Minner….

Jeg ryddet litt i en skrivebordsskuff i dag, og blant gamle kvitteringer og bruksanvisninger på gamle mobiler og kaffetraktere lå en konvolutt med gamle bilder. Bilder fra forskjellige årstall og forskjellige hendelser. Sikkert lagt i en bunke etter rydding i en annen skuff ved flytting eller lignende.

Blant bildene dukket dette bildet opp. To gamle mennesker, usminka, bustete på hue og klærne var sikkert ikke siste mote. De står i inngangsdøra til et hus som trenger maling. Stakittgjerde rundt blomsterbedet kunne trengt litt vedlikehold. Man burde ryddet litt på trammen, fått vekk snøskuffa, piasavakosten høygaffelen og stokken. For ikke å snakke om den litt slitene kjelen som ble brukt til katteskål.  Men man så ikke slik når man som tenåring fotografert, og når bildet ble fremkalt uker eller måneder senere var det litt sent å rydde.

Bildet er av mine besteforeldre. Det er tatt på slutten av 1970-tallet. Det er et hverdagsbilde fra et hverdagsliv.

Jeg ser på bildet og tenker at alle er så mye mer enn det vi ser. Så mye mer enn det vi klarer å få fremstilt på et bilde.

Ta Bestefar. En mann med sterke meninger, også politiske, har jeg latt meg fortelle. Han tok utdannelse innen elektro. Arbeidet i mange år som elektriker på Follum Fabrikker. Senest i høst, nesten 40 år etter at Bestefar gikk bort kom en kar bort til meg på opplæring for folkevalgte og forklarte hvor dyktig og flink Bestefar hadde vært  Fyren hadde hatt læretida si under Bestefar for rundt 50 år siden. Det varmet selvsagt å høre godord om en Bestefar som for lengst var borte. Jeg ble stolt og glad.

For meg var han bestefaren som lærte meg å demontere ei lommelykt, plukke fra hverandre hver minste del og så sette den sammen og få den til å lyse igjen. Da jeg forsøkte det samme med vekkerklokka som sto på kjøkkenbordet, var han ikke like blid….

Han var farfaren i arbeidsklær og med snusboksen i lomma. Da snakker vi ikke moderne tepose-snus, men blå voksa pappboks med noe som minnet om feit, svart jord. Det var ikke jord. Det fant jeg ut da jeg trodde jeg hadde vært snill jente og fylt opp snus-eskene med den svarteste mold…

Og Bestemor!

Uten tvil en av de viktigste voksenpersoner i min oppvekst. En Bestemor som alltid hadde tid til meg. Som tok meg og alle tankene og funderingene jeg hadde på det største alvor. Jeg ble aldri lei av å sitte i slagbenken på kjøkkenet hennes og snakke, høre henne fortelle historier fra sitt liv. Lytte til nyhetene på radioen og endeløse værmeldinger. Diskutere nyheter fra lokalavisa så vel som fra det store utland.

Jo eldre jeg blir jo mer blir jeg slått av for ei dame Bestemor var! Hun drev gården og sto på torget og solgte grønnsaker. For mange et ganske vanlig liv. Men hun hadde alltid en plass for de som av forskjellige grunner trengte en håndsrekning. Det var ikke få hun hjalp i det stille, sikkert mange flere enn jeg vet om.
Hun lærte meg at det bør noe godt i alle mennesker.  Hun var en klok kvinne, og bragte mye livsvisdom videre til meg.
Jeg tror ikke jeg klarer helt å sette ord på hvor mye Bestemor har betydd for meg, og sikkert mange andre. Hun var et godt og klokt menneske.

To hverdagsmennesker på et falmet bilde.  Et glimt fra noe som føles ganske nært selv om det ligger nesten 40 år tilbake i tid.

 

Jeg ansetter……..

Reklame | Farmateket Multi Triathlon

Isabell Raad er tilbake på toppen av bloggtopplista.  En vaskekte influenser å kommentere. Det er søndag og dagen ligger ubrukt foran meg. Kan livet bli bedre?  Selv fikk jeg over 790 sidevisninger i går og er på en 41. plass   Kan livet bli bedre?

Jeg har bestemt meg.

Youtube er noe jeg ikke behersker.  Eller for å være ærlig; youtube er noe jeg overhode ikke bruker tid på.  Verken å se på videoer eller å poste selv.  Det har jo hendtselvsagt at en av toppbloggerne har et vlogginnlegg når de ligger på toppen av lista, og da har jeg sett på de.  Og så så jeg hver eneste episode av Sigurd Storm sin adventskalender er år.  Jeg elsker Sigurd Storm og interiørstilen hans! Men bortsett fra Sigurd Storm tenker jeg “Huff så kleint” hver gang jeg kommer over en vlogg fra disse toppbloggerne. Jeg har og vært hellig overbevist om at vlogging ikke er noe denne kjerringa skal utsette omverdenen for.

