kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Det er fredag. Jeg har startet helgen.  Jeg har god tid til å sitte her med tekopp og tastatur. trenger ikke å ha et blikk på klokka for å komme meg ut av døra til et bestemt klokkeslett. Det håper jeg og det kan bli mer engasjerende blogginnlegg av. Jeg mener 11. plass og litt over 700 sidevisninger. Kjerringa kan bedre enn som så.

Godt med god tid til å lese blogger. Jeg måtte helt ned til Mette Josteinsdatter på 23. plass for å finne noe som fikk i gang refleksjonen hos kjerringa i dag. Mette har den flotte egenskapen at hun klarer å si mye med få ord, gjerne i form av et dikt, Så og i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er evigheiter sidan
Eit heilt tiår har gått forbi,
og kvar har du vore
Kjempa livets kamp eller gått
på sidelinja i skyggen
Eit heilt tiår,
nesten usynleg
og minna,
usynlege dei også

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
25.07.23

Jeg begynte å tenke. Hva har skjedd i løpet av det siste tiåret? Hvor var jeg for ti år siden? Ikke hvor var jeg nødvendigvis rent fysisk, men hvor var jeg i livet? Hvordan fortonet hverdagen seg? Hva var jeg opptatt av? Jeg prøver å spole tiden tilbake til 2013. Men slik husker man bare de store hendelsene. Det var det året jeg ødela kneet. Gamle gubben Grå fylte 50. Slike ting. Men det sier ikke så mye om hvordan livet var. Minnene har blekna, usynlige slik Mette skriver i diktet sitt.

Jeg klikker meg tilbake i arkivet på bloggen til september 2013 og leser blogginnlegget fra den gang da. Eller det som ligger nærmest opp til datoen i dag, bare for ti år siden. Skrev ikke blogg hver dag den gangen. Livet var alt for hektisk til det.

Innlegget Telefonterroristen slår til igjen…. og mindfulness og brått blir jeg kastet tilbake i tid.
Jeg var på Høstkonferansen. Det aktive livet som tillitsvalgt som jeg elsket. Og Mamma kunne fremdeles terrorisere meg med teleforoppringningene sine. De kunne være irriterende. Nå smiler jeg av minnet. Mamma døde for 5 år siden. Nå savner jeg telefonterroristen min.

Jeg klikker meg videre til september 2014. Innlegget Feriedag 8 forsvant i turbofart er et utrolig godt stemningsbilde på hvordan livet var. Jeg blir nesten svett av all aktiviteten jeg klarte å få presset inn på en feriedag. Og smiler over minnet om at jeg var innom arbeidsplassen for tredje gang på 8 feriedager. At jeg hadde så mye ferie var at jeg hadde samlet opp litt fra 2013 hvor jeg var sykemeldt hele sommerferien.

For 8 år siden var jeg opptatt av politikk og valgresultat. Forakt for velgerne. Høyre mente også da at de burde ha ordføreren. Vel, de måtte vente åtte år på å få det, men de neste fire årene skal de få prøve seg.
Nå tror jeg ikke det at Ringeriksbanen ennå ikke har dukket opp ikke kommer av at vi har hatt ordfører fra Arbeiderpartiet. Den ordførerkandidaten Høyre hadde i 2015 har vært varaordfører siden. De siste årene har han vært frikjøpt på heltid nettopp for å arbeide med Ringeriksbanen 0g nye E16. Vel, fremdeles har det ikke skjedd stort….

Tiden leger alle sår, sies det. Noen sår tror jeg aldri kan leges. Innlegget Minnesmerke over helter og ofre som jeg skrev 29. september 2016 handler vel om det.
Heldigvis er minnesmerket nå endelig reist. Striden rundt det var uverdig. Jeg synes minnesmerket er blitt et fint monument. Håper de som bor i området også klarer å se det.

Jeg klikker meg inn på september 2017. Et godt eksempel på at ting noen ganger tar tid her i heimen, eller på hytta da. Men i september 2017 kom i det minste ny ovn i hus. Det kan du lese om i innlegget Gamle hytta skal bli ny, del 8.

I september 2018 skulle jeg vært i Spania. Jeg er utrolig glad jeg ikke var det. Mamma ble brått dårligere på den tiden, og døde i løpet av en ukes tid. Jeg er utrolig glad jeg var hjemme og ikke på andre siden av Europa.

Jeg klikker meg inn på 2019. Nå har bloggen blitt en større hobby, og jeg har to innlegg på denne dagen for 4 år siden. Var absolutt ingen toppblogger, men det hendte jeg var blant de 100 som synes på forsiden til blogg.no. Det var stort! Hadde begynt konseptet mitt om å skrive om de samme temaene som toppbloggerne for å lære av de store og kanskje vandre oppover på lista. I innlegget Jeg bekrefter og avkrefter rykter… er det Isabell Raad som var på topp og hennes rykter jeg bekrefter eller avkrefter.

I 2020 leser jeg om en hektisk uke i innlegget Denne ukens planer… kan du ese om hvordan en helt vanlig arbeidsuke kunne fortone seg for meg. Dette var i slutten av september 2020. I oktober samme år var kroppen så vond at jeg på ny måtte sykemelde meg. Etter det har jeg ikke vert i arbeid som radiograf.
Intervjuet jeg var litt opptatt av var for å avklare hvilken plass jeg skulle ha på stortingslista til Rødt ved valget 2021. Jeg fikk tillitt og plass nummer to på den lista. Det klarte jeg, selv om jeg på den tiden var så sliten og hadde så vondt at jeg nærmest var utslitt.

