Stå opp mot vold og hat.

Jeg sitter her med tekopp og tastatur og ser ut på morgendisen som ligger over tretoppene utenfor vinduet.  Litt utladet som jeg ofte er dagen etter et kommunestyremøte.

Mens jeg satt på rådhuset i går ettermiddag var det et fakkeltog i nabokommunen Modum. Rundt 50 personer møtte opp på fakkeltoget som hadde tittelen Trygghet i våre gater. Jeg ser at bloggeren på plassen over meg på bloggtopplista var en av de, og at hans siste innlegg handler om dette arrangementet.
Jeg vet at han ikke er så veldig glad i mine refleksjoner over hans innlegg noe jeg som regel respekterer, men i dag gjør jeg et unntak.  Ikke fordi jeg er så veldig uenig i det Bunny skriver, eller at innlegget provoserer meg på noen som helst måte, men fordi jeg har lyst til å komme med litt utfyllende opplysninger.

Arrangementet ble til etter at en godt voksen mann, Runar Magnussen (55), ble slått rett i bakken da han var ute og luftet hunden sin 12. august. Han som slo er en 18-åring som er godt kjent av politiet. To andre ungdommer som vel og er kjent av politiet var og til stede, og stakk fra stedet sammen med gjerningsmannen.
Hva som var grunnen til at Magnussen ble slått ned aner jeg ikke, men av videoen som er delt mange ganger på nett er det helt klart det Magnussen ble slått rett ned uten at det var håndgemeng eller slåssing i forkant.

Den 18 år gale gjerningsmannen er som jeg skrev i sted godt kjent av politiet.
Han var med på et ran i november hvor han stjal et smykke fra en annen ungdom utenfor en matbutikk i Vikersund en fredag ettermiddag i november i fjor.
Han var og en av fem ungdommer fra Modum som i april dukket opp på en bygdefest på et grendehus i Sigdal. Ungdommene fra Modum dukket opp på festen med  et balltre og en stor machete. De var truende og det ble en del slåssing og ruteknusing, slik at de voksne vaktene på festen måtte ringe politiet – som tok seg utrolig god tid før de tok turen til Sigdal.
Han var også sentral i en slosskamp ved  Kjennerudvannet i  Eiker i mai hvor mange deltok og politiet måtte rykke ut.
18 åringen er også knyttet til en hendelse på Strømsø i Drammen i slutten av mai, hvor det skal ha blitt skutt med soft gun, vist fram kniv og vært slåsskamp. Her rykket bevæpnet politi ut.
I begynnelsen av juni skal han ha vært involvert i en hendelse ved Krokstad barneskole, hvor det skal ha blitt observert våpen under et slagsmål. Også her rykket bevæpnet politi ut.

Bunny har helt rett når han sier at dette ikke er en enkeltstående hendelse. Dette er ungdommer som er godt kjent av politiet.

Hendelsen i Vikersund 12. august har vakt reaksjoner. Sånn vil selvfølgelig ikke folk ha det i Modum. Folk må kunne lufte hunden sin i sentrum uten å være redd for å bli slått ned.

Noen ønsket å samle inn penger og opprette borgervern.
Personlig er jeg usikker på om det er en god løsning for å stoppe volden i gatene. De som melder seg til å gå borgervern er kanskje ikke alltid de største diplomatene. Mer sånn “banke folkeskikk inn i skallen på dem”.

Andre valgte å ta ut sitt sinne på å gjøre hærverk på serveringsstedet faren til 18 åringen driver. Det er og hengt opp plakater om å boikotte serveringstedet hans rundt om i bygda.
En fortvilet far som forteller til lokalavisa Bygdeposten at han nesten følte lettelse da sønnen ble pågrepet etter å ha slått ned Magnussen. Han har slitt i mange år for å få hjelp til sønnen og har vist lokalavisa dokumentasjon på at det har vært opp mot 300 møter med skole og barnevern for å få hjelp til gutten. En gutt som har vokst opp på Modum men som har hatt problemer med å tilpasse seg helt siden han startet på skolen.

Noen tok initiativ til et fakkeltog som skulle ha vært arrangert tirsdag 27. august. Budskapet for det planlagte fakkeltoget var fred og at vold ikke aksepteres. Fakkeltoget ble avlyst etter at det ble delt på mange høyreradikale og innvandrerfiendtlige sider på nett. Initiativtakerne til fakkeltoget har også blitt navngitt på nettet og omtalt som naive jentunger fordi de har stått fram og formidlet at fakkeltoget er ment som en markering for fred og at vold ikke er akseptabelt.
Det eskalerte etter at det ble kjent at Sylvi Listhaug – lederen i Frp – meldte sin ankomst. Det virker som om en del personer og grupper med svært ytterliggående holdninger så muligheten til å få oppmerksomhet og ville bruke fakkeltoget til å vise dette.
Initiativtakerne til fakkeltoget som var planlagt 27.8 ønsker ikke å bli tatt til inntekt for rasistiske eller fremmedfiendtlige holdninger. De var og usikre på sikkerheten når det ble mobilisert stort fra det høyre-radikale miljøet.
De valgte derfor å avlyse arrangementet.

