kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

I disse dager er det 33 år siden vi flyttet sammen, Gamle Gubben Grå og jeg. Jeg vet ikke hvilken dato, sånt er kanskje litt flytende? Det var ikke noe Facebook hvor slikt ble dokumentert den gang.
Da jeg flyttet inn i sykehusleiligheten i juni 1990 var det helt klart jeg som flyttet inn og bare jeg. Vet jeg og venninna mi snakket litt om at jeg skulle leie ut det ledige soverommet til venninna mi hvis husleia var for høy. (Jeg fikk ikke greie på leia før “over helga” da jeg hadde fått nøkkelen til leiligheten. Nå var husleia på under 1000 lappen da jeg flyttet inn, så venninna ble dessverre for henne nødt til å bli boende på jenterommet hjemme hos foreldrene. Dette klarte jeg fint alene.

I løpet av den første uka i leiligheten fant jeg ut at vi ventet Datteren, det ledige soverommet skulle bli barnerom og Gamle Gubben Grå (eller den unge versjonen av han) flyttet etter hvert fra hybelen på Kringsjå i Oslo og opp til Hønefoss og meg.
Siden han fremdeles arbeidet i Studentsamskipnaden i Oslo bodde han der en stund ut over høsten, men i november 1990 meldte han flytting til Ringerike, og sa opp hybelen i Oslo. Vi skulle bli samboere og familie.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

33 år. Mer enn halve livet. Det høres utrolig lenge ut. Samtidig føles det ikke så lenge siden vi var unge og startet voksenlivet sammen. Eller… Jo, noen ganger føles det som en evighet (og det er det jo) siden høsten 1990 og tiden i sykehusleiligheten.

Vi hadde begynt å date hverandre så smått rett før jul 1989. Vi var helt klart ikke sammen den jula. Vi ble “sammen” tidlig i januar 1990, og innen desember hadde vi flyttet sammen på Hønefoss og skulle bli foreldre om få måneder.  Det var en fin tid! Vi var så forelsket, så besatt av hverandre. Ja, jeg var virkelig lykkelig i november 1990.

Nå burde jeg kommet med noe skikkelig klissete. Som at vi er skapt for hverandre,, at vi er sjelevenner og at jeg i Gamle Gubben Grå fant alt jeg har savnet i livet. At fra høsten 1990 og frem til i dag har vi ridd sammen mot solnedgangen på en vei overstrødd av roser. Du vet slik som i eventyrene. Når prinsessen får prinsen. Så levde de lykkelige alle sine dager.  I virkeligheten var det vel da selve jobben begynte.

Selvsagt har det vært solskinnsdager. og sikkert noen solnedganger også. Men jammen har det vært en god del  hindringer, tordenskyer og noen stormkast på veien. Og helt klart langt mer vissent løv en roseblader.  De gråe hverdagene har vært i flertall. Likevel har vi holdt ut. Holdt sammen.

Jeg er  litt stolt av det. At vi har holdt sammen. For det har vært tider hvor utfordringene nærmest har stått i kø, og det hadde vært lett å innbilde seg at graset er grønnere på andre siden av et eller annet gjerde. Den glødende forelskelsen kjølner litt i løpet av 33 år med hverdager.
Over 40 prosent av alle norske ekteskap ender i skilsmisse. Statistisk sett viser det seg at noe av det vanligste vi krangle om er sex, husarbeid og økonomi.
Jeg kan ikke huske krangler om sex, men om husarbeid og økonomi har det gått en kule varmt mer enn en gang.

Vi er relativt ulike. Har ulik grad av utdannelse, ulike yrker, ulike interesser og ulik bakgrunn. Ikke er jeg så sikker på at vi utfyller hverandre heller. Noen ganger virker vi mer som motpoler enn at vi drar i samme retning.
Etter noen år lander man. Innser at den andre ikke er perfekt, og heller aldri kommer til å bli det. Innser at en selv heller ikke er perfekt. Noen mener kanskje man resignerer. At man bare finner seg i at slik ble livet. Man holder sammen på grunn av barna, av gammel vane eller fordi et samlivsbrudd er det siste man har energi eller tid til å ta fatt på.

