kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Den første snøen dukket opp på våre kanter i går. Og, nei jeg har ikke tenkt å bruke tiden frem til april, mai på å sutre over snøen. Jeg har avfunnet meg med skjebnen, og har bestemt meg for å overse både snø og kulde. Ignorere at vinteren forsøker å legge begrensninger på livet mitt. Finne gleder og positive ting i stedet for å grave meg ned i en vinterdepresjon. Det er en stund til vår, så jeg skal la være å sutre om at jeg lengter dit.

Grunnen til at jeg i det hele tatt bringer temaet snø på banen er innlegget til Doc og Dask. Det innlegget ga meg skikkelig vondt i magen. Dask setter fingeren på noe som er verdt å reflektere over.
I går kom som sagt den første snøen, og tradisjon tro var det kaos i trafikken. Folk med kun sommerdekk på bilen lå strødd i grøftene og trailere med dårlige dekk sperret en hver vei med litt stigning.
Folk som pendler fra Oslo til Hønefoss måtte ta turen om Drammen og Mjøndalen fordi det var umulig å komme over Solihøgda på grunn av trailere som sto fast.
En del busser, minst ti hørte jeg, sto fast på Aleksander Kiellands plass midt i Oslo sentrum.
Røde Kors ble sendt ut med pledd og vann til folk som sto fast i køene på E6 og E18….
Da er det lett å sitte trygt og godt hjemme med en varm tekopp i nevene og harselere i kommentarfeltet over alle som blir overrasket over at det kommer snø på Østlandet i slutten av oktober. La fingrene gli over tastaturet og virkelig ironisere over idiotene som ikke har lagt om til vinterdekk. At det går an å være så dum å la seg overraske av snø nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dask kaster frem en teori. Tenk om en del av idiotene på sommerdekk faktisk ikke har råd til å kjøpe vinterdekk? Med den økonomiske hverdagen mange lever i i dag er det helt klart en forklaring for mange.
Et sett nye vinterdekk koster raskt et sted mellom fire og fem tusen. Hvor skal en ta de pengene fra hvis en hver måned har så vidt man klarer seg? Og kanskje ikke helt det? 4.000 er kanskje mer enn matbudsjettet for en hel måned for mange. Er det så rart at den utgiften blir skjøvet på så lenge asfalten er tørr og temperaturen ligger på rundt +10?

Jeg tror mange la seg med en klump i magen på søndag kveld og ba en stille bønn om at det ikke måtte komme snø i løpet av natta, fordi de visste at de måtte ut og kjøre på slitne sommerdekk neste morgen. Ikke fordi de ikke gadd å skifte dekk, men fordi de ikke hadde råd til nye dekk og de gamle i grunn hadde gjort nytta si for minst to vintre siden.

Bønnene ble ikke hørt. Snøen lavet den. Våt og tung, og veiene ble glatte.
Så da måtte man med hjertet i halsen bevege seg ut i trafikken. Ut i snøkaoset.
Det er ikke alle steder det å kjøre kollektivt er et alternativ.
Ikke er det alle som har mulighet til bare å ringe jobben å si at man tar hjemmekontor heller. Er man radiograf, sykepleier, lærer, butikkmedarbeider, håndverker…….

Så gikk det ikke bedre enn at man mistet feste på bilen, skled ut i en sving og havnet i grøfta og på forsiden av en mett-avis eller tre. Ekspertisen i kommentarfeltet fra det ganske land  kastet seg over deg og idiot-erklære deg i lite hyggelige ordelag, onkel politi tok lappen, bilen som trengte vinterdekk trenger nå og en større reparasjon, kontoen er like skrapa og du har ikke snøring på hvordan du skal få hverdagslogistikken til å gå opp.

Vi har vinterdekk på bilen vi. Kom oss trygt frem i går. Alle var ikke like heldige. Tenk litt over den økonomiske situasjonen mange er i for tiden før vi idioterklærer de. Det kan være gode grunner for at man ikke har lagt om til vinterdekk selv om man har vært klar over at snøen kommer.

