Isabell Raad er fremdeles øverst på bloggtoppen, og hun er klar for høsten sier hun og deler noen bilder av klær fra Nelly. Jeg studerer bildene og tenker at akkurat nå, i det sola er i ferd med å stå opp og dagen starter så våkner antakelig Isabell i et telt på ett eller annet gudsforlatt sted i vårt kjære land. Hun erjo for tiden med på 72 grader nord kjendis. Jeger rimelig sikker på at antrekkene hun deler bilde av ikke passer helt inn der hun er nå. Kjenner jeg gleder meg til å følge det dramaet over nyttår.
Jeg, jeg er helt oppe på en 13. plass!! Klyp meg i armen, men det er sant!
I likhet med Isabell liker jeg å gi meg små motivasjonsgleder til å sparke i gang en ny arbeidsøkt, som jo høsten er for de fleste av oss. Vi starter liksom opp på nytt når sommeren er over og alvoret begynner igjen. Sånne motivasjonsting kan for meg være ei ny skrivebok eller en ny penn – eller “ja-takk-begge-deler!
Jeg har alltid likt høsten. De fine klare høstdagene med nydelig luft og nydelig lys til fotografering. Alle fargene. Høsten er vakker. Regnværskveldene med tente stearinlys, varm te, fyr på peisen og en god bok. Late seg under pleddet med verdens beste samvittighet. Høsten har alltid vært min årstid.
Siden Isabell deler bilder av høst-garderoben, og jeg vandra rundt i sommerkjolen senest i går begynner jeg og tenke på om jeg har ytterklær til høsten. I fjor var jeg jo så heldig å finne ei boblejakke nede på klesrommet som jeg helt hadde glemt. Den holder i massevis i år og. Men det er lenge før den blir hentet opp fra kjelleren. Leste jeg ikke et sted at vi skal få en ny bølge med temperaturer over 20 grader?
Jeg har en frakk, og den rosa olajakka og for ikke å snakke om den oransje soft-shell jakka jeg kjøpte i sommer.. Det holder en stund. Behøver ikke løpe og kjøpe., selv om den stor-skjorte-jakka til Isabell så veldig god og varm ut.
Det durer i kaffemaskin. Da har Gamle Gubben Grå stått opp. FINT!! For jeg trenger en fotograf til å ta noen fine antrekksbilder før jeg svinser ut i høstdagen fremdeles kledd for sommer.
Ps. Gamle Gubben Grå tok mange bilder. Jeg bestakk han med den nyeste boka til Jo Nesbø. Men siden han var mer opptatt av å dokumentere dobbelthaker enn å dokumentere antrekk, så ble flesteparten slettet. Litt stolthet har denne kjerringa fremdeles.
Måtte en tur innom Fretex i dag og siden jeg var på de kanter. Dere som kjenner meg vet jo at jeg er litt svak for gjenbruk. Og i dag som så mange ganger før fant jeg noen skatter.
Sånne glass-kakefat med lokk, får man egentlig nok av det? Det her er lite, jeg har ett stort et fra før. Måtte jo dra sporenstreks innom nærmeste konditori etterpå for å kjøpe kaker så jeg kunne ta bider hvor kakefatet virkelig kom til sin rett.
Denne koppen måtte og bli med hjem. Totalt unyttig for jeg drikker stort sett av krus, og da er mottoet jo større jo bedre. Men se da! Et ikke det den perfekte kaffekopp for “Røde Brit”? Og med kaffe behøver ikke koppen bestandig være så stor.
Jeg har lenge vært svak for engels porselen. Og disse tallerkenene måtte bare bli med hjem. Middag for to!
Såpekopp til å skru fast på veggen på hytta. Retro så det holder. Jeg liker retro.
Og mens vi er i retrohjørne, to kurver til å skru opp på veggen og sette blomsterpotter i. Vil gjøre seg bra ute på den turkise leveggen på terrassen. Mulig de bare må skifte farge først. Hva med rosa?
Alle disse herlighetene kostet tilsammen litt over 200 kroner. Det er gøy med shopping på Fretex…
Her en dag hadde jeg et innlegg som handlet om en kommentar som gikk på meg og Gamle Gubben Grå i kommentarfeltet til en annen blogger. Deler av kommentaren var som følger
Kanskje han der gamlisen hennes ikke fungerer så godt på alle måter, at hun ønsker seg en ung og sprek en.
Jeg skrev at jeg ikke synes slike kommentarer er hyggelige. Ta gjerne å kritiser meg, men må du harselere med mine nærmeste?
