kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

“Vi gjør alle så godt vi kan, og vi gjør alt feil….” sangen fra radioen på kjøkkenet blander seg med tankene som surrer i hodet mitt. Jeg sitter her ved tastaturet og leter etter ordene for hvordan jeg skal begynne dette innlegget.  Sangteksten fra radioen passet utmerket som en innledning til det jeg ønsker å reflektere over i dag.

Men vi prøver å gjøre det godt igjen
Rykke tilbake til start igjen
Prøver å rydde opp igjen
Og vi begynner på nytt
Og på nytt igjen
Gjør samme feil igjen
Vi gjør alle så godt vi kan
Og kanskje vi får det til en gang i blant
Før vi går feil vei

Er det ikke slik det er dere? At vi strever gjennom livet og gjør så godt vi kan, men likevel føler vi at alt blir feil gang på gang? At samme hvor hardt vi prøver så er det noe vi mislykkes i?  Jeg tror kanskje det er forventningene til oss selv som kanskje må nedjusteres. Ikke stille så mange krav til oss selv.

Det som fikk meg til å reflektere over dette temaet i dag var innlegget til Heidi Rosander. Hun skriver om disse motivasjonsflaskene som skal få oss til å drikke nok vann. Du vet disse  flaskene som heier på deg gjennom dagen slik at du får i deg to liter vann i døgnet.

Det blir jo noe feil når selv vannflaska di skriker mot deg hvor mislykka du er.
Jeg mener, hvis klokka nærmer seg 18 etter en hektisk dag, og du har virkelig stått på. Fått unna en del hagearbeid, gjort masse husarbeid eller stått på en travel arbeidsdag. Men du har altså ikke prioritert å sutte på ei plastflaske med vann i løpet av dagen. Da skriker flaska misfornøyd mot deg; Hold fokus!  Væskenivået i flaska viser at du har drukket så mye (eller lite) vann som du skulle ha gjort før klokka 10 i morges. Nå er klokka 18. Du må bælme i deg godt over en liter vann nå for at plastflaska på bordet foran deg skal bli fornøyd og gi deg rosen du fortjener Godt jobba! 

Er det ei plastflaske i moteriktige farger som skal bestemme hvor fornøyde vi skal være med egen innsats?

Vi har altså plastflasker som bestemmer når og hvor mye vann vi skal innta. Vi har apper og klokker som forteller oss at vi må bevege oss, som gir oss beskjed gjennom døgnet om at det er på tide å lette på ræva og bevege seg.
Det er for mye forlangt at vi må ta ansvar for å passe på at vi får i oss væske eller beveger oss av oss selv.

Når vi så ikke klarer å leve opp til forventningene til plastflaska eller pulsklokka, da føler vi at vi har mislykkes. Vi gjør alt feil! 
Vi har sittet dypt konsentrert ved PCn i flere timer. Fått skrevet et godt innlegg til blogg eller kommunestyremøte, betalt alle regningene eller kanskje endelig satt deg ned med den masteroppgava du har konstant dårlig samvittighet for men da gir klokka di deg dårlig samvittighet for at du ikke har gått tur i stedet for å betale regninger og skrive masteroppgave. Vi gjør alt feil….

Som Heidi skriver i sitt innlegg:

Professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert.  Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet.

Jeg tror vi mennesker er så opptatt av å gjøre alt riktig. Hva som er “riktig” defineres av medier og trender mer enn av sunn fornuft. Vi er i alt for stor grad redd for å overlate avgjørelser på selv så banale ting som om vi skal drikke vann til vår egen dømmekraft. For tenk om vi gjør alt feil! 

Har du fått i deg helgekosen? Spist litt ekstra god mat, kanskje nippet til et glass vin? Det er jo slik vi alle gjør på lørdagen. Lørdagsgodteriet til Barne-TV var ukas høydepunkt da jeg var barn, og ja det er lov å kose seg litt ekstra i helga. Det hører liksom med.