Jeg fant en liten bok her om dagen. Paddington i dag. Den har jeg kost meg med i ledige stunder, og her om dagen kom jeg til siste kapittel. Der var en formulering jeg fan både morsom og sann.

Lover og regler. Først oppfinner man bil og sørger for at man ikke klarer seg uten, deretter kommer andre og sørger for at man ikke kan leve med den Tullball!!

Det er ikke Paddington som sier disse kloke ordene, men hans onkel fra det mørkeste Peru.

Det er noe sant I det. Man oppfinner bilen, lager et samfunn hvor folk er avhengig av den, og deretter setter man opp alle slags hundringer for å bruke bilen. Kostnader langt ut over det det faktisk koster å kjøre en bil.
Man har årsavgift, som nå er innbakt i forsikringen.

Forsikring synes jeg er viktig, men årsavgift… Det er jo i grunn en ekstra skatt.
Jeg har ikke noe i mot å betale skatt, men det skal være rettferdig. Usikker på om årsavgiften er det. I store deler av landet er ikke bil en luksus, men en nødvendighet.

Så har vi bomavgifter. Visste dere forresten at Rødt er i mot bomavgifter? Vi mener det er en usosial skatt. De som har mye kan kjøre gjennom bommene flere ganger i døgnet uten å tenke på kostnadene meds de som har en trangere økonomi må kanskje ta barna ut av fotballen hvis fotballbanen ligger på den andre siden av bommen.
Vi mener at veier bør finansieres over skatteseddelen – ikke ved bommer.
Det er av samme grunn at jeg føler jeg må tenke litt over det der med årsavgift.

Skal vi sette fra oss bilen, som jo og er litt av hensikten med bil. Den skal jo gjerne frakte deg fra A til B, ikke bare rundt i ring til du er tilbake i din egen hage, så må du betale for å parkere.

Paddingtons gamle onkel, eller forfatteren Michael Bond, kan og få denne kjerringa til å reflektere litt.

I går var jeg på åttende plass, i dag på en trettende plass. Det går opp og ned her i bloggverden. Antakelig er ikke blogglesere like opptatt av politikk som meg.  Vel, jeg må skrive om det som surrer rundt i mitt hode og i mitt liv. Det finnes viktigere ting i livet enn bloggtoppen.
I helga har Datteren vært hjemme på besøk. 24 timer med Datteren her. Da bruker ikke jeg tiden med nesa ned i PC eller mobil.
Det var så godt med søndagsfrokost i går. Yngste Sønn kom hjem fra lørdagens begivenheter omtrent når rundstykkene var ferdig varmet. Så med to av tre unger hjemme ble det plutselig familiefrokost denne søndagen. Så utrolig kos.

Om ikke Eldste Sønn var her i går var han og innom Drømmehuset på lørdag. Et kort øyeblikk på rundt tjue minutter var hele kjernefamilien samlet under ett tak, og da er jeg som mamma så lykkelig.
Så dro en på fest, og Datteren og jeg til Hadeland Glassverk for å se at 10.000 julelys ble tent.
Skulle gjerne delt masse flotte bilder fra Hadeland, for det er magisk når lysene tennes, men i tillegg til 10.000 julelys var det og 10.000 mennesker. Så jeg kommer til å gjøre som jeg pleier, ta turen til Hadeland for litt fotografering en ettermiddag etter stengetid. Lysene er der da og, og nå blir det fortere mørkt om kvelden.

Janne Nordvang skriver så bra om det. Om klokka som ble stilt i går natt. Hun klager ikke over denne klokkestillinga som bare er tull, slik mange andre gjør. Hun sutrer ikke over at det blir så mørkt på kveldene slik jeg og har hørt mange sutre over. Hun skriver:

Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. 

Jeg har aldri tenkt slik på det, men hun har jo rett. En ekstra time med kveld gir tid for en ekstra time med kveld, en ekstra time med kos og tente stearinlys. Positiv innstilling. Om det at det ikke fører til vektøkning er jeg litt usikker på, men jeg er villig til å gi det et forsøk.