Vedkommende som skrev kommentaren har svart. Han mener at han var i sin fulle rett til å skrive kommentaren og begrunner hvorfor. Jeg ønsker ikke å gå i debatt med han på det. Men registrerer at når vedkommende skriver
Det var min kommentar og den står jeg inne for.
Ja, da synes jeg det er merkelig at kommentaren er anonym. Hvordan kan man “Stå inne for noe” når man ikke ønsker å oppgi hvem man er?
Litt dalende popularitet i går, er nede på en 19. plass, men godt fornøyd jeg altså. Topp 20 er bra. Isabell Raad er fremdeles på topp, men der har det ikke kommet noe nytt siden hun delte et antrekksinnlegg på søndag og det har jeg alt skrevet om. Kanskje har hun ikke røket ut av 71 grader nord ennå. Jeg har i allefall bestemt meg for å se på når programmet sendes over nyttår.
Så når det ikke er noe nytt på toppen pleier jeg å gå til plass nummer 100. Det er i dag Kariannenesse Kariannenesse er en blogg jeg har vært innom sporadisk, men jeg kjenner ikke til bloggen. Det siste innlegget er fra 18. august og hun viser frem kosekroken sin. Jeg blir varm rundt hjertet, for hun har som oss kurvstoler på “trammen” (Nå er jeg usikker på om det er en tram eller en terrasse kurvstolene står på, men de er jo ikke så viktig.) For en av favorittplassene mine i Drømmehuset er kurvstolene på trammen. Ren sjeleterapi.
Karianne skriver at de bruker sine kurvstoler, sin kosekrok, alt for lite. Vel, vi bruker kurvstolene på trammen masse. Så Karianne, bruk kurvstolene og kos deg. for oss er det ren nytelse også ut over høsten. Charlie liker seg også i kurvstolene slik som hunden til Karianne.
Karianne har en gjennomført stil på sin uteplass, og jeg faller helt for LED lysene som ser helt naturtro ut. Spesielt fe som ser ut som kronelys. Det har jeg ikke sett så mye av. Tenkte først at hun var heldig som hadde tent kronelys ute og som ikke hadde blåst ut før hun rakk å ta bilde. Når jeg leste at det var LED lys tenkte jeg med en gang; Løp og kjøp! Passer sikkert bra siden innlegget til Karianne er et reklameinnlegg som samarbeid med en interiørbutikk.
Vel her er kurvstolene og kosekroken vår. Kurvstolene er kjøpt på loppemarked for mange år siden. 70 kroner stykke. Det knaker og bråker litt i dem innimellom og vi tenker at dette er siste sesongen. Men det har vi tenkt i flere år nå. De står på plassen sin hele året, og det er nok lurt. Holder seg nok bedre når vi ikke løfter så mye på de.
Bordet har understellet fra en gammel symaskin, og så har Gamle Gubben Grå snekret bordplaten. Utrolig fornøyd med det bordet.
Kanskje en merkelig overskrift for ei kjerring som har vært sammen med samme gubben i over tretti år, men dette gjelder liksom ikke sånn til husbruk. Der holder det i grunn med en mann, eller gubbe om du vil.
Nei nå tenker jeg i arbeidslivet, i politikken i samfunnet sånn generelt. Der liker jeg menn, og folk som oppfører seg som menn. For akkurat som kjerringer finnes det menn av begge kjønn.
Ja, nå snakker jeg ikke om guttunger på 40+ som tror det er innafor å stikke pusselanken opp under skjørtekanten på unge AUF-jenter. Nei jeg snakker om menn som oppfører seg som menn.
For jeg er helt ærlig talt så forbanna lei donnaer, intriger og deres infame måter å ta igjen på. Er du i en konflikt med en mann kan det bli en real utblåsing. Reine ord for penga. Ja det kan hende det blir litt voldsomt. Det kan hende du løper gråtende der fra. Det kan hende du går omveier i månedsvis for å slippe å treffe på den mannen. Men veldig ofte er det en utblåsing, og så blir lufta rensa og man kan gå videre.
Med donnaer derimot, er det mer psykisk terror. Du sloss mot en usynlig fiende, og du aner ikke hvorfra neste slag kommer. Slike konflikter sliter meg ut. Man begynner å tvile på seg selv, tankekjøret jobber dag og natt og gir deg aldri ro.
I et par uker nå har jeg hatt det slik. Tankene har kvernet rundt det samme tema fra jeg sto opp om morgenen og til jeg endelig gled inn i drømmeland om kvelden. Og det har slitt meg helt ut. Psykisk.
