2021 kunne ikke få en bedre start. Som jeg skrev i innlegget Nytt år og nye muligheter tror jeg 2021 blir et fantastisk år, og hva skjer? Jeg starter den første dagen i det nye året med å være på plass nummer 13 på bloggtopplista!! Er det ikke fantastisk?!? Og nå som klokka så vidt har passert 9 har jeg allerede over 300 sidevisninger!! Ja, det er bare helt fantastisk. 2021 skal bli et fantastisk år, jeg skal lage 2021 fantastisk.
Kokkejævel er fremdeles på første plass. Bilder med familielykke, baby og en overskrift som kan få den mest ihuga fansen til å frykte at Kokkejævel skal gi seg med blogginga gir flere klikk enn et vinglass løftet mot nattehimmelen og en av mange nyttårshilsener. Det synes jeg er bra. Hverdagslykke og familieliv er viktigere enn stette-glass og fyrverkeri.
Gamle Gubben Grå kommer tuslende i pysjamasen på leiting etter dagens første kaffekopp. Jeg gir han en god bamseklem. Det er ikke alltid han får den velkomsten når han lister seg inn på kjøkkenet. Han smiler på den måten at smilehullene synes og øynene glitrer. Gir meg en god klem tilbake mens han begynner å sitere Teletubyene. (Husker dere Thinkywinky og de der?) “Stor klem!” sier Gamle Gubben Grå og henter kaffekoppen.
Jeg føler på takknemlighet over at vi har hverandre. At vi har stått han av gjennom alle disse årene og fremdeles er sammen, er et par. Det skal bli flere teletubby-klemmer i 2021
Alle snakker om 2020 som det grusomme året. “Disse begredelige tider” som Svoger sier. Og selvsagt var 2020 et kjipt år. Pandemien frarøvet oss ting vi tok so en selvfølge. Og hvem skulle tro at jeg skulle føle meg naken på Meny uten munnbind?
Men jeg føler takknemlighet for at sykehushverdagen på våre sykehus ikke ble så ille som vi fryktet. At vi ikke opplevde de umenneskelige arbeidsdagene mange av våre kollegaer i andre land måtte stå i.
Helsa har ikke vært på topp i 2020.
Men jeg er takknemlig for at jeg har fått riktig diabetesmedisin, og energien tilbake.
Jeg vet ikke helt hva fremtiden vil bringe når det kommer til arbeid og kroppslige utfordringer. Men jeg er takknemlig for at vi har et velferdssamfunn som gjør at jeg føler trygghet for at jeg får hjelp til å få en hverdag som er god og gir mening.
Bloggverden er en fantastisk verden. Denne bloggen ar gitt meg så mange hyggelige tilbakemeldinger, så mange som heier, og jeg føler stor takknemlighet for å få oppleve det.
Når livet er litt kjipt er det utrolig godt å se alle de koselige kommentarene. All hjertevarmen som blir meg til del. Jeg har fått påskepynt, håndkle og hyggelige kort tilsendt i posten fra folk jeg aldri har møtt Jeg har fått engler fra folk som vet hvem jeg er. Jeg blir rørt og takknemlig for alle hilsninger og kommentarer, og føler på klumpen i halsen og tårene som brenner i øyekroken. Så takknemlig og rørt blir jeg.
Og selv små ord betyr så utrolig mye.
Takk til alle som har fulgt meg og Gamle Gubben Grå i 2020. La oss sammen fylle 2021 med gode opplevelser og hjertevarme.
Kjære landsmenn og -kvinner. 2021 er her, og det blir et fantastisk år for oss alle. Jeg kjenner det på gikta.
Vi kommer til å få en fin vinter, bare veier i lavlandet, ingen islagte fortau og gater. Men nok av snø i høyden så alle som ønsker å gå på ski, stå slalåm eller utføre andre fysiske utskeielser har mulighet til det
Vi kan alle nyte påsken på hytta, og sola kommer til å skinne fra klar himmel.
Vi kommer til å marsjere under paroler 1 mai og vifte med flagget den 17. Lønnsoppgjøret kommer til å være på minst 5%, og ingen kommer til å bry seg om verken overheng eller glidning.