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det begynner å bli hvitt på bakken. Man snakker på radioen om vanskelige kjøreforhold. En time mer kveld med tente stearinlys og innekos høres ikke feil ut.
Nå kommer den fine, mørke tiden og jeg skal nyte den.

Jeg skriver mye om fattigdomskrisa for tiden. Det er ikke fordi jeg selv er fattig. Vi har så vi klarer oss.
Nei grunnen til dette fokuset er at jeg synes det er så hinsides å tenke på at fattigdommen øker i et av verdens rikeste land.
At folk står i matkø i Norge blir bare så helt feil for meg, Vi har jo en velferdsstat som skal hjelpe de som ikke klarer seg selv. Det er jo det jeg betaler skatt for, at sikkerhetsnettet i samfunnet skal være der!
Når folk nå må gå tomhendt hjem fra matutdelingsplassene fordi det ikke er mat nok blir jeg både fortvilet og forbannet.
Ikke mat nok?!?? Det er ikke matmangel i Norge. Det er langt fra matmangel i Norge.

Som politiker føler jeg et særlig ansvar for å forsøke å få samfunnet til å endre seg i den retningen jeg mener er riktig. Jeg synes jeg skylder de som har stemt på meg såpass. Det er vel de forventningene velgerne har til meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På torsdag er det første sånn ordentlige kommunestyre etter valget. Vi har hatt to dager med opplæring, og et konstituerende møte hvor vi valgte ordfører, varaordfører, medlemmer i formannskapet og sånt, men på torsdag er det det første kommunestyremøte i denne perioden med ordentlige saker og forhåpentligvis debatter.

Hvem tror dere blir første mann (eller kvinne da) på talerstolen?
Jo, denne kjerringa her, selv om det er litt tilfeldig. Vi i Rødt har sendt inn en interpellasjon om sosialhjelp. Vår tredje dette året. Den handler om økonomisk sosialhjelp. Interpellasjonen kan du lese her.
Kortversjonen er at vi har fått med oss at NAV i kommunen har et merforbruk på nesten 30 millioner så langt i år, og at de hovedsakelig skyldes økonomisk sosialhjelp.
Vi påpeker at til tross for dette merforbruket øker matkøene også i vår kommune.
Vi forteller at de frivillige aktørene vurderer å gå over til å dele ut mat annenhver uke i stedet for en gang i uka fordi de ikke har ikke har hatt nok mat å dele ut.
Så spør vi ordføreren om kommunestyret kan få en sak til behandling hvor vi får får belyst hvilken effekt det ville
ha økonomisk, samfunnsøkonomisk og på det menneskelige plan og øke sosialhjelpssatsene ut over
statens minimum, slik flere kommuner allerede har gjort.

At vi snakker om økonomisk sosialhjelp og ikke andre trygdeordninger som AAP eller uføretrygd er fordi de har ikke vi som kommune innvirkning på. Der bestemmes satsene sentralt. Men når det gjelder økonomisk sosialhjelp kan kommunene velge å gi høyere satser enn statens minstesatser.

Kommunestyrepapirene hadde ikke ligget så lenge ute på nett før lokalavisa sendte SMS. De ville snakke med meg om interpellasjonen vår.
Så bra!!
Det er en viktig sak for oss, og vi vil gjerne ha den omtalt i avisa. Det øker fokuset, også hos politikerne.
Så på fredag hadde jeg en god samtale med en journalist om temaet.  Og i går kom saken på nettet.

Det å løfte mennesker ut av fattigdom ved å øke minstesatsene over det som man definerer som fattigdomsgrensa er en kjernesak for Rødt. Vi tror at ved å løfte mennesker ut av en økonomisk krise, fattigdom, slik at de klarer å ha fokus på noe annet enn hvor skal de ta penger til neste måltid eller neste regning fra så kan man senke skuldrene og at det vil ha en positiv effekt selvsagt på livskvalitet men og på psykisk og fysisk helse.
Senest på fredag snakket de på nyhetene om at det er økt selvmordsfare for spesielt menn som sliter med økonomien. Det var Guldvåg i Helsedirektoratet som løftet problemstillingen.

