Fortsatte min ferd oppover bloggtopplista i dag. 46. plass med hele 712 sidevisninger! Det er jeg kjempefornøyd med! Men hvor lenge var Eva i paradis? For på toppen av bloggtopplista troner Småbarnsforeldre med et dikt til “Lillemann”, det yngste av deres 7 barn, en liten fyr som ikke er mange ukene gammel.
Ungene mine er voksne. De er i tjueåra alle tre. Blir liksom litt feil hvis jeg skriver “So ro, Lillemann, Mamma gjør så godt hun kan” dikt til Yngste Sønn, blikkenslager-lærlingen som slett ikke bør sovelenger, men komme seg opp av loppekassa og på jobb. (Brøler opp loftstrappa for nte gang denne morgenen “Nå må du stå opp!!!!”)
Følelsen Småbarnsforeldre skildrer i diktet, følelsen av å føle at man ikke strekker til selv om man gjør så godt man kan, ja den kan jeg kjenne meg godt igjen i.
Jeg beklager alle mann.
men jeg gjør så godt jeg kan.
Selv om jeg er gammel, grå
erdet ikke alt jeg kan få fiksa på.
Jeg skjønner du er sint og lei
når du kommer inn til meg.
For selv om nettopp du
er på ledernivå nummer sju
er det du som har jobben med å få
oss på gulvet til å forstå
at vi har for dårlig rå(d).
Andre forteller om magevondt, søvnløse netter og ingen venner
Jeg lytter, trøster, er nær og holder hender.
Jeg burde kanskje visst,
hva det var jeg gjorde sist.
Men så er det jo slik.
At ingen situasjon er lik,
hver utfordring er helt unik.
Selv om du er sliten, og utfordringen er stor.
enda større enn den var i fjor
Skal jeg bidra alt jeg kan,
så vi ror det her i land.
Arbeidshverdagen skal være trygg og god.
Kommunen være et godt sted å bo.
Det skal jeg bidra til, jeg lover.
Jeg gir meg ikke før kampen er over.
Jeg skal gjøre så godt jeg kan
for å hjelpe alle mann.
Tror dere på dårlig karma? Du vet litt sånn at skjebnen tar igjen og gir deg en på tygga når du ikke har oppført deg helt pent? Vel, det har i såfall rammet meg i dag.
For satt ikke jeg her tidlig i dag morges og hoverte over Kokkejævel som syntes det var litt tungt å komme i gang en attende mai? Belærende doserte jeg om blasfemi, lover fra 1600-tallet og fullmåne. Det innlegget kan du lese her.
Ikke før hadde jeg trykket på “Publiser” knappen før karma kom og dro til meg i bakhodet ikke bare en gang, men opp til flere ganger på rad. Nå sitter jeg skjelvende bortgjemt på et sjalterom på jobben og klamrer meg til kaffekoppen mens jeg ber om nåde. Gudene skal vite at jeg trenger den kaffen i dag.
For hva skjedde bare få minutter etter at jeg hadde trykket publiser og det forrige innlegget lå ute på nett? Jo den til da relativt ok mandagen begynte å slå seg vrang.
“Jeg får kaste meg på krykkene” sa jeg til Gamle Gubben Grå som merkelig nok allerede satt påkledd ved spisebordet og spiste frokost. “Da må vel jeg bli med.” svarte Gubben og reiste seg likt med meg. Jeg så uforstående på han. Vel liker jeg å tilbringe tid med Gubben, at vi gjør ting sammen, men nå skulle jeg på jobb og det burde i grunn gå greit uten Gubbens selskap. “Skal ikke du levere Lille Bille på verksted for EU kontroll?” spurte Gamle Gubben Grå da han så mitt noe spørrende blikk.
Det hadde selvsagt jeg helt glemt. Og jeg hadde som vanlig bare tiden av veien. Hvis vi nå kjørte nedom sentrum, leverte Lille Bille på verkstedet for at Gamle Gubben Grå så skulle svippe meg opp til sykehuset kom jeg garantert til å komme for sent på jobb. Jeg hater å komme for sent, selv om det bare er for et par minutter. Og det å levere en bil på verksted tar ikke “et par minutter”. Når man kommer som kjerring inn på et bilverksted er min erfaring at det tar en evighet før noen bak skranken i det hele tatt får øye på deg. Og så er det ikke bare å levere nøkkelen og flakse ut igjen. Nei, det er spørsmål som skal besvares og ting som skal noteres ned i rolig tempo helt til jeg omtrent er sprekkeferdig av rastløshet. Sender jeg Gamle Gubben Grå inn tar det om mulig enda lenger tid. Da må jo han lire av seg noen morsomheter og gjerne drikke en kopp kaffe før han kommer ut igjen.
