Da er nok en dag med møter i Oslo over, og selv om møteagendaen var interessant nok og møtet var greit ble jeg utrolig sliten. Og så så vondt i ryggen som jeg fikk av all sittinga!
Så da møtet var over tenkte jeg det var greit å få litt frisk(?) luft og få beveget seg litt. Så jeg gikk litt rundt i Oslo og titta. Jeg er utrolig glad i Oslo. Bodde her i studietida, som var tre fine år som har vært utrolig viktige for meg. Det var liksom da jeg ble meg. Oslo viste seg fra sin beste side, med et fantastisk vårvær. Så, kjære Oslo jeg kommer snart tilbake!
Litt shopping fant jeg og tid til før jeg fant bussen hjem.
Å kjøre buss hjem fra Oslo i rushtrafikken er kjedelig. Heldigvis fikk jeg et dobbeltsete for meg selv. Sitter litt mer komfortabelt da. Utrolig trøtt var jeg og. Jeg var hjemme klokka 23 i går, skrev høringssvar til over midnatt, krangla om soving med Charlie Chihuahua og sto opp igjen litt over 5 i dag morges. Så jeg sovna der på bussen. Utrolig sjelden jeg gjør, for jeg blir så fort buss-sjuk hvis jeg ikke følger med på veien. Kan ikke lese eller noe uten at jeg føler meg kvalm og uhell. Men i ettermiddag sovna jeg på bussen, og var borte i sikkert 15 minutter. Håper jeg ikke satt med halvåpen munn og sikkel i munnviken eller snorket høyt.
I går kveld da jeg endelig kom meg hjem fra Oslo ventet det meg en hyggelig overraskelse. Det hadde vært et blomsterbed fra Stua Fjell der med en blomst til meg! Finnes det noe hyggeligere enn å helt uventa få blomster levert på døra? Det synes ikke jeg!
Spent pakket jeg opp, og denne fine oppsatser med vase, vann(!) og det hele åpenbarte seg! Utrolig fin, og passe stor til å stå på spisebordet.
Blomstene var fra mine kjære kollegaer på sykehuset med ønske om God Bedring. Kjempekos! Jeg savner å være en del av miljøet, og håper jeg snart klarer å karre meg tilbake.
Vi har terrorangrep i New Zealand, vi har skyting på en trikk i Nederland, vi har folk som sitter rundt på gutterom og skriver på sine manifest og sender massedrap live på Facebook. Og så lurer vi på om Sophie Elise er den farligste påvirkeren på nettet!!
Plastic fantastic og alt det der. Men det finnes sider på nett med mer negativ påvirkningsmakt.
Som vanlig startet dagen her klokka 05.30. Kjørte Yngste Sønn på jobb, hjem litt frokost og en dusj før jeg satte nesa mot hovedstaden. Det var tid for møte i Forbundsstyret i Radiografforbundet og fordi det var meldt forfall var jeg innkalt som vara. Møte på Forbundskontoret varte fra 12 til litt over 17. Fin gjeng og engasjerte mennesker. Jeg ble sliten, men ikke så utrolig sliten som jeg har vært ved et par andre dager med lange møter. Vi får se i morgen. Møtene i Forbundsstyret er ofte to dagers møter, fordi de som sitter i Forbundsstyret kommer fra hele landet, og det er mer effektivt med færre og lengre møter.
Etter møtet var det middag med Forbundsstyret på Lorry.. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på middagen. Det blir fort en litt for lang dag Men middag på Lorry sammen med engasjerte radiografer – ja hvem klarer å si nei til det? Hyggelig middag og god mat. Glad jeg ble med.
Men da ble klokka 23 og vel så det før jeg kom meg hjem.
Hadde og lovet å sende et høringssvar om byplan for Rødt, og fristen for det var i kveld. Så da var det bare å sette seg ned ved PCn og få sendt avgårde det høringssvaret – og vips, så var det midnatt.
Nå må jeg få rota meg i seng, for jeg må rekke 7 bussen til Oslo i morgen tidlig. Dag to av møtet vårt begynner klokka 9 på forbundskontoret. Angrer i grunn for at jeg ikke bestilte overnatting da jeg fikk tilbud om det. Men middagen var jo liksom ikke innbakt i planen min.
I går var det nydelig vårvær, og jeg tok med meg hundene å gikk en tur elvelangs i Hønefoss. Det går gangveier flere steder langs elva. I byplanen er dette tenkt videreført. Vi i Rødt ønsker oss en elvepromenade fra stasjon til Eikeli.
Vi startet på Tippen. Her håper vi elva også i fremtiden skal være et sted for alle og ikke bli privatisert ved at det bygges blokker langs elvebredden.
