kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Svigermor ringte i dag, og jeg føler en enorm lettelse. Ett av julens store spørsmål er alt løst.
Nei, jeg snakker ikke om jomfrufødsel eller hvem som egentlig er julenissen. Han er det forresten lenge vi har sett her i huset.  kan ha noe med at yngste deltaker i vår julaftenfeiring er26?

Nei jeg snakker om juleselskapet hos Svigermor. De er jo hos oss julaften, og så skal vi til henne en dag i løpet av jula.
Når dette skal være pleier vi å forsøke og planlegge omtrent når julaften går over i julenatt, vi er mette av juleribbe, riskrem, julekaker og 10 timers familieselskap.

Svigermor planlegger juleselskap etter mottoet Alle skal med! og til tider har det bydd på en utfordring å finne en dag som passer for alle. Jeg har arbeidet turnus i alle år, og jobber ofte også en del i jula. Gamle Gubben Grå har også gjerne hatt et par arbeidsdager. Ungene og etter som de har vokst til. Og nei, det er ikke sikkert at vi jobber samtidig eller de samme dagene. Så skal vi jo gjerne treffe min familie i jula og, kanskje har vi alt avtalt en dag med storfamilien på min side av slekta – og ungdommene har gjerne egne planer for de dagene de har fri i jula.

Når sliten kjerring, altså meg, får spørsmål om hvilken dag som passer best har jeg prøvd å manøvrere etter beste evne, ta hensyn til alle avtaler, ønsker og behov samtlige ungdom måtte ha nevnt, og så forsøke å finne et tidspunkt som passer for flest mulig.
Noen ganger klarer ikke en sliten kjerring-hjerne helt det etter noe sånt som 38 timer uten søvn og et par glass rødvin. Det hender jeg glipper på når Datteren skal på fest, og ikke er klar for familiemiddag klokka 14 dage etter, eller at en sønn hadde tenkt å ta en kjøretur til Vestlandet og besøke noen venner der femte dag.

Jeg har mang en julenatt forsøkt meg med at Alle skal med bør byttes ut med så mange som mulig kan komme, med skjelvende stemme og ymt om at hun blir nedprioritert fra en sår bestemor. Gjerne etterfulgt med en kommentar om at jeg må lære barna mine de rette prioriteringene.

Men i år var Svigermor tidlig ute. Hun ringte i dag og begynte å snakke om når vi skulle komme til henne i jula. Og jeg foreslo at vi kunne forsøke å spikre den dagen nå.  Det virket som at den ideen falt i smak. Jeg sa og at jeg håpet at hun da hadde forståelse for at jeg ikke her og nå kunne svare for mine voksne barn, men at det jo sikkert ville passe for de fleste av oss. Og at jo før vi bestemte dagen, jo lettere ble det å få det til. Og så måtte hun godta det hvis noen var på jobb eller alt hadde andre avtaler.  Vi ble enige om dag, og da må den stå fast.
Nå har jeg snakket med to av tre voksne barn og begge kan. Mest sannsynlig passer det for tredje mann og. han pleier å være den med minst program.

Jeg kjente at skuldrene senket seg. Bestemor får antakelig det juleselskapet hun ønsker seg og vi slipper å la dette temaet lage en opphetet stemning på slutten av en lang julaften.

Julefilmer hører med har jeg fått med meg.  Jeg er så gammel at jeg da automatisk tenker på Snekker Andersen og Julenissen, Jakten på julestjernen og Tre nøtter for Askepott. Den siste så jeg for første gang julen 2020, før det hadde jeg bare sett enkeltscener mens jeg drev med de siste juleforberedelsene.

Jeg har fått med meg de siste årene at andre kanskje mer tenker på Alene hjemme filmene og Love actually når de snakker om julefilmer. Og at den sistnevnte er noe “alle” må se minst en gang hver desember.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alene hjemme filmene har jeg sett. I det minste noen av de. Eneren har jeg sett flere ganger. Men Love Actually nei den har jeg ikke sett. Eller, den hadde jeg ikke sett.

