Tilbake til fangeleiren

På søndag kveld går turen tilbake til fangeleiren, jeg mener selvsagt treningsleiren.  Fikk sms i dag. De åpner igjen på mandag, og vi er velkommen tilbake fra søndag kveld.

Da jeg leste meldingen føltes det som innkalling til “fangeleiren”.  For jeg hadde begynt å håpe på at treningsleiren skulle være stengt hele uka, slik jeg tror skoler og barnehager der oppe er.  Og hadde treningsleiren vært stengt så kunne jeg fått med meg både møte i Hovedutvalget og møte i Rødt på tirsdag, Møte i AMU på  onsdag og kommunestyremøte på torsdag – uten å søke en eneste permisjon.

Litt av hensikten med å være på arbeidsrettet rehabilitering må jo nødvendigvis å være på rehabilitering og ikke ta ut flere dager i permisjon hver uke. Det sier seg selv.  Jeg tror og at man får mer utbytte av treningen hvis en følger opplegget, og trener hver dag.
Jeg er heller ikke i tvil om at denne treningen og opplegget der oppe på treningsleiren gjør meg godt. Fysisk godt. Jeg har fått bedre balanse, jeg tror jeg har fått bedre kondis og jeg tror jeg har bedre bevegelighet. Jeg ser altså helt klart at opplegget er bra for min fysiske helse.

Samtidig gjør det noe med min psykiske helse og “stenge meg ute” fra mine politiske arenaer. Stenge meg ute fra de arenaene jeg føler at jeg behersker best. Stenge meg ute fra de arenaene hvor jeg føler at jeg lever, blomstrer og bidrar på en positiv måte. Arenaer hvor jeg føler det utgjør en forskjell om jeg møter eller ikke. .

Psykisk og fysisk helse henger tett sammen. For min psykiske velvære hadde det vært sunt å føle på litt mestring akkurat nå. Føle mestring. Jeg tror det ville gjøre meg godt.

Likevel kommer jeg til å dra rilbake på treningsleiren på søndag. For man skulker ikke.  Det forventes at jeg møter der oppe for å snekre fuglehus, balansere på stor ball og gå endeløse turer på tredemølla. Beviser for meg selv og alle andre at det er en god del ting jeg overhode ikke er god til. Føle nederlag i stedet for mestring.

Jeg vil søke permisjon til kommunestyremøte. Adhoc-utvalget sitt arbeid skal opp til behandling. Jeg vil være til stede. Jeg må være til stede.

De andre møtene må klare seg uten meg. Og jeg må klare meg uten dem. Det føles som å skulke. For jeg ønsker å fylle de verv jeg er valgt til å ivareta. Jeg ønsker å bidra – og jeg vet at noen ganger utgjør det en forskjell om jeg er der eller ikke.

På søndag går turen tilbake til ødemarken, treningsleiren, fangeleiren. Der er jeg fanget, utestengt fra livet jeg elsker – eller restene av det livet jeg elsket.

 

 

Armbåndene fra Vibbedille

Foto Vibbedille

I går dukket armbåndet jeg hadde bestilt fra Vibbedille opp i postkassa.  Det er minst like vakkert i virkeligheten som på bildet Vibbedille sendte meg etter at hun hadde forsøkt å lage armbåndene etter min beskrivelse. Elegant er vel ordet jeg vil bruke.

Et elegant smykke med et seriøst budskap.  Slikt liker jeg.  Jeg får liksom spredd et politisk budskap uten å stå og argumentere på en talerstol , skrive et leserinnlegg eller stå på stand på torget.

Kanskje vil armbåndet føre til en prat om temaet.  Kanskje leser noen budskapet og holder munnen godt lukket, av forskjellige grunner.

Sofistikert, elegant Rødt politikk. Det liker jeg!!
Så Vibbedille, nok en gang Tusen tak for at du oppfylte min drøm  om akkurat dette armbåndet.

Jeg har tenkt litt….

Hvor spennende er det at jeg skriver at Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff ikke har kommet med noen nytt det siste døgnet?

