Jeg har jo helt glemt å vise dere hvilken skatt jeg fant på Fretex denne torsdagen. Det er sikkert fordi jeg ikke har hatt tid til å sette meg ned og kose meg med denne skatten før i dag. Men i dag har jeg til gjengjeld kost meg veldig.
For jeg fant en hel stabel med Bolig Drøm blader. 12 stykker for å være ærlig. Fikk de for 5 kroner bladet, og selv om de er fra 2011 og 2012 er det for meg skatter som benyttes til mange timer hyggelig tidsfordriv.
Jeg blar rolig gjennom alle bladene. Leser litt, men ser mest på bildene. Ser jeg gode ideer jeg kan bruke i Drømmehuset eller på hytta, blir bilder eller tekst klippet ut og satt i permer. Og veldig mange av ideene blir satt ut i livet.
Det behøver ikke å være de største prosjektene. Det kan for eksempel være å dyppe fine kongler i sølvmaling for å benytte de til dekorasjon. (Spisestua vår er holdt i sort og sølv.)
Eller en kjempesøt kopp fra Indiska som ville passe perfekt på terrassen en sommerdag. Hvis deikke har den på Indiska lenger, kan den finnes på Finn eller Fretex…
En smart måte å fikse gardinoppheng på gjesterommet. eller noe søt julepynt jeg kan lage før jul. Sånne ting, små puslerier.
Alle matoppskriftene blir og tatt vare på. Havner i en kurv, og herfra henter jeg gode ideer til de fleste av våre middager. Og mens jeg koser meg med gamle blader, oppskrifter og interiør kjenner jeg skuldrene slappe av, smilet komme, energien og kreativiteten blomstre og humøret bli på topp.
Isabell Raad troner fremdeles på toppen av bloggtopplista, men der har det kommet lite nytt. Hun reiste jo til Sri Lanka i går, og har sikkert ikke hatt tid til å blogge. (Selv om det vel egentlig er derfor hun er der. For å blogge om det hun gjør, mener jeg.) Jeg er på en 52. plass, så jeg kryper enn så lenge sakte oppover. Har tatt grep og forhåndslaget innlegg som vil bli postet i løpet av formiddagen mens jeg jobber. Smart ikke sant?
Men siden Isabell ikke har fornyet seg, tar jeg for meg bloggeren som ligger på plass nummer 100. I dag er det Charlotte1987. Charlotte1987 tror jeg er ei positiv ung dame. Hun kaller bloggen sin “Charlottes verden – Forlovet og Lykkelig.” Flott tittel. Gir meg et smil om munnen og lyst til å lese mer. I om-delen på bloggen kan jeg lese at hun bor sammen med sin forlovede i Drammen, at de har et barn sammen og at hun har gått ned en del kilo med kostholdsendring. Sikkert derfor hun skriver om pannekaker.
For det er pannekaker det dreier seg om i Charlottes siste innlegg. Pannekaker uten sukker, og selvsagt er de glutenfrie. Jeg sukker litt stille. “Alle” har jo cøliaki for tiden og bare MÅ spise glutenfritt. Heldigvis er hun ikke på vegan-kjøret eller har en aldri så liten lactose-intoleranse i tillegg. Da har jeg det med å få tilløp til både utslett og kløe for ikke å snakke om blodtrykksstigning. For hun bruker både fløte og egg i pannekakene sine. Når hun så serverer de lekre pannekakene, for de er virkelig lekre – mye finere enn mitt pannekakebilde, ja da puster jeg rolig med magen igjen. Hun er tydeligvis ikke en gang vegetarianer.
Har du lyst på noe godt til frokost, gå inn på Charlottes blogg og finn oppskriften på de pannekakene, og har du ikke kokosmel og de andre fancye tingene så bruk det du har. Godt blir det sikkert, med eller uten bacon.
Før slukte jeg bøker i raskt tempo. Opp til flere i uka da jeg var barn og ung. Nå sovner jeg etter noen få sider og stabelen med uleste bøker vokser stadig.
