Mens en kakebaker baker…

Jeg surmula litt under pelspleddet etter fadesen med den karamellisert hvit sjokolade som av en eller annen merkelig grunn ble kompost. Etter en stund nådde lyder fra kjøkkenet helt inn til den surmulende kjerringa under pelspleddet. Jeg lå helt rolig og lyttet lenge.  Det var min tur til å lage middag.  Skrelle og koke poteter, putte en pose ferdig surkål i potetvannet slik at surkålen ble varm, lage kjøttkakesaus fra pose og varme ferdigstekte medisterkaker i sausen. Burde være en overkommelig oppgave, selv for meg.  Hadde Gamle Gubben Grå helt gitt opp mine kokeferdigheter og begynt med middagslagingen ?  Hadde selvsagt ikke vært meg i mot, men…  Det luktet liksom ikke medisterkaker.

Jeg tuslet ut på kjøkkenet for å ta en sjekk.
Der var Gamle Gubben Grå i full sving.  Ikke med middagslagingen riktignok, men med å bake kokosmakroner.
For Gamle Gubben Grå er kokosmakroner helt klart en av julens høydepunkter. Og selv om han ikke mener det haster verken med lys i sypressbuskene ute ved inngangen eller å finne frem røde håndklær og julesåpe på badet, så mener han tydeligvis at det er på høy tid å få Kokosmakronene i boks.

Usikker på om kokosmakronene til Gamle Gubben Grå skal telle med i kakebaking-tellinga til jul.  Usikker på om det kommer til å være igjen kokosmakroner i boksen frem til julaften. En av Gamle Gubben Grås tradisjoner er nemlig å spise opp en boks kokosmakroner før jula ringes inn.  En tradisjon han innførte allerede med nattlige raid i Svigermors kakebokser den gang han var en liten gutt.
Barndommens tradisjoner skal man ikke kimse av.

Vel, vi har bakt 6 slag til jul så langt.  Vi ligger godt i rute til å få minst 7 slag før jul.
Fremdeles senkede skuldre og lavt stressnivå.

Skap deg en magisk advent.

Kneblet…..

Nei, det er selvsagt ingen som har klart å stoppe kjeften på denne kjerringa. Det er Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen som har denne overskrifta.  Og ikke er det noen som har kneblet han heller.  Det ville nok være omtrent like vanskelig som å kneble denne kjerringa… Nei. det hele handler om Rampenissen Alvin som de har fått i hus og hans litt brutale velkomst av en ny nisse.

Jeg ser at Rampenissen har flyttet inn hos mange på sosiale medier, og jeg gremmes over at ungene har blitt så store og at flesteparten har flyttet ut.  For dette er en form for adventskalender som jeg virkelig hadde elsket, og hvor fantasien min virkelig hadde boblet.
Det er så jeg nesten vurderer å la en Alvin Rampenisse flytte inn her i Drømmehuset hos Gamle Gubben Grå og meg. (Og Yngste Sønn)

Gjør adventstiden magisk!

Tradisjon tro

Jeg er som sagt ingen baker. Men jeg har liksom ofte stor tro på at jeg skal få til mangt et prosjekt. Og i disse førjulsdager flommer ukeblader og magasiner over av de mest spennende oppskrifter. Jeg elsker spennende oppskrifter! Og selvsagt går det ikke alltid helt etter planen.

Det du ser på bildet er kompost.

Det det skulle være var Karamellisert hvit sjokolade med havsalt. Eller uten havsalt da. Det ble liksom mislykka lenge før flaksaltet skulle tilsettes, så jeg droppa det. Sløser ikke med råvarene.

Jeg vet ikke hva som gikk galt. Jeg fulgte oppskrifta til punkt og prikke. Rørte i det hvert 10 minutt. Varmen på stekeovnen var sånn ca slik det sto. (Muligens 25 grader før mye, Max)…

Vel det er viktig med tradisjoner. Her i huset er det tradisjon at jeg mislykkes med minst et prosjekt. Så her er årets miss. Resten kommer til å gå på skinner.

Den store bakedagen……

Det har blitt en tradisjon i familien at vi tre søstrene med har hatt en dag i førjulsstria md kakebaking og hyggelig samvær. Mamma var også alltid med, samt barn og barnebarn for de av oss som er så heldige å ha det. På det meste har det vært fire generasjoner i sving på kjøkkenet.