Jeg kan forstå at det var rasende morsomt når ei kjerring på 50+ uttalte seg om Rumpe-update……..  Men er det like morsomt når jeg forteller at jeg i likhet med Monica Vederhus har vært røykfri i 12 dager?  (Eller egentlig har jeg vært røykfri i en 10.000 dagers tid.  Lenge siden sist jeg bomma en sigarett i festlig lag.)
Er det fair av meg når Monica hevder at  Man klarer akkurat det man ønsker, om man ønsker det nok å komme med sånt kjerringprat som at så enkelt er det ikke alltid?
For det er jo ikke sånn.  Livet blir ikke alltid slik man ønsker, samme hvor hardt man ønsker.  Jeg prøvde lenge å komme tilbake i jobben jeg elsket. Det var ikke det at jeg ikke ønsker det nok som gjør at det ikke går.
Jeg vil heller si at det var fordi jeg ønsket det så sterkt at det tok meg så lang tid å innse at det ikke går.
Folk som får alvorlig sykdom har som regel et utrolig sterkt ønske om å bli frisk.  Det er ikke mangel på kreften og styrken i de ønskene som gjør at det ikke alltid blir slik.
Er det fair at jeg skal sitte slik å plukke på teksten til Monica?

Og Bunnytrash. Fyren som blir så opprørt hvis noen våger å være uenig med han, eller ha en annen innstilling til samfunnsspørsmål  enn han at det liksom tar litt vel av.  Er det verdt alt styret det medfører når jeg forteller at jeg overhode ikke er interessert i å lese hans innlegg om hvor fantastisk han er som menneske, om vektkontrollen hans eller at han føler seg litt småpjusk?
Det er bare en ting i Bunnytrash sitt innlegg som vekker interesse.  Han skriver En av mine lesere «Bien» fryder seg garantert nå og bare venter på at jeg skal ha fått korona og dø. 
Jeg synes det er en utrolig sterk kommentar å komme med mot en kritisk røst.  Jeg har og fått en del kommentarer fra “Bien” opp gjennom årene. Små stikk. Jeg er heller ikke så veldig begeistret for “Bien” og kommentarene fra vedkommende.  Noen ganger har de provosert meg veldig.
Men å tilegne noen slike holdninger som Bunnytrash gjør med “Bien” i dette innlegget synes jeg er litt drøyt.  Er han sikker på at vedkommende ville fryde seg om Bunnytrash fikk korona og døde?
Jeg tipper at “Bien” har det litt sånn som meg. Om Bunnytrash skulle dø er det sikkert trist, men vi ville nok ikke føle på en intens sorg eller føle trang til å spleise på krans.

Vibedille sitter inne på et hobbyrom omgitt av perler i alle farger og varianter du kan tenke deg. Og det hun bruker tiden sin på er å trille 50 små, røde kuler for å lage sine egne perler. Hun holdt på å glemme at perlene skulle ha hull, og måtte så sitte å stikke 50 knappenåler i 50 små røde leireklumper.
Å stikke nåler i leirklumper har jeg litt sansen for, men de leirklumpene jeg føler behov for å stikke nåler i har andre utforminger og mer menneskelige trekk enn små røde kuler….
Er det interesse for å vite hva eller hvem jeg føler for å stikke nåler i?

Doc og Dask er i likhet med Bunnytrash heller ikke helt i form.  Og selv om hun ikke lager den samme dramatikken rundt sitt innlegg, vekker den mer medfølelse hos meg.
Medfølelse har jeg og for hennes stadige kamp mot mus og musedrit.
Det er tydelig museår i år.  Håper det ikke er kommet for mange smågnagere inn i Drømmehuset.

Mamma på hjul lurer på hva slags gardiner hun skal velge til stua si.
Jeg liker gardiner, arbeidet med gardiner i mange år i ungdommen. Og bruker utrolig lang tid på å finne de perfekte gardinene når jeg skal velge nye.
Mitt råd til Vivian må bli. Heng opp de julegardinene du har nå i jula.  Skap den julestemningen du skriver du er så glad i.  Når julegardinene tas ned, velg noen som passer mot vår og sommer.  Noen i en farge som gjør deg glad. Ikke for tunge, vi går mot lysere tider. Hvite med blomster i vårlige-farger tror jeg kunne være fint….
Men er det egentlig interessant hva jeg mener om gardinene til et hus i Bergen?

