Vi tapte.

Vi tapte Eurovisjon Song Contest. Vi, som i Norge, fikk 16 poeng. Vinneren Sveits fikk 591. Det er relativt stor forskjell.
Nå er det ikke noe nytt at Norge taper Eurovisjonen. Vi har tapt langt flere ganger enn vi har vunnet. Vi er faktisk den nasjonen som har tapt flest ganger. I år tapte vi for 12. gang.

Jeg liker Gåte og Ulveham, men jeg er ikke overrasket over jumboplassen. Det er ikke en typisk MGP-låt. Hva som nå egentlig er det nå for tiden.  Jeg så ikke finalen i går, men jeg fikk med meg noen av bidragene. Vi kan vel enes om at her var det mye rart?

Mange av de konservativt kristne i Norge benket seg i går for å se sangkonkurransen og samtidig stemme som gale på sin favoritt, Israel. Jeg vet at redaktøren i Dagen har slitt ut knottene på samtlige telefoner i husstanden for å få avgitt så mange stemmer som mulig til Israel. ange var og samlet i et arrangement i regi av MIFF (Med Israel For Fred); gallamiddag, MGP-show og felles stemmegivning med 20 stemmer fra hver til Netanyahu, Guds utvalgte folk eller en ung artist med en fin sang. Litt usikker på om det var artisten og sangen som var utslagsgivende for at samtlige i salen var enige om hvor de skulle gi sine 20 stemmer. Er det det som kalles kollektiv hjernevask? Vi er samlet her i dag for å stemme frem den sangen vi som arrangører har bestemt at samtlige i denne sal skal gi 20 poeng?

Jeg tror mange av de kristne som så showet for første gang på mange år fikk kaffen så vel som vievannet i halsen opp til flere ganger i løpet av kvelden.  Ja jeg tror de sågar både gjorde korsets tegn og ba mang en stille bønn for å beskytte seg mot mye av det de så. Jeg ser en venn av meg som tilhører den litt prektig-kristne gjengen spår MGP-sin undergang etter at han av en eller annen merkelig grunn har sett showet.  Andre roper opp om at showet er et tegn på at det er verdens undergang som er nære forestående.

Hvis engasjementet for Eurovision song contest er like stort når det går mot neste finale vil jeg anta at vi får langt flere finalister i tekkelige kjoler som synger såre balader med et lite kors dinglende rundt halsen.
Litt sånn frøken Bibel-stripp.

Jeg så ikke showet, jeg har ikke hørt alle sangene men jeg så stemmegivningen. Skal man tro fagjuryene var det den baste sangen som vant. Sjelden eller aldri har vel en melodi fått så mange tolvere som Nemo og The Code. Jeg likte sangen, og jeg likte den ærlige gleden Nemo viste gjennom stemmegivningen. Det var rørende å se hvor glad han ble og hvor stort dette var for han. Jeg ble rent glad i den unge personen.

Nemo Mettler er en 24 år gammel sveitsisk rapper, sanger og musiker som spiller fiolin, piano og trommer. I går sang han. Sangen inneholdt alt fra rapp til opera.
I 2015 gav Nemo ut debut-EP-en Clownfisch, som nådde en 95.-plass på de sveitsiske hitlistene. I 2017 gav hen ut singelen «Du», som nådde en 4.-plass i Sveits. Og i går vant han altså ESC.
I november 2023 kom Mettler ut som ikke-binær i en artikkel i SonntagsZeitung.

Sangen han vant med i går, «The Code», handler om det å være ikke-binær. Det sies at han er et forbilde for mange som føler seg litt annerledes.

Det gleder meg av mange grunner at det var nettopp Nemo og sangen The Code som vant. Spesielt når man vet at de konservativt kristne hadde mobilisert i forkant av stemmeavgivningen for å stemme frem en kandidat mer av politiske enn av sangtekniske egenskaper. Jeg tenker at Nemo og sangen hans kan ha vært noe av det som fikk de til å korse seg og snakke om verdens undergang.

Det viser og at det var musikken og ikke politikken som vant. Det er jeg glad for.
Så får vi se om ESC, eller verden går under innen neste år eller om kristenfolket kupper hele finalen så vi kun får salmesang.

Da er det helg

Det er sommer ved Drømmehuset. Vi har drevet på masse ute i dag. Nå har jeg tatt og flyttet den ene kurvgyngestolen fra terrassen til trammen. Den gamle kurvstolen min på trammen knaker i sammenføyningene innimellom. I dag ble det kos på tram i stedet for kaffe-latte I byen. Et godt valg.

