7 år siden i natt.

Dette bildet dukket opp som minne på fb i dag. Det var visst 7 år siden i dag – eller i natt da.

Bildet er tatt fra vaktrommet på røntgen og skiltet med flagg og det hele var synet som møtte meg da jeg kom på jobb klokka 22.30 17. august i… det må være 2015.

Skiltet var laget av kollegaen som var på kveldsvakt. Nedtellingen av minutter og sekunder til nattevaktens slutt klokka 8 morgenen etter skyldtes at dette var min siste nattevakt. Det var ingen hemmelighet at jeg virkelig så frem til å slutte med de.

Ikke det at jeg ikke likte å arbeide nattevakter, sånn i utgangspunktet. Jeg hadde ingen problem med å være “Nattens dronning”. Og til tider hadde jeg ganske mange nattevakter i turnusen min. Langt flere enn de andre. Selvvalgt – det passet godt inn i hverdagslogistikken, og ikke minst var det kjekt med et høyt antall timer med natt-tillegg.

Men etter som årene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å sove etter nattevaktene. Jeg brukte lengre og lengre tid på å hente meg inn igjen etter nattevaktene.
jeg husker en gang vi hadde et familieselskap her i Drømmehuset. Hele storfamilien innbudt. Det var vel en av ungene som hadde fødselsdag. Når selskapet liksom nesten var i mål. Kaffe og kaker var servert, og jeg som vertinne kunne liksom lande i sofaen og bare kose meg sammen med gjestene ble jeg så usigelig trøtt. Såpass at det ble synlig for de mest observante av gjestene, som selvsagt påpekte det. Det er slik det er i vår familie. Og ja, det ble sagt med omsorg.
Jeg sa at jeg var trøtt. Jeg hadde hatt nattevaktshelg.
Da så den observante litt undrende på meg og spurte “Har du jobbet i natt?” Dette var en mandag, og vi pleide å arbeide natt til mandag når vi hadde nattevaktshelg.
Der. stuptrøtt i en lenestol reflekterte jeg over spørsmålet. Jeg var stuptrøtt, følte meg som en zombie. Akkurat slik jeg ble av nattevakter. Og ja, nattevaktene kjentes i kroppen. Men jeg hadde jo innbudt til dette familieselskapet, noe som tilsier at vi var bortimot 20 personer i stua.  Jeg kunne da aldri vært så fjern at jeg hadde bedt inn til familieselskap mandag etter nattevaktshelg?
Bursdag er bursdag, men ungene var så store at familieselskapene fort ble flytt en dag eller tre for å finne et tidspunkt som passet flest mulig.
Men jeg hadde hatt nattevaktshelg!
Hjernen jobbet litt før jeg konkluderte. Det var en uke siden jeg hadde hatt nattevaktshelg. Fremdeles hang den godt i kroppen. Og når jeg da satte meg ned etter sikkert å ha stresset litt i forkant av selskapet, ja så kom trøttheten veldig fort sigende.

Det var flere unge radiografer i etableringsfasen som jaktet “pengevakter”, som gjerne ville ha nattevakter slik jeg og hadde ønsket i mange år. Og det var som sagt ikke noen hemmelighet at jeg begynte å se på nattevaktene som belastende – så da hun som lagde turnusen spurte om jeg ville bli kvitt de siste nattevaktene i turnusen min var det ikke nei i min munn.
Jeg husker enda hvor lettet jeg var etter den samtalen på hennes kontor. Helt overraskende kom spørsmålet – men det føltes som om noen hadde løftet en tung bør av ryggen min. Først da begynte jeg fult ut å forstå hvor belastende de nattevaktene var blitt for meg.

Jeg husker og godt de tre siste nattevaktene. Den siste nattevaktshelga.
Fredagskvelden kom jeg på jobb, Vakta gikk greit, og jeg husker at jeg ved 01.30 tiden strenet mellom CT og lab 3 mens jeg tenkte at dette er jo gøy. “Nattens Dronning.” Kanskje var det dumt å slutte med nattevakter. Jeg hadde klart mestret dette flere år.
Natt til søndag, godt inne i andre nattevakt rundt klokka 03.00 sto jeg og forhandlet med en alkoholpåvirket person som ikke ville samarbeide. Ikke noe alvorlig. Bare det å få vedkommende til å legge arm eller bein slik jeg ville, ta av jakke eller sko eller noe annet.
Det raste gjennom hodet mitt at herregud, klokka er tre om natta!  Hvilket oppegående fornuftig menneske står klokka tre om natta og dikker med voksne mennesker som om de skulle være småunger i trassalderen?  Den som bare lå i senga si og sov. Heldigvis er jeg snart ferdig med denne galskapen!

Når jeg så kom på jobb  søndag kveld, og ble møtt med dette skiltet var det utrolig godt å se at det bare var 570 minutter igjen av min 24 år lange karriere som nattevakt. Jeg var så fornøyd med å være ferdig med nattevakter. Det var helt rett beslutning.
Siste vakta tror jeg var rolig. Jeg husker ikke stort av den, bare at jeg holdt god telling på hvor mange minutter jeg hadde igjen.

 

Litt mett!

Nå sitter jeg i kurvstolen ute på trammen og føler på at ja, jeg er litt mett.  Det er jeg som har stått for matlagingen her i Drømmehuset i dag, og det ble, hold dere fast:

Sherry-stekt oksehale med jordskokk-pure’ 

Fint skal det være.

Oppskriften har jeg funnet i en Sirmens-reklame i et ukeblad ser jeg av utslippet jeg sitter med i hånden. Hvor, altså i hvilken magasin jeg har funnet drn har jeg ikke det minste anelse om. Den lå i kurven med oppskrifter jeg har klipt ut og samlet på.

Sherry-stekte oksehaler er en sånn rett som tar halve dagen å lage. Estimert tid i følge oppskriften er 5 timer. Og ja, jeg brukte ganske nøyaktig 5 timer fra jeg startet med å kutte grønnsaker til jeg kun r ønske velkommen til bords. Eller rope litt høyt Mat! Som storh sett erdrn måten jeg pleier å opplyse en litt tunghørte Gamle Gubben Grå at det er middag på.

