Jeg har skvera opp med……

Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen.  Hun har skværet opp med Mads Hansen.
Jeg er på en 56. plass, og har det ikke med å skvære opp med folk i tide og utide.  Ikke det at jeg har så mange det er grunn til å skvære opp med heller.  selv politiske motstandere mener jeg at jeg stort sett behandler med respekt.  Men det er et menneske jeg godt kunne tenke meg å møte til debatt selv om jeg er usikker på om vi kom til å skvære opp.  Det er Anne Karin Bratten, direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter. Før, for lenge siden, i 2018 da jeg fremdeles var en blogger som hadde få lesere skrev jeg et innlegg som er delt og lest mange tusen ganger.

Et åpent brev til Bratten  I innlegget inviterer jeg dama til en kaffe-latte for å diskutere kvinners samfunnsansvar og 0%stillinger.  Jeg hørte aldri noen ting.  Hvis noen klarer å få til det møtet, så kan Anne Kari Bratten få en mulighet til å skvære opp med meg.

En gang, i innspurten av valgkampen i 2015 hisset jeg på meg en del av kommunepolitikerne med dette leserinnlegget men det mener jeg at vi har skværet opp i. Og kanskje bidro innlegget til at vi nå i 2019 for første gang fikk en kvinnelig ordfører her i kommunen.  Er vi heldig får hun i løpet av perioden representere kommunen uten å ha med den mannlige varaordføreren som støttekontakt . Er vi heldige vil hun også etter hvert fremstå som en sterk og selvstendig ordfører og ta den plassen hun har krav på, selv om den mannlige varaordføreren kanskje får vondt i tærne. (Stiletthæler er tingen, Kirsten!)

Jeg hissa på meg Sian, Stopp islamiseringen i Norge i høst noe som du kan lese her    
Da fikk jeg svar av selveste lederen i Sian, både i lokalavisa og her på bloggen.  (Og i sms, mailer og kommentarfelt) Her ser dere hva SIan kaller meg  (Leserinnlegget er i grunn pent i forhold til kommentarene på sms og mail… ) og, nei.  Jeg har ingen behov for å skvære opp med Lars Thorsen.

Isabell snakker pent om podkasten til Mads Hansen, og skriver at hun kommer til å fakturere han for det.  Jeg er usikker på om jeg kommer til å fakturere Lars Thorsen og Anne Kari Bratten for å snakke om de i dette innlegget. ..

 

De mest “glamorøse” bildene….

isabell Raad er tilbake på bloggtoppen.  Hun har en variant av “disse bildene kom ikke på bloggen” innlegg.   Hun poster en hel del bilder hun er litt uheldig på, og forklarer noe om hvor vanskelig det kan være å få til det “perfekte” bilde. Hvor mye hardt arbeid det ligger bak de glamorøse bildene hun vanligvis poster.
Jeg har sagt det før, men kan gjerne gjenta det.  De bildene som jeg overhode ikke er fornøyd med poster jeg IKKE på bloggen. De sletter jeg!
Men i overskriften snakker hun om sitt “glamorøse” liv. Jeg poster gjerne bilder fra mitt glamorøse kjerringliv.

Det første bildet Isabell poster er av henne i et gullbadekar med ei vinflaske.  Det finnes overhode ingen bilder av meg i et badekar, med eller uten vinflaske!  Hadde noen vært så modige eller dumme å ta et slikt bilde ville kameraet eller mobilen blitt knust umiddelbart for deretter å ha blitt druknet i det før nevnte badekar..
Jeg poster derfor et bilde av mitt glamorøse gjestetoalett.

Det neste bilde Isabell poster er et bilde tatt under en frokost på hotellet. Hun sitter med skikkelig duck-lips som omkranser en pome-frittes bit, halvlukkede øyne og klørne (neglene) klare til hugg.
Godt råd, Isabell. Ta bilde av maten – ikke deg selv.  Du kan jo godt ta noen feriebilder du ikke selv er med på…
Jeg fotograferer ofte mat. (Hvis jeg husker på det før jeg gafler den i meg) Men jeg tar aldri bilder av meg selv mens jeg spiser.

Noen ganger er bilder bedre i teorien enn i praksis.  Bildetover er et slikt eksempel.  Det bildet hadde jeg sett for meg lenge.  Det er tatt på nyttårsaften på hytta.  Jeg kjøpte inn champagneglass før vi dro på hytta bare for at dette bildet skulle bli perfekt. Jeg hadde sett det for meg lenge.  Nattsvart stjernehimmel, kanskje lyst opp av en rakett eller tre, bålpanna i bakgrunn og champagneglasset med boblende musserende vin i forkant.
Dette var det beste jeg klarte å få til.  Men det var magisk å stå der i vinternatta, se på stjernene og rakettene og nippe til den musserende vinen.

Isabell har et bilde hun har kalt i farta.  Det er tatt i bevegelse, og mulig hun synes det er noen kroppsdeler eller ansiktsuttrykk som ikke er helt som hun tenkte seg. Litt usikker…
Jeg er ofte i farta. Her illustrert ved parkeringsplassen på den lokale Kiwi-butikken.  Her kan jeg komme som første kunde klokka 7 om morgenen etter å ha kjørt Yngste Sønn, eller rase inn rett før stengetid klokka 23 etter en lang møtedag. Noen ganger er jeg både den første kunden om morgenen, og den siste kunden om kvelden.