For to dager siden, den 21. september satte Norges Bank opp styringsrenta med 0,25 prosent, igjen. Samtidig varslet sentralbanksjefen at alle med lån kan glede seg til nok en renteheving midt i julestria. Snakk om julegave fra myndighetene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De siste ukene har matutdelinger rundt om i landet meldt at de ikke har nok matposer å dele ut. Behovet er større enn det de får fra Matsentralen. På Fattighuset i Oslo delte de ut 500 matposer på onsdag, 100 stykker gikk sultne hjem, Det var ikke poser nok. Dette var på onsdag. Dagen før sentralbanksjefen satte opp styringsrenta for å hindre inflasjon.  Lignende meldinger kom fra Østfold uka før, og sikkert andre steder i landet.

100 stykker gikk tomhendte hjem. Fattighuset var deres siste håp for å skaffe mat på bordet til seg og familien. Det var 100 som gikk tomhendte hjem. Hjem til resten av husstanden som ventet.

Matkøer og fattighus hører ikke hjemme i Norge i 2023.

Gulatingsloven fra omkring 900-tallet påla folk å hjelpe de som ikke kunne brødfø seg selv.
Lignende regler finnes i Frostatingsloven fra omkring 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274.
I 1845 kom Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne. Denne ble avløst av Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne i 1863 igjen av Lov om fattigvesenet i 1900.
Nåværende lov om sosiale tjenester ble vedtatt i 1964.

Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.
Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.
Kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ, og å yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.

Selv om vi har en lov om sosiale tjenester som straks er 60 år gammel er det overlatt til frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen, Blå Kors og mange andre rundt i de forskjellige kommuner og dele ut mat til trengende.
Satsene på sosialhjelp er ikke nok til å holde sulten unna. Og enda verre. Det står folk i de matkøene hvor både en og to i familien er i fult, ordinært arbeid.
Loven slår og fast at det er kommunens ansvar.
Da hjelper det ikke med politiske vedtak om å tillate flere frivillige organisasjoner å dele ut mat. Flott at de frivillige påtar seg oppgaven, misforstå meg rett, men det er kommunene som har ansvaret. Ansvaret for at det er matposer nok, som et minimum. Men egentlig har kommunene et ansvar for at mennesker ikke kommer i en slik situasjon at de må stille seg i matkø.

Det er ikke matmangel i Norge. Det er ikke fordi det ikke finnes mat at fattighuset og andre som deler ut mat går tom får matposer. Den maten de deler ut er bare restene som blir igjen, mat som snart går ut på dato, har gått ut på dato eller mat som de store matvarekjedene brenner inne med. Maten vi andre ikke vil ha.
Det kommunene i det minste kunne ordne var å kjøpe inn nok mat så ingen gikk sultne hjem fra de ideelle organisasjonene hvor frivillige har tatt på seg jobben med å dele ut mat. Så de som bruker tiden sin på å hjelpe andre ikke må stå der og ikke ha mat å dele ut til alle som trenger det.
Det er de som må se de som trenger hjelp i øynene å si “Beklager”, mens det egentlig er vi politikerne som ikke mestrer oppgaven vi er satt til som burde stå der å beklage.

Kampen mot dyrtid, kampen mot fattigdom. Hvem skulle tro at det skulle bli en av de viktigste politiske sakene vi må kjempe i et av verdens rikeste land?
For det er ikke mangel på penger. Det er ikke mangel på mat. Det er kun mangel på vilje til å se virkeligheten i øynene og så ta å løse utfordringen.

Det har vært en fin høstdag. S8l og blå høsthimmel. Deilig temperatur. Vi har som vanlig på lørdager ei liste med “plikter” vi må gjennom før vi tar helg, eller reiser til byen for å drikke kaffe-latte som liksom er vårt tegn på at helga starter. På denne lista finnes både ting som skal gjøres inne i Drømmehuset og ute i hagen.  I dag var det ikke vanskelig å motivere seg for hagearbeid.

Jeg drev og rensket opp i bringebærbedet da den vakre høstdagen ble fylt av min trillende latter. For her hadde jeg akkurat bøyd meg og røsket opp ei tunge med ugras, og hva sto jeg med i hendene? Jo en bunt gulerøtter!! Kanskje ikke de største gulerøttene, flere var i delikatesse-størrelse men helt greie både som knaskerøtter og i middagsmaten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg måtte fundere litt før jeg kom til en forklaring på hvorfor det vokste gulrøtter i pallekarmen med bringebærplanter. Men til slutt fant jeg løsningen på mysteriet. Husker dere alle de gamle interiørbladene jeg hentet hjem i fjor? I flere av de var det frøposer. Frøposer som var både 10 og 20 år gamle. Vi testet de i sommer. Noe har spirt. Ikke alt. Jeg husker jeg hadde et sånt torvbrett med gulerotfrø stående på trammen her en stund. Ikke tegn til liv. Så etter noen uker kastet jeg de. Her blir alle planterester og jord fra tomme potter destruert etter mottoet “Av jord er du kommet, til jord slal du bli” og så helt tilbake i en pallekarm som kan trenge litt mer jord. Denne gangen antakeligvis under bringebær som da var grønn og flott.