Det toppet seg i helga. Jeg var så langt nede at jeg ikke likte tanken på å være alene. Jeg, kjerringa som fikser alt, var redd for min egen ensomhet. Redd for tankene mine, “svartkosten” som vi sa der jeg kommer fra. Når alle tanker males svarte.
For er du i konflikt med ei donna, så er det ikke tordentaler og verbalt munnhuggeri. Da er det hvisking og tisking i krokene. Baksnakking, ryktespredning og intriger. Til slutt blir du usikker på hvem du kan stole på, og hvem som er “ute etter deg”. Og det verste av alt. Det er ofte vanskelig å forstå hva konflikten egentlig dreier seg om. Hvem som sitter og drar i trådene. Du kjenner edderkoppnettet men ser ikke edderkoppen.
Jeg innehar en del roller som kan gjøre meg upopulær. Jeg kaller en spade en spade, og pynter sjelden på budskapet. Ønsker jeg å idioterklære noen så sier jeg ikke at vedkommende muligens har en tendens til kortsiktig tankegang.
Elefanter glemmer aldri sies det. Det gjelder også donnaer. Så jeg vet ikke om det edderkoppnettet jeg for tiden forgjeves forsøker å vikle meg ut av er spunnet av hun jeg muligens tråkket litt hardt på tærne i desember i fjor eller hun som bare på litt mer generelt grunnlag føler at jeg er en pest og en plage.
Det er vanskelig å skyte edderkopper man ikke ser med kanoner. Vanskelig å forsvare seg mot en usynlig fiende. Vanskelig å bygge opp en forsvarstale når man ikke vet hva man er anklaget for. Hvis du hadde en morder som forsøker å myrde deg, hvem ville du helst det skulle være? Pistolmannen eller giftmordersken? Jeg ville foretrekke pistolmannen. Ikke en feig snikskyter, men en real pistolmann som aldri skyter en mann (eller en kvinne) i ryggen, men kun ansikt til ansikt, åpent og ærlig. (Kan man kalle en pistolmann ærlig?)
Jeg liker menn – av begge kjønn, Folk som når det oppstår en konflikt åpent og ærlig fronter motparten, og står i konflikten.
Jeg er oppe på 15. plass på bloggtopplista. Over 3.000 sidevisninger og bare noen få klikk bak Vippedille. Uka kunne ikke starte bedre. Snart er det jeg som er på bloggtoppen og kan dissekere mine egne innlegg dag etter dag uten at noen føler seg forulempet.
Men det er et stykke fra 15. plass til toppen. Jeg kan liksom ikke bare sette meg på en benk, stirre ut i lufta og tro jeg kommer dit av meg selv. Det må jobbing til. Og da må jeg lære av de som regjerer toppen og tjener masse gryn på blogginga si, og i dag er det Isabell Raad som troner der. Og da er det selvsagt et antrekk-innlegg med reklame for Nelly. (Sukk)
Jeg tenker først på at jeg har en topp som er like lårkort som kjolen til Isabell. Kanskje jeg skal rote frem den, vekke Gamle Gubben Grå og få han til å være fotograf og å ta noen modellbilder ute på trammen. Men radioen sier at det bare er fem grader ute. Klokke har så vidt passert 06.30, og den toppen tror jeg ligger i berget med skittentøy nede på vaskerommet. (Sukk)
Men stopp en halv. Isabell Raad er jo i følge forrige innlegg hvor hun svarer på spørsmål fremdeles på innspillingen til 71 grader Nord, Kjendis. vel, det er et reality-konsept jeg har sett en del på. De kjendisene som er med der pleier ikke å posere i trusekorte minikjoler blant gamle bygårder. Så enten har Isabell allerede røket ut av 71 grader nord, ellers så har hun brukt et gammelt bilde. Så under mottoet “Kan Isabell kan jeg” poster jeg også gamle antrekksbilder.
Da gjenstår det bare noen reklamelinker til slutt så er dagens første innlegg i boks.
Min kloke Mamma sa bestandig “Den klokeste gir seg ” når søstrene mine og jeg krangla om ett eller annet i oppveksten. Vel, jeg skal ikke påstå at jeg har levd etter det mottoet. Nei, da har jeg vel heller hørt på Pappa som sa “Den som gir seg har tapt.”, selv om det stort sett ble sagt i helt andre sammenhenger. Men nå tror jeg jeg vil lytte til Mammas råd, for om jeg aldri har vært så opptatt av å være raskest, best, sterkest, flinkeste, øverst så ønsker jeg ofte å fremstå som klokest. Og i denne sammenhengen ser jeg på det som lett match.
