På søndag kveld går turen tilbake til fangeleiren, jeg mener selvsagt treningsleiren. Fikk sms i dag. De åpner igjen på mandag, og vi er velkommen tilbake fra søndag kveld.
Da jeg leste meldingen føltes det som innkalling til “fangeleiren”. For jeg hadde begynt å håpe på at treningsleiren skulle være stengt hele uka, slik jeg tror skoler og barnehager der oppe er. Og hadde treningsleiren vært stengt så kunne jeg fått med meg både møte i Hovedutvalget og møte i Rødt på tirsdag, Møte i AMU på onsdag og kommunestyremøte på torsdag – uten å søke en eneste permisjon.
Litt av hensikten med å være på arbeidsrettet rehabilitering må jo nødvendigvis å være på rehabilitering og ikke ta ut flere dager i permisjon hver uke. Det sier seg selv. Jeg tror og at man får mer utbytte av treningen hvis en følger opplegget, og trener hver dag.
Jeg er heller ikke i tvil om at denne treningen og opplegget der oppe på treningsleiren gjør meg godt. Fysisk godt. Jeg har fått bedre balanse, jeg tror jeg har fått bedre kondis og jeg tror jeg har bedre bevegelighet. Jeg ser altså helt klart at opplegget er bra for min fysiske helse.
Samtidig gjør det noe med min psykiske helse og “stenge meg ute” fra mine politiske arenaer. Stenge meg ute fra de arenaene jeg føler at jeg behersker best. Stenge meg ute fra de arenaene hvor jeg føler at jeg lever, blomstrer og bidrar på en positiv måte. Arenaer hvor jeg føler det utgjør en forskjell om jeg møter eller ikke. .
Psykisk og fysisk helse henger tett sammen. For min psykiske velvære hadde det vært sunt å føle på litt mestring akkurat nå. Føle mestring. Jeg tror det ville gjøre meg godt.
Likevel kommer jeg til å dra rilbake på treningsleiren på søndag. For man skulker ikke. Det forventes at jeg møter der oppe for å snekre fuglehus, balansere på stor ball og gå endeløse turer på tredemølla. Beviser for meg selv og alle andre at det er en god del ting jeg overhode ikke er god til. Føle nederlag i stedet for mestring.
Jeg vil søke permisjon til kommunestyremøte. Adhoc-utvalget sitt arbeid skal opp til behandling. Jeg vil være til stede. Jeg må være til stede.
De andre møtene må klare seg uten meg. Og jeg må klare meg uten dem. Det føles som å skulke. For jeg ønsker å fylle de verv jeg er valgt til å ivareta. Jeg ønsker å bidra – og jeg vet at noen ganger utgjør det en forskjell om jeg er der eller ikke.
På søndag går turen tilbake til ødemarken, treningsleiren, fangeleiren. Der er jeg fanget, utestengt fra livet jeg elsker – eller restene av det livet jeg elsket.