Det ble lite bringebær i år. De tørker liksom bare inn, enda det var regn nok både i juli så vel som i august. Ikke verst da at det i det minste ble en relativt grei gulrotavling i bringebæråkeren.

I går hadde jeg kaffe-date med Barndomsvenninna.  Vet du at vi har vært venner i 50 år nå? var en av de første setningene hun sa til meg da jeg dumpet ned ved kafe’-bordet. 50 år. Det høres lenge ut. Jeg skulle til å protestere, men tok raskt alderen vår 57 minus 50, og fikk 7. Høsten vi fyllte7 startet altså vårt vennskap, Og det stemmer jo. Vi traff hverandre og ble venner da vi begynte på barneskolen. Så selv om det fikk meg til å føle meg gammel, hun har rett. Vi har vært venner i 50 år.

Det er litt trygt og godt med slike venner. Man trenger ikke forestille seg. Trenger ikke spille en rolle. Hun har vanket ut og inn av barndomshjemmet mitt slik jeg vanket ut og inn hos henne. Vi kjenner foreldre og søsken, eller i det minste kjente de. Vi har delt oppvekst og fulgt hverandre gjennom livet. Vet på mange måter det meste om hverandre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vennskapet har ikke vært like tett i alle år.
Vi snakket ikke så ofte sammen i de årene jeg studerte, eller da ungene var små. Ikke da livet mitt var på det hektiske heller. Men det var mer på grunn av at tiden ikke strakk til. Men vi har alltid hatt en viss kontakt. Jeg er usikker på om hun var på 30 års dagen min, men hun var garantert bedt. Hun  var helt klart med både på 40 og 50 års festene mine, og jeg var med og feiret henne da hun ble både 40 og 50.
Nå møtes vi til en kaffekopp og skravling sånn ca. en gang i måneden, og det er like koselig hver gang.

På ungdomsskolen fikk jeg nye venner. Det fikk Barndomsvenninna og. Vi var fremdeles venner, men det var andre vi hang mer sammen med. For meg var det to jenter jeg hang mest sammen med.

Den ene var nok min nærmeste venninne i svært mange år. Hun var forloveren min da jeg giftet meg, og jeg var forloveren hennes da hun sto brud noen år senere. Vi traff hverandre altså på ungdomsskolen og hadde god kontakt helt til hun døde 34 år gammel.
Når jeg skriver dette må jeg telle etter et par ganger. Ble hun ikke mer enn 34 år? Er det virkelig godt over 20 år siden hun døde?

Hun andre jeg ble venninne med på ungdomsskolen er still going strong. Jeg vekslet seinest noen ord med henne i går. Hun arbeider på kaffe’en der jeg og Barndomsvenninna drakk kaffe.
Vi har kanskje ikke den kontakten vi en gang hadde, men det er under en måned siden vi satt på torget og skravlet en god times tid, eller var det to? Det har vi gjort flere ganger i sommer.

På gymnaset ble venneflokken utvidet. Ei til kom med i den harde kjerne.  Hun er nok den jeg har minst kontakt med i dag, men det kommer nok mest av at vi har levd ganske så travle liv begge to – og hun gjør det fremdeles.
Men jeg traff på henne en dag forrige uke. Vi hadde en lang og god prat, og sa som vi alltid gjør at vi snart måtte ta oss en ordentlig kaffeprat.

Det var jo selvsagt andre venner enn de jeg nevner her både på barne-, ungdoms-, og videregående skole, men dette var i det minste på ungdomsskolen og videregående de jeg hang mest sammen med. De som liksom alltid var med, og så kom det andre fra og til.