Vi tror at ved å løfte folk ut av fattigdom vil mennesker få tilbake verdigheten. Det vil gjøre noe med den psykiske helsa, og noen vil da kanskje ha overskudd til å ta tak i utfordringer i livet.
En undersøkelse fra 1999 viste og at jo høyere sosialhjelpsnormer en kommune hadde, jo større nedgang i antall langtids sosialklienter fant sted i kommunene.
Det er ikke gjort noen liknende undersøkelse siden, så vidt jeg vet. Men så har de fleste kommuner de siste årene fulgt statens minstesatser. Det er først nå i 2023 at noen få kommuner begynner å påny øke satsene over de statlig bestemte minstesatsene.

Det blir spennende å høre hva ordføreren svarer på torsdag.
Journalisten spurte meg og hva jeg trodde svarte ble. Jeg svarte som sant er at jeg tror vi får saken på dagsordenen i løpet av 2024. Ordføreren som er fra Høyre og jeg har kanskje ikke likt syn på saken, men jeg kan ikke se noen grunn til at vi ikke kan få en slik sak til behandling.

Journalisten spurte og hvor jeg hadde det fra at de som deler ut mat vurderer å halvere tilbudet. Jeg sa at jeg hadde hørt det, men sånn via noen. Ikke direkte fra de frivillige som står for matutdelingen.
Journalisten skulle undersøke med de frivillige og hvis det jeg hadde hørt var tilfelle så ville han forsøke å få til en sak på det og.

Vi snakket om at de om jobber som frivillige med matutdelingen. De gjør det frivillig, og helt gratis. Det må være tøft å gå tom for mat før køa er tom, se skuffelsen i sultne ansikt når de må si Dessverre, tomt. At det over tid kan bli en belastning å oppleve det gang på gang.
Kanskje en så stor belastning at de frivillige ikke orker å stå i det i lengden.
Og hvis de frivillige gir opp….. Hvem skal ta samfunnsansvar da?
For nok en gang Det er ikke matmangel i Norge!

God morgen! Er det ikke kjekt med slike snu-klokka-morgener på høsten? Jeg sov til klokka var nærmere halv åtte, men var likevel oppe før 7. Får mer ut av dagen på den måten.
Ikke det at jeg skal gjøre så veldig mye i dag. Det er søndag og hviledag. Det betyr at jeg (nesten) bare gjør akkurat det jeg har lyst til.

Har skiftet ut den sedvanlige tekoppen med en kopp solbærtoddy.  Var på leting etter gløgg på Kiwi i går ettermiddag. Datteren og jeg hadde vært ute en stund og var kalde. Datteren gledet seg til å komme hjem og få varm te. Jeg tenkte at gløgg hadde vært perfekt. Vi hadde vært på lystenning på Hadeland og var i førjulsmodus.
Men til tross for at julebrus, hvite kakemenn og ribbe for lengst har inntatt butikkhyllene var ikke gløgg å oppdrive.
Jeg spurte en ansatt som pleier å ha stålkontroll, men hun kunne bare beklage. Gløgg hadde de ikke fått inn ennå.
Litt rart synes jeg, som gjerne drikker gløgg i kalde høstkvelder og helt frem til påske.
Solbærtoddy gjorde nytta det og. Sånn i pose. Den er skikkelig god.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det ar verken klokkestilling eller gløgg jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i dag. Det var tankene som begynte å surre etter å ha lest dette innlegget her.

Slik jeg opplever Mamma til en autist sine ord så hendler det om redselen for å vise hverandre hvem vi virkelig er. Redselen for å ikke bli elsket eller likt hvis vi ikke bare viser frem glansbilde-versjonen av oss selv, men også de sidene som ikke er så bra. De sidene ved oss selv som vi ikke er så stolte av, ja som vi kanskje til og med skammer oss over. Vil vi bli likt hvis vi åpner opp om at vi  har det tøft?