Så er det Kokkjævel da.
Hans dagsrasjon av mat er langt mer enn jeg stapper i kjeften i løpet av ett døgn.  Og jeg driver ikke med bevisst vektkontroll.
Jeg synes det er utrolig lite interessant hva Kokkejævel spiser i løpet av en dag. Matoppskrifter fra Kokken i nord an være er av interesse, men ikke bilder av alt fra knekkebrød til majones.
Jeg har liksom litt vanskelig med å se at hva jeg skulle måtte mene om matinntaket til en feit fyr i Finnmark som jeg egentlig ikke bryr meg filla om liksom skal være det som interesserer bloggleserne.

Det jeg forsøker å spørre dere om, kjære lesere er.
Hvor interessant er egentlig mine betraktninger  om toppbloggerne?
Er ikke egentlig kjerringlivet mitt minst like spennende som mine kommentarer om alt fra gardiner til knekkebrød?

Jeg trenger deres råd, kjære lesere, så kjør debatt.
Og husk, Bunnytrash, Kokkejævel og Bien. Det er ikke sikkert det er dere jeg lytter mest til.

 

 

 

 

Og vips var man superengasjert igjen…..

Som dere kan lese i innlegget Det er en tid for alt…. er jeg litt melankolsk for tiden. Å avslutte 22 år som  tillitsvalgt er en tøff prosess.  Jeg kom hjem til tomt hus. Ja bortsett fra Charlie Chihuahua da. Pakket opp sakene mine, tok pelspleddet og Charlie og la meg på sofaen. Tenkte jeg skulle la litt av tristheten få utslipp der under pelspleddet, felle en tåre eller tre. Selvmedlidenhet er ikke å forakte.

Da ringer telefonen.  Jeg ser av displayet at det er en av journalistene i lokalavisa. Ja jeg har noen av de lagret på mobilen. Kjekt å ha nummeret lett tilgjengelig hvis jeg skulle trenge det. Jeg vurderer et par sekunder om jeg skal ta telefonen. Det er alltid et valg.  Jeg var jo midt oppi litt selvmedlidenhetstudier. Men nysgjerrigheten vant. Hvorfor ringer lokalavisa meg i dag?

Han ville snakke om Ad-hoc utvalget.  Det utvalget som jeg har sittet i det siste drøye året og som har utredet en rapport om hvordan vi tenker oss morgendagens sykehjrmsstruktur.  Jeg svarer villig. Forklarer engasjert og saklig om hvorfor jeg synes det er fornuftig å bruke en tomt som kommunen eier, en tomt det står et sykehjem på i dag  og som derved er ferdig regulert til formålet når vi skal bygge nytt sykehjem. At det er mest fornuftig, kontra å bruke ressurser på å finne tomt, få regulert den og kanskje og måtte bruke penger på oppkjøp av tomt.

Forteller at jeg ikke er så sikker på at alle nødvendigvis ønsker å bo I Hønefoss sentrum når de blir gamle og pleietrengende. At det er kjekt å ha tilbud I hele kommunen. Får utdypet at jeg tror vi ikke skal være engstelig for at sykehjemsplasser i kommunen kom til å stå tomme, selv om de ligger i distriktene.  Vi legger I vårt arbeid opp til en dekningsgrad på 9%. Dvs at 9 % av de over 80 trenger sykehjemsplasser. I Norge sett under ett har man en dekningsgrad på 11%. Vi kommer, selv om rapporten til adhoc-utvalget blir fulgt og vi bygger bortimot 200 nye sykehjemsplasser de neste 15 årene så er jeg redd for at vi fortsatt skal ha en mangel på sykehjemsplasser. Ut fra folkehelseprofilen til kommunen er det ingen fornuftig grunn til vi skal ha et mindre behov for sykehjemsplasser enn landet for øvrig.

Jeg snakket meg varm og engasjert. Snakker om sykehjemmet på Nes, på hvordan den krisa som har oppstått nå er en varslet katastrofe. En administrativt og ikke politisk beslutning om å legge ned et velfungerende tilbud. Det burde ikke komme son noen stor overraskelse på kommunens HR avdeling at flere ved dette onsorssenteret nærmet seg pensjonsalder. Slik burde en god HR avdeling ha sett komme, og tatt grep for å rekruttere nødvendig kompetanse. Hvis det ikke er en administrativt styrt nedleggelse, så er det enormt dårlig HR arbeid. HR er faget som skal påse at de menneskelige ressursene blir brukt på en mest økonomisk og strategisk måte.