Det blir tropesommer I hele Norge, så ingen behøver å savne Syden. Vi kommer til å synge i gatene, uten munnbind, og omfavne livet og alle vi møter. Vi kommer til å ha alle de store festene vi utsatte i 2020, og ingen skal sove bort sommernettene.
Rødt vinner valget og Bjørnar blir statsminister. Jeg blir Helseminister, og får endelig avviklet de regionale helseforetakene.
Det blir et fantastisk soppår og nok av både tyttebær, blåbær, multer og mordersnegler. (Alt kan ikke være positivt )
Det blir en mild høst og en hvit jul. 2021 blir året folkens! Jeg gleder meg
Årets siste dag, og på tide å se tilbake på bloggåret som har gått. En sånn årskavalkade.
Det blogg-innlegget som har fått desidert mest oppmerksomhet i 2020 ble postet allerede i januar. Hva gjør alle folka…….handler om hvordan jeg mener at vi ikke alltid bruker ressursene på best mulig måte i det norske helsevern. Hvis du er ansatt i helsevesenet les, og jeg tror du vil nikke gjenkjennende. Hvis du er politiker, les og lær. Kanskje er ikke mere penger men mer et annet fokus det som skal til.
Februarinnlegget jeg fikk mest respons på handler om skolenedleggelser her i kommunen. Propagandaministeriumanbefaler jeg for de som er opptatt av lokaldemokrati, og poltikeraroganse.
I mars var det ikke overraskende et innlegg om pandemien som fikk mest oppmerksomhet. Jeg begynner å bli redd….handler om ensomhet, smittevern og mennesker som ikke lenger kan være nære.
Også i april var det et innlegg om pandemien som fikk mest oppmerksomhet. Hvor dum kan en bli…
I mai er det et blogginnlegg som har sin bakgrunn i en av tippbloggerne som går gjennomgå. I innlegget Dette trodde jeg aldri jeg skulle gjøre….er det Kokkejævel og hans moderering av kommentarfeltet som er gjenstand for mitt skråe blikk.
I juni var det igjen Covid og smittevern som var u fokus i det innlegget som engasjerte mest. Det og alle de som demonstrerte i Spikersuppa Endelig tar folk til gatene
Juli og sommer. Utflukter og late dager her hjemme. Men det innlegget som fikk mest oppmerksomhet var nok en gang et innlegg om toppbloggeren. Også i innlegget Skjerp deg, Kokkejævel! er det Kokkejævel som får kritikk. Denne gangen fordi han synes hsn er kul når han demonstrerte sin forakt for smitteverntiltakene regjeringen innførte.
I september var det tro det eller ei et innlegg om Antrekk som fikk mest oppmerksomhet. Mulig det skyldes mer Charlie Chihuahua enn kjerringa.
I oktober var det Vondt, vondt, vondtfor ikke å snakke om for et nederlag det var å bli sykemeldt igjen.
I november lekte jeg ordentlig toppblogger og hadde give-away på bloggen. Vinn, vinn, vinn……. Premien ble sendt i retning Stathelle, desverre noen dager etter at jeg hadde håpet.
I desember er det ikke rart at Høyres mediestrategi…er det som har blitt mest lest. Jeg føler jo at de tre ukene knapt har dreid seg om annet enn ordførere og støttekontakter. Og det serut som om lokalavisa ønsker at den debatten skal fortsette inn i det nye året. Vel det gjenstår å se
Hvor mange ganger må man være i lokalavisa i løpet av en måned for å bli kalt en mediepersonlighet? Jeg tror jeg grenser til å bli det nå – i det minste sånn lokalt.
For etter at jeg kom til å si at ordføreren ikke, og jeg ber alle merke seg ordet ikke, trenger Varaordføreren som mannlig støttekontakt har jeg virkelig fått omtale i lokalavisa. Redaksjonell omtale så vel som i leserinnlegg.
I går ringte en av journalistene i lokalavisa nok en gang. De hadde snakket med Ordføreren om debatten rundt hvor stor stilling Varaordføreren skulle inneha, og nå lurte de på om de kunne bruke det tilsvaret jeg ga til et leserinnlegg om saken for et par uker siden.
