Verdens verste Mamma truet tennåringssønn på konsert

Yngste Tenåringssønn har late feriedager for tiden.  De blir stort sett tilbragt foran dataskjermen. Eller for å være mer presis, lange late sommernetter blir tilbragt foran PC skjermen. Dagene blir brukt til å ta igjen den tapte søvnen.  Og siden jeg er Verdens Verste Mamma føler jeg ganske ofte for å prøve å aktivisere han med lystbetonte aktiviteter som får han vekk fra denne skjermen. Siden hans interesser stort sett er ekstremsport som Downhillsykling og kajakkpadling (som ikke er det ei kjerring med et tresifret tall kilo, dårlig rygg og ødelagt kne liksom er så god til)  og musikk. (Jeg er totalt tonedøv, og fikk skriftlig melding allerede i tredje klasse på barneskolen om at det var en fordel for alle parter om jeg holdt munn i sangtimene på skolen)  Men jeg prøver hele tiden desperat å aktivisere Yngste Sønn med aktiviteter jeg antar han synes kan ha en viss snev av interesse.

I forrige uke leste jeg i lokalavisen at et lokalt band skulle ha gratis konsert i det store showteltet som er satt opp sentralt i byen.  Først tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Gamle Gubben Grå på denne konserten, så kunne vi leke litt kulturelite.  Men da jeg snakket med Datteren i går fikk jeg en annen ide.  Dette var hennes band. Hun er jevngammel med alle bandmedlemmene og kjenner de godt. Selvsagt skulle hun dit. Muligens jeg og Gamle Gubben Grå ville bli de rene fossilene i denne forsamlingen. Men Yngste Sønn, kanskje han kunne ha interesse? Jeg spurte et par ganger før jeg i det hele tatt fikk reaksjon.  Gjentatte spørsmål ble besvart med et monotont “samme for meg”.  Så spurte jeg Datteren om hun kunne tenke seg å ha med lillebror. Det var helt greit for henne.

Så er tiden inne for avreise. Verdens sureste tenåring  setter seg inn i bilen til Verdens Verste Mamma og blir kjørt ned til Datterens leilighet for så å bli kjørt videre til konserten. Hun er jente. Hun er i tyveårene. Hun er selvsagt ikke klar. Verdens sureste tenåring har det ille. Svært ille. Verdens Verste Mamma får høre hvor dum og idiotisk hun er. 

Så kommer endelig  Datteren. Blid som en sol,. Spør Lillebror om han kjenner til musikken. Det gjør han ikke. Hun spiller musikken for han, synger med og er bare ei ordentlig solstråle. (Jeg kan huske at hun og en gang var Verdens sureste tenåring.    Men slikt går ofte over..) Vi kommer frem til konsertstedet, hun vinker til venner, drar med seg Lillebror og de går mot teltet der man alt kan høre musikken tone ut.

Verdens Verste Mamma kjører hjemover. Ond som hun er har hun tvunget sin 17 år gamle sønn på konsert med en gjeng ungdommer rundt 20 år.  Håper de får en fin kveld

De har ringt fra jobben….

Plenklipperen til en av naboene vekte meg der jeg sov ute på pallesofaen på terrassen.  Svett og varm går jeg inn, ble litt hett der ute i sola.. Ser på veggklokka da jeg passerer den.  Litt over 18.00  Da er det en drøy time siden jeg gikk ut på terrassen, og da har jeg sovet maks 20 minutter.  På vei mot soverommet tar jeg med meg mobilen fra bordet i gangen. Den blinker grønt.  Noen har ringt eller sendt melding. På soverommet vrenger jeg av meg klærne og legger meg på sengen. Trekket fra det åpne vinduet kjøler meg litt ned. Jeg må snart få sovet litt.  Jeg har arbeidet nattevakt og  det er 35 timer siden jeg sov ordentlig. Noen små høneblunder som den på terrassen nå har det blitt, men jeg er langt fra uthvilt.  Snart venter en ny nattevakt. 

Jeg sjekker telefonen.

DE HAR RINGT FRA JOBBEN KLOKKA 16.48

Min første innskytelse er å ringe tilbake. Det må være krise for å ringe inn nattevakta  allerede klokka 17.  Vakta mi begynner ikke før klokka 22.30.  Jeg lukker øynene og sukker. Jeg er så utrolig sliten.  Jeg orker ikke dra på jobb allerede nå, over fire timer før vakta egentlig skal begynne.  Det er over en time siden de ringte. De har sikkert fått tak i noen andre nå..