Jeg ser ikke på det som resignasjon. Jeg ser på det som kjærlighet. Den glødende forelskelsen er borte, men erstattet med noe mer varig. Noe sterkere.
Man elsker den andre ikke til tross for feil og mangler, men man elsker også feilene og manglene. Det er jo de som gjør personen til akkurat den vedkommende er.
Og selv om det har stormet en god del og muligens kom et lite tordenskrall fra undertegnede senest i går, så er vi egentlig litt av et team.

Så vi saler opp også i dag. Lar oss ikke affisere av at det snør ute og at radioen melder om vanskelige kjøreforhold.
Det er muligens ikke noen solnedgang å spore men vi rir videre for det.  Sammen.
En bitende kald vinterdag kan og være vakker så lenge vi har hverandre.

Du stiller meg spørsmål om jeg, etter åtte år som byrådsleder, bør få penger … fy faen. Fy faen!

Sitatet er heldigvis ikke hentet fra egen kommunepolitikk. Nei, det er avgåtte byrådsleder i Oslo Raymond Johansen som fyrer av denne kraftsalven til NRK sin journalist – og legger til at det er et uanstendig spørsmål.

Om det er uanstendig å spørre en avtroppende heltidspolitiker om han føler det er riktig å ta ut maksimal etterlønn i og med at han har en jobb å gå til er jeg usikker på.  I følge Det Norske Akademis ordbok betyr uanstendig noe som ikke kan godtas ; upassende ; uforsvarlig ; urimelig. Nå er jeg usikker på om den forhenværende byrådsleder har bladd så mye i den ordboka men likevel.
Jeg synes en avtroppende heltidspolitiker må godta spørsmål om uttak av etterlønn. Jeg synes ikke det er et upassende spørsmål og heller ikke urimelig å forvente et seriøst svar.
Når man ser Johansens reaksjon kan jeg gå med på at det muligens var et uforsvarlig spørsmål. Mannen ble jo eitrende sint. Er aldri godt å vite hva en rabiat politiker kan finne på.

Derimot synes jeg svaret til Johansen er uanstendig.
Jeg synes ikke kan godtas at en avtroppende politiker blir forbannet av å få et spørsmål hvor vidt han finner det berettiget at felleskapets midler skal benyttes til å gi han en tre måneders betalt ferie. Jeg synes det er upassende at en av hovedstadens fremste folkevalgte bruker en slik språkbruk i møte med journalister. Jeg finner det urimelig at han ikke kan svare på et slikt spørsmål.

Det er selvsagt ikke noe urimelig i at heltidspolitikere som jo mister jobben fra en dag til en annen etter et valg får etterlønn i tre måneder. Det er samme periode som man har oppsigelsestid i mange vanlige yrker.
Det står og i regelverket at man får etterlønn til man har fått ny stilling, maks tre måneder.
Problemet her er at Raymond Johansen har fått ny jobb. Men han ønsker å vente med å tiltre den nye stillingen i Norsk Folkehjelp til han har tatt ut maks etterlønn. Så selv om han allerede i oktober visste at han kunne gå rett inn i ny stilling i Norsk Folkehjelp velger han å ta seg tre måneders lønnet ferie på skattebetalernes regning og tiltrer først 25. januar.

Når NRK stiller kritisk spørsmål med denne ordningen flyr han opp i drittsinne og sier at spørsmålet er uanstendig?!?!
Jeg går ut fra at han mener det er uanstendig av journalisten å i det hele tatt stille noe som kan minne om kritiske spørsmål til han Kong Raymond den første av Oslo. Riktignok en abdisert Kong Raymond, men fremdeles tydeligvis kongelig høyhet i egne øyne.
Er det rart politikerforakten brer om seg?

Noen ganger trenger man å suse bort dagen. Sette seg selv i høysete og bare gjøre ting som gjør en godt.  I går tok jeg meg tid til en slik dag. Det gjorde godt, og jeg tror det gjorde meg mer godt enn å legge meg på sofaen med bok og pledd. For i går var ikke selvmedlidenheten så veldig langt unna, og den har det med å komme skyllende hvis jeg ligger for mye i ro under pleddet.