Selv om gryta med oksehaleg delvis har passet seg selv har jeg tilbragt det meste av dagen med jevnlige besøk på kjøkkenet. Det har liksom ikke vært dagen verken for de store prosjektene eller utfluktene.

Maten ble god. Oksehalenr har stått og småputret i en kraft med rikelig av grønnsaker, rødvin og sherry i over tre timer. Slikt gir smak.

Jordskokk tror jeg var et nytt bekjentskap for meg. Jeg har hørt mye bra om jordskokk, er veldig glad I både persillerot og sellerirot, og innbilte meg at jordskokk også var en smaksrik rot i lokhetmed de. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Pureen var grei nok  det var ikke det, men jeg tror en god potetmos eller kanskje helst en puré laget av sellerirot ville vært minst like god.

Klager ikke. Jeg har selv laget maten. Det var godt, og jeg ble mett. Skikkelig mett. Det er noe eget med slik mat som står og putrer i timesvis. Den fyller deg med en slik metthet at drtnesten er obligatorisk med en liten middagslur

Nesten kongelig i dag.

Jeg gir meg ikke så raskt med kunstmaleren Eilif Petersen. Han har laget mer enn historiske malerier om forgiftede kirsebær og døde elskerinner

I tillegg til å være kjent som kunstmaler er Peterssen kjent for å ha gitt Norges riksvåpen med den norske løve ny utforming i 1905.

Denne utformingen ble brukt av statlige myndigheter som statens og kongehusets normaliserte versjon av riksvåpenet. Denne versjonen ble også fort svært populær i pressen og hos private som dekorasjon på gjenstander, suvenirer og lignende.

Versjonen var vanlig inntil ca. 1937, da en ny normalutgave ble tatt i bruk. Fortsatt brukes imidlertid Peterssens versjon av 1905 i kongevåpenet og kongeflagget.

Det synes jeg er kult. En kunstmaler som og produserer logo fotr land og kongehus.  Markedsføring og bevisstgjøring av Norge som selvstendig nasjon var viktig I 1905.

Hvem sier det ikke er interessant å rote litt rundt i gammel historie?

Heks eller ærgjerrig kvinne som søker makt?

Var litt høyt oppe i går. Fikk drive med politikk. Buklandingen  i dag morges ble derfor litt tøff. Tilbake på en ellevte plass på bloggtopplista og under 1.000 sidevisninger.  Jeg tenker jeg gir Torben Oxe skylda for det. For det første så har han jo historie for å få skylda for andres misgjerninger, for det andre har han vært død i over 500 år og kommer nok ikke til å føle seg krenka samme hva jeg skriver.

Så nå sitter jeg her og teller på fingrene. Skal jeg skrive om at jeg IKKE tar kokain, fortelle om at jeg er lykkelig gift (på 28. året) eller skal jeg skrive om en sterk kvinne som søkte makt?
Vel, denne kjerringa er ikke som andre blogger (eller andre kjerringer for den saks skyld) så jeg tar nok en gang leserne mine med 500 år tilbake i tid og forteller dere historien om Sigbrit Willoms.

Sigbrit Willoms var moren til Dyveke. Dere husker hun som var elskerinnen til Christian II og som døde 27 år gammel, muligens på grunn av at hun ble drept av forgiftede kirsebær som hun hadde fått av Torben Oxe.
Sigbrit Willoms er en interessant kvinne, er hun ond slik mange (mannlige) historikere mener, eller er hun bare ærgjerrig?  En kvinne med spisse albuer som vet hvordan hun skal nå sine mål!  Hvordan ville hun ha blitt bedømt gjennom historien hvis hun hadde vært en mann? Ville hun ikke da bli beskrevet som mektig og sterk i stedet for ond heks? Les og bedøm selv.

Helt når hun er født vet vi ikke. Men hun er født i Nederland. Der fikk hun datteren Dyveke med en Ottike. Om hun og Ottike noen gang var gift, og hun var enke vites ikke, men hun brukte pikenavnet sitt Willoms hele livet. Sigbrit var en fordansing av hennes hollandske døpenavn Sibrecht.

Av en eller annen grunn bosatte hun og datteren seg i Bergen. Antakelig fordi en av brødrene hennes, Herman tjente ved Bergenhus festning.
I Bergen livnærte hun seg som selgekone. En selgekone, eller «kurvekone», var betegnelsen på kvinner som hadde fått privilegium på ambulerende handel i byens gater; enten på gaten, eller fra dør til dør.

Vel, som dere husker fra innlegget jeg skrev i går så kom Christian II til byen i 1507, ble forelsket i datteren Dyveke og gjorde henne til sin frille med godkjenning fra moren Sigbritt.
Noen hevder at Sigbritt prostituerte sin egen datter, men kan det ikke og være at hun så at datteren som frillen til kongssønnen ville være sikret en lettere hverdag enn som datter av en enslig selgekone?

En ting er i det minste sikkert Sigbritt så at datteren og hennes nære kontakt med den fremtidige kongen kunne utnyttes
Hennes bror Herman ble i 1512 innsatt som kongens høvedsmann på Bergenhus. Om dette skriver kilder fra den tiden at Herman Willums fikk stillingen sin «ved Sigbrits hjelp».
De samme kildene nevner også at det var etter Sigbrits ordre at gatene i Bergen ble brolagte fra Sigbrits hjem og frem til Bergen domkirke, så hun og datteren slapp å gå til kirke på sølete veier. Dette regnes som Norges eldste brolegning og ble gjenfunnet i 2017.

Som jeg fortalte i går bygde Christian II hus til Sigbrit og Dyveke i Bjørvika like ved Akershus slott da han dro tilbake til Oslo, og instalerte dem først i et slott utenfor København og senere i et hus bare fem minutters gange fra slottet i København da han ble konge av Danmark og Norge og etterhvert Sverige.

Sigbritt må ha vært klok og hatt stor innflytelse på kongen for etterhvert ble hun kongens høyre hånd og hjalp han i statssaker.
Hun så blant annet at øya København hadde store muligheter med mye fruktbar jord, og fikk kongen til å invitere nederlandske bønder til å slå seg ned i Danmark. De skulle forsyne slottet med rotgrønnsaker, løk, smør og ål. I 1971 var fremdeles fjerdeparten av beboerne på Amager som området heter av nederlandsk opprinnelse.