Jeg er den som oftest har måttet melde avbud,men i år ville jeg være med.  Så selv om jeg var så sliten at jeg egentlig bare hadde lyst til å oppholde meg på sofaen under pelspleddet da helga kom, var det bare å sette i gang med å lage kakedeig jeg kunne ha med meg.

Hadde jeg vært en dyktig kakebaker slik som lillesøster, så hadde jeg selvsagt lagd de kakedeigene på fredagskvelden. Kakebakingen skulle jo foregå på lørdag, og som vi alle vet pleier det å stå i slike oppskrifter at kakedeigen skal stå i kjøleskapet over natten.
Og jeg lover, det var også planen!
Men jeg hadde vært i Oslo store deler av uka.  Og fikk en litt komplisert sak jeg må ta meg av som tillitsvalgt deisende på mine skuldre på torsdag ettermiddag. Den brukte jeg store deler av dagen på fredag til å ta tak i. Så da middagen var spist på fredagskvelden, og jeg bare skulle ta en liten strekk på sofaen under pelspleddet før jeg satte i gang med å lage kakedeiger, ja da sovna jeg. Og når jeg våknet til live igjen nærmet klokka seg midnatt, og det var mer fristende å tusle til sengs enn å sette i gang med mel og hjortetakk.

Så lørdag morgen var det bare å sette i gang.  Skulle være hos Lillesøster med medbragte kakedeiger og kakebokser til klokka 11.
Hva skulle jeg ha med meg for slags kakedeig?
Valget falt på Kolakaker. Det er en kake vi i vår slekt alltid har til jul. Det er en slags brune pinner, men mer karamellsmak.  Favoritten til svært mange av oss.
Så jeg satte i gang.  Smør og sukker piskes hvitt, og jeg hadde selvsagt ikke tatt ut smøret i god tid.  Jobben er litt enklere hvis smøret ikke er stein hardt når man setter i gang.  Jeg kjente skuldrene begynne å stramme seg.  Jeg er flink til så mangt, men av oss tre søstrene er nok jeg den som er dårligst på kakebaking…
“Pust med magen, dette skal være” en koselig førjulsaktivitet” sa jeg til meg selv og fant frem sirupsboksen.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er utrolig dårlig på sirup.
Jeg mener oppmåling av sirup. For hvordan helle sirup fra sirupsboksen over i litermålet uten at sirupsboksen blir full av sirupskliss på utsiden? Og videre – Hvordan få sirupen ut av litermålet og ned i kakerøra uten at meste parten av sirupen blir igjen i litermålet?  I oppskriften på Kolakaker sto det og at jeg skulle helle sirupen i deigen mens jeg vispet.  Jeg bruker  Kenvod kjøkkenmaskin med ballongvips.  Hvor mye av sirupen kom i deigen, hvor mye i vispen og hvor mye ble slengt rundt på kjøkkenet?
så var det mel.  Vi har en stor boks full av mel – trodde jeg.
Men det viste seg at jeg bare hadde mel til halve røra jeg allerede hadde blandet sammen.
Jeg er ikke flink til baking. Men jeg skjønner såpass at halvert melmengde i forhold til resten av røra ville gi helt feil resultat. Og jeg ville at min deig skulle være nesten like perfekt som deigene til søstrene mine.  Når man har pasert 50, er man litt opptatt av å sanke husmorpoeng.
Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte kaste meg i bilen og kjøre ned på Kiwi etter mer mel.

Garasjen vår er som kjent full av alt annet enn biler, så Lille Bille må stå ute og fryse om nettene.  Så da var det bare å sette i gang med is-skrape. Om under en time skulle jeg være hos Lillesøster.
Man blir varm av å skrape is og å stresse med kakedeigbaking og med skuldrene godt over øregangen og garantert et litt vel høyt blodtrykk kjørte jeg ned til Kiwi, og løp inn, dyttet vekk ei handlevogn og ei mor med to småunger som ikke klarte å bestemme seg for hvilken melpose de skulle ha, grabba med meg en melpose løp gjennom kassa, dro kortet og tilbake til bilen og  freste opp igjen til Drømmehuset.