29.09.2021 hadde jeg og to innlegg. Et om toppbloggerne, og ett om mitt siste styremøte i radiografforbundet.
Like engasjert var jeg fremdeles. Tror ikke det helt hadde gått opp for meg at en drøy måned senere skulle jeg tre tilbake og gi fra meg vervet som foretakstillitsvalgt.

På denne dagen i fjor kalte jeg innlegget mitt Litt stressende start på dagen…. sammenligner vi det med innlegget fra september 2014 var dagen kanskje ikke like stressende. Jeg hadde ikke lenger jobb, ikke lenger bil men var fremdeles i aktivitet og like engasjert.

Mulig en gjennomgang av kjerringas utvikling de siste ti åra ikke var interessant lesing for stort flere enn meg selv. Og ja, det ble vesentlig lengre enn Mette Josteinsdatter dikt. Jeg er nok som alltid et menneske av mange ord.

I dag har jeg vært på folkevalgtopplæring sammen med det nye kommunestyret og vararepresentanter. Jeg stresset av gårde tidlig i morges. Var nok ikke riktig våken, for jeg fikk ikke med meg mobilen. Så ikke noe bildet fra dagen, men et arkivbilde av et krus Barndomsvenninna kjøpte på et loppemarked og av en eller annen merkelig grunn mente at passet på meg.

Jeg har vært hjemme en stund nå, men middagslaging og en strekk på sofaen ble prioritert før blogg. Man blir litt sliten av å sitte en dag slik og ta inn kunnskap. Selv om jeg har vært med i gamet en stund er det alltid noe å plukke med seg. Kommuneloven er vel og blitt endret på en del punkter siden sist opplæring.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utgangspunktet for dette innlegget er Doc og Dask sitt innlegg. Eller kanskje ikke selve innlegget, men mer kommentaren Doc & Dask har fått på et tidligere innlegg og som hun skriver om i dette innlegget. En av ekspertene i kommentarfelt-ekspertisen lanserer teorien om at Dask ikke er så syk som hun utgir seg for å være. Det er nok mye psykisk, konkluderer “ekspertisen”.

Jeg forstår at Dask reagerer. Det hadde jeg gjort og. Det jeg reagerer på er holdningene som kommer til syne i kommentaren. Slike holdninger har jeg støtt på før. Da jeg var tillitsvalgt kalte vi det Hard HR. En tøff og brutal personalpolitikk. Det virket for meg som om enkelte i HR og noen ledere tenkte at arbeidstakere er late unnasluntrere til det motsatte er bevist.

Nå glemmer vi Dask og hennes helseutfordringer, jeg har intet behov for å analysere de. Hun har en kronisk lidelse og så vidt jeg har forstått en god dialog med egen arbeidsgiver om helsa. Det er uttalelsene i kommentaren jeg er mer opptatt av å reflektere over, og da på et generelt grunnlag. Altså ikke relatert til Dask.

Det er nok mye psykisk skriver hun som føler seg som ekspert. Underforstått; det sitter mest i hodet eller sagt på godt norsk. Det er noe hun bare innbiller seg.

Psykiske lidelser er i dag den tredje største grunnen til sykefravær. Litt i overkant av 28% av det legemeldte fraværet er på grunn av psykiske lidelser.  Det blir for enkelt å si at alle de bare har “vondt i viljen”.

Neste uttalelse i denne kommentaren understreker den holdningen jeg synes mange som bedriver Hard HR har til arbeidstakerne. Du vet at fri og ferie er godt og hyggelig, mens jobb forbindes med slit og opp tidlig på morgenen. Kan man egentlig snakke slik til voksne mennesker i arbeidslivet? Her påstås det jo at vedkommende ikke er på jobb fordi det er mere lystbetont å slippe og stå opp om morgenen og heller ta seg fri og nyte livet. Snakk om nedlatende holdning.

Jeg har i mine tyve år som tillitsvalgt møtt arbeidstakere som ikke helt har forstått sammenhengen mellom pengene som kommer inn på konto og det å møte opp på jobb, Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er i klart mindretall.  At enkelte har lavere terskel enn andre for å skru av vekkerklokka, ringe arbeidsgiver og forbli i den gode, varme senga er og en kjennsgjerning. Har man slike tendenser kan det raskt bli en berettiget personalsak. Men derfra til å påstå at arbeidstakere på generelt grunnlag  er hjemme fra jobb fordi de synes det er hyggeligere å ha fri enn å gå jobb…. Det synes jeg er en relativt drøy påstand. Så lav arbeidsmoral er det svært, svært få arbeidstakere som har.

Neste uttalelse I kommentaren understøtter de samme holdningene til arbeidstakere om at de er en gjeng late unnasluntrere.. I tillegg har jo du en mann som ikke er i jobb, så da er det vel ikke helt unaturlig at du føler deg litt alene om arbeidslivet og forpliktelsene. 