Eh, nei! Det var et tilsvar til det leserinnlegget. Skal jeg komme med et tilsvar til Ordføreren må jeg jo vite hva Ordføreren har sagt. Det er ikke alltid jeg blir imponert av den logiske tanke-evnen til enkelte i den redaksjonen. Vel journalisten var løsningsorientert og gikk med på å sende meg Ordførerens uttalelser, og jeg lovet å sende han mitt tilsvar i løpet av dagen.
I tillegg til å svare ut Ordføreren lurte journalisten på hvorfor jeg hadde brukt uttrykket “mannlig støttekontakt” om Varaordføreren.
Etter en tur til Oslo og middag hos Svigermor satte jeg meg ned for å svare ut journalistens spørsmål. Klokka ble ett om natta før jeg trykte på “send”.
Her er mitt tilsvar til Ordførerens uttalelser. Jeg beklager at jeg ikke rakk å svare deg i løpet av formiddagen.
Jeg burde ikke ha brukt uttrykket støttekontakt. Det beklager jeg. Ordfører Kirsten Orebråten trenger absolutt ikke støttekontakt. Varaordfører Henaug opptrer heller ikke alltid så støttende at det rettferdiggjør å kalle han det.
Jeg er glad for at Kirsten Orebråten sier at hun ikke føler seg mobbet Det har gått innpå meg at enkelte har forsøkt å fremstille meg som en mobber.
Jeg heier på Kirsten som ordfører. Jeg synes at hun gjør en god jobb i en krevende rolle – og jeg observerer at hun ikke alltid får den støtte og respekt som hun burde få fra de det er mest naturlig å få den fra.
Ring Blad har brukt mye spalteplass på retorikk i denne saken. La oss og ha litt fokus på politikk. Det saken som var til debatt handlet om var hvorvidt man kunne ivareta rollen som Varaordfører på en 50% stilling, eller om vi trengte to heltidspolitikere i Ringerike kommune. Vedtak er fattet. Flertallet mener at vi trenger to heltidspolitikere. Rødt sitt syn vant ikke frem i denne saken. Nå blir det opp til Varaordføreren å bevise at vi får «valuta for pengene» Nå blir det opp til Varaordføreren å bevise at Ringerikes utvikling er avhengig av at han har 100% stilling. Det er det denne saken handler om. Vi i Rødt følger spent med.
Jeg håper denne saken snart er ferdig debattert. Vi har langt større utfordringer i Ringerikspolitikken enn Varaordføreren.
Kokkejævel får en wakeup-call som virkelig får i gang pulsen.
En eldre kunde har kjørt halvannen time for å hente en bestilt vare, og har like lang vei tilbake. Lamme-carrê er ikke noe man bare slenger innom Kiwi og putter i handlekurven. Den må bestilles, og ofte kjøres et stykke for å hente.
Kunden har ikke vært i kontakt med firmaet bare en gang, men to ganger. Likevel er firmaet helt uvitende om bestillingen når kunden dukker opp.
Her har det ikke blitt begått en feil, men minst to.
Jeg kan forstå at feil kan oppstå.
Men skal man drive en forretning som det Kokkejævel driver, kan man ikke tillate seg slike feil. For en slik feil har langt større ringvirkninger enn at det eldre ekteparet måtte ta opp kalkunfilet fra fryseren. Det har noe med renommé, om hva som snakkes om rundt middagsbordene til de som hører historien.
Dette vet Kokkejævel:
Han gjør sitt for å bøte på skaden og gi kunden plaster på såret. Skulle bare mangle.
Men det verste for Kokkejævel er at feilen er begått, og at han vet at det er han som har begått den. Det finnes sikkert mange gode grunner for hvordan det kunne skje. Hvorfor rutinen ble brutt,. For jeg regner med at de har rutiner på både å notere bestillinger og å sjekke bestillinger det blir ringt inn beskjeder om.
Men det hjelper ikke Kokkejævel. For det er ikke slik han ønsker å drive forretning.
Det er en vond følelse den følelsen Kokkejævel fikk i går.
Følelsen av å ikke strekke til, ikke leve opp til sine egne forventninger.
