Det har jeg jo. Jeg liker å gå turer og ta bilder. Det å traske rundt å finne fine fotomotiv gir ro i sjela.
Politikk er jo og en hobby som tar en god del tid.
Og så elsker jeg å male og pusse opp gamle møbler. Ja og rote rundt på loppemarked og bruktbutikker. Vi har en helt egen stil i Drømmehuset. Og jeg bruker en del tid på å skape det slik vi ønsker.
Her om dagen hadde jeg Spørsmålsrunde her på bloggen. Det var smart, for jeg fikk inn så mange fine spørsmål. Jeg tror jeg må dele de opp i flere svar-innlegg. For gode spørsmål krever gode svar.
En leser spurte hvilket parti vedkommende bør stemme på ved Stortingsvalget neste høst. Hvilket parti som vil det beste for folket. Nå er selvsagt mitt soleklare svar på det spørsmålet RØDT. Hvordan skal jeg ellers komme meg inn på stortinget? Men jeg regner med at leseren er så oppegående at vedkommende ønsker en begrunnelse.
Hva som er det beste for folket, var spørsmålet. Jeg tror alle partiene som stiller til valg mener at deres politikk er den beste, og altså den politikken som på sikt vil gagne “folket” og landet best. For hvem kan definere hva som er best? Det finnes sikkert ikke et fasitsvar på det spørsmålet.
Jeg mener at folk skal stemme RØDT hvis de er for et samfunn med små forskjeller. For det å bekjempe forskjells Norge er en av våre viktigste saker.
Ta bompenger for eksempel. Bompenger er en “skatt” eller avgift om du vil, som er utrolig usosial. For mens bompasseringene knapt merkes på månedsbudsjettet til de som tjener mest kan kostnaden med 2 eller 4 flere bompasseringer i uka være det som velter månedsbudsjettet i en lavinntektsfamilie. Da kan bommen være det som stenger barna i lavinntektsfamiliene ute fra fotballtreninga eller korpset. Det blir for dyrt.
Når vi så er inne på veier så vil Rødt ruste opp de veiene vi allerede har enn å bygge nye flerefelts motorveier. Det er rimelig mange veistrekninger i vårt langstrakte land som hadde hatt gått av asfalt, gatebelysning, rassikring… osv.
Vi vil og ha mere gods over på skip og bane. Altså færre store trailere på veiene og flere godstog og frakteskip.
Vi er i mot at Bestemor skal settes ut på anbud. Vi tror man får de beste tjenestene hvis man drifter eldreomsorg, så vel som barnehager og renovasjonsselskap selv. Det sikrer at fellesskapets penger, pengene du og jeg har betalt i skatt går til eldreomsorg, barnehager og renovasjon og ikke inn på kontoene til velferdsprofitører. Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot at folk tjener penger. Klarer du for eksempel å få godtroende kjerringer på 50+ til å handle all julematen i en nettbutikk i Alta til dobbel pris i stedet for å svinge innom Rema, ja da fortjener du hver krone du får i fortjeneste. Men baserer du forretningskonseptet ditt på å ha et eller flere sugerør inn i kommune- eller statskassa er jeg ikke like imponert.
Vel, dette var litt om Rødt sin fantastiske politikk. Godt valg når den tid kommer.
Jeg er på 16. plass i dag og. Kokkejævel er selvsagt fremdeles på bloggtoppen hvis noen lurte. Han forsøkte seg på å være super-romantisk i adventstiden og endte opp med noe som mer kunne tolkes som vissen eller døende kjærlighet. Så feil kan det gå.
Og har vi ikke alle vært der dere, tenkt ut den ultimate romantiske greia, og så ble det ikke helt sånn. Jeg har i det minste mange slike opplevelser.
24 års dagen min er ett av dem. Det var første bursdagen min med GamleGubbenGrå som kjærest. Jeg var gravid med Datteren og vi var i ferd.med å flytte sammen. Gamle Gubben Grå hadde sagt opp leie av hybelen i Oslo og skulle flytte inn hos meg i sykehusleiligheten i Hønefoss. Romantikk og kjærlighet preget dagene.
Gaven, dere vet en slik liten firkanta eske som enhver ung kvinne forstår at er kjøpt hos en gullsmed, ble overrakt meg mens vi sto ute på verandaen til leiligheten. Gaven var fra gullsmeden! Det var en gullring med små diamanter, og den var bare helt nydelig! Jeg ble så overveldet og så glad aldri hadde noen kjærest gitt meg noe så fint og vakkert. Jeg tok ringen forsiktig ut av esken – og mistet den over rekkverket og ned i det høye graset på plenen tre etasjer under oss.
Gamle Gubben Grå forsvant ned trappene og fant etter en del minutters leting ringen. Men i ettertid har vi ledd mye av at jeg kastet ringen, kjærlighetssymbolet, så fort jeg fikk det.
