Så ble det en liten roadtrip på meg i dag. Må kjøre til Raufoss for å kjøpe det vi trenger for å legge siste hånd på verket på terrasserekkverket. Det var noen detaljer der hvor Yngste Sønn kom med noen gode ideer.
Vi kunne ha spurt gode hjelpere som er på de kanter om å kjøpe med til oss, vi har fått tilbud om det. Men siden vi og har et par deler for mye som vi kunne tenke oss å bytte inn tenkte jeg det var greiest å ta turen. Og her, jeg har ingen problemer med å bruke lørdagen på en roadtrip.
Egentlig trodde jeg Gamle Gubben Grå mente vi skulle dra begge, men merkelig nok overlot han det til meg. Så nå er der cola på kjerring-tanken, bilen har full bensintank, musikken på full guffe og jeg er klar for landeveien.
I dag vil jeg gratulere Tom bak Toms matprat med gode plasseringer på toppbloggerlista de siste dagene. Det er gøy når det er litt endring på de øverste plassene. Det er og gøy å se at Tom vier et innlegg til å fortelle hvor fornøyd han er med plasseringen. Gratulerer Tom! Og ja jeg er innom bloggen din fra tid til annet. Mener det er der jeg fant oppskriften på de gule, sylta egga på bildet, men er litt usikker på akkurat det. Vel, jeg var fornøyd med de. De gjorde seg på frokostbordet i påsken.
Skal vi binge blogg til nye høyder må vi være stolte av det vi gjør. Ikke få den hektiske rødfarge og de klamme hendene hver gang noen utenfor bloggblokka begynne å snakke om bloggen. Hvorfor sitter vi her og publiserer hver dag hvis vi ikke tror at det vi poster er verdt å lese? Jeg ha rundt 1.000 til1.500 sidevisninger hver dag. Det er helt vilt. Selvsagt har jeg grunn til å være stolt av det!
.Jeg tror litt vennskapelig kappestrid om å klatre på lista, få en god plassering, så lenge vi ikke ønsker å klatre ved å rive ande ned. Heie på hverandre og la den beste “vinne”: På den måten heier vi hele plattformen frem.
Mange vil kanskje si at jeg ikke alltid heier. Det har de helt rett i.
Men det er blogginnlegg jeg dissekerer, ikke bloggeren. Jeg har aldri gått bevisst inn for å fjerne noen fra en god plassering. Jeg kan like vel synes det er litt forsmedelig at eldgamle reklameinnlegg om solkrem og ukesmenyer får flere sidevisninger enn meg. Så blir det min oppgave å finne tema og skrive et innlegg som er bedre.
Leserne klikker på det de vil.
Når leserne heller vil lese om Vivians tanker om livet etter døden enn mine betraktninger fra kurvstolen på trammen er det i grunn ganske forståelig. Skal man sette dagsorden må man klare å engasjere, slik Vivian gjør dag etter dag. Skal jeg klatre på blogglista er det opp til meg å skrive noe som fenger.
Egentlig er jeg mer opptatt av antall sidevisninger enn plassering. Mitt private mål er alltid å ha flere sidevisninger i morgen enn i dag. Jeg oppleve det omtrent annenhver dag…..
Stabilt antall sidevisninger kalles vel det?
Det ble ikke bobler I glasset i kveld. Målet jeg satte meg for uka er ikke nådd. Vel, rødvin i glasset er heller ikke å forakte. Det kommer en ny uke, kanskje blir det bobler neste helg?
Eller… neste helg er det samling for fylkestingsgruppa til Rødt. En helg med politikk og sosialt samvær, men jeg tror ikke det kommer til å flomme over av bobler akkurat.
Mulig det blir bobler på torsdag. Da er jeg invitert på sommerfest med de gamle tillitsvalgt- kollegaene mine. Jeg skipper lett både et informasjonsmøte jeg er innkalt til og Rødt Ringerike sin sommeravslutning for å få med meg denne kvelden. Det bobler I meg av glede over snart å treffe gjengen igjen. Jo, jeg tror jeg må ha ned meg litt bobler da. En slik ettermiddag fortjener det.