Kokkejævel har min dypeste medfølelse. Jeg har vært der og vet hvor vondt det er.
Jeg vet og noe om veien tilbake. Det hjelper ikke å sove litt ekstra i helga, eller ta en halv dag fri.
Jeg tror det er bra for Kokkejævel så vel for firmaet at det kommer ny sjef nå.
Så til dere i Kokkejævels kommentarfelt som synes det eldre ekteparet ikke har noe å klage over, siden de tross alt har mat i fryseren og det finnes folk på jorden som sulter. Det er da ikke det denne saken dreier seg om.
Hvordan hadde dere følt det hvis dere hadde bestilt en vare, dobbelt sjekka at det ikke var noen misforståelser og kjørt halvannen time hver vei for å hente varen for så å oppdage at firmaet bare hadde gitt f.. i hele bestillingen?
TV2 hjelper deg og Forbrukerombudet neste? Forsiden i lokalavisa, VG og Nettavisen?
Men ikke når det er Kokkejævel.
Nei da må det unnskyldes, kunden demoniseres, og man kommer drassende med at dette er et I-landsproblem.
Skjerp dere!
De er lov å føle med Kokkejævel. Det å møte veggen er en vond opplevelse. Og som jeg allerede har skrevet en gang, Kokkejævel har min dypeste medfølelse. Jeg håper han tar de riktige grepene og unner seg selv hvile, lang og god hvile. Henter krefter sammen med de som betyr alt for han. Det virker som han er i ferd med å ta de riktige grepene Det er jeg glad for.
Men jeg har og medfølelse med et eldre ektepar en halvannentimes kjøretur fra Alta som “måtte nøye” seg med kalkunbryst når de drømte om lam.
Ikke fordi jeg tror de lider noen nød, ikke fordi ikke kalkunbryst er god mat. Det blir sikkert et godt måltid.
Jeg føler med de fordi de ikke fikk den varen de hadde bestilt
For meg er det de som er taperne i denne saken, og de bør i det minste få den samme medfølelse som en overarbeidet Kokkejævel.
Her må det skjerpings til! Jeg er helt nede på plass nummer 20. Toppbloggeren langt der oppe på bloggtoppen sender gode tanker. Det synes jeg er positivt. Kanskje stridsøksen snart kan begraves
Til tross for en vond rygg, et maltraktert bein, og et par-tre andre kroppslige forfall jeg ikke er helt fornøyd med så har jeg det egentlig ganske bra. Jeg vil kanskje ikke dra det så langt som Kokkejævel og si at jeg kjenner jeg på en følelse av velsignelse. så veldig ofte.. Det måtte være da Svigermor dro hjem sent på julaften.
Men om jeg ikke føler meg velsignet, så føler jeg at jeg har det bra.
Julehøytiden har vært god. og først og fremst koselig. Det er godt å nyte litt rolige dager sammen med folk jeg bryr meg om og som bryr seg om meg. Bryr seg om – ikke med. Det er en forskjell der..
Det er mange jeg kunne ha ønsket meg å tilbragt tid sammen med som jeg ikke har sett, men jeg har sett bilder av at de koste seg i snøen i går. En herlig gjeng jeg gjerne skulle ha tilbragt tid sammen med, men i går var ikke ryggen min laget for å base i snøen. Men det er godt bare å vite at dere fins.
Jeg vet at mange ikke er like heldige som meg.
Jeg vet at mange føler seg ensomme i høytidene. kanskje enda mer ensomme da enn ellers i året.
I år har jeg nok ikke vært flink nok til å inkludere de ensomme i min omgangskrets i felleskapet mitt. I år har jeg i grunn hatt nok med å ivareta meg selv. Håper 2021 også gir meg energi til å være mer til stede for de som ikke har så mange rundt seg.
Når jeg slik på slutten av året og tenker tilbake på hvordan 2020 har vært, så blir jeg i grunn litt overrasket. For alle sier jo at 2020 har vært et så forferdelig år med pandemi, nedstenging og et enormt press på helsetjenestene.
Men jeg har hatt et godt år. Helsa kunne vært bedre, og ja det er mye jeg skulle vært med på som et utsatt eller avlyst. Tur til Gdansk, konsert med Åge, 50 års lag, barnedåp og to reunioner for bare å nevne noe.