Så mye rakk jeg å skrive før en bil med stereoanlegget på fullt entret gårdsplassen. Samtlige tre voksne barn kom hjem. Er det en  ting som er sikkert så er det at modern  ikke slal bruke kvelden til å blogge.

Jeg spiser ikke brune barn…

Stabburet leverpostei. Du vet den gule boksen som har stått på frokostbordet i norske hjem siden 1949.

Helt siden før jeg ble født, har et barneansikt prydet den gule boksen. De første 15 årene, fra 1955 til 1970 var det Per Christensen sitt bilde. Han var sønnen til en av Stabburets direktører.

I 1970 ble bildet av Per byttet ut med bildet av en annen gutt. Jeg er usikker på hva han het, men ryktet skal ha det til at han var barnebarnet til selveste Fridtjof Nansen.

I 2003 dukket den første jenta opp på leverposteiboken, og i år har Stabburet ønsket å vise mangfoldet i Norge og latt hele ti forskjellige barn pryde den lille gule boksen.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I sosiale medier har trollene fra de mørkeste kjellerstuene virkelig boltrer seg og samtidig fått vist sin uforstand.

Når du med stor tilfredsstillelse poster kommentaren “Jeg spiser ikke brune barn!” Ja da blottlegger du samtidig på hvilket nivå din egen intelligens er. Du forstår, det er ikke barn i leverposteien fordi om det er bilde av barn på boksen. Ikke i Sunda-boksen heller hvis den fremdeles eksisterer.  Det er heller ikke italienere i italiensk salat eller oppkvernede familier i familiedeigen, sånn hvis du lurte.

Hvis du bestemmer hva du skal smøre ut over brødskiva di før du trøkker den i kjeften ut fra hudfargen til en på et bilde på utsiden av boksen står du selvsagt fritt til det. Også til å rote gjennom hele hylla med leverpostei til du finner en boks med “riktig” bilde på. Du vil selvsagt fremstå som en idiot for betjeningen og de andre kundene, men det er ditt valg.

Stabburet har tatt bilde av 10 norske barn. Hvis du ser på bildene på boksen er det omtrent som å se ut over en gjennomsnittlig norsk skoleklasse eller barnehage-gruppe. Så ja, Stabburet har på en god måte fått frem mangfoldet slik de ønsket. Om en av barna har et par besteforeldre som er født på Sri Lanka og en annen har samtlige fire besteforeldre født og oppvokst på Toten må være relativt uinteressant når du skal velge hva du skal smøre på brødskiva di.

 

 

Er det mulig…

I dag var jeg oppe 05.28. På en lørdag. Hadde ligget en stund våken, men det var helt umulig å få sove.  Kroppen var stiv og vond, vanskelig å finne en god stilling. Ved siden av meg snorket Gamle Gubben Grå og blæra fortalte at en tur på badet snart var på sin plass. Så jeg tuslet opp og startet dagen.
Veldig mulig det blir en strekk på sofaen senere i dag. Men jeg har egentlig ikke tid til det.

Sola skinner fra blå himmel. Det ser ut til å bli en fin dag. Flott for vi har en del ting ute  som må gjøres før det blir snakk om bytur og kaffe-latte.

I kveld kommer Datteren. Det blir koselig. Har ikke sett henne siden påske. Da hadde det jo vært kjekt om jeg ikke begynte å gjespe allerede før vi er ferdige med middagen.

Middag ja. Jeg må finne på noe nytt til middag. Vi skulle egentlig ha Pasta med scampi. Siden ingen av de ungene som er hjemme i kveld spiser skalldyr får vi vel finne på noe annet.

Nei, på tide å starte dagen på ordentlig å sette i gang med å gjøre noe. Skal det bli kaffe-latte må jeg henge i stroppen.

NÅ henter jeg frem kanonen

Det er Eurovisjonen Song Contest i Malmø i disse dager. Debatten har gått i flere måneder. Er det riktig å la Israel få delta? Jeg har aldri helt skjønt hva Israel gjør i en Europeisk melodi konkurranse. Sist jeg sjekka kartet var ikke Israel en del av Europa. Jeg vet de har vært med “bestandg”. I det minste så lenge jeg kan huske. De vant med A-bani-bi i 1978 da jeg var 12 år. Jeg likte låten og kan fremdeles nynne på refrenget.
De vant også med Hallelujah året etter.