Hadde noen sagt noe slikt til meg så hadde jeg slått! Det mener jeg helt seriøst. Gamle Gubben Grå har i lengre perioder vært utenfor arbeidslivet.  Jeg har I de fleste av mine over 30 år i arbeidslivet vært hovedforsørger. For å få hverdagen til å gå rundt tok jeg i svært mange år all den overtid jeg kunne få. Hvis noen skulle ha så mye som antydet at jeg hadde påstått at jeg var syk fordi jeg var lei av å være alene om forpliktelsene og heller ville leve Herrens glade fri-dager sammen med Gubben….  Jeg ville ha slått, og det hardt! Jeg har alltid forstått sammenhengen mellom antall timer tilbragt på jobb og lønna som kom inn på konto.

Jeg har og forstått at det å falle utenfor arbeidslivet ikke er noen dans på roser. Ikke økonomisk, og heller ikke psykisk.

Hun med kommentaren er ikke ferdig. Det du må tenke over er om alle disse (helseplagene) er reelle, eller om noen av disse kommer som en konsekvens av at du rett og slett ikke ønsker å jobbe, eventuelt ikke trives med jobben din.

Ja, dere hører det sikkert dere og. Det er jobben eller viljen komentarfelt-ekspertisen mener det er noe galt med, ikke helsa. Kan man ikke banke et røntgenbilde av en knekt knokkel eller andre solide bevis på sykdom i bordet, ja da stilles det straks spørsmål ved om plagene er reelle. Eneste gyldige fravær er egen begravelse, og da kun hvis den er varslet en måned i forveien som en sa på et sykmeldingsoppfølgongskurs en gang.  Ment humoristisk, men med et snev av alvor.

Noen er selvsagt uheldige og får veldig mange plager, men det kan også være ander psykologiske årsaker til gjentagende fravær. Long covid kan jo være et eksempel på dette. En lidelse som er vanskelig å stadfeste, og som alle kan påberope seg uten noen eksakte fysiske beviser. Dette sitatet er og hentet fra samme kommentar, og ja det er som å høre enkelte innenfor HR-faget. Long covid er i dag en anerkjent diagnose av legevitenskapen, men ikke av “ekspertisen” i kommentarfelt eller andre uten fnugg av kunskap om medisin. De tror ikke på sykdommer de ikke kan se fysisk, og psykiske lidelser er bare innbilning.

Vi har et arbeidsliv som skriker etter arbeidskraft. Politikerne snakker om å hente inn ekstra-ressursene. De som står utenfor arbeidslivet i dag, men som har en restarbeidsevne hvis forholdene ble lagt til rette for det. Skal man lykkes med det må ikke en hver helseutfordring bli sett på som innbilning, og enhver sykemelding bli sett på som skoft.

Dagen har langsomt glidd over i kveld og jeg sitter her med tekopp og tastatur.  God og mett etter middag. Ostesnitsel,.  ris og noen wok-grønnsaker.  Grei hverdagsmiddag.
Litt irritert fordi Gamle Gubbe vant quizen vi hadde i sted. Han har mer allmennkunnskap enn meg, det er greit. Men jeg kunne gjort det bedre hvis jeg innimellom tenkte to sekunder før jeg svarte det første som ramlet ned i hodet mitt. Raki kommer ikke fra India og den kjente cow-boy-hatten heter ikke Stilton-hatt. Stilton er en ost.  Jeg vet det
Dette har vært en rolig dag. En dag hvor jeg har ladet batteriene i sakte tempo. Man trenger slike dager.

Ikke skjer det stort i nyhetsbildet som får blodtrykket og engasjementet til å stige i kjerringa i kveld heller.
Det er jo bare Erna og Sindre som går igjen på det ene oppslaget etter det andre. I starten leste jeg alt. Nå etter halvannen uke har saken mistet nyhetens verdi for meg.
De rike snusker til seg penger, lyver og rotter seg sammen. De kommer alltid unna med det. Mulig de må betale none penger tilbake. Etter Sushi-fadesen i Hallingdal måtte Erna betale 60.000 kroner i bot. En sum som lett kunne betales av penger som sto på en eller annen konto – uten at det gjorde nevneverdig utslag på levestandarden eller bankkontoen.
En annen hadde ligget våken i flere netter hvis en uventet regning på 60.000 plutselig skulle dumpe ned i postkassa. For veldig mange, meg innbefattet, hadde en regning på 60.000 fått katastrofale følger.
Hvor skulle jeg tatt en slik sum fra?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens folk stiller seg i stadig lengre matkøer i dette landet er det noen som ikke reagerer på om partneren tjener en million eller to mer enn antatt. Som ikke stiller seg selv, eller partneren, spørsmål om hvor de pengene kommer fra.

En av de tingene jeg innimellom slår i hjel tid med er å søke på herskapshus på Finn.no. Jeg er svak for antikk veggpanel, flotte tapeter, lysekroner, flotte trapper og eksklusive tepper.
Når jeg kommer over en riktig godbit spør jeg alltid Gamle Gubben Grå om vi, rent tilfeldig skulle ha de 12, 23 eller 56 millionene som skal til for at eiendommen kan bli vår. Han har så langt alltid svart nei.
Jeg kommer til å fortsette å spørre, men hvis han en dag sier ja, og viser meg en kontoutskrift på summen ville jeg spørre relativt skeptisk hvor de pengene hadde kommet fra.