Men jeg har funnet tilbake til meg selv. Nå er jeg på plass i livet mitt, og halser ikke etter og prøver å nå meg selv igjen. Jeg har det godt.
Ungene bryr seg om meg, og bryr seg om helsa mi.
De vil gjerne ha meg i livene sine lenge ennå, og jeg vet de gleder seg over å ha fått tilbake en Mamma som ikke bare er grinete og sliten, men som har overskudd og energi når ryggen ikke er for ille.
I går målte jeg blodsukkeret mitt. Har ikke gjort det på en del dager. Jeg er ikke en slik fanatiker som måler det flere ganger i døgnet, men holder et visst øye med det. Har og blitt flinkere til å kjenne igjen signalene kroppen gir når blodsukkeret blir for høyt.
Jeg har skeiet ut litt i jula. Mer kaker og et par glass cola. Feit mat og litt late dager. Jeg fryktet at jeg skulle ha blodsukker på et skyhøyt nivå – men ble gledelig overrasket når jeg oppdaget at det lå på et helt greit sted på skalaen. Jeg tror det går lett å hanke seg inn igjen, og kanskje få et langtidsblodsukker som er enda lavere i 2021. Jeg tror mye er opp til meg. Og hvis det er opp til meg, ja da skal jeg gjøre mitt. For jeg vil fortsette å ha det bra.
Det er godt å ikke være konstant trøtt.
Det er godt å føle at jeg har bedre kondis enn på lenge.
Det er godt å føle at jeg er lettere i kroppen og kjenne at buksene blir for vide.
Det er godt å ha snudd ryggen til den muren jeg har møtt med voldsom kraft gang på gang. Og jeg har ingen planer om å rygge inn i den.
Jeg har det bra. Kanskje bedre enn mange andre. Jeg er heldig. Jeg har klart å ta grep, selv om 2021 blir et spennende år. Spennende å se hvor jeg er i livet og hva jeg driver med om ett års tid. Jeg skal gjøre mitt, og er faktisk mer spent på året som kommer enn jeg har vært på mange år.
Jeg gleder meg.
En riktig god dag ønsker jeg dere alle, deg og Kokkejævel.
Det brenner godt på peisen. Jeg sitter i godstolen med et pledd rundt skuldrene og koser meg med ei bok. Boka heter “Et hemmelig liv” og er skrevet av Sigrun Slapgard. Det er en spennende og engasjerende historie fra virkeligheten. Boka handler om nordmannen Wilhelm Holst som var Spaniafrivillig under den Spanske borgerkrigen, og senere ble spesialagent.
Holst sin kone var fra Ådalen få kilometer fra her jeg bor. Det gjør historien litt lokal, og ikke mindre interessant av den grunn.
Jeg lærer mye om den Spanske borgerkrigen som jeg ikke visste. Det skapes et fint tidsbilde. Den gir meg og mye tanker om at en ikke alltid vet hva livet vil bringe – og at det kanskje er greit. Men mest er det en beretning om et anderledes liv. En fortelling om mennesker som ofrer mye for en sak de brenner for. Om mennesker som ikke bare tenker på seg selv, eller setter sin egen sikkerhet foran saken de tror på. Det er en engasjerende bok.
I går da jeg kom hjem etter å ha gått tur med Charlie Chihuahua hadde også Eldste Sønn begynt å pakke sammen for å dra hjem til leiligheten sin. Datteren dro jo allerede tredje dag. Det er utrolig hyggelig å ha ungene hjemme. Men det er jo ikke så rart at de vil hjem til seg selv etter noen dager.
Yngste Sønn dro av sted med Eldste Nevø for å ake ute i snøværet. Og litt senere fikk vi beskjed om at de overnatta på familiehytta.
Så var det plutselig bare oss to hjemme. Gamle Gubben Grå og meg. Det føltes litt stille etter flere dager med huset fullt av folk.
Nå dro Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua også. Familien min skal møtes oppe på hytta, eller ute rundt hytta da. Det er jo ute en må møtes i disse tider. Gamle Gubben Grå kjører Eldste Sønn dit, og lufter Charlie samtidig. Jeg ble hjemme. Ryggen min orker ikke bale i snøen i dag. Det er greit, selv om jeg gjerne skulle vært sammen med familien.
