Åh.  En ny uke uten dansetrening.  Det går helt greit.  Lenge siden jeg har drevet med dansetrening.  Helt siden jeg svingte meg på parketten på Ritchers danseskole en gang på sent 70-tall. Det blir sånn rundt 40 år siden…Så det går nok helt greit uten dansetrening denne uka og.
Som dere skjønner er det Isabell Raad som troner øverst på bloggtopplista. Jeg er skjøvet ned på en 50. plass.

For meg blir det en ny uke uten å arbeide fullt.  Det er godt, for jeg har ikke energi til det. Da jeg kom hjem fra jobb i hvitt i går, var ryggen så vond og kjerringa så sliten at det bare var sofa og pelspledd hele kvelden..  Godt at ikke en ny arbeidsdag venter i dag.
Samtidig er det rart.  Lit tomt å ikke fult og helt være en del av miljøet.  Ringerike Sykehus har vært en veldig viktig del av livet mitt i snart 30 år. Jeg har ikke tall på hvor mange dager, kvelder, netter og helger jeg har tilbragt på sykehuset sammen med gode kollegaer og pasienter. Jeg har med hånden på hjertet vært stolt av-, og glad i arbeidsplassen min. Det er jeg i grunn fremdeles. For selv om jeg ikke arbeider fult, er jeg fremdeles en del av miljøet – og jeg håper jeg klarer å komme sterkere tilbake.
Enkelte kollegaer har blitt venner for livet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tillitsvalgtsvervet har fått meg til å innse at jeg kan få til mer enn jeg tror, om jeg bare tør å kaste meg ut i det. Det har fått meg til å pushe mine egne grenser og virkelig fått meg til å leve utenfor komfortsonen min. Det har jeg hatt så ubeskrivelig godt av.   I tillegg føler jeg at jeg får vist hvem jeg er som person.  Brit helt uten filter.

Verdens Beste Pensjonist. Jeg kunne ikke hatt en bedre vaktpartner enn henne.  Hun var så tålmodig,  støttende, motiverende, flink og helt fantastisk god. Hun ga meg mat hvis jeg ikke rakk kiosken og var der på sekunder når jeg trengte løftehjelp. Vaktene ble aldri det samme etter at hun gikk av med pensjon.  Vi snakket om henne i går, jeg og hun jeg var på lab med.  Vi kan aldri knyte på oss et engangsforkle uten å tenke på henne.  “Plastforklær skal knyttes på ryggen” sa hun surt. (noe jeg er helt enig i ) Mens kollegaen min i går, som utløste kommentaren den gang da er slank nok til å la forklebåndene krysses på ryggen og knytes foran på magen. Verdens Beste Pensjonist likte ikke det…

Ledelsen. Fy søren! Jeg har hatt mange ledere opp gjennom  tiden. Men jeg har aldri følt meg så sett, ivaretatt og satt pris på som det jeg gjør nå. Alt fra Administrerende Direktør, Klinikkdirektør, Avdelingssjef, Seksjonsleder, Seksjonsradiograf, Kontorleder, Rådgiver og IKT radiograf. Absolutt alle som er involvert i ledelsen, og det er mange, er så sinnsykt gode mot oss som jobber “på gulvet”, og dere gjør virkelig alt dere kan for at vi skal ha det så bra som mulig.  Tusen takk for at dere står sånn på og oppriktig bryr dere om oss.
Nei, nå lyver jeg.
Ledelse i dag handler ikke om ivaretakelse, godhet eller å påse at de ansatte har det så bra som overhode mulig.
Ledelse i dag handler om strategisk utnyttelse av arbeidskraftsressursene. Den endringen skjedde omtrent på samme tid som personalavdelingene gikk over til å bli HR-avdelinger.

Jeg kom til kort i en alder av 52.  29 år for full maskin var det jeg klarte.  Det hadde jeg aldri trodd.  Jeg hadde trodd at jeg skulle kjøre på for fult til jeg gikk av som pensjonist i en alder av 67, minst.

Så… hva skjer nå? Hverdagen min er litt roligere. Jeg arbeider ikke vakter for tiden. Trenger ikke reise på jobb i helger og på kvelder og netter.
Jeg har ikke døgn som går i ett lengre med dager fulle av møter før jeg reiser rett på kveldsvakt, hjem rett før midnatt, noen timers søvn og så ut i otta fordi en ny fullsatt dag venter.  På mange måter har jeg fått litt av livet mitt tilbake. Om jeg skal være helt ærlig, føles det litt deilig.
Jeg har arbeidet mye de siste 30 årene. Full jobb, høy vaktbelastning og mye overtid.
Kroppen min er, mildt sagt, utslitt. Jeg har stått på i alle år med en vond rygg, ødelagte albuer og et kne om inneholder mer metall enn beinvev. Så fikk jeg diabetes i tillegg.  Nå skal kroppen min få litt mer hvile.
I tillegg har jeg vært veldig stressa de iste årene. for det har vært så mye jeg må ta meg av, huske på og få gjort.  Lese sakspapirer, både som politiker og tillitsvalgt. Hus og hjem som skal holdes i orden. Voksne barn som fremdeles trenger en Mamma i ny og ne. Gamle Foreldre, og svigerforeldre, venner jeg gjerne vil være til stede for. Døgnet fikk ikke nok timer, og jeg hadde dårlig samvittighet for  alt jeg ikke rakk