Men samvittigheten holder meg våken. Tenk om de ikke har fått tak i noen. Vi er ikke så mange  å få tak i nå midt i ferieperioden. En gruppe radiografer avslutter ferien sin denne helga. En annen gruppe starter ferien sin denne helga. Av oss 6 som er tilbake er en sykmeldt, en på jobb og så jeg på natt og hun som arbeidet dagvakt.  Hvor lett er det  å få tak i en av de to andre den første lørdagsettermiddagen i august?  Nei, jeg får ringe, bare for å forsikre meg om at de har fått tak i noen andre.  I fra kjøkkenet hører jeg Eldste Sønn som driver å lager middag. Plutselig kjenner jeg hvor sulten jeg er.  Ringer jeg nå, og de ikke har fått tak i noen andre,  kan de beordre meg på jobb….

Jeg griper telefonen. Sjekker lokalavisens nettutgave og politiets twitter konto.  Virker ikke som om det har skjedd noen store katastrofer eller ulykker..  Men det er bare en radiograf på jobb. Det skal ikke mye til før det virker uoverkommelig.  Nok med en litt stor undersøkelse som tar lang tid.   Det er ikke noe moro å være alene på jobb når kaoset rår.   Det begynner å lukte godt av lasagne i fra kjøkkenet. Jeg vil ikke dra på jobb med tørre brødskiver. Jeg vil spise lasagne på terrassen med guttene og Gamle Gubben Grå.  Få litt av den normale lørdagsstemningen.  Det er fjorten dager siden sist jeg arbeidet helg. Fjorten dager til neste gang jeg arbeider helg. Slik har vi det vi turnusradiografene. Skal alle få ferie i løpet av 9 hektiske uker må vi arbeide annenhver helg i de ukene vi ikke har ferie. Vikarer med vaktkompetanse er ikke å oppdrive.

Jeg famler i nattbordskuffen etter de smertestillende tablettene. Skal jeg dra på jobb nå og jobbe til i morgen tidlig må jeg ikke glemme de. Jeg har et vondt kne siden skaden i fjor og et prolaps jeg forsøker å holde i sjakk.  Det er tøft nok med de to nattevaktene jeg har igjen denne helga om jeg ikke skal arbeide overtid i tillegg.  Det vet jeg faktisk ikke om jeg orker akkurat nå. 

Jeg ringer IKKE jobben.  For en gangs skyld bestemmer jeg meg for å  ta mer hensyn til meg selv og min slitne kropp enn til et underbemannet helsevesen.  Er det kaos på jobb er det ikke mitt ansvar. Da er det nok fremdeles kaos når jeg kommer om fire timer, og så får jeg ta meg av det da.

Det blir lasagne på terrassen, men dårlig samvittigheten gnager.  Det ble ikke mer søvn heller, og jeg føler meg som verdens verste kollega da jeg ankommer jobben fire timer senere.  Tenk, jeg prioriterte egen helse foran arbeidsgivers behov.

 

Quick fix i psykiatrien…

Jeg har ikke alt for mye greie på psykiatri, men jeg har en del greie på psykisk helse.

Gjennom ett førtiåtte år langt liv har jeg selvsagt møtt mitt av motgang og utfordringer.  Jeg har og vært klagemur for svært mange i løpet av livet, noen i større grad enn andre.  I min stue kan vi snakke om de fleste temaer, selv de som er vonde og vanskelige.  Det er ikke få som har grått på mine skuldre når verden har vist seg fra sin tøffeste side, så jeg tror jeg kan si litt om psykisk helse.

Selv er jeg heldig og er født med en optimistisk holdning til livet.  “Det kan godt tenkes at pessimisten får rett til slutt, men optimisten har det bedre i mellomtiden”, er mitt motto. (og et sitat noen av mine venner er litt lei av å høre…) Ikke alle er så heldige som meg, og for noen kan selv den aller minste tue velte livet helt i grøfta.  og noen krabber alltid rundt i grøfta, og hvert forsøk på å komme seg opp av grøfta fører til at de bare glir enda lengre ned.  Jeg har nok noen teorier om hvorfor, men det får være til en annen gang, for det jeg skal skrive om i dag er de kjappe løsningene som brukes innen psykiatrien i dag og som irriterer meg grenseløst.