Men fordi Gamle Gubben Grå er Gamle Gubben Grå og selv etter 30 års samliv fremdeles relativt svak for min kvinnelist, får jeg overtalt han til at jeg kjører til jobben med han som passasjer. Så leverer han Lille Bille på verkstedet, og venter i byen til de er ferdig med EU kontrollen eventuelt går hjem eller finner en buss. Det viktigste er jo at jeg kommer tidsnok på jobb, ikke å gjøre hverdagen enkel for Gamle Gubben Grå, ikke sant?
Vel som tenkt så gjort. Jeg satte meg inn bak rattet, satte bilen i revers, inn med gassen samtidig som jeg dreide rattet godt mot venstre. Å kjøre ut fra sin egen gårdsplass er jo noe man gjør mer ved hjelp av ryggmargsrefleks enn ved bruk av speil, bakvindu og annet ekstrautstyr. Etter få meter sa det pang. Det var tydelig at Lille Bille støtte på motstand. Jeg tenkte raskt og kastet et blikk i speilet. Firmabilen til Yngste Sønn sto parkert på gårdsplassen og hindret meg i å få snudd Lille Bille. Pleier ikke å være noe problem. Vanligvis drar Yngste Sønn lenge før meg, men i dag lå også han litt bak skjemaet.
Irritert setter jeg bilen i første gir og drar rattet med irriterte bevegelser mot høyre. Gamle Gubben Grå ved min side holder klokelig kjeft. Jeg kjører da raskt fremover og kjører fronten på bilen inn i kanten mot kjøkkenhagen. Fremdeles ikke et ord fra Gamle Gubben Grå. Jeg tror jeg nevnte navnet på noen høyere makter som ikke befinner seg i den kirken som illustrerte mitt forrige innlegg. Hvem var det som hadde hovert om blasfemi?
Så var det å møysommelig rygge bilen rundt hushjørnet og ut innkjørselen. Helst uten å dunke borti firmabilen til Yngste Sønn, bilen til Gamle Gubben Grå, trammen, trappa opp til trammen, en sykkel, sykkelstativ en stykk snøfreser, hushjørnet, gjerdet til naboen, x antall sypresser eller søppelskuret ytterst i utkjørselen. Det gikk greit, men da jeg fikk bakenden til Lille Bille ut i gata utenfor og virkelig fikk oversikten over gata når sikten ikke var sperra verken av søppelskuret eller tujahekken til naboen, befant Lille Bille seg bare få centimeter foran fronten på den store søppelbilen til HRA, det lokale avfallsselskapet. Jeg skal love dere at hjertet slo et par ekstra slag akkurat da!
Litt mer våken og litt mer skjerpa kjører jeg videre. I krysset ut av boligfeltet og ut i bygdeveien Vågårdsveien, som er en blindvei inn til den lille grenda Vågårdsbygda, har jeg passe hastighet og ser grusbilen fra Myrvang som kommer kjørende så støvskyene står etter den. Jeg trenger nesten ikke bremse ned for å unngå at vi møtes. Har ikke den vikeplikt for meg, jeg kommer fra høyre?
Jeg ser og han lille gutten som løper over brua med raske skritt mot skolebussen som står og venter. De kan være litt vimsete disse små-karene på en 7-8 år og fort bruke hele veibanen. Men jeg holder lav hastighet og legger meg godt ut til siden
Vi kommer oss til sykehuset uten flere uhell, og jeg kan glad og fornøyd overlate Lille Bille til Gamle Gubben Grå. Ankommer avdelingen 07.58 ferdig skiftet til hvit pysj, og kan skjenke meg en kopp rykende varm kaffe før arbeidsdagen tar til. Gudene skal vite at jeg trenger den i dag.
En tanke slår meg etter at innholdet i den første kaffekoppen har begynt å gjøre sin virkning og klarnet hjernen litt. Kokkejævel bor oppe i Alta ikke sant? Og Alta, det er samenes rike. Jeg vet ikke om Kokkejævel er same eller har samiske røtter, men muligheten er jo til stede. Eller Kjærest, kanskje hun har sameblod i årene og har lest det forrige blogginnlegget mitt! Jeg kjenner jeg grøsser på ryggen. Kan jeg rett og slett ha blitt utsatt for ganding?
Å gande noen, eller sette gand på noen betyr å kaste trolldom eller nærmere bestemt å kaste vondt over folk. Ganding er samefolkets form for trolldomskunst, eller utsending av ånder for å utføre forskjellige tjenester. En gand er en slags trolldomspil som samiske trollmenn eller kvinner kan sende etter mennesker for å skade dem i følge folketroen. Det ble hevdet at samer og andre kunne sende gander over lange avstander og for eksempel spre sykdom med nordavinden til England eller Frankrike. Det ville altså ikke være noen heksekunst for en god gander å sende en aldri så liten forbannelse fra Alta og til Hønefoss for å skade meg. Eller det ville jo være en hekse- eller trolldomskunst, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.
Jeg synes det er litt kult hvis jeg virkelig er gandet. At noen har kastet trolldom over meg. Jeg har alltid likt folketro og har selv av mange fått betegnelsen heks. Så selvsagt har jeg stor respekt for gammel folketro. Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder har jeg hørt.