Isabell Raad innrømmer gjerne at videoene hennes ikke har vært proffe.  Det tror hun kommer av at hun ikke har hatt kapasitet og tid (eller evner og lyst til å virkelig bruke tid ) på å bli en bra klipper, Hun ønsker seg NICE videoer som det er gøy for seerne å se på.
Jeg tenker gjennom noen av vloggene til Isabell jeg har sett.  Jeg er enig i at de ikke virker proffe.  Men jeg er usikker på om det er på grunn av klippingen.  Innhold, Isabell. Hva med innhold?

Isabell har derfor bestemt seg for å ansette en klipper til youtubevideone,  En klipper ansatt i firmaet må jo til, skal man satse 100% på den plattformen også.  Det burde jeg forstå.  Da blir nivået mye mer proft.
Nivået på klippingen, ja. Men nivået på innholdet?

Jeg bruker jo enkelte gange Gamle Gubben Grå som fotograf.  Og bildene blir noen ganger relativt bra.  Men det er jo øyeblikk hvor jeg kunne ønsket meg en proff kameramann (eller kvinne) som fanget opp de beste øyeblikkene i kjerringlivet og foreviget de på video.  Som når jeg går på trynet i søla eller skaller hue inni i Lille Bille når jeg stuper ned fra trammen. (Har vondt i hodet fremdeles)  Det er klart slike øyeblikk ville gjort seg på youtube.  Gamle Gubben Grå har mange gode kvaliteter, men hvis han møysommelig skal ta mobilen opp fra lomma, logge seg inn, få kameraet til å filme, klare å fokusere på motivet og filme – ja så er øyeblikket ofte over.  Jeg trenger et kamerateam som er litt mer på, hvis dere skjønner.

Isabell Raad lyste ut stillingen som klipper på Instastory for et par dager siden, og interessen har i følge Isabell vært helt overveldende.  Hun har mottatt over 300 søknader.  Det er helt insane! Og det blir ikke lett for henne å avgjøre hvem hun vil ansette.  Betryggende å høre for meg som har litt utdanning i rekruttering, at hun har tenkt å bruke en hel dag på å gå gjennom søkerbunken.  Jeg ville kanskje satt av enda litt mer tid…..

Men kan Isabell ansette klipper, så kan selvsagt jeg ansette et enpersons kamerateam.
Så hvis noen av dere har lyst til å følge denne kjerringa 24/7 for å være der klar med kameraet når noe skjer må dere ikke nøle med å søke.  Legg bare igjen en kommentar i kommentarfeltet så tar vi det derfra. Det kalles “enkel søkerprosess”.

Nå er jeg spent på hvor mange som vil jobbe for denne kjerringa.  Så nøl ikke med å søke!
Og siden det er Isabell som er på toppen, må vi jo ha littreklame i dag.  Jeg har søkt opp en del ting jeg burde ha hver gang jeg for eksempel sk,al ut med søpla. Det er jo for slike som meg rene risikosporten.

Ha en fin søndag!

Vant 167 millioner….

Lokalavisa meldte for noen dager siden at en lokal mann hadde vunnet 17 millioner kroner i Vikinglotto.  167 millioner!   Det er utrolig mange penger.  Hva ville jeg gjort hvis jeg vant en slik sum? Rimelig utenkelig siden jeg aldri tipper.  men sikt tankespinn er jo gøy.

Jeg ville selvsagt betalt all gjeld. Da hadde jeg fremdeles hatt igjen over 165 millioner.

Så ville jeg tatt meg en liten titt på Finn.no, og etter litt leting og tenking stukket innom en eiendomsmegler eller tre.  Jeg hadde kjøpt en bolig til hver av ungene.  Ikke tatt de med på råd.  Bare kjøpt tre boliger.  Tre boliger som jeg trodde ville falle i smak hos hver enkelt av dem.  Ikke noe spesielt luksuriøst og flott. Bare helt greie boliger.  Så ville jeg tatt med meg en og en på en liten tur og overrasket de med nøkkel til sitt nye hjem.
Det hadde vært helt utrolig gøy.  Jeg vet de hadde blitt utrolig glade.

Så ville jeg kjøpt meg ny bil.  Hva slags bil er jeg usikker på. Mest sannsynlig en elbil. En rød en.

Gamle Gubben Grå måtte og få ny bil. Garantert ikke en elbil.  måtte nok tenke litt på bilvalg der og,. Tror ikke fargen hadde vært det viktigste.

Så hadde jeg kjøpt meg cindrella forbrenningstoalett til hytta.

Tilslutt hadde jeg sagt opp jobben. Sagt de kunne bruke meg som tilkallingsvikar ved behov., og kjøpt en stor kake til å ha på vaktrommet.

Så hadde jeg fortsatt livet mitt.  Tatt dagene som de kom. Unnet meg ei reise i ny og ne, pusset opp Drømmehuset litt etter litt. Funnet på noe sprøtt med familie og venner en gang iblant.
Kjent på tryggheten ved å vite at jeg resten av livet kunne fortsatt mitt i grunn ganske enkle liv uten å tenke på om det var penger på konto.

Ny dag, nye muligheter…

Siden jeg avsluttet gårsdagen med å ramle ned trappa og skalle hue i Lille Bille har natta ikke vært helt topp.  Kulen i hodet er øm, og det er ikke godt å ligge på venstre side. I tillegg verker kneet etter den litt uheldige vridningen den fikk.  Men jeg har da sovet en del.  Sov faktisk til over 7, som er lenge for meg.