Jeg har vist frem kunsten på brokarene før. Men de er noe av det kule byen har å by på. Mer slikt!.
Vi tok turen opp gjennom Nordre Park. Ikke mye vann i fossen på denne tid av året. Oppgangsaga er en flott statue, selv uten vann i fossen.
På Gladtvedt var det et yrende fugleliv og vårsola varmet. Det var utrolig godt å kjenne vårfølelsen komme. Så opp på terrassen ved Gledeshuset og tenkte at snart, snart er det tid for uteservering. Endelig har Hønefoss fått en uteservering hvor man kan sitte å se ut over elva. Det kan vi godt få flere av
En liten tur rundt i byen jeg er glad i. Kvelden ble brukt til å utarbeide Rødt sitt høringssvar til byplanen.
For oss som liker å følge med på nyhetene var det en virkelig godbit av en nyhet da PST på torsdag valgte å sikte samboeren til Justisminister Tor Mikkel Wara for selv å ha tent på familiens bil. Man spekulerer også om det kan være hun som står bak flere av de tilfellene med hærverk og branntilløp som har vært rundt familiens bolig de siste månedene. En nyhetssak det virkelig er lett å grafse i, mene om og snakke om.
Tor Mikkel Wara visste ingenting om mistankene til PST før han ble innkalt til sjefen kort tid før samboeren ble pågrepet. Der på Statsministerens kontor fikk han greie på at kvinnen han hadde delt hus og hjem med de siste 15 årene var siktet for å ha tent på bilen deres. Justisministerens samboer siktet for ildspåsettelse og falsk forklaring. Han ble øyeblikkelig permittert fra stillingen sin, og sto der i noe som må ha oppleves som det totale kaos. Allerede da nyheten ble kjent begynte jeg å synes inderlig synd på mannen.
Samboeren ønsket ikke advokat til å begynne med. Men Wara var fornuftig nok til å se at det nok kom til å bli behov for en advokat. PST måtte ha ganske sterke bevis for å gå til det skritt å sikte samboeren til Justisministeren. Så han skaffet en av de beste skrankeadvokatene landet har for å hjelpe den kvinnen han bor sammen med, trolig elsker og som er mor til hans barn så vidt jeg vet. Hvem ville ikke gjort det? Men også det var galt. Også det har pressen og bedrevitere kritisert. Det var feil advokat. Elden er kjent for å være litt vel tøff, litt vel angripende.
Da den siste ildspåsettelsen skjedde var Wara på guttetur i England. Fotball og øl med gode venner, slik så mange menn på hans alder gjør. Så når verden raste sammen for Wara, tok han kontakt med disse vennene. Menn han har vært venner med i en årrekke, som kjenner han ut og inn og som han kan stole på. Nok en gang har Wara handlet feil i følge pressen og forståsegpåere. Disse to vennene som har tredd støttende til for å være der for kammeraten sin er begge ansatt i First Høuse kommunikasjonsbyrå. Da blir det selvsagt en sak av at dette blir samrøre mellom politikere og First House.
Tor Mikkel Wara er bare et menneske. Han må nå stå oppe i et privat helvete svært få av oss har mulighet til å sette seg inn i. Han har ikke gjort noe galt, annet enn en gang i tiden blitt glad i feil dame. (Eller ei dame som av litt uforståelig grunn har gjort noe dumt.) Ingen mistenker Wara for å ha gjort noe som helst galt.
Så la mannen få fred. Han har det tøft nok som han har det.
Sophie Elise har ikke kommet med et eneste blogginnlegg siden lørdag klokka 18. Likevel troner hun fremdeles på bloggtoppen. Jeg har skrevet 6 blogginnlegg siden det, men tror du jeg er blant de 100 beste? langt derifra. Det er nesten så jeg lurer på om jeg må tatovere noen hårstrå bak øra bare for å få lesere…Eller kanskje jeg heller skulle tatovere inn emblemet til Rødt bak øra? Skulle jeg først tatovere meg tror jeg i grunn jeg ville velge et litt mer synlig sted.
På Buskerudsendinga på NRK har de lykke og det å være lykkelig som tema i dag.
Programlederen spør folk på gata hva som gjør dem lykkelige, og jeg spør meg selv der i bilen på dagens første kjøreoppdrag Hva gjør meg lykkelig? Når følte jeg meg sist lykkelig?
Det var en fin stund hos Lillesøster på lørdag. Lykkelig, ja kanskje. For det å ha det fint sammen med slekta er fine øyeblikk som jeg bærer med meg lenge.
