kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

I dag ble jeg gledelig overrasket da jeg sjekka bloggtopplista.  Tenk jeg er oppe på en 27. plass med 1.200 sidevisninger. Flott start på første feriedag!!
Jeg vet og hvem jeg kan takke for at jeg har tatt dette spranget fra en 40. plass – som og er en bra plassering til meg å være – i går og til dette astronomiske tallet med lesere. Det er selvsagt Kokkejævel, og hans ikke fult så hederlige omtale av meg og bloggen min.  Jeg er usikker på om jeg bør takke, for jeg tror egentlig ikke han unner meg denne fremgangen. Vel, en liten takk skal du få.

Kokkejævel er fremdeles på bloggtoppen.
For å være tro mot konseptet mitt må jeg derfor kommentere Kokkejævels siste innlegg. Jeg skulle ønske jeg slapp, for det er vondt å lese at noen av Kokkejævels største tilhengere og fremste forsvarere mener jeg mobber.  Og, jeg merker meg jo Kokkejævels skarpe kommentarer, som til tider er relativt spydige og karakteriserende mot meg, at han ikke føler seg beæret over å bli kommentert.  I det minste når kommentarene mine ikke bare er nesegrus beundring, slik som de fleste kommentarene han får er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kunne selvsagt endre konseptet på bloggen min.   Slutte å kommentere toppblogginnlegget. Men blir det riktig? Skal jeg endre min skrivemåte, mitt konsept bare fordi Kokkejævel ikke liker det han leser? Kan ikke han bare la være å lese bloggen min?  Det er relativt mage blogger jeg ikke gidder å lese, av forskjellige grunner.
Blir det riktig hvis en av Norges desiderte mest populære bloggere skal bruke sin popularitet og markedsmakt til å bringe meg til taushet?  Hvem mobber hvem da?

Nei, kokken i nord og innlegget hans må nok kommenteres i dag og. Sorry, men slik er det.

Kokkejævel starter innlegget sitt med å konstatere at han er blitt større, tykkere, det siste året.
Jeg har blitt mindre, tynnere. Men jeg er fremdeles tykk.  Veier sikkert flere kilo enn Kokkejævel.  I den sammenlikningen er det helt klart kokken som kommer best ut.

Kjærest elsker hvert gram av Kokkejævel, slik min kokk, Gamle Gubben Grå, elsker meg.  Kjærligheten teller ikke kilo.  Det er jo personlighetene, de vi er som mennesker, folk blir glad i.  Det er jo det indre, hvem vi er som mennesker som definerer hvem og hva vi er.  Kroppsform og antall kilo er av mindre viktighet.

Nå ligger tre blanke ferieuker foran oss. De dagene håper jeg at Gamle Gubben Grå og jeg kan få unna noen prosjekter i og rundt Drømmehuset.  Ikke noe stort, bare arbeide sammen mot felles mål.  Få Drømmehuset til å bli det vi drømmer om.  En trygg ramme rundt vår familie. Ja, og kanskje ta et grep på hytta og.  Jeg vil ikke kalle det arbeidsferie. For vi skal ha tid til late morgner, gode stunder i kurvstolene på trammen og noen utflukter. Jeg gleder meg!

Det er muligens langt mellom de store kjærlighetserklæringene her i heimen.  Vi trenger ikke det. Vi har vokst sammen.  Jeg er ikke redd for å si eller vise at jeg er glad i Gamle Gubben Grå.
Jeg kunne sikkert bli flinkere til å gjøre det, for alle også gamle gubber trenger bekreftelse.

Ha e fin lørdag.  Det skal jeg.  Ferien har endelig begynt!

I dag kom dagen vi har gruet for lenge. Det var på tide å ta farvel med Kjøteren, eller Toby som han egentlig het.  Den gode, snille hunden som kom til oss i 2008. Omplassert fra Yngste Sønn sin kamerat. En flott Australsk gjeterhund som nådde den imponerende alderen 16 år.