Så jeg dro en tur til byen. Putta inn på med smertestillende og tok en kaffe-date med Barndomsvenninna. Det gjorde godt! Etterpå gikk jeg litt og tytta på en by som blir mer og mer julepynta. Tok inn synsinntrykkene mer enn jeg fotograferte.  Det bare ble sånn i går. Ikke shoppa jeg heller. Bare var en del av det pulserende bylivet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På kvelden var det budsjettmøte i Rødt. Vi snekrer vårt alternative budsjett. Et budsjett hvor man kutter i konsulenttjenester i stedet for i årsverk. Hvor vi tror økt grunnbemanning vil slå bedre ut på sykefraværet enn flere ledersamlinger. Et budsjett hvor vi ikke skyver ansvaret for kommunens litt for visjonære vedtak over på innbyggerne. Kort sagt et mer solidarisk budsjett som tar inn over seg at vi lever i en dyrtid.

Da jeg kom hjem sent på kveld serverte Gamle Gubben Grå biff med hvitløksstekte poteter, Ja, du leste riktig. Biff på en mandag. Det er sånn vi kan ha det i Drømmehuset.
Sliten men fornøyd kjerring krøp til køys da kvelden gikk over i natt. Kjenner ribbeinsbruddet, men det er helt klart i bedring.

Gamle Gubben Grå og jeg liker å lage oss en Quiz-duell av sånne spørsmål som vi finner i aviser og ukeblader. Intern kappestrid som Gamle Gubben Grå som regel vinner. I dag tok vi blant annet for oss spørsmålene i VG helg for 11.11. (Jeg vant!) Der var det noen spørsmål om amerikanske visepresidenter som Gamle Gubben Grå måtte besvare, (Uten særlig hell.)  Ett av de spørsmålene lød:

Hva het visepresidenten som skjøt og drepte tidligere finansminister Alexander Hamilton i duell?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Interessant spørsmål som verken Gubben eller jeg visste svaret på, Ikke kjente vi til denne Hamilton heller. Svaret var Aaron Burr, som heller ikke sa oss stort, men vår nysgjerrighet var vekt. Dette måtte vi finne ut mer om når vi var ferdig med quizen.

Vi lekte litt med tanken på Masud Gharahkhani i duell med Trygve Slagsvold Vedum, men fant ut at det vel heller var Siw Jensen Gharahkhani måtte duellere med. De tilhørte ikke samme regjering. Det var snakk om en tidligere finansminister.
Det har kanskje gått litt vel hardt for seg i politikken i Amerika i tidligere tider og.
Ja, for vi må litt tilbake i tid. Helt tilbake til år 1804 for å være nøyaktig.

Jeg tror vi må starte med Alexander Hamilton, finansministeren som ble drept. Han var født i 1755 eller 1757.(derom strides de lærde) som sønn av James Hamilton, en skotsk forretningsmann.
Moren het Rachel Fawcett Lavien, hadde franske aner og var gift med en annen mann.
Hva denne mannen het aner jeg ikke.
Foreldrene levde adskilt fra hverandre; skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap var ikke tillatt på den tiden.
Helt adskilt kan de umulig ha vært, for da hadde vel den godeste Alexander aldri blitt unnfanget.
Han ble forlatt av sin far og moren døde mens han var tenåring likevel klarte den unge mannen med en litt tøff start på livet å bli en av Georg Washington mest betrodde menn og etter hvert utnevnt til USA s første finansminister.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Hamilton. Jeg tror han var en flink mann og en god finansminister. Han hadde stillingen fra september 1789 til januar 1795 og det er for dette Hamilton er kjent som en av USAs største statsmenn.

Hamiltons tid som USAs første finansminister var preget av oppfinnsomhet, planlegging og briljante rapporter. Etter bare en måned i embetet foreslo han etablering av en sjømilitær avdeling for å motarbeide smugling og bedre skattebetalingene. Sommeren etter autoriserte Kongressen en styrke på ti seilkutter som ble forløperen for De forente staters kystvakt. Han spilte også en viktig rolle i etableringen av De forente staters marine. Hamiltons klarsynte og kreative hode, koblet med stor arbeidskapasitet medførte mange forslag til Kongressen. Blant forslagene var innførselstoll og forbruksbeskatning for å skaffe statskassen inntekter og oppmuntre til amerikansk produksjon. Han la også frem omfattende forslag for å dekke de tretten staters gjeld fra frigjøringskrigen ved at føderasjonen tok ansvar for den, og la planer for USAs nasjonalbank.