Men jeg må og innrømme at det er deilig å ha huset for seg selv. Tar en liten strekk under pelspleddet jeg.
Jeg er på plass nummer 16 i dag. To plasser opp.
Og i og med at toppbloggeren som vanlig setter tema for hva jeg skal resonere over, så skal vi i dag snakke om vekt. Kroppsvekt. Min kroppsvekt – og litt Kokkejævels.
Jeg har lenge vært ei diger dundre på over hundre. På det meste veide jeg 135 kilo. Det er mye.
Så da Kokkejævel i januar i år sutret over at han veide 110,6 kilo tenkte jeg i mitt stille sinn attenkom det hadde vært meg.. Tenk om det hadde vært meg som “bare” veide 110 kilo.
Når Kokkejævel gikk på vekta i går veide han 129,3 kilo. Det er ikke batterier som virker i badevekta vår, men sist jeg veide meg hos fastlegen så veide jeg 118kilo. Om jeg har gått ytterligere ned, er jeg usikker på. Men jeg tror ikke jeg har gått vesentlig opp i vekt Klærne bli i det minste videre og videre. Ja, kanskje bortsett fra nå disse siste juledagene…
Diabetesmedisinene og det at jeg har slutta med cola og tenker litt på at jeg faktisk har diabetes når jeg spiser er nok grunnen til at jeg har gått ned såpass mye. I jula har jeg skeia ut litt vel mye. Men jeg tror det går greit å hanke seg inn igjen når vi går inn i et nytt år.
For selv om 2020 har vært et tøft år har jeg klart å la være å fråtse i sjokolade og smågodt. Jeg har kost meg, absolutt ikke levd på kålrot og linfrø. Spist normale middager, gjerne med både smør og fløte i sausen. Men kanskje litt mindre porsjoner. Og så har jeg altså byttet ut cola med vann med kullsyre og forskjellige fruktsmaker.
Mange av de 17 kiloene jeg har tatt av kan nok ha sin bakgrunn i at jeg ikke lenger er en storforbruker av coca cola. Jeg var avhengig av den svartedrikken i mange, mange år. For å holde meg gående, for å roe meg ned for å skjerpe meg for… Det fantes alltid en colaflaske i min umiddelbare nærhet.
Jeg kunne aldri leve på en diett hvor jeg for eksempel kutta ut alt som het hvetemel og sukker. Det hadde ikke funka for meg .Men det å tenke litt bevisst på om du virkelig trenger den marsipangrisen, eller det kakestykket er lurt. Velge mat i stede for kake når venninnene møtes på kafe, eller bare nøye seg med en Latte. Begynne dagen med et stort glass vann førfrokost. Sånne lette grep – og kanskje og bevege seg litt mer enn jeg har gjort de siste årene.
Det er jo mye lettere å bevege på seg når jeg slipper å bevege på et halvt tonn. Formen og kondisjonen har blitt bedre. Jeg peser ikke som en flodhest en solvarm sommerdag riktig så raskt som før. Jeg klarer å gå lenger før jeg blir så sliten at jeg blir uspiselig å være i nærheten av. Og det å se at jeg er blitt sprekere gjør meg jo i godt humør, og jeg får mer energi til å ta i litt til.
Jeg har gått turer dette året som jeg knapt hadde klart for et par år siden. Sånt gir mestringsfølelse,
Det er godt å snu seg raskere, at ikke kjellertrappa virker som en uoverkommelig stigning som gjør at både vaskerom og TV-titting blir nedprioritert. Fordi jeg ikke orker tanken på å gå opp igjen fra kjelleren.
Det er også godt å oppleve å gå ned i størrelser når jeg kjøper klær. Jeg har gått ned to størrelser i bukse på jobben.
Alle feite folk vet at i teorien er det et regnestykke. I teorien er det “bare” å putte mindre mat i kroppen enn det man forbrenner – og vips er man slank som en sylfide. I teorien. Alle vi feite vet at teorier og den virkelige verden ikke alltid passer sammen. For det er ikke “bare”: Når du ligger der på sofaen og ser på TV, eller sitter og blogger, så er det ikke bare å reise seg opp, finne frem joggedressen og joggeskoa og sprinte ut i skauen for å løpe mil etter mil.