Når jeg tenker meg om har jeg mye å glede meg til til uka. Livet er i grunn ikke så verst her jeg sitter i kurvstolen på trammen. Selv om det var grått tidligere i dag skinner sola nå fra nesten helt blå himmel.
Jeg hopper glatt bukk over blomster, gluten og våte hunder og stopper først ved innlegget til Vibbedille-
Alle vi som følger bloggen hennes vet hvordan hodet hennes har kokt av gode ideer de siste ukene og månedene. Hun har perlet 12 badeender, 60 blomsterpinner, en haug med binderser, noen blomsterpotter, tror det er tre? Perlet en mengde armbånd, malt en barnejakke, laget en haug med pikekyss…… Jeg husker sikkert bare halvparten.
I tillegg regner jeg med at det er en del ideer som har blitt forkastet på veien.
Hun er slitn nå. Det skjønner jeg godt – og verre kommer det til å bli. For det er jo først i morgen at salget av varene begynner.
I innlegget røper Vibbedille noe som overrasker meg.
Hun syns det er utrolig vanskelig å legge tingene sine “på utstilling” og så skal fremmede mennesker stå å se og ta på det hun har laget, hun føler at det er som å få en dom!
Jeg skjønner det ubehagelige ved at folk skulle vurdere noe jeg har laget. For jeg er ikke så flink til å lage ting, og så har jeg litt sånn rar smak. Det er ikke sikket folk liker det samme som meg.
Men at Vibbedille skulle ha det på samme måte! Hun som er så kreativ og flink. Hun har solgt haugevis av armbånd her på blogg, bare jeg har kjøpt fire. Perleriene hennes vekker smil og glede, og hadde jeg kommet til bordet hennes på Tanangerdagene hadde vel utfordringen min vært å begrense meg så jeg ikke ble ruinert, og å velge hva som skulle få bli med hjem. At hun føler ubehag ved at folk skal stå og vurdere hennes arbeid. Hun kan jo bare stå der rakrygget med et stort smil og motta lovord, heder og ære. Hun er både flink og kreativ.
Kanskje er det ikke så rart.
Vi liker vel ikke å bli vurdert, samme hvor fornøyde vi er selv med eget arbeid. Det å se reaksjonen hos de som ser på varene. Kanskje få med seg en kommentar som egentlig ikke var ment for dine ører. Noen vil jo være mindre fornøyd enn andre. Slik er det.
Det er vel noe av den samme usikkerheten som hindrer meg i å gå all inn i det jeg virkelig har lyst til. For tenk om noen ikke liker det jeg gjør? Tenk om det ikke holder mål. For jeg er jo bare meg,
Derfor promoterer jeg ikke meg selv bedre. Flinkere til å snakke meg selv ned enn opp.
Derfor sitter jeg på gjerde og håper at sponsorene skal kontakte meg i stedet or å sende en forespørsel.
Derfor går det tregt med bokprosjektet.
Derfor….
Vi må begynne å legge beskjedenheten bak oss. Rette ryggen og ha tro på oss selv. Tro på at vi kan, og at vi vil nå de mål vi setter oss.
Offerstatus, det å lide på en eller annen måte, er i den skakkjørte verden vi lever i på moten. Å dele “urettferdigheter” det at man blir rammet av noe som føles urettferdig, i det offentlige rom, som for eksempel på en blogg. tiltrekker seg mer oppmerksomhet og flere kommentarer, følelsesutbrudd, enn de fleste andre temaer. Noe som igjen “belønner” de som skriver om slike temaer med en voksende mengde oppmerksomhet og sympati. En voksende mengde sidevisninger og kommentarer.
Og når man ser hva som gir klikk og kommentarer, hvorfor endre tema?
For slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi vil heller lese om et liv med utfordringer, om mennesker som lider, har det vondt, enn om folk som surfer gjennom livet i solgangsbris. Knut Hamsun skrev om Sult. Ari Behn skrev om å være Trist som faen.