Hva fremtiden vil bringe vet jeg ikke.  Jeg håper jeg fremdeles kan bidra på mange områder.  Ha meningsfylte dager og arbeide mer enn jeg gjør i dag.  Samtidig  skjønner jeg at det travle livet som gikk i hundre 24/7 er forbi. Jeg er for glad i livet til å arbeide meg i hjel.  Jeg er som alltid optimist og håper og tror at fremtiden har mye spennende på lur. Jeg er åpen for det meste.

.

Reklame | Nutrilashes

Hei dere!
Isabell Raad er som spådd fremdeles på 1. plass, jeg er på 46. plass etter en hederlig 31.plass i går.

I går satt jeg oppslukt i gamle ukeblader og ni-koste meg. Jeg laget soppsuppe og bakte rundstykker, men eller gjorde jeg ikke stort fornuftig.  Isabell Raad lå i senga og furta fordi hun hadde røket ut av Skal vi danse.  Hun titta bare innom bloggen i kveldinga for å tilfredsstille en av samarbeidspartnerne sine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå som høsten er her merker jeg hvor mye mindre sminke jeg bruker.  Eller det stemmer vel ikke helt.  Jeg bruker like lite sminke hele året. Men i likhet med Isabell orker jeg ikke klæsje på med masse greier når været er så  trist og surt.  Dessuten regner det jo hele tiden, så da renner sminken uansett. (Takk, Isabell. Nå har jeg en god grunn for å droppe sminken.)

Isabell synes bryn og vipper er det viktigste ved ansiktet hennes, og derfor er hun ekstra påpasselig med å pleie disse områdene.  Jeg stusser litt over ordbruken “Pleie bryn og vipper”. jeg kan ikke huske sist jeg pleiet verken bryn eller vipper. Ikke har jeg snøring på hvordan dette skal pleies heller. Jeg bruker en mascara i ny og ne, men det kalles vel ikke å pleie vippene?  Jeg får svar.  Isabell har brukt “vippe- og brynserumet som heter Nutrilashes. i flere måneder, og hun kan ikke forestille seg at hun noensinne kommer til å slutte med det.
Vet ikke hvorfor jeg plutselig begynner å nynne på et gammelt refreng fra Pelle Parafin og Tramteateret. “Serum, serum sannhet serum stoffet som stadig forsvant. Folk blir så rare i trynet sitt, når de må snakke sant…”

Men tilbake til dette serumet.  Det er noe du kan smøre på bryn og vipper for å få brynene og vippene til å fremstå som fyldigere. Jeg ser helt klart at jeg hadde trengt et sikt serum, for maken til pistrete øyenbryn enn mine finnes ikke.  For serumet stimulerer hårvekst, og hvis jeg bruker det får jeg sikkert like flotte og buskete øyenbryn som Gamle Gubben Grå!
Isabell smører det også på vipperøttene sine hver dag for å pleie de naturlige vippene hun tross alt har under all ekstensjonen.

Jeg vet dere stoler på meg og at jeg er ærlig i mine betraktninger over ting jeg kommenterer på bloggen.  Ikke det at jeg har noen samarbeidsavtale, Jeg merker bare innlegget med reklame for å kunne bruke en del ord. Men hvis dette firmaet Nutrilashes ville sende en vareprøve eller tre i min retning ville jeg bli kjempeglad.  Kunne jo alltids prøve det og se om disse kjerringbrynene kan bli skikkelige buste-bryn. (Eller gi de i julegave til Datter og et par nieser.)

Reklame | Vitaplex og Norsk Ukeblad

Så annonsen på Finn i går.  Ei dame i nærheten skulle gi bort ei gammel trekasse med gamle ukeblader fra 1950 tallet.  Det var noen dager siden annonsen var lagt ut, men heldigvis var det ingen som hadde sikret seg skatten ennå. Så vi avtalte at jeg skulle komme og hente bladene i dag.

Da jeg kom hjem med bladene og fikk undersøkt kassa og innholdet nærmere, ble jeg nesten i ekstase.  Jeg har virkelig hentet meg en skatt!!
For det første var det en stor samling. Virkelig mange blader, og mange av dem hadde festlige forsider som jeg skal ramme inn.  Blir fine på veggene på soverommene på hytta.