Nå har jeg gått dagens første tur med hundene, uten knall og fall.  Jeg har spist frokost og bladd gjennom lokalavisa.. På tide åta fatt på en ny dag!

Abstinenser….

Kokkejævel har fremdeles topplasseringa på bloggtopplista.  Heldigvis har han skrevet et nytt innlegg i dag morges slik at jeg slipper å skrive om analsex.  Noen ganger blir selv jeg bønnhørt.

I dag har han skrevet om abstinens.  Nærmere bestemt snus-abstinens.  Det er i utgangspunktet et tema jeg kan like lite om som analsex, men litt lettere å filosofere over.

Jeg har aldri snusa, ikke prøvd en eneste gang. Kan overhode ikke forstå hva som får fornuftige mennesker til å starte med det.  Det er bare ufyselig. Og i min barndom var det kun gamle gubber som Bestefar som drev med slikt.

Men cola-abstinens har jeg følt på.  Etter mangetiår som coca-coliker kan jeg fremdeles føle trangen, og gikk på en smell seinest i går.  Slutta egentlig da jeg fikk konstatert at jeg hadde Diabetes, men unner meg en liten halvliter en gang i blant.  Fra å ha drukket gjerne opp mot halvannen liter cola i døgnet, drikker jeg vel nå kanskje max halvannen liter i måneden.

Trodde abstinensen etter cola skulle vært mye sterkere.  Jeg var avhengig i den grad at jeg ble ukonsentrert og irritabel hvis den brune veska ikke var i umiddelbar nærhet når jeg for eksempel kjørte bil eller var på jobb.  Jeg trengte cola for å gire meg opp, hente energi når jeg skulle i vanskelige møter, og for å roe meg ned etter endt hektisk møtedag.

Jeg kutta ut colaen på dagen.  Pepsi Max og andre lettvarianter har jeg aldri likt, så det er ikke noe alternativ.  Gikk over til Bris, gjerne med jordbær og kiwi. Og det gikk helt fint! I etterkant forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke slutta med den svarte sukkerholdige drikken for mange år siden.

Ha en abstinensfri dag!

Denne kjerringa klarer det utroligste….

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg har klart å bli godt over 50 år.  Det må være noe i det de sier om at ukrutt ikke forgår så lett.  Det er i det minste bra at jeg ikke driver med paragliding, mountain-bike eller andre former for ekstremsport.  For for meg fortoner selv de enkleste ting seg som den reneste risikosport.  En tur ned to trappetrinn fra en fysioterapeut førte en gang til brudd i albuen.  Det samme, altså brudd i albuen, har ved to andre anledninger blitt resultatet av å henholdsvis gå ut fra bil og krysse en blindgate uten trafikk, og å gå morgentur på asfaltert rullestolsti.  Jeg har og en gang kjørt ut med manuell rullestol og hvelvet.  Det var på samme ungdomsleir som jeg kjørte ut av veien og trillet rundt med bobla, min første bil. Jeg har falt ned fra diverse fortauskanter med stort sett kun forstuinger og blåmerker som resultat (bortsett fra albuen den gangen) Og jeg klarte å pådra meg ikke mindre enn 11 bruddlinjer i kneet da jeg gikk tur med hunden i parken. Ja, og kjørt ut av veien med bil også ved en annen anledning. Traff en stor stein der i grøfta så bilen fikk seg et skikkelig hopp og mistet det ene hjulet da den endelig landet. Jeg har kollidert med rådyr og elg og et par biler….sikkert noe mer jeg ikke kommer på i farten.

I dag foretok jeg et nytt svalestup, og sitter her med en diger kul i hodet.
Det har vært en lang dag.  Etter endt arbeidsdag måtte jeg få sendt noen mailer som tillitsvalgt. Med fullt program på lab får jeg ikke tid til å ta slikt mellom pasientene, så da er det bedre og sette seg ned på kontoret når vakta er over.  Mailene blir og bedre når jeg kan sitte å skrive uforstyrret.  et ble et par timer med kontorarbeid før jeg låste døra og dro hjem.  Innen jeg var ferdig med å handle mat og fikk kommet meg hjem var klokka over 19.

Hjemme ventet to hunder. Yngste Sønn så jeg ikke noe til, og Gale Gubben Grå har reist på hytta til Svigermor for å hjelpe henne i helga.  Så da var det bare å traske seg en tur med hundene.  Hjem laget middag, og fikk spist den. Og en times tid etter første tur følte hundene behov for tur nummer to,  Kjøteren er en gammel hund, og når han har bestemt seg for noe bjeffer han til han får det som han vil. Så før klokka var 21, var vi på vei ut på kveldens andre luftetur.
Charlie Chihuahua fikk liksom aldri bestemt seg for om han skulle bli med. Han liker å gjøre seg litt kostbar. Så når jeg skulle til å lukke døra og gå uten han, kom han løpende.. Redd for å bli igjen inne alene.
Han smatt av gårde uten bånd, og jeg tok noen raske skritt etter han for å få satt på han båndet. Han har en viss forkjærlighet for å stikke over veien og gjerne gjøre sitt fornødne på den steinbelagte gårdsplassen til naboen på andresiden av veien.  Du vet en slik nabo som har den flotteste hagen og den mest velstelte gårdsplassen på hele feltet.  Han som spyler gårdsplassen både titt og ofte og setter sin ære av å ha alt i skjønneste orden.