Så døde Dyveke i 1517. La oss ikke spekulere mer i hvem som hadde skyld i det. Torben Oxe fikk skylda og mistet hode.
Mange trodde og håpet at med Dyvekes død ville Sigbritt miste mye av sin makt og innflytelse.  De tok feil.  Tvert i mot ble hun enda mektigere. Nå fikk hun ansvaret for toll-, finans- og myntvesenet i Danmark-Norge. Ble på en måte Danmark- Norges finansminister.
Jeg blir litt imponert av det. Kvinnelig finansminister i 1518.

I 1519 tok Sigbritt på seg ansvaret for Øresundstollen og flyttet innkrevingen fra Helsingør til København, samtidig som satsene ble opp mot fordoblet.
Hanseatene, som hadde hatt fritak, måtte også punge ut.
Klagene var mange og høylytte. En kjøpmann opplevde at Sigbrit ikke bare beslagla varene hans, men også tok anker og tau fra fartøyet til bruk for kongens forsyningsskip i krigen mot Sverige, så skipet hans lå igjen som et vrak – attpåtil etter at kongen hadde gitt ham lov til å dra videre.
Sigbritt lot seg ikke påvirke av klagene, men hadde bare ett mål for øye: Å skaffe midler til Christians gjenopprettelse av Kalmarunionen.

I 1521 og 1522 stod Sigbritt på høyden av sin makt. Hun sto for omtrent alle større inn- og utbetalinger i kongens navn, og holdt oppsyn med toll- og myntvesenet. Enorme beløp passerte gjennom hendene hennes.
Sigbritt var også involvert i fordeling av forsyninger, fødevarer og våpen i Danmark, Norge og Sverige.

I tillegg til sin sterke stilling som rikets fremste finansrådgiver ble hun utnevnt til overhoffmesterinne hos Christians dronning Elisabeth en tid etter datteren Dyvekes død. Hun satt med ansvaret for å fostre dronningens barn.

Sigbritt holdt erkebiskop Erik Valkendorf som ansvarlig for datteren Dyvekes død. Dette med bakgrunn i at det var han som var budbringeren da dronning Elisabeths slekt kom med relativt sterke trusler om at noe ville kunne skje Dyveke hvis hun ikke forlot kongen og Danmark.
I 1521 dro Kong Christian II i all hemmelighet til Amsterdam.
I Amsterdam var og erkebiskop Erik Valkendorf samt Sigbritts søsken Wilm og Herman.
Herman som jo hadde vært kong Christian IIs høvedsmann på Bergenshus festning representerte nå kongen i Amsterdam og forhandlet med dronningens familie om en medgift kong Christian II var lovet men aldri hadde sett noe til.
De to søsknene oppsøkte Erik Valkendorf i forkant av at kongen var ventet til byen.
Valkendorf følte seg truet av dem, da de røpet at Sigbrit fremdeles ga ham skylden for Dyvekes død.
«Min søster vil sette deg i fangetårnet, hun vil se deg død,» sa Wilm.
Herman skal ha sagt til Valkendorf at kongen hadde lovet Sigbrit at erkebiskopen skulle dø.
Få dager senere ankom kongen Amsterdam og sendte samme kveld bud til byrådet i Amsterdam om at de skulle arrestere Valkendorf, med en falsk anklage om at han skulle ha stjålet med seg Nidarosdomens gull og skatter.

Vel, Erik Valkendorf var redd for å miste hodet sitt, og stakk av gårde og kom seg eter vert i sikkerhet i Vatikanet.
Han skrev til Riksrådet og tilbød seg å stå til rette for dem hvis paven ga dem domsmyndighet. Han kom og med relativt sterke anklager mot Sigbritt. Brevet hans satte det danske riksrådet i knipe, og de unnlot lenge å besvare brevet. De fleste fant selv Sigbrit utålelig, men torde ikke si det åpent. I stedet skrev de til sist at Valkendorf intet hadde å frykte om han var uskyldig. Da hadde han allerede søkt tilflukt i Vatikanet.

I 1522 ble det en ny pave. Denne paven kjente Erik Valkendorf fra før og han følte seg tryggere for egen sikkerhet.
På ny skrev han brev til det Danske riksrådet.  I dette brevet anklaget han Sigbritt rett ut for å være en heks, og at hun hadde en slags trolldomsmakt over kong Cristian II. Ved å anklage Sigbrit for å være en heks, fritok han kongen for skyld ved å gjøre ham maktesløs, «for kongen frykter henne selv, og hverken tør eller vil motsi henne…Hans nåde er dydig og god nok, når Hans nåde har gode rådgivere.»   Dette var svært alvorlige anklager.

Sigbrit var for høytstående til at noen i Christians kongeriker torde å anklage henne åpent for hekseri. Men oppfatningen spredte seg utenfor Norden. En engelsk diplomat i Brüssel skrev i januar 1523 at kongen av Danmark var «enda grusommere enn før, og mer styrt av sin heks enn noen gang». 

Selv historikerne på 1500-tallet tok Sigbrit for å være en heks. Arild Huitfeldt omtaler det som en kjensgjerning at hun kunne mane frem djevelen.

Det var en lang liste over ting den danske adelen var misfornøyd med når det gjaldt Kong Christian II. Sigbritt og hennes makt var en av de. Misnøyen var så sterk at i 1523 ble kongen avsatt og måtte flykte. Han, hans familie og Sigbritt dro da til Nederland. Kongen og Sigbritt sine veier skiltes da de kom dit.

Hvor Sigbritt var de neste åtte årene vet man ikke. Men i 1531 møtte hun opp i et møte med Keiser Karl (broren til dronning Elisabeth)
Under møtet ble Sigbritt arrestert og ført til en borg som fungerte som statsfengsel.
Keiseren forsøkte å samle vitnemål mot Sigbritt slik at hun kunne bli dømt som heks og brent på bålet. Om hun virkelig ble det vet man ikke. Alle spor etter henne ender i Vilborg, den borgen som fungerte som statsfengsel.