Vel, jeg får nok ikke oppleve den dagen. Gamle Gubben Grå og jeg har ikke en økonomi hvor millionene yngler på bok eller kommer dalende ned fra himmelen.

De rike blir rikere og de fattige fattigere. Forskjellene øker. Snart er vi tilbake til et samfunn med en stor mengde mennesker som er fattige. Som føler utrygghet om de har råd til mat på bordet, klær på kroppen og penger til både husleia, boliglånet og strømregninga. Er det den veien vi vil at samfunnet skal utvikle seg?

Erna og Sindre får hjelp av advokater og ekspertise i denne tøffe saken.
I går fylte jeg ut søknad på AAP. Jeg er livredd for å glemme å føre opp noe eller på annen måte gjøre noe feil. Av bittere erfaring vet jeg at det kan forlenge saksbehandlingstiden vesentlig. Og skulle jeg ha glemt å fylle inn noe NAV om et år eller fire mente var relevant klarer ikke jeg tromme sammen en gjeng advokater og eksperter som kan hjelpe meg. Nei, da er det nok bare å betale tilbake det NAV mener jeg urettmessig har mottatt. Det er nok penger jeg ikke har sylta ned på en sparekonto og bare kan hente ut med noen tastetrykk.

Jeg tror ingen er tjent med et samfunn hvor forskjellene øker.  Jeg tror ingen er tjent med økende fattigdom. Helt klart ikke de fattige, men ikke de rike heller.
Vi må få til en samfunnsendring hvor denne utviklingen snus.
Vi må tilbake til et samfunn hvor vi er flinkere til å tenke Vi og oss, og litt mindre Jeg, meg og mitt.

I dag var det nok en nydelig høstdag, og vi har vært på tur med hundene. Juli og august var ikke stort å skryte av, men du hvor september har levert!  Ja, værmessig altså. Valget, for eksempel var jo ikke noe å juble over.

I går ble det kjent at for første gang i Ringerike kommunes historie får vi en ordfører som ikke er fra Arbeiderpartiet. Runar fra Høyre blir ordfører de neste fire åra.

Joda, vi prøvde å få til er rødgrønt flertall. Vi samla alle partiene fra en relativt konservativ Krf-representant til oss i Rødt og forsøkte å få til en politisk plattform, eller i det miste et valgteknisk samarbeid. 8 partier var det i den konsultasjonen. Såpas måtte til for å få nok støtte for en ordførerkandidat fra venstresida.
Det strandet av flere grunner. AP og SP ville begge ha ordføreren, ingen ville nøye seg med en varaordfører. Selv om vi nærmest har hatt to ordførere den siste perioden er ikke det en praksis de fleste av oss ser behov for å videreføre. Så SP lot seg ikke kjøpe av AP sitt generøse tilbud om at de kunne få varaordfører i full stilling. SP hadde jo gått til valg på å redusere varaordførerstillingen.
Vi i Rødt ville ikke være med på et felles budsjett. Vi kunne støtte en rødgrønn ordfører uavhengig av om han kom fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, men vi ville ikke bindes opp politisk. Vi vil lage vårt eget budsjett og synliggjøre vår egen politikk. Vi er ikke så gode på å svelge kameler, og ønsker å stå ved det vi har sagt; At vi mener det samme før og etter et valg. Vi er og mer opptatt av politikk enn posisjoner.
Så da gå vi opp det prosjektet.

Venstre, Krf, Pensjonistpartiet og Senterpartiet gikk da til Høyre og Frp hvor de ble enige om politikk og posisjoner etter hva jeg har forstått. Høyre fikk ordføreren og SP godtok å ha varaordfører i den konsultasjonen. Hvor stor, eller liten stilling vet jeg ikke.

Jeg tror ikke det blir den helt radikale forskjellen på politikken fordi om ordføreren nå kommer fra Høyre og ikke fra Arbeiderpartiet. Her på Ringerike har AP og Høyre regjert sammen siden 2011, og Høyre har en tung hånd på rattet.

For oss i Rødt blir oppgaven å være enda tydeligere på hva Rødts politikk er. Hvor forskjellene mellom Høyresidens evige tro på at markedskrefter løser alt fra eldrebølgen til fattigdomskrisa vil stå i kontrast til Rødt ønske om å at økonomien skal ses på som et verktøy for å gi et godt og forsvarlig tjenestetilbud til innbyggerne.

Jeg tror det blir fire spennende år i kommunestyre. Velgerne har gitt oss et bredt sammensatt kommunestyre hvor mange saker kan vippe den ene eller andre veien avhengig av hvilke partier som mener hva. Hele fire partier har kun en representant, og kan på den måten bli tungen på vektskåla den ene eller den andre veien.

Jeg gleder meg til å ta fatt, og har alt sendt gratulasjonsmelding til den nye ordføreren – og samtidig fortalt at jeg kom til å være en tydelig Rød stemme i opposisjon. Dette skal bli fire engasjerende år!

I år er det 90 år siden Aksel Sandemose presenterte Janteloven for første gang. Det skjedde i boken En flyktning krysser sitt spor. Sandemose selv mente den ga et godt bilde på  «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned». 