På torsdag på Kick-off for valgkampen var jeg i mitt ess. Og ja, slikt gjør meg lykkelig. Kanskje mest lykkelig når Gamle Gubben Grå og jeg satt på Cirkle K og gomla burger etterpå. Jeg var ferdig, hadde levert og fremdeles høy på meg selv.
Forrige søndag. Blå himmel, strålende sol. Gamle Gubben Grå og jeg som går tur ved Høvikodden. Nyter sola, havet og vinteren som er på hell. Det de første spede tegnene på vår.
Det er ikke de store tingene som skaper de lykkeligste øyeblikkene. Det er de små øyeblikkene som bare er….
95.382 klikk uten å ha postet ett eneste innlegg. Sophie Elise rir nok stormen av og kommer til å være en av de største influenserne en stund til. Hun kan fortsette med å leve godt av å fikse på kroppen sin samtidig som hun messer om at alle er bra nok som de er,. Og hun kommer fremdeles ikke til å forstå at hovedkritikken mot henne går på at det er et lite stykke mellom liv og lære der i gården.
Jeg for eksempel, som har som budskap at alle skal stemme Rødt, bør liksom ikke poste innlegg om at jeg står på stand for f.eks Fremskrittspartiet.
Noen er så ufattelig rike at de kan betale 100 kroner på en isbit fløyet fra Svartisen til Dubai når drinken trenger å avkjøles. Totalt unødvendig. De har isbitmaskiner i Dubai. Noen får personlige traumer av å tenke på hvor stygt hårfestet er bak ørene. Og bruker penger på å tatovere tynne, små streker for å illudere hår bak ørene. Det siste fører til “krig” på bloggen. For selvsagt er det krig når noen kritiserer en annen, i det minste når man kritiserer en av toppbloggerne. Det velges side og jeg er usikker på hvor mange blogginnlegg jeg har sett om denne saken i løpet av helga.
Fredag ble 49 drept i et terrorangrep mot to moskeer i Christchurch i New-Zeeland. Jeg har ikke sett et eneste blogginnlegg som har fordømt angrepet på moskeene. Heller ikke jeg har skrevet om terror i helgen, jeg har skrevet om snømenn.
Huset er tømt for gjester, og jeg kan sette meg ned i fred og ro med helgeavisene. Massakren i Christchurch går opp for meg med all sin gru. 49 drept med kaldt blod. Skutt med rifle av en mann som filmet det hele med et kamera festet til pannen. Filmen ble sendt live på Facebook.
New Zeeland, et land som kanskje er fredeligere enn Norge har fått sin 22. juli.
Gjerningsmannen i Christchurch har i likhet med terroristen Anders Behring Breivik skrevet sitt manifest. Dette manifestet har han publisert på Facebook kort tid før terrorangrepet, derfor vet vi litt om terroristens tankegang. Han er en mann som har vokst opp i en lavinntektsfamilie og har liten utdanning.
I en verden hvor noen er så rike at de kan kjøpe flybårne isbiter til 100 kroner stykke, eller tatovere små falske hårstrå bak ørene kan man fort føle at man ikke strekker til, at man er en taper når man ikke har råd eller får til det livet “alle andre lever”
Det å føle at man ikke strekker til, at man er en taper er en vond følelse. Mange døyver den følelsen på forskjellige vis. Med et glass rødvin….. eller fem. Med piller og selvmedlidenhet, offer rollen Med spiseforstyrrelser og selvskading
Noen leter etter årsaker utenom seg selv. De forbanner samfunnet, politikerne, innvandrerne….. …jødene, muslimene.
I mellomkrigstidens Tyskland var det jødene- I dagens vestlige verden er det muslimene.
Unge frustrerte menn tar våpnene i hånd og skyter uskyldige mennesker under fredagsbønnen i moskeen, på politisk ungdomsleir på ei øy, redaksjonen i et satiremagasin… …sånn kunne jeg fortsette, Det har vært mange terrorangrep de siste årene.
Vi tar avstand fra terroren og viser medfølelse med de døde, skadde og etterlatte Vi går i rosetog og skriver #JeSuisCharlie.. Jeg har ennå ikke funnet ut hva som er den politisk korrekte måten å vise sin medfølelse med Christchurch på.
Livet går videre. Jeg kjøpte en dyr vin til fredagsbiffen. Bloggerne kriger om tatoveringer bak ørene Isbitene fortsetter sin ferd fra Svartisen til Dubai.
Unge jenter dropper maten eller kutter seg i sin leting etter lykke og det perfekte liv. Unge gutter sitter på gutterommet og skriver på sitt manifest.