På vei ned trappa ga kneet etter. Det gjør det noen ganger, og jeg datt på hue ned trappa og landet på hella foran trappa i horisontal leie.
Sånn ca en halv kjerringlengde fra trappa sto Lille Bille parkert, så da kjørte jeg like godt huet hardt inn i skjermen eller hjulbua på bilen. Set skulle ikke vært mulig, men ingenting er umulig når det gjelder meg og fall.
Charlie Chihuahua spratt rundt på plenen og trodde vi lekte sisten da jeg endelig fikk stavret meg på beina, men fant raskt ut at “mor” ikke var i lekehumør.

Så gikk vi en ny runde, Charlie, Kjøteren og meg.  Jeg kjente på en voksende kul i hode og et kne som hadde fått en litt feil vridning.  Det brygger seg også opp til regn, noe som gjør at albuene og det maltrakterte kneet verker som besatt. Humøret på ei sliten kjerring var langt fra på topp.

Vel inne spydde Kjøteren opp igjen maten han akkurat hadde fått, og etter en liten hvil var det på ny på tide med en ny tur i følge Kjøteren.  Klokka hadde jo passert 22.   Denne gangen var sofaen og pleddet mer fristende for Charlie Chihuahua enn ny tur. Det hadde jo begynt å regne.  Jeg maste ikke, og turen forløp uten flere uhell.

Nå har hundene falt til ro. Kne og hodet gjør vondt og resten av den maltrakterte kjerringkroppen verker som besatt, Det er på tide å krype til køys.

Gikk Kokkejævel over streken?

I går som i dag lå Kokkejævel øverst på bloggtopplista. I går kommenterte jeg på vanlig vis et innlegg hvor han publiserte ultralydbilde av sønnen han venter en gang i oktober.  Det innlegget kan du lese her .  Jeg fikk raskt svar på tiltale. Kokkejævel skrev et innlegg hvor han spurte Gikk jeg over streken da jeg publiserte det ultralydbilde? og siden han fremdeles er på bloggtoppen, og dette er hans siste innlegg sånn litt over klokka 6 er det det jeg kommenterer i dag.
Jeg har kommentert det i kommentarfeltet hos Kokkejævel og.  Han mener at innlegget mitt i går var litt lite gjennomtenkt, og at det finnes verre eksempler på eksponering av barn i bloggverden enn hans blogg, skriver han i sitt svar til meg.
Hvor gjennomtenkt mitt innlegg er, er ikke jeg den rette til å bedømme. Men jeg kom meg da oppover på bloggtopplista til en 40. plass og de som har kommentert på min blogg er enige med meg.  Det betyr ikke at det ikke finnes folk som er uenige, bare at de ikke har kommentert det i mitt kommentarfelt.
Jeg er og enig med Kokkejævel i at det finnes langt verre eksempler på bruk av bilder av barn i bloggverden. Og det er den debatten jeg ønsker å skape.
Nå ferdig med innledning, la oss ta for oss Kokkejævel sitt siste innlegg.

Kokkejævel begynner innlegget med et rungende JA.  Han gikk over streken da han publiserte det ultralydbildet. (Men ikke så langt over streken.  For han avslutter innlegget med å publisere ultralydbildet en gang til.)  Han har alltid vært motstander av å publisere ultralydbilder uten at han helt vet hvorfor. Mulig det har noe med at mors liv skal være det tryggeste sted på jord.  Vel, så langt er kokken og jeg enig. Ja, bortsett fra at jeg vet hvorfor jeg ikke publiserer ultralydbilder eller andre bilder av barn.

Grunnen til at han valgte å publisere bildet er at det bildet, bilde av hans sønn, symboliserer det bloggen hans handler om. Nemlig livet selv.
Jeg sa i mitt innlegg at innlegget til Kokkejævel var et flott innlegg. Det oste av stolthet og glede over sønnen som snart kommer. Likevel reagerte jeg. Min blogg handler og om livet.  Det kan man godt skrive om uten å publisere bilder av ufødte barn.

I mitt innlegg tok jeg opp samtykkekompetanse.  Jeg mener vi voksne skal være forsiktige med å publisere bilder av barn som ikke er store nok, og har kompetanse nok til å avgjøre om det er ok at de bildene blir delt på nett.
Kokkejævel sier at man selvsagt kan diskutere samtykkekompetanse og også samtykkemulighet opp og i mente men sannheten er at foreldrene tar valg, gode eller dårlige, for barna helt fram til de blir myndige og kanskje vel så det.
Selvsagt er jeg enig i at vi alle tar valg for våre barn, og at de noen ganger ikke er så gode.  Det å velge å legge ut bilder av barna kan være en av de dårlige valgene.  Det er mitt standpunkt. Og det er det dette innlegget handler om.  Tenk to ganger før du publiserer. Så hjelper du deg selv til å ta de gode valgene.
Og, Kokkejævel; når ungene er over  myndighetsalderen er de voksne.  Da slutter man å ta valg på vegne av barna.