Eller da vi skulle forlove oss senere samme år. Den store dagen var Nyttårsaften. Vi hadde bedt vennegjengen på nyttårsfest. Kvelden i forveien begynte vi å snakke om hvordan vi rent praktisk skulle ordne denne forlovelsen. Altså “seremonien” med å sette på oss ringene.
Jeg er i grunn veldig romantisk. Så jeg hadde sett for meg han og jeg, alene, levende lys, romantisk musikk. Vårt lille magiske øyeblikk. Gjerne under stjernehimmelen ute på verandaen…
Gamle Gubben Grå var enig med meg i at det skulle være vårt øyeblikk. Å ha vennegjengen som publikum ville fort få nervene til å tre inn og ødelegge noe av magien. Det der med stjernehimmel og veranda kunne jeg bare glemme.
Men så var det det å få “tid til” denne seremonien da. Jeg skulle i utgangspunktet jobbe til 12 på Nyttårsaften. Når jeg kom hjem sto nok Gamle Gubben Grå fullt opptatt med stuffing og steking av kalkun. Vi måtte i så fall ta å forlove oss etter at kalkunen var satt i ovnen og før gjestene kom. Det var bare et problem. Når kom egentlig gjestene til å komme? Vi hadde ei venninne som alltid kom når det passet henne best. Siste bybuss opp til oss gikk sikkert rimelig tidelig på en sånn dag, og vi kunne kanskje risikere at hun kom omtrent likt med meg og ganske garantert lenge før kalkunen var på plass i ovnen.
Løsningen ble som de praktikerne vi er å forlove oss når klokka så vidt hadde passert midnatt – altså natta før nyttårsaften. Med feil musikk, uten levende lys men det var i det minste kun oss to…..
Det gikk ikke noe bedre da det var tid for bryllup. Vielsen skulle foregå hos byfogden med kun våre forlovere til stede. Våre forlovede og to små brudepiker. Datter og Eldste Niese måtte jo være med.
Så sto vi der da, finpynta og strigla foran byfogden som høytidelig spurte om vi ville ha hverandre. Bak oss sto to alvorlige brudepiker som plutselig fant ut at i en sådan stund trenger man litt sang. Så da satte Eldste Niese i gang med en sang hun regnet med at også hennes tre år gamle niese (Datteren) kunne.
Jeg er rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå og jeg er det eneste paret i Norges land som er viet til lyden av “Bæ, bæ lille lam.”
Det hender at ikke alle romantiske øyeblikk blir helt som forventet. Men det hender og at helt vanlige hverdagsøyeblikk blir flotte romantiske øyeblikk. Det har jeg og flere eksempler på.
I fjor var De største pakkene under treet… til meg. Det fylle meg med barnslig glad forventning. En følelse jeg ikke har følt på i forkant av gaveutdelingen på mange år. Plutselig ble jeg nesten som et barn igjen. De to spennende pakkene i fjor var en utrolig god opplevelse som jeg bar med meg lenge og fremdeles smiler ved tanken på.
I går dukket det på ny opp en stor, spennende pakke – og pakkelappen sier at den er til Gamle Gubben Grå og meg!!!! Jeg kjenner på den sitrende barnslige gleden igjen der jeg sniktitter på pakka som er stappet under anretningsbordet.
Det var Yngste Sønn som kom hjem med den i går ettermiddag. Gamle Gubben Grå og jeg sto på kjøkkenet da Gubben plutselig utbrøt, “Nei, der kommer Yngste Sønn hjem fra jobb, jeg får skynde meg å åpne døra for han” Jeg sto der og rørte i grytene og så sikkert ut som et spørsmålstegn. Jeg visste ikke at Gubben savnet Yngste Sønn så mye i løpet av en arbeidsdag at han følte behov for å løpe han i møte. “Han bærer på en stor pakke som ser tung ut” forklarte Gubben mens han åpnet døra og ga Sønn fritt leide inn i heimen.
Gamle Gubben Grå elsker pakker, nå sto han og sitret o ventet på at Yngste Sønn skulle komme med en forklaring på hva som var i pakka. Yngst Sønn sin kommentar var klar. “Skygg unna! Dette er julegave til dere to fra Datteren”
Og dermed ble pakka plassert under anretningsbordet. Der kommer den til å stå en hel uke og spre gald forventning hos både meg og Gamle Gubben Grå! Alt jeg har funnet ut så langt er at den er tung, og stor Jeg har ikke rørt den. Bare sett den bli båret inn -og så har jeg tatt bilde av den.
Samme hva det er i pakken så har den alt oppfylt det pakker skal, fylle meg med barnslig glede. Jeg gleder meg til julaften.