Isabell har et bilde fra stranden. Hun ser gammel ut, ansiktsuttrykket og vinkelen bilde er tatt i bidrar til det. I tillegg avslører klærne mer enn de dekker til.
Jeg tar sjelden bilder av meg selv på stranden. Og jeg er også mest glad i å være på stranden når ingen andre er der. På høst, vinter og tidlig vår.  Dette er fra min yndlingsstrand på en grå høstdag.   Ikke akkurat glamorøst.

Neste bilde hos Isabell er et herlig bilde av henne og moren på terrassen på hotellet.  De har i følge Isabell latterkrampe. Jeg har ingen bilder av meg og Mamma hvor vi har latterkrampe.  Mamma var like lite glad i å bli tatt bilde av som meg. Men jeg har en bunke gamle oppskrifter fra noen gamle ukeblader.  De minner meg om Mamma og en kokebok hun hadde hvor hun hadde limt inn utklipp av oppskrifter fra ukeblad fra denne tidsepoken.

“You’re doing great, honey!”.kaller Isabell sitt neste bilde. En selfie hvor lyssettingen ikke var helt heldig.
Om jeg kanskje ikke er “doing great”, så er jeg vel blitt ganske stor….

Nydelig er hennes kommentar til et bilde ved bassenget hvor både ansiktsuttrykk og kropp ikke viser seg fra sin beste side.  Litt sånn som jeg på dette bildet. Jeg er jo bare nydelig.

Isabell viser et nærbilde i bikini.  Jeg vet ikke helt hva hun er misfornøyd med.
Jeg har ingen bilder av meg i bikini. Kan ikke huske sist jeg eide en bikini….  Men jeg og den rosa hagegynga mi får vel tankene hen på sommer og sol.

“Sovna litt” kommenterer Isabell om et bilde hvor hun har lukket øynene mens hun poserer i ei trapp.
Jeg tror jeg fremdeles var våken da jeg tok dette bildet på toalettet på byens kjøpesenter  Men når man ser på øynene er det nok ikke lenge før jeg faller i dyp søvn….

Noen ganger er man så spent når bildet er tatt “Blei det bra” som Isabell har kalt sitt bilde.
Dette er et av bildene som ikke ble bra. Motivet var fint, men jeg klarte ikke å få maks ut av det. Jeg forsøkte forskjellige vinkler, redigering og greier, men ingen jeg ble fornøyd med.

Nå har du sett litt av mitt glamorøse liv – jeg har til og med en “gull-hjort” i stua….

 

Sliiiten….

Sånne dager som i går med møter fra tidlig morgen til sent på kveld tar på. Så i dag er jeg helt utlada. Sofa og pelspledd, men jeg er så sliten at jeg ikke klarer å sove.  Alle musklene verker og er då stramme at det er vanskelig å finne roen. Har ikke energi til noe.

Egentlig forsvant energien rundt klokka 20 i går. Omtrent da vi gikk over fra “orienteringer” til å behandle sakene som skulle opp. Ikke fornøyd med egen innsats i går. Men jeg tror ikke resultatet på de sakene jeg var på talerstolen på hadde endt annerledes om jeg hadde klart å holde et bedre innlegg. Vi tapte begge.

Gamle Gubben Grå dro en snartur på hytta. Ett par sekunder vurderte jeg å bli med, men lot det være. Måtte ha beveget meg…

Jeg kreket meg opp fra sofaen til slutt. Gikk en liten tur med hundene og tok en dusj. Må jo forsøke å få litt ut av dagen.

Forbanna dritt……

Kokkejævel er tilbake på toppen for andre dag på rad. Jada, jeg fikk med meg at han var tilbake på toppen i går og at jeg i går som i dag var solid plassert under nummer femti på lista. Femtiseks i dag. Husker ikke helt hva det var i går. Jeg hadde ikke tid til å kommentere en ensom kokk i storbyen. Jeg forlot Drømmehuset klokka 7, var først en tur i Drammen og deltok i to drøftingsmøter som tillitsvalgt før jeg dro tilbake til Hønefoss. Der tilbragte jeg 9 timer på rådhuset på formøte og kommunestyremøte.  Når jeg endelig slapp ut fra rådhuset var det for seint å svinge innom den lokale Kiwibutikken. Den stenger jo allerede klokka 23.  Tida før 7 brukte jeg på å finpusse argumentasjon både til drøftingsmøter og kommunestyremøte. Tida etter at jeg kom hjem nærmere midnatt brukte jeg til å flate ut under pelspleddet på sofaen i stua og snakke litt med Gamle Gubben Grå før jeg tok Charlie Chihuahua under armen og tusla til sengs sånn litt før klokka 01.00. Blogging ble nedprioritert.

Kokkejævel skriver om drittværet der nord, og selvsagt er det politikernes feil.  Alt som er galt er jo politikernes feil. Skulle en sjelden gang en politisk beslutning føre til noe positivt er det garantert noen andre som får æra. Politikerforakten brer seg i samfunnet og noen ganger, som i går i kommunestyresalen, forstår jeg det utrolig godt.