Punkt 1. Lykkepillen fins ikke.  Det fins overhode ingen pille, rusmiddel eller andre stimuli som kan skape lykke!!! 

De såkalte lykkepillene er antidepressiva.  Del opp ordet. Anti betyr motvirke. Depressiv er jo det samme ordet som depresjon, eller “deppa” om du vil.  Altså tabletter som skal motvirke at du føler deg deppa.  Men er det å ikke være deppa det samme som å være lykkelig?  Er det ikke et nøytralt mellomstadia? Selvsagt er det det.  Antidepressiva motvirker at du er deprimert, og det er vell og bra, men det er ikke en pille for å gjøre deg lykkelig.  

Antidepressiva er flotte hjelpemidler til å komme ut av en depresjon.  De kan være gode hjelpemidler når verden er på det vondeste, og de kan hjelpe deg til å komme opp av grøfta og opp på veien igjen, men de kan aldri klare det alene.  . Alt for lett får unge mennesker skrevet ut lykkepiller som eneste behandling.  I media i sommer har jeg lest eksempel på pasient etter pasient som er diagnostisert suicidale, altså troende til å ta sitt eget liv, og som så har fått med seg mange nok tabletter til å gjøre akkurat det. Da er noe rav ruskende feil.

Psykisk sykdom kan i likhet med somatisk sykdom ikke fikses på 1-2-3.  Knuser du benet i småbiter, er det ingen som gir deg et pille-brett og tror det kan fikse problemet.  Nei det nå skrus nøye sammen, eller gipses og så må det langsomt få gro seg til.  Slik og når psyken har fått seg en knekk. Når selve livet er knust. 

 

 

Er vi en gjeng unnasluntrere hele gjengen.?

Norge har en generøs sykepengeordning.  Her får vi full lønn selv om vi er syke.  En fantastisk god ordning og et sikkerhetsnett når sykdom rammer. Godt å vite når du ligger der med brukket ben, kreft eller dobbeltsidig lungebetennelse at du kan bli liggende under dyna og ikke være redd for at du ikke skal ha råd til å betale husleia denne måneden fordi du er syk.  Vi er heldige i dette landet .  Sykepengeordningen er en ordning jeg virkelig er villig til å sloss for at vi skal fortsette å ha her i landet.  Jeg ønsker  at sykdom ikke skal føle til økonomiske bekymringer i tillegg til bekymring for helsa.

Men det er en kjensgjerning at mange arbeidstakere utnytter denne gode ordningen.  Undersøkelse på undersøkelse viser at Norge har et mye høyere sykefravær enn sammenlignbare land.  Det er ingen grunn til å tro at det er fordi vi er så mye sykere.  

Skal vi kunne beholde denne gode sykepengeordningen må vi slutte å v ære hjemme bare vi er litt rustne i halsen, føler oss litt slitne eller har behov for å male gjerdet på hytta.  Velferds Norge skal ikke betale folk for å sitte på ræva, og ikke arbeidsgivere heller. 

Døde humler

 

MENNESKEHETEN HAR 4 – FIRE –  ÅR IGJEN Å LEVE HVIS ALLE HUMLER OG BIER FORSVINNER.

Vanligvis driver jeg ikke med dommedagsprofetier. Vend om, vend om,, verden går snart under ! er liksom ikke min greie. Hvis dere ikke sier det til noen kan jeg innrømme at jeg, til tross for min fortid i SV, ikke er sikker på at absolutt alle klimaforandringer er menneskeskapt.  Men det der med humlene bekymrer meg.

I Norge har vi et spesielt ansvar for humler, da 15% av alle verdens humlearter er representert i Norge.  Men det blir stadig færre humler også her i landet.   Uten humler blir det dårlige tider for landets frukt og bær produsenter., og ikke blir det noe bær å finne i skogen heller.  I Norge er det humler og villbier som stort sett gjør jobben, med litt hjelp fra bier i bikuber. Denne innsatsen gjør insektene helt gratis. I USA. må store bestander av bier fraktes rundt for at nytteplanter skal bestøvet, og i Japan har mangelen på bier og humler gjort at plantene må bestøves manuelt med pensel.

 

 

Alle skal med..