De kunne det å lage annonser som selger også på 50-tallet. Spørs hvordan de værste feministene tar i mot dette tilbudet. Jeg humrer over gode annonsetekster, mimrer litt barndom og koser meg.  De beste annonsene blir klippet ut.  De skal jeg bruke til noe senere.  Jeg kjenner kreativiteten boble.

Matoppskriftene blir også klippet ut og tatt vare på.  Vet ikke helt om denne retten på “Negertere” er helt politisk korrekt idag.  Tror jeg må endre navn på sjokoladekaka før jeg serverer den…

Gamle Gubben Grå humrer godt fra sofakroken. Han koser seg med gamle klassiske tegneserier.  Her er både Donald, Fia og Finbeck, Knoll og Tott, Nils og Blåmann og mange flere.

Fine illustrasjoner til romaner blir tatt vare på.  Svart-hvitt-bilder av filmskuespillere og andre kjendiser likeså,  Kreativiteten bobler, og jeg ni-koser meg.
Jeg har virkelig funnet en skatt.

Hei fininger!
Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen.  Det er nok en medvirkende årsak at dama røyk ut av “Skal vi danse” i går.  Hun får nok noen klikk i dag og, for hun har ennå ikke kommentert retretten fra “Skal vi danse”.

Her har det vært lite med dansing.  I går var det sofa og pelspledd nesten hele dagen.  Var bare en liten tur ute hos Høvdingen.  Våknet opp i dag med en gruelig dårlig rygg. Var så vidt jeg kom meg ut av senga. Så mye stille-ligging er ikke bra.
Tok med meg Kjøteren og gikk en tur. Det pleier å hjelpe.  Ute pøsregner det. Skikkelig høstregn. Jeg ble våt helt inn til skinnet. Trodde det ikke regnet så mye, og skippa regnjakka. Tøysko var heller ikke det rette skovalget, bare nevner det.
Fordelen med å ha hund er at man kommer seg ut, uansett vær.  Ulempen med å ha en masete gammel hund som MÅ ut, er at man ikke alltid er våken nok til å sjekke været før man drar på tur.
Da vi kom inn igjen hadde Charlie Chihuahua driti på stuegulvet. Gamle Gubben Grå ligger fremdeles og snorker inne på soverommet.
Dagen har begynt, og jeg føler ingen grunn til å danse..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå har jeg tulla meg godt inn i pelspleddet, stappet beina i de store pelstøflene jeg ikke har brukt siden sist vinter og laget meg en stor kopp te.  Hundedritten er vasket vekk og Gamle Gubben Grå har våknet og kommet tuslende. “Jeg liker sånne lange, rolige søndagsmorgener hvor ingen ting skjer og ikke noe haster” sier han og lager seg dagens første kaffekopp, fremdeles i pysj.

Mimir Kristjansson sin kronikk “Fordi vi fortjener det” i gårsdagens Klassekampen fikk i gang tankevirksomheten. der jeg satt god og mett etter fredagstacoen og koste meg med et glass Canepa fra pappkartongen på kjøkkenbenken bak meg.  Han skriver om de superrike.  De som kan ringe kontofonen og høre den si at det står over 20 millioner kroner på konto. Ikke bare en gang i livet, men sånn på regulær basis.

20 millioner…. Jeg trenger verken ringe kontofonen eller sjekke nettbanken.  Det står garantert ikke 20 millioner på kontoen min. 20 millioner  Hvor skulle de ha kommet fra?   Jeg arbeider som radiograf.  Jeg tjener rundt 500.000kr i året.  For å ha tjent opp 20 millioner måtte jeg ha arbeidet i 40 år som radiograf.
Selv om jeg nå har arbeidet snart 30 år som radiograf nærmer ikke summen på kontoen seg 15 millioner.  For av de pengene jeg har arbeidet og slitt for har jeg betalt en stor del tilbake til fellesskapet. Skatt kalles det, og er med på å finansiere det velferdssamfunnet jeg er så stolt av og glad i.  Det velferdssamfunnet den blå-blåe regjeringa med innslag av grønt og gult gjør alt de kan for å ødelegge..  Etter at jeg har betalt min skatt med glede har jeg betalt ned på huslån, betalt forsikringer, bensin og handlet mengder av mat, klær og andre nødvendigheter en familie trenger.  En og annen ferie har jeg og tatt meg råd til.
På kontoen min står det litt i overkant av 30 tusen på lønningsdag, og så daler summen nedover på kontoen til den er faretruende nær nullpunktet de siste dagene før ny lønning.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

20 millioner på konto, og summen vokser raskt måned for måned.  Det er fort gjort å føle seg privilegert, eller hevet over oss andre.  Privilegert er utledet av privus lex, privat lov. Og er det ikke slik det virker? Som om de superrike føler seg hevet over de lover og regler vi andre må forholde oss til? De suser av gårde i de dyre bilene sine, parkerer der det passer dem. Fartsbøter og parkeringsbøter som kan få oss andre dødelige til å måtte leve en ekstra uke på kun pasta og tørt knekkebrød er lommerusk for dem å regne. Køer og ventetid er ikke noe de ønsker å forholde seg til, enten det er i køa på Meny, på flyplasser eller i det offentlige helsevesen.
Alle vet hvem den lokale rikingen er, og det bukkes og skraper over hele linja.