I 1794 hadde Hamilton et forhold med Maria Reynolds. Ja, begge var gift. Hver på sin kant.
Marias mann James presset Hamilton for penger, og når denne James Reynolds litt senere ble arrestert for falskmynteri kontaktet han flere av Hamiltons politiske motstandere og mente Hamilton sto bak. De konfronterte Hamilton med deres mistanker om embetsmisbruk, noe han nektet for men han innrømmet å ha et forhold til Maria.
Da ryktene begynte å spre seg ble Hamilton nødt til å offentlig tilstå forholdet, noe som sjokkerte hans familie og tilhengere. Og snipp, snapp, snute så var tiden som finansminister ute. Politiske skandaler er altså ikke noe vi bare har i vår tid.

Hamiltons avgang som finansminister var ikke en slutt på hans offentlige liv. Han gjenopptok sin juridiske praksis og fortsatte å være en nær rådgiver og venn til George Washington.
Forholdet mellom Hamilton og Washingtons etterfølger, John Adams var imidlertid anstrengt.
Før presidentvalget i 1800 skrev Hamilton en pamflett som var svært kritisk til Adams og minsket hans sjanser for gjenvalg og splittet Føderalistpartiet som begge tilhørte. Valget endte med at Thomas Jefferson ble valgt som president og Aaron Burr, han som senere skjøt og drepte Hamilton i duell, ble visepresident.

Og nå kan vi konsentrere oss om denne Aaron Burr som jo var svaret på spørsmålet i quizen jeg og Gamle Gubben Grå hadde.

Aaron Burr var født i 1856 og ble altså USAs tredje visepresident under Thomas Jefferson. Rangorden de to imellom ble avgjort etter hele 36 avstemninger i valgmannskolleget.

Hamilton likte ingen av de to, men skal ha sagt at «Jefferson er i hvertfall ærlig».
Denne uttalelsen skal ha vært sagt i en privat sammenheng, men en avis fikk høre om uttalelsen og gjenga den på trykk.
Burr så en sjanse til å gjenvinne politisk tillit og forlangte en unnskyldning. Hamilton avslo, på det grunnlag at han ikke husket å ha sagt noe slikt..
Etter en utveksling av ampre brev og på tross av forsøk fra felles venner for å unngå en konfrontasjon, så ble det bestemt at de to skulle duellere den 11. juli 1804 langs bredden av Hudsonelven i Weehawken. En medvirkende årsak til at det gikk så langt kan ha vært at Hamilton forhindret Burr fra å bli guvernør i staten New York 1804.

Duellen startet ved daggry og visepresident Aaron Burr skjøt Hamilton. Hamilton avfyrte sin pistol i luften, bort fra motparten. Et brev han skrev kvelden før duellen sa: «Jeg har bestemt, hvis vår duell blir gjennomført på den vanlige måten, og det passer Gud å gi meg sjansen, å avvente og kaste bort mitt første skudd, og jeg har enda tenkt på å holde tilbake mitt andre skudd».
Omstendighetene rundt duellen og Hamiltons faktiske hensikt er fremdeles omstridt
Etter store lidelser døde Hamilton dagen etter

Dermed ble Aaron Burr husket best for å ha drept tidligere finansminister Alexander Hamilton i en duell, og ikke så mye for sitt virke som visepresident.
Han ble også stilt for retten for høyforræderi i forbindelse med hans grandiose plan om å etablere en uavhengig stat i Spansk Texas og de vestlige deler av Amerika. Dette i samarbeid med Spania – selv om det etter hans egne utsagn skulle være en femtekolonne under en forventet krig med Spania.

Mye rart i amerikansk politikk også i tidligere tider tydeligvis.

Er litt usikker på om mandagen er blå, grå eller hvilken farge den egentlig har. Det har kommet snø i natt. Jeg har vondt i det brekte ribbeinet.  Noen jeg bryr meg om har det ikke helt bra. Det er mange ting som liksom bidrar til å dra meg ned.