Inkluderende arbeidsliv, er en fin ting.  Alle, tross handicap eller andre utfordringer har sin plass i samfunnsmaskineriet. Alle kan bidra med noe, og jeg tror at de aller aller fleste også ønsker å delta. Selvsagt fins det noen latsabber og unnasluntrere som helst kun vil surfe på velferdssamfunnets bølge, men de er i mindretall.

Jeg tror og at hvis man anstrenger seg litt og leter finner man meningsfulle arbeidsoppgaver for de fleste.  Det er ikke snakk om å lage tilrettelagte plasser slik at man skaper “liksom arbeidsplasser”, men hvordan man kan tilrettelegge slik at det enkelte individ kan gjøre sin oppgave på best mulig måte. Det er jo det tilrettelegging handler om, ikke sant?

Derfor blir jeg så utrolig lei meg når jeg leser om en blind dansk mann som får testet arbeidsevnen sin med å gå i parken og plukke søppel. En blind mann som skal gå å plukke opp det søppelet han ikke ser, og få bevist at han ikke klarer arbeidet hvis det er søppel han overser. 

Molboland. 

Blårussen, samfunnets uunværlige slitere…

Vi vet det alle sammen. Det er Blårussen, økonomene , som i bunn og grunn styrer bedriftene, kommunene, landet, verden – og ikke minst livene våre.

Det er klart at menneskene, pappaguttene, som innehar disse viktige stillingene ikke kan ta seg tid til trivielle sysler som barnepass og bleieskift.  Nei pappaperm er for menn med fotformsko, myke menn, tøffelhelter og ikke de viktige guttene i gutteklubben grei.  Nei i den gjengen slår man hverandre karslig på skuldra og gir hverandre bonus hvis man dropper pappapermen.  Det gir de rette signalene, du er tøff, du er kul, du er en av oss. Du prioriterer karrieren og Gutteklubben Grei  og ikke unger, kjerring og familieliv. Du er en av samfunnets virkelige helter. Nei pappaperm og ungepass er for personer med mindre viktige jobber, som leger, statsråder og kronprinsen.

Selvsagt har dere viktige jobber , dere Blårussen i offentlig sektor. Hvis dere ikke var der, hvem skulle da regne ut at det trengs 2,0 førskolelærer til å se etter 85 unger eller hva nå brøken er i disse dager.  Hvem skulle lage exellark og tabeller som viser oss i pleie og omsorg at selvsagt er det forsvarlig at 0,9 pleier kan ta seg av 9 pasienter på dagtid og 43 på natt. Når vi som ikke har så mye vett og forstand som dere påstår at det må være noe galt med regnearkene. At det er umulig, vi rekker ikke å gi den omsorgen vi skal. Hvem skulle da svare at vi bare kunne løpe litt raskere og vise oss skjemaer hvor dere har plottet inn at hvis vi holder en fart på 165 skritt i sekundet og dropper all unødvendig småprat med pasienten går dette helt greit. Da har dere også lagt inn et 2 minutters dobesøk annenhver vakt.

Ja, hva skulle vi gjort hvis viktige mennesker som dere tok pappapermisjon? Vi kunne risikere at dere ville oppdage at selv om en gjennomsnittlig baby trenger 3 minutters rolig sang før den sovner, kan det hende at du må vandre hvileløs rundt 5 timer en lang natt før poden sovner, at selv om en gjennomsnittlig baby bruker 6 bleier i døgnet, så kan det være at en 20 bleiers pakke ikke holder hele week-enden..  Kort sagt, at teori ikke alltid stemmer overens med praksis.

Og dere virkelig store Finansgutta. Dere som kanskje ikke hadde de beste karakterene, men de rette eksamenene og ikke minst de rette bekjentskapene.  Dere som er medlem i den virkelige viktige Gutteklubben Grei, dere i det private næringsliv.  Selvsagt er dere alt for uunnværlige på jobb til at dere kan ta dere tid til å ha permisjon bare fordi dere har fått en unge eller to. Jeg skjønner da det.  Hvordan ville det se ut på CVn?  Ville man få mulighet til å ta et steg til på karrierestigen hvis man rota rundt i heimen med tåteflasker og gulpekluter? Selvsagt ville du ikke det.