Når jeg vitser og synger og gir deg en klem, og døren alltid står åpen for deg i mitt hjem…
Når jeg er positiv, sterk og har tid til å lytte, når jeg stiller opp for deg uten å forvente et bytte.
Når jeg tar telefonen og du kan gråte til meg, når jeg hører på dine problemer og er alltid forståelsesfull, snill og grei…
Da er jeg nok lett å like, for jeg lytter forstår

Disse ordene til Mammaen til en autist, for jeg har opplevd det såre i at et menneske jeg alltid har stilt opp for når livet har vært vondt og vanskelig ikke var der for meg når jeg trengte en skulder å lette vonde tanker hos.
Det er sårt og vondt når man har sett på seg selv som nære venner i mange år.
Man får i det minste “ryddet” i vennekretsen og flyttet noen ned på hylla for bekjente.

Jeg er et ganske åpent menneske. Deler ganske mye om meg selv, men langt fra alt.
Sånn er det vel med de fleste av oss. Vi har en ytre jeg som vi viser verden, og en indre del som vi kun viser ytterst få.

Jeg tror at for å elske og for å bli elsket må vi tore å slippe den ene vi skal binde oss til for evigheten helt inn. Tore å slippe et annet menneske helt inn. Tore å vise oss som det mennesket vi er, og ikke bare som det mennesket vi ønsker å fremstå som.

Er det ikke det kjærlighet er? Å elske et menneske med alle dets positive sider, men også alle feil og mangler?
Nei, jeg mener ikke at du skal brette ut sjela di på første date. Men kjærlighet oppstår sjelden ved første blikk, eller første date. Fasinasjon og forelskelse, ja, men kjærlighet er vel noe som vokser frem over tid. Vokser frem etter som man blir kjent. Kjent med flere og flere sider ved hverandre – også de som ikke tilhører glansbilde.

Jeg ønsker å fremstå som kjerringa som fikser alt, og i mange år var det nok også slik jeg fremsto for mange.
Jeg tror aldri Gamle Gubben Grå har sett på meg som ei kjerring som fikser alt. For ha har sett kjerringa full av fortvilelse når hun livet ikke går på skinner.  Han har vært den som har måttet takle den rasende furien som skjeller ut alt og alle rundt seg. Han har vært den som har måttet liste seg på tå fordi det ligger ei kjerring under pleddet som trenger ro, ikke vekke dragen som hviler. Han er den som må være der når kjerringa trenger å krype inn i en armkrok og bare være svak og hjelpeløs og trenge trøst.

Jeg tror ikke ekte kjærlighet kan oppstå hvis man ikke våger å vise hele seg.
Jeg har i det minste ikke lyst til å elske et glansbilde. Du vet de glattpolerte menneskene uten en skrukk i livet. Uten så mye som et hårstrå på jakkeslaget. De som alltid gjør og sier alt riktig. De som fikser alt.
Jeg er litt redd dem. Redd for hva de skjuler. For ingen er så perfekte.
Sier kjerringa som fikser alt.

I innlegget Skulle jeg tatt en tur til Alta? ba jeg leserne vippse meg penger og så skal Gamle Gubben Grå og jeg reise på tur for den summen jeg får inn. Jeg sa at det kunne bli alt fra fottur hjemme ved Drømmehuset eller kanskje en tur helt til sentrum for å drikke kaffe-latte.
Vel, vi slipper fottur.  Det ble litt mer enn en kaffekopp. Men vi kommer oss nok ikke til Alta. Ikke at det var målet heller.
Det kom inn 190,-kr. (så langt, fremdeles mulig å bidra),
Turen går på tirsdag. I helgen har vi andre planer og mandag har rimelig fullt program.
Men på tirsdag blir det tur. Hvor har jeg ikke helt bestemt meg for, så følg med, følg med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Les overskriften en gang til mens du virkelig tenker over hva du leser.

Livet blir ikke enklere av å klage over alt som ikke er enkelt her i livet.

Setningen er lånt fra et innlegg kloke Aud Marit   har skrevet.  Jeg leste setningen i går, og lagret den.  For en flott setning. Den sier så mye klokt på en kort og grei måte. En sånn måte at setningen liksom fester seg i bevisstheten.
Et sitat som fort kan bli et sitat man siterer, fordi det er så utrolig bra.