Men her om dagen hadde jeg en kosestund under pleddet, klarte å holde øynene oppe, og ble ferdig ned Nina Lykkes bok Full spredning. Jeg kjøpte boka til meg selv i romjula. Og jeg har virkelig kost meg med den. Det er ikke boka eller forfatterens skyld at det har tatt så lang tid.
Romanen handler om en lege i 50 åra som bor på legekontoret sitt etter at mannen avslørte at hun var utro. Hun fører samtaler med plast-skjelettet i hjørnet av kontoret og begynner å fortelle pasientene sannheter som er innlysende, men som de ikke vil høre.
Jeg fant boka underholdende, godt skrevet og med en del skildringer og sitat som kan leses opp til flere ganger. Livet slik det er.
Jeg har ingen ønske om å erobre verden. Heller ikke noen trang til å erobre noe mindre landområde heller. Jeg er heller ikke noen typisk feminist eller rødstrømpe. Jeg håper det er lov å si, selv om jeg er medlem av Rødt.
Jeg er ikke opptatt av kvinnekamp. Men jeg er opptatt av menneskeverd. Undertrykking er like vondt samme hvilke kjønnsorgan du har. Jeg har aldri gått i noe 8. mars tog, og noen ganger synes jeg de mest utagerende feminister og kvinnesakskvinner kan virke skremmende. Noen ganger kan de og oppleves litt vel stigmatiserende.
jeg har alltid ment at jeg kan gjøre det jeg vil, selv om jeg er kvinne! Jeg kan ta den utdanningen jeg vil, velge det yrket jeg ønsker og få den stillingen jeg ønsker hvis jeg er den best kvalifiserte søkeren.
Det finnes utrolig få roller i samfunnet en kvinne ikke kan gjøre like greit som en mann. Jeg kommer ikke på noen.
Men i dag hadde jeg lyst til å gå i tog.
Jeg hadde lyst til å reise i Østfold å marsjere i tog utenfor Kalnes, sykehuset i Østfold.
For selv om ledelsen i helse Norge sier de har en “Heltidskultur”. Selv om Bratten, direktør i Spekter til stadighet snakker om kaffe-latte drikkende sykepleiere (kvinner) som ikke ønsker å arbeide heltid slik jeg skrev om i dette blogginnlegget. Åpent brev til Anne- Kari Bratten Ja til tross for alt dette så stevnet denne uka Sykehuset Østfold fire av sine ansatte for retten. Hva de fire ansatte sykepleierne på Nyfødt Intensiv har gjort for noe grusomt?
Jo de har krevd å få fylt opp sine deltids stillinger til fulltidsstillinger, i stedet for at ledelsen skal ansette en ny sykepleier i full stilling, og la de fire sykepleierne fortsette å arbeide deltid.
Det viser med all tydelighet at det er lang avstand fra oppleste sannheter i helseledelsen, i Spekter og slik de praktiserer sin egen politikk.
Det gjør meg fly forb…..
En arbeidsgiver som går rettens vei for å hindre sine arbeidstakere rett til ei lønn å leve av.
En arbeidsgiver som med denne saken signaliserer til oss kvinner, at det er ikke så farlig om vi ikke får full stilling, at vi blir økonomisk uavhengige. Vi har jo en mann som kan forsørge oss.
I 30 år er det jeg som har vært hovedforsørger i denne familien. I 30 år har jeg vært avhengig av full stilling – og gjerne en god del overtid for å få hjulene til å gå rundt her hjemme. Til å få mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen til, meg og mine.
Nå går altså en arbeidsgiver i det offentlige Norge til rettsak mot sine egne ansatte for å få lov til å ta fra kvinner denne retten til å være herre, eller kvinne da, i sine egne liv!
Jeg blir så forb…
Jeg kunne altså ha vært villig til å dra til Østfold å marsjere i tog rundt sykehusbygningen hvis det hadde vært noe tog.