Kokkejævel skriver om regjeringen, og at tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark er skylden i det dårlige været.  Her i kommunen er det tvangsnedleggelse av skole som er temaet. Og det fører til både stiv kuling med orkan i kastene i  lokalavisens spalter og kommentarfelt, så vel som i den politiske debatten inne på rådhuset.

At man legger ned barneskoler her på Ringerike er ikke noen nyhet. Det har skjedd konstant siden Arbeiderpartiet og Høyre slo seg sammen.  Borglund, Heggen, Åsbygda, Ringmoen; Stranden; Vegård; Kirkeskolen; Eikeli og nå Hønefoss skoler er nedlagt  (Har jeg glemt noen?)

De andre skolene er historie, men på Hønefoss går det fremdeles elever. Sentrumsskolen skal stenge fra høsten av når den nye skolen helt nord i byen står klar, og elevene blir delt på to skoler i hver sin ende av byen.
Det siste året har jeg knapt kunnet åpne lokalavisa eller gå over torget en lørdag uten å møte på foreldre og andre støttespillere med hjerte for skolen som avdekker feil i saksutredninger, samler inn underskrifter eller deler ut papirhjerter.

Vedtaket om å legge ned Hønefoss skole ble fattet i 2014. Kampen, eller omkampen om du vil, startet etter en litt uheldig behandling av skolegrensene høsten 2018.  Når man brukte matematikk, telte elever i stedet for kilometer når man avgjorde hvilke elever som skulle til skolen i nord og hvilke elever som skulle til skolen i syd fikk noen små barn veldig lang og trafikkfarlig skolevei. Foreldre og andre støttespillere begynte å grave i saken, se på saksfremlegg og sammenligne med fakta.  De fant feil på feil på feil på… Ja, jeg tror dere forstår.

Til slutt førte avdekningen av feil og mangler i et stort omfang til at kommunens kontrollutvalg ba fylkesmannen om å foreta en forvaltningsrevisjon av en del områder i saken. Da denne forvaltningsrapporten forelå fant Kontrollutvalget den så alvorlig at de anmodet kommunestyret om å behandle hele saken på nytt. Det var det vi skulle ta stilling til i går, og det var grunnen til at kommunestyret gled ut i de små timer.   Ikke rakk vi mer enn halve sakslista heller.  Vi har heldigvis bestemt at de sakene vi ikke har startet å behandle før klokka 22 må overføres til neste kommunestyremøte.  Det er bra, hvis ikke hadde vi vel sittet der fremdeles.

Det å ta opp skolesaken til ny behandling slik kontrollutvalget foreslo mener jeg hadde vært en god ide.  Man hadde fått en ny behandling etter masse bråk, folk kunne fremdeles være for eller mot. Kanskje hadde skolen blitt vedtatt nedlagt også etter ny behandling.  Men man hadde forhåpentligvis fått en bedre og mer utfyllende saksutredning å fatte den beslutningen på.   Dessverre ville ikke flertallet i kommunestyret gå med på det. Så forslaget, anmodningen fra kontrollutvalget om å se på saken på nytt ble nedstemt med 22 mot 21 stemmer.
Om de som stemte mot gjorde det av dumskap eller ondskap, skal jeg ikke ha noen formening om.  Jeg antar de stemte slik fordi de mente det er riktig og ikke behandle saken på nytt. Men hvorfor de ikke kunne være med på en ny behandling bare for å skape mer ro i saken, forstår jeg ikke.
Vel flertallet har talt – og jeg bøyer meg for det.

For de som tror at vi nå legger debatten om Hønefoss skole død, slikker våre sår og går videre, Glem det! Til neste uke har Ordfører og administrasjonen invitert til folkemøte om Hønefoss skole, og på neste kommunestyremøte skal vi behandle et innbyggerinitiativ om fremtiden til skolen. (Blir nok nok et langt møte…)

 

 

Jeg deltok i gårsdagens debatt på rådhuset….

Hei dere!
Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen.  Jeg er fremdeles på en 49. plass.

Gårsdagen startet tidlig for Isabell.  Hun sto opp klokka 8.
Jeg startet også dagen tidlig.  Som vanlig ringte vekkerklokka 05.30.  Å klare og karre seg ut av dynehaugen klokka 8 kaller ikke jeg å stå opp tidlig. Da begynner jeg å arbeide når jeg jobber som radiograf.  Er jeg tillitsvalgt er jeg som regel halvveis til Drammen.

Isabell skulle være på VG huset klokka 10.  Hvorfor kommer hun muligens tilbake til i et senere innlegg.
Jeg skulle være på Rådhuset klokka 9.  Jeg er ikke like hemmelighetsfull som Isabell.  Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd skulle på befaring. Vi stua 7 av Hovedutvalgets 9 faste medlemmer, 2 varaer, en kommunal-sjef og en fra administrasjonen i en minibuss og dro av sted.