Turkameraten min, som jeg har hatt så mange fine turer med. Gode minner etter en hund med mye personlighet.

Glad i vann, men ikke alltid like glad i å både. Rennende bekker derimot….

Vinter, kulde og snø har ikke stoppet oss. Og Toby dro meg med på tur, selv når jeg ikke hadde lyst.

Eldste Sønn og Toby hadde et helt eget bånd.  Et helt eget forhold. De to har hatt mange turer sammen, og aldri var Toby så glad som når Eldste Sønn var hjemme på besøk.

Til og med på fotoutstilling har jeg og Toby vært. Jeg som fotograf, Toby som modell.

Så mange minner. Så mange følelser på oss alle i kveld. Et familiemedlem de siste 12 åra har sovnet stille inn.

Vi kommer aldri til å glemme deg, Toby. En mer livsglad og leken kammerat skal man lete lenge etter. Men du var gammel nå. Ben, hørsel og syn begynte å skrante. Nå fikk du hvile. Jeg tror du syntes det var utrolig godt. Hvil i fred, gode venn!

Klokka 15.30 i ettermiddag startet årets sommerferie!!! 3 hele uker med sammenhengende fri! Akkurat nå føles det utrolig godt. Bare ta dagene som de kommer. Lade batteriene. Bare være.

Barnslig som jeg er har jeg tellet minutter gjennom arbeidsdagen til det siste av de 450 minuttene arbeidsdagen besto av hadde tikket seg ferdig.

Tenk dere, Norges største bloggkonge selveste Kokkejævel vier et helt innlegg til min ubetydelige kjerringblogg!! Det er så jeg slår saltormotale av glede. Innlegget hans er delt over 800 ganger, og har fått over 80 kommentarer! Tenk om bare 20 % av de leserne klikker seg inn på min blogg! Jeg hadde fått astronomisk antall sidevisninger for meg å regne. Men det kan jeg bare drømme om, for Kokken har glemt å nevne bloggen min ved navn eller linke til den. Litt dårlig gjort, ikke sant?

Kokkejævel er fornærmet fordi jeg kalte bloggen hans for “møl””. Jeg er usikker på om han kan “Ringerisk”, altså dialekta mi. For her betyr møl tøv. Og man kan ikke kalle et liv uansett hvordan et liv er, for tøv. Begrepet tøv brukes kun på muntlig eller skriftlig fremstilling.  Det går på om det som skrives eller sies gir sammenheng og mening. Innlegget jeg kommenterte i dag, gå ikke det. Derfor kalte jeg det møl.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og ja, jeg lurte på hvorfor 30.000 klikker seg inn og leser et innlegg med så lite innhold. Jeg lurer og på hvorfor 600 klikker seg inn på min blogg.

Men takk for omtalen, Kokkejævel. Husk å nevne hvem du sitterer neste gang du nevner bloggen min. På forhånd TAKK!

Hvis det er noen som ikke har fått det med seg, så har Kokkejævel blitt snus-fri.  Det skjedde for 14 dager siden, og han har vel nevnt det i samtlige 30 innlegg siden den gangen.  Eller, forresten er han ikke snus-fri.  Han har bare sluttet med snus med nikotin.  Han langer fremdeles innpå med nikotinfri snus som han av alle ting heller masse chilipulver over.
Jeg har vært snus-fri i 54 år.  Men jeg tror det er første gangen jeg nevner det på blogg.

Ellers har Kokkejævel felt et tre. ei tynn og hengslete bjørk.
Jeg har og hugget noen trær i mitt liv. Ikke så mange og ikke så store.  Skal ikke skryte på meg noen tømmerhugger karriere.

Katta til Kokkejævel er blitt rusa på Syrin?????
Googling viser at det går an.  Aldri hørt om.

Så poster Kokkejævel et bilde av Kjærest og kommer med en “morsomhet” om kløft…
Hvorfor leser rundt 30.000 mennesker dette mølet hver dag?

Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen.  Og selvsagt er det et reklameinnlegg med alt hun har bestilt fra Nelly denne uka.
Jeg har ikke bestilt noe fra Nelly.  Er usikker på hvor mye de har i min størrelse. Men jeg var innom Wilhelmine i Vikersund i går og rasket med meg noe fra reste-stativet.  De har fremdeles klær for folk som ikke er pygmeer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ja, jeg tok til tårene i dag. Lot de bare renne i utmattelse, frustrasjon og avmakt. Da jeg kom hjem ble jeg liggende apatisk på sofaen og stirre tomt ut i lufta. For sliten til å snakke. For sliten til å sove.

Yngste Sønn så lenge på meg. ” Er du sliten?” Jeg bekreftet det. Han setter seg ned i lenestolen. “Vil du snakke om det?” Jeg rister på hodet. Lukker øynene. Han sitter der en stund å ser på meg, så går han ut å klipper plenen uoppfordret. Det ligger mye kjærlighet i en nyklippet plen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Store jenter gråter ikke! Og jeg er stor, både i antall år og kilo. Tårer er tegn på svakhet, og svak er det siste jeg ønsker å fremstå som. Likevel kom tårene og jeg klarte ikke å stoppe dem.

Märta Tikkanen skal ha sagt:

Sterke mennesker bøyes ikke, de brytes til de brister.

Og det var det som skjedde i dag. Jeg klarte ikke stå støtt og steilt lenger. Klarte ikke forbli stødig mens de med makt brukte kreftene sine på meg. Så jeg knakk, ble splintret opp i biter. Gikk nesten i oppløsning. Ikke det at noen brød seg. Eller antakelig var det noen som jublet et sted i bakgrunnen. Fornøyd med egen innsats.

Jeg tørket tårene. Vasket ansiktet. Tok på maska. Gjenvant fatningen. Men det var bare utenpå. Et tynt skall av den siste rest av verdighet omkranset et svart hull av bunnløs fortvilelse.

Det har gått dager. Skallet, rustningen er på plass. Men hvordan er det inne bak skallet, bak rustningens kalde stål? Jeg skal fortelle deg at inni rustningen bak det tøffe, harde skallet er det et menneske. Et menneske som har det vondt.

Veien videre frister ikke. Jeg står på kanten av hva jeg kan klare. Havet  blinker så forlokkende der fremme. Men mennesker med rustning bør ikke ta steget utenfor kanten. Vi som ikke lar oss føre med strømmen vil raskt synke ned i det kalde, mørke dypet. Det er ikke gull alt som glitrer.

Den som gir opp har tapt!  Alt i meg stritter i mot å gi opp. Det er ikke i min natur. Men er jeg ikke dømt til å tape, uansett? Vil ikke de som har bestemt seg for å knekke meg bare fortsette til de har nådd sitt mål?

Nei, de skal ikke få knekke meg! Den gleden vil jeg ikke gi dem. Så jeg står stødig på kanten og mønstrer havet. Det er vakkert. Det lokker. Det er bare å ta et lite skritt… Så er jeg der. Der de vil ha meg.

Men jeg har ingen planer om å forsvinne i dypet. Så jeg blir stående der på kanten mens jeg langsomt vurderer hvilken vei jeg skal gå nå.

Reklame | Kitchen Craft, Zwilling, Blomingville, OBH Nordica

Kokkejævel har et slikt innlegg i dag. 5 ting han ikke kan klare seg uten på kjøkkenet.  Så jeg teker meg litt om Er det lov å si radio, gode råvarer, Gamle Gubben Grå, komfyr og oppvaskkum?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Zwilling//Bloomingville//OBH Nordica//Kitchen Craft//OBH Nordica

Men det er jo klart det er kjekt med steketermometer, kniv, bakepapir, stekepanne og skjærefjøl.
Ha e fi dag!