Men det er ikke noe tog .
Unge kvinner i dag vil heller selge bikinikroppen sin i reklame stunt i Sri Lanka, lage chiapudding, og handle på Nelly.
Gud jeg er så lykkelig, for Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen. Riktignok ramla jeg fra 54. plass til 55. plass, men det er så mye morsommere når Isabell er på topp.
Isabell reiser til varmere strøk i dag, nærmere bestemt Sri Lanka.
Jeg skulle ha reist til Sundvollen på ledersamling på onsdag, men den r avlyst på grunn av korona. Vi helsepersonell skal unngå å samles i store flokker. Neste onsdag er det planer om at jeg skal dra på tariffkonferanse til Gdansk. Det er spådd tre grader og overskyet. der. I Sri Lanka er det spådd 32 grader og sol. Bare nevner det.
Mulig Gdansk blir avlyst pga koronavirus. Vi er helsepersonell. Hvordan det er med Sri Lanka og korona vet jeg ikke. Tror ikke Isabell er så opptatt av virus.
Isabel reiser sammen med en del andre influensere. (tror jeg) Jeg kjenner ikke de andre navnene.
Jeg reiser til Gdansk sammen med radiograf tillitsvalgte fra hele landet. Og jeg skal love deg, det er litt av en gjeng!
Lapoint sponser turen til Isabell Raad. Jeg sjekka opp firmaet. Tenkte de kanskje kunne vært interessert i å sponse en reise for meg og.. Gamle Gubben Grå og Kjerringa på tur. Lapoint driver med surfeturer og kite-turer….
Jeg spør Gamle Gubben Grå hva han har mest lyst til av surfing og kiting. han virker ikke så veldig entusiastisk for noen av alternativene. Måtte jeg velge hadde jeg faktisk valgt kiting. Hadde selvsagt ikke gått særlig bra, og jeg høres sikkert helt dust ut, men jeg foretrekker å ramle ned fra store høyder med verneutstyr fremfor å synke ned til havets bunn gang på gang.
De har yogaturer og. Høres litt tryggere ut.
Isabell skal lære og surfe, kjøre firehjuling, se x antall solnedganger og hun hevder og at hun har tenkt å se flere soloppganger også. spise god mat, dra på “sykehus” for skilpadder og dra på safari.
Hvis du stryker den surfinga og de firehjulingene kunne jeg godt bli med på resten. Er god både på soloppganger og solnedganger. God mat og sykehus (skilpadder eller mennesker, sykehus er sykehus) er også helt min greie. Safari likeså. Gamle Gubben Grå stiller seg og positivt til solnedganger, sykehus for skilpadder, god mat (han spør om de serverer skilpaddesuppe, for det har han aldri smakt.) og safari. Litt mer tvilende til soloppganger, og undres på om de kan arrangeres litt senere på dagen…
Men helt klart, vi blir med hvis noen ønsker å sponse.
Gjengen til Isabell skal bare være på Sri Lanka i 8 dager. Jeg hadde takket ja til en gratis ferie, om det så bare hadde vært en helg.
Åh hvor herlig er det ikke med helg, fininger! Og hvor herlig er det ikke at Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen. Jeg, jeg er fremdeles på en 54. plass. Men med Isabell tilbake på toppen kan alt skje!.
Det føles veldig ok med helg etter en uke full av inntrykk. Dessuten har det vært ganske hektisk. Ja for meg, altså. Isabell som klager over denne hektiske uken kommer plutselig på at hun hadde en rolig start på uka hvor hun avlyste alt av innspillinger og jobb. Jeg derimot, har vært i aktivitet i tråd med sykemeldingen min – og kanskje heller litt mer. Ikke noe avlysninger her. (Og nå må jeg snart løpe avgårde. Skal på et møte i Oslo før jeg skal på 50 års lag i kveld.)
Isabell trengte en rolig start på uka etter “hendelsen”. Hva denne hendelsen består i vet jeg ikke, orket ikke scrolle meg gjennom alle reklamebildene i de siste innleggene for å finne ut hva “hendelsen” består i.
