med de håndlagde kirsebærene nøyere sto det at disse overprisa luksus-bæra fremdeles hadde steinene i behold. Hva var det de hendene i håndlaget egentlig hadde gjort hvis de ikke hadde fjernet steinene?
I dag etter å ha smakt på noen flere av disse daddel-kulene mente Gamle Gubben Grå at jeg kanskje måtte være forsiktig med å servere kulene mine i jula. Han hadde fått en hvor steinen var blitt knust til små biter, og mente de kunne feste seg i tennene på gjestene eller lage kutt i munnen på den som spiste. Tror dette blir kosemat for de spesielt interesserte, og kanskje ikke noe jeg serverer til Svigermor. Vil jo helst ikke at hun eller andre skal skade seg på julebaksten.
For en uke siden, forrige onsdag, satt jeg her og reflekterte over temaet buklistsylte. I dag forventer Allan at jeg skal sitte her og reflektere over det han kaller sylterull. Litt imponert over at Allan anbefaler folk en tur til rørleggeren før man starter på kokkeleringen. Der lærte jeg i det minste noe nytt. Men ellers dere, pålegg laget av buklist eller av tynnribbe er ikke det samme som god gammeldags sylte. Sylte skal jo lages av et grisehode!!
Det er nesten så jeg setter i gang med å lage hodesylte bare for å vise folk steg for steg hvordan man lager ordentlig sylte. Det er bare to ting som får meg fra den ideen; For det første har jeg ikke noe grisehode liggende, og tror ikke jeg får tak i det hvis jeg stikker en tur ned på Kiwi. For det andre er det kommunestyremøte i morgen. Jeg har litt annet å bruke dagen på enn å koke grisehoder og gamle høner.
På bloggen I glasset skriver Heidi Jaksland Kvernmo at buklist er for pyser. Det samme antar jeg hun mener om tynnribbe. I blogginnlegget fra 2009 tar hun og til orde for at sylte burde bli en beskyttet betegnelse. Forutsetningen for å kunne kalle det sylte er å benytte grisens hode, ikke ei buklist. (eller tynnribbe) Jeg er så hjertens enig.
Jeg sukker litt ekstra her jeg sitter med tekoppen. Jeg kan jo kunsten å lage hodesylte fra bunne av. Lærte det av Mamma. Det er ikke så vanskelig. Det er bare tidkrevende, og så må man huske på å få tak i et grisehode. Det kan bestilles på Meny eller andre matbutikker med en oppegående kjøttdisk. Går muligens an å få kjøpt fra diverse småskala-produsenter også. Teller på fingrene om jeg skal skrive koke hodesylte på lista over ting som skal gjøres før jul, men kommer til at jeg dropper det i år. Tar det heller til neste år. Det står i grunn mange nok ting på den lista.
Derimot kan jeg gi dere en liten innføring i kunsten av å lage hodesylte. Du tar altså et eller to halve grisehoder og koker hodet i en stor kjele lettsaltet vann i et par timer til kjøttet løsner fra kraniet. Putt også den høna eller et annet kjøttstykke opp i den kjelen og lar det koke med. Poenget med høna er at da får man litt mer kjøtt i sylta.
Når hodet er ferdig kokt, og her er det bedre å koke det litt for lenge enn å starte før kjøttet løsner skikkelig bra kraniet. Det vil gjøre den videre jobben din mye enklere. Skjær svoren av grisehodet og legg det på en tallerken eller et fat. Skjær løs kjøttet og fordel det på hver sin tallerken eller bolle. Lyst kjøtt, fett på en tallerken og mørkt kjøtt på en annen. Det samme med hønsekjøttet. Farge på kjøttet er nøkkelordet for sortering her, ikke hvilket dyr det kommer fra.
Bland så krydderblandingen. Pepper, nellik, allehånde, ingefær, salt og gelatinpulver. Ett par teskjeer av hvert krydderslag, det dobbelte med gelatinpulver.