Jeg synes det blir feil når Bunny fremstår det som at disse lokale initiativtakerne feiget ut. De ønsker ikke vold, de ønsker trygghet, og de ønsker ikke økt fremmedhat, økt rasisme. Og først og fremst de ønsket ikke å bli brukt som brikker av miljøer med holdninger de ikke identifiserer seg med.
Jeg synes det står respekt av at de valgte å avlyse fakkeltoget.

I går var det fakkeltog i Vikersund likevel. Arrangert av Norgesdemokratene. Norgesdemokratene, tidligere Demokratene, er et antiglobalistisk og nasjonalkonservativt politisk parti i Norge. Det deltok 50 stykker på markeringen som gikk stille og rolig for seg. Svært få av de som deltok hadde i følge lokalavisen Bygdeposten tilknytning til Vikersund elle Modum (Kommunen Vikersund ligger i,)

Flott med markeringer mot vold. Honnør til Bunny som tok turen. Det er litt kronglete å komme seg til Vikersund med offentlig transport.

Jeg tror at den beste måten å arbeide mot vold er å arbeide mot å sette grupper opp mot hverandre. Ikke skape “de mot oss” tankegang. Samme hvem man ser på som “de” og “oss”. Det kan jo være så mange grupperinger som skiller seg ut, og blir utsatt for vold av den grunn.

 

 

 

 

Sommerdag i september

Mye av denne dagen har gått med til kommunestyremøte og forberedelse til det. Litt synd å bruke mye av en fin sommerdag I september inne på rådhuset, men slik er det noen ganger.

Jeg rakk en litt lengre tur mef hundene før møtet.  Godt både for hunder og kjerring og gå litt andre steder enn i Hundremeterskogen.

Denne klatreplanta med røde og grønne blader og blå bær synes jeg at er så flott, men jeg er usikker på hva den heter. Er det noen som vet?

Etter møtet ble det tid på tram. Gamle Gubben Grå og jeg nøt solnedgangen i kurvstolene på trammen. Deilig etter flere dager med regn å kunne avslutte dagen i sommerkjole på trammen..

Så var det nok en ukemeny…

Med ujevne mellomrom dukker det opp en ukemeny på bloggen som ligger over meg på bloggtopplista, og som jeg da “må” kommentere i mitt innlegg hvis jeg skal være tro mot konseptet mitt. Så får de som lar seg irritere av slikt bare hevde at jeg er litt opphengt i den lista. Jeg ser på det mer som hjernetrim og en måte å hente inspirasjon.

Ukemenyen som skal inspirere eller forarge i dag begynner uten at jeg føler meg så veldig inspirert. Nachos, gryterett, potetstappe…. Det er liksom ikke noe revolusjonerende nytt og spennende over dette.

Pinsefisk jeg reflekterer litt over om man kan servere pinsefisk i september. Blir ikke det litt som å servere julemiddag i april?

Scroller uinteressert videre. Pølsepytt og kyllingpanne gjesp.  Dette er retter som går under betegnelsen “Mors lurpe” her i Drømmehuset, eller restemiddag om du vil.

Pannefritert scampi. Vil ikke den fort bli seig? Du skal være forsiktig med varmen på scampi. Jeg klikker meg litt nysgjerrig inn på oppskriften.
Og ja oppskriftmakeren er klar over faren for at scampien fort blir seig og advarer mot det. Kun 30 til 40 sekunder steketid på hver side. Risikosport, spør du meg. Det der ville aldri denne kjerringa fått til. Det skjer alltid noe når jeg lager middag, og vips har de 30 sekundene blitt til et minutt eller to… Men får man det til er nok dette en rett jeg virkelig ville like. Ser innover mot soverommet hvor Gamle Gubben Grå fremdeles sover. Tror ikke jeg skal begynne å mase om friterte scampi riktig ennå, men han hadde fiksa det.

Jeg fortsetter å lese innlegget. Spagetti Bolognese. Det var mulig en nyhet på 1980-tallet. Gjesper nok en gang.
Sjokoladekake ser godt ut, men jeg har plenty av oppskrifter på sjokoladekaker.