Kokkejævel fortsetter med å si at noen indoktrinerer barna sine i en religiøs tro helt fra de blir født, og lar dem døpes lenge før de har samtykkekompetanse eller samtykkemulighet.
Greit nok.  Vi foreldre tar mange valg for våre barn. Noen valg vi tar kan være mer inngripende enn å publisere et ultralydbilde, eller et bilde av et gråtende barn, eller et barn som gjør noe utrolig morsomt.
Vi kan godt ta en debatt om religion og “La de små barn komme til meg”.  Men det er en annen debatt.  Nå var det eksponering av barn på nett vi debatterte.

Vi prøver etter beste evne å oppdra barna til ærlige og anstendige mennesker, skriver Kokkejævel videre.  Jeg filosoferer litt over bruken av ordet anstendig.  Har vi, Gamle Gubben Grå og jeg, oppdratt våre barn til anstendige mennesker?  Anstendig er i følge Det Norske Akademias ordbok å oppføre seg sømmelig, i tråd med sin verdighet. Hva som er sømmelig og i tråd med noens verdighet er jo sikkert åpent for diskusjon. Jeg håper jo ikke ungene mine oppfører seg direkte usømmelig, men om de til en hver tid oppfører seg  anstendig og med verdighet…   Vi har oppdratt ungene til å være selvstendige. For oss har nok det vært viktigere enn anstendige. Vi har lært de til å si fra om urettferdighet. Vi har lært de at arbeid er viktig, og at alt slags ærlig arbeid er like fint og bra. Vi har lært de å kjempe for sine rettigheter, tørre å si ifra hvis noe ikke er ok, og til å våge å være seg selv. For oss har det vært viktigere enn at de til enhver enhvert tid har oppført seg i tråd med sin verdighet.

Forskjellige foreldre har forskjellige måter å oppdra barn på. Noen har kadsverdisiplin og noen har helt flat struktur. Jeg skal ikke komme med noe fasitsvar på hvordan man oppdrar barn, for det finnes ikke noen måte som er den eneste rette. Jeg vet og at det er uklokt å kritisere eller ha for sterke meninger om andres barneoppdragelse. Ei venninne som påpekte min måte å oppdra barn på en gang (Det gjalt bordskikk til et barn på 18 måneder) opplevde at bagen hennes ble kastet ut av terrassen i tredje etasje. Selv valgte hun klokelig trappa før jeg fikk tak i henne.

Hva er til barnas beste filosoferer Kokkejævel videre. Og selvsagt er det en definisjonssak. Ofte kan man ikke vite hva som er best for det enkelte barn før mange år senere. Jeg er enig med Kokkejævel at et ultralydbilde som egentlig bare dokumenterer at en baby en gang har ligget i en mors mage ikke bør være så veldig belastende. Men at det kanskje ikke blir en belastning er vel ikke grunn god nok for publisering? Barn og ungdom kan være nådeløse. Noe som ikke er belastende for de fleste kan bli en belastning for enkelte. Det spørs jo hvordan det blir brukt. Ikke av den som publiserer, men i etterkant.

Jeg er og enig med Kokkejævel at en opplysning om at et 18 uker gammelt foster veier 200 gram, i utgangspunktet ikke kan være belastende. Men hvor går grensa for når det blir en belastning å opplyse om andres vekt? For den går et sted lenge før man påpeker at ei tykk gammel kjerring veier 120 kilo.

Kan noen av oss egentlig vite hvordan våre barn eller andre mennesker tenker og føler? Eller hvordan de kommer til å tenke og føle i fremtiden? Jeg mener jeg kjenner mine barn ganske godt, men jeg har heldigvis ikke den innsikten at jeg har full kontroll på hva de føler og tenker.  Selv kommer jeg fra en familie hvor foreldrene mine kanskje ikke alltid var så følelsesstyrt som meg. Eller så følsom som jeg var som ung. Mang en gang fikk jeg beskjed om å “ta meg sammen” ikke grine for alting.  Ikke reagere slik. Hvordan man tenker og føler har mer med personlighet enn med oppdragelse å gjøre. Hvem kan forutse hvordan andre mennesker kommer til å tenke å føle?

Mine innlegg om eksponering av barn på blogg tar utgangspunkt i Kokkejævel sine innlegg, men handler egentlig ikke om Kokkejævel, hans barn eller hans blogg. Det jeg problematiserer er eksponering av barn på blogg og på nett generelt. Jeg har ikke fasitsvaret på hvor grensa går for hva og hvor mye man skal dele. Antakelig finnes det ingen fasit. Jeg ønsker bare at flest mulig skal tenke seg både en og tre ganger om før man publiserer bilder av barna sine.