Så når du når ditt Nirvana, en kald plass på Vår Frelsers, og presten og styrelederen sier noen pene ord og hele Gutteklubben Greier er der i svarte Armani dresser mens de forsøker å snakke diskre i mobilen under jordpåkastelsen, fordi de selvsagt egentlig ikke har tid til å hefte seg med en bisettelse, men samtidig må være til stede fordi ALLE er der, og hvordan ville det se ut på CVn om de ikke… Ja du vet… Når han som ikke tok seg tid til pappaperm, ungenes fødselsdag og ikke en gang var med på fødselen smiler bredest av de alle fordi han nettopp har fått beskjed om at han kan flytte inn på ditt kontor, overta din kundeportefølje allerede i ettermiddag Når x-kone 1 og x-kone 2 har tørket vekk tårene i øyekrokene, og din  nåværende flamme har sjekket  om hun er nevnt i testamentet, 

For ved graven vil de også stå, de tre barna, to ved siden av x-kone 1 og han lille poden ved siden av x-kone 2.  Disse tre vil stå stille med ekte tårer på kinnene og være bunnløs fortvilet. Fordi for disse tre har Pappa, den viktigste personen i verden blitt revet bort fra dem.  Han de skulle sparke fotball med, han som løftet dem høyt, høyt opp i lufta og svingte de rundt, han som var den de skulle komme til med gleder og sorger  i barndom og ungdom. Han som ingen, ingen kan erstatte. 

Er du fornøyd da, er du sikker på at det var riktig å velge vekk noen få uker pappaperm med disse tre som aldri vil svikte deg, alltid vil elske deg  ?

 

Gammel hytte skal bli ny del 4

Gulvet i gangen er malt tre strøk.  Gamle Gubben Grå har hattt sine turer på taket og gjennom pussing av rust med stålbørste, kosting, sliping, pussing og vasking ville han fullføre grunning av taket ute før han skal male det. Gamle Gubben grå er kanskje litt treg når han jobber, litt sein til å komme i gang og har litt lange intervall  mellom øktene. Men han gjør ting skikkelig.

For min del har jeg malt dette lille ganggulvet tre ganger, så nå er det på tide å ta fatt på stua. 

Stua har gulnet 50 år gammel panel. Jøtul 4 ovn, og teglsteinspipe.  Mot nord er det et langt smalt vindu med bondeblå karm. og en plass-snekret sittebenk som har vært hyttas sofa

Mot syd og vest er det vinduer med røde karmer. /Spør meg ikke hvorfor) Bondeblått og rødt er farger som går igjen i interiøret.,

Først tenkte jeg på å få veggene så lyse som mulig. Hytta er liten, vinduene små og lystilgangen liten. Ved å ha lyse, hvite vegger ville rommet virke større, og det ville bli merkbart lysere.  Men hytta er på fjellet. Ofte stormer det ganske friskt ute og snø er det nok av.  Vil og at hytta skal virke lun og varm på disse kalde dagene, for det er om vinteren vi ofte bruker hytta mest. I tillegg maler alle hyttene sine hvite innvendig for tiden. (Ja husene sine og) Jeg er så lei alt dette hvite. Jeg ønsket og å se trestrukturen i veggene. Panel er vakkert naturmateriale som passer på ei hytte midt i naturen. 

Så vår løsning ble å beise panelen i en brun farge. Ovnen skal skiftes ut og ny ovn står klar i garasjen og lengter etter å komme ut av esken og opp på fjellet.  Men jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre med teglsteinsmuren. Spurte på Fb og flertallet mente at jeg skal male den hvit. Kjedelig. En foreslo syrevasking, og etter å ha googlet litt, er det helt klart en mulighet. Har også lurt litt på marmorpuss, som jeg og må finne ut mer om. Er det noen som har andre forslag? Liker i grunn teglstein, men det blir litt dominerende.

Vinduskarmene må helt klart males hvite. Taket trenger og et nytt strøk beis, og diskusjonen har gått på om bjelkene i taket skal males hvite eller beises. Jeg tror det blir beis, selv om vi kanskje vil få følelsen av å få taket i hodet, er bjelkene med på å gi hytta sitt særpreg.

Døra ut til gangen blir og et problem. Hva skal vi gjøre med den? Her er jeg og veldig åpen for forslag. Her har lillehjernen ikke begynt å arbeide ennå. Måleren, sikringstavla til solcellepanelet har jeg tenkt å gjemme i et fint lite skap Så gjenstår det bare en ting, og få overtalt Gamle Gubben Grå til at vi kan kvitte oss med hjørneskapet….