Men er de privilegerte så mye bedre enn oss andre?
Arbeider de hardere enn en platearbeider?  Er de mer risikovillige enn en Nordsjødykker? Er de smartere enn en hjernekirurg? eller mer kreativ enn en kunstner?

Mimir er en klok mann. Han får ofte i gang tankevirksomheten min. Det klarte han denne helgen og…

Verden er i ferd med å normalisere seg.  Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen.  Isabell Raad er på andre plass.  Kokkejævel raser nedover på lista… Men jeg, jeg er på en 45. plass.888 sidevisninger.  For meg har de to siste ukene vært utelukkende positive.  Har vel bare vært under plass 50 en dag.

Sophie Elise har kjøpt seg leilighet i Tromsø. Nå eier hun en leilighet i Tromsø og et hus i Oslo.  Planen er å bo sånn ca. halvparten av tiden i hver av byene.  Da jeg var 24 hadde jeg akkurat flyttet fra leid studenthybel i Oslo til leid sykehusleilighet i Hønefoss.  De er flinke disse unge bloggerne.  Jeg har ikke klart å tjene mer enn et dørskilt og en halvliter cola på bloggen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men i dag skal det handle om hud!
Dere skal nemlig få en oppdatering på hvordan det står til med huden min! Jeg regner med dere har lurt felt på hvordan det står til med huden min.
De siste ukene har jeg vel knapt brukt sminke, har vært dårlig med fotoshoots og TV-opptak.  Til tross for mine 53 år har jeg aldri hatt problemer med acne men jeg har noen arr etter et langt liv. Et arr på venstre legg etter klatring på møkka-kjærre i 5 års alderen. Måtte sy noen sting etter et litt hardt møte med en spiker.  Et arr langs hele brystkassa etter en åpen hjerte-operasjon i 84, to mindre arr i buk-huden etter dren fra samme operasjon, ett arr øverst på låret etter fjerning av en føflekk som ble betent og to arr ved kneet etter at jeg knuste litt beinvev da jeg gikk en tur i parken.
Mulig jeg har noen arr etter kviser jeg har klemt på også men de er jo så små at de verken synes eller telles.

Om huden min blir verre om jeg reiser mye, har mensen, eggløsning eller stresser har jeg aldri hatt tid til å legge merke til  (Nå er vel eggløsning og mensen ikke det store problemet lenger..) Huden min har de siste to månedene vært som vanlig – i balanse.  Bruker ikke mye tid på den.

Jeg har aldri, heller ikke i tenårene vært særlig plaget med kviser.  Jeg har selvsagt hatt kviser, ikke i noe stort omfang, men det har aldri plaget meg. Og jeg skulle vært virkelig plaget, virkelig plaget, hvis jeg skulle putte i meg legemidler som Isotretinoin. Jeg søkte opp pakningsvedlegget til legemiddelet, og ble skremt.  Er dette noe det er lurt å la ungdommer putte i seg bare for å unngå noen helt naturlige tette talgkjertler?  For folkens, kviser hører ungdomstiden til. Den stadige streben til dagens unge om å være perfekt hele tiden på alle områder, hud, hår, skole, venner, kort sagt hele livet er mye mer usunt enn noen tilstoppede talgkjertler.

Sophie Elise har brukt sterke medisiner i tre omganger, skiftet p-pillemerker, og kuttet ut meieriprodukter, hun synes det hjelper, men hun begynner å innse at hun aldri kommer til å få perfekt hud.   Jeg kommer nok heller aldri til å få perfekt hud.  Det har jeg forstått for lengst. Og vet du hva?  Du kommer garantert aldri til å få perfekt hud du heller.  Ingen har perfekt hud 24 timer i døgnet, 365 dager i året gjennom et helt liv.  Og det er helt greit.
Jo fortere du innser det og slutter å stirre selvsentrert i speilet og begynner å leve, jo bedre.

Sophie Elise vil heller ikke spise flere piller for å bli kvitt kvisene, Hun vil heller fokusere på å slutte med uvanen med  å ta seg så mye i ansiktet, pleie huden sin og spise sunt.  Høres fornuftig ut.
Hun går og jevnlig til hudpleier.og kjører på hjemme med diverse masker og produkter hun tror funker.