Gravsteinen hennes, eller bruddstykker av den oppbevares på Nasjonalmuseet.
Du synes kanskje at det er litt rart at man har deler av gravsteinen til en kvinne man ikke vet med sikkerhet når døde eller hvor er gravlagt, hvis hun da har en grav. Tror ikke hekser som endte sitt liv på bålet fikk noen kristen begravelse.
Vel, Sigbritt var som dere sikkert har forstått ei kjerring som ordnet opp i det meste. Hun hadde selvsagt kjøpt og fått laget sin egen gravstein lenge før hun mistet makt og myndighet i Danmark.
Lenge var denne gravsteinen plassert ved innkjørselen til eiendommen til Knud Pedersen Gyldenstierne som var fetter av den tidligere omtalte Torben Oxe, han som mistet hode på grunn av de forgiftete kirsebærene som angivelig skal ha drept Dyveke, datteren  til Sigbrit.
Vel, denne Gyldenstierne var ikke så veldig glad i Sigbrit og oppfordret tjenerne sine til daglig å spytte eller urinere på gravsteinen når de gikk forbi……

Jeg er litt usikker på om man skal beundre eller fordømme Sigbrit. Heks eller forbilde?

 

 

 

Da er vi i gang igjen

Høstens første politiske møte er ferdig. Jeg kjenner det er godt å være I gang igjen. Være i manesjen, kjenne lukta av sagmugg. Tenke endelig er det politiske sirkuset i gang igjen!

Jeg synes selv jeg kom med  velbegrunnet og gode spørsmål under temamøte. Det at man ikke har like tildelingskriterier til hvem som blir tildelt barnekoordinator er en svakhet. Når det er opp til kommunen å avgjøre om diagnosen eller hjelpebehov er er alvorlig nok kan kommunens økonomi bli avgjørende for hvem som får og ikke får hjelp. Det samme barnet burde ha samme rett til koordinator uavhengig av hvilken kommune man bor i. Her bør staten komme på banen slik at regelverket praktiseres likt.

Viktig og å stille spørsmål om antall stillinger som arbeider i en enhet. Når man sier at det arbeider tre navngitte personer er det jo ikke sikkert at det er tre 100% stillinger.  Det var det heller ikke denne gangen. var vel rundt halvannen stilling.

Godt å høre under kommunalsjefens orienteringer at man ikke hadde feriestengt de fire sykehjemsplassene på Nes slik som de hadde planlagt.  Jeg var redd de ikke ville bli åpnet igjen etter sommerferiestengningen.  Honnør til de ansatte som klarte å avvikle ferie uten å stenge plasser!

Noe av det jeg liker minst i politikken er når erfarne og durkdrevne politikere bruker sin makt i form av de nestorene de er til å gjøre nyere og mindre erfarne representanter usikre  ved å hevde at de ikke følger spillereglene, påstå at de må komme med økonomiske inndekninger over bordet eller på andre måter karakteriserer forslag fra de nye som ugjennomførbart – ikke på grunn av forslagets muligheter men mer på grunn av noe de nærmest karakteriserer som saksbehandlingsfeil.
Det er mange skrevne og uskrevne regler i politikken.  Det kan være vanskelig for nye å komme inn i saksgang og utforming av forslag til vedtak. Jeg brukte veldig lang tid på det. Jeg regner med at andre og bruker litt tid på det.

I dag opplevde jeg at de desidert to mest erfarne politikerne i Hovedutvalget brukte sin posisjon til å gjøre to av de “nye” (det er deres første periode, men den har jo vart i snart tre år) usikre på om forslaget til vedtak de hadde i en sak kunne fremmes.
Jeg hadde under tvil kommet frem til at jeg ville støtte forslaget fra de erfarne, men endret oppfatning under debatten.
Jeg var som sagt i tvil.
Saken var tilbud til ungdom som havner utenfor skole og jobb. Ville NAV med sin nye storsatsing klare å favne bredt nok slik at de nådde alle, eller vil vi fremdeles trenge et tilbud som kalles Matchbox?
I utgangspunktet er jeg veldig positiv til Matchbox, men selv om de nok favnet ungdom som falt utenfor og fikk de til å møte på Matchbox var jeg usikker på hvor mange de faktisk fikk ut i utdanning og jobb.
Vi har diskutert det innad i Rødt, og jeg hadde under tvil landet på at NAV og deres storsatsing nok var det som ville være det beste tilbudet og favne bredest.
SV og SP, som er de andre opposisjonspartiene var uenig. De fremmet forslag om at Matchbox skulle bestå.
Jeg kan leve godt med at vi er uenige i opposisjonen. Det skjer jo det, vi er tre forskjellige partier med forskjellige program og forskjellig ideologi.
Men jeg var i tvil, og hadde bestemt meg for å høre debatten før jeg tok en endelig beslutning.
Når de to drevne seniorene brukte taktikkeri mer enn god argumentasjon for å få gjennomslag for sitt syn fant jeg ut at de ikke hadde gode argumenter. Det eneste som virket som et argument var at da ville mesteparten av regninga for tilbudet bli dekket opp av statlige midler.
Når jeg skal avgjøre om hvilke av to tilbud som er best er det kvaliteten på tilbudet ikke om man har mulighet til å sende regninga til noen andre som avgjør hva som er best.
Så jeg endte opp med å stemme på SP og SV sitt forslag til vedtak.
Litt fordi jeg ble forbanna på hvordan de erfarne politikerne herset med de nye – men mest fordi hvis det er hvorvidt man kan få noen andre til å overta regninga som er det avgjørende argumentet, ja da holder ikke det for meg.
Det er en avgjørelse jeg kan stå for. Og jeg kommer nok til å stemme på samme måte i kommunestyre.