Jeg har aldri hatt en enorm stor vennekrets, men jeg har fremdeles god kontakt med de som var venner i oppveksten og i ungdomstiden. Vi behøver ikke se hverandre så ofte, kontakten er der. Vi har og levd ganske ulike liv. Studert forskjellige ting, og bodd i forskjellige byer. Notodden, Moss, Harstad, Øverbygd, Oslo, Kongsberg selv om vi alle vel har landet i nærheten av Hønefoss til slutt. Vi kjenner hverandre så godt at båndene nok alltid vil være der.

Jeg studerte et år på Kongsberg. Jeg har ingen kontakt med noen fra den tiden, og har vel ikke hatt det etter at jeg forlot byen siste skoledag. Ikke har jeg savnet noen av dem heller. Vi ble aldri så nære.

Jeg hadde noen fantastiske år som radiografstudent i Oslo. Bildet over er fra siste kveld med klassen. Jeg har vel heller ikke den helt store kontakten med noen fra den tiden. Det blir mest på facebook, innimellom noen messengermeldinger med enkelte. Har møtt en del av de noen ganger etterpå. Men vi er spredd over hele landet, ja faktisk over Europa. Ikke arbeidet alle som radiograf like lenge heller.

Når man så blir voksen og får kollegaer er det jo noen kollegaer som blir mer venner enn andre.
Jeg har ikke så mye kontakt med gamle kollegaer heller. Det er ei jeg fremdeles har relativt mye kontakt med. Vi har lange telefonsamtaler med ujevne mellomrom, og møtes til lunsj når hun er på disse kanter. Hun bor ikke her lenger. Jeg innbiller meg at vi ville ha mer kontakt hvis vi hadde bodd nærmere hverandre, for hun er også en slik venn som nok ville gå gjennom ild og vann for meg. Slik jeg og ville gjort for henne.

Noen hevder at det er naturlig å miste kontakten med de man vokste opp sammen med. At venner kommer og går.
For meg har det vært tvert  i mot. Vennene fra oppveksten har jeg alltid hatt kontakt med. Jeg vet at de alltid vil være der for meg hvis jeg virkelig trenger dem, slik jeg vil være det for dem. Vi har kanskje ikke hatt så mye kontakt, spesielt ikke i perioder hvor livet går i hundre med barn, familie, jobb, hus, hjem og karriere. men de har alltid bare vært en telefon unna.

Det var akkurat det jeg trengte i dag. En lang og god prat med Barndomsvenninna. En prat om alt og ingenting. Bare la munndiareen fosse. På oss begge, men kanskje mest på meg.

Dagen ble ikke dårligere da jeg på hjemveien stakk innom Coop for fredagshandelen. Jeg hadd3 som vanlig glemt handlenett, og jeg og hun i kassa lo litt av det. Det er ikke første gangen for å si det slik. Jeg sa som sant er at jeg hadde glemt igjen alle handlenettene ute hos faren min. Man kan ikke huske alt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hun spurte da om faren min var han jeg pleide å ha med meg på Coop innimellom. Nei, sa jeg, og tenkte i mitt stille sinn at hun måtte forveksle meg med noen andre. For jeg har aldri hatt med Høvdingen eller noen andre eldre mann på Coop.

Eller jeg handler jo sammen med Gamle Gubben Grå relativt ofte. Så etter en tenkepause la jeg til at det var mann min. Hun så litt flau ut så jeg fortet meg å si at jeg så på det som et kompliment. At jeg ble tatt for å være Datteren til Gamle Gubben Grå, altså. Han er 3 år eldre enn meg. Så enten må dette bety at han ser ekstremt gammel ut, eller at jeg holder meg utrolig godt. Jeg skal legge frem spørsmålsstillingen for Gamle Gubben Grå i kveld. Da tenker jeg jeg får flere bevis på at jeg fremstår som rene ungdommen. Han kommet neppe til å innrømme at det er han som ser eldgammel ut.

I kommentarfeltet under det siste innlegget mitt Så sa det stopp… dukket det opp en kommentar som ikke helt forholdt seg til temaet. Greit nok, den som skrev kommentaren har det ofte med det. Kommentere litt ut fra hva som rører seg i egen tankevirksomhet. Helt uproblematisk. Jeg opplever vedkommende som reflektert, selv om jeg vet at det er delte meninger om det.