Men samtidig er det jo litt nifst og. Hvis det sitter en illsint Kokkejævel oppe i Alta og sender trolldomspiler med ulykke og forbannelser over meg. Hva skal til for å bli kvitt en gand? Jeg leser meg nok en gang opp på nødvendig kunnskap. Det virker som det beste er å søke hjelp hos en annen trollmann, eller sjaman. Er det noen som har telefonnummeret til Durek?
Her har jeg med nitid arbeid og på tross av en elendig 17. mai klart å karre meg opp på en 49. plass. Og hva møter meg? Hva har Kokkejævel klart å koke i hop som jeg må kommentere tidlig en mandags morgen? Jo ren og skjær Gudsbespottelse, blasfemi. Sånt er ikke noe å spøke med. Opp gjennom historien har folk blitt steinet og brent for slike ugjerninger. Ja til og med her i landet slo Christian kvarts lov fra 1687 fast at blasfemi skulle straffes ved at den skyldige skulle få tungen skåret ut for deretter å bli halshugget. Høres liksom ikke så fristende ut tidlig en mandag morgen, rett etter nasjonaldagen.
Blasfemi var straffbart i Norge etter Alminnelig borgerlig Straffelovs § 142 frem til 2015. Men i dag kan Kokkejævel drive med Gudsbespottelse oppe på bloggtoppen uten å risikere å miste verken tunge eller hode. Hadde det vært opp til meg ville nok blasfemi vært ulovlig fremdeles, og da hadde jeg prompte levert en anmeldelse på kokkejævel sitt innlegg.
“Jesus, ondskapsfull eller bare korttenkt?” spør Kokkejævel med store bokstaver i overskriften på innlegget sitt, og lar seg avbilde som en kristusfigur foran noe som minner om et alter, men som nok er noe mer okkult. Hemmelig sekt?
Årsaken til at Kokkejævel stiller kritiske spørsmål rundt Jesus sin tankeevne og sinnelag er at det er litt tungt å stå opp 18. mai. Han syntes Jesus burde tenkt på det og gjort 18. mai til en helligdag. Nå må vi jo vente helt til torsdag, Kristihimmelfartsdag før vi finner en fridag. Hardt det for enkelte.
Så litt korttenkt stiller Kokkejævel spørsmålet om Jesus var korttenkt eller ikke tenkte på Norge når han valgte å ta turen opp til himmelen på torsdag, bare 4 dager etter 17, mai.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å få banket litt allmenlærdom inn i kokkehodet. Kristihimmelsprett er ikke en fast dato. Den kommer 40 dager etter 1. påskedag. Og 1. påskedag er som alle vet første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Så kanskje Kokkejævel i stedet for å forbanne Jesus burde forbanne månen?
Kristihimmelsprett begynte man å feire på 300-tallet. 17. mai begynte man som kjent ikke å feire før etter 1814. Grunnlovsdagen ble ikke en festdag før etter at grunnloven ble underskrevet,
Kanskje var det Eidsvollsmennene som var skikkelig ondskapsfulle. De underskrev jo Grunnloven 17. mai 1814. Men hvis de hadde ventet en dag, en eneste dag og så undertegnet Grunnloven 18. mai kunne problemet til Kokkejævel vært løst og vi hadde fått fri dagen etter Grunnlovsdagen. For 18 mai 1814 var dagen før Kristi Himmelfart. Så hvis man da hadde tidfestet Grunnlovsdagen på samme måte som resten av helligdagene på denne tiden av året, altså tatt utgangspunktet i månen og vårjevndøgn. Og ikke brydd seg så mye om kalenderen og datoer, så kunne vi feiret Grunnlovsdagendagen før Kristihimmelfartsdag, og på den måten alltid fått fri dagen derpå.
Nei det er nok Eidsvollsmennene Kokkejævel burde ta seg en prat med i stedet for å irettesette Jesus.
Kokkejævel på toppen av bloggtopplista trakk inn magen så godt han kunne. Det hjalp ingenting. Han fikk ikke på seg dressbuksa. Jeg er på 53. plass og har ingen planer om å trekke inn magen! Bunaden kommer til å henge i skapet i år og. Det er 25 år og 30 kilo siden jeg var inne i den sist.
Det har snødd hos Kokkejævel. Hos oss er det fint klart vårvær, litt mye vind men behagelig temperatur mellom vindkastene, (Utsikten er fra Vikerfjell ikke langt her fra og er ikke tatt i dag – har lufta hundene, men har ikke vært på fjellet.)
Det er ikke noe 17. mai pynta frokostbord her i huset sånn som hos Kokkejævel. Der har jeg helt klart forbedringspotensialer. Men vi skal ha lang frokost med varme rundstykker, Dette blir en 17. mai uten det vanlige stresset hvor jeg knapt får slengt i meg ei brødskive mellom slagene.