Ble ferdig med å beise alle veggene i løpet av disse to effektive dagene på hytta.  Sliten og med vond rygg dro vi hjem. Gamle Gubben Grå klarte og å bli ferdig med å grunne hele ute-taket.  Neste gang blir det å male taket ute, og vinduskarmene inne. Må og ha med en av guttene som kan  beise gulvlistene. Jeg er ikke noe til å krabbe på gulvet lenger. Ville mest sannsynlig ikke komme opp igjen.

 

 

 

Nostalgi…

Da jeg var barn hadde familien ei lita hytte ved et skogs tjern. Ja, slekta har hytta fremdeles, men jeg er sjelden eller aldri der lengre.  Hytta var lita, ca. 30 m2, tenker jeg.  Det var ett rom. Spisebord med krakk og to taburetter. Ei bokhylle som hadde svimerke i det ene hjørnet etter at vi dytta ei parafinlampe litt for langt inn på bordet en kveld vi ungene spilte kort.  En sovesofa med et lite glassbord foran. Der la vi kabal, og man kunne krype under bordet og se hvor de forskjellige kortene lå hvis man ville jukse.  På kveldene lå pappa på sovesofaen og lette etter dansemusikk på radioen, mens mamma lærte oss jentene å danse på den vesle gulvplassen.  En kjøkkenkrok med lav kjøkkenbenk, gassbluss og oppvaskbalje. Svartovn og et soverom med to køyesenger. Et skap, en aviskurv og to tre taburetter.  Kort sagt, mitt barndoms paradis.

Strandlinja gikk kant i kant med terrassen, og du kunne kaste ut fiskestanga fra terrassen og fiske kimer, abbor eller en ørret hvis du var heldig. Jeg valgte som regel å gå littlengre vekk fra hytta til “Øya mi” og sitte der å fiske.  Noen steiner skapte den perfekte stol og jeg kunne sitte der i timevis å se på duppen som fløt rundt på det stille skogs tjernet. Ikke fordi jeg fikk så me fisk, for det fikk jeg ikke. Ikke fordi jeg brød meg om hvorvidt jeg fikk fisk eller ikke, men fordi jeg nøt å sitte der, helt rolig og la tankene vandre.

Vi var selvsagt mye på hytta om vintrene og, men det var ikke alltid like lystbetont.  Lange skiturer med den sporty og skiglade familien min, og jeg som kom tungpusten vandrende sakte men sikkert langt bak de andre i mitt eget tempo. Og så var jeg alltid blåfrossen på beina og fingrene…  Parafinlampe og stearinlys ga dårlig leselys når man endelig gikk til ro om kveldene, så da var det bare å sove og vente på neste dag og neste uendelig lange skitur.

Påsken var annerledes. Da var snøen ofte så rotten at det bare eventuelt ble noen korte turer for de sprekeste på morgenen før sola fikk tak. (jeg var ikke blant de).  Resten av dagen var det å sitte i ei snøgrop med ansiktet vendt mot sola. Kline inn fjeset med Nivea og håpe på å bli brun. Noe vi klarte med glans.  Mamma kokte ertesuppe på svartovnen, og hele bygda var bortom hytta vår for litt suppe, en kopp kaffe og litt skravling.

Når jeg ble eldre dro jeg på hytta alene med venner og venninner. Mange koselige minner, og fremdeles snakker noen av vennene mine om hytteturene og gode minner vi hadde der. 

Så ble jeg kjærest med Gamle Gubben Grå.  Første påsken ble han dratt med på hytta. Til mitt paradis.

Snakk om nedtur. Skuffelsen sto å lese i hele ansiktet. Var dette hele hytta. Selv hadde de en fantastisk hytte på fjellet og et landsted ved sjøen som nærmest var paradisisk.  Glansen på mitt eget paradis bleknet fort mens han la ut om hvor fantastisk hans families hytter var.  Nå har det gått mange år. Jeg har vært på hytta ved fjellet, som vi nå har overtatt, og ja det er et paradis. Litt større enn mitt barndomsparadis, men bare litt større. Lik vaskebalje, likt gassbluss. Tå køyesenger, ingen sovesofa men en babyseng. Ikke noe glassbord men ti lenestoler.   Milelange skiturer men ikke noe skogs tjern og fiskeplass.  Landstedet ved sjøen er også flott, men ikke så flott. Ganske enkelt i grunn, men koselig og fin beliggenhet. Du verden. Jeg klager ikke.