Vi dro først til Tyribo, ett av kommunens gjenværende sykehjem.  Kommunen vår mener at sykehjem er en gammeldags ordning. Her skal de eldre bo hjemme så lenge som overhode mulig og enda litt til . Må de eldre på død og liv (bokstavelig talt) på en institusjon med heldøgnsbemanning får de aller nødigst og etter lang ventetid tildelt plass i en omsorgsleilighet.
Jeg kjenner til Tyribo fra før og jeg gledet meg ikke til gjensynet.  Mamma bodde på Tyribo de siste månedene hun levde, og jeg er svært kritisk til mye av behandlingen hun fikk der.  Det vekket til live noen minner som ikke var gode å gå i de korridorene og titte inn på et beboerrom identisk til rommet hvor Mamma døde.
Ikke kjente jeg meg helt igjen i det bildet Kommunalsjefen og ledelsen  forsøkte å formidle.  Sykepleier 24/7 og mat til alle døgnets tider hvis beboeren ytret ønske om det….
Vel, ledelsen ved sykehjemmets fremstilling var mer realistisk enn kommunalsjefen sin.  Og det kan jo hende at noe har skjedd siden Mamma var her. Det har jo gått over ett år.   Det jeg tok med meg videre er at grunnbemanningen fremdeles er for lav.  At det er problemer med å rekruttere nok sykepleiere og at det til tross for det blir utført utrolig mye god omsorg hver dag på våre sykehjem.

Neste stopp var Hvelven. Det er en enhet som det heter for de med dement.  Nå er vel de aller fleste som er så “heldige” å komme gjennom nåløyet og får plass ved ett av våre sykehjem i større eller mindre grad demente, men dette er liksom “kompetansesenteret” og den enheten som har skjermet enhet for denne brukergruppen.
Hvelven er en mye nyere bygning.  Det er flotte beboerrom med egne terrasser. Jeg har vært her ved tidligere anledninger som politiker.  Dette er liksom ett av glansbildene kommunen viser frem når vi får prominente gjester på besøk og vil vise frem hvor gode vi er på eldreomsorg. Sist jeg var her var en seanse hvor Høyre hadde med seg en representant fra Helsekomiteen på Stortinget og vi i Rødt hadde med oss Bjørnar Moxnes.  Omvisningen på Hvelven den gang var oppvarming til et folkemøte om eldreomsorg nede i sentrum litt senere den kvelden.
På Hvelven er det sykehjem i første etasje og bemannede omsorgsleiligheter i underetasjen. Brukergruppen er omtrent den samme i begge etasjer, selv om de som er sykest nok i utgangspunktet får plass på sykehjemmet. Men hvis jeg forsto det riktig er det ikke ofte at de i omsorgsleilighetene her blir overført opp trappa til sykehjemmet.  De har like mye bemanning i begge etasjer, den samme pleiefaktoren, og tilbudet blir omtrent idiotisk.  Forskjellen på plass i  en omsorgsleilighet med bemanning og en sykehjemsplass er betalingen.  På et sykehjem blir beboeren trukket en viss prosentandel av trygden sin i betaling for mat opphold, vask av tøy, medisiner ja alle utgifter bortsett fra eget tøy. I en omsorgsleilighet med bemanning betaler beboeren husleie, betaler for vask av rom og klær, for medisiner, for mat for praktisk bistand og bruker fremdeles fastlegen sin og ikke tilsynslegen på institusjonen.
Et av temaene som ett av medlemmene i Hovedutvalget tok opp under befaringen er hvilket tilbud som lønner seg økonomisk for den enkelte bruker. Konklusjonen ble at det for en med en alderspensjon sånn midt på treet ble det omtrent hipp som happ. For de med høy pensjon ble det rimeligere å bo i omsorgsleilighet med bemanning enn på sykehjem  For de med minstepensjon blir omsorgsleilighet med bemanning et dyrere alternativ.
Da jeg trakk denne konklusjonen under debatten som oppsto under befaringen var kommunalsjefen rask med å skyte inn at minstepensjonistene kunne søke om bostøtte for å få ned kostnadene.  Det formidlet ikke meg.  Jeg synes tvert i mot det utsagnet var ekstra provoserende. Tenk deg et menneske som har levd et nøysomt liv, klart seg selv hele sitt voksne liv uten tilskudd fra det offentlige. Så skal det være nødt til å søke bostøtte på slutten av livsløpet for å ha råd til å motta den omsorgen kommunen aller nødigst innvilger deg!  Jeg blir virkelig provosert. Det har noe med verdighet å gjøre!  (Ja, jeg forstår at kanskje ikke beboeren kommer til å forstå så mye av kommunens økonomiske krumspring, men for meg er ikke det en formidlende faktor)