Det er lett å velge å fokusere på smerter og ikke på alt det andre som skjer i livet og i verden rundt deg. Jeg skriver bevisst at man velger at man vil fokusere på smerter, for jeg vet det er mulig å velge å flytte fokus vekk fra smertene og over på noe annet. Vi kan ikke velge at vi vil ha et liv uten smerter, men vi kan alle velge hva vi vil ha fokus på.
Høres jeg grusom ut? Har jeg ikke medfølelse med alle som lever i et daglig smertehelvete? Eller har andre store utfordringer i livet? Forstår jeg ikke hvor altoppslukende tanken på konstante smerter kan være? Hvordan man kan ha så store utfordringer i hverdagen Jo, dessverre forstår jeg det så utrolig godt. Jeg har knapt vært smertefri en dag etter at jeg ødela beinet for ni år siden. Det ble ikke bedre av en ny skade for et drøyt år siden. Jeg har vondt, mye vondt i kne og legg så vell som i min maltrakterte rygg. Akkurat nå føler jeg at jeg har utfordringer i hverdagen så det holder. Likevel er livet mitt mer enn smerter og utfordringer.
Blir smerter og utfordringer noe mindre om han fokuserer på de? Kan ikke det å flytte fokus over på noe annet være ned på å gjøre smertene og hverdagen mer levelige? For meg har det opp gjennom livet blitt en bevisst strategi. Jeg kan ikke velge å ha et liv uten smerter, uten sorg eller uten helseutfordringer. Men jeg kan velge hvor jeg ønsker å ha fokus.
Når man skriver blogg om livet slik det leves skriver man om livets opp- og nedturer. Om de gode dagene så vel som de mindre gode. Og det er gjerne de mindre gode dagene som gir lesere. Så hvorfor prøver jeg å fremstå som så veldig positiv? Ville jeg ikke få flere lesere hvis jeg mante frem bilder på hvor mye smerter jeg har, hvor kjipt livet mitt kan være og hvor urettferdig jeg av og til opplever livet?
Jo, jeg ville kanskje få flere lesere. Men det ville også skje noe annet. Fokuset mitt ville flyttes fra de gledene livet gir og til smerter, utfordringer, sorg og savn. Jeg har opplevd at det kan være ganske godt å grave seg ned i egen selvmedlidenhet. Men i lengden blir livet bare verre jo mer man fokuserer på hvor ille det er.
På samme måte føles livet bedre jo mer jeg fokuserer på de positive tingene i livet. For det er alltid noe å glede seg over. En fin solnedgang, et smil fra din kjære eller et godt måltid.
Hvor du velger å ha fokus har mye å si for hvordan du opplever livet. Det er ditt valg.
Dette innlegget har jeg valgt å illustrere med et vinterlig bilde, selv om vi nå et et godt stykke ut i juni og temperaturen er langt fra vinterlig. Dette innlegget skal nemlig handle om “snøen som falt i fjor”, og da synes jeg illustrasjonen passet.
Noen ganger skjer det nemlig merkelige ting her på blogg. Og i dag skjedde det noe jeg syntes var litt merkelig. Hør nå bare…
Det hender vel omtrent daglig at jeg kan se av statistikken at noen har vært inne på blogginnlegg som ikke er dagferske. Det kan hende innlegget dukker opp i et nettsøk eller at noen faktisk blar seg gjennom bloggen og klikker seg inn på innlegg de finner interesse i. Mulig noen og tar søk etter bestemte temaer inne på bloggen min, hva vet jeg. Jeg har et sted mellom 1.000 og 1.500 sidevisninger daglig. Hva som fenger den enkelte kan jo være så mangt.
Noen ganger legger noen igjen en kommentar på disse “eldgamle” blogginnleggene, og det er jo og koselig – som regel.
I dag opplevde jeg at et innlegg fra februar 2020 plutselig fikk ikke mindre enn 6 kommentarer tilsynelatende fra 6 forskjellige personer i løpet av en halv times tid. Sånn er litt merkelig.
