FRIIIIII !!!!!!

Etter nok en arbeidsperiode kronet med å arbeide dag og natt, har jeg nå tatt helga.   Ryggen hverker og jeg er sliten og grinete, men en liten lur og humøret bedres betraktelig. Sola skinner ute og vnøen smelter  Det lir mot vår. Er jo 1.mars i dag, og mars er en vårmåned. Dattereen som har burdag i morgen har alltid hevdet at hun er et vårbarn, og at det er vår når hun har bursdag. Så det så. (Ofte til tross for snø og kulde….)

Nå er datteren flytt 140 mil nordover, så i morgen setter jeg meg på flyet og flyr opp til henne. Så skal vi kose oss fem dager til ende. Det skal bli kos. 2 og en halv måned siden sist jeg så henne. Gleder meg.

Jeg har skapt en trend…..

Jeg har aldri sett på meg selv som noen trendsetter.  Jeg er liksom litt på sidelinja av hva som er moderne og in til enhver tid, går mine egne veier, tar mine egne valg og har min egen stil. Det er utrolig mange år siden jeg sluttet å forsøke å passe inn. “Jeg er meg, se opp for etterligninger” sto det på russekortet mitt engang på 80 tallet, og det mottoet passer fremdeles.

I noen og 40 år har jeg snubla meg gjennom livet, bokstavelig talt.  Jeg fallt på fortauet ved synet av kassevis av øl innestengt på flaske utenfor byens S-lag gang på gang i gymnastiden (og litt for den kjekke S-lag gutten som forsøkte å trille inn flaskene.) Jeg snubla over en eskimo på torget i midttimen (En sånn som Diplom is eide) Jeg tryna i en diger søledam – med linfrakk – da jeg skulle  gjøre meg lekker for å få en hybel vi var 20 søkere til (og fikk hybelen) I skejournalen min har fastlegen skrevet at jeg er allergisk mot fortauskanter etter at jeg har forstuet en ankel, knekkt en albu to ganger og tre ganger slått hull i panna etter å hatt nærmøte med forskjellige fortauskanter. Jeg har brukket den andre albuen etter å ha fallt på en asfaltert rullestolsti …..  og slik kunne jeg ha fortsatt.

Nå begynner de store stjernene å ta etter min trend. I går kunne vi alle se i alle medier hvordan Jenifer Lavrence snublet i trappa under Oscar utdelinga. Når trenden er tatt opp av slike store stjerner, og får slik mediedekkning er det klart dette kommer til  å bli en trend.

Lurer på om jeg med min brede erfaring kan starte kurs?

Morning has broken….

 

Fridag, søndag, ikke noe program.  Lade batterier. Slappe av. Nyte livet. Februarsol vil nok skinne fra klar blå himmel, gå tur med hund og fotoapparat og kjenne sola varmer, få de første spede vårfølelsene.  Jo dette skal bli en flott dag. Senkede skuldre, Deilig middag og god stemning i heimen. TV kroken med potetgull til kvelds.

 

Klokka 05.30 vekkes jeg av vekkerklokka til Gamle Gubben Grå. Selv om jeg har fri er det noen som må jobbe.  Jeg gir Gubben et vennlig spark i ryggen og han tusler ut av soverommet og jeg glir langsomt inn i drømmeland igjenn… Heldige meg som kan sove…….

Klokka 05.45 vekkes jeg av telefonen.  Gamle Gubben Grå tar selvsagt den. Ingen grunn til å stå opp..  Men Hallo. Telefon klokka 05.45 en søndag morgen!!!!!  Både Gamle Gubben Grå og jeg har gamle foreldre.  Datteren langt der oppe i nord skulle tidlig på jobb i dag, har det skjedd noe med henne på vei til jobb? Jeg må opp og undersøke.  Det var datteren. Hun hadde frokostvakt på hotellet og trengte gode råd for hurtigtining av røkelaks til frokostbuffeen. Hva er da mer fornuftig enn å ringe pappa kokk? Adrenalinet mitt synker igjenn til normalt nivå, og jeg tusler tilbake til senga.  Deet tar tid å finne tilbake til roen. Hører Gubben som tusler rundt å gjør seg klar til å dra på jobb. Ut og inn av soverommet. Lyder fra badet. Radioen. Dører som åpnes og lukkes… Endelig, en siste tur inn på soverommet og et raskt “Hade..” Bilen starter og det blir stille…..

VOFF VOFF VOFF VOFF  PIIIP KLYNK KLYNK VOFFF UUULL….   Kjøteren har det grusomt. Far gikk og han er helt alene.  Dere må våkne, kos med meg…  Kos med MEEGGG. PIIP klynk, klore litt på soveromsdøra, mor snakker jo til meg, klynk bjefff BJEFF BJEFF  uuuu pistre.  