Så var det Hønefoss sykehjem.
Der kom det opp et nytt forslag fra leder av Hovedutvalget, en av de drevne, om at vi måtte ha litt mer kjøtt på beina. Et mulighetsstudie på hva bygget eller tomta kunne brukes til av helseformål, ikke bare sykehjem. Dette var i tråd med Ad hoc utvalgets innstilling som er vedtatt i kommunestyre. Og da snakker vi helt klart i et tidsperspektiv langt over de 10 årene som i utgangspunktet lå i saken om et midlertidig sykehjem.
Jeg vil ha sykehjem i bygget eller i det minste på tomta. Nå og i fremtiden. Men jeg støttet dette mulighetsstudie.  Det trygger som et punkt  på veien tomta og eller bygget i mer enn ti år.
Forslaget ble enstemmig vedtatt.
Mulighetsstudier og utredninger. Jeg føler på meg at videre bruk av Hønefoss sykehjem fort kan bli en av de virkelig store sakene i valgkampen her til neste år, selv om det hadde vært greit å lande den i denne kommunestyreperioden. Vi trenger snart relativt mange nye sykehjemsplasser.  Da må vi snart komme i gang med noe annet enn mulighetsstudier og konsulentutredninger.

Det var flere saker til behandling på møtet i dag, men disse var de som engasjerte meg mest.
På torsdag skal vi ha møter i Rødt i Viken. Der er jeg bare vararepresentant et godt stykke ned på varalista. Jeg leser ikke sakene så nøye som til kommunestyre og hovedutvalg, men jeg skummer gjennom dem. Det må jeg bruke litt av morgendagen på
Det er godt å være i gang igjen.

 

 

Christian 2. underskriver dødsdommen over Torben Oxe.

Et av de mest berømte bildene til Eilif Petersen , dere husker kunstneren son hadde vært sommergjest på gården jeg kommer fra, er maleriet Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe. Bildet ble malt i 1875-1876 mens kunstneren oppholdt seg i München. Maleriet ble kjøpt inn av Verbindung für historische Kunst i Stuttgart før Peterssen hadde gjort det ferdig. Nå er bildet i det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Jeg tror helt klart jeg må dit en tur i løpet av høsten.

Men hvem var Torben Oxe? Og hvorfor underskrev Christian II dødsdom over han?

Først en liten oppfriskning på hvem Christian II var.
Christian II var en dansk, norsk og svensk konge som levde fra 1481 til 1559. Han var dansk-norsk konge i perioden 1513–1523 og svensk konge 1520–1523. Kong Christian II er en spennende historisk person. Jeg kunne skrevet masse om han, men dette skulle handle om Torben Oxe – så får jeg heller komme tilbake til Christian II i et annet innlegg.

Torben Oxe var en del av hoffet til Kong Christian II. Han var såkalt lensmann på København slott og Kronborg len ved Helsingør. Han ble fengslet av kongen som for riksrådet anklaget ham for blant annet giftmord på Dyveke.  Han ble frifunnet for anklagen. Kongen bragte ham da for en birketingsrett av 12 bønder fra landsbyen Solbjerg, som uttalte: «Vi dømmer ham ikke, men hans gerninger dømmer ham.»
Egentlig kunne ikke bønder dømme Torben Oxe, som jo var en del av adelen. Derfor denne litt kryptiske uttalelsen.
Uttalelsen fra bøndene holdt for Kong Christian II; og Torben Oxe ble halshugget 29, november 1819.

Du er sikkert enig med meg i at det nå har meldt seg et nytt spørsmål. Hvem var Dyveke? Og hvorfor drepte Torben Oxe henne, hvis han nå gjorde det. Det kan jo virke som om det rådet en viss tvil om det.

Maleri av Vilhelm Rosenstand, 1885.

Dyveke Sigbrittsdatter var elskerinnen, eller frillen til Kong Christian II. Hun var født ca 1490 og døde 21. september 1517, 27 år gammel.
Jeg kan jo skjønne at Christian II ble litt forbanna når Torben Oxe drepte elskerinnen hans med gift.  Ja, hvis han gjorde det da. Og jo mer jeg leser om denne historien, jo mer interessant blir den.

Dyveke og Christian II møttes på et ball på Bergen Rådhus i 1507, da Dyveke var 17 år. Christian II ble intenst forelsket i den unge Dyveke som han, etter avtale med hennes mor Sigbritt Willoms, gjorde til frille samme kveld.
Det var andre tider dere, en konge på 26 år som spurte moren til ei 17 år gammel jente han traff på fest om han kunne ta med seg datteren på rommet og elske med henne. Ikke med hensikt ekteskap en eller annen gang langt der fremme, men fordi han ønsket seg en elskerinne. Og moren sa “Ja, det er greit”.
Hva Dyveke måtte mene sier historien ingenting om.  Kanskje brydde hun seg egentlig ikke om kongen, kanskje ble forelskelsen gjengjeldt. Kongen var en ung. kjekk mann. Velkledd og rik. Og han var bare 9 år eldre enn henne. Men det er helt klart at forholdet mellom Dyveke og kongen var en avtale han inngikk med hennes mor – og som moren nøt godt av. Flere historikere mener at Sigbritt var en ond kvinne som prostituerte sin egen datter for egen vinning.  Denne Sigbritt er og en interessant person jeg kunne skrive mye om, men det må og bli et annet innlegg.

Det holdt selvsagt ikke med en “one-night-stand” med en konge for å bli nevnt i historien som kongens frille. (Eller elskerinne om du vil). Da Christian II dro tilbake til Oslo bygde han et hus ikke langt fra Akershus Festning hvor Dyveke og Sigbritt flyttet inn.
Etter å ha blitt konge i 1513, valgte Christian Københavns slott som sin hoved residens. Han ga da Christian Dyveke og moren husrom i Hvidøre slott  like nord for København.

Kanskje lurer du på hvorfor Kong Christian II ikke bare giftet seg med Dyveke. Han var jo tydelig forelsket i henne også flere år etter at han hadde truffet henne. Ellers var det jo ikke noen grunn til å ta Dyveke og moren hennes med til Danmark.  Vel, så enkelt var det ikke.
Problemet var at han skulle gifte seg med den 14 år gamle Elisabeth av Habsburg, for å få i stand en allianse med hennes farfar, den mektige keiser Maximilian 1. Ekteskap på den tiden var mye mer snakk om allianser enn om kjærlighet.

Datidens fyrster holdt friller helt åpenlyst; keiser Maximilian 1. bestefaren til Elisabeth som var pekt ut som brud for Christian II for eksempel hadde mer enn et dusin barn født utenfor ekteskap. Like vel prøvde Elisabeths familie sammen med Erkebiskop Erik Walkendorf å overtale Kong Christian II til å droppe forholdet til Dyveke som vakte allmenn forargelse. Men kongen nektet.