Vel, jeg gikk inn og leste innlegget. Det var ikke ett av de bedre. Relativt kjedelig oppramsing av gjøremålene en travel dag, et par setninger om toppbloggeren. Kommentarene var heller ikke av de bedre. De hadde stort sett overhode ingen sammenheng med teksten i innlegget, ikke var det utskjelling av meg som blogger eller person, men noe meningsløst om en eller annens tippoldefar og en farfar som må hentes på horehus? Tviler på at man hentydet til mine slektninger. Min farfar har vært død siden 1980.
Når jeg sjekket kommentarene ser jeg at de er sendt fra forskjellige mailadresser, men fra samme ip. adresse. Noen lager seg relativt mye jobb for noe som for meg fremstår som meningsløst tidsfordriv. Vel, kommentarene ble slettet ubesvart.
Jeg har satt meg et mål for denne uka. Når jeg det så blir det bobler i glasset. I går så jeg svart på det. Boblene viket utrolig langt borte. I dag er det torsdag. Det er fortsatt to dager igjen til det blir helg. Alt er fremdeles mulig. Vivian skriver om hvor sliten hun er av å sloss mot systemet. Jeg skjønner henne godt. Å sloss mot systemet er slitsomt. Jeg sitter og vurderer om jeg er bedre tjent med å sloss med systemet enn å sloss mot det.
Har ikke konkludert ennå, så jeg lar den ballen ligge død.
Bobler i glasset er ikke så viktig. Jeg lever bra uten det. Det viktigste er jo å ha mat på bordet. Med litt fantasi kan en få til mye godt uten å bli ruinert. Et par hvitløksfedd, litt krydder og smør og du kan trylle den tørreste kneippbrødskiva om til lekker hvitløkstoast. Å si at en hadde hvitløkstoast som en enkle kveldsrett høres mye finere ut enn at man spiste tørt kneippbrød til kvelds. Ikke i det minste er det viktig for en selv. Snakke livet sitt opp i stedet for å snakke det ned. Om så den snakkinga kun skjer i eget hode.
I går så jeg bare problemer, og jeg begynte på en mengde blogginnlegg hvor jeg sytet og klaget over hvor utfordrende og slitsomt livet mitt var. Jeg ble ikke i noe bedre humør av det. Ikke føltes livet mitt noe bedre av det heller.
I dag våknet jeg og oppdaget at noen hadde kjøpt yndlingsosten min. Det fikk frem smilet mitt. Det skal ikke alltid så mye til. I stedet for tørt kneippbrød med salami ble det (nesten) ferske rundstykker med yndlingsosten til frokost. Rundstykket var ett av de hjemmebakte pølsebrødene jeg bakte til middagen i går. Te i fra det fine kruset med gullhank som jeg kjøpte på Fretex i fjor en gang og luksusfrokosten er på plass. Hadde jeg husket å fotografere frokosten hadde den til og med gjort seg på Instagram.
Det er fremdeles to dager igjen før det blir helg. Målet kan fremdeles nå. Og når jeg det ikke kommer det en ny uke med nye muligheter. Det gjelder å ikke gi opp.
Det var ikke vanskelig å vite hva dagens første innlegg skulle handle om når jeg endelig kom inn på bloggen i dag. Ikke trengte jeg klikke meg gjennom mange innlegg eller lete langt nede på toppbloggerlista heller. Urettferdigheten lyste mot meg.
Jeg fikk klumpen i magen da jeg leste innlegget i går ettermiddag. Dette hadde du ikke fortjent! Ja, jeg snakker selvsagt om Vivian, Mamma på hjul.
Tenk med deg selv. Der drar hun avgårde for en samtale med rehabiliteringssenteret. Inntaksmøte, snakke om hvorfor hun ønsker et nytt opphold, hva hun ønsker å oppnå og legge planene for et eventuelt opphold. Kanskje få en dato – noe å se frem til, glede seg til. Vi som har fulgt bloggen en stund vet at disse oppholdene på Nordås er et høydepunkt, noe å se frem til, i en kjedelig hverdag. Og så forstår hun med en gang hun entrer møterommet at hun og de andre i rommet har forskjellig mål for dagen. Hun får ikke noe nytt opphold. Skuffelsen må være enorm!
