Jeg sniker meg oppover toppblogglista igjen. I dag er jeg på plass nummer 10, og vet dere hva?  Når jeg har studert de bloggene som ligger over meg på toppblogglista i dag så tror jeg jeg har funnet hemmeligheten. Hemmeligheten på hvordan lykkes som toppblogger og nå helt, helt til toppen. Og i dette innlegget har jeg tenkt å dele den med dere.
I grunnen har løsningen ligget  der rett foran nesa mi hele tiden.  Det er rart jeg ikke har sett den for lenge siden.

Glem Mat fra bunnen, Stine Skoli, Ida Wulff og Doc og Dask.  De har ikke fornyet seg siste døgn. Nei, la oss staste med de bloggerne som leverer og ikke bare lever på gammel storhet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi starter med Bunnytrash.   Denne bloggeren hevder selv at han tar

‘kampen’ for frihet til å mene hva man mener, retten til å være seg selv, bekjempe urettferdighet og lojaliteten til velferds- og nasjonalstaten Norge!

Han beskriver selv bloggen slik

min politisk ukorrekte blogg hvor jeg skriver rett fra levra uten filter om aktuelle temaer og personlige erfaringer,

Budskapet i hans siste innlegg er at han ønsker flere medlemmer i facebook gruppen sin. 1.100 er ikke nok.

Jeg liker “kaninen”.  Jeg er ikke alltid enig med han.  Han kan i enkelte innlegg provosere meg veldig! Men jeg liker bloggen.  Jeg tror grunnen til det er at han er ærlig. At han tør å være seg selv. Og ikke minst at han er relativt fornøyd med seg selv. Litt høy på seg selv, som jeg skrev i overskrifta.
Eller kanskje snarere stolt av seg selv.
I går var han på plass 8. I dag er han nummer 7….

Den neste bloggen jeg kommenterer er Vibbedille.
Vibbedille viser stolt frem stua si etter noen nye interiørkjøp.  Nå er eg snart fornøyd! skriver hun allerede i overskriften.  Det er ikke noe “Hva synes dere?” eller sånn nervøs latter “haha”  som mange bloggere putter inn i teksten når de er usikre på om leserne deler hennes smal for interiør eller hennes måte å henge opp bilder på.
Riktignok er Vibbedille usikker på om bildene burde henge litt nærmere hverandre (de bør ikke det), men Vibbedille spør ikke om råd – og jeg regner med at hun bryr seg sytten om hva jeg eller du måtte mene om det.
Vibbedille er muligens ikke høy på seg selv.  Men Vibbedille er fornøyd med seg selv og hva hun får til. Man kan vel si at Vibbedille er stolt av seg selv. 

Monica Vederhus er høy på seg selv etter det hun selv beskriver som den beste dagen i sitt liv. Hun kjenner adrenalinet pumpe i kroppen, at hjertet slår og at hun formelig svever der hun ligger i senga.
Monica har all mulig grunn til å være stolt av seg selv. Ikke bare på grunn av foredraget hun holdt i går, men på grunn av at hun har klart å ta tak i livet sitt. Hun beskriver det i grunn veldig godt selv.

Poenget er at jeg er lykkelig og våger og la meg selv bare være det.

Når jeg leser det siste innlegget til Mamma på hjul finner jeg lit med selvskryt.  Det er hverdagen som beskrives. Men Vivian, Mamma på hjul, har all grunn til å være stolt av seg selv. Hun har gitt ALS et ansikt. Hun har gitt oss leserne en innsikt og forståelse for alle utfordringene hun møter på i sin kamp for å få leve et helt vanlig familieliv.
Og om det er lite med selvskryt i dette innlegget så er det lite med “unnskyld meg”  eller sutring.
Vivian står trygg i seg selv og er stolt nok til å vite at hun er like bra som alle andre.

Da er det bare Kokkejævel igjen.  Ingen er vel i tvil om at den karen er høy på seg selv og stolt av seg selv? 
I går var han i Tromsø og signerte bøker og det ble helt reint bord. Samtlige bøker ble revet vekk. Over 40 stykker! Det er klatr han er stolt av seg selv, og det med rette.

Så som den kloke leser alt har reflektert seg til er hemmeligheten bak å bli en toppblogger og nå helt opp å være litt høy på seg selv eller stolt av seg selv.  Ikke bry seg om hva andre måtte tenke.  Ikke bry seg om noen får kaffen i halsen om man skriver det man føler for.
Nå som jeg har røpt hemmeligheten gleder jeg meg til å se blogg.no flomme over av  innlegg som viser at folk er stolte av den de er.