Bilde av Eilif Petersen som viser Erkebiskop Walkendorf i samtale med
Sigbritt og Dyveke

I 1516, året etter at Christian II giftet seg med Elisabeth, sendte Elisabeths farfar keiser Maximillan 1. utsendinger til Danmark og forlangte at Dyveke straks skulle forlate landet – ellers ville det skje en ulykke med henne.
Ikke en gang denne åpne trusselen fikk kongen til å avslutte skandalen.
Tvert i mot syntes han at Dyveke var for langt unna der oppe i Hvidøre. I slutten av mars 1516 kjøpte han en bygård ved Amagertorv  og der flyttet Dyveke og Sigbritt inn, bare fem minutters gange fra kongeslottet.

Da Dyveke døde brått og uventet året etter 27 år gammel ville jeg nok først og fremst ha mistenkt Keiser Maximillan 1. Han hadde jo kommet med relativt tydelige trusler. Men Maximillan var keiser av det Tysk Romerske riket, sønnen hans var konge i Spania og datteren var regent i Nederland. Kanskje ikke så lurt å anklage en så mektig mann for mord. Det kan fort bli krig av sånt. Det var nok lurest å finne en annen syndebukk.

Erkebiskopen var livredd for å bli pekt ut, og med god grunn. Sigbritt utpekte han som ansvarlig og den skyldige.
Heldig for han så oppholdt han seg i Nidaros (Trondheim) på det tidspunktet Dyveke døde.

Valget på hvem som da kunne være morderen, gjerne på ordre fra Maximillan, falt på Torben Oxe.
Torben Oxe, var kjent som en brutal og hensynsløs mann, flere ganger anklaget for voldsbruk og dokumentfalsk, men flink til å innsmigre seg hos kongen. Angivelig var han betatt av Dyveke, og da de en gang ble alene, skal han ha antastet henne.

Det ble hevdet at Dyveke hadde fått kirsebær tilsendt fra Torben Oxe, spiste dem, ble syk og døde – angivelig fordi bærene var forgiftet.
Det er og hevdet at Sigbritt hadde bedt datteren om å oppmuntre Torben, slik at de to kunne bli gift – og at kongen selv stod bak planen. Liksom hans far kong Hans hadde giftet sin frille Edele Jernskjegg med en av hoffmennene for å gjøre henne respektabel, og samtidig holde henne i hoffets og sin egen nærhet.
Som Oxes kone ville Dyveke fritt kunne ferdes på slottet uten å vekke noen oppsikt.

Man vet ikke en gang om Torben Oxe faktisk ble anklaget for drap på Dyveke. Det er sikkert at han blev stilt for retten og henrettet noen måneder etter hennes død, men samtidige kilder sier ingenting om hva han faktisk ble anklaget og dømt for – bare at riksrådet frikjente ham, og at kongen ikke ville godta dette, men innkalte tolv bønder til ting på slottsplassen i København, og lot dem felle dom.
Dette var helt ureglementert; en adelsmann kunne ikke dømmes av bønder. Men retten fant et smutthull, uttrykt slik: «Vi dømmer ikke Torben, men hans egne gjerninger dømmer ham.» Muligvis gjaldt anklagen i riksrådet underslag i stillingen som høvedsmann;
for bondedomstolen var anklagen utvidet til å gjelde giftmord.
Straffeutmålingen ble overlatt til kongen. Han dømte Torben Oxe til døden.

Det er flere motiver enn de Torben Oxe og trusselen fra Maximilan 1 for hvorfor noen skulle ønske livet av Dyveke.
Et av de er at noen ville kvitte seg med moren hennes , Sigbritt.. Dansk adel fant Sigbritt utålelig og kan ha håpet at hun kom til å miste grepet på kongen straks Dyveke var borte.
Forholdet til svigerfamilien til Christian var noe anstrengt som vi har lest.  Det ble ikke bedre av at Christian to år etter bryllupet ikke hadde sett noe til den enorme medgiften han var blitt lovet i ekteskapskontrakten. I januar 1517 samme året som Dyveke ble forgiftet sendte han for andre gang en delegasjon til sin svigerfamilie i Burgund etter pengene. Denne gangen truet han med å blokkere Øresund for skip fra habsburgernes områder, eller å beslaglegge skipene og lasten deres.
Men hvis Huset Habsburg følte sin ære krenket av dette, ville ikke æren gjenopprettes i andres øyne av et giftmord på en ung jente.

Jeg vet ikke hvem som drepte Dyveke – men for meg kan det virke som om Torben Oxe kanskje ikke var den eneste som burde blitt et hode kortere.

 

 

 

 

Ti millioner her og ti millioner der….

 

I dag har jeg brukt noen formiddagstimer til å forberede meg til møtet i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd i morgen.  Godt å føle seg forberedt allerede et døgn før møtet begynner, selv om et par notater nok skal suppleres litt når saken har tatt et par ekstra omganger i hjernevindingene.  Det er ikke alltid det er soleklart hva man skal mene i en hver politisk sak.

Så har vi Hønefoss sykehjem.  Da jeg leste at Rådmann hadde som ett av sine forslag og rive hele det gamle sykehjemmet steilet jeg.
Nå har det gått en uke.
Jeg har lest sakspapirene både en og to ganger.
Jeg tror noen leker med tall.

For et halvt år siden skulle det koste 30 millioner å pusse opp sykehjemmet slik at vi kunne drifte det i 10 år til. Nå er den kostnaden økt til 76 millioner…

Jeg regner med at hovedårsaken til denne kostnadsveksten er at vi politikerne vedtok denne oppgraderingen mot Rådmann og administrasjonens vilje.
Samtidig er det umulig for meg å kunne vite hva kostnaden på et slikt prosjekt vil være. Jeg har ikke kunskap nok til å vite hvilke av de to tallene, 30 eller 76 milioner som er det mest riktige. Begge tallene er regnet ut av forskjellige konsulentbyråer. Jeg vet ikke hvilken overbetalt konsulent jeg skal ha mest tillit til.

Jeg vet bare at hvis vi skal forsvare å bruke 76 millioner på bygget må bygget få en levetid på mer enn 10 år.