Slik fortsetter jeg å svare engasjert på spørsmålene fra journalisten.  Da vi avslutter telefonsamtalen tenker jeg at jeg er jo ikke parkert på sidelinja selv om tida som tillitsvalgt er forbi. Det er fremdeles nok av ting jeg brenner for og tror på.  Jeg blir fremdeles lyttet til.  Ikke bare lyttet til, men en media (lokalavisa) tar kontakt med og lurer på hva mener.  Det var ei litt  mer fornøyd kjerring som krøllet seg sammen under pelspleddet.  Jeg er fortsatt med i det pulserende travle livet jeg elsker.

Redda av Covid …..

Noen av dere husker kanskje at jeg Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball. her på mandag. Etter det har jeg som kjent hatt permisjon fra treningsleiren for å delta på Norsk Radiografforbund sitt landsmøte. I dag er landsmøte og permisjonen over, og planen var å reise opp til treningsleiren i kveld. Ta de to øktene som står på programmet i morgen fredag,og så kjøre hjem. Igjen i morgen. Altså nye 33 mil på under et døgn.

I mitt stille sinn begynte jeg så smått på å leke med tanken om å skulke den halve dagen. Sliten etter landsmøte hadde det vært godt å krasje hjemme i kveld. Men det fristet ikke med en ny slik maratonkjøring som påmandac hellet. Det er slitsomt, og en får liksom  ikke den helt store e ergre  til å yte maks i treningsøktene.

I går da jeg kom fra landsmøtemiddagen hadde jeg fått en melding som gjorde meg så hoppende glad at jeg tok et par dansetrinn på hotellrommet.  Meldingen var fra treningsleiren og var sendt klokka 22 32 i går.

Hei! Elverum kommune har innført Covid-tiltak på gult nivå. Ledelsen har derfor besluttet at vi dessverre må permittere pasientene resten av uka. Vi må derfor be dere reise hjem i kveld eller i morgen tidlig.

Altså overhode ingen grunn til å reise oppover til treningsleiren før tidligst søndag.  Det føles helt greit akkurat nå.  Sjelden Covid tiltak har gjort meg så glad.

 

Det er en tid for alt….

Noen ganger mister selv denne kjerringa munn og mele. I går var en slik dag. For når jeg kom ned til landdmøtemiddagen fikk jeg overrekt gave og koselig kort fra de andre NRF tillitsvalgte i Vestre Viken. Jeg ble overrasket, rørt og glad. Men altså litt stum.

Øredobbene er nydelige! De er små ror som skal symbolisere at jeg har stått ved roret og forsøkt å manøvrere NRF på sin ferd i Vestre Viken. Jeg liker symbolikken. Det har vært litt av en reise. Jeg har stått ved roret, men de andre tillitsvalgte har vært et godt mannskap. Sammen har vi losa skuta frem.  I etterkant blir det meste minner og gode historier, men det har vært noen stormer som ikke alltid var like morsomme når vi stod midt oppe i dem.

Mange tror tillitsvalgtsjobben stort sett består av godkjenninger av turnus og lønnsforhandlinger men det er så mye mer enn disse mer rutineprega oppgavene. Vi har kjempet mange kamper sammen på mange områder.

Det er en tid for alt. Min tid som tillitsvalgt er forbi.  Jeg har stått i vervet i 22 åt. Det føles rart, vemodig og akkurat nå veldig trist. Samtidig har det vært en prosess. Jeg har brukt tid på å venne meg til tanken. Og langsomt har jeg kjent at engasjementet for denne rollen har blitt mindre. Selvsagt ble engasjementet vekt til live på landsmøte, men likevel føles det riktig at det et på andre felt jeg nå skal føre kampene.

Landsmøtemiddagen var god og Jon Niklas Rønning var leid innom kveldens underholder og toastmaster.  Han sørget for god stemning og en uforglemmelig kveld.