Så finner du frem sylteklede Det går greit med et kjøkkenhåndkle. Dette klede (eller kjøkkenhåndkle) vris opp i varmt vann, og lar det kle bunnen på et vid bolle. Så legger du biter av svor opp på kledet, Busten (utsiden) skal ligge mot kledet. fortsetter med å legge mørkt og lyst kjøtt lagvis. Mellom lagene med kjøtt strør du krydder-blandingen. Når du ikke har mer kjøtt igjen legger du et nytt lag svor på toppen. Denne gangen med busten opp. Brett så klede godt rundt sylta og bind godt med hyssing på kryss og tvers rundt.
Så skal sylta trekke i den varme kraften du kokte grisehodet og høna i en halv times tid på middels varme. Den skal trekke, ikke koke.
Så skal sylta fremdeles innpakket i sylteklede legges i press over natta Jeg har selvsagt god gammeldags syltepresse innkjøpt på et loppemarked, men har du ikke det går det greit å bruke ei skjærefjøl med noe tungt oppå.
Neste dag kan du pakke ut sylta og se at den faktisk ser ut akkurat slik en god gammeldags hodesylte skal se ut. Nyt den med sennep og salt. Gjerne med lefse.
Så har Kjerringa forsøkt seg på litt baking igjen. Pepperkakevinduer, slik som på bildene i dette bladet. Er de ikke fine? Ja, altså på bildene i bladet.
Jeg brukte tid på å lage mal av pappen til en gammel Grandiosa-eske, og jeg gikk for den versjonen med vindusglass med sprosser som går på skrå. Jeg gjorde meg flid med utregning, oppmåling og tegning. For en gang skyld skulle Kjerringa gjøre alt veldig nøyaktig og ikke bare slumse i vei. Jeg har litt lett for det.
Med nitid presisjon klippet jeg ut vindusflatene etter å ha brukt en spiss kniv til å kutte hull i pappen i hver rute. Jeg skar meg bare en gang i fingeren under den prosessen. Det var vel ikke annet å forvente. Heldigvis hadde jeg funnet førstehjelpsutstyret jeg fikk til 50-årsdagen min da jeg ryddet i klesskapet her om dagen, så jeg brukte ikke mye tid på å lete etter plaster.
Ferdigkjøpt pepperkakedeig er tingen når kakene skal være mer pynt enn mat. Den er grei å arbeide med. Kjevlet ut deigen rett på bakepapir slik at jeg bare kunne dra hele papiret over på steikebrettet og slippe å forflytte ferdige vinduer over på stekeplate. Var rimelig fornøyd med resultatet så langt. Ja jeg tror jeg til og med trallet en liten julesang før jeg begynte å knuse drops til vindusglassene.
Jeg hadde tenkt å gjøre der hakket mer avansert enn på bildet i bladet. Jeg hadde kjøpt inn både røde bringebærdrops og gule kamferdrops. (Jeg fant ikke sitrondrops.) Her skulke det bli flotte blyglassvinduer!
Med kjevlet som våpen ble gule og røde drops knust til pulver. Det spratt dropsbiter rundt i halve kjøkkenet og luktet sterkt av kamfer.
Drops-pulveret ble fylt inn i vindusflatene og pepperkake-vinduene satt i forvarmet steikeovn med tidsuret på for ønsket steketid. Ja jeg husket til og med å tre i hyssing jeg kunne henge de opp med når de var ferdig stekt.
Her ser dere resultatet:
Ble ikke helt som på bildet i bla kan man si. Røyken veltet ut da jeg åpnet komfyren, og det var et under at ikke røykvarsleren begynte å pipe.
Gamle Gubben Grå sjekket ovnen. Den er jo relativt ny, og Kjerringa har kanskje ikke brukt den så mye. 275 grader grill var tydeligvis ikke riktig innstilling – og heller ikke det Kjerringa trodde hun hadde satt steikeovnen på.