Men samtidig.
Jeg har ikke lyst til å grave meg ned i alt som er vondt og trist.
Jeg har lyst til å se mulighetene og ikke utfordringene.
Så selv om dagen er grå  skal jeg forsøke å få noe positivt ut av dagen.
Jeg tror jeg trenger det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor begynner kunstinteressen din, og hvor slutter den?
Spørsmålet fikk jeg for noen dager siden etter at jeg hadde lagt igjen en kommentar på et innlegg hos Apecalypso. Slike spørsmål klarer  jeg ikke å bare slenge ut et svar på, de må ta noen runder gjennom hjernevinningene og reflekteres litt over.

Først må jeg jo definere for meg selv hva jeg ser på som kunst.
Tradisjonelt tenker jeg først og fremst på bildekunst. Flotte malerier, gjerne av de riktig gamle malerne.
Jeg har ikke “greie på kunst”, så spør meg ikke om tidsepoker eller stilarter. Slikt har jeg ikke peiling på.
Jeg var på Rembrandt museet i Amsterdam på en skoletur i 1982. Kanskje begynte min kunstinteresse da? Men jeg er ikke den som tråkker ned dørene på kunstmuseer.

Var på Picasso museet i Antibes sammen med Datteren i 2017. Hun ble aldri ferdig. Fikk aldri sett nok. Bildene ga meg ingenting.
Så kanskje begynner kunstinteressen min ved Rembrandt og slutter med Picasso?

Kunst kan jo være langt met enn bildekunst.
Jeg liker installasjonskunst. Viskum, for eksempel. Jeg liker å rusle rundt på Kunstlarstoriet på Vestfossen. Kanskje ikke kunst for å ha over peisen i Drømmehuset, men kunst for å vekke tanker og refleksjoner.
Kunst kan gjerne ha et budskap og gjerne provosere. Det spørs i hvilken sammenheng man studerer kunsten.

Musikk og litteratur kan og være kunst. Men all musikk er ikke kunst, heller ikke all litteratur.  Vanskelig å definere helt hvor grensen går. Klassisk musikk er kunst, danseband er det ikke? Nei, så enkelt er det ikke. Jeg er jo stor Åge Alexandersen fan. Mye av musikken hans er kunst, i det minste tekstene.

Kanskje går skillet mellom hva som er kunst eller ikke i om kunstneren det være seg forfatter, musiker eller maler, legger sjelen sin i det han gjør. At man ønsker å komme med er budskap, formidle noe Ikke bare ha tanke for hva som er kommersiell, hva som selger.

Nei jeg klarer ikke svare på hvor kunstinteressen min starter og hvor den slutter. Kanskje er det avhengig av tid og sted. Og hvilke tanker som rører seg i meg der og da. Her om dagen ble jeg provosert av å høre en operasanger fremføre Whats a Wonderfull World.

Dette er ingen god dag. Eller det har i det minste ikke vært en god natt. Dagen er det vel litt tidlig å bedømme, den har så vidt startet. Ikke ser den nærmeste fremtiden direkte lys ut heller. Ribbeinsbrudd skal i følge leger bli vondere og vondere de første 7 – 10 dagene før det langsomt blir bedre. Jeg er bare på tredje døgnet – og jeg begynner å synes det er vondt nok. I tillegg er jeg lei. Lei av at den minste bevegelse får meg til å ha lyst til å skrike. Oppgitt over meg selv over at jeg ikke en gang klarer å gå de få skrittene fra døra til bilen uten å ødelegge meg.
Ja, det er en sånn dag.

Jeg har klikka meg gjennom nesten hele lista på bloggtoppen uten å ha funnet noe som inspirerer meg til å kaste meg over tastaturet. Det tror jeg kommer mer av humøret mitt enn av kvaliteten på mine medbloggere sine innlegg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ble ikke lysteligere da jeg så at Kokkejævel hadde lagt igjen en kommentar inne på innlegget Føle meg krenka. 
Klarte å la være å svare. Å begynne på en endeløs diskusjon i kommentarfeltet med den fyren der er det siste jeg har lyst og overskudd til.

Jeg putter inn på med mer Paracet og spiser julemarsipan til frokost mens jeg venter på at rundstykkene til Gamle Gubben Grå skal bli ferdige.
Livet blir ikke bedre av at jeg graver meg ned i selvmedlidenhet.