Det som fikk meg til å ta til fornuft var en skjennepreken her på blogg fra “Han i boden”. Det innlegget kan du lese Her . Forresten, jeg håper det er greit at jeg kallet deg “Han i boden.” Jeg mener ikke noe galt med det. Du har bare litt langt navn på bloggen din, så det er kun ment som en forkortelse. Et kjælenavn om du vil, for jeg liker virkelig bloggen din.
Så fra i morgen skjer det en endring med konseptet på bloggen min. Jeg kommenterer fremdeles den bloggen som ligger øverst på bloggtoppen, så fremt det ikke er Kokkejævel. Da hopper jeg bare en plass ned. Greit?
Og til mine blodfansen: Jeg har ikke blitt tvunget til taushet. Det er ikke slik at jeg gir etter for press. Jeg bare overser Kokkejævel noen uker til han ikke lengre er på bloggtoppen. Jeg skal love dere mye god satire selv uten han.
HER ER INNLEGGET SOM STÅR OPP ETTER FØRST Å HA BLITT SLETTET. HVORFOR KAN DU LESE HER
Sorry Kokken. Kunne ikke dy meg…..
Dette er en direkte parodi på Kokkejævels siste innlegg
Kokkejævel var sist uke en tur i hovedstaden bare få mil fra Hønefoss. Da han ankom Alta Lufthavn etter oppholdet sørpå ble han straks pågrepet av væpnet politi etter flere tips fra publikum. Vitner på stedet forteller at Kokkejævel bar på en innpakket kropp som åpenbart var bestialsk behandlet, da det ser ut som om både hode og føtter under knærne regelrett er saget av..
Selv om han hadde tullet meg inn i en grønn presenning og gaffateip så gjorde ikke Kokkejævel noe for å skjule ugjerningen han hadde gjort, snarere tvert i mot. Han la seg ned med liket, altså meg, og tok flere selfier og ropte til alle som stoppet at “sånn gikk det med Kjerringtanker som kritiserte mæ!” “Det e Æ som har rætt, alltid! HUSK DET!”
Som alle vet er ikke Kokkejævel veldig god på å takle kritikk. Men dette var kanskje litt vel drastisk etter min smak. Spesielt siden det var meg det gikk ut over. Likevel var det mange av blodfansen som faktisk begynte å applauderte og lage hjertetegnet i hendene samtidig som de kom bort og sparket og spyttet på det som var igjen av meg, altså de siste restene av Kjerringtanker. “Slik går det når du på død og liv må si noe selv om du ikke har noe positivt å si!” ropte de. “Ikke det at vi leser det du skriver, vi er bare negative til deg samme hva.”.
Da politiet kom til stedet satt faktisk Kokkejævel og signerte bøker på den døde kroppen min, mens folkemengden sto og ropte ukvemsord fram og tilbake mot hverandre. Kokkejævel ropte fra tid til annen “Oppfør dåkker i kommentarfeltet, hvis ikkje dræp æ dåkker åsså!”
Selvsagt var det bare tomme trusler. Han ville aldri ha drept noen av blodfansen samme hvor elendig de oppførte seg i kommentarfelt rundt omkring i blogglandia. Nei han satt sikkert bare å grublet over om dette ville stuntet ville holde han på bloggtronen over helga. . Alltid vanskelig å vite. Kanskje gikk han litt for langt denne gangen, ble for ivrig. Hvis det var tilfellet hva skulle han skrive om da? Han følte at selv mange av blodfansen begynte å bli lei av enda en tåredryppende blogg om den vanskelige barndommen, døde unger i bøtter og spann, mobbing, psykisk og fysisk helse, ensomhet, utenforskap og alle de der temaene han skriver om for å få sympati og likes. Eller, kanskje enda mer effektivt, utlevere datteren sitt privatliv. Eureka! Slo dette drapet feil så skulle han sannelig fortelle om mensen var kommet eller ikke. Folk ville klikke som gale! Herregud, som han elsket denne sosialpornografien.
Jeg ba en stille bønn der jeg lå inntullet i presseningen uten hode og med avkuttede bein. “Kjære Gud, la ikke min død ha vært helt meningsløs. La Kokkejævel få såpass mange klikk at han i det minste ikke utleverer datteren sin enda mer.”