Jeg har aldri vært hos hudpleier, og jeg vet ikke hva Sophie Elise mener med “regelmessig” Så jeg googler.  Det virker som å få tatt en dyprens av huden hos hudpleier sånn ca hver 6.uke er et anbefalt nivå.  Det koster litt uavhengig av sted rundt 1.200 kr.

Men å tro at det å drive på å smøre på med diverse masker og produkter for å fjerne kviser stiller jeg meg litt mer tvilende til. Jeg mener, hvis produktet er tilstoppede talgkjertler er det da så lurt å gni de inn med fett og stenge de ytterligere med tykke lag med masker?

 Usminket ansikt.  jeg fant ikke noe nærbilde av et usminket kjerringfjes.  Gamle Gubben Grå sitter fremdeles med den første kaffekoppen, så det er litt tidlig å mase på han om fototoppdrag.  Så derfor publiserer jeg heller et bilde av ansiktet tilCharlie Chihuahua. Garantert usminket.

God morgen! Jeg sitter ved spisebordet og venter på at Yngste Sønn skal kreke seg opp av senga. Sophie Elise er fremdeles på bloggtoppen, og jeg ramla ned til en 41. plass igjen.

Sophie Elise ar vært på kino og sett filmen Joker.  Det er en psykologisk thriller om en mann som er klovn om dagen, stand-up komiker på kvelden og egentlig ikke så veldig glad.  Kan bli god thriller av slikt.  Jeg fikk straks tanker om en gammel sang “Den lille klovn har tårer bak sin maske..” som Anita Skorgan sang på 1970 tallet.
Jeg har ikke sett filmen. Kommer ikke til å se den heller. Liker ikke thrillere, og ser sjelden på film. Gørr kjedelig kjerring her altså.

Det er sjelden jeg tenker på alle som sitter rundt i landet og er ensomme, som mangler et apparat rundt seg og hvor veien tilbake til samfunnet virker uendelig lang. Men når Sophie Elise skriver om at hun tenker på ensomme mennesker ofte, kommer jeg på et par jeg bør ringe i dag.  De to har det litt ekstra tøft for tiden, og jeg har ikke snakket med dem på en ukes tid.
Hele livet har jeg “samlet” på ensomme mennesker som har det vondt og vanskelig.  Det er en av grunnene til at jeg har blitt utbrent.  For tiden må jeg sette meg selv først, men de to må jeg ringe i dag.  Det tar krefter å kjenne på dårlig samvittighet også.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg hadde ikke noe bilde av denne kjerringa i bare undertøyet som kunne illustrere dette innlegget, slik som Sophie Elise. Men siden overskriften er glede nok til alle, tok jeg et bilde av glade mennesker som lar seg rive med i kurdisk folkedans på torget en solfylt septemberlørdag. Det bildet gjør meg glad.  Den dagen ga meg så mye glede!

Dere som følger meg på blogg gir meg bare gode tilbakemeldinger i kommentarfeltet. Men som selvoppnevnt klagemur  har jeg fått mange henvendelser fra fortvilte mennesker som trenger hjelp opp gjennom årene.  Og jeg har forsøkt å hjelpe alle så godt jeg kan.
Jeg har fått henvendelser fra mennesker jeg er glad i som sier de tar livet sitt hvis ikke jeg… på en eller annen måte gjør livet litt mer levelig.  Og jeg har stilt opp, trøstet løst problemer. Kort sagt vært et medmenneske.

Fra et menneske var det opp gjennom flere år mange slike henvendelser.  Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kansellerte egne planer for å være der for denne personen. Hvor mange ganger jeg kjørte gjennom nattsvarte kvelder, noen ganger flere mil, redd for å komme for sent. Hvor mange netter jeg har sittet og hørt på dette mennesket snakke om alle problemene, sorgene, utfordringene vedkommende har i livet.

Så ringte hun sent en kveld.  Det var seint i november, ute var det regn, tilløp til frost i lufta, sludd i høyden. Som så mange ganger før var det hulking i telefonen da jeg tok av røret. Uforståelige ord med lav stemme innimellom hulkene.  Jeg husker ikke hva som var den utløsende tingen denne gangen.  Det var ikke så mye som skulle til.
Når gråten hadde stilnet kom spørsmålet, med en skjelvende stemme.  “Kan du ikke komme en tur i kveld?” 