Ribbeinsbrudd er ikke farlig. De gror, selv om det kanskje er et par, tre uker til kjerringa er helt i slag igjen og kan le, hoste å bevege seg uten at det gjør vondt. Det overlever jeg.
Nå lukter det ferske rundstykker, jeg vet jeg har en bit sylte i kjøleskapet. Tid for å fylle opp tekoppen og få seg litt frokost. I dag tror jeg  det blir sofa og hvile, og kanskje litt mer julemarsipan. I morgen er kjerringa forhåpentligvis i bedre humør.

På mandag var jeg på en solidaritetsmarkering for Palestina arrangert av Den Palestinsk Norske forening og Palestinakomiteen her på Ringerike.
På et lerret på torget flimret navnelista over de mange døde den siste måneden på Gaza. Det var og bilder av noen av barna som har blitt frarøvet sin fremtid. Ikke blodige bilder av sønderrevne barnelik, men bilder av slik de så ut. Glade barn, sjenerte barn, barn som barna våre, eller barnebarna.

Det var fine appeller. Sterke ord. Grufullhetene i det som skjer på Gaza og Vestbredden blir om mulig enda tydeligere når du står slik på et torg en iskald og mørk novemberkveld.
Jeg kjente tårene sprenge på, og det var ikke bare på grunn av kulde.

La Gaza leve!   La barna leve!  

Det var lett å rope med på slagordene som roptes over torget.

Etter markeringen gikk jeg i kirken. Kirkens Bymisjon skulle ha sin årlige gratiskonsert.
Det var en nydelig konsert. Den startet med at Frøydis Grorud kom vandrende inn midtgangen mens hun spilte på saksofon. Finnes det noe mer herlig instrument enn saksofon?
Det var godt å komme inn i lyset og varmen i en fullsatt kirke. At jeg fikk en litt dårlig plass på siden slik at en diger søyle stengte for mesteparten av utsikten til det som skjedde på podiet gjorde ikke så mye. Jeg er på konsert for å høre, ikke se.

Det var en flott konsert. Fengende musikk, musikere som ga alt. Fra før nevnte Frøydis til Frode Alnes og en hel del andre musikere jeg dessverre ikke husker navnet på. Et publikum som koste seg, lo på de rette stedene, sang med og virkelig viste at vi koste oss. Og en entusiastisk programleder som virkelig bidro til å få opp stemningen.
Jeg koste meg. Jeg koste meg virkelig.

Også i kirken kjente jeg tårene brenne i øyekroken.
Kanskje mest fordi kontrastene inne i meg selv ble litt vel store.
Når en operasanger med en kraftfull stemme fylte kirkerommet med en fantastisk versjon av What a Wonderfull World ble kontrasten til alle de Palestinske skjebnene jeg hadde hørt om på torget litt vel stor.

Det er ikke en fantastisk verden. Ikke for alle. ikke i våre dager. Kunne den bare bli det.

Nå har fyren gått for langt! Her sitter jeg en lørdagsmorgen og koser meg med en kopp te og hva leser jeg? En bloggerkollega kaller meg for ei KU!!!!??? Ja, til og med ei feit ku!!! 
Og om ikke det er nok så mer enn antyder han at min kjære ektemann Gamle Gubben Grå ikke har verdens beste sangstemme (noe som i og for seg er sant) og driver med magi og trolldomskunst.
Du skal vite det, godeste Allan, det er flere enn bloggerfruen som har kjevle!

Det er helt klart at jeg burde føle meg krenket. Fremstille meg som et drøvtyggende, feit pattedyr på en offentlig blogg. Noen ville oppfatte det som direkte sjikane.  Eller ikke bare noen, relativt mange, dessverre. Vi lever i krenkelsens tidsalder hvor folks grandiose egoer settes over alt og alle.

Siv Jensen kalte det et «krenkelseshysteri» og hun har delvis rett. Det virker nesten som om det har blitt in å føle seg krenket, og at man aktivt søker etter noe som kan oppfattes krenkende.  Og hvis du går inn for å finne krenkelser behøver du ikke lete lenge.
Du behøver ikke å bli navngitt som ku i en offentlig blogg for å føle deg tråkket på tærne. Er du lys nok i håret holder det at noen forteller en blondinevits på TV. I gårsdagen Nytt på Nytt var det nok at det å tolke humoren i en snutt om Black Friday gikk til det laget som hadde en…..og nå leter jeg etter korrekt betegnelse….. med melaninrik hud på laget.