Til alle dere som vil påpeke at Kokken både har skrevet om fisketur og analsex(?) siden han skrev det innlegget jeg kommenterer så er svaret at da jeg begynte på dette innlegget i dag morges, var dette det siste innlegget han hadde skrevet. Jeg rakk ikke skrive ferdig innlegget mitt før jeg måtte dra på jobb.

(Og så ber jeg en stille bønn om at det snart kommer et nytt innlegg fra Kokkejævel eller at han blir dyttet ned fra bloggtoppen. Jeg har nemlig ikke lyst til å skrive om analsex i morgen. Jeg har da en anstendig blogg!)

 

 

 

 

Brit Helen Walbækken Bøhler

120 kilo.  En liten brikke i universet, men så stor likevel.

Kanskje litt merkelig start på et blogginnlegg. Jeg mener, fullt navn, og vekt.   Litt utleverende.   Men jeg utleverer bare meg selv… Likevel føles det utleverende selv for meg.
Hvordan hadde du reagert hvis jeg satte et bilde av Gamle Gubben Grå presenterte han med fullt navn og antall kilo? (De er betraktelig færre enn mine antall kilo.)  For ikke å snakke om hvordan Gamle Gubben Grå hadde reagert når han klikket seg inn på bloggen for å finne ut hva kjerringa hadde kokt i hop i dag.
Hvordan hadde du reagert hvis det var Datter, Eldste Sønn eller Yngste Sønn jeg hadde presentert, vist frem på denne måten?  Jeg er helt sikker på at ingen av dem ville likt å bli presentert slik.  Jeg ville, med rette, fått bråk. Virkelig bråk.

Kokkejævel på bloggtoppen presenterer i sitt siste blogginnlegg barnet han venter i oktober.  Fullt navn, ultralydbilde og antall gram.  Det er jo så søtt, så fint at han vil dele med leserne sine…  Eller er det det? Vil Aksel Johannes, like at førtisjutusen sju hundre og sytti personer har gransket bilde av han der han ligger trygt og beskyttet i mors liv?  Vil Aksel Johannes like at når en fremtidig arbeidsgiver googler navnet hans får han opp det aller første bide av han, et bilde tatt et halvt år før han selv blir født?  Det samme vil hun jenta som forelsker seg i han første dagen på ungdomsskolen få opp når hun søker etter bilder på av han kjekkasen i 10. klasse.  Vil han synes det er kult?

Mulig det er jeg som er gammeldags og teit.  Jeg er jo bare på en 42. plass på bloggtopplista med 47.000 færre sidevisninger enn Kokkejævel.  Mulig jeg også hadde nådd bloggtoppen hvis jeg hadde publisert bilder, fult navn og vekt på samtlige familiemedlemmer. Men det er og mulig at det hadde blitt mitt siste blogginnlegg – noensinne.

Jeg forstår Kokkejævels glede over et nytt barn som snart kommer.  Jeg forstår hans stolthet. Jeg forstår at han har lyst til å vise frem det lille miraklet for alle, for hele verden.   Det er et flott innlegg. Det oser av stolthet og glede over det lille barnet som snart skal komme.

Jeg elsker ham allerede og kommer til å gjøre alt som står i min makt for resten av mitt liv for at han skal kunne vokse opp og få et godt liv. 

Kokkejævel er ikke alene om å legge ut ultralydbilder og andre bilder av sine barn før de er gamle nok til å ha samtykke-kompetanse.  Gamle nok til å kunne ta stilling til om det er ok.  Det finnes mange verre eksempler enn Kokkejævel der ute..  Kanskje er ikke et ultralydbilde i uke 18 det verste som kan deles.    Men det er Kokkejævel som ligger på bloggtoppen i dag, derfor er det han og hans innlegg jeg kommenterer. Og kanskje kan fokuset mitt på dette i og for seg uskyldige ultralydbilde være med på å skape en debatt om hva det er ok å dele om andre, ikke minst barn, på blogg og ellers på nett.

I avsnitt nummer to forteller Kokkejævel at han egentlig hadde ønsket seg en jente.  Følelsen gikk over etter et par sekunder, og han har brukt et helt innlegg på å begrunne hvorfor han ønsket seg en jente  Det kommenterte jeg i mitt innlegg Gutt eller jente…. Jeg forstår så utrolig godt at Kokkejæve i utgangspunktet ønsket seg ei jente.  Og jeg forstår utrolig godt at den følelsen gikk over få sekunder etter at han fikk greie på at han ventet en sønn.
Men vil en fjorten år gammel gutt som leser en gang i fremtiden at faren egentlig ønsket seg ei jente føle det på samme måten, og forstå hvorfor faren følte det slik han gjorde den gangen for lenge siden?