For noen uker siden så jeg dette bildet inne på bloggen til Vibbedille. Har du sett noe så lekkert? Slike ville Kjerringa ha på kakebordet til jul! Og for de som lurer, jeg har selvsagt spurt Vibbedille om å få lov til å bruke bildet.
Så her om dagen satte jeg i gang. Brukte ferdigkjøpt kransekakedeig, trillet pølser og lagde hjerter. Egentlig en relativt grei oppgave. Rimelig fornøyd med resultatet ble jeg og. Disse ville bli lekre på kakebordet i jula! De ble satt i steikeovnen på oppgitt varme, og tidsuret ble satt på angitt tid på pakken med kransekakedeig.
Så begynte jeg med middagen. Omelett. Det burde gå å få den rimelig ferdig på de 10 minuttene kakene skulle stå i ovnen. Det holdt ikke helt. Klokka som fortalte at kransekakehjertene var ferdig stekt ringte litt før omeletten var ferdig. Jeg kikket inn i ovnen. De så litt bleke ut. De kunne godt stå ett minutt eller to til mens omeletten ble ferdig stekt. Da ville de bli perfekte, og lett gylne.
Da jeg nesten var ferdig med å spise omeletten begynte det å lukte litt karamell fra kjøkkenet. Jeg hadde helt glemt å ta kransekakehjertene ut av komfyren da omeletten var ferdig. Nå hadde de ikke fått 2 minutter ekstra i ovnen, men snarere 20 minutter ekstra.
Behøver jeg å si at de var litt mer enn gylne? Når jeg viser Yngste Sønn bildet til Vibbedille sier han at de har jo riktig farge, sånn på halvparten av kakene og peker på den delen av Vibbedilles kaker som er dekket med sjokolade….
Kransekake skal ikke være stein-hard tenkte jeg der jeg sto og undersøkte de litt vel mørke kransekake-hjertene nærmere. Ikke tåle fall fra stor høyde heller, tenkte jeg da jeg var uheldig og mistet en av de i gulvet. Den var like hel.
Yngste Sønn prøvesmakte ett hjerte, og kunne opplyse om at det ikke smakte direkte vondt. Det hadde litt seig kjerne, og kunne muligens brukes som drops…
Vel, det ble ikke drops. Derimot ble det dekorativ fuglemat ute i en busk i hagen. Småfuglene skal også kose seg nå mor jul.
Jeg har i grunnen aldri hatt noe forhold til julebrus. Det var ikke en greie når jeg vokste opp, og for meg har vel julebrus vært at det har dukka opp en nisse på etiketten til colaflaskene sånn en stund før jul. I fjor fikk jeg sansen for Solo Julebrus uten sukker. I år sendte jeg Gamle Gubben Grå på til Felleskjøpet for å kjøpe julebrus. Så ja. Julebrus begynner å bli en greie også for meg.
Når Allan nå kommer drassende og forteller om grønn julebrus tenker jeg at det må jeg ha til jul. Ikke minst fordi den grønne julebrusen kommer fra Oskar Sylte, og er det noe Eldste Sønn har sans for så er det brus fra Oskar Sylte.
Jeg leser meg opp på denne grønne julebrusen. Den kommer fra Oskar Sylte som holder til i nærheten av Molde. Vi kjørte forbi der da vi dro på ferie til Bud for en del år siden. Oskar Sylte er et brus-fabrikk og tapperi som ble opprettet i 1929, med en ananasbrus de fremdeles har i sortimentet. I tillegg til den grønne julebrusen som heter Rudolf og Nissemors julebrus har de og en rød julebrus den heter Rudolf og Nissens julebrus og kommer i to varianter, med og uten sukker. Den grønne julebrusen er ny av året og har heller ikke sukker, noe jeg som diabetiker mener er et pluss.