Mel ble helt i kakedeigen sammen med bakepulver og vaniljesukker, kakebokser ble hentet fra kjellerboden, vasket og tørket. Heldigvis var det ikke noen rester av tidligere års julebakst i dem.  (Heldig med valg av bokser?)
10 minutter før jeg skulle være hos Lillesøster stormet jeg ut døra, og ja Gamle Gubben Grå, jeg vet at jeg etterlot et kjøkken i kaos.  For om jeg ikke er den flinkeste kakebakeren i søskenflokken, er jeg garantert den beste rotekoppen.

Jeg ankom Lillesøster 10minutter for seint, men før Storesøster.
Hos Lillesøster vanket det en god kopp kaffe, tente stearinlys, fyr på peisen, opplina kakedeiger og annet bake-utstyr. Alt i orden, alt under kontroll. Hun er flink sånn, Lillesøster.  Og det er noe med atmosfæren, det er alltid så koselig å komme dit- og det er ikke bare fordi det alltid er hjemmebakst der.

 

Storesøster kom, og etter at vi var ferdige med kaffekoppen satte vi i gang.
I løpet av dagen ble det tryllet frem Kolakaker, deigen var helt perfekt, og jeg fikk de flotteste kolakaker jeg noen ganger har hatt. Noen kaker med 2 slags mørdeig og syltetøy. Syltetøypinner? Risboller og en helt fjell med Rosettbakkels.
Jeg sa at de ikke trengte å doble røra til Rosettbakkelsen, fordi det er utrolig lite røre som går med til hver kake   Jeg har nemlig gjort den tabba en gang tidligere.  Søstrene mine hører jo aldri på meg, så de triplet røra.  Vel, de tble utrolig mye Rosettbakkels.. Og alle ble perfekte”

Ut på ettermiddagen kom Niese og de to supre guttene jeg er så heldig å være “Gamle-tante” for.  De fikk være med å bake pepperkaker og fylle huset med liv. En skikkelig fin dag sammen med svært mange fra storfamilien.

Når sola for lengst hadde gått ned, og det i følge de små var natt, kunne jeg ta med meg fire fulle kakebokser og sette nesa hjemover.
Det var i går fremdeles november og jeg var ferdig med fem kakeslag.  Jeg har kjøpt godt over halvparten a julegavene og er godt i rute til jul.

Adventskalender….

I dag er det første desember. Første luke i adventskalenderen kan åpnes av små barnefingre.  Tindrende barneøyne stråler ved synet av pakkekalendere med 24 små pakker.

Jeg har ikke sittet oppe i natt og pakket inn72 små pakker, ungene er blitt store.
Men jeg husker de årene jeg gjorde det.  Med 3 barn blir det jo 72 pakker og selv om det kun var småting og jeg begynte å lete etter kalenderting allerede i oktober vardet vanskelig å komme i mål med nok ting, og samtidig unngå  å bli ruinert.

Da jeg var barn, en gang i forrige årtusen, var det 24 luker i en flat adventskalender, laget av to lag sammenlimt papp. Bak hver luke skjulte det seg nok en tegning med et religiøstinnhold. Jomfru Maria med barnet  i krybben ar bak luke nummer 24.
Noen år var det bittesmå sjokolader bak lukene. (Og det hendte man ble ferdig med luke 2 allerede rundt 5 desember…)

I går snakket jeg med en akkurat passe stor fyr jeg kjenner.  Han fortalte meg om adventskalenderen sin. Det var en “rampete” nisse kunne han fortelle meg.  Mammaen til den fine fyren forklarte at adventskalenderen var en sprellemann nisse, som spreller  med bein og armer ruller med øynene og rekker tunge når man drar i en snor.  En god gammeldags sjokolade-adventskalender. For meg virket det som om denne rampete nissen hadde samme magiske virkning på gutten jeg snakket med som hvilken som helst annen adventskalender.  Det viktigste med adventskalendere er vel nettopp og skape den magiske forventningen?

Hva slags type adventskalender en velger får være opp til den enkelte.  Men min oppfordring er å prøve å bruke adventstiden, førjulstiden, desember til å skape magiske øyeblikk, bygge opp om forventninger – ikke nødvendigvis forventninger til fjell av pakker, men til haugevis av kos.
Det mange trenger i dag hvor vi alle har alt – og mer til av materielle ting.  Er mer tid sammen. Mer kos. Flere gode opplevelser. Flere gode juleminner.

Gjør adventstiden magisk!

 

Lyser du opp mørke?