Livet blir ikke enklere av å klage over alt som ikke er enkelt her i livet. Jo flere ganger jeg leser setningen, jo mer genial blir den. Hun sier jo “Don’t worry, be happy” eller “Hakuna Matata” samtidig sier hun og at livet er langt fra enkelt. “….alt som ikke er enkelt her i livet.” 

Aud Marit er flink til å få sagt mye med få ord. Jeg er vel mer ei som sier lite men bruker mange ord på det.  Men denne gangen skal jeg ikke male det ut i langdrag, bare gjenta Aud Marit sine ord nok en gang. De sier i grunn alt.

Livet blir ikke enklere av å klage over alt som ikke er enkelt her i livet.

Når kjerringa liksom begynte å fable om å slå seg opp som toppblogger så jeg for meg mulighetene for et liv med høye stetteglass og røde løpere.

Vel, det ble kanskje ikke helt slik. Jeg synes heller kjerringa har blitt full av sprøe innfall. Her om dagen for eksempel. Helt i det blå over frokostbordet påsto hun at vi skulle reise til Alta!
Hun fikk meg ikke med på en kjøretur nordover siste helga i oktober, men hun har fått meg med på mye annet rart på grunn av denne bloggen. Vi dro til Bøkeskogen i Larvik for å drikke “Rett i koppen suppe”, og vi dro til Halden for å spise terteskjell… Hun skulle dra på stranda for å strikke – i februar??!! og jeg måtte være med som fotograf.
Ja slik kunne jeg ha fortsatt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rik har hun ikke blitt, men bloggen har da ført noe bra med seg. Vi fikk Frokost levert på døra fra en  medblogger da kjerringa hadde ødelagt ankelen. og jeg fikk tilsendt ei skikkelig fin hjemmestrikket lue da noen ikke helt hadde troen på at kjerringa skulle bli ferdig med lua hun strikket til meg. Hun ble nå det – etter hvert, men jeg foretrekker likevel lua jeg fikk i posten (Ikke fortell kjerringa det.)

Selv om hun langt fra har blitt rik på bloggen har hun jo tjent litt. Hun fikk utrolig men sant en robot-støvsuger  Den har reddet husefreden mange ganger, Når kjerringa sier at jeg ikke bidrar med husarbeid, trykker jeg på appen og støvsuger hele huset – mens jeg leser bok. Smart ikke sant?
Hun har og vært smart å vært bevisst på hva hun har brukt de pengene hun tjener på blogg på. Bloggpengene gjorde det mulig å få vedlikeholdsfritt rekkverk terrassen Det kommer jo meg til gode. Ikke mer mas om skraping og maling av rekkverk annet hvert år.

Nå pønsker hun på nye eventyr sier hun. Blir en “sponsa tur” snart sier hun. Hvor og hva ville hun ikke si. “Vent og se”, sier hun bare med et lurt smil. Når jeg spør hvem som har sponset turen svarer hun at det er bloggleserne hennes. Jeg rister bare på hodet og lystrer når hun sier at jeg er klar for tur.

Jeg har nevnt et par ganger i dag at det er kaldt, så Gamle Gubben Grå har fyrt opp i ovnen. Jeg tror ikke det hjelper. For det er ikke kulden inne i Drømmehuset jeg snakker om.  Det er kulden i samfunnet. Det virker som om den egoistiske tankegangen brer om seg.

Det virker på meg som at de vi har valgt til å bestemme ikke har evnen til å sette seg inn i andres livssituasjon. Når Arbeidsministeren så vel som Finansministeren snakker om å komme seg opp om morgenen og komme seg i arbeid som en forklaring på hvorfor syke mennesker skal leve under fattigdomsgrensa…. Ja da er det noe som ikke henger på greip, for å bruke et begrep i det minste SP-statsråden burde skjønne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Syke folk blir ikke friske av å bli fattige. Tvert i mot. Jeg tror de heller blir sykere. Sult og økonomiske bekymringer pleier ikke å virke helsefremmende. Ikke det å måtte prioritere mellom medisiner til seg selv eller mat til ungene.   68% av de som sliter mest økonomisk sier i en undersøkelse Opinion gjennomførte for Frelsesarmeen at de dropper å gå til lege, tannlege og andre former for helsehjelp på grunn av økonomien. I dag forteller de på radioen at menn som sliter økonomisk har større fare for å begå selvmord enn andre menn.
Vet ikke helt hvordan Brenna og resten av regjeringen får det til å virke helsefremmende.