Den siste landsmøteperioden har jeg sittet som første vara til Forbundsstyret.  Det har vært et lærerikt verv, og jeg har fått møte på mange av møtene.  Tradisjon tro ble alle i det sittende Forbundsstyret med varaer takket av med hvert sitt bilde. Forbundsleder hevdet det var en hund med på mitt bilde.  En av de som satt ved bordet mittmønstret bilde da jeg kom tilbake til bordet. Hun mente at det lignet mer på et esel enn en hund. Vel, esel eller hund jeg er usikker. Det jeg vet er at jeg har en hund, men ikke noe esel. (Og at jeg elsker slike kommentarer)

Kjente litt på vemodet også over at perioden som vara i  Forbundsstyret er over.  Jeg var nok stillere enn vanlig under middagen.  Da de andre gikk i baren gikk jeg på rommet mitt.  Jeg følte for en litt rolig avslutning med litt tid for refleksjon sånn på slutten av en dag med mye følelser.

Vel landsmøte er over.  Jeg forlot ikke møte helt uten verv. Jeg var spurt av valgkomiteen om å stå som tredje vara til representantskapet, og jeg fikk landsmøtets tillit. Ikke akkurat noe sentralt eller viktig verv, men jeg beholder en ørliten tilknytning mer enn bare medlemskap til forbundet.  Det føles godt og riktig akkurat nå.

Det er en tid for alt.  Jeg tar med meg alle minnene, all lærdommen og all erfaringen jeg har fått i diverse roller de siste 22 årene.  Nå venter nye utfordringer og nye muligheter.

 

 

Det holdt på å ende med forferdelse….

Se for deg følgende scene;  badet på et av hotellrommene på ett av Oslos hoteller. Rommet er utstyrt med badekar.  Man må stå oppe i badekaret hvis en skal dusje.

I går skulle jeg gjøre nettopp det. Dusje. Det var tid for å pynte seg til landsmøtemiddagen. I det jeg entrer badekaret med ben 1, har løftet ben 2 fra flisgulvet og har det halvveis over badekarkanten settes jo meste parten av tyngden av ei godt voksen kjerring med solid tyngde på ben 1. Samtidig sklir ben 1 en smule, mulig fremdeles litt vått i badekaret etter dusjen i går morges eller etter de som har stelt rommet mens jeg har vært I landsmøtesalen.

I refleks slår jeg ut med armene, får tak i håndklehylla som henger på veggen ved  korttenden av badekaret.  Hylla løsner, og jeg holder på å gå på hodet i badekaret, eventuelt badeveggen.

Alt går raskt, men samtidig i sakte film ved slike hendelser. Jeg ser helt klart for meg hvordan  dette kunne ende. Noen ville savne meg når jeg ikke kom ned til landdmøtemiddagen. Kanskje ville noen ta affære og undersøke. Kanskje ville jeg først bli funnet av  rengjøringdperdonalet i morgen.

Og for et funn! Feit, naken, benskjør kjerring liggende med en eller flere bruddskader i et badekar mens hun krampaktig holdt fast i en håndklehylle. Regner med at vedkommende ville slite litt med å få sletta det synet av netthinna….

Heldigvis har balansetrening på treningsleiren gitt resultater. Jeg klarte meg uten å ramle. Fikk hengt opp igjen håndklehylla, dusja og kom meg og velberget ut av badekaret.

 

Dagen bare forsvinner

Det blir ikke mye tid til bloggskriving på travle landsmøtedager, og toppbloggerne har jeg ikke tid til å tenke på.

I dag har vi hatt en del faglige foredrag. Det er en rivende utvikling innen mange felt i faget vårt, og det er alltid interessant og få et innblikk i hva som rører seg innen de delene av faget som du ikke selv arbeider med.

Ved lunsjtider fortsatte vi med landsmøtesakene. Og jeg har vært flink. Jeg har bare vært på talerstolen en gang i dag. Og da var jeg bedt om å komme opp  for å redegjøre litt mer rundt innspillet jeg kom med i går. Temaet var politisk plattform, og avsnittet lederlønninger. Forbundet skal selvsagt arbeide for at lederne skal ha en rettferdig lønn og en lønnsutvikling på lik linje med alle andre medlemmer.  De fleste av våre ledere er ledere langt nede I hierarkiet, og enkelte av våre ledere har lavere lønn enn enkelte av de de er satt til å lede. Lederne arbeider jo dagtid og får ikke ubekvemstilleggene som de som arbeider turnus.