I dag klarte Allan å influere meg til å skrive grønn julebrus på handlelista. Ikke verst, Allan, du får prøve å få til en avtale med Oskar Sylte om et samarbeid.
Da jeg klikket meg inn på bloggen som ligger over meg på bloggtopplista var den første retten som var nevnt på denne ukemenyen sylte av sideflesk/buklist. Jeg tror jeg er godt over gjennomsnittet glad i sylte. Det er ikke få kilo av dette pålegget som fortæres i Drømmehuset i løpet av desember, og det er jeg som spiser alt sammen. Tror ingen av de andre i familien her liker sylte i det hele tatt.
Helst skal det selvsagt være hode-sylte. Hode-sylte slik Mamma laget den. Jeg var med henne en gang for å lære. Og ja, jeg tror jeg hadde klart å lage god gammeldags hode-sylte hvis jeg hadde et grisehode og ei høne tilgjengelig. Samtidig er jeg relativt sikker på at jeg aldri kommer til å brette opp ermene og sette i gang med kjeler og grisehode. Da måtte det være flere enn meg her som syntes dette var noe av det mest fantastiske en kan sette tennene i. Det er mye jobb
Jeg har laget buklist-sylte en del ganger. Begynner å bli noen år siden sist. Kanskje skulle jeg gjøre det i år? Sylte er jo utrolig godt, og det er ikke alle variantene i matbutikken som er like gode, Hm, nå fikk jeg noe å tenke på.
Vet dere forresten at det var så vidt ikke forholdet mellom meg og Gamle Gubben Grå havarerte nesten før det startet på grunn av sylte?
Vi ble sammen rundt juletider i 1989. Etter å ha blitt mer kjent i løpet av høsten 89. 35 år siden i disse dager med andre ord. Det er vel verdt litt mimring om ung forelskelse – og sylte?
Vi var begge to ledere i Tåsen speidergruppe på den tiden. Første søndag i advent var det julemesse i Ullern kirke. Antakelig for speidere i store deler av kretsen, for Ullern kirke ligger et stykke fra Tåsen. (Kirken på bildet er Sørum kirke på Bjoneroa. Jeg tok et bilde fra arkivet i stedet for å dra til Ullern kirke å fotografere nå på morgenen. Hm, jeg har faktisk ikke vært i Ullern kirke annet enn den gangen i 1989, kanskje vi burde ta en tur snart? Jeg er jo så glad i kirker.) Mellom oss på kirkebenken satt en litt vilter gutt på 8-9 år. En ordentlig sprett, som vi gjerne ville at skulle holde seg sånn noenlunde rolig i løpet av gudstjenesten. Det var nok derfor vi hadde plassert oss strategisk på hver side av han. Med jevne mellomrom kastet vi skråblikk bort på gutten, som oppførte seg langt bedre enn vi hadde fryktet. Tror bare han skled av den harde kirkebenken en gang. Flere ganger i løpet av de gudstjenesten møttes blikkene våre over det lyse hodet til denne gutten. Og ja, da jeg dro hjem fra kirken hadde jeg fått en tanke om at denne fyren i speideren var i grunn litt spennende å bli litt mer kjent med.
Kvelden etter var det juleavslutning for lederne i Tåsen. Vi skulle spise pizza på Peppes på Frogner. Jeg fikk flere tilbud om skyss opp igjen til Ullevål sykehus hvor jeg bodde på studenthybelen min, men takket nei, jeg ville heller rusle opp igjen. Godt å bevege seg litt. De andre lederne som var der kjente meg ikke godt nok til å reagere på en slik uttalelse fra meg. Jeg hadde nemlig tenkt ut at hvis Gamle Gubben Grå var litt interessert i å bli bedre kjent med meg ville han benytte anledningen og ta bena fatt sammen med meg. Jeg hadde sett at han kom med samme buss som meg ned til Peppes, så han hadde ikke bil på Peppes. Bet han ikke på agnet kunne jeg kjapt hoppe på 20-bussen på neste busstopp når de andre var ute av syne.