Har laget Pavlova. Er ikke det den optimale 17. mai kake? Pavlova til frokost går fint i dag.
Jeg skal forsøke å få med meg litt hornmusikk, og kanskje bilkortesjen som skal erstatte barnetoget her i byen. Og skal vel stå ute på terrassen og gaule “Ja vi elsker” klokka 13, kanskje. Vil jo ikke skremme naboene – og jeg har absolutt ingen sangstemme. Fikk brev med hjem da jeg gikk i 3. klasse. “Det hadde vært fint om Brit holdt munn i sangtimene…” Jeg mener, da er sangstemma ille!
På kvelden skal vi ut til Høvdingen og spise spekemat. Vanligvis samles storfamilien, men vi er for mange til å få til det i år, så nå fordeler vi oss litt ut over dagen.
Kokkejævel er tilbake på bloggtoppen. Han bruker kraftuttrykk, og ber meg og alle andre om å holde avstand.
Vel, jeg er nede på en 50. plass, så avstanden er nok sikret…..
Det er selvsagt viruset han sikter til. Verden åpner langsomt opp igjen. Da må vi ikke glemme og fortsette med de enkle grepene som å vaske hendene og holde avstand. På det punktet er Kokkejævel og jeg hjertens enig.
Regjeringen har svidd av bortimot en billion kroner på tiltak for å begrense smitten, skriver Kokkejævel. Da må vi ikke la smitten blomstre opp igjen bare fordi vi blir sløve og gir faen. Jeg er fremdeles enig i at vi skal fortsette med å vaske hendene og holde avstand uavhengig av regjeringens pengebruk.
Jeg mener, regjeringer kaster bort millioner og billioner på så mangt, og også denne billionen fortjener at man i ettertid gransker om alt var vel anvendte penger, eller om vi kanskje kunne gjort noe annerledes. Evaluering som det heter på fint.
Hadde vi for eksempel trengt å stenge ned landet i to måneder hvis vi hadde hatt bedre beredskap?
“Det er ikke noe offer å holde avstand” sier Kokkejævel.
For mange er det det. I går hørte jeg om en far. Han ble far for første gang for fem uker siden. Barnet var født flere uker før termin, og ligger nå på nyfødt intensiv på femte uka. Der har ikke far adgang. Kun mor. Man begrenser besøkene på sykehus til det aller mest nødvendige og noen ganger litt under det. Det går bra med barnet, det er ikke noe kritisk ut over at det er prematurt. Så denne pappaen har vært pappa i fem uker, og har bare sett det lille barnet sitt rett etter fødselen.
Jeg tror han synes det er et relativt stort offer og holde avstand, selv om han sikkert har forståelse for at det er viktig å holde avstand.
Det sitter en god del gamle på våre institusjoner. Innimellom får de se sine kjære på nettbrett betjeningen legger i fanget deres. Noen kan få lov til å vinke til barn og barnebarn som står utenfor vinduet. Det er ikke sikkert de hlt forstår dette med viruset. De er svekket av alderdom og sykdom. For dem er det et offer og holde avstand. For deres pårørende er det et offer å holde avstand. Det er ikke sikkert de kan ta igjen det forsømte etter at krisa er over om ett års tid eller så.
Det er et offer å holde avstand når alt du ønsker er å være nær.
Det er nok litt andre situasjoner Kokkejævel tenker på når han formaner oss til å holde avstand. Han arbeider på et kjøpesenter og hevder han ser en tydelig endring i folks adferd. Jeg ser det samme når jeg beveger meg rundt i samfunnet. Folk er ikke så redde lenger, og det er bra. Dessverre er det noen som tror vi nå er tilbake til normalen og derfor kan gi faen i håndhygiene og avstand.
Hos Kokkejævel, på kjøpesenteret i Alta går det mindre sprit. Folk bader ikke lenger hendene i hånddessinfisjon hvert annet minutt. Det er ikke bra.
På jobben min, på sykehuset, er spritforbruket fremdeles veldighøyt. Heldigvis. Jeg ser pasienter desinfisere hendene i spritdispenserne hele tiden. Ser de bruker jakkeerme eller sjalet til å holde avstand mellom huden på fingrene og dørhåndtak. De har med plast-skotrekk til å ha på føttene. Jeg synes folk er flinke.
Også de fleste av de jeg treffer på Kiwi eller når jeg en sjelden gang er innom en annen butikk.
Mulig folk går litt tettere sammen enn for en måned eller to siden, når byene var folketomme. Vi tar livene våre tilbake gradvis. Vi behøver ikke snike i køer, åle oss frem rundt andre kunder eller strekke oss over hun gamle damen som bruker så utrolig lang tid på å ta en melkekartong ut av kjøleskapet på Kiwi, og så blir stående og fundere litt i kjøleskap-døra om hun også skal kjøpe med en fløte. Vi har fremdeles tid til å stå høflig på en meters avstand og vente til hun er ferdig. Fredagstacoen løper ikke fra deg av den grunn!