Jeg har tekt på det flere ganger i desember når filmen og enkelt scener har blitt nevnt. Her er det noe som har blitt en del av vår felles kulturarv som jeg ikke har fått med meg. Så i går satte jeg meg ned, søkte opp filme og så den fra start til slutt.
Og ja, jeg skjønner hvorfor folk synes de må se denne filmen i jula. Den er jo så fin! Ja, jeg godt voksne kjerringa satt med tårer i øyekroken da filmen var over. Tårer i øyekroken, og en god følelse i kroppen.

Jeg blåser i om noen mener filmen fremmer både fatshame og Me-too. Det er alltid noen som skal kritisere alt og som leter etter politisk ukorrekthet hvor enn de snur seg.  Jeg så bare mange flotte kjærlighetshistorier.

Klokka har så vidt passert 7. Det er stille lørdag morgen. Mørket omslutter Drømmehuset.  Jeg har alt vært oppe en times tid. Det var for mange vondter til at jeg fant en behagelig stilling i senga. Bedre å begynne dagen langsomt.

Så da sitter jeg her med tekopp og tastatur. Det har ikke blitt gjort så mye juleforberedelser i Drømmehuset de siste to dagene. Jeg har vært opptatt med kommunestyremøter i to dager.
Jeg har merket meg at julenissene har kommet opp på kjøkkenskapdørene og at juleskiltene er skrudd opp ute. Julekransen venninna mi sydde til meg tidlig på 1990-tallet, (eller mulig det var på 80-tallet?) er hengt opp på ytterdøra. Gamle Gubben Grå har gjort noe mens jeg har vært opptatt med å forsøke å styre kommunen i riktig retning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Julekransen på inngangsdøra. Tre pølser sydd av bomullsstoff som så er tvinnet sammen og så sydd sammen til en krans og påsydd sløyfe og hempe. Det er noen og tretti år siden jeg fikk den kransen, og fremdeles henger den på inngangsdøra vår hver jul og oser av patchwork og 80-talls-nostalgi.
En julegave som ikke kostet all verden i kroner og ører. Laget på et par timer ved symaskinen av ei kreativ ung kvinne som var flink med symaskin, nål og tråd. Utdatert og ikke slik trenden er nå flere tiår senere.
Likevel. Det er den som får æren av å henge på inngangsdøra og ønske julegjester velkommen.
Venninna mi laget den til meg noen kveldstimer i forrige århundre, og det er noe av den kjæreste julepynten jeg har.
Venninna mi døde julaften 1999. Jeg ser på kransen og tenker på henne flere ganger i løpet av jula. Hun har vært borte i 24 år, men hun er langt fra glemt.

Om en uke er det Lille Julaften. Huset er ikke ferdig julepyntet, men det behøver det heller ikke være før om en uke. Her i Drømmehuset ringes jula inn klokka 16 på Julaften. Det er da vi begynner jula, ikke en gang tidlig i september.  Eller alt bør vel være sånn noenlunde i vater før vi kryper til sengs den 23. Men det har jeg tro på at det kommer til å bli i år og. Erfaring tilsier at det blir jul hvert år.

Mulig vi ikke kommer til å ha alle kakeslagene vi kunne tenke oss. Kanskje vi heller ikke får laget all den flotte julepynten jeg har i permen min med gode ideer. Men da prøver vi igjen neste år. Det kommer vel en jul da og? Så jeg stresser ikke. Jeg sitter faktisk her en uke før julaften, ser på kaoset av esker med julepynt, kokebøker med julekakeoppskrifter, ruller med gavepapir, poser med gaver som skal pakkes inn og tenker – Ja, det er akkurat slik det skal være en uke før jul.

Både den elektriske adventsstaken på gangbordet og adventsstjernene i karnappvinduet har kommet opp den siste uka. Bedre sent enn aldri. Siden vi ikke fikk fiksa lilla lys og sånn adventsstake hvor du tenner et lys hver søndag i advent før vi nærma oss tredje søndag i advent, ble den staken ryddet vekk igjen denne uka. Det blir nok lys og varme nok uten den tradisjonen i år.