Oppdater meg gjerne!!!
Så når Isabell får tenkt seg om er det kun torsdagen som var hektisk. Og hva hun gjorde på torsdag, som føltes så hektisk, klarte hun ikke å huske da hun skrev innlegget fredag kveld. Hun måtte slå opp i kalenderen sin. Klart man blir engstelig når hjernen tar en liten black out. Hun lurer på om noen av leserne har noen forslag på hva det kan komme av. Jeg har noen forslag. Stress, full, dopa eller en del medisinske årsaker som ikke er så veldig hyggelig og tenke på. Eller kanskje bare dagen ikke var så spesiell.
Hun startet dagen hos frisøren, så var det et møte som hun kom for sent til. Det tok sikkert litt for mye tid å ta alle bildene hos frisøren (se torsdagens innlegg). Jeg vet ikke om det er riktig å prioritere frisørbesøk slik at du ikke rekker møter som vel er jobb, det hun lever av?
Møtet var for å planlegge neste uke hvor hun reiser bort. Det er en jobbreise, så hun får ikke mye tid til å slappe av. Så det var sikkert møte med sponsorene slik at de forsikret seg om at de fikk litt valuta for pengene. Hvis noen vil sponse en reise for meg og Gamle Gubben Grå, lover vi valuta for pengene. (NB, ikke til et sted med mye coronna virus – jeg ønsker ikke å komme i karantene). Ta kontakt i kommentarfelt eller på mail
Etter møtet dro hun av sted til negleteknikeren sin.
Jeg har ikke egen negletekniker. Jeg har faktisk ikke vært hos negletekniker en eneste gang. Passer i grunn dårlig med “klør” i min bransje. Hun fikk ordnet “vacay-nails” . Det betyr så vidt jeg kan forstå vacations nails, alså ferie-negler. Det er klart man må jo ha ferienegler når man drar på jobb-reise. Jeg må huske det før jeg reiser på tarifkonferanse om halvannen uke.
Isabell sier at hun elsker å gå for poppy farger når hun skal til tropen. Jeg aner ikke hva poppy farger er. Og siden jeg skal til Gdansk og ikke tropen(e) er kanskje ikke det så viktig. De poppy neglene blir så fine med dyp tan. Men jeg tror ikke Polen i mars vil gi meg “dyp tan”.
Vanligvis går hun for ombre når hun er hjemme så hun tror Quyen blir like stolt hver gang hun skal ut å reise ??????? (Det med ombre skjønte jeg, tror jeg)
Etter negletimen møtte hun moren og søsteren sin, og dro innom en salong for en behandling. Hva slags behandling sier hun ikke noe om, bare at det var vondt og bortkasta tid (og penger.)
Så dro de hjem til henne. Der snakket hun i telefonen. Nå kalte hun det telefonmøte. Det høres jo bedre ut. Moren og søsteren ryddet muligens leiligheten mens hun jabbet i telefon?
Så dro de ut for å spise middag.
Søsteren ble med hjem til henne og overnattet der, så da ble det litt skravling til langt på natt.
Frisør, negledesigner, behandling i salong middag på restaurant og skravling med søster og mor…..
For meg hadde det vært en perfekt “ta vare på meg selv dag”, en avslappende dag. Lurer på hva Isabell hadde følt hvis hun hadde vært med meg på en av mine travle dager…. Men nå må jeg stikke! Bussen jeg hadde tenkt å ta til Oslo gikk fra Hønefoss for 18 minutter siden. Da blir det bil til Bærum.
For noen dager siden skrev jeg et innlegg om behovet for et bytoalett, et offentlig toalett i Hønefoss. Penga mine rett i dass… . Jeg sendte like godt inn blogginnlegget som et leserinnlegg til lokalavisa, og den fulgte opp med en artikkel om problematikken. I artikkelen kom det frem at hvis vi gikk for Rådmannens forslag ville vi få et bytoalett en gang i 2022. (Desverre spøker jeg ikke nå.)