Jeg har ikke engasjert meg så veldig i debatten om Israel bør utestenges fra Eurovisjonen sin melodikonkurranse. Jeg synes det på mange måter blir feil å blande kultur og politikk på denne måten. Det er vel ikke Netanyahu som skal fremføre bidraget i Malmø?  Samtlige israelitter er ikke ansvarlig for folkemordet lederne gjennomfører i Gaza.
Jeg tror heller ikke at en utestengelse av Israel fra en sangkonkurranse ville få Netanyahu til å stoppe herjingene.

I går var det delfinale. Og i dag henter jeg frem kanonen.
For kultur er politikk for enkelte. Når Frp-politikeren Erlend Wiborg (40), Vebjørn Selbekk (55), sjefsredaktør i dagen og sikkert flere middelaldrende menn av deres kaliber sitter og stemmer på Israel som om de skulle være 10 år gamle jenter som stemmer på sitt store ideol, ja da kan det ikke være av andre grunner enn politisk. Så engasjert pleier nok verken Wiborg eller Selbekk å være i Eurovisjonen Song Contest at de hamrer løs for å gi sin favoritt 20 stemmer.

Hvordan kan jeg vite hva herrene Selbekk og Wiborg stemmer på hjemme i sin egen stue? Jo, selvfølgelig fordi de har publisert det på sosiale medier. Selvsagt fremdeles utelukkende fordi de er så utrolig opptatt av sang.

Israel tok seg lett til finalen. Det var flere enn Wiborg og Selbekk som lot seg begeistre av denne melodien. Så mye at de stemte ikke bare en gang. Nei, heller ikke to ganger men opp til 20 ganger. Det maksimale antall ganger det er lov å avlegge stemme.
Hvor fikk de denne ideen fra disse middelaldrende herrer med en plutselig fanatisk interesse for Israelsk poulærmusikk? Jo oppskriften står på MIFF sine hjemmesider. De har mobilisert til kamp i forkant av konkurransen. Både hvilket nummer de skulle sende SMS til og hvilken tekst meldingen skulle ha. Det eneste som mangler i oppskriften du kan lese her er klokkeslettet du kan stemme.
Du behøver verken se programmet eller ha hørt sangen for å avgi din stemme.

Hvorfor dette irriterer meg nok til å finne frem kanonen?  Jo, fordi denne mobiliseringen av mennesker rundt om i verden som stemmer på Israel mer enn på en sang kan gjøre at Israel vinner hele konkurransen. Ikke fordi de nødvendigvis har den beste melodien, men fordi politiske støttespillere av Israel gjør dette om fra en vennskapelig musikkonkurranse til politikk.

Jeg blåser egentlig i hvem som vinner Eurovisjonens song contest. Men jeg synes vinneren skal kåres på bakgrunn av musikalske kvaliteter og ikke på grunn av en politisk hyllest til en statsledelse som bedriver folkemord.
Tenk for en fjær i hatten en slik seier vil ha på Netanyahu! Nærmest en oppfordring til å fortsette sine herjinger mot det palestinske folket.  En hyllest av hans politikk.

Palestina er ikke en del av Eurovisjon-sirkuset. Palestina er ikke en gang anerkjent som egen stat.  Det er ikke noen de som ønsker at folkemordet i Gaza kan mobilisere folk til å stemme på.

Etter delfinalen i går steg Israels bidrag til en annen plass på rankinglista. Fortsetter mobiliseringen kommer Israels bidrag til å havne helt i toppsjiktet, kanskje vinne hele konkurransen.

Nå ønsker jeg å mobilisere alle dere som mener at Eurovisjonen Song Contest skal være en konkurranse for populærkultur, ikke en arena for storpolitikk. Se finalen på lørdag. Stem på den melodien du liker best, og la 8-10 åringene hamre inn stemmer på sine favoritter.

La den beste melodien vinne. La ikke Melodi Grand Prix bli en arena for politisk maktutøvelse.

Et lite dikt fra kjerringa….

Blogg.no har blitt rene poesi-ringen i det siste.  Når Vibbedille på plassen over meg på bloggtoppen kaster seg på trenden i sitt siste innlegg er det vel på tide at også kjerringa kaster seg på poesi-bølgen.

Jeg finner frem kanonen. Med tunge bevegelser gjør jeg den klar.
Sukker litt og retter ryggen. Er det det rette grepet jeg tar?
Å fyre av kanonen – og kaste meg inn i en krig til?
Jeg stopper opp og spør meg selv;  Er det virkelig dette jeg vil?