Nå var vi blitt sultne, så vi satt oss inn i minibussen igjen og dro av sted til Omar.  Omar er sjefen på kommunens sentralkjøkken, Ringerikskjøkken, og disket opp med lasagne, salat og bagetter mens han orienterte oss om virksomheten.
Det var godt med lunsj. Det var jo over to timer siden vi hadde fått kaffe og kaker ute på Tyribo. Politikere er en rase som trenger jevnlig påfyll i det minst av kaffe. Hvis ikke kan vi fort bli litt ampre å ha med å gjøre, ikke minst gjelder det for undertegnede.
Etter orienteringen og maten var det på med hvite frakker, plastbeskyttelse på skoene og hårnett.  Vi måtte jo få en omvisning.
Også her har jeg vært før. (Jeg har muligens sittet i dette hovedutvalget litt lenge) I utgangspunktet er jeg i mot slike sentralkjøkken.  Jeg tror at mat bør ha kortest mulig avstand fra steikepanne til tallerken. Jeg skulle ønske man fikk matlukta tilbake i våre institusjoner. Når det er sagt, så er jeg imponert over Ringerikskjøkken.  Jeg tror maten er av aller beste kvalitet, både koketeknisk og innholdsmessig.  Så her blir det litt sånn politiske teorier og ønsker mot hva som er fornuftig i praksis.  Jeg hadde ingen kritiske spørsmål.  Det kan jeg ikke huske at noen andre hadde heller.
Etter omvisningen var det tid for kaffe og sjokoladekake.  Omar har forstått det!

Etter besøket på Ringerikskjøkken labbet vi over plassen og bort til Menova a/s.  Der ble vi møtt av den overentusiastiske lederen der allerede ute på plassen. Menova er et kommunalt eid aksjeselskap og er leverandører av arbeidsmarkedstjenester til NAV, som er vår hovedoppdragsgiver. Ringerike og Hole kommune eier henholdsvis 93 og 7 prosent av aksjene i selskapet. Det er altså en arbeidstrenings bedrift som får folk ut i arbeid, eller en arbeidsplass for mennesker som trenger en VTA plass (varig tilrettelagt arbeidsplass)   De har vaskeri som vasker tekstiler for alle institusjonene i kommunene, en god del hoteller og andre bedrifter. De pakker og kjører ut jobbfrukt, og de har et monteringsverksted.
Til behandling i Hovedutvalgets møte som vi skulle ha på kvelden etter befaringene skulle vi avgjøre hvorvidt de også skulle overta ansvaret for arbeidstreningen/ aktivitetstilbudet for de minst fungerende av de psykisk utviklingshemmede i kommunen vår også. Det tilbudet som frem til i dag er Aurora.
Jeg er kritisk til Menova a/s.  Ikke iførste omgang til set arbeidet de utfører, men til hvordan eierskapet er organisert. Et kommunalt aksjeselskap gir ikke kommunen, altså eierne den samme beslutningsmyndigheten til å ta beslutninger som det alminnelig kommunal drift av tilsvarende tjenester ville gitt oss.  Her er det styret i selskapet som tar beslutningene, ikke de folkevalgte organene.
Jeg hadde en del kritiske spørsmål, ikke minst til overtakelsen av Aurora.  Men det var ikke jeg som var den med flest kritiske spørsmål.

Etter besøket på Menova kjørte vi videre. Vi tok en sving oppom Heradsbygda og så på byggingen av Heradsbygda omsorgsenter som etter planen skal stå klart sommeren 2021 før vi kjørte tilbake til rådhuset.

Etter en liten pause, litt mat og selvfølgelig mer kaffe var vi klare for månedens møte i Hovedutvalget i Helse Omsorg og Velferd.
Isabell brukte ettermiddagen til å delta i Debatten på NRK for å debattere kroppspress og influenseres påvirkningsmakt. Om hvilket ansvar de har som forbilder for mange.
Vi debatterte verken kroppspress eller hvilket ansvar vi har som forbilde for mange på møtet vårt.  Nå tror jeg lokalpolitikere oftere blir skjelt ut eller latterliggjort enn at de blir beundret eller regnet som forbilder,

Jeg skal ikke gi dere et fyldig møtereferat.  De som er spesielt interesserte kan se hele møtet her
Høydepunktene mener jeg er under orienteringer hvor jeg etterlyste tallene for utskrivningsklare pasienter fra sykehuset. Kommunen har en god del såkalte “overliggere”, og dette påfører kommunen ganske store utgifter.
Selvsagt debatten om Aurora og Menova.  Der ble det avstemning over hvor vidt de ansatte på Aurora på sikt skal overføres til Menova  a/s.  SV, SP, KrF og Rødt stemte for å ivareta også de fremtidige ansattes arbeidsforhold.  Ap, V, Hø og Frp var ikke så opptatte av arbeidstakernes rettigheter.  Noen synes kanskje det er litt merkelig at ikke Arbeiderpartiet har fokus på arbeidstakernes arbeidsvilkår, men her i kommunen er ikke det veldig overraskende. Dessverre var vi fornuftige i mindretall.  Litt bittert, for hvis Sp sitt andre medlem ikke hadde hatt forfall slik at Ve sin representant møtte som vara – ja da hadde vi fått flertall for vårt syn.
Et annet høydepunkt var da vi skulle diskutere hvilke politiske representanter som skal sitte i et strukturutvalg som skal opprettes. Det ble en merkelig debatt hvor man debatterte hva som var bakgrunnen for at dette utvalget skulle settes ned, og hva dette utvalget egentlig skulle gjøre.  Til slutt leverte jeg et utsettelsesforslag. Jeg ba om at saken kom til behandling på neste møte.  Da med et tydelig mandat og et bedre saksfremlegg.  Forslaget mitt ble enstemmig vedtatt.