En av mine svakheter er interiørblad. Når jeg finner slike på Fretex blir de med hjem, og jeg får en kosestund mens jeg blar gjennom bladene og klipper ut gode ideer som blir arkivert i permer til de blir satt ut i live.

Da jeg bladde gjennom et slikt Fretex-funn, et  svensk Elle interiør fra 2016, faller blikket mitt på denne annonsen.  Reklame for vin. Alkoholreklame har vi ikke hatt her I landet siden en gang på 70-tallet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke det at det reklameres for alkohol som setter i gang kjerringtankene denne gangen.  For meg er et reklamefirbud heltcgreit, samtidig hadde jeg ikke reagert så veldig om det ble lov igjen.

Nei det som vekker min undring er advarselen nederst i annonsen. Alkohol i samband med arbete öker risken for olyckor. Er det fremdeles lov å nyte Alkohol i arbeidstiden i Sverige?  Om jeg ikke har så mange tanker om alkohol og reklame er jeg veldig glad for at vi ikke blander jobb og alkohol.

Det er en deilig høstdag i dag. Godt og mildt.men klarvær gir kalde netter. Det er nok ikke lenge før den første frostnatta. På tide å få inn de siste paprikaene. Det ble ganske mange, selv om de ikke var så store. Jeg har plukket inn og brukt paprika flere ganger i høst. Dette er  bare siste rest.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Forrige uke var jeg I Drammen, og selvsagt innom det som for meg er interiørbutikk nummer 1, Fretex. Der fant jeg denne gangen 4 av disse fine glassene. Jeg synes de er nydelige, så de måtte bli med hjem til Drømmehuset.

Litt mindre fornøyd var jeg her om dagen da et litermål “hoppet” ut av kjøkkenskapet slik at ett av disse glassene som sto på benken under havnet på gulvet. Selvsagt ble det knust. Men jeg har fremdeles 3 glass.

Denne uka var jeg på ny i Drammen, og selvsagt innom Fretex ( selv om det holdt hardt).  Da fant jeg to av disse glassene.

Jeg har sett Isabell Raad og flere andre influensere drikke appelsinjuice og vann av lignende glass. Det ser så stilig ut på bilder av frokosten. Glassene kostet 10 kr. stykket. Selvsagt ble de og med hjem til Drømmehuset.

Vell hjemme oppdager jeg at disse glassene tilhører samme serie. Aner ikke hva de heter eller hvilket fabrikat de er. Men ingen tvil om at vi kjører stil her I Drømmehuset.

Det er sikkert jeg som er litt treig og gammeldags. I tillegg vokste jeg opp før vi begynte å feire Halloween her i landet. Og nei, dette er ikke et klageinnlegg om denne forferdelige amerikanske tradisjonen og gnål om å få tilbake julebukkene. Jeg elsker faktisk Halloween og har alltid stor godteskål klar til nabolagets spøkelser og bloddryppende zombier. Og ja, jeg drar frem en og annen hodeskalle-lysestake og hadde en gravstein i isopor i hagen denne dagen i mange år.  Jeg er i høyeste grad med på moroa. Så det er et ærlig spørsmål fra en som ønsker å lære.
Når pynter dere til Halloween?

Cathrine Ruth pyntet i går. 24. september!  Og Cathrine Ruth kan selvsagt få lov til det. Vi lever i et fritt land. Det jeg lurer på er om det bare er jeg som som vanlig er utrolig treig. For jeg pleier ikke å finne frem hodeskallene før 30. oktober. Det er over en måned til.

Jeg vet jo at det er mer og mer vanlig å ta høytidene på forskudd. Folk har hjemmene sine ferdig julepynta til 1. desember, og kaster ut juletre og dorullnisser lenge før nyttår.
Jeg er liksom litt treig der og.
Det er først de siste årene jeg ikke først har dratt frem julepynten lille julaften, og jeg holder vel fremdeles på tradisjonen om at jula ikke skal ryddes vekk før 20. dag jul. Det er til opplysning 13. januar. Og jeg elsker jul og julepynta hus, og har virkelig kassevis med julepynt og alt skal frem!