Noen føler seg krenket hvis andre har en annen mening enn det de selv har. Andre hvis man påpeker at de tjener mer enn gjennomsnittet. Laksebaroner og andre milliardærer føler seg krenket hvis Staten øker skattetrykket og Trønderrockere føler seg krenket hvis de selv kommer for sent til innsjekk på fly.

Og så har vi alle de som blir krenket på andres vegne. Vi fjerner malerier, og skriver om barnebøker.
Yngste Sønn lurte i går på om det var innafor at vinen jeg koste meg med i går kveld het Gato Negro, og vi måtte google for å forsikre oss om at “Negro” var det spanske adjektivet for fargen svart. Ville jo ikke risikere å sitte der å være helt på bærtur når det gjaldt politisk korrekthet.

I går stakk en fange av fra tingretten her i byen. Han løp bortover gaten midt i sentrum midt på formiddagen, og siden har ingen sett han. Signalementet vi kunne lese i flere aviser var at han hadde to ben og blå jakke. Datteren kommenterte at det muligens var et litt vagt signalement. Jeg forklarte at hvis man ga et signalement som var av en slik grad at fangen kunne kjenne seg igjen ville det oppleves som krenkende.

Jeg tar meg selv ikke så veldig høytidelig. Jeg lever bra med å bli omtalt som ku på bloggen til Allan. Til og med som feit ku. Jeg er ikke på full fart nordover på sopelimen min med kjevle under armen.  Det å ha evnen til å le av seg selv gjør dagene mine bedre. Eller akkurat nå er det vondt å le, men jeg føler meg likevel ikke krenket fordi om noen forteller en vits. Flere burde kanskje prøve med litt mindre selvhøytidelighet og litt mer selvironi. Det gjør ofte dagen litt bedre.

Da jeg leste dette innlegget  i dag kom jeg til å tenke på en gammel sang av Kurt Foss og Reidar Bøe. Eller kanskje mer på teksten som er skrevet av Arne Paasche Aasen.  Det er sangen De nære ting.  Jeg tror den sangen er minst like aktuell i dag som på den tiden den ble skrevet.

Vi er mange som haster av gårde på søken etter et annet liv enn det vi lever her og nå. Det er alltid noe vi vil endre. Vi skal bli flinkere til å trene, spise sunnere, være mer sosial, gå oftere i teateret, få oss ny bil, flottere bolig, ny partner, nytt liv…..  Det er alltid ett eller annet vi streber mot. Alltid ett eller annet som vi mener at bare vi får en sunnere kropp, bedre økonomi, blir mer sosial da…… Da kommer vi til å finne noe annet vi vil endre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hele tiden – dette jaget. Det er hele tiden noe du vil endre. Du burde vært et annet sted enten fysisk, karrieremessig, sosialt, i livet… Du burde for lengst ha fått deg partner, barn, barnebarn eller hytte på fjellet. Hele tiden ett eller annet du søker, strekker deg etter, mener du burde ha oppnådd…

Jeg tror vi noen ganger bør spørre oss selv Hvorfor streber vi etter alle disse endringene? Er det noe vi selv virkelig ønsker, eller er det mer forventninger skapt av andre – av samfunnet.
Noe vi ønsker fordi alle andre…. gjør karriere, har nyere bil, større hus, barnebarn eller drar på kjæreste-tur til Paris?

Noen ganger er vi så opptatt av å strebe mot neste mål at vi ikke tar oss tid til å nyte de målene vi har oppnådd.
Vi har ikke før fått nøklene til vår første leilighet før vi begynner å spare til enebolig, og når eneboligen er på plass er hytte på fjellet neste punkt på lista, så hytte ved sjøen…
Du har ikke kommet hjem fra sommerferien før du begynner å legge planer for neste års ferie…

Det er bra å sette seg mål og jobbe mot de. Men vær da sikker på at det er dine egne mål, og ikke mål satt av andre eller skapt av hvilke forventninger som man bare føler man må fordi alle andre…

Jeg tror mange av oss bør bli flinkere til å stoppe opp i hverdagen. Føle på her og nå. Kjenne etter om livet kanskje er greit akkurat slik vi har det. Ikke fantastisk. Ikke uten forbedringspotensiale. Men greit nok.