Janteloven er 90 år. Skrevet i 1933. Kanskje vi skulle avskaffe denne gamle loven? Bare skrote den en gang for alle? Det er ikke så mye annet fra 1933 som vi har tatt vare på. Tysklands president Paul von Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til tysk kansler. Filmen King Kong hadde verdenspremiere i New York. Her hjemme var 1933 det året NRK og Krf ble opprettet.
King Kong, Hitler, NRK og Krf. Det oser liksom ikke nytenkning og det 21. århundre av dette. Heller ikke av Janteloven.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er lov å være stolt av seg selv, uten at man blir hovmodig.
Om man er direktør  og kjører nyeste modell Tesla eller leter etter flasker i søppelbøttene har man som menneske samme verdi. Man har like mye rett til å gå på gata med hevet hode og ta den plassen man behøver.
Om man er et godt menneske har ingen ting med innpakning eller status å gjøre.
Klokskap har ikke noe med utdanning å gjøre. Det er ikke alltid de med de klokeste hodene velger de lengste utdanningene. Sånn kunne jeg fortsatt.

Du skal ikke tro du er noe, står det i Janteloven.
Jeg har lest et sted at man skal ikke tro, man skal vite.
Og jeg vet at jeg er noe. Jeg er ei kjerring med sterke meninger, blant mye annet.
Jeg vet og utmerket godt at jeg er like mye verdt som alle andre. Ikke bedre enn andre, men like god.

Du skal ikke tro du er klokere enn oss, påstår Janteloven.
Jeg vet at jeg er klokere enn andre enn enkelte på flere områder, og så er det andre områder jeg ikke har så veldig mye greie på og hvor andre er langt klokere enn meg.
Er ikke det flott? Vi utfyller hverandre.

Du skal ikke tro at du duger til noe, sier Janteloven.
Og da jeg måtte slutte som radiograf og tillitsvalgt følte jeg nok mye på akkurat det. At jeg ikke dugde til noen ting.
Men når jeg fikk tenkt meg litt om og kommet litt til krefter så vet jeg jo at jeg kan brukes til ganske mye.
Jeg vet at jeg duger. Ikke til alt, men til mer enn nok.

Du skal ikke le av oss, sier Janteloven.
Jeg har alltid brukt humor for å få frem politiske poeng. Det kommer jeg til å fortsette med.
Det er lov å le av andre, når man og har evnen til å le av seg selv.
Mange mennesker tar seg selv alt for høytidelig. Litt selvironi og en god latter gjør godt.

Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.  
Har du hørt maken til tull? Jeg vet at det er mange som bryr seg om meg. Gamle Gubben Grå, for eksempel. Jeg spurte han akkurat der han sitter med avisen og kaffekoppen. Bryr du deg om meg? spurte jeg nå nettopp. Han løftet blikket fra avisen så rart på meg og sa Hæ? Om jeg bryr meg om deg? Ja! Så dukket han ned i avisen igjen mens han mumlet Den kjerringa blir rarere og rarere….

Du skal ikke tro at du kan lære oss noe står det i janteloven.
Jeg vet at om jeg kanskje ikke alltid lærer dere så mye så får jeg ofte i gang tankeprosesser hos dere som leser bloggen min. Det er jo en form for læring.
Noen ganger kan jeg sikkert og tilføre ny kunnskap. Som at Janteloven er 90 år akkurat i år. Rekk opp haånda den som visste det før du leste det i dette innlegget.

Så la oss skrote Janteloven. La oss slutte å tro at vi er mindre verdt enn andre, at vi ikke er flinke til noe.
La oss slutte å tro, og hente frem det vi alle vet. At vi er mer enn bra nok akkurat slik vi er.

Inspirasjonen til dette innlegget fant jeg i dette innlegget her.

Jeg klikker meg gjennom toppbloggerlista for å finne noe som engasjerer. Et innlegg eller tema som engasjerer nok til at jeg begynner å reflektere. Et innlegg som på en eller annen måte berører meg.
Tro meg det hender jeg må klikke meg gjennom en endeløs mengde av matoppskrifter, tøfler og folk som kanskje, muligens skal slutte å blogge – igjen før jeg finner noe som for meg virker interessant å lese.
I dag måtte jeg til plass 8 og Janne Nordvang  sin blogg for å finne det jeg lette etter.

Janne Nordvang sin blogg om ukas små øyeblikk er fast lesing her i Drømmehuset hver søndag. Jannes fokus på de små hverdagsøyeblikkene gjennom uka er trivelig lesing og får meg ofte til å reflektere over små øyeblikk i min egen hverdag. Men det var ikke derfor dette innlegget festet seg spesielt. Det var innledningen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Oppstarten på jobb etter sommerferien har av en eller annen grunn vært mer krevende for Janne enn det som er vanlig.  Noe er utmattende og hun er sliten. Hun har nevnt det flere søndager nå, og dette er ei sånn kjerring som ikke klager uten grunn.

Forrige søndag skrev hun:

Jeg skulle gjerne gått rett på de fine små øyeblikkene. Sannheten er at uka har bydd på så mange utfordringer at jeg har hatt litt tungt for å se de små øyeblikkene. De har jo vært der, selvsagt, for uten dem hadde jeg kanskje ikke sittet oppreist akkurat nå. Uten de små øyeblikkene hadde jeg ligget i senga, sovet, lukket øynene og stengt verden ute. Men jeg er sta. I følge noen, kanskje for sta for mitt eget beste. Kanskje er det som det sies, at noen dager hjemme alene, egentid og hvile hadde vært bra, men jeg liker ikke å gi meg. 