Det var flere mil mellom oss. Været innbød ikke til kjøretur. Jeg var sliten. Livet føltes litt tøft fra før denne novemberkvelden. Min beste venninne, hun jeg hadde vært forlover til i september, lå på intensivavdelingen på sykehuset.  Vi visste ikke om hun kom til å overleve.  Jeg hadde snakket med mannen hennes på sykehuset da jeg var oppom intensiven før jeg dro fra jobb noen timer tidligere.  Hadde snakket med moren hennes i telefonen og hørt stemmen til den lille datteren til venninnen i bakgrunnen som lurte på om det var Mamma som ringte.  Jeg ville bare være hjemme med mine rundt meg.  Sitte i armkroken til Gamle Gubben Grå og høre det knitre fra vedovnen. Ta vare på meg selv.

Jeg forsøkte å forklare på en pen måte at jeg ikke kom til å ta turen til henne denne kvelden.  At jeg var for sliten, hadde for mye å tenke på, hadde nok med meg selv og ingen ting å gi . Det var lite med forståelse i andre enden og etter litt diskusjon kom setningen jeg hadde hørt flere ganger tidligere, og som alltid hadde fått meg til å kaste meg i bilen og dra i hennes retning.
“Hvis du ikke kommer, tar jeg livet av meg!”
Denne gangen begynte jeg ikke febrilsk å leite etter bilnøklene mens jeg forsikret henne om at jeg kom, jeg kom. Denne gangen ble jeg bare fylt av et enormt sinne og skrek tilbake. “Så ta livet ditt! Det er ditt valg!  Jeg kommer  ikke til å komme for å høre på din evinnelige sutring  over hvor forferdelig du har det.” Så smalt jeg telefonrøret hardt på.

En halvtimes tid senere ringte Mamma.
Da hadde dette mennesket i sin fortvilelse ringt mine foreldre som da var i 70 åra, og hulkende forklart at hun kom til å ta livet sitt hvis ikke jeg dukket opp denne kvelden.   Jeg ble ikke noe mildere innstilt av at hun hadde tatt kontakt med foreldrene mine og fremstilt selvmordstrusler overfor dem.  Så jeg forklarte Mamma at jeg ikke kom til å dra til denne personen denne kvelden. Forklarte at det var langt fra første gang jeg hørte vedkommende true med å ta livet sitt hvis jeg ikke kom, at jeg hadde hastet av gårde mang en gang, men aldri opplevd noe reelt selvmordsforsøk. Forklarte at det bare var tomme trusler for å få meg til å komme.

“Hvordan vil du føle det hvis du ikke drar, og hun virkelig tar livet av seg?” spurte min kloke mamma med mild stemme. Jeg husker at jeg satte meg ned i stolen ved telefonbordet med et tungt sukk, tenkte litt og svarte:
“Akkurat nå ville jeg føle lettelse.  Ett problem mindre…..”  så begynte tårene mine å renne.  Jeg følte meg så maktesløs og sliten.
Mamma støttet meg i at jeg denne kvelden skulle tenke på meg selv, ta vare på meg selv og holde meg hjemme. Ja, hun vel nærmest kommanderte meg til å holde meg hjemme.
Kloke snille mammaen min.

Hvordan det gikk med hun som var så fortvilet?
Vi skal ta en kaffe sammen i dag.  Hun vet at jeg forteller denne historien.
Når jeg ikke kom,  Når hun innså at hun hadde strukket strikken så langt, at også jeg som så mange andre før meg ikke orket mer av hennes selvsentrerte sutring ble hun redd.  Utrolig redd.  Hun satt våken hele natta, og da fastlegen åpnet kontoret sitt neste morgen sto hun klar utenfor døra og spurte om hun kunne få en hastetime.
Hun fikk profesjonell hjelp, Hun har det mye bedre nå.  Livet kan fremdeles være tøft, og hun ser ikke alltid lyst på livet, men hun vet hvordan hun skal takle også de vanskelige periodene,

Det finnes nok av gleder i verden.  Det gjelder bare å se dem.  Et stykke hjemmebakt kake til frokost.(Gamle Gubben Grå bakte eple- og bjørnebærkake i går.)  En stor kopp rykende varm te mens du sitter inntullet i pelspleddet og hører det knitrer fra bålet i peisen.  Høstløv i de vakreste farger som speiler seg i et stille skogstjern.  Vi kan alle lete etter de små gledene i vår egen hverdag. Trenger du inspirasjon, les bloggen til Janne Nordvang. Hun er virkelig god på det der.
Ingen kan forvente at andre skal skape alle gleder i ens eget liv.  Man må bidra litt selv også, Ta ansvar for eget liv og for å finne sine egne gleder. Selvsagt skal vi være der for hverandre.  Men ansvaret for eget liv – det har vi selv.