Jeg vet og at vi leter etter en tomt “sentrumsnært” Hvor man skal bygge kommunens nye sykehjem. Vel, her har vi en sentral sykehjemstomt…. For meg blir det klarere og klarere at det nye sykehjemmet må bygges på tomta til det gamle. Da kan vi spare inn de 200.000 vi har satt av av driftsmidler til Helse og Omsorg i år for å utrede ulike tomtealternativ. I det minste må tomta med på lista.

Om man faktisk må rive hele sykehjemmet slik det står i saksfremlegget eller om man kan gjenbruke noe er jeg usikker på. Eller jeg er sikker på at noe må kunne gjenbrukes. Om ikke hele byggningsfløyer så I det minste elementer av historisk verdi.

Jeg vet at når man skulle bygge sykehus i Drammen måtte man finne en måte og gjenbruke noen gamle teglsteinsbygg på.  Løsningen ble å bruke teglsteinen i nokså knust tilstand til å lage gangstier etc. på sykehusområdet.

Jeg tror kanskje det finnes bedre måter å gjenbruke bygningsdeler på. På det nye sykehjemmet vi har bygd har vi gjenbrukt noen lamper, eller laget nye etter de gamle tegningene. Med kreativitet er det utrolig hva man kan få til. Men overlat nå ikke tenkingen kun til konsulenter. Kanskje har andre og helt vanlige mennesker bedre og langt mer kreative ideer.

Jeg vet det finnes folk i andre partier som tenker som meg. Det kommer ikke til å komme en beslutning på saken i morgen. Etter at saken har vært oppe i Hovedutvalget skal den opp til behandling i Formannskapet til uka og kommunestyremøte uka deretter. Og da har vi vel strengt tatt bare vedtatt hvilke utredninger man skal jobbe videre med.

Likevel er møtet i morgen viktig. Der løftes tankene som så skal modnes i de forskjellige partiene frem til kommunestyremøte om litt over to uker.

 

Et spennende brev i posten…

I dag fikk jeg et brev i posten som fikk meg til å smile da jeg fat det i postkassa.  Jeg visste godt hva det inneholdt. En skatt jeg hadde funnet og kjøpt på finn en kveld i forrige uke.

En utstillingskatalog fra en utstilling kunstneren Eilif Petersen holdt i Christiania Kunstforening i april 1925, altså for snart 100 år siden.

Ja, jeg vet at jeg har mange sære interesser, og muligens for tiden litt vel god tid til å dyrke de. En utstillingskatalog for en 97 år gammel kunstutstilling av en muligens nesten glemt kunstner. For hånden på hjertet folkens; Hvor mange av dere forbinder noe som helst med kunstneren Eilif Petersen – eller Hjalmar Eilif Emanuel Petersen, som han egentlig het?

Jeg kommer ikke fra noen kunstinteressert familie. Likevel har jeg hørt om kunstneren Eilif Petersen siden jeg var barn – eller ungdom. Og det var Bestemor som først fortalte om han.

Bestemors familie leide ut deler av huset på gården sin Sør-Pjåka til sommergjester. En av de sommergjestene var Eilif Petersen. Han var så begeistret for gården at da han senere bygde en villa på Lysaker kalte han den Villa Pjåka.
Det var historien slik jeg fikk den fortalt da jeg var liten.

I løpet av sommeren har Petersen dukket opp i flere samtaler med Høvdingen, og jeg har kommet til at vi vet i grunn ikke alt for mye om kunstneren – og jeg har vel og vært litt nysgjerrig på om det at han kalte huset sitt for Pjåka virkelig stemmer.
Etter litt nettsøking har jeg funnet ut at det gjør det! Villa Pjaaka har adresse Bombakken 4 og ble utskilt fra Fornebu Hovedgård i 1894. Opprinnelig eier var – nettopp maleren Eilif Petersen. Villaen sto ferdig i 1897.

Bestemor var født i 1904. Altså var det antakelig før hun ble født at maleren var sommergjest på gården.  Men det er familien vår som har eid og drevet gården siden før Eilif Petersen ble født, så det må ha vært mens vår familie drev gården.

Eilif Petersen ble viet i Norderhov kirke, i 1879 med Inger Birgitte Cecilie Nicoline Bache Ravn f. Gram. Siden Norderhov kirke er her, så har han eller i det minste hans første kone tilknytting til området. Jeg vil anta at somrene han var i “vår” Pjåka må ha vært før 1879.  Etter det var de sikkert sommergjester på gården kona kom fra. Med det navnet bør det være en storgård.

Vel, nå sitter jeg med en snart hundre år gammel katalog som forteller om noe av kunsten og kunstnerkarieren til Eilif Petersen, kunstneren som har gått rundt på gården hvor jeg og bodde i mange år.
Nå skal jeg lese meg ytterligere opp på kunstneren, og så skal jeg dra på leting etter kunstverk han har malt. Ikke for å kjøpe, men for å se. Jeg vet at han har malt flere altertavler. I Heftet jeg sitter med i hånden står det at flere av kunstverkene hans var i Nasjonalgalleriet på den tiden. Forhåpentligvis er de fremdeles i offentlig eie. Kanskje er noen av de utstilt i det nye Nasjonalmuseet?
Dette kan bli spennende og være utgangspunkt for mange fine utflukter for Gamle Gubben Grå og meg.

 

Endelig levelig temperatur ute

Det har kommet litt skyer, den steikende varmen har gitt seg og det begynner å bli levelig temperatur ute. Yngste Sønn som kom hjem fra en helgetur med en kamerat har inntatt horisontalen på pallesofaen på terrassen. Jeg tenkte han kunne få sove i fred, og har satt meg godt til rette I kurvstolen på trammen.

Jeg klager ikke på varmen, misforstå meg rett. Det er godt å kjenne litt sommervarme. Det har ikke vært for mye av den i år, og vi er alt halvveis i august. Det er bare det at jeg ikke tåler varmen så godt, og derfor først trekker ut når den verste varmen har gitt seg.  Nå er det helt nydelig ute.

Jeg hører hakkespetten drive på å hakke i stolpen øverst i det bedet jeg aldri får helt skikk på.  Den forstyrrer ikke meg, og jeg forstyrrer forhåpentligvis ikke den her jeg sitter på trammen.