Etter endt møtet svingte jeg oppom Rødts Grand Old Man her i kommunen og hentet en T-skjorte.  Må jo ha noe å ha på meg på kommunestyre møte i morgen.   Fikk og med meg skjerfet til han unge fyren fra SV: Hvordan det har havnet oppe hos Grand Old Man er jeg litt usikker på….

I dag må jeg finne tid til å forberede meg til kommunestyremøte i morgen.  Jeg må og forberede meg på en drøfting på jobben i morgen – og skulle vel strent tatt vert en tur i Oslo på et forberedende møte før fylkestingsmøtet i Viken i neste uke.  Men der tror jeg jeg bare får sende inn innspillene mine til møtet, eventuelt delta på telefon.

 

 

Aud Marit og Bloggerne

Isabell Raad har ikke kommet med noe nytt siden hun ble sjekket opp av den sjeiken.  Men hun troner fremdeles på bloggtoppen.  Sjeik-sjekking ga ikke meg mange lesere.  I dag er jeg helt nede på en 49. plass.

Siden toppbloggeren ikke leverer, tar jeg som vanlig for meg den bloggeren som er på plass nummer 100
I dag er det Aud Marit som er på den plassen.  Aud Marit sin blogg har jeg kommentert i forrige uke. Dere husker, hun som stilte betimelige spørsmål om Beslutningsforum.
I det siste innlegget sitt nå tar hun for seg TV serien Bloggerne, og på nytt må jeg lese meg litt opp.

Aud Marit har tydeligvis sett tidligere sesonger.  Det har ikke jeg.
Hun er spent på hva Anne-Brith Davidsen ar å komme med nå som hun har sluttet å blogge.  Jeg stiller meg litt uforstående til at en blogger som har sluttet å blogge er med på bloggerne.  I min logiske hjerne er det noe som skurrer ved akkurat det.  (Er man blogger hvis man har sluttet å blogge? Og hvis man ikke blogger, hvorfor er manda med på bloggerne?)
Jeg har aldri, tror jeg, lest bloggen til denne Anne-Brith. Jeg vet at hun har liksom holdt blogger-skole og at den har vært omstridt.  Jeg leser meg opp litt, og ser at hele kjerringa har vært omstridt.  Hun la ned bloggen sin for rundt ett år siden fordi hun mottok så mange trusler. Nok var nok da truslene ble rettet mot datteren hennes.
Det jeg ikke skjønner er hvorfor hun nå nok en gang deltar i serien – og varsler at det kommer nye “jordskjelv” fra hennes side.  Men det er vel noe med sirkushester og lukten av sagmugg.  Ja og en bankkonto som kanskje begynner å tømmes.  Jeg har fått med meg at en del av de som har gått på “bloggskolen” hennes vil ha pengene tilbake.  Men dette kan Aud Marit mye mer om enn meg.

Videre gleder Aud Marit seg til å bli bedre kjent med Joachim Kleven gjennom denne sesongen av bloggerne.  Han har jo vært litt i skyggen av Sophie Elise i hennes “verden”:
Han har jeg hørt om.  Han var med Sophie Elise til USA for den siste rumpeopperasjonen!  Jeg har alltid lurt på om det var noe på gang der….  Men nå virker det som om han ønsker å ta litt avstand fra alt dramaet rundt Sophie Elise.

Iselin Guttormsen er også ny på Bloggerne.  Heller ikke ei jeg vet så mye om. Sexologistudent fra Drammen som liker å sjokkere på Instagram. De andre som er med er Martine Lunde, Linnéa Myhre, Caroline Berg Eriksen og Sofie Nilsen.  Jeg tror ikke jeg kommer til å se denne sesongen heller.  Men Aud Marit kan jo kose seg.  Vi folk  er forskjellige.

Sjekka opp av en sjeik…..

Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen.  Jeg raste nedover til en 45.plass. Men har fremdeles over 900 sidevisninger i går. Det er jeg fornøyd med.

Isabell vlogger.  Jeg har ikke hatt tid til å se hele den 20 minutter lange spillefilmen av en lettkledd Isabell på ferie i Dubai.  I den biten jeg har sett snakker hun om at hun blir forsøkt sjekka opp av en ekkel eldgammel sjeik.  At han er sjeik vet hun fordi hun har googlet han…..

Vi var og feiret Svogers 54 års dag i går.  Middag og bløtkake hos Svigermor.  Det var ingen som forsøkte å sjekke opp meg. Kommer sikkert av at det ikke var noen sjeiker der….

Men jeg vet at Svigerfar ble tilbudt to kameler for Svigermor en gang de var i Egypt. Han takket nei, visste ikke helt hva han skulle bruke kamelene til…

 

Dritt-innlegg fra Kokkejævel

Her sitter jeg en tidlig søndag morgen og skal skrive et dritinnlegg.  Livet på vei mot bloggtoppen er ikke alltid like enkel.  Men siden jeg gjorde et byks helt opp på 39. plass i dag, må jeg jo levere også i dag.
Kokkejævel er fremdeles på topp, og det er grunnen til at jeg serverer dritt til søndagsfrokosten til alle dere som starter dagen med å lese bloggen min.  Skyld ikke på meg.  Skyld på kokken!