Faren er ikke over. Alle jeg snakker med og som har noe med helseledelse vet at kampen mot viruset langt fra er over. Vi er relativt sikre på at smittetallene kommer til å stige igjen her i landet og. Det kommer til å bli flere syke, flere sykehusinnleggelser, flere intensivpasienter, flere respiratorpasienter og flere døde.
De siste beregningene jeg har hørt anslår at den neste toppen vil bli rundt september.
La oss alle gjøre det vi kan for at også den smittetoppen skal bli så liten som mulig. La oss gjøre det vi kan for at ikke intensivkapasiteten og respiratorkapasiteten ikke blir sprengt.
La oss slippe å få italienske tilstander, eller spanske, svenske eller belgiske…
La oss i helsevesenet ha kapasitet til å behandle alle pasientene som trenger behandling, intensivseng, respirator. La legene få slippe å stå i umulige etiske dilemmaer. Hvem skal få den siste respiratoren?
Ikke frykt andre mennesker. Men ta hensyn, vær normalt høflig. Kleng deg ikke innpå andre mennesker. Vask hendene. Host i albuen eller i et papirlommetørkle. Lær deg disse enkle tingene – og fortsett med de ut dette året, og det neste- Og ut tiåret og resten av livet.
Så enkle grep kan redde liv, også når det ikke er noen pandemi.
Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Og det er så godt å kjenne at energien er tilbake, at jeg begynner å bli mer og mer lik meg selv slik jeg var den gang da. Slik jeg var før jeg fikk diabetes, før jeg møtte veggen, før jeg ble deprimert eller hva som nå var grunnen til at det meste føltes som et ork.
Men jeg vet og at det er viktig å lytte til kroppen, ikke gape over for mye og ta noen pauser og bare slappe av. Det er bare ikke like lett å huske på støtt. Jeg er jo et ja-menneske.
I går fikk jeg en mail fra “Hold pusten”, medlemsbladet til Radiografforbundet. Det var liksom min tur til å skrive et innlegg om noe innen fagfeltet som jeg brenner for. Ja, helt frivillig er det jo om du vil delta i skrivestafetten. Selvsagt så jeg Ja. Klart det. Liker å skrive, og jeg er jo et Ja-menneske.
I går var det styremøte i Rødt. Da ble jeg spurt om jeg kunne ta å lage en innledning til debatt til neste landsmøte. På ny hørte jeg meg selv du Ja, klart det.
Noen på møte som vet hvor sliten jeg har vært så granskende på meg. Så ut som om han var på nippet til å si noe. Men han stoppet. Og det går fint. Energien er tilbake. Utfordringen er inspirerende.
Martine Halvs er på første plass på bloggtopplista. Jeg er helt nede på en 55. plass, og har absolutt ingen grunn til å feire eller feste.
Martine hadde en fantastisk torsdag, og var strålende blid. Torsdagen min var ikke så verst den heller.
Martine er stolt, rørt glad og overveldet over alle hyggelige tilbakemeldinger hun har fått på et tidligere innlegg. Jeg er også glad for tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg. Om jeg kan si at jeg er stolt, rørt og overveldet er muligens og ta litt hardt i. Takknemlig, ja men….
Martine har fått flis i foten. Hun har spist reste-taco gått en tur for å klarne hodet og jobba jobba jobba.
Jeg er frisk og rask. Jeg hadde tillitsvalgtsdag i går. Og siden arbeidsgiver avlyste et fysisk møte i Drammen sent onsdag ettermiddag og jeg faktisk oppdaget det før jeg dro avsted til Drammen tidlig torsdag morgen, hadde jeg god tid til å besvare mail og delta på Skype-møter. ( Beklager arbeidsgiver – planen deres lyktes ikke denne gangen…)
Jeg fikk satt på oppvaskmaskin og spist middag (Grandis) mens jeg deltok på et digitalt møte i fylkestingsgruppa til Rødt Viken etter endt arbeidsdag. Så bar det av sted til styremøte i Rødt Ringerike. Det første fysiske møte jeg deltar på på flere uker for ikke å si måneder. (Vi var 4 stykker satt på hver vår ende av et stort rundt bord, minst en meters avstand. Det var antibac på bordet..)
Innlegget Martine takker for responsen på handler om den følelsen av å føle seg alene, annerledes, og utenfor selv når man er sammen med andre. At man har følelsen av at “alle andre” har det mye finere, morsommere og kulere enn det du har det At det du gjør på for eksempel på 17. mai bare er bleke etterligninger av det de som er virkelig kule gjør. Jeg skjønner følelsen. Jeg har aldri vært på den kule festen.
Jeg har aldri vært på den kule festen med de kule folka, og vet du Martine og alle dere andre, jeg har aldri savnet det heller. De kule folka har liksom ikke vært mine folk, min gjeng.