Jeg er usikker på om Kokkejævel forsto at det å drepe meg var galt, selv om han mente det var berettiget. Da politiet tok fra han mobiltelefonen midt i en ny selfie kom tårene “Hærregud, dåkker kan ikkej gjør dettan mot mæ! Kossn meine dåkker at æ skal kunne skrive kveldsbloggen, hæ” Æ e jo avhengig av klikk. Æ e sjuk! Dåkker må kjør mæ på lægevakta i stedet. Høre dåkker? Og ja, politiet hørte Kokken og de var enige med Kokken, med meg og med enkelte av kritikerne. Han var syk. veldig syk. Så de tok han med til et sykehus hvor han ikke kunne skade seg selv, Hvor flinke folk ville passe på han, og ta vare på han.
Politiet burde festet seg med det han sa de flrte han vekk. Selv om jeg ikke hadde hode lenger, hørte jeg det bemerkelsesverdig godt. “Au, ikke ta på mæ! Æ anmeld dæ te fansen min, og det e ikkje uten grunn at de kalles førr blodfansen. De slit næmlig haue av dæ hvis du gjør nåkka stygt mot mæ! Du e herved advart!”
For Kokkejævel var aldri i Hønefoss. Den maltrakterte kroppen min innpakket i pressening var en gave fra blodfansen. Enkelte av de er villige til å gå svært langt for å forsvare guden sin.
I går kveld mens jeg satt og koste meg med et glass rødvin gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort. Jeg lo godt av Kokkejævels siste innlegg der han liksom har drept en av kritikerne sine og tullet liket inn i en presenning som han bærer rundt med på Alta Lufthavn. Jeg synes det var en festlig vri. Littdesperat, kanskje, men rett og slett artig. Jøss, tenkte jeg, Fyren har fått tilbake sin humoristiske sans. Dette kan jo atter bli bra å lese bloggen hans.
Jeg liker krimsjangeren. Så jeg lagde min egen versjon av hans innlegg. Skrev som om jeg liksom var det maltrakterte liket inne i presenningen, og skildret den samme historien sett fra min side av presenningen om du vil. Tenkte dette liksom kunne være litt forsonende. Kokken og kjerringa drodlet over samme surrete historie. Rett og slett underholdning.
Jeg linka til Kokkejævels innlegg så folk fort kunne se sammenhengen. Skrev at det var en parodi, og lånte et utsnitt av Kokkejævels bilde. (Redigerte vekk mann som ikke har noe med saken å gjøre.) I tilfelle Kokkejævel ikke leser bloggen min, (ja, særlig..) så jeg la igjen en kommentar i kommentarfeltet til Kokken hvor jeg skrev hva jeg hadde gjort. (Kommentaren er slettet av Kokken så dere kan ikke sjekke om jeg snakker sant.)
Så koste jeg meg med å lese noen politiske sakspapirer, svarte på noen mail og sveipet innom noen nettaviser en times tid. Da jeg igjen klikket meg inn på bloggen for å se om jeg hadde fått noen kommentarer, og det hadde jeg!!! Blodfansen til Kokkejævel angrep i samlet flokk! Selv om Kokkejævel har fått tilbake sin humoristisk sans er tydeligvis mobben hans, altså blodfansen, fremdeles totalt blottet for humor.
Det nærmet seg leggetid. Jeg tenkte at hvis denne strømmen av negative kommentarer skal fortsette gjennom natta blir det ikke noe morsomt å stå opp og logge meg inn på blogg. Jeg tar ansvar for min blogg og mitt kommentarfelt og hvordan det kan påvirke meg negativt. Det er liksom ikke kos å starte dagen med massiv kritikk. Så jeg slettet hele innlegget.
Søndagen kom og jeg kunne starte dagen med hyggelige kommentarer fra folk som heier og kommer med forslag på hva boka mi burde handle om. Jeg sjekka blogglista og oppdaget at jeg var på 21. plass. En plassering jeg ble ganske så fornøyd med. Ikke minst fordi jeg hadde over 2.100 sidevisninger. Kokkejævel var fremdeles på topp, og innlegget jeg da skal kommentere var innlegget jeg altså hadde gjort en parodi på. Så jeg laget meg en kopp te mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle gripe an denne utfordringen. Det er jo slike problemstillinger som gjør dette konseptet mitt så motiverende for meg selv. Litt tankespinn for å få i gang hjernevinningene på morgenen.