For det er mye enklere å finne frem ostepoppen enn joggeskoene. Det er mye enklere å finne gode grunner for å bli liggende på sofaen enn å finne gode grunner til å jogge ute i mørket. Du er sliten, det er mørkt, kaldt, varmt. vått, tørt….
Det at man kanskje kan bli slank og sprek en gang langt er fremme etter utallige forsakelser og treningsturer er for mange et litt for fjernt mål til å tenne den helt store motivasjonen.
Det er tungt å være tung, men jeg lever greit med det.
Min motivasjon for å gå ned i vekt er utelukkende helsa mi. Jeg har så utroliglyst til å bli her på jorden riktig lenge, og jeg tror jeg øker sannsynligheten for et langt liv med litt færre kilo. Diabetes har noen litt kipe følgelidelser jeg ønsker å minske sannsynligheten for de. Det er en skags motivasjon for ikke å falle tilbake til gamle synder.
Jeg har og fortalt alle på jobb etc at jeg har Diabetes. Selv personale i kiosken på sykehuset er informert. De vet at jeg ikke skal kjøpe cola. Det gjør terskelen min for å “sprekke” høyere. For hvis jeg ankommer vaktrommet med cola eller prøver å kjøpe det i kiosken vil folk reagere.
Og folk er snille. De gjør det. Kioskdama nekta meg plent å kjøpecola her en dag, og gikk å bytta flaska med en flaske Bris. “Kom igjen på fredag, så kan du få kjøpe cola” s hun med et smil da jeg gikk av sted med “riktig” flaske.
Jeg har og lært meg at det er ikke nødvendig å fylle tallerkenen helt med middags mat. At det går an med litt i stedet for mye av det meste. Og plutselig er det ikke så godt med marsipangriser på høykant, tonn med smågodt eller den søte colaen i litervis. Jeg får dårlig samvittighet, og blir sur på meg selv hvis blodsukkeret plutselig på nyer skyhøyt ,
Jeg vil ikke sette noe mål for hvor lite eller mye jeg skal veie ved utgangen av 2021, Men jeg håper jeg fremdeles har kontroll på blodsukkeret. Det er mitt mål for 2021, og for å nå det må jeg ha litt fokus på hva jeg spiser og hva jeg ikke spiser. Og på hvo mye eller lite jeg beveger meg.
Jeg tror jeg må ut å kjøpe ny badevekt.
Kokkejævel sier at han skal veie seg hver mandag å dele veien mot en slankere og sexy kokkekropp på blogg. Jeg ser jo sannsynligheten for at jeg i de kommende uker kommer til å skrive mye om vekt, så da er det jo greit å ha et mål å snakke ut i fra. Selvsagt bare en unnskyldning for å gå til et innkjøp jeg har tenkt på lenge. Jeg lar ikke Kokkejævel bestemme hva jeg skal bruke pengene mine på.
Jeg tror aldri dere kommer til å oppleve at jeg skryter uhemmet av kroppen min i alle kanaler. Den har for mange skavanker til at det er stort å skryte av.
Jeg tror heller ikke at ei diger dundre på over hundre er den som kommer til å skape overskrifter om kroppspress i 2021.
Ikke er jeg så opptatt av hvorvidt jeg har en lekker kropp. Få kropper på kjerringer i midten av femtiåra er vel direkte lekre? Helt greie i dunkel belysning og til husbruk. Det får holde, både for Gamle Gubben Grå og meg.
Jeg skal innrømme at jeg og har ventet på denne vaksinen. At jeg og synes det er godt å tenke på at til sommeren eller deromkring kan verden kanskje begynne å bli normal igjen. Og, ja! Det er en god nyhet at vi endelig har fått vaksine.
Jeg mener, når han stakkars sykehjemsbeboeren skulle få det første nålestikket og det ble sendt live-sending på NRK. Vaksine minutt for minutt med Statsministeren som overvar det hele via storskjerm.