Bildet er fra da vi feiret mangfoldet og folk danset og folk danset kurdisk folkedans på torget.  Jeg danset ikke da.
Men i dag da regnet endelig kom, danset jeg på terrassen.
Lufta hadde ligget og dirret hele dage. Det var varmt på jobb, varmt ute, varmt over alt. Varm, tung luft.  Da tordenbrakene hørtes i det fjerne ventet jeg med lengsel på at regndråpene skulle komme.  Og da de endelig falt lett mot terrassegulvet danset jeg barbeint i sommerkjolen ute i regnet.
Jeg satte meg i kurvgyngestolen der på terrassen.  La hodet bakover og kjente regndråpene mot ansiktet.  Gamle Gubben Grå sto i døråpningen, under tak og stirret på meg.
Nå var jeg nok atter det merkelige vesenet han en gang forelsket seg i.  Jenta som var ulik alle andre han hadde møtt.
I natt skal soveromsvinduet på vid vegg, og den klare nattelufta fylle soverommet. Jeg gleder meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vet dere hva jeg har brukt deler av kvelden på i går? Jo en omvisning på kommunens krematorium.  Vi startet der en kiste ville blitt løftet inn i bygningen, fulgte kistens ferd via kjølerom til sermonirom og videre ned til nytt kjølerom og krematorieovnen. En tom kiste ledsaget oss for lettere å illustrere.  Omvisningen ble avsluttet med et lite foredrag om ulike organiseringsformer av krematoriedrift ,og økonomiske aspekter rundt driften av krematorier.  Høres ikke det ut som en spennende aften?

Hvem jeg tilbragte kvelden sammen med? Jo seks staute herrer. Representanter for forskjellige politiske partier. Sammen med oss var også  Kirkevergen, ei som arbeider ved krematoriet i Vestfold pluss norges fremste ekspert på krematoriedrift.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Memento mori. Denne påminnelsen om at vi alle skal dø synes jeg er en passende tittel for dette innlegget. For kanskje har ikke vi syv og partiene vi representerer vært flinke nok til å huske på at vi alle skal dø. Kanskje har vi sett på oss selv som udødelige, høyt hevet over døden og folket. Finnes det noen annen grunn for at vi har nedprioritert nødvendig oppgradering og vedlikehold av kommunens krematorium?

I november 2018 hadde vi en sak til behandling i kommunestyret. Prinsippsak om hvor vidt vi skulle starte en utredning om bygging av nytt krematorium eller om vi skulle slutte å kremere våre egne døde, og heller kjøpe de tjenestene fra andre. Krematoriet slik det var da hadde behov for betydelig oppgradering og vedlikehold. I tillegg var det noe med HMS… Flertallskammeratene, Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og KrF besluttet den gang å sende saken tilbake til Rådmannen. De ville ha en nærmere utredning om det ikke gikk å fikse litt på det gamle. Vi stemte i mot, men vi var for få.

Rådmann har ikke fulgt oppfordringen og laget noen ny sak. 2018 har blitt 2019 og 2020, og plutselig sa den gamle krematorieovnen takk for seg.  Deler til 25 år gamle krematorieovner er visst ikke lagervare, så uavhengig av politiske vedtak eller politisk sendrektighet så måtte vi plutselig begynne å betale andre for kommunens kremasjoner.

Nå var altså en del av oss politikerne innbudt til ved selvsyn å se ovnen som ikke virker, vannlekkasjer, settingskader, HMS utfordringer og oppgraderingsbehov. For på neste kommunestyremøte skal vi beslutte hvorvidt vi skal bevilge den rundt regna halve millionen som skal til for å reparere ovnen så den kan holde 3 – 5 år til. Forhåpentligvis får vi også et vedtak som sier noe om planene for veien videre. Hvor sender vi våre døde i 2027?

Det finnes  ildsjeler som brenner for krematorier og er opptatt av verdighet så vel som HMS og økonomi. Jeg ble litt klokere i går. Det er ikke alle momentene rundt krematoriedrift jeg har reflektert like mye over.