Jeg sier ikke at jeg aldri har ønsket at markeringen av nyttårsaften, 17. Mai eller andre slike dager kunne vært litt mer festlig. Litt mer sprudlende. At det liksom kunne tatt litt mer av. For den følelsen har jeg hatt mange ganger.
Ta nyttårsaften for eksempel. I mange mange år inviterte vi Svoger og ei venninne av meg den kvelden. Ramma for fest var til stede. Vakkert pyntet bord. God mat. Raketter og champagne. Alt som hører med. Og vi har alltid hatt det trivelig nok, men det har aldri vært hæla i taket og tenna i tapeten. Mer stille og rolig, kanskje av og til litt kjedelig. Gamle Gubben Grå og Svoger er to trauste karer. Ikke noe galt med dem, men de er liksom ikke de som finner på de villeste spilloppene, forteller de beste historiene eller drar i gang med heftig dansing. De er mer publikum enn de som skaper fest. Venninna mi kan nok bidra med ville latterkuler, og kunne nok svingt seg på parketten hvis muligheten bød seg, men hun er ikke den som tar initiativet til å sette i gang moroa. Og tidvis har jeg følt at det kanskje har vært litt tungt å få denne forsamlingen til å ta av i et ellevilt nyttårsparty det vil gå gjetord om lenge.
Og det er det innlegget til Martine handler om. Det handler om følelsen av at det man gjør, de opplevelsene man har, ikke er bra nok. Det handler om forventningspress og det å føle at man ikke strekker til. Jeg ville jo så gjerne at de nyttårsaftnene skulle ta av, og følte på at det var mitt ansvar. Jeg var jo vertinne.
Mange har nok følt på den følelsen at festligheter de arrangerer ikke blir bra nok. At alle andre får det til så mye bedre. For eksempel det året jeg fyllte femti. Jeg leide lokale, fiksa mat og ba inn en haug med folk. En hyggelig fest. Jeg koste meg. Men søstra mi hadde 50 års festival på ei strand, snekra scene leide inn band og serverte helgrilla elg for å markere sin 50 års dag. Festen mitt blekna litt i den sammenligninga.
Jeg er eldre enn Martine, og med årene liker man å tro at man og blir visere. For jeg vet at jeg kunne aldri arrangert den 50 års festivalen. Jeg kunne snekra scene, leid inn band og grilla elg eller flodhest for den saks skyld. Det er den enkleste biten av det å arrangere fest. Det hadde aldri tatt av på samme måten med Gamle Gubben Grå, Svoger, Venninna, Den Halvgale Perseren, Svigermor og alle de andre jeg ba på min 50 års dag. Og det hadde ikke vært elgen sin skyld…
Jeg sier heller ikke at det var gjestenes feil, for jeg hadde mange festlige og fine gjester på min 50 års dag. Mange som sikkert kunne i et annet lag ha festet enda villere, danset enda heftigere og ledd enda høyere. Men det er liksom ikke de festene jeg arrangerer, og det er greit nok. For jeg fikk en fest som i grunn var akkurat slik jeg ønsket. Og jeg feiret dagen sammen med de menneskene jeg ønsket å dele dagen min med. Og det er jo det som teller ikke sant?
Martine sier at hun tror at mange feirer dager som 17. Mai med folk de egentlig ikke har behov eller lyst til å feire med. Jeg er litt usikker på hva hun mener med det. Feirer hun med familie og slekt, men har mer lyst til å feire med venner? Feirer hun med de samme vennene som hun alltid har feiret 17. Mai med fordi det liksom er tradisjon selv om de ikke har så mye felles lenger? Eller feirer hun med de kjedelige folka og skulle mye, mye heller hengt i lag med de kule?
Jeg har alltid feiret ting med de folka jeg ønsker å feire forskjellige dager med. På 17. Mai er det familien og slekta. Ikke fordi jeg MÅ, ikke bare fordi det er tradisjon, men fordi det er de jeg har lyst til å være sammen med den dagen.
Da jeg fyllte femti leste jeg mye om den perfekte markeringen. Et sted sto det at man skulle be de som du ville imponere, knytte bånd med for å fremme karriere eller posisjon. Jeg gjorde ikke det. Jeg kunne bedt mange folk jeg kjenner som har kule stillinger eller verv. Jeg kunne bedt ordfører og direktører. Mange av de er hyggelige folk som jeg godt kunne ha hygget meg med, eller som jeg ved andre anledninger har hygget meg med i festlig lag. Mulig det kunne ha hjulpet meg til å nå posisjoner som kunne friste, stillinger jeg kunne ha lyst på. Jeg kunne hatt ei gjesteliste som sikkert kunne imponert både Svigermor og resten av slekta. Men det var ikke de folka jeg hadde lyst til å feire dagen min med.
Jeg har slutta med å bruke av min dyrebare fritid på folk jeg egentlig ikke har lyst til å bruke tid på eller dra på ting bare fordi jeg “må” eller jeg føler at det er forventa. Føler jeg for å sitte i gyngestolen på terrassen sammen med Gamle Gubben Grå en fredagskveld gjør jeg det, selv om det er sommerfest på jobben.