Snart er tekoppen tom. Kroppen er sliten og vondtene er mange i dag. Det har vært et par litt slitsomme dager på rådhuset. Samme hvor engasjerende lokalpolitikk er, så blir jeg sliten av to slike dager på rad. Jeg kjenner at i dag må jeg ta hensyn til det.  Det er ikke dagen for å krumme nakken å gå på. Det er ikke dagen for å stresse med alt jeg ikke har gjort, og at jula kommer om få dager.
Så nå fyller jeg tekoppen og tar litt frokost.
Så starter jeg på lista over ting jeg har planlagt å gjøre i dag. Begynner øverst og arbeider meg stille og rolig nedover. En ting av gangen. Blir jeg ferdig med alle “må-tingene”  blir det kaffe-latte. Blir jeg ikke det er det ikke noe stress. Vi tok en kopp kaffe-latte i går.
En ting av gangen blir tingene strøket av lista.
Fokuset skal være på det jeg får gjort, være fornøyd med det og ikke la meg stresse av det jeg ikke får gjort.

Der hører jeg Gamle Gubben Grå stå opp. Da lager jeg e kaffekopp til han. Mye bedre å starte dagen med å få servert kaffe en av en ildsprutende drage som skriker og maser om alt som må gjøres.

Har du husket alle i julestria? Har du bakt yndlingskakene til alle de utflyttede, voksne barna, bakt pepperkaker med barnebarna, strøket Luciakjoler, vasket hus for gamle foreldre og gjort julehandelen for gamle svigerforeldre, besøkt Grandonkel på sykehjemmet og husket å kjøpe julegaver til alle, innbefattet den bortskjemte katta til hun venninnen du kun ser en gang i året. Når dere bytter julegaver?

Desember er jo den måneden vi skal huske alle, ta oss av alle, vise omsorg for alle. Og så vil vi så gjerne hjelpe de vi er glad i slik at alle får en så bra jul som mulig.
Lista for de vi gjerne vil gi omsorg i desember er nesten utømmelig. Har du husket å besøke gryta til Frelsesarmeen, kjøpt julekortene til Hånd- og fotmalendes forenig, tatt en vakt som frivillig på matutdeling, og måkt innkjørselen for naboen over veien som har brukket foten.

Har du husket å gi omsorg til deg selv? Satt av tid til å gjøre ting som gjør deg godt? OK, jeg skjønner at det gjør deg godt å gjøre noe for andre. Men har du gjort noe godt som bare er godt for deg selv?
Tatt noen minutter, timer, en hel dag og bare gjort ting som gjør deg godt. Vært litt egoist. Gått deg en tur i vakkert vintervær, krøllet deg sammen med ei god bok, dukket inn i din egen boble med en god film eller håndarbeid? Ikke for å bli ferdig med de vottene du skal gi bort til jul, men bare fordi du har lyst til å sitte der med garn og pinner og kjenne at skuldrene senker seg.

Da jeg møtte veggen første gang og ble sykemeldt sa legen da han fornyet sykemeldingen etter noen uker at jeg ikke skulle fylle den ledige tiden med å gi omsorg. Jeg så litt rart på han. Han forklarte at han så faren for at jeg når jeg var sykemeldt automatisk følte at jeg hadde mer tid til å gi omsorg til andre rundt meg, men at jeg egentlig trengte den tiden til å gi omsorg til meg selv. Til å lade batteriene, ikke tappe dem.
Jeg tror det var klokt sagt.
Sykemeldt fra å gi omsorg. Noen ganger trenger man det.

En atføringskonsulent jeg snakket med på treningsleiren spurte om jeg likte å hjelpe andre. Det svarte jeg selvfølgelig ja til. jeg liker godt å være til hjelp. Strekker meg gjerne langt for å hjelpe mennesker rundt meg. Er sjelden vond å be hvis noen trenger min hjelp til noe.
Så spurte hun om jeg var flink til å ta i mot hjelp.
Det måtte jeg svare nei på. Jeg liker ikke å ta i mot hjelp, selv om jeg innser at jeg noen ganger trenger det.
Hun spurte hvorfor jeg ikke unnet andre gleden av å kunne hjelpe meg når jeg selv sa jeg hadde glede av å hjelpe andre. Det ga meg noe å tenke på.