Jeg likte ikke det jeg leste forrige helg, for dette er tydelig skrevet av ei dame som er litt vel sliten – og antakelig tror at hun er uunnværlig. Jeg kjenner mange slike mennesker. En gang var jeg en av de.

Denne søndagen skriver hun:

Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.

Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.

Igjen er det noe gjenkjennende i det Janne skriver. Og nei, jeg jeg liker ikke det jeg leser bedre denne søndagen.

Jeg er vokst opp med Høvdingens ord Den som gir seg har tapt. Og siden jeg aldri har sett på meg som en taper, eller i det minste ikke ønsker å fremstå som en, har det å gi seg aldri vært noe alternativ for meg.
Jeg bet tenna sammen og sto på, selv når jeg var så sliten at søvnen kom nesten før hodet traff puta. Når kroppen skrek i alle vondtene krummet jeg nakken og gikk på. Det var alltid noe jeg bare måtte ta meg av. Noe som ikke ble gjort hvis ikke jeg gjorde det, trodde jeg. Eller ei vakt som måtte dekkes. Hverdagen måtte gå rundt, og jeg følte stort ansvar for at den gjorde det. Enten det var på arbeidsplassen, som tillitsvalgt eller på hjemmebane.
Slik holdt jeg på til det var helt tomt, og litt til. Helt til Lederen min ba meg gå å sykmelde meg.
Jeg smelte døra etter den samtalen, hjalp en kollega med en CT undersøkelse mens jeg vurderte å søke advokathjelp for å ta lederen. Saksøking var nok mer i tankene mine enn sykemelding.

Hvor mange ganger har jeg ikke stått der og snakket til kollegaer og andre som har vært litt vel slitne; Ta vare på deg selv!, Helsa først. Ingen kan klare alt. Brenne lyset i begge ender.  
Gode råd slik jeg ser det. Men akkurat slik Janne skriver er det mye lettere å råde andre enn å forstå at disse rådene og kan være lure å følge selv.
Jeg var jo bare sliten. Det ville sikkert bli bedre når lønnsforhandlingene var over, grunnbemanningen ble bedre, valgkampen var slutt, landsmøtet hadde vært og jeg var ferdig med julestria.
Alltid hadde jeg en unnskyldning for meg selv for hvorfor det var ekstra mye akkurat nå. Og at det snart ville bli roligere dager hvor jeg kunne tenke på egen helse og ta vare på meg selv.
Men de rolige dagene kom ikke. Var en oppgave utført dukket en ny utfordring opp. Slik gikk dagene, ukene, månedene årene.

Den som gir seg har tapt, krum nakken og gå på. 

Jeg “konkurrerte” en gang med en venn av meg om hvem av oss som var flinkest. Hvem som klarte å jobbe flest timer i døgnet, eller stå på flest timer i døgnet uten søvn.
Vi sendte hverandre gjennom uka flere “oppmuntrende” SMS av typen: 38 timer uten søvn. og Det ble 14 timer på jobb i dag.
Han fikk sitt første hjerneslag da han var noen og 40. Kom seg i arbeid igjen, men måtte kaste inn håndkle på grunn av helsa før han var 60. Akkurat som meg.

Venner som dukket opp på jobben min med slag var ikke nok til å få meg til å gire ned. Selvsagt tenkte jeg tanken på at det kunne vært meg. Men da tenkte jeg Jobb til du stuper. Da er det ingen tvil. Da trenger du en pause. Men så lenge du kan stå på beina holder du det gående. Hvile kan du gjøre når dagene blir litt roligere, eventuelt i grava.

Heldigvis lystret jeg lederen som ba meg ta en tur til legen. Men selv om jeg fikk sykemelding la jeg ikke fra meg ideen om saksøking. Det var bare at jeg var så sliten at jeg ikke orket ta tak i det der og da. Jeg la meg på sofaen for en liten hvil, og sov nesten en hel uke. Eller jeg spiste selvsagt, gikk noen turer med hundene og gjorde litt, men jeg som utrolig mye den uka.

Å ta den sykemeldinga var det dummeste jeg har gjort. eller kanskje det lureste.
Jeg kom meg liksom aldri tilbake for fullt. Fant aldri tilbake til den gode flyten. Sluttet å bite tennene sammen, krumme nakken og gå på.
I stedet begynte jeg å kjenne på hvor sliten jeg var. Hvor vondt jeg hadde i diverse kroppsdeler.  Tenke etter at det kanskje ikke er helt vanlig at man i en alder av 52 har så vondt når man beveger seg at hele ganglaget endres. Og nei, MR og røntgen ga ikke fullgode svar på hvorfor. Ingen quick-fix. Eller å være så sliten hele tiden. Like sliten når jeg sto opp om morgenen som når jeg la meg om kvelden.
Jeg kom meg tilbake i jobb et par ganger. Men formen var ikke den samme, og det endte med nye sykemeldinger etter et halvt års tid hver gang.