Jeg liker høytidene, men jeg liker å marker høytidene når de er!  Ikke på forskudd!!
Påskekyllingene kommer frem palmehelga. Og jeg henger ut flagget 17. mai, ikke den 16.

Jeg var innom en interiørbutikk i går. Høstfargene bugnet mot meg på alt fra stearinlys via bilder og servietter til puter og pledd. Men jeg så lite med hodeskaller og Halloweenpynt.
Jeg liker høstfargene.  Ja, det var så vidt jeg ikke gikk på en smell og kjøpte med putetrekk, lys og ett og annet pledd. Noe som selvsagt helt hadde ødelagt stilen i stua mi. Den er jo som kjent holdt i fargetonene hvitt og gull.
Vibbedille viser frem en heklet pute med gresskar.  Den er hvit, og bare omrisset av gresskaret er i oransje. En slik pute kan jeg ha i den hvite sofaen min uten å bryte helt med stilen. Eller kanskje enda bedre i Tantesofaen Den er jo oransje.

Monica Vederhus er på hotell. I dag skal hun holde foredrag. Stå foran en forsamling og fortelle om livet sitt. Fortelle om noe som er sårt og vanskelig.  Du er tøff, Monica. Det går sikkert bra! Men ja, jeg forstår godt at du er engstelig på forhånd.

Jeg husker første gang jeg sto på en talerstol. Landsmøte i Norsk Radiografforbund. Det må ha vært i 2003.
Debatten gikk om de minste sykehusene, helseforetakene, skulle ha egne mandater på kommende landsmøter eller om vi små sykehusene som Hammerfest, Kirkenes  og Ringerike skulle få ett delegat på deling.
Jeg var så sint! Skulle en fra Hammerfest kunne ivareta interessene til oss på Ringerike? Eller en fra Ringerike snakke for Hammerfest? Så der fra andre rad i landsmøte salen rakk jeg opp hånda og tegnet meg på lista over de som ønsket å si noe.

Da det ble min tur entret jeg talerstolen og så ut over salen, og ble nesten sjokkert over hvor mange som satt i landsmøtesalen. Rundt 100 personer!
Skulle jeg, “lille meg”, snakke til en så stor forsamling? Jeg som bestemte meg en gang i 1980 i et klasserom på Dalsbråten Ungdomsskole at jeg aldri skulle be uoppfordret om ordet i en forsamling igjen. Den beslutningen tok jeg etter at klassen hadde ledd av meg fordi jeg hadde glemt spørsmålet da læreren  endelig slapp til den strebete Brit som hadde sittet med hånden oppe i et kvarte mens medelev etter medelev svarte feil.
Vel, nå sto jeg på talerstolen, det fikk bære eller briste.
Jeg grep fatt i talerstolen for å ha noe å holde meg i, og den tippet litt på seg. Sikkert bare jeg som merket det, men det bedret ikke nervene.  Jeg var kvalm, klam og besvimelsen nær innen jeg kom meg ned fra talerstolen etter å ha sagt det jeg ønsket
Vi beholdt delegaten vår.

Bunnytrash er en klok fyr. Han har ikke tenkt seg på byen i dag. Det har heller ikke jeg.

Sorry, du som ville at jeg skulle “samle gjengen” fra den gang da for å ta ei rotbløyte på byen. Jeg er blitt 55 og er fullstendig klar over at min tid som partydronning for lengst er forbi. Det å fly på byen og feste hele natta slutta jeg stort sett med da jeg la studietida bak meg tidlig på 1990-tallet. Jeg fikk ikke mer lyst til å dra på byen i kveld etter at jeg hørte at landet åpner for fullt igjen i ettermiddag.

Jeg er ikke så engstelig for smitte. Jeg tror gjenåpninga går helt greit. Men som Bunnytrash sier  Det vil bli kaos, og noen kommer til å være SÅ drita fulle og lage så mye styr at jeg ser ikke det kan være morsomt engang. 
Nei jeg kommer til å åpne en flaske vin og kose meg hjemme med blomkål i rekesaus.
Det eneste jeg skulle ønske jeg kunne gjøre i dag klokka 16, for å feire gjenåpninga er å gi Svoger en god klem. Etter halvannet å med isolering og meteren tror jeg han hadde trengt det.