Jeg har langsomt forstått at skal jeg ha overskudd til å være der for andre, noe jeg gjerne vil og som betyr mye for meg, må jeg huske og ta vare på meg selv.  Jeg trenger å bli minnet på det med jevne mellomrom. At engasjementet mitt og nestekjærlighet er bra, veldig bra. Men at jeg må huske å fylle på energilagrene mine innimellom. Sette av tid til å pleie meg selv.  Og å kunne gjøre det uten å få dårlig samvittighet.

Jeg trener på å være mer egoistisk, bruke tid på meg selv uten å få dårlig samvittighet. Det er ikke lett, men det går lettere og lettere. Ikke minst fordi jeg ser at det også er bra for de rundt meg. Jeg blir mindre sliten, mindre amper, mindre sint. og jeg får faktisk og mer overskudd til å ja gi omsorg.

Så sett av litt tid til deg selv i innspurten av julestria. Få senket skuldrene, pustet med magen og ladet batteriene. Du vil vel ikke slokne helt utkjørt med hodet i  riskremen på julaften eller tenne som en litt tidlig nyttårsrakett på den litt ubetenksomme kommentaren han single onkelen kommer med i familieselskapet første juledag?

681 sidevisninger og Kjerringa helt nede på en 16. plass. Sånn går det når Kjerringa nedprioriterer så vel juleforberedelser, Gamle Gubben Grå og bloggen til fordel for å bli altoppslukende opptatt av kommunale budsjett. Men samme hvor sært, tørt og merkelig det høres ut så er budsjettprosesser noe som hører desember til for denne kjerringa, og slik har det vært i mange år.
Før var det sykehusbudsjett som fikk høyest prioritet, nå er det kommunebudsjettet.

I går ble flertalls-kammeratenes budsjett vedtatt i kommunestyret.
Senterpartiet har slukt sine kameler, som at nå som de har Varaordføreren er det plutselig ok at det er en heltidsstilling etter å ha tordnet mot den ordningen i fire år i opposisjon.
Venstre klarte ikke øvelsen med å få ned kamelene. Skyldes sikkert at de har en langt yngre representant i denne perioden enn han som representerte partiet i forrige periode, og som vel har sittet i kommunestyret siden tidenes morgen. Så den unge Venstre representanten skrotet hele samarbeidet når han ikke fikk gjennomslag for å prioritere styrkning av skolebudsjettene i stedet for å redusere eiendomsskatten. Slik står det respekt av.

Vel, nå er budsjettet vedtatt. Rødt sitt forslag fikk to stemmer. Vi har to representanter i kommunestyret.
Vi fikk flertall for et par av våre verbalforslag, så vi er vel så fornøyde som forventet.

I dag er en ny dag med kommunal kaffe og det siste møtet i kommunestyret dette året. 29 saker skal opp til votering. I tillegg er det 2 interpellasjoner og 2 grunngitte spørsmål samt 2 timer med orienteringer.
Det blir vel et par turer på talerstolen. Jeg har forberedt innlegg både når det gjelder renovasjonsavgift og når det gjelder forskrift for avgift for vann og avløp.

Etter det tar politikken ferie til over nyttår. Da kan også denne kjerringa ha fult fokus på blogg, Gamle Gubben Grå og ikke minst – juleforberedelser. Det er fremdeles ei uke igjen, og Kjerringa er i god rute.

Det er bare en ting jeg liker bedre enn loppemarked og bruktbutikker når det kommer til gode interiørfunn. Og det er når jeg kommer over godbiter på finn.no, Gjerne da i kategorien “Gis bort”.