I dag er “Kona til” som troner øverst på lista, og jeg har kommet meg over midtstreken og er nå på en 46. plass.

Kona til forteller om en bygd i sorg.  En pensjonert lærerinne og ildsjel i bygda der hun bor ble påkjørt og drept i et fotgjengerfelt sist helg.  Du vet, en slik ildsjel som “alle” kjenner.  Og nettopp fordi det er et medmenneske alle har et forhold til rammer sorgen alle, ikke bare de nærmeste.
Denne tragiske hendelsen har fått bygdesamfunnet til å våkne opp.  Tragedien har rammet noen nær oss.  En slik tragedie gjø noe med et bygdesamfunn. og når “Kona til” nå kommer kjørende langs mørke bygdeveier ser hun folk som lyser opp mørket rundt seg. Aldri, aldri før har hun sett så mange gå med  refleks-vest ute om kvelden som hun gjør nå. Unger har på seg vest, foreldre har på seg vest, hundeeiere og mosjonister. Det er flotte, lysende vester på alle kanter – og det gjør Kona til så rørt!

Denne historie er en viktig påminnelse til oss alle.  Vi er ikke selvlysende, og høstmørket er mørkt, selv om snøen har kommet.
Refleks og refleksbruk var også et av temaene vi snakket om da noen radiografer var samlet til et julebord på torsdag.  Vi snakket om de mørke skikkelsene som plutselig hadde dukket opp foran biler vi hadde sittet i, om en bekjent av noen som nesten var blitt truffet av en bil i et fotgjengerfelt, om en bilfører som hadde fått et illebefinnende rett etter at han nesten hadde meid ned en mørkkledd person som plutselig var rett foran bilen.
Og de klokeste av oss viste frem de kule refleksene sine.  Det var selvlysende blinkende reflekser, refleksbånd  fra Norsk Radiografforbund og søte bamsereflekser.  Men Camilla fra Finnmark hadde de desidert kuleste refleksene.  Hun hadde reflekssko!

Bruk refleks, folkens vi har ingen å miste,

Årets beste tilbud

Reklame | Har brukt ordet tilbud

Som alle vet er det Blakke-Fredag i dag, og bankterminalene kommer til å gå varme i alle landets varehus.  Og, nei, jeg har ikke tenkt å komme med mye moral-preik, jeg ser ikke bort fra at jeg svinger innom et kjøpesenter og blakker meg jeg og. Men tenk litt. Det er ikke alltid de største plakatene annonserer de beste tilbudene.  Hos Kokkejævel, øverst på Bloggtoppen deler de ut klamme bamseklemmer fra svette ansatte leser jeg i reklameinnlegget hans.  Vet ikke akkurat om det er tilbudet som får meg til å bestille billetter med første fly for å dra til Alta.

Jeg skrev i sted at jeg ikke skulle moralisere over denne Handelsstandens festdag. Men litt moralisering må jeg få lov å komme med. For når Kokkejævel fremstiller det som om han selgerkaffekoppene med tap når han selger de for 15 kroner stykke, så må jeg bare si “Ta deg ei bønne!” .Å produsere en kopp svart kaffe koster ca. en krone  og femti øre. Altså tjener du 13 kroner og femti øre på hver kaffekopp.  Du skjønner, Gamle Gubben Grå og jeg har drevet et lite serveringssted en gang vi og…  Og, ja. det gikk muligens ikke så bra men jeg vet og at man må selge ca 10 kopper kaffe til 15 kroner i timen for å kunne gi en ansatt en anstendig timelønn.  Men man selger vel ikke bare kaffe oppe hos Kokkejævel? (Jada, du tjener mindre enn om kaffen koster 30 kroner koppen, men du tjener fremdeles penger.)

 

 

 

 

Med GamleGubben Grå ut på eventyr

Det er så flott i en julepyntet Oslo. Og jeg fikk plutselig så lyst til å dele den opplevelsen med Gamle Gubben Grå.  Og dere som kjenner denne kjerringa litt nå vet at det som oftest ikke er så langt fra tanke til handling når jeg først får en god ide. Så etter frokost ringte jeg Gubben og lurte på om han ikke ville komme innover til Oslo og møte meg når jeg var ferdig med dagens møte.  Nå kjenner Gubben og kjerringa ganske godt etter noen år, og vet atnår hun har fått en fiks ide’ er hun ikke lett å stoppe.  Så joda, Gamle Gubben Grå kunne ta en tur til Oslo han

Så sto jeg der da, i sluddet på Universitetsplassen og ventet på Gamle Gubben Grå.  Jeg tenkte i skulle starte ettermiddagen på Julemarkedet i Spikersuppa.
Gubben lot vente på seg. Det viste seg at bussen hadde hatt noen tekniske utfordringer. og lå tre karter etter ruta.. Jeg fortsatte ventinga med en kopp kaffe latte inne på Paleet. Litt bedre enn å stå ute i sludd og regn.