Doc og Dask startet feiringa alt i går med dobbelt femtiårslag. Hvis jeg har forstått det rett fortsetter feiringa i dag. Det blir nok mer livlig enn lørdagskvelden her i Drømmehuset. Kanskje litt mer livlig enn hjemme hos Bunnytrash og, selv om de skal ha gjester. Mulig jeg tar helt feil, men jeg tror liksom Doc og Dask fester litt hardere enn Bunnytrash. Litt mer flatfyll hos Doc og Dask, mens det er litt mer sofistikert hos Bunnytrash.
Sikkert bare jeg og de stereotypiske fordommene mine. Kan jo godt hende at Doc og Dask sitter å nyter en god burgunder, mens Bunnytrash bøtter innpå med hjemmebrent.

Mat fra bunnen, Stine Skoli og Ida Wulff har som vanlig  ikke fornyet seg. Jeg hopper over de. Kyllinggryte, spraymaling av vaskemaskiner og tidsklemma har jeg skrevet om før.

Vivian, Mamma  på hjul, stiller et betimelig spørsmål i dag. Hvorfor? Hvorfor blir hun av mange, også de som er satt til å hjelpe andre og dermed burde vite bedre, sett på som en viljeløs ting de kan sjalte og valte med etter eget godt befinnende?  Jeg vet ikke Vivian. Jeg har ikke noe godt svar. Vi har begge arbeidet i helsevesenet. Vi vet begge at slik skal det ikke være. Vi vet begge at slik er det likevel.

Da er det bare Kokkejævel igjen.
Han er i Tromsø for å signere den nye kokeboka si. Bor på hotell.
Han irriterer seg over to ting jeg også irriterer meg over.
Trykket på vannet i dusjen på hotell og snobbete kaffemaskiner i det offentlige rom.

Hjemme har vi “Fossefallsdusj” i dusjkabinettet.  Det kommer altså et fossefall av deilig varmt vann over hele kjerringkroppen når jeg står i dusjen. Deilig måte å våkne på, godt for en vond rygg og praktisk når en skal vaske shampo, balsam og hårkur utav håret.
Når jeg så kommer på hotell og står der under en spinkel dusjstråle fra en sparedusj hvor vannstrålen egner seg mer til å vanne sarte potteplanters kronblad enn å spyle kjerringkropper reine for nattesvette, ja da gir ikke det meg en god start på dagen. Luksusfølelsen du gjerne ønsker deg på et hotell, forsvinner under den pistrete vannstrålen.
Kokken, i dag har du min dypeste medfølelse.

Kaffemaskiner setter jeg stort sett pris på.  Jeg synes det er deilig luksus åla en slik maskin brygge en kaffe-latte eller en cappuccino til meg. Og ja, jeg har tid til å ente de minuttene det tar. Vi har slike maskiner i administrasjonsbygget på jobben der jeg ofte er på møter.
Men noen ganger, noen ganger trenger man bare kaffe. Fort!  Slik hadde sikkert Kokkejævel det i dag etter den lange dusjen. Da har man ikke tid til at baristaen i den fine kaffemaskinen langsomt skal gjøre jobben sin..  Man trenger bare den varme, svarte livgivende drikken. Da er det kjekt med slike maskiner som Kokken fant. Vi har også en slik på jobben. Man trykker på en knapp, trenger ikke tenke, og straks kommer det deilig varm kaffe i koppen.

I innlegget før i dag….  skrev jeg at jeg hadde fått ide til et bokprosjekt.  Når denne kjerringa først har satt seg noe fore er det ikke alltid så langt fra tanke til handling. Så jeg er snart ferdig med førsteutkastet til første kapittel. Regner med at det må finpusses litt på når jeg får lest gjennom det etter litt pause.

Jeg diskuterte og bokideen med noen jeg stoler på. Vedkommende syntes det hørtes ut som et prosjekt som nok kunne appellere til en relativ bred lesergruppe. Ikke noe vits i å skrive noe som kun de som er spesielt interessert i vil lese.

I tillegg har jeg gitt “arbeidstittelen” og litt om prosjektet til en fotograf jeg kjenner. Så har vedkommende fått i oppdrag og lage et forslag til forside, eller helst et bokomslag.

Jeg er i gang! Og ja, dette prosjektet har jeg tro på.  Ja såpass stor tro at jeg alt har notert meg den første forhåndsbestillingen.

12. plass også i dag. I grunn fortjent. Var ikke de helt store innleggene fra meg i går, men jeg blogget i det minste.  Det er mer enn  det Spis og spar, Stine Skolli, Mat fra bunnen og Ida Wulff gjorde.