Gamle Gubben Grå er ikke dum. Selvsagt slapp jeg å traske alene oppover Kirkeveien. Så trivelig var turen at den ble avsluttet med et kjapt kyss der jeg tok av Sognsveien og bort til studentblokka mens han fortsatte oppover til Havebyen hvor foreldrene hans bodde eller muligens Kringsjå hvor han hadde hybelen sin.
Litt senere i desember var det grøtfest med speiderne. Gamle Gubben Grå kjørte meg hjem etter grøtfesten. Jeg hadde jo både grøt-kjele og en del annet å bære på. Jeg ba han med inn, høflig som jeg er. Og han ble en god stund ut over kvelden og natta.
Vii begynte å se litt mer til hverandre utenfor speideren etter denne kvelden. En natt på studenthybelen min fikk jeg ikke den søvnen jeg trengte fordi Gamle Gubben Grå ikke klarte å holde fingrene sine unna meg, selv når vi skulle sove. Det er litt trangt med to voksne mennesker på en sovesofa på 90 cm eller hva den var. Absolutt ingen dobbeltseng. Da som nå blir jeg fort litt gretten når jeg blir for trøtt. Jeg måtte få fyren til å drive med noe annet enn å fingre på meg. Så jeg spurte om han var sulten. Om jeg skulle lage litt nattmat til han. Han takket ja til litt nattmat, og jeg gikk på felleskjøkkenet på hybelhuset og lagde noen brødskiver til han. I hylla mi i kjøleskapet hadde jeg en bit hjemmelaget hodesylte sendt med fra Mamma sist jeg var hjemme. Jeg husket jeg telte litt på fingrene om jeg virkelig skulle ta litt av min dyrebare skatt, syltebiten, og gi til denne fyren fra Oslo beste vest. Jo han fortjente det beste hybelen kunne by på. Så han fikk ei skive med sylte og ei skive med noe annet. Da jeg kom inn på hybelen med asjetten med sylte-brødskiva så Gamle Gubben Grå på asjetten, pelte på sylte-brødskiva, rynket på nesa og spurte; Hva er det? Jeg fortalte at det var min mors hjemmelagde hodesylte med stolthet i stemmen. Æsj! svarte Gamle Gubben Grå. Det var så vidt han ikke ble jagd på hodet ut av hybelen etter den kommentaren, husk jeg var trøtt og allerede gretten.
Han fikk på nåde bli natten ut. Siste bane hadde for lengst gått. Det var en stund til de første begynte å gå. Det er kaldt i Oslo i desember og et stykke å gå til Kringsjå. Men jeg rullet ut liggeunderlag og sovepose og la meg på gulvet uten ett ord. Jeg var trøtt, gretten og rimelig fornærmet på hodesylta til Mamma sine vegne. Heldigvis var jeg blidere da jeg våknet, og det ble ikke slutten på dette forholdet slik jeg hadde bestemt meg for da jeg krabbet ned i soveposen. For nå 35 år senere er vi fremdeles et par, men jeg tilbyr han aldri å smake på sylta jeg kjøper.
Når jeg klikker meg inn på det siste innlegget på den bloggen som ligger over meg på lista denne morgenen, en av disse evinnelige ukemeny-bloggene, lyser ordet Medisterkaker mot meg. Medisterkaker eller kjøttkaker som vi sa i barndomshjemmet ja det har jeg faktisk noen tanker om.
Mors kjøttkaker har jeg hørt er slik utflytta voksne barn gjerne lengter etter. Du vet, ingen kan lage kjøttkaker og annen tradisjonsmat akkurat slik som mor lager det, Jeg tror ingen av våre barn har det på den måten. Det virker mer som de blir litt betenkt hvis de hører at det er jeg som skal lage middagen når de har tenkt seg hjem. Mulig de heller burde ta turen hjem en annen dag.