Noen ganger er verden virkelig på min side.  For i dag er Kokkejævel skubba ned fra trona, Sophie Elise er tilbake på toppen, og jeg får skrive et helt blogginnlegg om rumpa mi! “Rumpa mi, jeg er så glad i rumpa mi…” (synger høyt for meg selv her jeg sitter og knotter en tidlig morgen),

Dette blir sikkert ett av de kuleste innleggene jeg har skrevet, og etter at innleggene mine i går ga meg hele 1333 klikk og en 34. plass passer det utmerket.  “Rumpa mi, jeg er så glad i rumpa mi” (nynner lykkelig videre) For eventuelt nye lesere er et av konseptene på denne bloggen at jeg hver dag kommenterer den bloggen som til enhver tid ligger på toppen av bloggtopplista på blogg.no sitt siste innlegg, sånn sett fra et kjerringperspektiv.  Og i dag er det altså rumpa mi som er tema.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sophie Elise skriver at det føles så 2013 å skrive om operasjoner av rumpa. For meg va rikke rumpeoperasjoner noe jeg drev med i 2013 heller. Her spiller vi med åpne kort.

Som dere sikkert har forstått har planen min hele tiden vært å ha en helt naturlig rumpe også dette året. Jeg kunne sikkert ramse opp mange grunner til det, men aller mest fordi jeg overhode ikke ser noen grunn til at man skal drive med totalt unødvendige operasjoner. Det er da så utrolig mye mer fornuftig folk som utdanner seg i helsesektoren kan drive med.  Og, ja. Det gjelder også for helsepersonell i Tyrkia.  Har de ledig kapasitet hadde det vært bedre at de dro til et av nabolandene, for eksempel Syria. Der kunne de hjelpe flyktninger og krigsskadde i stedet for å pynte på rumpene til 17 år gamle Barbie-dukker for en “billig penge”.

OK. Jeg kan skjønne at unge mennesker kan ha så store komplekser for enkelte kroppsdeler at de ønsker kosmetisk operasjon.  Som usikker 21 åring la jeg meg under kniven hos en plastisk kirurg for å pynte på arret etter hjerteoperasjon.  Det var ikke en nødvendig operasjon, sånn rent fysisk. Men for meg var det den gang viktig å få et penere arr. Jeg hadde virkelig store komplekser for arret. Jeg fikk det dekket av det offentlige, men hvis jeg hadde gjort det privat hadde jeg nok ikke tenkt at billigst er best. Hvis noen skal skjære i meg, er jeg opptatt av kvalitet.

Sophie Elise advarer også mot disse plastiskkirurgi-klinikkene i Tyrkia. Alt handler i følge henne bare om å tjene mest mulig penger fortest mulig. De lokker med en uke i luksus, men det er alt for mange pasienter i pasient-villaene samtidig, man får ikke konsultasjon med kirurgen i forkant og man kan føle seg veldig oversett.  Kort sagt, omtrent som en pasient bak et skjermbrett på en norsk sykehuskorridor. Lite med luksus…
Sophie Elise ber oss tro hennes påstand om at alle som opererer rumpa i Tyrkia på samme måte som henne kommer til å måtte reversere operasjonen.  Det kaller jeg genialt forretningskonsept.  Få en perfekt rumpe, betal for minst to operasjoner!  Når hun nå skal redusere rumpa, den store stå-rumpa er så 2013, husker du drar hun til Los Angeles og den beste kirurgen på det området. Hvem det er, deler hun ikke men hun har tatt en grundig Research  Jeg Goooglet  verdens beste rumpe-kirurg, og etter å ha bladd meg gjennom en mengde oppskrifter på Kvæfjordkake (Verdens Beste) kom jeg frem til verdens beste innen rumpe-kirurgi.  Merkelig nok befant de seg i Tyrkia og ikke i Los Angeles….

Sophie Elise hadde skype-konsultasjon med kirurgen i Los Angeles her om dagen.  Han sa at jobben som var gjort på rumpa hennes var så dårlig utført at hvis han fjernet den vil hun få en stygg hengerumpe helt uten eget fettvev.  Det hadde visstnok tyrkerne slipt vekk????.  Og siden fettvevet var borte, ville hun heller ikke klare å trene den opp igjen. Hun ville få masse overflødig rumpehud som kom til å henge og slenge, og hvis man skulle heise opp den huden, kom hun til å få et veldig stygt arr.
Jeg sitter her og kjenner jeg er utrolig glad for at ingen har slipt vekk fettvevet i rumpa mi.  For det skal jeg garantere dere, i denne kjerringrumpa er det fettvev nok. Jeg har ikke mye greie på trening, men jeg har alltid trodd at det er muskelvev og ikke fettvev man trener. I stedet for å heise opp store mengder overflødig rumpehud ville jeg tro at man bare kunne kutte vekk den overflødige huden…  Men hva vet jeg, jeg er ikke verdens beste rumpekirurg. Ikke har jeg planer om å fjerne rumpa heller.