Det er Vibbedilles skyld! Det er hun som sier at det ikke går an å starte å lage all julepynten i desember. Nei, at jul det begynner man å planlegge lenge før sommerferien. Så derfor satt jeg her om dagen og strikket med gult garn.
Mannfolka i heimen spurte litt sånn forsiktig hva jeg strikket. og når jeg svarte grytekluter med påskekyllinger så de ut som levende spørsmålstegn.
Men jeg er ikke ei sånn som strikker en gryteklut eller tre per kveld. Og i tillegg kan det fort gå mange kvelder mellom hver gang jeg tar i strikkepinnene. Maaaange kvelder.
Derfor sitter jeg i desember, midt i julestria, og strikker på påskegrytekluter i håp om at de kanskje kan bli ferdige til påske. Så kan jeg jo for eksempel kose meg med å strikke julenisser i solveggen på hytta i påsken.
Jeg er på plass nummer 16 i dag! Hører dere? Plass nummer 16!!! Dette går veien.” Kokkejævel er fremdeles øverst, men jeg er nummer 16!!!
Og hva er da mer fornuftig enn å komme med en kjærlighetserklæring til Gamle Gubben Grå? Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen skriver om at det siste året har vært tøft, også for forholdet mellom han og Kjærest. At det er et mirakel at de har kommet gjennom det – sammen.
Det er og et Herrens Mirakel at Gamle Gubben Grå og jeg har holdt ut med hverandre i 31 år.
For det har ikke vært en dans på roser dette livet vårt, og vi er to ganske så forskjellige personligheter som takler livets opp- og nedturer på hver vår måte. Det går en kule varmt i heimen innimellom, men vi er nå her fremdeles – sammen.
Jeg er usikker på om jeg vil påstå at jeg er forelsket. Det strømmer ikke en intens varme gjennom meg bare jeg hører han grynte der borte på sofaen. Og det er vel litt avhengig av hvordan han ser på meg om sitringen i magen kommer. Men smiler han mot meg – sik at smilet også når øynene, ja da er jeg solgt! Det er litt vanskelig å forklare, men Gamle Gubben Grå har en måte å smile på når han har det bra som liksom lyser opp hele ansiktet hans. Før var det nok at han så meg for å få ansiktet til å lyse opp. Etter tretti år har jeg ikke alltid samme virkning. Forståelig nok, det er ikke alltid denne kjerringa går rundt som en vandrende solstråle.
Etter et langt liv sammen, vi har jo vært sammen over halve livet, har det liksom gått seg til. De helt store kranglene kommer sjeldnere og sjeldnere. Jeg tror ikke jeg har hatt et raserianfall mot mannen jeg elsker på minst – to døgn.
Ungene har blitt voksne og klarer seg selv. Jeg har de siste årene kjent på en ro som jeg ikke kan huske sist jeg følte. Endelig har vi igjen tid til å være kjærester. Det føles godt. Det er masse spennende som skjer, og jeg gleder meg vilt til en framtid som jeg ikke helt vet hva vil bringe. Jeg gleder meg til å dele den med mannen jeg elsker.
Jeg vet at vi begge er stolte over å ha klart å bevare forholdet og kjærligheten gjennom 30 år. Kanskje ikke den glødende altoppslukende kjærligheten, men den trygge, gode kjærligheten. Tryggheten ved å ha en ved min side som alltid er der og alltid har vært der.
Å klare og bevare kjærligheten og holde ut sammen i over tretti år er ikke alle forunt. Vi er heldige som har klart det.
De neste årene håper vi å få bedre tid til hverandre, bedre tid til gode opplevelser sammen og bedre tid til å dyrke kjærligheten. Da skal dere se at vi blir som nyforelska igjen både Gamle Gubben Grå og jeg.
Sprite hender, på med munnbind. Her om dagen var det klar for en av julens viktigste tradisjoner. Julegaveshopping på det store kjøpesenteret.
For meg blir det ikke jul før jeg har hatt minst en dag hvor jeg tar runden på det store kjøpesenteret en drøy halvtimes kjøring hjemmefra. Så her om dagen dro vi av sted, Gamle Gubben Grå og jeg.
Vi fik kjøpt mange gaver. Jeger i grunn rimelig fornøyd med hvor mye vi fikk gjort før ryggen ikke orket mer. Når ryggen begynner å gjøre skikkelig vondt, finner jeg ikke julegaver heller så da er det bare å gi seg. Men denne dagen fikk jeg unna flere gaver, kjøpt julekaffe til julefrokosten og til og med kjøpt ny jakke til meg selv. Kaffelatte pause ble det også tid til.
Kokkejævel troner fremdeles øverst på bloggtoppen. Jeg er på plass nummer 18. Haler innpå. Om en femårs tid er det muligens jeg so troner øverst.