2022. Det er en stund til Det er lenge å holde seg hvis en virkelig må. Det er lenge å leve med piss, spy og menneskelig avføring i bakgårder og portrom. Det må da finnes en enklere løsning.
Saken skulle som kjent opp i kommunestyret på tirsdag. Jeg funderte veldig på om jeg, som jo er rød og radikal, kunne ta frem pragmatikeren i meg og fremme et forslag om privatisering av kommunens offentlige toalett-tilbud. Jeg hadde regnet på det, og ut fra tallmaterialet fra lokalavisen ville det bli rimeligere. Og ikke minst, vi ville kunne få dassen to år før.
Heldigvis slapp jeg å fremme forslaget. Høyre fremmet forslag om å utrede en reklamefinansiert dass. Høyre mener den kan være på plass før sommeren. Reklame eller ikke. Jeg støtter forslaget. Det ble selvsagt enstemmig vedtatt. Så håper jeg Rådmann klarer å få denne planen i mål før sommeren.
Etter å ha ligget på noen og 60. plass på bloggtopplista i flere dager er jeg nå oppe på en 54. plass. Kokkejævel er fremdeles på topp.
I går var han hos fastlegen sin. Og han lurer som overskriften sier på hvorfor vi gjør det.
Jeg vet ikke hvordan det er med Kokken og alle dere andre, men jeg går som regel til fastlegen fordi jeg på en eller annen måte er syk.
Kokkejævel lurer vel egentlig på hvorfor man stresser til legetimen, når legen alltid er forsinket,
Svaret mitt er at det har noe med respekt å gjøre. Respekt å være på plass når man har tid, Være der når man skal. Det er jo ikke sikkert legen er forsinket.
Og hvis legen er forsinket, så er det fordi en pasient har tatt litt lengre tid enn sine tilmålte 15 minutter. Kanskje en har fått en kreftdiagnose og trengte noen minutter ekstra. Kanskje noen trengte litt ekstra tid før de torde å spørre om det de egentlig kom for. Eller en har kommet inn på grunn av akutt sykdom som i utgangspunktet ikke hadde time.
Jeg hater selv å sitte på et legeventerom mens minuttene snegler seg av gårde.
Jeg hater enda mer når jeg ikke kan ta meg så godt av pasienten som jeg ønsker. Når pasientene sitter å venter på meg.
For når vi ligger bak skjemaet på røntgen fordi det har vært flere øyeblikkelig hjelp pasienter enn det ligger inne i regnestykket til ledelsen. Når det er flere som har knekt håndledd og ankler fordi gater og gårdsplasser plutselig er glasert av is og holke. Når svensker og dansker ligger i kø på bårer etter besøk i skibakkene på fjellet Når vi har fått inn ett hardt skadet menneske etter en ulykke.
Når det er for få på jobb og ledelsen ikke tar seg råd til å leie inn vikarer (Du vet, det er faktisk bunnlinja som rår, også i helsesektoren)
Når alt dette skjer på en gang da kan det hende at en kokk som har stresset fra jobb for å rekke en avtalt time må vente 20 minutter før han kommer inn for å få tatt bildet av den skuldra som har vært vond de siste tre månedene. Jeg hater at Kokken og hans likesinnede sitter der og venter.
Jeg hater de småspydige kommentarene de kommer med om det ineffektive helsevesenet, Snakket deres om respekt for andres tid. Når jeg vet at jeg ikke har spist siden frokost for 6 timer siden, at jeg egentlig hadde tenkt meg på do da traumealarmen gikk for to timer siden, og etterpå har det bare vært så mye å gjøre at jeg ikke har hatt tid.
Jeg hater at jeg ligger så langt bak skjemaet at jeg nesten ikke har tid til at hun eldre dama med rullatoren kan få kneppet siste bluseknapp før hun bestemt nærmest dyttes ut av undersøkelsesrommet.