For de toppbloggerne som kom med noe nytt var reising liksom en fellesnevner hos flere. Det høres godt ut. Bare reise avgårde fra hverdagen, reise fra tankene som kverner, reise fra alle bekymringene.  Bare legge de bak meg og reise av sted.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Monica Vederhus skal på samling sammen med kjæresten.  Bo på hotell i helga.
Hvis jeg skulle reist av sted ville jeg og tatt med meg kjæresten min, Gamle Gubben Grå. Hotell, høres godt ut….Eller ved nærmere ettertanke hørtes det slitsomt ut. Altså ikke akkurat en natt på hotell. Men med alt som følger med. Pakking, bestilling av hotellrom.  Og hvilken garanti har jeg for at ikke tankene jeg ønsker å reise fra ikke sniker seg ned i kofferten og holder meg våken selv om jeg sover i en fremmed hotellseng?
Vet ikke helt om jeg er i humør til en samling heller. Har liksom nok med meg selv i dag.

Doc og Dask drar av sted med bobilen. Skal i to femtiårslag og feiring av en bryllupsdag i løpet av en helg. Høres slitsomt ut.  Jeg er ikke i festhumør.

Kokkejævel er på turne.
Jeg kjenner helt klart at jeg ikke har noe behov for å dra av sted på turne.  Ikke har jeg noen bok å signere heller.
Men i går, i går bestemte jeg meg for å skrive bok. Den boka tror jeg blir bra. Vil ikke si så mye. Håper jo å få med et forlag på ideen.  kanskje blir det boksigneringsturne på meg neste høst?

Bunnytrash  skal ingen steder.  Han skal ha gjester på besøk i heimen i morgen.
Men det innlegget handler om er ikke gjestebud, men om faste. Bunnytrash har planer om å faste to dager i uka. Eller ikke faste helt da, bare spise litt mindre.
Man kan selvsagt gjøre litt narr av at Bunnytrash kaller det faste når han ikke har tenkt åla være å spise.
Men jeg gjø ikke det.  Jeg tror han gjør noe lurt.  Det å ha en plan som reduserer matinntaket uten at det blir helt askese tror jeg er veien til å lykkes.
Innfører man en for streng slankekur klarer man ikke å holde den.
Jeg tror Bunnytrash i likhet med meg ikke er lagd for askese.
Ikke skjønner jeg helt hvorfor han skal slanke seg heller. For meg ser han helt normalvektig ut.

Martine Halvs reklamerer for podkasten sin.  Denne uken handler den om fødselsdepresjon.
Omtrent én av ti kvinner i Norge utvikler hvert år depressive symptomer i forbindelse med graviditet eller etter fødsel. Selv om denne tilstanden ofte omtales som fødselsdepresjon eller barseldepresjon, starter rundt en tredjedel av disse depresjonene i svangerskapet.
Det er mye tabu rundt depresjoner rundt fødsel og barseltid.  For egentlig forventer man jo å være i en lykkeboble når man er nybakt mo, og det forventer “alle andre” at du skal være og.
Men så er det ikke alltid at barseltiden føles som en lykkeboble. Man er sliten, man er usikker nybakt mor, det renner melk og barseltårer om hverandre og hvor ble det egentlig av kroppen min som en gang var så fast og fin?
Det er et viktig tema Martine tar opp.

Vibbedille har litt enhjørning-dilla inne på bloggen sin.
Hva er greia med enhjørninger?

Da er det bare Vivian, Mamma på hjul igjen.

Det er på mine mørkeste stunder at den stadig kommer tilbake, den indre flammen som fremdeles bor i meg.

Selv om Vivian og min situasjon overhode ikke kan sammenlignes kjenner jeg meg litt igjen i sitatet fra bloggen til Vivian.

Det er ingen skam i å føle seg svak, noen ganger er det en nødvendighet for å bli sterkere.

I dag føler jeg at Vivian snakker direkte til meg, selv om jeg vet at hun snakker om seg selv.  I dag trengte jeg de kloke tankene til Mamma på hjul.

Livet er ikke for pyser, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.
Så nå bretter jeg opp armene på ny, og krysser fingrene for at jeg kommer sterkere ut på andre siden…

Ja her sitter jeg og drikker prosecco på en helt vanlig torsdag. Må jo ha litt bobler nå når jeg er ferdig med årets lønnsoppgjør.