Fars kjøttkaker derimot… Eller for å være helt nøyaktig, Gamle Gubben Grås medisterkaker. Da får i det minste Datteren stjerner i øynene og jul i tankene. At han absolutt ikke gjør noe annet med de medisterkakene enn å steike opp en stor boks farse kjøpt på Coop, betyr ingenting. Det skal være medisterkaker formet, stekt og kokt av faren deres for at det skal bli jul. Her holder det ikke med ferdigkjøpte medisterkaker, samme hvor kort-reiste eller fulle av kjøtt de er.
Så når Gamle Gubben Grå sto og stekte medisterkaker her om dagen var jeg ikke sen om å sende snap til Datteren. Måtte fortelle at det ble medisterkaker slik de skulle være til jul. Svaret kom raskt: Da kommer jeg innom med en gaffel.
Godt å se at de og har noen tradisjoner de og forbinder med meg. For nystekte medisterkaker på gaffel er en tradisjon jeg har med fra mitt barndomshjem.
Jeg vokste jo opp på gård med dyr. En stund før jul leverte vi kjøtt til “hakka”, slakterbutikken, som de kvernet opp og lagde medisterfarse og medisterpølser av. Når så farsen og pølsene kom hjem sto Mamma og stekte og kokte opp kjøttkakene og ga de rå medisterpølsene et oppkok før de ble pakket i poser og lagt i fryseren. Vi barna fikk nystekte medisterkaker og prøvesmaking av medisterpølse servert på gaffel. Gode barndomsminner, og tradisjonen med medisterkake på gaffel har jeg videreført til mine barn. Den medisterkake-stekende Gamle Gubben Grå var i følge Datteren ikke like glad i den tradisjonen. I det minste ikke hvis hun og gaffelen hennes stakk av med for mange av medisterkakene.
Det var ingen unger som koste seg med medisterkaker på gaffel i år, men jeg fikk snoket til meg hele tre stykker. Tradisjoner er viktig. Og du hvor godt det er med helt fersk og varm medisterkake på gaffel.
Det er utrolig mye rart folk stapper i munnen når de er litt sultne. Å sjekke om det de spiser har noen som helst med det de tror de spiser, er ikke så nøye. I disse førjulsdager er det relativt mye som får navn som minner oss om den kommende høytiden for å selge kanskje litt ekstra av varene sine. Vi må selvsagt ha julemarsipan og julebrus. Men må vi ha jule-sennep, jule-brunost, jule-yoghurt, jule-kaffe, jule-potetgull, jule-te, jule-sylte. julekake……..? Ja, akkurat julekaker må vi ha, men må vi ha julemarmelade, julesaus, juleskinke, julegrøt?
Her om dagen stappet Allan i seg en såkalt Ribbeburger. Jeg ser for meg situasjonen. En sulten og litt sliten Allan innom matbutikken ett stykke hjemmefra. Mulig var det en blåmandag. Fra fersvaredisken lukter det deilig av nystekt rippe, og på en tavle står det med glade bokstaver skrevet med fargekritt nystekt ribbeburger, kanskje er tavla pyntet ekstra med en påtegnet granbarkvist i det ene hjørnet. Allan lar seg friste, og spiser ribbeburgeren med stor glede. Hva han egentlig spiste er ikke så nøye. Det minnet om jul, og han ble mett og glad.
Hadde han tatt seg tid til å studere varedeklarasjonen på maten han stappet i munnen hadde han sett at den “burgeren” han spiste ikke hadde noe med verken burger eller ribbe å gjøre.
En hamburger, som jo er opphavet til “burger”, består opprinnelig av rent, grovkvernet storfekjøtt. Man lager ikke ribbe av storfekjøtt. Ribbeina og kjøttet rundt på storfe brukes til sprengt oksebryst eller T-bone stek. Selvsagt kan man ta å renskjære ribbena på storfe for kjøtt og kverne opp det til burgerkjøtt, men her kommer vi til punkt to som beviser at det Allan stappet i munnen ikke var en burger.