De som har fulgt denne bloggen en stund vet at stilen til kjerringa når det kommer til interiør er det hun kaller “herskapelig”.   Det betyr at jeg er som skjæra, svak for ting som glitrer – og ikke minst ting med litt alder og stil.
Gamle møbler har ofte og en helt annen kvalitet enn det de nyeste møblene fra kjedebutikkene har. Den gang laget man møbler for at de skulle vare lenge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et av mine siste funn dumpet ned i postkassa i dag. Ja, jeg spanderte litt i porto for å slippe å ta turen til Østfold. Billigere blir det og, både i tid og bensin.
Denne messingkroken skal få plass på gjesterommet. (Muligens ikke før jeg får pusset det opp, nå er det et fraflyttet gutterom/kontor). Men jeg vet akkurat hvordan det skal bli. Og en krok hvor gjester kan henge fra seg klærne, håndveska eller hva de vil synes jeg passer på et gjesterom. Dette kommer til å bli bra!

Kroken er i solid messing. Det er to hull for oppheng slik at den tåler litt vekt. Selve kroken er naglet gjennom plata. Solid laget. Og så er det fransk lilje da. Jeg er litt svak for de. Det samme er Gamle gubben Grå, selv om han ikke helt klarer å la seg begeistre i like stor grad som meg over en krok til å henge klær på.

Denne lekre kroken ble altså gitt bort gratis på finn. Man kan lage en herskapelig stil uten at man behøver å være millionær.

Et annet finn-funn som dukket  opp på døra her i går var dette lille bordet. Det skulle gis bort litt lenger oppe i dalen her, og giveren tilbød seg å levere det på døra her. Han skulle likevel kjøre forbi.
Så midt i smultrigstekingen i går dukket det opp et  bord.

Det står i gangen enn så lenge. Derfor dårlig bilde, og  de runde skyggene på bordplata. Det står rett under taklampa i gangen. Bildet er tatt klokka 05.45. Jeg orker ikke lempe rundt på et bord for å finne riktig fotolys.

Bordet er lite og nett, og jeg har tenkt å ha det som er litt stort nattbord på det før omtalte gjesterommet. Jeg synes det er nydelig, selv om det har noen riper i fineren på bordplata. Får se hva jeg gjør med det når jeg får litt bedre tid. Ikke noe prosjekt jeg skal starte på før over nyttår.

Gratis bord. Langt mer i min stil enn de bordene du får kjøpt på IKEA eller de andre møbelkjedene. Bedre kvalitet enn mye av det rimeligste som selges nå – og det har sjel.

Å bake hører med til jul. Vi har ikke noe mål på hvor mange kaker vi må ha, eller hvilke slag vi må ha. Vi baker det vi har lyst til, og håper det blir litt å legge på fatet. Så fyller vi på med kjøpekaker hvis vi synes det blir for tynt. Per nå kan vi notere 6 slag. Vi er fornøyde med det. Kanskje blir det flere slag. Kanskje ikke.

I helgen falt jeg helt for disse inne på Toms Matprat. De ville bli flotte på kakefatet. Kanskje mest som pynt i det ene hjørnet… Så her en dag måtte jeg prøve å lage disse. Jeg ble sånn noenlunde fornøyd. Ikke perfekte, men siden jeg har vokst opp i en furuskog vet jeg at det finnes mange kongler som ikke er perfekte.
Når disse får et lett melisdryss på julaften kommer kakefatet til å bli fantastisk! Kakene serveres ikke før klokka 22 eller der om kring. Det er skumt, stua er belyst av juletre og stearinlys. Små feil kommer garantert til å bli oversett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gamle Gubben Grå ble muligens inspirert av min kakebaking, for han satte i gang med kakebaking han og. Og på min ønskeliste sto sandnøtter. Dette var ikke et kakeslag Gubben hadde noe forhold til. Men han lette i sine mange kokebøker og satte i gang. Kaker ble det selvsagt. Gubben er flink sånn. Men for meg minner de overhode ikke om sandnøtter. Ikke oppskrifta han brukte heller. “Mine” sandnøtter, eller de Grandtate Emma lagde da, har masse potetmel i seg. Her var det ikke et fnugg av potetmel. Derimot hjortetakk?

Vel, kaker er kaker. Gode var de, og så får vi finne ut hva vi skal kalle de hvis noen spør.  For sandnøtter er det ikke.