Tangzhongboller. Her sitter jeg som et stort spørsmålstegn. På bildet ser det ut som store, luftige hveteboller. Hvorfor kalles de Tangzhongboller? Jeg må klikke meg inn på oppskriften. Det viser seg å være en lang og god forklaring på hvordan få virkelig lett og luftig gjærbakst. nesten vitenskap. Gå inn og les selv. Jeg som som regel får boller som er litt sånn kompakte og tørre får lyst til å prøve. Men det blir ikke i dag. I dag er det kommunestyremøte.

Neste oppskrift inspirerer også. Druesaft. Det hadde vært gøy å prøve. Ikke det at jeg har så mye druer, men på Coop Extra der jeg pleier å handle står det ofte druebokser i den haugen av frukt og grønt som selges til redusert pris fordi kvaliteten er litt dårligere. Der kan jeg få en del druer til lav pris, og til saft har det svært lite å si.
Druesaft er sikkert godt. Hvis den skulle bli gammel og gjære gjør vel ikke det noe heller. Folk betaler tusenvis av kroner for støvete gamle flasker med druesaft har jeg hørt….
Saftkokeren må nok opp av kjelleren om ikke lenge.

Tyttebærsirup får jeg og lyst til å prøve. Sånt er liksom midt i blinken for meg.
Hermetiske plommer frister ikke så mye. Jeg har prøvd før, de ble liksom stående der i glassene sine uten at jeg husket å spise de.

Men tre oppskrifter inspirerte i denne ukemenyen. Såpass at jeg virkelig fikk lyst til å prøve. Det var uventet positivt til å være meg. Kanskje denne ukemenyen til Mat fra bunnen vil inspirere flere enn meg?

 

 

Friluftsliv i gamle dager…

Det er ingen hemmelighet for mine blogglesere at denne kjerringa trives i skogen.  I dette innlegget skal jeg ta dere med på nok en skogstur. Eller i det minste fortelle dere litt om en tur. Det er ikke en tur jeg selv har tatt, langt derifra. Derimot er det historien om en tur som foregikk lenge før denne kjerringa ble født. Vi skal altså tilbake til gamle, gamle dager.
Historien fant jeg i heftet Ringerike for 1967 1968. Artikkelen heter Heggeliseter og er skrevet av Fredrik Schjander.

Heggeliseter ligger langt inne på Krokskogen. Omtrent midt mellom Sørkedalen og Åsa på Ringerike. Turen jeg skal fortelle om foregikk på 1870-tallet.

Det var tre muntre herrer som dro fra Oslo med Heggeliseter som mål. Jeg overlater så Schjander til å fortelle om turen; Turen var meget omhyggelig diskutert og planlagt. Var det litt uenighet om det ene og det annet, så var de ihvertfall alle 3 enige om at de ville ha minst mulig besvær og mest mulig komfort på turen. 

Planen var at de skulle leie en bekvem kalesjevogn og få en mann med hest til å kjøre dem til Lyse gård i Sørkedalen der de etter en hyggelig aften skulle overnatte. Søndag skulle de så få en “resiefører” som med kløvhest skulle frakte bagasjen og følge dem som altmuligmann til Heggeliseter og tilbake om kvelden. 

En av de tre herrene som dro av sted har senere skrevet en novelle om turen hvor han beskriver bagasjen slik;
“Vi skulle utruste oss med en liten kuffert hver, hvor et utvalg av kolde, men styrkende retter såsom stek, skinke, koteletter, et par brød og en eske utsøkt smør, servise til 3 personer, et par flasker vin, en flaske cognac, sukker, teskjeer, glass og endelig en kasse ekte importerte Havanna-cigarer…. og så fortsetter den med personlig utstyr som bla. en vårfrakk og et pledd.

Kanskje ikke helt det vi i dag ville pakke med oss for en tur på skauen i våre dager, i det minste ville jeg kanskje gått for en ryggsekk.

Bildet over er ikke fra Lyse, i Sørkedalen, men jeg synes det passer som ilustrasjon.

De tre som dro av sted var ikke heldige med været der de satt under kalesjen og ble kjørt til Lyse, men de så frem til en muster aften og tok litt regn med godt humør.

Da de kom frem til Lyse stilnet kanskje det gode humøret noe. Det var fullt på Lyse. En baron med hele sitt jaktgølge la beslag på alle rommene og alle stedene de kunne overnatte. De ble sendt videre til en gård lenger oppe i Sørkedalen. Der kunne de heller ikke overnatte, plassen tillot ikke det. Men der kunne de sikkert få tak i en gutt med kløvhest som kunne føre dem videre til Heggeliseter.