Mens jeg vurderte hvordan, skrollet jeg kommentarfeltet til Kokkejævel. Tenkte jeg skulle se om han hadde svart på min kommentar hvor jeg henledet hans oppmerksomhet på innlegget mitt. Den var slettet. Ingen bad feelings. Siden innlegget mitt også var slettet ga det mening at han ikke lot kommentaren stå.
Det var da jeg oppdaget denne kommentaren inne hos Kokken.
Herlig. Jeg digge humoren din, det litt bisarre. Du får det sagt.
Forresten har hun der kjerringa uten tanker for annet enn deg stjålet bildet ditt. Håper du sender henne ei saftig regning for brudd på åndsverksloven. Vi vet vel alle at AnneBrith Davidsen tjente godt på 17.maikakebildet sitt. Litt ekstrainntekt er aldri dumt og så slipp den kjærringa å mobbe deg og påstå at du tigger.
Ser hun prøver å smigre, hun må være bra desperat etter klikk og klatring på lista. Eller bare steikanes opphengt i deg? Og trur at du er like opphengt i henne? At alt svever rundt hennes akse?
Kanskje han der gamlisen hennes ikke fungerer så godt på alle måter, at hun ønsker seg en ung og sprek en. Du vet, det hjertet er fullt av….og bloggen hennes handler stort sett om deg. Skrev det i en kommentar til henne etter innlegg nummer ørtenhundreogfantasillion om deg. Hun sletta. Trua med at hun skulle anmelde meg. For politet fant nok frem til meg…..trur jeg traff ei øm tå der gitt…
Men send no regning for bildet, så får jeg litt tips fra deg til å betale advokat, for nå anmelder hun meg i allefall.
Ha en flott helg.
Jeg vet ikke hvordan dere tolker en slik kommentar, men jeg synes ikke slike kommentarer er OK. Heller ikke i andres kommentarfelt. Heldigvis er denne kommentaren lagt igjen i kommentarfeltet til Kokkejævel. En blogger vi alle vet opptatt av at folk skal oppføre seg i kommentarfeltet og som i dette innlegget som kommentaren står under i følge seg selv tar et oppgjør med kritikken. Så hva svarer Kokkejævel på kommentaren?
Hvis du bare skrev det du nevner blir du neppe anmeldt. Jeg har heldigvis aldri mottatt noe som tråkker over den norske lov. Syns det er koselig med tilbakemeldinger, både positive og negative. Får en del av begge og slik må det være 🙂
Jeg er ikke så hårsår at jeg reagerer på Kokkejævels avvæpnende svar. Men hvis han ønsker å ta et oppgjør med hvordan folk oppfører seg i kommentarfelt hadde han en gylden mulighet han ikke tok. For hvis han hadde på en høflig måte forklart en av sine blodfan at det kanskje ikke er OK å dra inn uskyldige mennesker i en debatt i kommentarfeltet, så hadde han kanskje nådd inn til dette nett-trollet. Folk lytter jo til forbildene sine.
Som jeg har skrevet før, tåler jeg mye kritikk av meg selv. Jeg stikker hodet mitt frem, og har derfor valgt å stille meg åpen for hugg. Å hugge hodet og bena av meg slik Kokkejævel skriver i sitt humoristiske innlegg er kanskje å dra det litt langt. Og siden blodfansen ikke forstår humor, men tar alt deres store åndelige leder sier bokstavelig kommer jeg nok til å føle på litt redsel for hvem som skjuler seg i mørket nå som høstmørket kommer.
Innlegget som jeg skrev i går og slettet vil bli publisert på nytt nå. Så får blodfansen til Kokken skrike korsfest, korsfest. Det sier mer om dem enn om meg.
Og ja, jeg kommer til å fortsette å blogge om den bloggeren som til enhver tid ligger på toppen av bloggtopplista. E det Kokkejævel, er det han jeg blogger om er det Isabell Raad blogger jeg om henne. Det handler ikke om at jeg har våte drømmer om noen av dem.
Som noen av dere sikkert har fått med dere fikk jeg boka til Kokkejævel i bursdagsgave av Eldste Sønn for noen dager siden. Jeg har ikke lest så mye i den ennå. Bare bladd litt og sett på bildene. Skal komme tilbake med en fyldigere anmeldelse når jeg har lest den.
Som den intelligente leser forstår er dette bare en kloick-bite for å få opp lesertallet. Jeg var jo helt nede på en 24. plass i dag, og skal jeg te meg som en ordentlig toppblogger (finnes det for tiden mer enn en?) må jeg rydde til desperate triks for å få flere sidevisninger…