Verdens beste rumpekirurg foreslo å gjøre rumpa mindre og mer estetisk riktig – om ikke helt naturlig. Og til en langt fra billig pris. Hun kommer selvsagt til å gå for det alternativet han anbefaler. Han hadde fastpris på rumpeoperasjoner, og det gjør av en eller annen grunn  at Sophie Elise stoler enda mer på han.  Han sa ikke noe bare for å tjene penger…… (Hm…)

Sophie Elise har bestemt seg, tror hun, for ikke å dele så mye av operasjonen som hun først hadde tenkt.  ingen før og etter bilder (Vel, det er vel nok av bilder av Sophie Elises rumpe før operasjonen og det kommer sikkert til å bli delt bilder av rumpa hennes etter operasjonen…) Hun tror heller ikke hun kommer til å dele dokumentasjon om selve opplevelsen eller smertene etterpå. Antakelig har hun måtte betale denne operasjonen av egen lommebok, og måi ikke dele alt for å oppfylle kontrakten..
Men synker tallet på sidevisninger og dermed markedsverdien på produktet Sophie Elise, tenker jeg vi får en aldri så liten oppdatering.  For lite selger mer på blogg enn rumpe-oppdateringer.

Her skriver jeg ett av mine beste blogginnlegg, og så dukker det ikke opp på forsida!!!!
Jeg blir så frustrert.  Blir ikke noe vandring oppover på lista på meg på den måten.
Men her er innlegget du muligens gikk glipp av.

Dagens oppgjør med Kokkejævel

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ha en fin dag

Slapp bare helt av.  Jeg skal ikke gnåle mer om valget 2019. Det er det mange nok som gjør på mine kanter.   Arbeiderpartiet gikk på en smell, men klarte å få ordføreren ved å innynde seg hos Høyre, Krf og Frp.  Medlemmene står i kø for å melde seg ut av Ap.  Ordførerdama har dratt på treningsleir til Tyrkia og sentrale medlemmer driver med offentlig skittentøyvask i kommentarfeltene på Fb.  Høyredama mener at Sp, som nå etter utmeldinger fra Ap er det største partiet i kommunestyret er uansvarlige, siden de mener det samme etter valget som i valgkampen, og derfor ikke vil menge seg verken med Ap eller Høyre.
Og vi i Rødt? Vi er opptatt av politikk mer enn intriger og drittslenging. Men underholdende er det, det skal jeg innrømme.

Nei, det er selvsagt Kokkejævel, som fremdeles er på bloggtoppen, som har tatt et valg. (Hvor har det blitt av Isabell Raad, jeg begynner nesten å savne henne på toppen)
Kokkejævelen har tatt et valg om hvilket forlag han skal samarbeide med om bokutgivelse.  En ordentlig toppblogger må jo gi ut bok. Sophie Elise skriver allerede på sin tredje biografi.  Valget falt på Kagge forlag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå skal jeg slippe en liten bombe.  Jeg kjenner Kagge!
Ikke slik at vi er omgangsvenner, men hvis jeg treffer han på gata eller på Kiwi slår vi av noen ord, og han ber meg alltid om å hilse hjem til Gamle Gubben Grå. Ikke Erling Kagge, forlagssjefen riktignok, men broren Leif. Men Kagge er Kagge ikke sant?

Så med mine kontakter innen forlagsbransjen, kjenner også ei som jobber hos Cappelen, burde det vel bli bok på meg også høsten 2020?  Ei bok om livet mellom måltidene (eller møtene), Om sorger og gleder. Latter og tårer. Oppskrifter i verdensklassen (De får Gamle Gubben Grå ta seg av). En bok om meg. Livet. Kjærligheten. Barndommen. Framtiden. Alt som egentlig betyr noe. For oss alle.

Det ville bli en bestselger.

Kokkejævel har fått tilbud fra tre forlag. To av de har fått nei fra Kokkejævel. Jeg kan godt overta en av de tilbudene. Ikke noe problem. (Sier ikke nei til et tilbud fra Kagge heller, misforstå meg rett. )

Det jeg tror var utslagsgivende for Kokkejævel i valg av forlag var nok forskuddet han får for å skrive bok.  Det hadde jeg og likt. Penger inn på en ganske så slunken konto, og så kunne jeg sitte her med tekoppen og knotte på tastaturet med verdens beste samvittighet.

Så forlagsmennesker; ta kontakt! Og dere andre; Ha en strålende dag!
Jeg skal ha en god, lang frokost. En ekstra tekopp. Kjenne skuldrene senke seg etter en litt vel stressa dag i går, og ta en kontordag etter hvert.  Jeg sjekka mailen mellom pasientene i går, og vet at det er viktige mail som må besvares. Blant annet hva jeg skal spise på julebordet til forbundsstyret.

Vi snakkes.