Det handler om å prioritere det som gjør deg godt. Kjenne på sine egene følelser, ta hensyn til seg selv og ta ansvar for å skape sine egne gode opplevelser.
Mulig Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen hadde en fin dag i går, men jeg hadde ikke akkurat verdens fineste dag.
Kokkejævel kjøpte blomster til Kjærest.
Ingen kjøpte blomster til meg. I stedet måtte jeg kjøpe twist til en fyr på jobben. I forrige uke fikk vi sjokolade av en pasient fordi vi hadde så god service på røntgen. Denne fyren var ikke på jobb den dagen, hadde fri og fikk da selvsagt ikke noe sjokolade. I dag ble det en greie mellom han og “mini-sjefen”. Masse tull og fjas, og klaging til meg. Så selv om han fyren overhode ikke har godt av den sjokoladen, gikk jeg til han Ove borte i kiosken og kjøpte en twistpose slik at jeg kunne få arbeidsro. Man får ikke mer moro en den man lager sjøl!
Det var heller ingen som bad med meg ut på restaurant.
Ikke noe kinamat her i gården, nei. Og ikke fikk jeg middag før langt på natt! Klokka var over åtte før jeg fikk servert skinkegrateng, salat og hvitløksbaugete.
Den sene middagen kan muligens ha en sammenheng med at jeg stakk på tur med Charlie Chihuahua med en gang jeg kom hjem fra jobb. resten av husstanden hadde spist før jeg kom hjem.
Skinkegratengen var veldig god, og det ble to porsjoner. Sulten var jeg jo etter en lang arbeidsdag og tur med Charlie.
Drakk Bris til maten. Bris med smak av jordbær og kiwi, en av mine nye favoritter nå som jeg har slutta med cola. Men Gamle Gubben Grå tilbød seg å hente et glass rødvin til meg. Han syntes jeg skravla litt mye. Et sikkert tegn på at kjerringa er sliten. Litt rødvin da, så sovner jeg kjapt på sofaen og holder kjeft. Smart han der gubben min.
Kokkejævel betalte nesten 1000 kroner for middagen han spanderte på Kjærest på kinarestauranten. Jeg er usikker på om han skriver det for å klage på hvor mange penger han “sløste” bort på Kjærest, eller for å prale med hvor generøs han er. Mest sannsynlig det siste. Han skryter jo av at han kjøpte tre blomsterbuketter satt sammen til en til henne og..
Hvis det er av interesse kjøpte jeg mat for 500 kroner på Kiwi i går Hvor mye twistposen kostet er jeg usikker på. Tror kanskje jeg ikke vil vite det. Synes sånt i grunn er alt for dyrt. Men det var gøy å få satt et punktum for den sjokoladestriden.
Kokkejævel avslutter sitt innlegg om noen hentydninger om sex- eller Netfix.
Hva Gamle Gubben Grå og jeg måtte bedrive bak låste dører og nedrullede persienner er en privatsak som bare angår oss.
Kokkejævel har dumma seg ut! Ja, det er helt sant. Han sier det selv! Og ikke hvilken som helst blemme heller, nei selveste kron-blemma! Hvordan går det an for en toppblogger å gjøre ei slik blemme!?!
Hva Kokkejævel har gjort? Jo han har bare skumlest de nye forskriftene om serveringssteder og korona som kom i går. Ja, er det mulig? Jeg ler så jeg rister! En sånn amatør-feil ville ikke jeg gjort, og jeg er langt nede på en mange og femtiende plass på bloggtopplista.
Alle med litt omløp i hodet vet jo at alle slags lover, forskrifter og avtaler må leses forlengs, baklengs og gjerne sidelengs ett par tre ganger slik at man er sikker på at man forstår hva som står der, hva som menes med det knotete språket og de lange formuleringene. Hvor mange ganger har jeg ikke sett diverse ledere og direktører gå i den samme fella som Kokkejævel? Hvor mange ganger har ikke det gitt meg noen av mine kosteligste øyeblikk som tillitsvalgt?
Jeg kunne nevnt eksempler i fleng. Men vi kan jo droppe de nyeste eksemplene og ta for oss parkeringsforskriften. Parkeringsforskriften ble vedtatt av Stortinget i 2016, og trådde i kraft 1.1.2017. I foretaket vårt var det noen som ville bruke den forskriften som begrunnelse for at de ansatte ved sykehuset skulle begynne å betale for å få lov til å parkere på parkeringsplassen. Vi ansatte syntes det var en dum idé. Hvilke argumenter skulle vi bruke for å få arbeidsgiver til å ta til fornuft? Noe av det første jeg gjorde var å lese forskriften de henviste til i drøftingsnotatet. Det sto det ikke noe om at man måtte ta betaling av de ansatte. Hvis bare parkeringsplassen var tydelig skiltet med privat parkering kun for ansatte kunne vi fortsette å dele ut gratis parkeringsbevis. Når jeg så nevnte denne ørlille detaljen under drøftingen førte det til at saken ble trukket fra arbeidsgivers side.