For liksom å motbevise at han er en kokkesnobb vier han hele sitt siste innlegg til å skrive om menneskelig avføring.  “Hvor bæsjer nyforelska par?” spør han allerede i overskrifta, denne clickbitenes konge.  På det spørsmålet har jeg et enkelt svar. “På toalettet!!  Alt annet er motbydelig.!”. Det tror jeg de fleste skjønner av seg selv.

Jeg ønsker ikke å fremstå som snobbete, men er det naturlig for voksne mennesker å skrive blogginnlegg om bæsj?
“Det små barn kaller bæsj..” sa den permanentkrøllede damen med rutete foldeskjørt, hvit bluse og blå ullblazer. som jeg hadde som småspeiderleder i 1975.  Jeg husker ikke hvorfor temaet kom opp, men jeg husker at jeg som vitebegjærlig 9 åring spurte hva voksne mennesker kalte det? Jeg mente ikke å være frekk. I mitt vokabular fantes det to ord for begrepet. “Bæsj” og “Drit”.  Og i mitt hjem, og på min skole var ordet “Drit” betegnet som banning, og noe jeg ikke fikk lov til å bruke. Jeg tenkte at denne “fine damen” hadde et ord jeg ikke hadde lært, og jeg elsket å lære nye ord.  Samtidig ville jeg jo ikke lenger si “bæsj”, hvis det var noe bare “små barn” sa.
Vel, jeg fikk ikke noe godt svar.  Den pent antrukket damen ble helt rød i ansiktet, og jeg måtte tilbringe resten av speidermøtet i kjelleren. Jeg husker hendelsen fremdeles, fordi det føltes dypt urettferdig – og fordi jeg ikke fikk svar på spørsmålet mitt.

Innlegget til Kokkejævel handler altså om det å spise indisk, få løs mage. og gjøre det man da må gjøre på et hotelltoalett som kun er noen få skritt og en glassdør unna der Kjærest ligger og sover.  Han skildrer seansen så detaljert at han og nevner at det ble benyttet toalettbørste.  Nok en gang sier jeg “To much information!”  Balansegangen mellom snobberi og vulgaritet kan noen ganger være hårfin.

Jeg kommer fra et hjem med møbler. Et av de møblene var en bokhylle på barnerommet.  I den bokhylla sto et gammelt eksemplar av Margrethe Munthes sangbok.  Jeg lærte meg å lese som 5 åring ved hjelp av en gammel ABC i den samme bokhylla, og kastet meg raskt over alle bøker jeg fant. Margrethe Munthe var en av de første, og jeg tror jeg kunne samtlige sanger på rams, antakelig sitter de fleste i hjernebarken fremdeles.

Jeg vet at jeg ikke skal “storme inn i stua uten å ta av meg lua.”  De reglene som gjelder for “stua”, gjelder i høyeste grad og for “Gamle Logen ” i Oslo.  Men i bilder fra Vixen kan man tydelig se Kokkejævel sprette rundt med blå topplue og arbeids T-skjorte(T-skjorte med firmalogo) blant festkledde mennesker.  På et bilde på hans eget blogginnlegg fra Vixen ser du han smilende ved et vakkert dekket festbord mens han stolt viser frem diplom og blomsterbukett.  På den hvite duken, blant ølflasker og snusboks troner den blåe topplua.
Jeg tror ikke lue og t-skjorte med firmalogo er et tegn på at Kokkejævel ikke har lært seg normal høflighet.  Jeg tror det rett og slett kommer av at han mener han er hevet over normal sosialakseptert oppførsel. Han er bloggkongen. Han skulle til Oslo og håve inn en haug med priser.  TV opptredener, avisintervju og eget TV team. Jeg forstår at man kan bli litt høy på seg selv.  At snobberiet kan gå over til vulgaritet.

Men han gjorde ikke rent bord. Han tok ikke fire priser. Han fikk en pris. “Årets Stjerneskudd”   Resten av prisutdelingen gikk i dass.  Ikke rart det ble en nedtur å lande i hotellsenga, tenke gjennom dagen og føle seg som en dritt. Han var ikke så stor, så fantastisk som han selv trodde.  Han var verken folkets favoritt eller årets gullpenn.  Kanskje ikke så rart at det eneste han føler å skrive om dagen derpå er “det små barn kaller bæsj”.

Jeg gleder meg på Kokkejævels vegne over prisen han fikk.  Prisen har han ærlig fortjent. For han har virkelig vært et stjerneskudd på bloggtoppen, et stjerneskudd som har klart å holde seg på himmelen i måned etter måned, og ikke bare gjøre kometkarriere, blusse opp og slukne.
Jeg er glad han ikke fikk flere priser.  For kanskje det  får han litt tilbake på landjorda.  Gir han bakkekontakten tilbake.  Jeg tror det vil gjøre bloggen hans bedre..
Men hvem er jeg til å synse rundt temaet?Jeg er jo bare ei kjerring  med en blogg sånn litt over midt på treet.