Og aller mest hater jeg at de som sitter å studerer bunnlinja der høyt oppe i pyramidens tåkeheim stadig snakker om hvordan vi kan arbeide smartere, løpe fortere slik at de kan kutte enda mer på en grunnbemanning som allerede er alt for lav.
Kokkejævel er på førsteplass på bloggtopplista også i dag. Jeg er helt nede på en 61. plass. Selvsagt gjør det noe med meg. Jeg skulle jo opp ikke ned. Men tilbake til Kokkens innlegg.
Han skriver at alle synes det er litt stas å være i avisen eller på TV.
Jeg skal ikke uttale meg så skråsikkert om hvordan det er å være på TV, for det har jeg ikke så mye erfaring med. Tror det kun har skjedd 2 ganger.
Første gangen var jeg med i et spørre program på TV Norge (tror det var TV Norge) Det må ha vært en eller annen gang på 1990-tallet. Jeg fikk to spørsmål før jeg røyk ut. Det første hadde noe med fotball å gjøre. Skulle frem til en fotballspiller. Det andre var hva som var den lengste elva i Egypt eller noe rundt der. Jeg svarte Nilen. Riktig svar var Jordan. Så da var TV stjerne livet relativt raskt over,,,, Men litt stas var det jo.
Den andre gangen var noen år senere. Det var en eller annen krise på sykehuset her på Ringerike. Vi tillitsvalgte var kalt inn til hastemøte med Direktøren. Det var mens sykehuset var eget Helseforetak med korte beslutningslinjer og god dialog. Det var noen lenger opp i systemet som hadde tatt noen beslutninger. Vi sto sikkert i fare for å miste fødetilbudet eller akuttberedskapen. Det har vært noen sentraliseringskamper. Vel, møtet var over. Jeg var første mann ut av møterommet, Skulle raskt tilbake i produksjon, og var forbannet og relativt ny tillitsvalgt den gangen.
Da jeg åpnet døra sto et TV team fra TV2 utenfor møteromsdøra og jeg fikk en mikrofon stukket opp i ansiktet og et relevant spørsmål. Jeg husker ikke nå hva. Jeg hadde ingen medietrening, var fullstendig overrasket. På nyhetene samme kveld kunne jeg se en irritert Brit komme ut, nærmest dytte vekk journalisten, svare bryskt “Ingen kommentar!” før jeg tramper oppover korridoren. Jeg syntes ikke det var stas å være på TV den dagen.
Heldigvis kom legeforeningens representant rett bak, og svarte greit og imøtekommende i kameraet.
Aviser har jeg litt mer positiv opplevelse av, men ikke bare, Jeg liker ikke når Sian skriver hatske leserbrev. Jeg liker ikke alle bildene som lokalavisen har publisert av meg (spesielt ikke det med rullatoren).
Jeg er nevnt i lokalavisa ofte, også i dag. I dag er det bare i en liten setning i en artikkel om en sak fra kommunestyret. Tirsdag hadde jeg et leserbrev i avisen. Det er mer for å være synlig og en tydelig stemme, enn fordi det er så stas. For meg handler ikke det å være i media om å bli satt pris på, men det å bli sett og likt er jo klart en del av det.
NRK har ikke sendt noe TV team for å følge meg gjennom en helt vanlig dag. Heldigvis! “Kjerringliv minutt for minutt” tror jeg ikke hadde slått like godt an som Svalbard eller Hurtigruta… Og siden jeg ikke har det guddommelige utseende til Kokkejævel ville de jo heller ikke ha noe pent å se på.
Ta dagen i dag, for eksempel. Skulle jeg stått opp klokka 05.30 i dag som jeg gjør hver dag, for å slippe inn et kamerateam som kunne følge meg. Filme meg mens jeg satt på do og langsomt våknet. Når jeg skriver opp dagens planer og maser på Yngste Sønn så han kommer seg opp og på jobb.