Dere som i likhet med meg har levd en stund. Husker dere ramaskriket det ble når Carl I. Hagen kom med noen spenstige uttalelser om alenemødre en gang på 80-tallet?

Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.

Et samlet politisk Norge, med unntak av Frp, tok avstand fra Hagen sine uttalelser og holdninger den gang.
Nå er det Arbeiderpartiets statsråd som sitter og kommer med like drøye påstander som det Hagen torde å komme med.  Syke folk skal sultes friske.  Ideen hennes er at bare økonomien din er stram nok vil du gidde å stå opp om morgenen og komme deg på jobb. Ikke være en belastning for samfunnet bare fordi du har blitt gammel, skadet eller syk.

Arbeiderpartiets minister kan komme med slike påstander å komme unna med det fordi samfunnet har blitt mer kaldt og egoistisk siden Carl I. Hagen kom med sin uttalelse i 1989.

Begrep som “solidaritet” og “En for alle, alle for en” har gått ut på dato. Det samme har “Gjør din plikt, krev din rett.” Eller det med å kreve sin rett er mange blitt veldig flinke til. Jo mer ressurssterk du er jo flere rettigheter virker det som om du tror du har. Den delen med plikt derimot har gått i glemmeboken. Plikt. Hvem snakker om plikter i 2023?

Meg, meg, meg! Slik har tankegangen blitt. Ikke vi og oss. Er det noe å tjene på dette for meg? Slik vurderer vi alt fra statsbudsjettet til vennskap. Eller det heter ikke vennskap lenger. Det heter nettverk.

Våre fremste folkevalgte og deres ektefeller bruker kunnskap og posisjoner for å tuske til seg mest mulig. Ser de snitt til å tjene noen ekstra penger fører de gladelig opp at de, kone og barn bor på gutterommet hjemme hos a mor. Eller tusker til seg pendlerleilighet fordi de ikke helt husker om de bor i Trondheim eller på Ski. Statsministerens ektefelle gambler på at norsk økonomi går at hundene, og vinner på det. Skal jeg fortsette?

Og “vanlige folk” tenker og først og fremst på seg selv. Hvis trygdene økes kan det hende at jeg må betale mer skatt. Nei, da er det bedre at folk står i matkø enn at jeg bidrar litt mer til fellesskapet.
Jo mer vi har jo hardere holder vi på det. Jo mer redd er vi for å miste så mye som et øre. Har vi riktig mye emigrerer vi til Sveits for å slippe å bidra til fellesskapet.

Meg, meg, meg, meg, meg…..

Hvis man liker å fotografere er høsten virkelig riktig tid for å ta med seg mobil eller kamera og komme seg ut på “jakt”. Jeg ser motiv over alt når jeg er ute og ferdes. I går luftet jeg hundene langs elva nede ved sentrum. Jernbanebrua gjør seg på høst-bilder.

Tar man på seg “fotograf-rollen” når man rusler rundt. Leter etter motiv. Da tror jeg man blir mer bevisst detaljene rundt seg. Mer opptatt av “her og nå”, og lar tankene få hvile fra alt annet som man måtte surre og tenke på.
I det minste er det slik for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Spesielt de gangene det er litt mye tankekjør synes jeg slike pauser gjør godt.
Slik har det alltid vært. Enten det har vært vanskelig tillitsvalgtsaker,  litt slitsomme dager på jobb eller andre ting som har kvernet i hodet så har det gjort godt å gå på foto-jakt. Lete etter gode motiv. Konsentrere meg om det, og da samtidig oppleve å være i nuet.

Alle årstider er fine til å gå å lete etter motiv. Alle årstider har sin skjønnhet og sin sjarm – sånn rent visuelt. Men høsten med all sin fargeprakt – finnes det noe vakrere?