Etter meget strev fikk de leiet en mann til å frakte bagasjen fra Lyse opp til gården. Der trakk det i langdrag med snakk og drøftelser , men omsider kom de avgårde med bagasjen på en kløvhest og gutten på gården som reiseleder. Til alt hell var det sluttet å regne og etter en anstrengende tur over stokk og stein på dårlig sti kom de sent på kveld frem til Heggeliseter. 

Der fikk de heldigvis overnatte, og det ble en lystig kveld. Slitne som de var etter turen smakte det nok godt med det de hadde med i kuffertene, både i form av mat, drikke og sigarer. Det var langt på natt da selskapet endelig gikk til ro. De tre muntre herrer delte dobbeltsengen mens gutten sm var ed som reiseleder og en annen gjest som var der ble lagt på høytrevet.
Det ble nok en helt annen tur enn den de hadde sett for seg. De hadde jo vært enige om minst mulig besvær og mest mulig komfort på turen.

Disse innvandrerne….

I dag tenkte jeg å sette litt fokus på innvandring og hvordan man har sett på innvandrere. Utgangspunktet for disse refleksjonene er en artikkel jeg har lest i heftet Ringerike fra 1968-1969. Artikkelen heter Folk og Finner og er skrevet av Fredrik Schjander. Når jeg snakker om innvandrere i dette blogginnlegget tenker jeg altså på de finske innvandrerne som kom til skogsområdene på Østlandet på 1600-tallet. Jeg kommer og til å ha litt fokus på hvordan de blir omtalt i denne artikkelen som er skrevet i 1968.

Holdninger som kommer frem i artikkelen og som jeg reagerer på i dag, må ses i sammenheng med at de er skrevet for over 55 år siden, og at forfatteren er en mann som er født i 1898. Man skal ikke dømme tidligere tiders mennesker med nåtidens øyne.

Artikkelen starter med å ta oss tilbake til 1620-årene. Christiania, den nye hovedstaden i Norge var under anlegg. Selv om vi var i union med Danmark var den nye byen viktig, også for kongen av Danmark-Norge Kong Christian IV.
Det var et jevnt tilsig av fremmedfolk forteller artikkelen. Mest danske og tyske som søkte arbeid og levebrød i den nye byen. De la seg fort etter et forståelig norsk, og tilpasset seg etter hvert norske forhold. Nykomlingene ble mantallsført  og kom under offentlig kontroll.   
Jeg tror vi ville skrevet i dag at de ble godt integrert.

Finnene var det i følge Fredrik Schjander annerledes med. De eiet ikke annet enn de gikk og stod i. Arbeid i byen søkte de ikke, heller ikke omgang med andre. De drog sporenstreks til skogs. Der slo de seg ned og der kunne de holde til i generasjoner før de så smått ble opptatt som samfunnsborgere på like fot med den norske befolkning. 

Jeg tenker at de finnene som kom kanskje og var langt fattigere enn mange av de tyskerne og danskene som kom. kanskje og mindre skolerte. For det var mange håndverkere, offiserer og handelsmenn som kom sør fra Europa til den nye hovedstaden.

Fredrik Schjander tar ikke opp den problemstillingen i sin artikkel. han kommer derimot av en beskrivelse av finnene jeg virkelig reagerer på. Jeg mener, det er skrevet på 1960-tallet. For meg som var født da, en ikke alt for fjern fortid.
Små av vekst var finnene, og svartsmuskete. Det var som de gikk i ett med terrenget når de smøg seg gjennom busker og kratt. Av vesen var de mutte og mistenksomme.  
Jeg vet at dette var lenge før alle ble krenket for alt mulig. Men kunne man i seriøse tidsskrift omtale et folkeslag som svartsmuskete, mutte og mistenksomme? Vi snakker om finner, et broderfolk fra et naboland.

Finnemanntallet som ble opprettet i 1686 viste at finnene utgjorde en forsvinnende liten del av befolkningen. Totalt var det 1.225 finner med stort og smått i hele landet.
I Hole og Norderhov, altså området på Krokskogen i nærheten av der jeg kommer fra, ble det i 1686 manntallsført i alt 12 voksne menn, 9 kvinner og 18 barn. En utrolig liten gruppe mennesker.
Likevel var de uønsket overalt hvor de slo seg ned, og ble sett på med skepsis og mistro, skal vi tro Fredrik Schjander.

Mellom finnene var det lite innbyrdes samhold og de hadde ingen ledere som kunne stå frem og tale deres sak og forsøke å skape forståelse og kontakt med den norske befolkning og med myndighetene skriver Schjander og fortsetter; Skulle vi noen gang kunne snakke om minoritetsproblem måtte det være her. 