Kommentaren var som følger:

Beundrer Erna .Der sier det ikke stopp. Etter 17! intervjuer i går var Det Solvangs tur. Jeg fikk lyst til å kjenne på håndleddet hennes om hun hadde puls. 😉

Dette var altså en kommentar under et innlegg som handler om at jeg som en gang var “Kjerringa som fikser alt” måtte trykke på stoppknappen etter et par uker som i min storhetstid ville ha fremstått som relativt avslappende, men som nå er i hektiske laget.

Og den som skriver kommentaren har helt rett. Erna var i 17 intervju i går for så å avslutte med en samtale med Fredrik Solvang i Debatten. Hun trykket ikke på noen stoppknapp, men sto løpet ut. Hun tok en langhelg i Bergen, fikk snakket litt ut med ektemannen før hun var tilbake i manesjen. Ingen sykemelding. Ingen permisjon. Ingen stoppknapp.

Kommentaren fikk vekt til live noen såre tanker. For det er jo slik jeg ønsker å fremstå. Slik jeg ønsker å være. Kanskje ikke 17 intervju og Debatten, men være den som står i stormen. Beintøff. Den som aldri kaster inn håndkle eller trykker på stoppknappen. Kjerringa som fikser alt. Det er mitt ideale. Slik jeg skulle ønske at jeg var.

Erna trykker ikke på stoppknappen. Det gjorde jeg. På ny kjenner jeg på nederlagsfølelsen. Ga jeg opp for fort? Kunne jeg ikke bare bitt tenna sammen og fortsatt? Det er jo så mange som klarer det. Ikke bare Erna. På nytt kommer følelsen krypende, jeg ga opp. Jeg trykket inn bremsen – eller stoppknappen da. Jeg burde ha holdt ut. Jeg ga opp.

Jeg håper og tror det ikke var helt Slik det var ment fra den som skrev kommentaren, men det var slik det ble oppfattet. Jeg trykket på stoppknappen. Erna klarer 17 intervju på en dag. Jeg er en som gir opp.

Det har vært et par litt vel hektiske uker nå. Langt fra så hektiske som i gode, gamle dager, men likevel hektiske for meg. I går sa det bare stopp.
Eller det er kanskje ikke helt sant. Det sa ikke stopp. Det var jeg som trykket på stoppknappen. Jeg tok det ansvaret jeg har for egen helse og ga meg en god pause på sofaen i går kveld.

Jeg var ikke inaktiv i hele går. Jeg gikk en tre kilometers tur med hundene på morgenen. Etterpå var jeg på AMU i kommunen. Aktiv og engasjert, men kanskje litt mindre engasjert enn jeg pleier. Jeg er fremdeles litt forkjøla. Blir litt distrahert når tankene samler seg rundt at jeg ikke må få hosteanfall under møtet. Med nok Fisherman Friend og kaffe gikk det tålelig greit.  Man har blitt enda mer engstelig for å hoste offentlig etter koronaen
Lagde og middag, gresskarsuppe, før jeg altså flata ut på sofaen og i grunnen tok kvelden sånn rundt klokka 18.

Ny dag og nye muligheter.
Jeg er fremdeles sånn litt sigen i kroppen. Godt programmet i dag ikke er for stort. Skal møte Barndomsvennina til en kaffekopp. Det er alt jeg må gjøre.  Ellers skal jeg nok få ladet batteriene en god del. Gjøre ting som gjør meg godt. Ha mobilen på lydløs og ikke leve med et blikk på klokka eller konstant sjekke meldinger og mail. Tror ikke jeg går glipp av så mye om jeg ikke er så pålogget i dag.

Jeg er ikke så flink til det. Å holde kjeft mener jeg.