Jeg er for at man som leder skal tjene mer enn de man er satt til å lede. Det er bare det at I helseforetakene er det så mange lag med ledelse. Min nærmeste sjef er nivå 5 leder. Det betyr at hun har 4 ledere over seg. Så når hun skal tjene mer enn meg og nivå 4 lederen met enn henne, nivå 3 lederen mer enn nivå 4 og … ja du skjønnet sikkert tegninga. Da må jo den på toppen tjene rimelig bra..

Når man og vet at en del av lederne i helseforetakene har hatt en relativt solid lønnsvekst de siste 20 årene, og at relativt mange av de på toppen tjener mer enn både Helseministeren og Statsministeren (trordet er 200 helseledelse som tjener mer enn Helseministeren) så er det en lønnsutvikling på lederlønninger jeg kanskje mente at forbundet burde ha en mening om i sin politiske plattform.

Jeg klarte ikke å komme med en formulering som ikke kunne misforstås av medlemmene som er ledere. Samtidig ønsker jeg jo at hvis en radiograf er eller blir toppleder bør jo den ha den samme lønna som de andre lederne på samme nivå….   Det fikk holde med en politisk betraktning om tematikken.

Den store saken i dag var om forbundet fremdeles skulle ha lokal lønnsdannelse,eller om vi skulle arbeide for å gå tilbake til sentrale lønnsforhandlinger. En vanskelig sak.

Jeg har tenkt mye på den de siste årene.  Og ikke minst de siste månedene og ukene. Jeg konkluderte ikke på hva jeg mente før på mandag, dagen før jeg dro på landsmøte. Jeg var fremdeles for lokale forhandlinger.

Samtidig var jeg klar over at svært mange av medlemmer i vårt foretak hadde den oppfatning at de trodde det ville bli mer penger ved sentrale forhandlinger. En oppfatning jeg ikke deler.

Vel debatten var god. Man fikk avklart mange forhold. Fikk belyst mer av kompleksiteten rundt problematikken på en god måte. Avstemningen viste et stort flertall for fortsatt lokale forhandlinger.  Det er jeg glad for. Samtidig ser jeg at men har en utfordring Norman skal forklare medlemmene hvorfor avgjørelsen ble slik. Vel, det er som kjent ikke mitt problem…

Nå er det snart klart for landsmøtemiddag. Finstasen er alt på.

 

 

Siste sprell med gjengen….

Jeg har tatt meg permisjon fra treningsleiren og er nå på landsmøte til Norsk Radiografforbund.  Engasjert følger jeg med og har alt vært en tur på talerstolen.  Samtidig er det ikke så lite vemodig.  For dette er mest sannsynlig det siste landsmøte jeg er med på, i det minste som delegat.

Radiografforbundet og tillitsvalgtsvervet er arenaer jeg har blomstret på og trives i. Og selv om jeg stiller til valg som tredje vara til representantskapet er det jo tydelig for alle at jeg er på vei ut.

Så dette er siste sprell med gjengen. Utrolig mange her som jeg har hatt mye moro med gjennom mange tiår.  Nå skal jeg kose meg i tre dager  til ende og ikke tenke for mye på at dette er siste gang.

Kjerringflatulens….


I går hadde jeg mer enn nok med bilkjøring, trening og litt forberedelser til landsmøte.  Jeg gadd ikke bry meg så mye med toppbloggerne. Hadde liksom nok med meg selv og mitt.
Det straffet seg selvsagt, og i dag er jeg nede på en 10. plass.

Er i grunn fornøyd både med plassering og antall sidevisninger, men når jeg ser hva og hvem som ligger over meg på bloggtopplista er det ikke rart jeg blir en smule frustrert.
Fire av de ni har ikke kommet med noe nytt siden forrige måned!!
Ja, Stine Skoli har ikke levert et neste ord siden  17. oktober!!! Det er jo evigheter siden. Sånt skal vekke mer interesse enn Svarte natta… og Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball. forstå det den som kan.

Og de som kom med noe nytt. Hva var det de skrev om? Bunnytrash for eksempel som havnet på 4. plass bare noen få hundre klikk mindre enn kokken selv. Han skrev om bikkjefis?????