Jeg tror jeg kan komme med et par andre ganger enn akkurat med litt over de 1.000 skogfinnene at en kan snakke om minoritetsproblem….
Og når det kommer til det at finnene ikke sto sammen i samlet flokk tror jeg Fredrik Schjander kan gi oss svaret på senere i artikkelen. I 1667 ville fogden i Land jage dem bort alle sammen. I et andragende til stattholderen klager finnene over forfølgelse fra fogdens side og ber om å få bli på plassene. Det er visstnok eneste gang så mange finner går sammen om å klage, det er 16 som har undertegnet. Stattholderen setter øyeblikkelig en stopper for videre samarbeid finnene imellem. Han skriver at de i fremtiden har noe å klage over da skal de gjøre det “enhver for seg selv og ikke udi hopetall”.   
Jeg synes det blir litt feil å kritisere finnene for å forholde seg til stattholderens ordre.

I artikkelen skrevet for litt over femti år siden fortsetter Fredrik Schjander med beskrivelser av finnene som jeg rister vantro på ordet av; disse fattige uopplyste innvandrere satt rundt i skogene….  
Omtalen har ikke endret seg stort på 300 år. En offisiell beretning om “Rikets tilstand” i 1699 konkluderer i følge Schjander på følgende vis:
“det allerskadeligste ukrutt som nevnes kan”

Det var mye stridigheter mellom finnene og nordmennene. Finnene var redde for å bli jaget bort, og nordmenn var redd de skulle svi ned skogen med sine svibruk, stikke av med fisk, bær og vilt og ta seg litt vel mye til rette. De ble og sett på som farlige.

De fleste finnene slo seg ned i kongens almenning, og fikk lov å være der. Først muntlig, men siden og dokumenter som viste det.  Om finnene alltid forsto hva som ble sett på som deres tomt, og hva de hadde lov til og ikke lov til i skogen er nok tvilsomt, og det er vel og her mange av stridighetene har sin bakgrunn.

Stridighetene og en klage fra bøndene til kong Fredrik III under hans opphold i Oslo i 1648 førte til den første Forordning om skogfinner”. Den går ut på at den som nedsetter seg her i riket, betaler skatter osv. og oppfører seg “rolig og tilbørlig” kan få bli her. Men løse finner som streifer rundt uten fast bopel skal bortvises. 

Klagestrømmen tiltar i styrke etter som årene går, og innholdet er det samme; at finnene er til største skade og forderv, og “vi søker underdanigst om at de ikke må tolereres men som skadelige dor landet helt afskaffes” som det heter i byborgernes klageskrift  til kongen ved arvehyldningen i 1661. 

Fra denne tiden og utover blir finnene utsatt for et stadig sterkere press.
I skogordinansen av 1683 ble det bestemt at om noen hadde gjort bråtehugst og skogbrann da “må enhver han angripe og hvis han er en skogfinne som bor på skogen bør han straffes på livet.   
Her er det altså forskjellig straffeutmåling ut fra etnisiteten til den som gjør lovovertredelsen.

I 1685 ble loven innskjerpet ytterligere. Da kom det en kongelig reskript der det kort og og greit heter: “Skogfinner, tryglere og jøder må ei finnes” 

Det het seg at finnene var farlige forbrytere, men vi leter forgjeves i gamle rettsprotokoller for å finne bevis for den påstanden skriver Schjander i siste del av artikkelen sin. Saker om knivstikking, ran og drap forekommer nok, men da har det gjerne vært finne mot finne.
Nei mange virkelig store forbrytere forekommer ikke blant finnene. Det var tjuer og kjeltringer i det små de var. De skjelte ikke så skarpt som vi andre mellom mitt og ditt – hvem skulle vel ha lært dem det? De stjal når anledningen var der, men noe langt synderegister kunne det ikke bli av det. 

Det alt overskyggende problem med finnene var, når alt km til alt, hvordan man skulle få satt en stopper for den skade skogen ble påført. Her sto det store verdier på spill etter at tømmeret utover i 1600-årene var blitt en ettertraktet salgsvare. Bøndene så ingen annen utvei enn å få finnene vekk.
Det var fogden som hadde ansvaret for kongens skog, det vil si almenningen, og bøndene holdt på at han også hadde plikt til å sørge for at deres allmenningsrettigheter ikke ble krenket. 

Egentlig var vel striden mest en strid om rettighetene til skogen, til tømmeret, fisken, viltet og bærene. At man ikke var villig til å dele på godene. For jeg tror at også på 1600-tallet var det egentlig ressurser nok til alle i de store skogene på Østlandet.

Drømme seg bort…..