En burger består som sagt av grovkvernet kjøtt. Allan skriver at hans ribbeburger består av ribbebiter. Altså var kjøttet i denne såkalte burgeren ikke kvernet. Da ville ikke Allan definert det som ribbe-biter. Det at det var ribbe-biter utelukker at det var en burger han spiste. Skulle det være en ribbe-burger burde det være oppvernet kjøtt fra området rundt ribbeina til grisen, da det jo er grisekjøtt, eller svinekjøtt om du vil, som brukes til den retten vi ved juletider forbinder med ribbe. og her kommer jeg til feil nummer tre ved denne såkalte burgeren.
Hvis Allan hadde tatt seg tid til å lese på varedeklarasjonen på papiret han fikk “burgeren” servert i, hadde han sett at det kjøttet han omtaler som “ribbebiter” i virkeligheten var biter av sideflesk. Man kan si at jeg er pirkete nå. Men ribbe og sideflesk er ikke helt det samme.
Nå er ikke Allan alene om å gå på en ribbe-smell. I går når Gamle Gubben Grå hentet meg etter møtet på Rådhuset foreslo jeg en kaffe-latte på Gjestegården. Mest fordi jeg var tissenøden, skravlesjuk og alltid har lyst på latte. Men da vi kom inn på Gjestegården luktet det så deilig av julemat at plutselig satt vi der med hver vår juletallerken i stedet for kaffekopp……
Tekopp og tastatur. Utenfor Drømmehuset skinner sola. De Tosifra blå. fra i går har blitt redusert til noen få kuldegrader, og det skal bli varmegrader i løpet av dagen. Jeg øyner håp om så vel kaffe-latte som julegrantenning nede i byen i løpet av dagen. Så hvorfor er Kjerringa så molefonken?
Jo. Den siste uka har jeg skrevet om Pølse, om Tomatsuppe, og om fisk som ikke smaker fisk. jeg klarer ikke helt å motivere meg til å sitte å filosofere over koteletter. Hvorfor er det alltid en eller annen ukemeny som er det siste bloggeren over meg på bloggtopplista har publisert? Om jeg er nesten på toppen av lista som i dag på en hederlig 4. plass, eller om jeg ligger langt nede på en 11. plass, så ligger det en eller annen blogger på plassen over meg som har publisert en ukemeny som sitt siste innlegg. Tenker ikke folk på noe annet enn mat?
Den øverste overskriften når jeg klikker meg inn på Aftenposten.no er Hvordan vaske stekepanne, kaffetrakter og vaffeljern: Tipsene alle burde vite. Hos lokalavisa kan jeg lese at Lions Club Hønefoss er i rute med julebaksten. Joda, Aftenposten opplyser meg om at minst 19 skal være drept i israelske angrep i Gaza og at politiet rykket ut til øksemann i Oslo, men det er vasking av steikepanne som får den største overskriften. Det er nok jeg som er i ubalanse med tidsånden når jeg mener det kan være mer interessante tema å skrive om enn koteletter og vasking av steikepanner.
Dagsavisens hovedoppslag er en komentarartikkel om Marius Borg Høiby. Det er vel knapt mulig å komme med noe revolusjonerende nye tanker i den saken. Det er vel skrevet 10.000 kommentarartikkel om den unge mannen allerede, og da bare i løpet av de siste fire månedene. Plutselig virket det mer interessant å skrive om koteletter. Jeg tviler på at det er skrevet 10.000 artikler om koteletter de siste månedene.
Nei, skal det bli kaffe-latte i løpet av dagen er det best å ta den siste slurken av tekoppen, legge vekk tastaturet å komme seg i gang med dagen. Kanskje blir det koteletter til middag.