Jeg skrev at den første sykemeldinga var det dummeste jeg har gjort, eller kanskje det beste.
Det dummeste fordi det på sikt førte til at jeg i dag ikke lenger lever det hektiske, engasjerende livet jeg elsket og virkelig savner.
Det lureste fordi jeg kanskje hadde hatt enda større helseutfordringer eller rett og slett ikke i live i dag hvis jeg ikke hadde hoppet av det livet jeg levde.

Jeg savner det livet jeg levde, jeg virkelig gjør det. Det er et sårt savn. Men samtidig savner jeg ikke å være så sliten, så irritabel og å aldri ha tid eller overskudd til ting som betyr noe. Som en kaffekopp med Barndomsvenninna, en rolig stund i kurvstolene på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.
Jeg har overskudd til å le. Jeg har overskudd til å legge merke til de små øyeblikkene i hverdagen. I mange år var det sjelden man hørte min trillende latter, og jeg visste knapt om det var høst eller vår.

Jeg håper at min historie kan få Janne og alle andre som er så slitne men som tror at Den som gir seg er en dritt til å tenke litt. Til å ta noen grep før de er så slitne som jeg var. Ta noen grep så de klarer å bli i det livet de elsker. Det er ikke et nederlag å lytte litt til egen kropp en gang i blant.

Høvdingen sa alltid at den som gir seg har tapt. Nå er han blitt 92 år, snart 93. Det han formaner meg hver gang jeg snakker med han nå er Ikke stress!! Det sies man blir klokere med årene.

Nydelig vær i dag og, så det måtte bli en god tur med hundene. Dro ikke langt, men tok en tur på Eggemoen. Flatt turterreng og gode stier telte mest i dag.

Lot soppkurven bli hjemme. Jeg dro på den forrige helg men fant lite sopp, kun noen få ukjente som soppkontrollen sa var Bjørkemusserong eller noe slikt. Det var ikke matsopp. Vi skulle og på Eggemoen. Et sted hvor det kryr av folk som jogger, lufter hunder eller bare går tur. Regnet med at en hver traktkantarell, matriske eller steinsopp ville bli plukket så fort den stakk hodet opp av skogsbunnen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg tok med et nett i lomma, sån i tilfelle. Det skulle være soppkontroll også i dag. En fin mulighet til å plukke sopp man er usikker på, slik som musserongene forrige helg og få de kontrollert. Gøy å lære mer på drn måten.

Plutselig pekte Gamle Gubben Grå på noen store sopp som sto ved en furulegg i et stikryss. Er dette noe du vil plukke? Det er liksom jeg som er soppeksperten av oss to. Ja, det var noe jeg ville plukke! De der har jeg sett bilde av på soppsiden jeg følger på Fb. Det er en skjellpiggsopp. Antakelig Furuskjellpiggsopp fordi den vokser ved furu.

Sånne skjellpiggsopper er store! Så når vi kom hjrm og glyttet de over i soppkurven for fotografering og videre tur til soppkontrollen fylte de hele kurven. Vekta viste litt over 2 kilo.

Soppkontrollen ble besøkt, og de kunne konstatere det jeg trodde. Det var Furuskjellpiggsopp, som visstnok skal være den beste soppen å lage soppsoya av. Så da vet jeg hva jeg skal gjøre etter middag.

“Vi gjør alle så godt vi kan, og vi gjør alt feil….” sangen fra radioen på kjøkkenet blander seg med tankene som surrer i hodet mitt. Jeg sitter her ved tastaturet og leter etter ordene for hvordan jeg skal begynne dette innlegget.  Sangteksten fra radioen passet utmerket som en innledning til det jeg ønsker å reflektere over i dag.

Men vi prøver å gjøre det godt igjen
Rykke tilbake til start igjen
Prøver å rydde opp igjen
Og vi begynner på nytt
Og på nytt igjen
Gjør samme feil igjen
Vi gjør alle så godt vi kan
Og kanskje vi får det til en gang i blant
Før vi går feil vei

Er det ikke slik det er dere? At vi strever gjennom livet og gjør så godt vi kan, men likevel føler vi at alt blir feil gang på gang? At samme hvor hardt vi prøver så er det noe vi mislykkes i?  Jeg tror kanskje det er forventningene til oss selv som kanskje må nedjusteres. Ikke stille så mange krav til oss selv.

Det som fikk meg til å reflektere over dette temaet i dag var innlegget til Heidi Rosander. Hun skriver om disse motivasjonsflaskene som skal få oss til å drikke nok vann. Du vet disse  flaskene som heier på deg gjennom dagen slik at du får i deg to liter vann i døgnet.

Det blir jo noe feil når selv vannflaska di skriker mot deg hvor mislykka du er.
Jeg mener, hvis klokka nærmer seg 18 etter en hektisk dag, og du har virkelig stått på. Fått unna en del hagearbeid, gjort masse husarbeid eller stått på en travel arbeidsdag. Men du har altså ikke prioritert å sutte på ei plastflaske med vann i løpet av dagen. Da skriker flaska misfornøyd mot deg; Hold fokus!  Væskenivået i flaska viser at du har drukket så mye (eller lite) vann som du skulle ha gjort før klokka 10 i morges. Nå er klokka 18. Du må bælme i deg godt over en liter vann nå for at plastflaska på bordet foran deg skal bli fornøyd og gi deg rosen du fortjener Godt jobba! 