Toppbloggerens innlegg handler om å våge å elske når man har mistet.
Om å være så engstelig for at noen skal bli revet bort at man ikke helt tør å slippe noen helt inn på seg. Ikke fordi man ikke elsker vedkommende, om det er et nytt barm eller en ny partner, men fordi man ikke makter tanken på å oppleve den sorgen det er å miste noen igjen.
Og det er så lett og kaste seg over tastaturet og hamre løs. En far som innrømmer at han ikke har vært skikkelig glad i den nyfødte sønnen sin og har holdte en bevisst følelsesmessig avstand.. Fordøm, fordøm.
Jeg synes vi ikke skal fordømme, men i stedet trygge Kokkejævel på at det er greit. Det er helt greit og elske noen så vanvittig høyt at du ikke en gang tør innrømme det for deg selv.
At man tror man ved å holde en viss distanse bygger seg et skjold, en rustning, så verden ikke blir så til de grader lagt i ruiner hvis katastrofen skulle skje igjen.
For også jeg har vært der.
Vært der hvor jeg flere ganger i døgnet kjente på redselen for at katastrofen skulle ha skjedd igjen. “Puster han?” “Har han ikke sovet litt lenge nå?” Jeg har kjørt bil med en skrikende baby i baksetet, en baby som bare vil hjem, få ny bleie litt mer pupp og en rolig lur. Og så, når det endelig blir stilt der bak redselsslagen har stoppet på nærmeste busslomme for å gå bak og sjekke “Lever han?” Med det resultat at han på ny våkner og fortsetter hylekonserten .
Jeg har elsket barna fra første sekund!
Jeg kunne ikke få nok av dem. Ønsket å overøse dem med kjærlighet Så mye kjærlighet jeg bare kunne fordi hvis de skulle bli revet bort fra meg skulle det livet de levde være overøst av kjærlighet og varme.
Men jeg forstår de som bygger seg en vegg for å skåne seg selv mot smerten.
Til slutt vil gleden over å elske overvinne redselen for å miste og man tør slippe et nytt menneske inn i hjertet.
Vi har tre fantastiske barn. Og i dag vil jeg skryte litt, nei ikke litt men ganske mye, av Eldste Sønn. For Eldste Sønn er en utrolig fin fyr.
Han ringte Gamle Gubben Grå på søndag ettermiddag. Telefonsamtalene med Eldste Sønn er aldri spesielt lange. Konkret og grei problemløsning som regel.
Gamle Gubben Grå kunne etter telefonsamtalen meddele at Eldste Sønn ville ta en tur hjem til oss i går, altså på mandag. Det var noe med noen smultringer…
Så i går ettermiddag henta Gamle Gubben Grå Eldste Sønn på jobb, og så bar det hjem til han hvor en diger bolle full av smultring-røre ventet. En stor bolle smultring-røre og en ødelagt frityrkoker. Problemet Eldste Sønn trengte løst var en velfungerende frityrkoker og det visste han fantes i barndomshjemmet.
Så mens Gamle Gubben Grå satte i gang med å lage middag, langtidskokt oksegryte, satte Eldste Sønn i gang med storstilt smultringesteking.
Jeg? Jeg koste meg under pelspleddet på sofaen i stua sammen med Charlie Chihuahua. Ja etter at vi hadde labba en tur rundt i nabolaget.
Når kvelden gikk over i natt tronet det et fjell av smultringer på kjøkkenbenken. Eldste Sønn puttet en medbragt boks full av smultringer, sa at vi måtte ta med en del smultringer ut til Bessa – men at resten var til oss. Så da kunne jeg putte nystekte smultringer i poser og slenge de i fryseren. Det ble rundt 100 stykker – mer enn nok både til Bessa og oss.
Som takk for lån av kjøkken satte Eldste Sønn også igjen en boks med hjemmelagede risboller med japp – de var nydelige og kommer garantert til å være borte lenge før julaften. Det er ikke mange mammaer som kan skryte av å ha en sønn på 25 som er flinkere enn mora si når det kommer til julebakst.
Jeg er heldig!
I går ble jeg kjempeglad og følte meg som en sånn derre ordentlig blogger! Ja, du vet Sofie Elise, Isabell Raad og de folka der, ikke kokker fra Alta og kjerringer fra Hønefoss. Jeg fikk nemlig et spørsmål i kommentarfeltet fra en av mine mange lesere med spørsmål om jeg ikke kunne ha spørsmålsrunde på bloggen. Det er jo slike spørsmål helt ekte bloggere får!
Jeg har hatt noen spørsmålsrunder på bloggen tidligere, men da har jeg lånt spørsmålene fra toppbloggerne. Kanskje jeg nå har fått så mange lesere at noen har noen spørsmål på lur!