Jeg ser det for meg. Velmenende mennesker i hvitt som prøver å få gehør for sitt standpunkt, og en Vivian som føler på skuffelse, frustrasjon, og som kjemper mot tårene som helt sikkert brenner bak øyelokkene.
Til slutt orker hun ikke mer, orker ikke høre på deres forklaringer. De kommer aldri til å se likt på saken om de så argumenterer hele dagen og natta med. Dette er bortkastet tid, og Vivian har ikke tid å kaste bort, hun setter rullestolen i gir, tar en rask sving og freser ut av møterommet midt i den velmenende talestrømmen deres.
Akkurat det liker jeg, at hun forlater møterommet før talestrømmen deres er ferdig.
Jeg skal vedde på at hvis hun hadde klart det hadde hun smelt døra hardt igjen i det hun forlot møterommet.
Hva hjelper vel bedre på humøret enn litt shopping? spør Vivian, og beordrer en sving innom Plantasjen. Vel, jeg tror ikke innkjøp av en hel botanisk hage hadde klart å bøte på skuffelsen hvis jeg hadde vært i Vivian sine sko.
Mulig avgjørelsen er riktig. At rehabilitering av stabile pasienter med ALS er en kommunal oppgave og ikke en oppgave for spesialisthelsetjenesten. At kommunen ikke evner å ha det tilbudet pasienten har behov for er jo ikke spesialisthelsetjenesten sitt ansvar. Og innen rehabilitering som for mange andre felt i helsevesenet er ofte behovet større enn tilbudet. Da må det prioriteringer til, og da blir nok ofte pasientgrupper som ALS-pasientene nedprioritert.
Jeg håper Vivian klarer å komme over skuffelsen i dag, eller senest i løpet av uka. Ikke bruk energien din på å føle på urettferdigheten. Kom deg opp i stolen og ut i solen – hvis du har bedre vær enn det jeg har – du har mer givende ting å bruke tiden din på. Du har vært stabil i et år til tross for de utfordringene og kampen du har stått i. Bruk dette året til å få mest mulige positive opplevelser i stedet for å bruke energi på å kjempe mot vindmøller.
Jeg stresset litt på morgenen. Den som tror at livet som toppblogger er en dans på roser får tro om igjen. Og i denne jobben har jeg ikke en suportavdeling på IT jeg kan ringe når kjerringa ikke får pc’n til å gjøre som hun vil. Bra jeg er løsningsorientert, for dette er en kort arbeidsuke og skal jeg nå ukas mål kan jeg ikke kaste bort en dag på dataproblemer.
Charlie Chihuahua fikk lufteturen Midt i kranglinga med pc’n var det godt å gå seg en tur. Får liksom senket stressnivået litt, og da dukker som regel løsningene opp også.
Rakk kaffe-avtalen og kunne kose meg med kaffe-latte og litt skravling før turen gikk videre til rådhuset. Og ja, jeg husket å kjøpe solkrem. Det er flere som er engstelige for at Røde Brit skal bli litt for rød
Møtet på rådhuset var raskt og effektivt unnagjort i dag. En drøy halvtime var alt vi trengte siden de som skulle orientere ikke kom for å orientere. Det var bare en sak til behandling, og den var ikke så veldig kontroversiell. Eller, den bygger på et tidligere vedtak kommunestyret har gjort. Selv om jeg er uenig I det vedtaket, så kan ikke jeg gjøre om det i Hovedutvalget.
Merker meg at Helse og omsorg har store budsjettoverskridelser. Det varsles tunge tiltak inn mot budsjettet for 2023. Samtidig vedtar vi å ta penger fra drift til det ene prosjektet etter det andre. Bare den siste uka har jeg vært ned å fatte vedtak på en reduksjon i driftsbudsjettet til Helse og omsorg for 2023 med 6 millioner.