Jeg har møtt på en del ville dyr i mitt liv.  Jeg er heldig og har vokst opp og bodd store deler av livet slik at det å treffe på ville dyr er relativt vanlig. Her, på et boligfelt like utenfor Hønefoss har vi stadig rådyr på besøk.  Sikkert andre dyr og, uten at jeg kan huske å ha sett de.

Da vi bodde i huset i skogen hadde vi til stadighet elg i hagen. Jeg husker hvor fascinert Gamle Gubben Grå ble en av de første dagene vi bodde i huset. Vi satt ved spisebordet og snakket sammen. Han kastet et blikk ut av vinduet, og fikk øye på to elg på åkeren på andre siden av veien.  Det var første gsng hsn så elg. Litt mer betenkt ble han den gangen vi åpnet inngangsdøra fordi hunden vår oppførte seg så rart og ville ut. Det sto to elger, den ene en elgokse med hodet en snau meter fra døra. Det ble ikke noe tur ut verken på hund eller gubbe.  Ikke tror jeg det ville falle Gubben inn å tenke på å ta en selfie foran elgen heller.

Vi så rådyr der og  flere ganger. Og rev. En litt nysgjerrig revunge kom en gang helt bort til Eldste Sønn som var med meg og anla kjøkkenhage. Tipper han var tre år. Jeg ble helt overrasket da jeg rettet ryggen og så Eldste Sønn sitte å klappe en rev. Den forsvant fort når den merket at jeg så på den.

I barndommen så jeg ofte rev på grasvollen ved gården. Elg, rådyr og grevling og.  Jeg lærte tidlig å ha respekt for ville dyr, gjerne betrakte de på avstand. “Hysj, kom hit forsiktig” kunne Pappa eller Mamma si med lav stemme fra verandaen  terrassen eller et vindu. Så peke og si “Se der er en elg, grevling, rev…” eller hva de nå hadde fått øye på – og så sto vi der helt stille, turde knapt å bevege en muskel mens vi observerte dyret eller dyrene. Noen ganger ga det oss minner for livet, selv om vi verken har bilder av det eller har fått dokumentert det på sosiale medier.

I dag måtte et vilt dyr bøte med livet fordi vi mennesker ikke kunne la det få være I fred. Ikke kunne nøye oss med å observere det på avstand.  Det er trist. Utrolig trist.

Fotografen i meg, og influenseren kunne godt tenke seg å ta turen over Sollihøgda til Kadettangen i Bærum eller Vollen i Asker for å observere noe så eksotisk som en hvalross. Jeg forstår at Freya tiltrakk seg publikum. Det jeg ikke kan forstå er at mennesker ikke kunne følge de hundrevis av oppfordringene de fikk om å holde avstand og ikke plage dyret.

Jeg forstår Direktoratets bekymring for at noen skulle bli skadet.
Jeg mener folk tar større og større sjanser for å få det perfekte bildet og den perfekte opplevelsen. Prøv #freya eller #hvalrossenfreya på Instagram så skjønner du hva jeg mener.  Ja da mange bilder er tatt på avstand og zoomet opp, men langt fra alle. Svømme med delfiner i basseng i syden har jo snart alle gjort. Mye kulere å svømme med hvalross på hjemlig badestrand. “Jeg visste ikke at hvalrossen var der….” sier de. Vel, pleier de alltid å ha noen til å filme mens de tar den daglige svømmeturen?  Vi snakker ikke om små barn som blir filmet av overivrige foreldre hvor de enn går og står, men godt voksne kjerringer som har kameramann klar når de legger ut på svømmetur.

Jeg forstår direktoratet. For hvem ville fått kritikk hvis det halvt tonn tunge dyret med de lange spisse tennene gjorde kort prosess med et lite barn som bare skulle klappa dyret for å få et “minne for livet” og en overivrig mamma det perfekte motivet å sende til venner og bekjente?
Jo, det ville være direktoratet som ikke hadde brukt nok ressurser på å fysisk stoppe mennesker fra å gå bort til et vilt dyr på et halvt tonn.  Som jeg så som tekst under et bilde på Instagram (nei, ingen av mine venner som har postet det. Jeg omgås stort sett bare mennesker hvor hjernen fremdeles virker): De stopper så mange de klarer, men jeg klarte å snike meg forbi å få tatt dette bildet.”  

Det er sjeldent jeg ser folk publisere så til de grader at det i deres hjerne er litt vel lite sirkulasjon. Spaghetti-hjerne var et uttrykk vi brukte i min oppvekst.

Et flott levende dyr måtte bøte med livet I dag. Ikke fordi det hadde gjort noe galt. Ikke fordi det hadde skadet noen. Men fordi vi mennesker ikke kunne behandle det med respekt. Det er trist. Utrolig trist.

“Andre muligheter ble vurdert” sier direktoratet. Jeg tror dem så gjerne. Det å fange en hvalross for så å transportere den til Svalbard forstår jeg at kunne by på utfordringer. Ikke minst å gjøre det på en måte som ikke ville skade dyret. Det ville nok heller ikke bli en rimelig affære. Kostnadsberegninger har nok og vært med i bildet. Det enkleste er pistol som det heter i en gammel Tramteateret-sang. (Uten at jeg tror at Freya ble skutt med pistol.)

Søndagstur…

Det ble en flott tur elvelangs i dag.  Det er mange perler her i byen hvis en bare leter litt. For de som lurer, dette bildet er tatt på brygga, båtutsettingsplassen på Benterud.

Det ble en 4 km tur, og det holdt i varmen. Ikke minst for Charlie Chihuahua. Vi gikk jo langs elven så han fikk flere drikke- og vassestopp så han fikk kjølt seg ned.  Likevel tror jeg han syntes det var varmt.

Nå har hund så vell som kjerring og plantene på terrasse  fått rikelig med vann, oppvaskmaskinen durer fornøyd og Gamle Gubben Grå og jeg har tatt en velfortjent siesta på hver vår sofa. Charlie Chihuahua har flata ut under sallongbordet.  Jeg tror jeg bevilger meg en liten lur gør jeg starter med middagslagingen.