Samtidig får jeg innviet ett av vinglassene jeg kjøpte da vi var i Oslo og stelte pailabbene våre. Litt dårlig lys, men vinglasset er liksom i “gull” i støtten og litt opp på selve glasset. Det var en pakke på fire glass jeg bare måtte ha. Helt perfekt til stuen vår her I Drømmehuset. Du vet, stuen er i hvitt og gull.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg ble virkelig fornøyd med glassene. Disse blir fine å skåle det nye året inn i. Glamour og luksus, der har du denne kjerringa I et nøtteskall.

Vårens vakreste eventyr for meg har i over 20 år vært lønnsforhandlingene.  Nå har vår-eventyret blitt flytt til høsten for radiografene både i fjor og i år, men det har vært en oppgave jeg har gått inn i med sjel og engasjement hvert år.

I dag var tiden endelig kommet for årets forhandlinger. Og ja, nå som dagen går over i kveld kan jeg røpe at vi er i havn.  Noe annet ville være rart. Vi forhandlet i fredstid etter at frivillig lønnsnemnd har sakt sitt. Radiografene streiket jo i våres sammen med de andre UNIO forbundene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg gikk ut av forhanlingsrommet etter at vi var kommet til enighet ble det plutselig så klart. Dette var for siste gang.  Dette er de siste lønnsforhandlingene jeg er med på å forhandle. Det føles rart.  Litt vemodig…. Kanskje ikke bare litt vemodig om jeg skal være ærlig.

Tiden som tillitsvalgt går raskt mot sin ende.  Et verv jeg har hatt stor glede av, og som har vært en viktig del av livet mitt i over 20 år. Det er klart det føles rart.  Litt skremmende. Å være tillitsvalgt har vært en del av min identitet I over 20 år.

Det er rart. Veldig rart. Men samtidig føler jeg på at engasjementet er ikke like stort lenger. Eller, under lønnsforhandlingene er det jo det. Men kanskje ikke like brennende for alle oppgavene en tillitsvalgt har.

Helsepolitikk engasjerer meg fremdeles, misforstå meg rett. Det er noe riv ruskende galt når over 190 helsetopper tjener mer enn Helseministeren.  Det er noe riv ruskende galt når det på norske sykehus finnes over 200 direktører. Eller de er ikke alltid på sykehusene. Ofte er de i store administrasjonsbygg på et helt annet sted enn der pasienter og personalet oppholder seg.

Som dere forstår er engasjementet mitt langt fra dødt. Jeg har fortsatt mye jeg vil ha sagt og ment, men kanskje finnes det andre og bedre måter å bidra til å endre norsk helsevesen enn å være tillitsvalgt?

Det er en tid for alt, er det noe som heter.  Nå er det snart tid for meg til å legge tiden som tillitsvalgt bak meg og labbe videre mot nye utfordringer. Det er litt trist, veldig vemodig men også spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på veien videre.

Jeg sier som Malinmellow; Tusen takk!. Nå takker Malinmellow for alle gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger på at hun er gravid, det er ikke jeg. Jeg takker fordi dere kjære lesere har gjort slik at jeg i dag er på en 12. plass. Tre plasser opp fra i går!  Tusen takk!!

Lavkarbo med Hanne, Spis og Spar, Ida Wulff, Mat fra bunnen og Stine Skoli har ikke fornyet seg. Skjerp dere folkens!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Har du ikke fått med deg Årets største trend…  så kom deg inn på bloggen til Vibbedille og løp og kjøp!

Doc og Dask skifter til vinterdekk. De skal over fjellet til vestlandet, og det er visst meldt om snø. Kjenner at jeg overhode ikke er klar for snø på lenge, lenge ennå. Sånn rundt 1.12 passer bra, og snøen kan godt forsvinne så fort vi har bikkja nyttår.

Monica Wederhus skrivet om baksnakking.  Vi kan vel alle være enige om at det ikke er pent.

Mamma på hjul skriver om hvor sliten hun er. Sliten av å kjempe. Sliten av å være syk. Sliten av livet, selv om alt hun vil er å leve.

Innlegget til Vivian, Mamma på hjul, får frem mange tanker hos meg. Det er sterk lesing.

Da er det bare Kokkejævel igjen. Han forbigått jeg I stillhet. Det er best slik.