Ikke slik at jeg ikke kan holde på hemmeligheter. Det går helt greit. Forteller du meg noe i fortrolighet forblir det hos meg. Jeg er ikke noen slarvekjerring.
En gang var det stor oppstandelse på jobben. En kollega hadde skiftet etternavn. Eller tatt tilbake pikenavnet, altså fjernet ektemannens etternavn. Skravla gikk. Det måtte jo bety at hun hadde gått fra mannen sin! Dette var litt av en sak! Jeg så hvor spente og litt stolte de så ut de som fortalte meg nyheten var.
Jeg så litt sånn forundret på dem. Tenkte for meg selv at det er da mange år siden hun kastet ut han. Forsøkte å tenke etter. Ja, det må vel nærme seg tre, eller kanskje fire år siden.
Hun det gjaldt virket litt distre og utenfor under en samtale vi hadde. Fulgte ikke med. Da hun skjønte at jeg merket det unnskyldte hun seg og fortalte at ektemannen hadde flyttet ut kvelden i forveien.
Jeg lyttet til det hun følte behov for å fortelle, og så snakket vi aldri mer om det.
Men jeg trodde at flere hadde fått greie på at de ikke bodde sammen lenger i løpet av årene som hadde gått.
Visste du det? spurte de da de så min manglende reaksjon. Ja. jeg måtte innrømme det. Når skjedde det? Jeg trakk på skuldrene. Husker ikke, men det er en stund siden. Så var jeg ferdig med det temaet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nei når jeg sier at jeg ikke er så god til å holde kjeft mener jeg at noen ganger er det å forholde seg taus vel så virkningsfullt. I en debatt, for eksempel. Lytte mer, konkludere i hodet ditt men ikke la de andre få vite hva du tenker helt med en gang. Det er jeg skikkelig dårlig til.

Her om dagen skulle jeg på et møte. Sonderinger i forbindelse med hvem som skal samarbeide med hvem for å få en ordfører på plass også på Ringerike. Vi var to som skulle møte for Rødt i disse forhandlingene og vi to hadde en liten samtale dagen i forveien. La opp taktikken. Jeg kommer ikke til å si så mye sa jeg. Lytte for det meste, trekke oss tilbake og så konkludere. 
Det ble ikke helt slik. Jeg tror jeg var en av de på møtet som snakket mest. Kanskje den som snakket aller mest. Har følelsen av at jeg omtrent satt med hånden oppe konstant og ba om ordet. Noen ganger var jeg så engasjert at jeg ikke ventet til det var min tur til å prate heller…..

Jeg vet at det er smartere å snakke litt mindre. La tausheten fylle rommet litt. La motparten begynne å argumentere veldig fordi de ikke vet hvor de har deg. Jeg vet alt det der. Har vært på flere kommunikasjonskurs og hørt hvor lurt det er. Og ja, de gangene jeg har klart det ser jeg at det er virkningsfullt.
Det er bare det at teori og praksis er to forskjellige ting. Spesielt når jeg er skikkelig engasjert.

En annen ting som jeg kan bli flinkere til er å senke stemmen når jeg blir engasjert. Eller “engasjert”, jeg mener vel mer fly forbanna.
Jeg kjenner ei som er virkelig god til det, og jeg har alltid beundret henne for den egenskapen. Jo sintere hun blir, jo lavere stemme bruker hun når hun saklig fremlegger sitt syn. Det er virkningsfullt.
Mens hun sitter avslappet og nærmest hvisker med rolig stemme står jeg og nesten hopper av rødglødende harme mens jeg skriker ut mine argumenter.
Det er ikke vanskelig å se hvem som opptrer med mest verdighet.

Slike ting kan jeg fylle tankene med når nettene blir litt lange fordi det våte og råe været trekker seg inn i alle kroppens kranglete ledd og knokler. Jeg er flink til å evaluere egen innsats. Om jeg lærer noe av disse evalueringene er en annen sak.

Snart er det tid for et nytt møte. Men dagens møte tror jeg ikke klarer å få frem det helt store engasjementet. I dag klarer jeg nok å lytte mer enn jeg snakker, ikke være den som snakker mest og ikke heve stemmen.
De som kjenner meg som debattant sier at det er en like så kjent egenskap med meg. Hvis temaene ikke er engasjerende nok for meg er jeg nesten irriterende passiv.

I 2010 stilte den danske kunstneren Jens Haaning ut en kunstinstalasjon som besto av to glassrammer. Den ene bilderammer var fylt med en gjennomsnittlig dansk årslønn i danske pengesedler, mens den andre inneholdt en gjennomsnittlig østerisk årslønn i Eurosedler.

Så inngikk Haaning en avtale med det danske kunstmuseet Kunsten om at han skulle lage en oppdatert versjon for 2021. Kunstmuseet stilte med 523.549 danske kroner for å realisere prosjektet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når de ansatte ved kunstmuseet i Ålborg åpnet pakken med det ferdige kunstverket i september 2021 fikk de seg en overraskelse. For det var ikke rammer fylt med pengesedler. Det var derimot to tomme rammer . Et kunstverk kunstneren freidig nok hadde gitt navnet “Take the Money and Run.” 