Jeg behøver ikke bry meg. Det er ikke min konflikt.
Jeg forstår ikke en gang grunnen til at det nå kriges med dikt.
Mulig jeg har gått glipp av noen formuleringer og ord.
Men handler ikke dette egentlig om snøen som falt i fjor?

Man skyter ikke spurv med kanoner eller kaniner med nålestikk.
Skal jeg la kanonen drønne bare for å oppnå noen klikk?
Jeg setter meg ned ved kanonen, jeg henter ei kuler og krutt.
Jeg aner ikke en gang i hvilken retning jeg skulle ha siktet og skutt.

Jeg er ikke redd for å kjempe hvis saken er viktig og stor
jeg gidder ikke repriser på krigen som raste i fjor.
La de som vil krige få krige. Jeg orker ei drive med slikt.
Jeg setter meg ned ved kanonen og skriver om fred i et dikt.

 

 

 

Jeg slo Gamle Gubben Grå i quiz

I dag hadde vi Quiz her i Drømmehuset. Gamle Gubben Grå mot meg. Vi har det i blant. Bruker spørsmål fra avser og ukeblader og får trimma de små grå litt.

Gamle Gubben Grå er utrolig kunnskapsrik, og i ni av ti ganger er det han som går av med seieren.

Men i dag, i dag var det jeg som vant!! Jeg vant quizen!! Jeg slo Gamle Gubben Grå ned i støvlene, eller i det minste med to poeng.

Jeg tror det var litt flaks med spørsmålene samt min kunnskap om kjente prester og vikingtiden som gjorde utslaget.
Mulig Gamle Gubben Grå var tilsvarende uheldig med sine kategorier. Fugler i Geografien var helt klart ikke hans sterke side. Han er elendig på både fugler og geografi. At de kommer sammen gjør ikke saken bedre.

Flaks eller uflaks. Jeg vant quizen!
Jeg har aldri vært noen dårlig taper. Det er når jeg vinner jeg blir totalt uspiselig.
Jeg vant quizen, jeg vant quizen, jeg vant quizen, jeg vant quizen, jeg vant,…..

 

Kaffe ved elva

Her om dagen, jeg tror det var på søndag, luftet jeg hundene langs elva. Stien vi gikk på gikk langs Randselva, men hører ikke til Elvelangs, den litt met urbane gangveien langs elva. Dette var ikke i så sentrale strøk, selv om jeg ikke vil kalle det direkte usentralt.

Der ved elvebredden oppdaget jeg en gapahuk, antakelig satt opp av Jeger & fiskeforeningen. Jeg tenkte straks at det ville være et perfekt sted for en kaffekopp ved en senere anledning.

I dag var en slik anledning. Jeg pakket sekken med kaffe på termos og et par tur-krus, og tok med meg Gamle Gubben Grå og hundene på tur.

Det duskregnet lett på starten SV turen, men hva gjorde vel det? Vi skulle jo raste under tak.

Snart satt vi i gapahuken, koste oss med kaffe og så på elva som fløt forbi.  Et par fugler kom svømmende og tok av mef kraftige vingeslag. Då de ikke før jeg hørte vingeslagene så litt usikker på hva slags fugl det var. En ølboks srilte i god fart med strømmen nedover elva. To fiskere med fiskestang og store ryggsekker kom vandrende. De gikk videre nedover, men tipper de slår leir i gapahuken senere i dag når vi ikke var der lenger.

Vi skulle ikke bære så lenge. Bare nyte en kaffekopp og roen ved elva. Så dro vi hjem igjen. Noen ganger skal det ikke mer til for å lage seg en god opplevelse.

Snobberi og andre sykdommer

Si meg, hva tenker du f.eks når du ser på bildet over? Ja ang det som har med strikking å gjøre på bildet? Jeg starter innlegget mitt omtrent slik som Vibbedille starter sitt siste innlegg.
Hvis det første svaret som dukker opp i hodet ditt  på det spørsmålet er “Fysj det der er sånn BilligGarn!” ja da tror jeg du har behov for profesjonell hjelp.