Gamle Gubben Grå dukket opp, og vi vandret rundt på Julemarkedet.  Handlet litt julegaver, kjøpte oss en kopp gløgg hver og studerte folkelivet.  Ble ikke så mange bilder som jeg kanskje hadde tenkt, men det var liksom ikke foto-vær.  Ikke ble det tur med Parishjulet heller selv om jeg elsker Parishjul.  Jeg truet Gubben med meg i et Parishjul i Antibes for et par år siden, og fant ut at han ikke overdrev når han påsto at han nesten får panikk i  Pariserhjul. Synd for det hadde vært en romantisk opplevelse å se byen fra toppen av Parishjulet, ja hvis Gubben hadde hatt nerver til å tåle såpass….

Vi fortsatte vandringen vår videre i retning Stortinget.  Grand Hotell er virkelig flott pyntet.

Mange virkelig flotte julepyntede gater. Man kommer i virkeligjulestemning av en slik byvandring, selv om det var mer regn enn snø..
I denne gata lette vi etter en restaurant vi var på da vi ar unge og nyforelska, men den var borte…

Mange flotte vindusutstillinger er det og.   Det er utrolig koselig å vandre rundt i Oslo. Vikjøpte ikke så mye, gikk mest å titta. Kjempekoselig!
Men litt julegaver og lignende fikk vi jo kjøpt.

Middag hører også med, og vi havnet på en grillrestaurant i Folketeaterpassasjen.  Passe koselig og ikke for mye folk og trangt mellom bordene.

Er man på kjæreste-tur skal man unne seg litt ekstra, så vi gikk for “Dagens tre-retter.”
Vi startet med en sakte bakt laks til forrett.  Den var nydelig!   Usikker på hva sausen var laget av Gamle Gubben Grå sier det var “Røkt rømme”  Nåer jeg litt usikker på hvordan man røyker rømme er jeg usikker på. Gubben vet det sikkert. Han er jo kokk men jeg vet i grunn ikke om jeg vil vite det. Godt vardet.

Til hovedrett var det Andebryst med noen mikroskopiske poteter (settepoteter?) og selleripure’.
Utrolig godt og mørt kjøtt, perfekt stekt.  Det var koselig å se  Gamle Gubben Grå virkelig kose seg med maten. Og det morsomste var at det var han som husket på å fotografere maten. Jeg hevde meg bare over den og begynte å spise i kjent stil.  Så mat-bildene er det Gubben som har tatt.  Begynner å bli en ordentlig blogg-ektefelle.

Eller det er ikke helt sant.  Dette bildet av desserten min, ostetallerken, er det jeg som har tatt.   Men som den observante leser vil legge merke til mangler det litt av flatbrødet, litt av den ene ostebiten og litt av en av syltetøyflekkene.

Her ser dere desserten til Gamle Gubben Grå.  Hvitvinskokt pære.  Den falt og i smak – når han fikk byttet ut dessertskjeen med en dessert-gaffel. Er man fra Ullevål Hageby, så er man fra Ullevål Hageby.

Litt kunst må og fotograferes. Det er flott i Folketeaterpassasjen.

“Det der klarte jeg og da jeg var yngre!” ropte jeg da jeg fikk øye på denne statuen.  “Kanskje klarer jeg det fremdeles…”   Gamle Gubben Grå mønstret meg et knapt sekund og sa tørt: “Ikke en gang vurder å prøve!”

Vi ruslet videre ned til bussterminalen og tok bussen opp til Solihøgda hvor Lille Bille ventet.

Det hadde kommet litt snø siden jeg parkerte bilen tirsdag morgen.  Godt å ha med et ordentlig mannfolk som kunne hjelpe til med å koste og skrape bil. Vi er et godt team, jeg og Gamle Gubben Grå og kunne raskt fortsette turen hjem

Forfulgt av exen, dagens planer og innkjøp….