Videre når jeg blogger og spiser frokost.
Filme en småtrøtt Gamle Gubben Grå som kommer tuslede i pysjen sin, setter på kaffemaskinen før han står i utgangsdøra og myser mens han langsomt våkner mens han inhalerer dagens første sigarett.
Skulle jeg ha et TV-team, på hjul bak Lille Bille når jeg kjørte av sted til Drammen for å delta i møter. Akkurat i dag tror jeg filming av møter ville bli relativt kjedelig.
Etterpå kunne TV-teamet og alle de tusen seerne få være med på Fretex mens jeg lette etter små skatter. Er rimelig sikker på at jeg ikke ville finne noen med et TV-team på slep.)
Filme meg på Kiwi, og når jeg skal lage middag når jeg kommer hjem. “Hot tomatsuppe med jalapenos, kylling og avokado” (Å filme meg lage mat, kunne fort bli litt underholdende.)
Nei, jeg tror ikke “Kjerringlivet minutt for minutt” ville bli noen slager. Men hvis NRK har en annen ide, er det bare å ta kontakt. (Send mail, jeg tar sjelden telefon når ukjente numre ringer.)
Kokkejævel klager over smerter i skulder og fot. Jeg kjenner etter. Har jo hatt vondt i kneet siden jeg ødela det i 2013. Ryggen har knapt vært smertefrisiden 2007 og albuene verker når været ikke er på min side. men det er ikke så ille i dag. Faktisk har det vært mye bedre siden blodsukkeret normaliserte seg. Jeg fikk tabletter jeg kunne ta for alle leddsmertene samme dag som jeg startet med de nye Diabetesmedisinene. Jeg tror jeg har tatt 4 tabletter de siste to ukene. Det er bra. Noen ganger hjelper det bare å vite at du har noe tilgjengelig hvis smertene blir for påtrengende.
På tide å starte dagen på ordentlig, selv uten TV-team. Ha en fin dag!
Etter å ha sovet et par timer på sofaen og tatt en lang dusj dro jeg meg på en behagelig tights og en utvasket T-skjorte. Jeg hadde tatt en beslutning. I dag skal jeg ingenting. I dag skal være en sånn “Ta vare på deg selv dag” . For jeg kjenner i hele kroppen at jeg trenger det i dag.
Jeg har sjekket blodsukkeret. Det er fint. Det holder seg på et helt OK. nivå. Det er ikke derfor jeg er sliten.
Jeg lytter til radioen som melder om problemer i trafikken, glatte veier. På Lillehammer har 18 biler sklidd i hverandre i en og samme vei eller gate. Jeg blir enda mer sikker på at jeg ikke skal noe sted.
Jeg blir stående å se ut på snøen som faller ned i store filler. Så mye snø har det knapt vært i hele vinter.
Nysnø i mars. Vanligvis ville det fylt meg med sinne, håpløshet og mismot. Mars er en vårmåned! Det eneste som kan få meg i dårligere humør enn nysnø i mars må være nysnø i april eller mai. Men la det snø, jeg skal ingen steder.
Jeg trakter meg en kopp te, trekker sjalet litt tettere rundt meg og skrur på PC en. I dag skal jeg gjøre “ingenting” Ingenting jeg ikke har lyst til. Jeg var på jobb 10 timer på mandag, var på kommunestyre i 12 timer i går. 22 timer i aktivitet så langt denne uka. Med en 60% arbeidskapasitet, 40% sykemeldt, er vel aktivitetskapasiteten min på rundt 24 timer i uka. Jeg har noen møter som arbeidstaker i morgen og en dag i hvitt på fredag. 12 timer til med aktivitet denne uka (Pluss et styremøte og et 50 års lag på lørdag.)
Samme om blodsukkeret er bra så må jeg passe på å ta slike “Ta vare på meg selv dager.” med verdens beste samvittighet.
Det snør fremdeles. Jeg skal ingen steder. Jeg henter meg en ny kopp te.