Men kanskje paradis er der hvor opplevelsene har vært, og ikke er avhengig av alt det andre?

Israel, Gasa og de greiene der…..

Jeg har aldri klart helt å engasjere meg i alle konfliktene i Midtøsten.  Hvem som er helter og hvem som er skurker er ikke helt lett å se.  Det eneste som er sikkert er at en hel del, ufattelig mange, mennesker som deg og meg lider, blir skadet og drept på grunn av en konflikt som i grunn er så gammel at ingen vet helt hvorfor den startet. 

Mitt råd har alltid vært;; Slipp ut alle som ønsker fred, bygg en stor mur rundt alle de som ønsker å fortsette krigen, la de krige til det blir stilt og alle er døde. Slipp så inn de som ønsket fred og la de starte på nytt og bygge opp samfunnet.  Enkelt, naivt og lettvint.  Og selv jeg har forstått at så lett er det ikke.

Men her en dag kom jeg over en artikkel i Aftenposten som presenterte de som avgjør krigens gang.  De sterke lederskikkelsene på begge sider som er med på å styre hva som skjer.

Benjamin Netanyahu 64 år Født i Tel Aviv, men tilbragte mye av ungdomstiden og tidlig voksen alder i USA hvor han gikk både High School og studerte ved Harvard Universet. Faren var historikker. Og han må ha kommet fra en fin familie  og sikkert hatt en grei økonomi.  Han har vært gift tre ganger.  Statsminister i Israel

.

Avigdor Lieberman 56 år. Opprinnelig fra Moldovia  Familiens hans emigrerte til Israel da Lieberman var 20 år. Han startet partiet Yisrael Beiteinu som kun består av jødiske innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen.. Er nå utenriksminister i Israel

Natfali Bennett 42 år gammel, Født i Israel av amerikanske innvandrere (jøder).  Har en økomnomisk bakgrunn og har drevet flere firmaer han har solgt med god fortjeneste.  Israelsøkonomiminister

Er disse tre mennene de snille eller de slemme guttene?

Eller hva med disse?

Mahmoud Abbas, 79 år.  En av grunnleggerne av PLO:  Er Palestina president.  Har studert blant annet juss, og er kjent for å ha meninger som at Holocoast aldri har skjedd, og at jødene og nasistene sammarbeidet helt fra 1933.  Kanskje ikke den smarteste kniven i skuffen.
Khaled Mishaal 58 år.  Hamas politiske leder..Vokste delvis opp i Kuwait.  Var en høylytt motstander av PLOs leder Yasir Arafat.  . Flyttet ra Kuwait da Irak invaderte landet på 90 tallet.Har tre døtre og fire sønner.
Ismail Haniyeh, 51 år. Hamas leder på Gazastripen. Født i en flyktningleir på Gazastripen.  Studerte arabisk literatur ved det Islamske universitetet i Gaza. Deltok i den første intifadaen (opprøret mot Israel) og  og satt flere perioder i Israelsk fangenskap.  Han ble og skadet i et Israelsk angrep på en bygning hvor han og flere sentrale hamasledere oppholdt seg.
Ser dere hva som er feil?  Ser dere hvordan det kan bli fred?  Btt ut disse gråhårede gamle mennene med Unge kvinner og eldre kvinner. Kvinner som  er mødre, kvinner som har mistet sine sønner og ektemenn i krigens grusomheter.  Velg ledere som ønsker fred og forsoning og som ikke er fyllt av hat og bitterjet og gamle fordommer.
Tabu Abu Salama
Jehan Alfara
Disse to kvinnene er modige bloggere fra Gaza. som skriver om overgrep, krig og dagliglivet
Bahtya Minkin
Bathya Minkin
Aliza Lipkin

Aliza Lipkin

To israelske bloggere som mener at krigen er frustrerende for israelske soldater som heller ville gjort noe annet enn å krige, og de anbefaller Hamas ting de kan gjøre i stedet for å skyte raketter som å bake kaker eller ta dansetimer. 

Hvis vi slipper slike kvinner til, kvinner som er lei av krig og teror. Overgrep og hat. Kanskje vi da vil oppnå fred i verden urolige hjørne. Jeg mener det er verdt et forsøk….