Jeg forstår tegninga. Litt over 7.00 er det bare å tusle på badet, dusj og masse kosing med hund.  Tåka ligger tett. Men den vil nok lette og det vil nok bli en strålende dag. Men jeg vil vente litt med å dra ut. Vente til været blir topp og sola varmer.  Foresten kommer Pappan min og henter to tennåringsgutter klokka 09.30 for å ta de med på pilketur. Jeg må være til stede å mase på dem, passe på at de står opp og er klare til Bessa kommer. 

Jeg maser på tennåringsguttene, hunden maser på meg. Bare jeg får guttene ut av døra skal jeg gå en ordentlig tur med hunden og så frokost i ro og fred med aviser og alenetid. Klokka passerer 09.00.  Om en snau halvtime drar gutta. Da skal jeg ut og så frokost, aviser og ro….

Ny telefon.  Mamma denne gang.  Pappa føler seg ikke helt bra… Kjenner datter-helsepersonell rollen trer inn. Mine foreldre, og spessielt Pappa klager sjelden eller aldri om å ikke være i form. Så han lurte på om du kanskje kunne kjøre gutta ut til oss.  Skuldrene senkes. Jeg vet at han ikke er så glad i å kjøre i trafikken helt opp til meg. “Du kan få en kopp te sammen med meg..” sier Mamma med tynn stemme.. Vi tilbragte gårsdagen sammen, og hun vet hvilke planer jeg har.

Så da blir det kjapp tur med hunden, kjøre ut til min barndomsdal. Halve formiddagen går med før jeg er hjemme igjenn. og så ut igjjenn å hente gutta i ettermiddag eller bare bli der ute i hele dag og. 

I mogen er det jobb igjenn og starten på en ny turbouke.

FRIDAG

Etter å ha jobba mange og lange dager i det siste, har jeg endelig en fridag. (Eller to og en halv fridag hvis jeg skal være nøyaktig.)  Kjenner skuldrene senker seg og at roen kommer sigende.  

Første økt med vaskefilla er unnagjort, og tekopp og brødskive fortært. Nå skal jeg snart ut å hente Mamma og så skal vi gå å titte litt i byen, gå på cafe og kose oss.  Ingen spessielle ærend. Bare se på livet, snakke litt med kjente og kose oss.

Etterpå skal jeg lage middag til Gamle Gubben Grå og gutta. Kose oss i sofakroken.foran TV n eller sløve med ei bok. Kanskje jeg snart kan få lest ferdig biografien til Valla… Et lite glass vin blir det vel  og, og kanskje en runde familie quiz.

Og i morgen ligger enda en deilig blank fridag forran meg.

LYKKe

>Følte meg plutselig gammel….

Ut fra radioen strømmet en kjent melodi, oh jeg nynnet med der jeg småpuslet på kjøkkenet.  Den hese stemmen til Leonard Cohen smyger seg rundt meg… “I;m jour man…”.

Musikken blir avbrutt og en stemme forteller at i disse dager er det 25 år siden Leonard Cohen ga ut LPen “I;m your man”, og at dennklassikkeren skal være temaet i….

Klassiker,? Det er jo bare gamle plater som betegne klassikere!!!   25 år siden…. Det er jo over en generasjon…  Men jeg kan jo bare lukke øynene, høre den hese stemmen og plutselig er jeg tilbake i en hektisk studenthverdag. Ser for meg en leilighet på Stovner og en kjærest jeg hadde på den tida..  Det kan da umulig være 25 år siden.??

Gamle Gubben Grå kommer inn på kjøkkenet. Med  den gråe luggen som snart er hel hvit, to tennåringsbarn småkrangler i kjellerstua og datteren er for lengst voksen og har flyttet ut av huset..  Det er skjedd me siden studietida, siden Cohen sang for meg og han som var “My man” på den tiden satt åfantaserte om fremtiden på “Dasslokket.”

Jeg føler meg gammel. 

Plutselig må noen jobbe….

Før helga skrev jeg om at jeg stiller liste til valg på ansattes representanter i styret.

En alternativ liste skaper arbeid og hodebry for så mange.. Vanligvis har alt vært såre enkelt. De tre store organisasjonene har stillt en liste, kranglet seg i melom kanskje men til sist blitt enige om hvem som skal sitte i styret og hvem som skal være vara.  Så når disse tre har blitt enige på kammerset har valget vært gjort.

Når vi nå stiller en alternativ liste får alle ansatte mulighet til å være med å bestemme hvem som skal representere dem og deres interesser i styret.  Fra før å være en en-parti-stat har vi nå gått til å være et demokrati i praksis.