Er det ei plastflaske i moteriktige farger som skal bestemme hvor fornøyde vi skal være med egen innsats?

Vi har altså plastflasker som bestemmer når og hvor mye vann vi skal innta. Vi har apper og klokker som forteller oss at vi må bevege oss, som gir oss beskjed gjennom døgnet om at det er på tide å lette på ræva og bevege seg.
Det er for mye forlangt at vi må ta ansvar for å passe på at vi får i oss væske eller beveger oss av oss selv.

Når vi så ikke klarer å leve opp til forventningene til plastflaska eller pulsklokka, da føler vi at vi har mislykkes. Vi gjør alt feil! 
Vi har sittet dypt konsentrert ved PCn i flere timer. Fått skrevet et godt innlegg til blogg eller kommunestyremøte, betalt alle regningene eller kanskje endelig satt deg ned med den masteroppgava du har konstant dårlig samvittighet for men da gir klokka di deg dårlig samvittighet for at du ikke har gått tur i stedet for å betale regninger og skrive masteroppgave. Vi gjør alt feil….

Som Heidi skriver i sitt innlegg:

Professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert.  Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet.

Jeg tror vi mennesker er så opptatt av å gjøre alt riktig. Hva som er “riktig” defineres av medier og trender mer enn av sunn fornuft. Vi er i alt for stor grad redd for å overlate avgjørelser på selv så banale ting som om vi skal drikke vann til vår egen dømmekraft. For tenk om vi gjør alt feil! 

Har du fått i deg helgekosen? Spist litt ekstra god mat, kanskje nippet til et glass vin? Det er jo slik vi alle gjør på lørdagen. Lørdagsgodteriet til Barne-TV var ukas høydepunkt da jeg var barn, og ja det er lov å kose seg litt ekstra i helga. Det hører liksom med.

For to dager siden, den 21. september satte Norges Bank opp styringsrenta med 0,25 prosent, igjen. Samtidig varslet sentralbanksjefen at alle med lån kan glede seg til nok en renteheving midt i julestria. Snakk om julegave fra myndighetene.

De siste ukene har matutdelinger rundt om i landet meldt at de ikke har nok matposer å dele ut. Behovet er større enn det de får fra Matsentralen. På Fattighuset i Oslo delte de ut 500 matposer på onsdag, 100 stykker gikk sultne hjem, Det var ikke poser nok. Dette var på onsdag. Dagen før sentralbanksjefen satte opp styringsrenta for å hindre inflasjon.  Lignende meldinger kom fra Østfold uka før, og sikkert andre steder i landet.

100 stykker gikk tomhendte hjem. Fattighuset var deres siste håp for å skaffe mat på bordet til seg og familien. Det var 100 som gikk tomhendte hjem. Hjem til resten av husstanden som ventet.

Matkøer og fattighus hører ikke hjemme i Norge i 2023.

Gulatingsloven fra omkring 900-tallet påla folk å hjelpe de som ikke kunne brødfø seg selv.
Lignende regler finnes i Frostatingsloven fra omkring 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274.
I 1845 kom Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne. Denne ble avløst av Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne i 1863 igjen av Lov om fattigvesenet i 1900.
Nåværende lov om sosiale tjenester ble vedtatt i 1964.

Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.
Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.
Kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ, og å yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.

Selv om vi har en lov om sosiale tjenester som straks er 60 år gammel er det overlatt til frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen, Blå Kors og mange andre rundt i de forskjellige kommuner og dele ut mat til trengende.
Satsene på sosialhjelp er ikke nok til å holde sulten unna. Og enda verre. Det står folk i de matkøene hvor både en og to i familien er i fult, ordinært arbeid.
Loven slår og fast at det er kommunens ansvar.
Da hjelper det ikke med politiske vedtak om å tillate flere frivillige organisasjoner å dele ut mat. Flott at de frivillige påtar seg oppgaven, misforstå meg rett, men det er kommunene som har ansvaret. Ansvaret for at det er matposer nok, som et minimum. Men egentlig har kommunene et ansvar for at mennesker ikke kommer i en slik situasjon at de må stille seg i matkø.

Det er ikke matmangel i Norge. Det er ikke fordi det ikke finnes mat at fattighuset og andre som deler ut mat går tom får matposer. Den maten de deler ut er bare restene som blir igjen, mat som snart går ut på dato, har gått ut på dato eller mat som de store matvarekjedene brenner inne med. Maten vi andre ikke vil ha.
Det kommunene i det minste kunne ordne var å kjøpe inn nok mat så ingen gikk sultne hjem fra de ideelle organisasjonene hvor frivillige har tatt på seg jobben med å dele ut mat. Så de som bruker tiden sin på å hjelpe andre ikke må stå der og ikke ha mat å dele ut til alle som trenger det.
Det er de som må se de som trenger hjelp i øynene å si “Beklager”, mens det egentlig er vi politikerne som ikke mestrer oppgaven vi er satt til som burde stå der å beklage.

Kampen mot dyrtid, kampen mot fattigdom. Hvem skulle tro at det skulle bli en av de viktigste politiske sakene vi må kjempe i et av verdens rikeste land?
For det er ikke mangel på penger. Det er ikke mangel på mat. Det er kun mangel på vilje til å se virkeligheten i øynene og så ta å løse utfordringen.