Jeg overhørte en samtale mellom to av lederne ute på gangen mellom drøftingsmøte og AMU (arbeidsmiljøutvalgdmøte) den dagen. Han som hadde ledet drøftingsmøte informerte en av de lederne som skulle være med i AMU om at vi arbeidstakerne kom til å plukke litt på det argumentet om at arbeidsgiver var nødt til å kreve inn penger fra de ansatte på grunn av parkeringsforskriften. Med dirrende finger pekte han på meg og sa sint “Hun har lest forskriften!”
Akk ja. Det ble betalt parkering til slutt. Men jeg klarte ved å finne feil på feil i saksfremlegget å hale ut den saken i over ett år. Ett år og 8 måneder hvis jeg ikke husker feil.
Kokkejævel trodde altså noen korte, gledesfylte timer at han atter kunne åpne dørene på Hofte Pluss, salatbaren sin. Gledestrålende ringte han de ansatte og ønsket de velkomne tilbake på jobb.
Men hvor lenge var Adam i paradis? Jo helt til han oppdaget at de som morer seg med å skrive forskrifter hadde flyttet forbudet mot bufettservering fra en paragraf til en annen. Sikkert i den hensikt å villede mer enn å veilede.
Genialt!! Det er som om jeg skulle gjort det selv!
Småbarnsforeldre er tilbake øverst på bloggtoppen. Jeg er på en 48. plass. Holder jeg meg over plass nummer 50 er jeg fornøyd.
Småbarnsforeldre er fra seg av glede. I går var endelig filmen Frost 2 mulig å leie digitalt. (Sånt skjønner jeg meg svært lite på.- Digitalisert leie av film altså.) Ikke kjenner jeg Frost-universet heller. Jeg har sett en snømann, og tror det muligens finnes en slags prinsesse. I det minste noen med fine kjoler. Men jeg kjenner ikke historiene. Har ingen barn i målgruppa. Mine er i 20 åra.
Men jeg husker da ungene var små hvordan slike univers fra filmer ble en del av hverdagen for hele familien. Eldste Sønn har asperger, og gikk liksom fort all in når han fant noe som falt i smak.
Den første helten i Eldste Sønns liv var Lokomotivet Thomas og vennene hans. Eldste Sønn kunne navnene på alle vogner og lokomotiv, og raskt kunne vi andre det og. Men Eldste Sønn var nok den som hadde full kontroll. Tipper han fremdeles ville kunne navngi samtlige lokomotiv og vogner uten et eneste sekunds betenkningstid.
Jeg husker første gangen jeg introduserte han for toget. Han var rundt halvannet år, muligens noen måneder eldre. 20- 21 måneder. Jeg var gravid med Yngste Sønn, og hadde en regnværsdag hjemme med Eldste Sønn og Datteren ( 5 år) Det hadde vært en dag med mye mas og jeg var sliten. Datter dro av sted til en venninne, og jeg hadde stor trang til to minutter for meg selv, mens jeg for eksempel fikk hengt opp klesvaska. Jeg satte på en VHS med Thomas-toget som vi hadde fått. (Husker ikke fra hvor.) Og Eldste Sønn satt foran TVn som hypnotisert. Det kom ikke en lyd fra den gutten og jeg tror heller ikke han beveget en muskel før filmen var over. Han var solgt!
Neste helt var Pelle Politibil. “Hannes navn det er Pelle og han kjører på vei og gater. Han er svart og litt hvit.. “
Vi dro på biltur til Finnland en sommer på den tiden. Gamle Gubben Grå, tre barn (2, 4 og 8 år) og kjerringa i en liten turkis Ford Escort. En uke i ei campinghytte på en campingplass litt nord for Turku med besøk i Mummidalen som feriens store høydepunkt. På forhånd hadde Datter spilt inn to av ungenes yndlings-CDer over på en stor kassett. Pelle Politibil på den ene siden og Kaptein Sabeltann på den andre. Vi hadde sånn kassettspiller i bilen som “snudde” kassetten. Så Pelle Politibil og Kaptein Sabeltann gikk på endeløs tror at mens kjernefamilien forserte Sverige innestengt i en liten, turkis bil. Ute var det juli-sol og 30 grader. Temperaturen inne i bilen kunne og til tider være litt høy.
Dagen etter at ferien var avsluttet var ferien over. Endelig var det bare meg i den lille bilen da jeg kjørte de 5 milene fra huset i skogen og til jobben min på sykehuset. Da jeg etter endt arbeidsdag var på vei hjem og nok en gang hørte sangen om Pelle Politibil tone ut av høyttalerne slo plutselig en tanke ned i meg; Jeg var alene i bilen. Kanskje jeg skulle driste meg til å skifte kassett. Spille litt Åge Alexandersen eller Leonard Cohen for eksempel?