I dag er det Tove og hennes reisebrev fra bobiltur gjennom Europa som skal gi inspirasjon til dagens innlegg. I dette reisebrevet er de i Frankrike. Bildene fra La Rochelle får fort tankene til vår siste tur til Frankrike og da spesielt til den siste dagen da vi var i Antibes før vi dro til Nice og tok flyet hjem. Bildet over er fra den dagen.

Vi leide hus i Provence gjennom jobben. En stor villa med svømmebasseng og et lite gjestehus i hagen med eget bad hvor vi installerte Svigermor. Svoger fikk sove inne i huset sammen med oss. Delte rom med Yngste Sønn.
Flotte dager. Det var i 2017. Omtrent 7 år siden i disse dager. Tiden går.

Jeg blar tilbake på bloggen for å lese om ferien vår og virkelig hente frem minnene.
Jeg var ikke en aktiv blogger den gang da. Jeg har skrevet et innlegg om turen den dagen vi skal dra. Litt bak skjemaet… Det gir en relativt god beskrivelse av hvordan livet mitt var på den tiden. Når jeg leser det i dag merker jeg meg at Gamle Gubben Grå og jeg hadde bryllupsdag den dagen innlegget er skrevet. Står ikke nevnt med et ord, men jeg tror vi husket det. Hadde det sånn innerst i hjernen et sted.  Mener ungene snakket noe om det om kvelden da det kokte litt i et fransk leiebilfirma.  Det kan du lese om i innlegget Lang dags ferd mot natt…. Det er skrevet dagen etter at vi kom hjem. Mest sannsynlig hadde jeg en intensjon om å skrive om hele ferien, men så fant jeg ikke tid til det……
Ferien i Frankrike var fin den. Minnene er mange, selv om de ikke ble skrevet ned på blogg.

Antibes var en fin by. Jeg liker den franske riviera. Når jeg skriver det , og setningen i første avsnitt i dette innlegget; vår siste tur til Frankrike kan gi inntrykk av at jeg har hatt det med å reise til Frankrike både titt og ofte. Det er ikke helt tilfelle. Jeg har vært i Frankrike 2 ganger. Den turen til Vance, som jeg refererer til over da vi var en dag i Antibes, og så var vi i Cannes påsken 2014. Leide leilighet gjennom jobben da og. De ferieboligene var virkelig et godt tilbud jeg heldigvis visste å benytte meg av mens jeg hadde sjansen.

Om ferien i Cannes er enda mindre nevnt på mail. Det eneste jeg leser er at vi har funnet frem koffertene og snart skal pakke dem. At ferien er nære forestående.
Men jeg husker Cannes og jeg. Alle ungene var med. Det var “Shopping Festival” i Cannes den påsken, noe Datteren på 23 virkelig satte pris på. Fin leilighet, bakeren rett over gata som sørget for varme croissanter til frokost. Eldste sønn som da det var hans tur til å lage middag serverte Coq au vin etter å ha vært på markedet og kjøpt inn det han trengte til måltidet selv. Yngste sønn som fikk være med oss på irsk pub, selv om han bare var 16 år….

Slik kan ei litt sliten kjerring sitte å mimre og drømme seg bort en regntung dag.  En dag setter jeg nok nesa mot Frankrike igjen, eller Italia. Jeg er vel nesten enda mer glad i Italia (Hvor jeg også bare har vært to ganger….)

 

Litt lei…

Det regner fortsatt. Den regnbygen som startet ved 12-tiden i går har vart i 20 timer. Yr sier den skal vare i godt over ett døgn til. De melder samtidig om fare for styrtregn, flom, skred- og rasfare.  I dag er jeg lei. Lei regnbyger, lei kroppen min som alltid er vondere i slikt vær, lei det meste egentlig.

Jeg vet at jeg har klaget mye i det siste. Blitt sånn skikkelig sutre-kjerring. Jeg er lei av å være det og, hvis du lurte, for det er liksom ikke meg.

Jeg kjefter på masete hunder, skuler mot Gamle Gubben Grå som sitter der i pysjamasen med kaffekoppen og er som døv og blind for både hundemas og at det bygger seg opp til  eksplosjonsfare inne i kjerringa.

Symptomene er ikke til å ta feil av, og jeg kjenner de igjen. Har kjent på de lenge, og sikkert klaget over de i mer enn ett blogginnlegg. Jeg er sliten.
Ikke sånn fysisk sliten som en blir etter en lang fjelltur eller etter en tøff arbeidsdag med mye tråkk og fysisk jobbing. Men mentalt sliten. Slik man blir når livs-belastningen har vært litt mye en stund.