Leser man min blogg kan man sikkert finne eksempler på at jeg utleverer folk på en måte jeg ikke burde.  Tilbakemeldingen jeg fikk og som jeg skrev om i innlegget Dette trodde jeg aldri jeg skulle gjøre…. gikk på at noen følte det belastende å risikere å bli “uthengt” i blogg. Det var ingen i familien min som følte frykt for hva jeg kunne finne på å skrive, men mennesker jeg omgås i hverdagen.  Jeg mener at jeg aldri har skrevet om noen på en slik måte at de har grunn til å føle seg uthengt. At noen kanskje kan kjenne igjen situasjonen, forstå bakgrunnen for innlegget når jeg skriver samfnnskritiske innlegg som Det er ikke mini-sjefen sin skyld…. og at mange kan føle at de er “rollemodeller” for personer og situasjoner som blir beskrevet og dermed føle seg uthengt har jeg forståelse for.  Og etter tilbakemeldingen jeg fikk, har jeg et enda mer bevisst forhold til det.   Jeg håper ingen i min hverdag føler mine skriverier for belastende. Kritikk av toppbloggerinnlegg derimot, ser jeg på som debatt rundt aktuelle temaer de selv har offentliggjort.

Ha en fin Kristihimmelsprett!

 

 

 

 

 

 

Det er ikke mini-sjefen sin skyld….

Det er ikke mini-sjefen sin skyld.  Mini-sjefen vil ha trygg og god nok bemanning. Mini-sjefen ønsker gode arbeidsvilkår og trygg pasientbehandling. Hun krysser fingrene og håper at noen litt høyere opp i systemet bevilger pengene. De ekstra pengene som må til.

Det er ikke sjefen sin skyld. Sjefen har laget sine budsjett. Hun kunne ikke vite at det skulle dukke opp et virus. Hun kunne ikke vite at hun ville trenge mere penger til lønn på kveld, natt og helg. Hvor skal hun ta de fra? Tar hun folk ut av produksjon, setter ned programmet og flytter folk til å arbeide til andre tider av døgnet blir det mindre inntekter. Da ryker budsjettet. Da blir det røde tall. Man kan ikke ha røde tall. Det er om tallene er røde eller svarte som avgjør om hun gjør jobben sin. Hun blir ikke målt på arbeidsmiljø, trygghet og pasientsikkerhet. Det er ikke sjefen sin skyld.

Det er ikke sjefen over alle sjefer sin skyld. Sjefen over alle sjefer hadde i utgangspunktet et urealistisk budsjett. Det er ikke hans feil at det ikke er penger nok. Han kan ikke trylle! Han er like bekymret som sjefen og mini-sjefen. Så  tar han fatt på andre utfordringer. De roer seg nok der ute, etterhvert når de bare blir slitne nok. Et belastende arbeidsmiljø er også et arbeidsmiljø. Vi kan ikke være best på alt. Det er ikke sjefen over alle sjefer sin skyld at det ikke er nok penger.

Det er ikke Direktøren sin skyld. Direktøren har fordelt sine penger. Han har ikke noe mer å fordele. Klarer ikke sjefen over alle sjefer og de andre sjefene over de andre sjefene i de andre sjefspyramidene (og det er mange av dem) å holde sine budsjetter, unngå røde tall, er det deres problem. Han gir de stor grad av frihet bare de leverer. Leverer de ikke er de muligens på feil plass, eller det er noe feil med organiseringen. Kanskje en omorgsnisering, flytte rundt på alle lederne, lage nye organisasjonskart. Det vil løse utfordringene. Utfordringer, alltid utfordringer – ikke problemer. Direktører har ikke problemer med for lite penger. Bare utfordringer innad i organisasjonen.  Bare vi får et nytt organisasonskart på plass vil alt bli bra. Pasientsikkerhet. Arbeidsbelastninge . De røde tallene. Alt blir bra med et nytt organisasonskart. Det er organiseringen det er noe galt med. Det er ikke Direktørens skyld.

Det er ikke Administrerende Direktør sin skyld. Administrerende direktør skal ha det store overblikket, se på helheten. Ikke dykke ned i detaljer som at det står en ensom radiograf på vakt en sommernatt og umulig kan være to steder på en gang. Men trombolysealarmene fortsetter å ringe. Radiografen må fly, men man kan ikke storme ut av en smittestue på en , to, tre. Administrerende Direktør  har jo innført ARP (aktivitetsstyrt ressursplanlegging) Det var bare det at et virus var ikke med i den planlegginga. Ikke at fru Olsen skulle få hjerneslag likt med at den bilen full av ungdommer kjørte ut av veien heller. Det er ikke Administrerende Direktør sin skyld.

(Flere, mange flere ledernivåer kommer under bilde. Så følg med!)

Det er ikke Administrerende Direktøren i det regionale helseforetaket sin skyld. Jeg vet ikke helt hva som er hennes ansvar. Bare at hun jo selvsagt skal ha et helhetlig blikk på hele regionen, alle foretakene hun er satt til å administrere. Det betyr sikkert en hel masse penger å fordele, men likevel ikke mange nok. For det er så mange som krever. Det er ikke lett å prioritere. Man gir til de som skriker høyest, til de som er størst og i egne og andres øyne viktigst.  Og så måtte hun kjøpe smitteværnutstyr til 10 ganger normal pris for hun hadde glemt at slikt var kjekt å ha på lager. Hun håper på ekstrabevilgninger, på mirakler, på at ting skal ordne seg. Det er ikke Administrerende Direktør for det regionale helseforetaket sin skyld.