Det at det blir to alternative lister betyr mer jobb for så mange. Valgstre må jobbe. De må arrangere et valg for første gang i Vestre Viken sin historie.  Det medfører sikkert en del planlegging og praktisk arbeid og også en viss kostnad for Helseforetaket.

Har også hatt nummer to på lista vår på telefon. Han har regnet ut at vi har  ganske store muligheter for å få inn meg og kanskje han.  Men valget gjør seg ikke selv. Det er hardt arbeid de tre ukene frem mot valget for å gjøre kjent at det er to lister, mobilisere folk til faktisk å stemme og få de til å stemme på oss.

Kandidatene på den andre lista har de samme utfordringene.

Hva er det jeg har stellt i stand nå da??

Ny uke og nye muligheter.

Begynner å kjenne meg slankere og i bedre form. Kanskje det var smart å bytte ut mye av fettet i kostholdet med karbohydrater og proteiner?  Små greb er tatt. Små hverdagsendringer og i dag så jeg endelig solid resultat på vekta.  HURRA!!!

I dag er det regn og minus to grader. Ikke drømmevær, men regn betyr at det går langsomt mot vår.  Det er ikke lenge til vi får slike dager…

Husmorgenet slo ut tillitsvalgtsgenet i dag, og jeg prioriterte hus og hjem forran å bruke fridagen på et allmøte på jobb. (Selv om Nisse-Nils skulle momme på møtet.)

Men tar at engasjementet i ettermiddag på årsmøtet til SOL.    Ha en fin dag alle sammen.

Hva har jeg begitt meg ut på nå mon tro?

Plutselig befinner jeg meg som listetopp på ei liste til valg på ansattes representant til styret i Helseforetaket. Ei liste som skal i valgkamp mot felleslista til de tre største fagforeningene i helseforetaket.  De har fyllt opp lista med heltids tillitsvalgte, leger og sykepleiere som er sterke og store yrkesgrupper i sykehusene.  Lista vår består stort sett av deltids tillitsvalgte og folk uten tillitsverv fra yrkesgrupper som ambulansesjåfører, helsesekretærer, ingeniører psykologer sosionomer og selvsagt radiografer.

Dette blir spennende  fire uker. Nå gjellder det å få opp engasjementet.

Dårlig samvittighet….

Avisoverskriften skrek mot meg da jeg var innom bensinstasjon på vei hjem fra nattevakt.

    “FOLSYRE BESKYTTER BARN MOT AUTISME”

Jeg har en sønn som har asperger, en form for autisme.  Jeg kjenner knuten i magen, er det min feil? Kunne jeg ha ungått det?  Jeg kjøper avisen. Dette må jeg lese.  Samtidig sier en stemme inni hodet mitt. “STOPP!!!  du har bestemt deg for ikke å tillate slike tanker. La avisen være.”  Selvsagt blir avisen med hjem. Jeg syns avisen skriker mot meg der den ligger ipassasjersetet ved siden av meg mens jeg kjører hjem.

Vel hjemme med tekoppen,  og frokosten må artikkelen leses.  Hvis mor tar folsyretilskudd før og i starten av svangerskapet minsker det sjansen for at barnet får autisme.  (leser og at det er en annen form for autisme enn det sønn min har det beskytter mot, og knuten i magen løser seg litt opp.) 

Folsyre, hvorfor tok jeg ikke folsyre da jeg forsøkte å bli gravid før denne sønnen ble født?  Jeg visste at Folsyre beskyttet for nevrologiske misdannelser hos fosteret hvis det ble tatt før og under første del av svangerskapet. Det lærte jeg i sorggruppen jeg deltok i på den tiden. Sorggruppen i regi av foreningen “Vi som har et barn for lite.” Jeg lar tankene gli de 18 -19 årene tilbake.  En av familien i gruppa hadde mistet et barn som hadde en missdannelse som ikke var forenenlig med liv. Den misdannelsen kunne vært ungått hvis moren hadde tatt folsyre før svangerskapet. Men det visste hun først senere, da det var for sent. Hun spiste folsyre for at katastrofen ikke skulle skje en gang til mens hun forsøkte å bli gravid på ny. Folsyre var et tema vi diskuterte i gruppa. Det var et bevist valg jeg tok den gang.

Vi hadde mistet en datter i krybbedød.  Jenta vår døde 4 uker gammel brått og uventet. Jeg var full av selvbebreidelser i tiden som fulgte.