Og det er nettopp det kunstneren har gjort. Tatt pengene, og han hadde ingen intensjon om å betale de tilbake.

De to tomme rammene ble stilt ut på museet, men da Haaning nektet å tilbakebetale summen påv532.549 danske kroner ( 824.000 norske), gikk Kunstens Museum rettens vei og saksøkte kunstneren for kontraktsbrudd.

I følge Haaning selv var det nye kunstverket et mye bedre verk. Det hadde langt mer samfunnsrelevans. Han sa og at det nye kunstverket og kontraktsbruddet en protest mot godtgjøringsvilkårene som museet tilbød. Han mente at verket blir ødelagt hvis han ga pengene tilbake.

Kunstneren mener og at “Take the Money and Run”  er et av de viktigste kunstverk han har skapt. Mulig og et av de som har blitt mest omtalt. Historien om kunstneren som tok pengene og forsvant har blitt omtalt av flere utenlandske medier, blant annet The New York Times og den arabiske TV-stasjonen al Jazeera.

På mandag falt dommen i København, og retten beordret Haaning til å betale tilbake pengene. Det avtalte honoraret på 40.000 danske kroner fikk han imidlertid beholde.

Husmorporno er i følge Det Norske Akademis ordbok definert som underholdningslitteratur med mye romantikk og mykpornografiske skildringer. Når Solliv. skriver at hun har fått en kommentar som gikk på at vi bloggere bedriver husmorporno blir jeg i grunn litt nysgjerrig på hvilke blogger den leseren har lest, og ikke minst hvorfor den har blitt lagt igjen i akkurat Solliv sitt kommentarfelt. Jeg leser Solliv sine innlegg daglig. Jeg synes det er underholdende, men jeg har lest lite som kan minne om romantikk og hva som skulle kunne defineres som mykpornografisk kan jeg faktisk ikke skjønne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I kommentaren som Solliv fikk var også begrepet Sosialpornografi brukt for å beskrive hva vedkommende leser mener blogg er. Jeg går tilbake til Det Norske Akademis ordbok og slår opp ordet sosialpornografi. Det er forklart slik: utlevering (især i massemediene) av folks privatliv (især forhold av privat eller tragisk karakter). 
Jeg kan se at enkelte blogger og enkelte bloggere kan ha større eller mindre trekk av sosialpornografi, men jeg kan ikke se at Solliv sin blogg ligger i den kategorien.

Blogg domineres i dag av voksne mennesker. Godt voksne vil noen si. Jeg tror de fleste er relativt bevisst hva de publiserer på blogg, hvor åpne de er om eget privatliv. Noen er kanskje i meste laget åpne og kunne ha litt høyere terskel for hva de publiserer, ikke minst for sin egen del. Men de er voksne mennesker.

Da rosabloggerne dominerte ble da mykpornografiske skildringer og bilder av pupper og rumpeballer med eller uten silikon servert i tide og utide. Det er det vel helt slutt på nå. Jeg har i det minste ikke sett en pupp eller lest om en rumpe-operasjon på lenge.

Blogg gir oss som blogger og våre lesere mye. Vi koser oss med blogg. Hva er galt med det? Hva folk bruker tiden sin på må de da få bestemme selv.
Hvis noen ikke liker det vi skriver eller bildene vi deler er det helt greit. De behøver ikke klikke seg inn på bloggene våre. Det er da ingen lese-tvang!

Hvis du klikker deg inn på blogg for å lese om andres privatliv helst om forhold som er av både tragisk og privat karakter, ja da er det vel du som søker og ønsker å lese sosialpornografi?
Hvis det er det som har lokket deg inn på blogg, og du så dumper over bloggen til Solliv og de fleste andre her inne skjønner jeg at du blir skuffet. Finner skildringer av hagearbeid og turer i skog og mark i stedet for triste livsskildringer, ja da skjønner jeg at du blir skuffet og føler behov for å rase fra deg i kommentarfeltet. Men du, det sier mer om deg, kjære leser, enn det sier om oss bloggere. Det sier noe om hva du er på leting etter mer enn hva du finner.
Hvorfor klikket du deg inn på dette innlegget, forresten? Var det på grunn av overskriften?