Som om ikke det var nok meldte Eldste Sønn sin ankomst i går. Han låner kjøkken og frityrkoker til å bake smultringer. Det har liksom blitt en tradisjon. Og når han baker smultringer er det smultringer nok til halve slekta. Til han selv, selvsagt, til oss og til Bessa –  Høvdingen.

Yngste Sønn ytret ønske om kransekake, kolakaker og risboller, så får vi ser hva som dukker opp før klokkene kimer på julaften. I dag blir det ikke noe kakaebaking på meg. Jeg skal bruke dagen på kommunestyremøte, Vi skal vedta budsjett for neste år.

Jeg sitter og forbereder meg til kommunestyremøtet senere i uka. En av sakene som skal opp til behandling er økning av renovasjonsavgiftene. Mange sliter med økonomien for tiden. Enhver økning av avgifter, samme hvor liten den oppleves for kommunedirektører og andre med millionlønn merkes for de som sitter i andre enden av inntektsskalaen.  Så jeg leser saken nøye. Er vi virkelig nødt til å øke renovasjonsavgiften?

I saksfremlegget står det at bransjen generelt opplever at avfallsstrømmen går noe ned, trolig grunnet lavere aktivitet og forbruk. Dette påvirker også inntektene til avfallsselskapet som da har mindre avfall å selge videre.
Så for å kompensere for mindre salgsinntekter må de øke gebyrene for å ha den samme økonomien. Jeg ser det logiske i det, sånn sett med avfallsselskapets øyne.
Men hvis jeg bruker øynene til oss forbrukere så er det noe som skurrer. Skal jeg betale mer når jeg kaster mindre? 

Det er jo så mye snakk om bærekraft om dagen, og dette kan da umulig være bærekraftig? Eller helt klart økonomisk bærekraftig for selskapet, men ikke for miljøet.
Jeg leter meg frem til de setningene som omhandler bærekraft.  Det skal alltid være med noen ord om det i et saksfremlegg. Bærekraft for klima og miljø – motivere innbyggere og næringsliv til egne klimatiltak. 
Etter å ha lest den setningen ble jeg ikke klokere. Nei, når sant skal sies ble det vel bare et spørsmål til.. Hvordan mener kommunen at innbyggerne skal motiveres til egne klimatiltak ved at det blir dyrere og dyrere jo mindre de kaster?

Da er kakeslag nummer tre i boks. Krumkaker. Det hører julen til. Jeg lager krumkaker i fasongen til strull. Synes det går lettere, og så er det i grunn det jeg er vant med fra jeg var barn. Selv om Mamma vel like ofte bakte strull i stedet for krumkaker.

Er i grunn fornøyd med stekingen i dag. De kunne sikkert vært tynnere. Men det var få som ble for brent. Faktisk kom det nesten ingen på brettet for mislykka. Det har hendt at det har vært den største haugen.
Men i dag gikk det glatt. Ingen banning. Og ingen som havnet på gulvet til glede for kjøkkenhjelperne, (hundene).  I år ble boksen nesten helt full av fine krumkaker klare for kakebordet i jula. Og ja til de som lurer. Vi spiser de. Det er liksom derfor man baker kaker. For at de skal spises. Har forstått at noen må ha det inn med teskje.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Husker godt første gang jeg skulle steke krumkaker helt på egenhånd. Jeg hadde fått overtatt Mammas gamle krumkakejern. Du vet et slikt man brukte på kokeplata. La i røre. Stekte litt på den ene sida. Vendte jernet rundt og stekte på den andre siden. Ikke noe teflon-jern, så det måtte pensles med smør mellom slaga.

Det var smør, røre og smuler over hele komfyren. Krumkakene ble enten til smuler, brent eller umulige å rulle. Jeg tror jeg fikk til to krumkaker som så noenlunde ut etter noe som føltes som mange timers arbeid. Resten ble fuglemat.
Slapp av, dette var en gang i forrige århundre. Fuglene var ikke så opplyste da, de satte pris på brente krumkakerester.

Jeg prøvde ikke å bake krumkaker igjen før Gamle Gubben Grå hadde investert i et elektrisk krumkakejern.  Jeg er glad i å gjøre ting på gamle-måten jeg, men ikke krumkaker.