Merker meg og at mens vi i forrige møte i Hovedutvalget fikk jøre st det ikke var noen som ventet på sykehjemsplassvar det tsllet i dsg steget til 6. På forrige møte skulle vi jo få opplysninger om at vi skulle sommer(?) stenge fire sykehjemsplasser. Da er det greit å vise til 0 på venteeliste. Nå er nok ikke de fire plassene frigjort ennå, så det vil si at den reelle venteliste er på 10 stykker. Dette er ikke greit!!
Som vanlig mår jeg har vært på slike møter surrer rn deø tanker rundt i hodet mitt. Nå skal det bli godt å ta turen hjem til Gsmlr Gubben Grå og forhåpentligvis litt middag. Kjenner jeg er sulten nå.
Hei og goooood tirsdag alle sammen!
Jeg sitter sprutrød i ansiktet da jeg nok har fått litt for mye sol denne helga. Det var denne solkremen jeg aldri har fått rota meg til å få kjøpt.
Jeg vet ikke om jeg har sagt det, men jeg har så og si sluttet på kickboxing nå – jeg har vel ikke vært på noen timer siden før jula 66, altså det året jeg ble født. Antar det var lite boksing også de første 4 månedene jeg levde.
Nei kickboksing er ikke noe for denne kjerringa, jeg er jo ikke et voldelig vesen. De knyttslagene jeg måtte finne på å sende ut er av verbal karakter.
Grunnen til at jeg sitter her og skriver om kickboksing er at det er det innlegget til Annais nede på en 15.plass handler om. Eller gjør det virkelig det? Vel, overskriften var det første som virket inspirerende da jeg klikket meg nedover toppbloggerlista i dag.
Mens Annais har gått fra kickboksing til step-timer som sin cardio-trening pluss vanlig styrketrening, så har vel jeg så og si ikke trent siden jeg var på treningsleiren før jul. Joda, jeg går turer og har hatt noen treningsøkter på den store ballen – men å si at jeg har begynt å trene ville være en overdrivelse.
Jeg har vært fristet til å dele ut et par verbale knyttneveslag til et par med-bloggere i løpet av pinsen. Det er jo helt sykt hva enkelte kan få seg til å skrive i en gjensidig kappestrid om plasseringer langt opp på bloggtopplista.
Folk kan få skrive om hva de vil og ha så mage bloggkriger de bare ønsker for meg, men jeg synes ikke det er noe gøy når begge hver på sin måte forsøker å dra meg inn i konflikten.
Jeg blir oppgitt når man prøver å smiske seg inn på meg med hederlig omtale og kommentarer som egentlig ikke passer til innlegget det kommenteres på. Lage en slags allianse, vi to mot…..
Jeg er ei kjerring på godt over 50, hvor dum og naiv tror folk jeg er?
Jeg blir ikke mindre oppgitt når jeg nok en gang leser hentydninger og disse gjentatte mobbebeskyldningene i håp om at jeg skal bite på kroken, ta parti og komme med en verbal skyllebøtte.
Vel, jeg har holdt helligdagsfred – og holdt meg langt unna den konflikten.
Nå skal jeg jobbe litt, jeg er jo toppblogger med håp om å tjene noen grunker. Jeg tror ikke måten å få fart på bloggen, enten det er min private blogg eller hele plattformen er å hisse til bloggkriger. Det gir muligens noen klikk der og da, men det at godt voksne mennesker krangler som furtne små-unger tror jeg verken trekker lesere eller sponsorer. Heller tvert i mot.
I forrige uke satt jeg meg et mål for noe jeg skulle oppnå i løpet av uka. Som for toppbloggere flest er det superspennende og selvsagt super-hemmelig. Jeg kan ikke si mer enn at jeg nådde målet mitt – og tok noe jeg mener var en velfortjent helg.
Denne uka har jeg satt meg et nytt mål, og håper å kunne ta en ny velfortjent helg på fredag kveld. Får jeg til det blir det bobler i glasset!!
Nå skal jeg sende noen jobbsøknader, og noen andre mail. Lese en gang til gjennom papirene til dagens møte i hovedutvalget og gå en tur med Charlie Chihuahua. Jeg har og en kaffe-avtale i før turen går til rådhuset og møte.