Radioen melder mens jeg sitter her og skriver at Politikerne på Ringerike vurderer å droppe parkering til de ansatte på det nye sykehjemmet…. Jeg vet om en politiker som  absolutt ikke vurderer å kutte ut den parkeringen. Om to dager skal saken opp til behandling i kommunestyret, og jeg ser på det som min personlige oppgave å få reddet de parkeringsplassene og forklart mine politiker-kollegaer hvor totalt hjernedøde de er som i det hele tatt har vurdert en slik løsning.

Egentlig gleder jeg meg til den fighten i rådhuset på torsdag. Jeg er i mitt ess da.
Jeg må bare være godt  forberedt.  Det gir jo regnet meg en perfekt mulighet til å bli.

Hvor var jeg?
Jo det var ukens kommunestyremøte og det å bli godt forberedt.
Siden jeg skrev forrige avsnitt har jeg vært ute og gått tur med masete hunder. Har jeg nevnt at det regner? Det strømmer godt ned. Så godt at jeg tok på regnjakke. Regnjakke, men muligens ikke passende fottøy. Jeg gikk for croccs. De godt utslitte plastskoene kjøpt på Rusta for en del år siden. De holder vannet vekk fra føttene, lette og kippe på seg. Bedre å ta en kjapp runde rundt boligfeltet i de enn å ødelegge skinnskoene mine i dette været.
Det gikk helt greit. Nesten.

Jeg var på trammen. Hadde maks to skritt igjen til inngangsdøra da jeg skled på plast-teppet som ligger der, og ramlet av en eller annen grunn baklengs oppå Kidd.
Det gikk heldigvis bra både med hund og kjerring. Jeg fikk karret meg møysommelig på bena igjen og kom meg inn. God og våt og ikke i noe bedre humør.

Nå har jeg fått på tørre klær. Klar til å fortsette å snuble meg gjennom dagen så vel som livet.
Regnet får jeg ikke gjort noe med. Det kommer til å fortsette å sile ned samme hva jeg måtte mene.  Bygging av sykehjem og parkeringsplasser derimot der har jeg en påvirkningsmulighet.

Kanskje det er en god strategi for dagen. Dukke inn i min egen boble og arbeide med politikk, og ikke bruke så mye krefter på alt jeg ikke kan gjøre noe med.

 

Loppefunn

Da forsøker jeg en gang til å skrive innlegg om funnene jeg gjorde på loppemarked på lørdag. Jeg aner ikke hva som skjedde med det forrige. Jeg trykket “Publiser”, og borte var det. Ikke i søppel. ikke i kladd og ikke noe sted jeg kan se.

Jeg kjøpte 6 slike asjetter som den dere ser på bildet. De betalte jeg 50 kroner for.
Står ikke helt til været i dag, men det kommer en ny vår og en ny sommer. Kanskje gjør det godt med en slik sommerlig frokost-asjett når vinteren er på sitt mørkeste og snøen laver ned og. Ja jeg vet, i dag er jeg ikke akkurat positivt innstilt til været.

Disse 6 eksemplarene av heftet Ringerike har jeg fortalt om i innlegget Kanskje er jeg kongelig…. Masse godt lesestoff. Alle er fra 1960-tallet.

Mens vi er i det historiske hjørnet. Jeg kjøpte også dette heftet. Det ble utgitt i 1945 og inneholder avisutklipp fra norske aviser under andre verdenskrig. Man ser godt av utklippene når nazistene tok kontrollen over norsk presse. Ikke minst i hvordan krigens gang ute i verden skildres, og hvordan norske motstandsfolk ble henrettet for å motarbeide okkupasjonsmakten.

For disse 5 Ringerike-heftene og dette heftet fra 1945 ga jeg 70 kroner. 10 kroner for hvert hefte. Det mener jeg er et røverkjøp.

Så kjøpte jeg en rund, heklet duk til det runde bordet i stua. Den har jeg ikke tatt bildet av. Vil først ha fått ryddet bordet for stabelen med uleste bøker for Gamle Gubben Grå som ligger der. Jeg tror duken kommer best til sin rett hvis jeg viser den på bordet den skal få plassen sin i høst sammen med lys og blomster i høstens farger.
Det får bli et eget innlegg når jeg får ordnet det.
Duken ga jeg 30 kroner for. Ingen upris for en stor heklet duk.

Så til stakitt-gjerdet som vi kjøpte. Det skal brukes til å stenge trappa ned fra terrassen så vi kan ha terrassedøra oppe på varme sommerdager uten å ha hundene i bånd.
Vi har ikke montert det ennå, bare satt det opp for å sjekke om det var stort nok, og hvordan det ble.  Tror det blir bra, jeg.
Pris 100,- kr.