I år ble jeg fornøyd med krumkakene – og jeg har laget de helt på egen hånd. Gamle Gubben Grå bare sjekket at jeg ikke svidde smøret jeg skulle smelte til røra før han gikk ut og måkte snø.

Da jeg var barn tok Mamma skikkelig julevask hver jul. Husmødre på 60- og 70-tallet gjorde det. Vasket tak, vegger og gulv. Dro frem store skjenker og sofaer, ristet tepper og pusset vinduer, skiftet gardiner og polerte møbler som trengte det. Ja sikkert noen møbler som strengt tatt ikke trengte polering og.

Så når jeg stiftet eget hjem på begynnelsen av 90-tallet ville jeg og være skikkelig husmor. Jeg skulle og vaske husvask, lage sylte og rull, bake minst 7 slag, lage hjemmelaget julepynt…. Ja, kravene jeg satt til meg selv var relativt høye.
Jeg var og i full jobb, hadde små barn og var gjerne gravis i tillegg.  Jeg hadde nok litt problemer med å leve opp til egne krav, og var kanskje litt sliten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker en god kollega ga meg et godt råd en av de første julene jeg arbeidet på røntgen. Sett ei skål med grønnsåpe under sofaen og spray kingelvevet med gullspray.
Rådet som var sagt halvveis i spøk har fulgt meg i alle år siden. Det har fått meg til å senke skuldrene mang en natt til julaften når jeg rimelig sliten dropper å vaske gulvet i stua enda en gang eller plutselig kommer på at jeg har glemt å skure muren bak peisen til jul. Grønnsåpe-trikset har jeg nok og tatt i bruk, men gullsprayen har fått hvile.

Mulig angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt full husvask julaften 21.
Jeg kom hjem fra 7 uker på yrkesretta rehabilitering siste uka i november og begynte i ny jobb 6. desember. Å begynne med noe helt nytt tar krefter, og det å arbeide i korona-teamet i desember 2021 var litt heftig, Så julevasken ble det ikke noe av det året. Ikke sånn julevask hvor alle møbler blir dratt frem. (Mulig det sto ei skål med grønnsåpe i et bortgjemt hjørne lengst under sofaen.)

Julefeiringa var godt i gang. Vi hadde kommet oss gjennom grøt-spising hvor vi var plassert i kohorter rundt spisebordet og munnbind forsiktig ble tatt av under måltidet.
Et par av oss hadde vært på utendørs gudstjeneste i minus10 grader på kirkebakken, Hvor vi selvsagt sto i små grupperinger med meters mellomrom og hørte Gudsord fra et høyttaleranllegg og orgelbrus på opptak.
Vi hadde fått i oss julemiddagen, og munnbindene satt litt løsere mellom ribbe og riskrem.
Nå var vi godt i gang med gaveutdeling. Fremdeles var plasseringen i stua kohortvis og Svigermor satt i en av de store, tunge lenestolene våre.
Litt usikker på hva som plutselig rørte seg i hodet på Svigermor, eller om Erna og Bent Høye plutselig hadde øket avstandsreglene fra en meter til to. For plutselig tar Svigermor og dytter den tunge, store lenestolen hun hadde sittet forholdsvis rolig i bortover stuegulvet slik at den nesten krasjer i juletreet. Heldigvis var de flestes øyne rettet mot juletreet som sto og svaiet lett. Jeg tror det bare var Svoger og jeg som fikk med oss de to velvoksne hybelkaninene som plutselig hoppet i fri dressur rundt i stua.
Jeg fikk sparket de litt sånn ubemerket under sofaen og sendte Svoger et blikk. Han er grei. han sier ikke noe om velfora hybelkaniner.

I år har jeg ingen planer om kaninjakt på julaften. Jeg møter høytiden med senkede skuldre. “Late Brit” vår kjære robotstøvsuger tar seg av de lenge før julegjestene ringer på døra. Vil du og ha et slikt vidunder tror jeg det finnes en rabattkode eller tre her.  Så kan du heller ta deg av gullspray og kingelvev.