Er det virkelig det som bringer folk til bloggtoppen i våre dager! Ja da skulle dere høre de salvene jeg sendte av gårde rundt klokka 4 i natt!!  Vinduene rista og både Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå for på dør.  Hva er vel litt småfising fra noen søte små hunder mot de gassmengder man kan få plass til i magen til ei diger kjerring?

Doc og Dask har en grønn termokopp fra Felleskjøpet som følger henne trofast.  Hun har funnet ut at ved å bruke den koppen i stedt for å ta en engangskopp hver gang hun henter seg kaffe på jobb etc, sparer hun 440 kopper i året.  Det er et tankekors forflere av oss.  Et øyeblikk føler jeg behov for å ta med meg en termokopp når jeg drar på landsmøte om noen timer.  Besinner meg i siste liten.  Jeg kom på at på Thon hotell Operaen er det selvsagt ikke pappkopper utenfor møterommet, men hvitt porselen.

Vibbedille sitter og diller og lager pynt på størrelse med en knappenålshode eller der om kring.
Hvis det er det som skal til for å nå bloggtoppen, så får bloggtoppen klare seg godt uten meg.  Sånt dill driver jeg ikke med.  Jeg har i grunnen nok med det fuglehuset oppe på treningsleiren.  Og var det ikke en bjellekrans jeg så kjekt skulle ha ferdig til jul?  Dekorere knappenålshoder eler hva det nå er Vibbedille driver med får andre ta seg av.

Livet mitt er blitt til en protokollført avtalebok som aldri kan avvikes. skriver Mamma på hjul.
Den setningen festet seg hos meg.
Hvordan ville jeg tenke og føle hvis jeg var i Vivians situasjon?
Ligge der og drunte under dyna.  Ha sjekket klokka, men det er søndag. Ligge en halv time til og bare kose seg med restene av drømmen som akkurat var.   Krølle seg sammen, lukke øynene og bare være i sin egen boble litt til.
Da hører du subbende skritt i plastsokker nærme seg, kanskje et blidt “God morgen” og samme hva du selv måtte ønske så er dagen din i gang. Alt du skal gjøre i dag, fra dobesøk til måltider må nøye passe inn i kommunens oppsatte arbeidsplan.

Vi mennesker er flinke til å tilpasse oss. Gli inn i pasientrollen. Jeg gjør det selv der oppe på treningsleiren. De bestemmer menyen min, og at jeg skal spise middag klokka 15. At jeg i hår skulle sprette på en stor ball og på fredag skal trene kondis i bassenget. Jeg gjør opprør når det gjelder å stå på kne, ellers er jeg ganske lydig og snill.  Men hvordan ville det være hvis det ikke var noen dager inn kort periode, me  hver dag året rundt, resten av livet?

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ville taklet det då bra.  Jeg er rimelig sikker på at enkelte dager ville jeg føle trang til å være vrie , vrang og vanskelig. For all denne hjelpen. Den er så invaderende.

Mange eldre, pleietrengende spytter.  Jeg har selv opplevd å få en spytteklyse rett i ansiktet eller litt mindre målrettet når pasienten ikke ser behovet for det jeg dom radiograf ønsker vedkommende skal gjøre.  Jeg liker det.

Ikke å gå en spyttklyse i ansiktet selvsagt. Men at de “tar igjen”.  At de forsøker å forsvare sin integritet.

Pasienter skal ikke spytte. De skal innordne seg. Og ikke minst skal de være takknemlige.  Takknemlige for at radiografen, hjemmesykepleien eller hvem det nå er gjør jobben sin. Det er morsommere å bli kalt engel i hvitt enn å bli spytta på.

Jeg håper jeg ikke ville spytta.  Men jeg vet jeg ikke ville følt på en evig takknemlighet heller.  Jeg ville forventet at de som skulle invadere livet mitt ville se meg som menneske  Ikke bare som pasient. Jeg ville forvente at de var ydmyke for at det å være hjelpetrengende er invaderende,  og at de ville strekke seg langt for å få til gode løsninger tilpasset den enkelte bruker.

Mamma på hjul var det innlegget som ga meg mest å tenke på I dag.  Hennes innlegg fortjener førsteplassen. Langt mer viktig enn innlegg om matoppskrifter, knekkebrød og hundepromp.