Garnet er helt riktig ikke så dyrt. Jeg vil anta det er kjøpt på Spar-Kjøp. Det er stort sett der jeg kjøper garnet mitt.
Men seriøst, hvis du når du oppdaget dette bildet er mest opptatt av å zoome opp bildet og myse for å se hvilket garn-merke kjerringa strikket med når hun satt ute på Steinsfjorden og strikket en relativt kjølig februardag for noen år siden, ja da har du virkelig et problem.
Bildet over burde fremkalle en hel del andre tanker enn tanken på prisen på garnnøstene.

Hvis det er hva du betaler for garnet som avgjør kvaliteten på garn og ferdig strikket produkt slik Vibbedille forteller at mange mener. Hva da når Strikke-Gry, den dyre garnbutikken her i byen, hadde opphørssalg og solgte garn først til halv-pris og så til 70% avslag? Ble kvaliteten på det garnet automatisk redusert i takt med at prisen ble redusert?
Hvis du tenker og tror det, ja da har du nok en gang behov for profesjonell hjelp. Jeg har ei venninne som er psykolog. Du kan få nummeret.

Jeg kjøper raggsokkene mine av Barndomsvenninna. Hun er en kløpper med strikkepinnene, og strikker sokker for salg. Jeg betaler gladelig de kronene hun ber om. Synes det er lav timespris for arbeidet. Hva garnet koster har jeg ikke peiling på, heller ikke hva det “heter”. Altså hva slags merke det er. Interesserer meg ikke. Jeg vet det er ullgarn, at sokkene holder meg varme på føttene, er i glade farger og holder ca ett drøyt år før jeg sliter hull i hælene på dem. Det tror jeg skyldes bruk og ikke garnkvalitet.

Strikking er liksom ikke mitt fagfelt, men snobberi finner man jo på så mange områder.  Foreldre som ikke lar barna sine leke med Cubus-unger, folk som skyr First-Price produkter og billig-kroken i matbutikkene som pesten og mennesker som ikke kan servere meg et glass vin eller fortelle om den forestående ferien uten samtidig å nevne hva den koster. Jo dyrere jo bedre ser ut til å være gjennomgangstonen.

Innen interiør, hus og hjem er det og mye snobberi. Jeg er ganske opptatt av interiør. Jeg liker å ha det fint rundt meg og har en litt egen stil som jeg kaller herskapelig. Jeg er ganske kresen på hva jeg drar inn i huset og hagen, og mener selv jeg har en gjennomført stil.

Gud hvor mye mitt stil-valg kan irritere andre. Ikke minst i kommentarfeltet på diverse blogginnlegg.
Gjengangeren er at jeg ikke kan ha en “herskapelig stil” i og med at jeg er medlem i Rødt.
Vel, jeg er overhode ingen Champagne-sosialist. Jeg kjøper det meste av interiøret på loppemarked, på bruktbutikker eller på finn.no. Ja mye får jeg til og med gratis.
Ja hvis du vil at hjemmet ditt skal se ut som et slitent loppemarked så værsågod sa noen i et selskap en gang og rynket på nesen når vi snakket om interiør og jeg snakket om min måte å innrede på. Jeg så bare rart på henne.

Å innrede med brukt-funn betyr jo ikke at du stormer inn på første og beste loppemarked og tar den første hullete sofaen du snubler over innenfor porten med hjem.
Se på bildet over. Kunne ikke det bildet vært postet i et interiørblad som Lev Landlig? Rekkverket og leveggen kostet en del, men kurvstolen er et bruktfunn. Tror jeg betalte 500 kroner.  Bordet har vi arvet etter Datteren og prydepletreet sto der da vi kjøpte huset. Eføyen har vi hatt i flere år. Den bor ute om sommeren og inne om vinteren.

Det er vel ikke prisen på en vare som er avgjørende, men kvaliteten og utseende. Det er det samme enten det gjelder møbler eller garn.

Hva folk ønsker å betale for et garnnøste bryr jeg meg lite om. Folk kan bruke pengene sine på hva de vil for meg.  Hvordan folk innreder hjemmene sine likeså. Det samme med hvor de kjøper klærne sine, hva de velger å betale for vinen og hvor mye de bruker på årets ferietur.
Om man ønsker å være en snobb er di selvsagt i din fulle rett til det, men døm ikke andre mennesker om de ønsker å bruke pengene sine på en litt mer fornuftig måte.
Får du kløe og anfall av hvordan andre mennesker velger å leve sine liv har jeg fremdeles nummeret til Psykologvenninna.

 

 

 

 

 

 

Er det dette skattepenga mine går til?

Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha.
Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.

Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.

Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet.
Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.

Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.