Jeg har en medfødt hjertefeil. Tenk om datteren hadde en medfødt hjertefeil som jeg kunne ha fått legene til å oppdage hvis jeg bare hadde stått på mer. Men jeg var til ekstra ultralyder i svangerskapet nettopp på grunn av hjertefeilen min. Hun hadde aspirert fostervann og var derfor født med lungebetennelse. Vi hadde tilbragt de første 13 dagene på sykehus. Prøver var tatt, og hun hadde vært i trygge hender. Jeg hadde gjort alt jeg kunne – og obduksjonen viste ikke noe galt med hjertet.

Jeg arbeider på røntgen. Kunne jobben min være skyld i krybbedødsfallet?

Siste dagen hun levde haddejeg henne med ut i snøværet da vi kjørte storesøsteren på turning. Kanskje jeg ikke burde ha tatt henne med ut i snøværet?

Da jeg gikk og la meg siste kvelden hun levde forventet jeg å bli vekket i løpet av en time fordi det snart var tid for mat. Jeg vurderte å vekke henne for å amme før jeg la meg, men tenkte hun trengte søvnen. Hun hadde sovet litt lite i løpet av dagen. Søvnen hadde blitt avbrutt flere ganger. Blant annet for å kjøre til turningen.  Hun våknet aldri. Jeg sovnet utslitt  etter fire uker med sykehus og nattevåk. Våknet tidlig tidlig neste morgen badende i morsmelk, og fant henne død i barnesengen. Om jeg bare hadde vekket henne den siste kvelden. … Hadde hun levd fremdeles da?

Krybbedød kan i enkelte tilfeller skyldes overoppheting. Det vet jeg nå. Det visste jeg ikke da. Siste kvelden la jeg et babuteppe over babydyna og pakket henne godt inn. Hun hadde jo hatt lungebetennelse. Jeg hadde hatt henne med ut i snøværet og hun var litt snørrete, så jeg pakket henne godt inn for å holde henne god og varm… Hadde hun levd hvis jeg ikke hadde lagt over det teppet?

Jeg hadde fått en pysjamas iav en kolega hvor det sto sov godt på i barselgave fra en kollega. Den hadde jeg tatt på henne for første gang denne natta. Hadde hun levd hvis jeg ikke hadde valgt pysjen med den teksten…

Bebreidelsene var mange. Krybbedød var mye i media på den tiden, og Svigermor, som nok og var i sorg, klippet ut hver eneste artikkel og la i tykke konvolutter og sendte til meg i posten. Selvbebreidelsene vokste til en stor vond knute.

En dag mens jeg satt alene hjemme og så på TV og det var en krimserie hvor et spebarn døde og en patolog og detektiv skulle finne ut hvorfor. Var det drap? Slik politiet mente? Noe brasst i meg under den TV seansen. Og da Gamle Gubben Grå kom hjem satt jeg totalt oppløst i tårer. Hikstende fikk jeg fortalt hvor me jeg bebreidet meg selv.  Det ble en lang natt i armkroken til Gubben.  Vi ble enige om at alt jeg hadde gjort med pysj og pledd var gjort i beste mening. At jeg ikke kunne gå å bebreide meg selv at jeg hadde tatt henne med ut eller ikke vekket henne siste kvelden. Jeg hadde jo gjort det i beste mening.  Vi var å veldig optatt av at vi ikke skulle være overbeskyttende overfor storesøster. Hun skulle få klatrre i trør og huske med bena opp i himmelen som andre barn. Artiklene fra Svigermor ble kastet ulest.

Så ble jeg gravid igjen.  

Jeg gikk selvsagt til vanlig svangerskapskontroll og gjorde alt jeg fikk råd om. Men vi var bevisste på at det var minimal sjanse for at katastrofen skulle skje igjenn. Jeg hadde jordmor og andre helsepersonell jeg kunne snakke med om frykten og alle rasjonelle og irrasjonelle følelser. Jeg ble fulgt tett opp, men alle var og flinke til å betrygge meg om at det ikke var noen grunn til å tro at katastrofen skulle skje igjenn.  Da vi skulle hjem fra Føden var det en vanskelig avveiing å ta. Pustestans alarm eller ikke.  Rågiverne våre var delte. Noenfor og noen mot.  Vi valgte å dra hjem uten alarm (Vi kunne hente den når som helst hvis vi skulle ombestemme oss.)  En alarm som ulte og ga mange falske alarmer ville sykeliggjøre et friskt barn  Og  hva om alarmen gikk og vi ikke klarte å handle riktig?  Hva med ei storesøster som alt hadde mistet en søsken. Ville ikke en slik alarm bare være med på å forsterke angsten?  Det var en frisk sønn vi hadde fått 

Slike artikler som den i Aftenposten i dag irriterer meg. Jeg vet hvor mye selvbebreidelser og skyldfølelse den kan skape.  Jeg skulle ønske media tenkte litt på det.