Det er ikke Helseministerens skyld. (Det er garantert noen ledernivåer mellom Helseministeren og Administrerende direktør for de regionale helseforetakene men jeg aner ikke hvem de er, hvilken tittel de har eller hva de gjør – utenom å lede. Hvilken nytteverdi de har. Jeg orker ikke tenke på hvor mange de kan være. Jeg tror det er best at jeg ikke vet. Så jeg utelater de. Hvis dere leser dette, beklager jeg dypt at jeg hopper over dere.) Det er ikke Helseministerens skyld at det ikke er mere penger til fordeling. Han setter pris på den innsatsen hver enkelt gjennom nivåene med helseledelse og helt ut på gulvet gjør. Han har sagt det mange ganger, og med mange fine formuleringer. Han har stått i bresjen for en gigantisk kampanje som har gitt de som arbeider helt der ute med pasientene flere tusen klapp! En stor applaus! Fått de til å føle seg som stjerner eller kjendiser. Penger er ikke alt. Det er ikke Helseministerens skyld.

Det er ikke Ernas skyld. Erna har fordelt alle pengene hun har og mere til. Nesten hele oljefondet har hun brukt. Hun har gitt til alle bedriftseierne, slik at de kan sikre arbeidsplasser og utbytte.  Hun har gitt til alle de permitterte og arbeidsledige. Hun har gitt til flyselskap og til busselskap. Hun har gitt til børsene og til aksjespekulantene. Hun har gitt til finansnæringen og til rederne. Hun glemte sykehusene og kommunene. Det er så mange å tenke på. Nå er kassa tom. Det er ikke Erna sin skyld.

Jeg er ikke leder. Men jeg er lei av at ledere på alle nivåer fraskriver seg sitt ansvar og skyver det oppover og nedover gjennom glavalag med ledelse helt til problemet, unnskyld jeg mener utfordringen, synes å ha  blitt borte i ulla.

Det er ikke en lett jobb å være leder, uavhengig av hvilken plass du har i hierarkiet. Jeg har forståelse for det.  Men hvis du ønsker deg en lett jobb, hvorfor søkte du deg til en lederstilling? Var det bare lønna som frista?

 

 

Gutt eller jente….

Så raste jeg ned til en 49. plass igjen.  Holder meg over midten med et nødskrik. 606 sidevisninger siste døgn er jo ikke verst, men skal jeg til topps må jeg levere bedre enn et dikt. Det er tydelig.

Kokkejævel er på toppen igjen i dag.  Og det kommer han nok til å være i morgen og.  For overskriften på innlegget han la ut i dag morges rett før klokka 6 var “Gutt eller jente”.  Og når vi lesere vet at han og Kjærest venter barn blir det noksidevisninger av en slik overskrift, forståelig nok.

I dag skal Kjærest på den ordinære ultralyden som jeg mener er rundt uke 18, og da kan de få greie på om det er en liten gutt eller en liten jente som vokser der inne i magen. Jeg tror ikke jeg visste kjønnet på noen av ungene før fødselen. Men så var jo jeg gravid i forrige århundre.

Kokkejævel håper det er ei jente.  De mistet en gutt i krybbedød i fjor, og er redd for at hvis det kommer en ny gutt så blir det liksom en erstatning for han som ikke er lenger. Jeg forstår tankegangen.  Jeg vet vi tenkte litt slik da vi ventet vårt tredje barn etter at Tiril hadde dødd i krybbedød. Og det kom en liten gutt, så vi var heldige på det viset. Vi hadde også snakket om i de få ukene Tiril levde, at vi skulle ha flere barn. Ikke sånn med en gang, men sånn litt etter hvert.  Både Gamle Gubben Grå og jeg kommer fra tre-barns familier og var enige om at vi skulle ha minst tre.  Når Tiril døde, og vi ventet neste barn var det godt å tenke på at vi hadde bestemt oss i forkant for å få nummer tre. Det var ingen erstatning, det var neste mann i søskenflokken.

Da vi mistet Anders i dødfødsel var det noen som mente at vi ikke kunne la det ende slik, at vi måtte få et barn til.  Men Anders var en overraskende atpåklatt, og det fristet aldri å gå på et sjette svangerskap.  Det ville helt klart føles som en erstatning for han som aldri fikk møte livet.

Jeg forstår altså tankegangen til Kokkejævel utrolig godt, så er alle barn unike.  Så det kan jo hende at den krabaten som nå romsterer i Kjærest sin mage har en helt annen personlighet, lynne og utseende enn han som var her først.  Så Kokkejævel, og Kjærest; Det blir fint selv om det er en gutt.  Ingen kan erstatte han som var her en kort stund.

Jeg vet at det er en tøff tid dere går i gjennom.  Jeg vet noe om tankene og frykten som ligger der innerst inne, som en klo.  “Lynet slår ikke ned to ganger” er det noe som heter, men Kokkejævel vet akkurat som meg at noen ganger blir man rammet to ganger. Statistikk og sannsynlighetsberegning har ikke alltid noe med livet selv å gjøre.

Gutt eller jente, det betyr noe, men ikke alt.  Det viktigste er jo at barnet er friskt og raskt.  I dag skal dere bli litt bedre kjent med barnet deres.  Gled dere, og ha en fin dag.