Hagemøblene vi kjøpte var denne kurv-sofaen. Den trenger litt fiksing. Blant annet nederst på det ene benet, men var stødig og sitte i og knaket ikke da Gamle Gubben Grå og jeg prøvesatt den mens vi drakk kaffe der oppe på loppemarkedet.
Om den skal erstatte kurvstolene på trammen eller pallesofaen på terrassen har jeg ikke helt bestemt meg for, men tror det blir på trammen den får plassen sin. Kurvstolene på trammen er slitne, og har helt klart sett sine beste dager for lenge siden. (Men akk så gode å sitte i…)

Sammen med kurvsofaen kjøpte vi en kurvstol. Den trenger en omgang med ny spraymaling, muligens av en litt mer værbestandig type enn de som har eid den før oss.
For hagemøblene betalte jeg 100 kroner.

Jeg brukte litt penger på dette loppemarkedet, men nå er jeg lovet korpsmusikk på 17. mai. Det er viktig, og viktig å støtte opp om fritidsaktiviteter for barn og unge.

 

Pust med magen.

Dette er helt klart ikke min dag, ok. De regnskurene radioen meldte om i morges og som jeg ikke trodde noe på, været var jo så fint og himmelen var skyfri, ble til en lang sammenhengende regnbyge som startet ved 12-tiden og varer ennå. Det ser ikke ut som om den kommer til å slutte på en stund. Sikkert ikke før i oktober hvor den blir avløst av en snøbyger som varer til mai, minst.

Ja, jeg var ute da det startet og regnet. Luftet hunder og plukket sopp. Nei jeg hadde ikke regntøy på. Jeg ble våt og kald, og vannet og kulda trenger liksom inn i alle verkende ledd og kroppsdeler.

Bilder sier du. Trenger du bildebevis for å tro at regnet kommer ned i strie strømmer? Vel, du får tro meg på mitt ord og klare deg med et arkivbilde av langt hyggeligere vær. Jeg var ute og fotograferte regnværet. Eller snarere hagemøblene og stakittgjerde som vi kjøpte på loppemarked I helga. Gikk inn igjen og skrev et langt og godt blogginnlegg om loppefunn, trykte på “publiser”, og borte er det! Finner det ikke verken blant publiserte, slettede eller upubliserte innlegg.  Får meg ikke i bedre humør, i tillegg har jeg mått logge meg inn på bloggen minst 10 ganger i dag bare for å lete etter det forsvunnede innlegget. Ble kastet ut hvert 5. sekund. Hvis ingen har ganda meg eller noe slikt tipper jeg noe av problemet ligger i at mobilen var med ut i regnet. Både for å ta bilder SV hagemøbler i styrtregn og da jeg luftet hundene. Får liksom ikke meg i bedre humør.

Gamle Gubben Grå er det lite hjelp i. Han tuslet fremdeles rundt i pysj da jeg forlot Drømmehuset litt før 16 for å skaffe mat til familien. Vi har gått tom for chilireker i aioli, og så trenger vi noe til middag. Jeg hørte Gamle Gubben Grå fabler om både helstekt and og pinnekjøtt. Mulig han blir litt skuffet når jeg kommer hjem med Grandiosa.

Vel, han har ingen grunn til å klage. Jeg serverte han hjemmelaget Pumpkin spice latte  tidligere i dag. Litt grei er jeg, sånn innimellom.

Nei jeg har ikke tid til å sitte her og blogge. Jeg har en Grandis jeg må fsnge. Med skjelvende fingre trykker jeg nå publiser, og ser om dette innlegget dukker opp på blogg.

God morgen….

Jeg er tidlig oppe i dag. Klokka var så vidt 5 da jeg forlot den gode, varme senga og sto opp. Ute var det fremdeles skumt.  Hvorfor jeg er oppe så tidlig? Noen ganger er denne kroppen så stiv og har så mange vondter at det er vondt å bli liggende. For tiden er det ei skulder, eller en overarm som plager meg mest. Ikke noe alvorlig. Tendenitt eller tendeniose, det har vart en stund. Pleier å gå over av seg selv har jeg forstått.

Dette var ikke ment som en klage over egne helseutfordringer. Armen er vond, ja, men ikke så vond at jeg ikke sitter her med tekopp og tastatur. Bildet av koppen med kaffe-latte er et arkivbilde. Stam-kaffeen er ikke åpen nå.
Jeg skriver ikke dette for å få trøst og medfølelse. Jeg har en kropp med mange vondter som kommer og går, det har jeg lært meg å leve med. Det er jeg i grunn vant med.

Dagslyset har kommet, og det ser ut til å bli en fin dag i dag og.
Radioen melder om regnbyger ut over dagen. Det velger jeg å overhøre.
Klokka har så vidt passert 6. Jeg skal våkne langsomt, så får vi se hva dagen vil bringe.