Jeg regner med at denne overskriften får  Gamle Gubben Grå  til å sette kaffekoppen i vranga. Kjerringa er på møter i Hovedstaden, bor på hotell og greier, og skriver om at hun blir forfulgt av exen.  Ikke bra!
Samtidig tenker jeg at exen, hvis han leser bloggen min, og det gjør han jo sikkert (?) tenker at har det rabla helt for dama? Jeg har da ikke sett snurten av dama siden vi traff hverandre tilfeldig ved disken for frossen-pizza på Kiwi og det må da ha vært …..høsten 2017?
Slapp av Gubben.  Det er selvsagt Isabell Raad som er forfulgt av exen, og da i form av minner på sånn Snapp-chat. (Gamle Gubben Grå er ikke på Snap)  Men Gubben, det blir akkurat slik som at jeg på facebook blir minnet om at i dag for 3 år siden gikk tur med hudene ved Storetjern og Lilletjern, for 7år siden var på landsmøte, til NRF, at jeg hadde eksamen i HR management for 8 år siden i dag og at de seriekoblede røykvarslerne våre virket dagen i dag for 9 år siden.  (Kanskje vi burde sjekke om de fremdeles virker?)

Isabell blir da påmint opplevelser med en fyr som nå er ex. Kyssebilder, hånd i hånd og alle de teite bildene man tar når man er ung og forelsket. Sånt er selvsagt slitsomt å bli minnet på når forholdet er over.  Da er det bedre å poste kyssebilder av den Gubben man er sammen med i dag – og har vært sammen med de tretti siste åra…

Over til dagens planer.
Jeg har allerede svart ut en sms til Sjefen.
Må få svart folka i Rødt Ringerike på en gruppemail.
Sjekka ut fra Thon Munch og forflyttet meg til Thon Slottsparken
Representantskapsmøte i NRF.
Shopping.
Buss hjem..
Endelig hjemme!
Blogging innimellom hvis jeg får tid….

Jeg har ikke noe shoppingliste klar.  Men julegaveshopping er jo planen. Og skulle jeg dumpe over den optimale julekjolen til en grei pris, kan det nok tenkes at jeg slår til.

Men nå – hotellfrokost!!!

 

 

 

 

 

40 % rabatt på Desenio

Reklame | Har brukt ordet rabatt, derfor merket med reklame

Ja, det er selvsagt ikke jeg som deler ut rabattkoder.  Det er det Isabell Raad som gjør.  Jeg, jeg har dalt helt ned på en 54. plass og begynner å bli små frustrert og desperat.

“It’s all in the details” sier Isabell og innrømmer at hun alltid har vært glad i interiør og det og dekorere en leilighet.  Vi er like der, Isabell og jeg.  Jeg er og utrolig glad i og opptatt av interiør.  Og rimelig pirkete på detaljer.
Men mens Isabell bestemte seg for at hun kun skulle ha helt nye ting inn i leiligheten sin, har jeg en ide om at mest mulig av interiøret i Drømmehuset og på hytta skal være brukt. Det gir mer sjel, og personlighet.  Trenger jeg et nytt bilde er det liksom ikke bare å søke “poster” på PCn, fire klikk og dermed kommer en poster eller ti flyvende på døra etter få dager.  Bildet dere ser over her, for eksempel helger i gangen i Drømmehuset.  Det forestiller Rosa Luxenburg, og passer utrolig godt inn både når man ser på farge og motiv i gangen hjemme hos meg.

Før kunne jeg fort gå litt amok på Loppemarked og bruktbutikker, det er jo så mye fint.  Men med årene har jeg fått en helhetlig plan på hvordan jeg vil ha det “It’s all in the details” , Jeg ønsker jo ikke at Drømmehuset skal fremstå som ei bruktsjappe eller et loppemarked.

Isabell har klikket hjem ikke mindre enn 7 store posters og 2 mindre. Alle rammet inn i samme type ramme.  Bildene gir et rent og pent inntrykk.  Hun har ikke hengt de opp ennå, hun venter på møblene.  Det er lettere å se akkurat hvor bildene skal når møblene er på plass.  I og med at postersene er såpass store, håper jeg hun ikke får seg noen overraskelser.