 

Hokus Pokus og Husarbeid

Det er lørdag, og jeg har snakka hele uka om at denne lørdagen skulle vi virkelig være flinke og få shina opp huset før vi tok helga.  Det er liksom ikke blitt så mye husarbeid de siste dagene – og vi skal bort i morgen.
Gamle Gubben Grå har nikka og vært skjønt enig. I det minste er det det han har gitt uttrykk av.

Jeg er sliten når jeg våkner, men står opp 06.30 for å få en stille morgenstund for meg selv.
Gamle Gubben Grå er overraskende oppe rundt 7.30.  Jeg burde lukta at her var det noe muffens.  Men, dumme meg var bare fornøyd med at Gubben også var oppe såpass tidlig.

Jeg var ikke ferdig med frokosten og dagens blogginnlegg før han sier “Da drar jeg!” og før jeg rekker å si Husarbeid, så er han Hokus Pokus ute av døra.  Måtte levere noen brukte bøker fra et dødsbo etter en gammel onkel på et bokmarked.  Jeg lurer på om han hører selv hvor tom den unnskyldningen høres ut.  Hvis han drar på et bokmarked er det 100% sannsynlig at han kommer tilbake med flere bøker enn han leverte.  Og hva med arbeidslista og alt som skal gjøres her hjemme?

Yngste Sønn står opp rundt 12 og forsvinner.  Har en avtale med en kammerat.  Sammen med han forsvinner også bilen min…. Dette var i grunn avtalt.  “Jeg fyller opp tanken som takk for lånet” sier Sønn på vei ned trammen. Sikkert for å bøte på samvittigheten for det manglende engasjementet for husarbeid.

Her i huset virker ordet Husarbeid som det reneste Hokus Pokus. Som ved et trylleslag er kun jeg og husarbeidet tilbake.
Hunder blir luftet  Gulv blir vasket. Jeg står på.  Men det er ikke moro.  Jeg er sur og grinete.  Hvis Game Gubben Grå og jeg kunne tatt husarbeidet sammen, så kunne vi sammen kjørt bort på det bokmarkedet etterpå. Tatt en kaffekopp i byen og handlet inn til helga.  Kanskje tatt en tur utom Høvdingen slik at jeg fikk døyvet min dårlige samvittighet og fått litt fred i sjelen.

Gamle Gubben  Grå kommer hjem litt før 14.  Det å kjøre et par kasser bøker på det bokmarkedet tok altså 4 timer.  Han kjenner kjerringa og vet at jeg er sur.  Kaster seg over oppvasken når han kommer inn døra.  Da jeg ser at  han har tenkt å sette i vann, eller skylle ut restene av sausen fra i går, sier jeg at jeg hadde tenkt å ta med restene ut til Høvdingen.  han hører ikke etter, stokk døv som han snart er. “Ja,” sier han og tapper vann i kjelen, ” vi kan ta en tur til byen”. Og selvsagt klikker jeg. Er sur muggen grinete kjerring. For det var ikke det jeg sa. Og sauseresten jeg hadde tenkt å ta med meg  forsvinner i samme øyeblikk ned sluket i vasken.

Etter å ha satt på oppvaskmaskinen har han tydeligvis blitt så sliten av husarbeid at han trenger lunsjpause. Og dermed forsvant resten av gårsdagens middagsrester inn i mikroen. Gamle Gubben Grå har tydeligvis lyst på varm lunsj.  Å tenke på å spørre om jeg vil ha har aldri falt han inn.

Hokus Pokus så var alle middagsrestene jeg tenkte Høvdingen skulle få borte.  Så slapp vi den turen. Men vi må til byen og handle inn til helga.  Og kjøpe bursdagsgave til Svoger. Vi skal i middagsselskap til Svigermor i morgen og feire dagen til Svoger.  Der går den dagen.  Og, nei.  Familiemiddager hos Svigermor går ikke under betegnelsen “avslappende aktivitet”:

Hokus Pokus så er den helga over…

 

 

Vixen og Kokkesnobben

Kokkejævel klarte å karre seg opp på toppen av bloggtopplista igjen i dag.  Jeg klarte å karre meg fra en 48. til en 47. plass.
Kokkejævel er klar for Vixen-utdeling i sitt siste innlegg.  Ligger på hotellrommet sammen med Kjærest og venter på TV teamet han har hyra inn fra NRK for å følge han gjennom utdelingen. Kokkesnobben fornekter seg ikke.  Svart  limousin, rød løper og eget TV-team.

Det var ikke noen limousin som ventet da jeg var ferdig på jobb.  Bare Lille Bille som måtte skrapes fri for is.
Ikke noen rød løper ved inngangsdøra hjemme heller, bare en låst dør og to tissetrengte hunder.
Heldigvis var det ikke noe TV-team heller, men jeg har visst filmet 48 minutter av arbeidsdagen min fra lomma i den hvite pysjen.  Kjente plutselig av mobilen gikk varm nede i lomma.

Hvordan det gikk med Kokkesnobben? Gjorde han reint bord, tok med seg alle prisene i alle kategoriene han var finalist i?
Niks.  Men han vant “Årets stjerneskudd”  Det synes jeg han fortjener, for få har vel skutt så raskt oppover bloggtoppista – og blitt på toppen i uker og måneder.

GRATULERER!!!!!